Intenst

Noen ganger roter jeg litt. I samlingen Lyrikk16 hadde jeg to dikt nummerert som nummer 7. Dermed hadde jeg ingen som nummer 6, fant disse linjene, og postet dem. De hører imidlertid bedre hjemme i Diktsamling, der det er nummer 154.

Intenst

Det er av og til så intenst
å være meg
i sol og regn
i sol og regn
hvor vil jeg hen
vet ikke
Beethoven spiller
sonate, Waldstein, tror jeg.

Diktsamling, nr. 154

ES2016

*

Dette er innledning det først hadde:

Det viste seg at lyrikk16 manglet dikt nummer 6. Lenger nede i dokumentet lå det imidlertid noen forsøk, som jeg trodde jeg ikke fikk til, men som så mange ganger før viste seg allerede å være et dikt. Her, i disse linjene, visste jeg ikke hvordan jeg skulle komme videre. Nå, fant jeg ut, at jeg trenger ikke komme videre. Det kan stå som det står.

Det ble postet 26.06.2018, en dag diktet I en verden… nå rettmessig står.

Gamle dikt: Så er jeg født. Så er det gjort.

Lille julaften 1998 skrev 24 år gamle E. Salen en rekke destruktive dikt om seg selv og sitt liv. Det avsluttet et utorlig år, der utrolige ting skjedde, der tingene ble veldig intense. Særlig om høsten. Jeg skrev det ned hva som skjedde, og hva jeg tenkte, og det er kraft i de ordene, ennå i dag. Jeg skriver – selvhøytidelig – at jeg må «jobbe med tekstene mine», så de fungerer , «i hvert fall for meg selv», som jeg skriver. Det var ganske intenst. Stort sett gjennom livet har jeg vært ganske grei i å gå ut av mitt eget liv, og liksom se meg selv ironisk utenfra. Ikke høsten 1998, ikke våren 1994, ikke de årene jeg har hatt det verst, og mest intenst. Jeg trenger steder å få ut energien, ikke brenne meg selv opp, ikke gå til grunne. Det er ganske skikkelig det jeg skriver, det kunne blitt til noe. Det stod ikke på ambisjonene.

Slutten på dette diktet er det litt snert i, fremdeles.

*

Så er jeg født. Så er det gjort.

Jeg er tildelt et liv jeg må kaste bort

Jeg er nødt til å tenke, nødt til å se

Vil hvile et øyeblikk, kan aldri det

For nå er jeg født, skaden er skjedd

Nå gjenstår det bare å leve

Nå gjenstår det bare å leve

*

ES1999

Gamle dikt: Jeg er det minste mennesket på jorden

Dette er et dikt om å føle seg liten.

Jeg er det minste mennesket på jorden
Jeg er mindre enn en sten
Alt man kan se er større enn meg
Og i blant alt man ikke kan se
Deriblant finnes jeg

Og jeg er liten, jeg er liten
Jeg ser alt så stort
Alt jeg ser er større enn meg
Jeg er den allerminste jeg.

ES1998

Først hadde diktet denne innledningen:

November 1998. E. Salen 24 år. Intenst. Blodet bruser. Det er voldsomme fester, og dager med pedagogisk praksis på en Bergensskole i utkanten, lang reise med buss. Teater og studentradio. Jeg leste ut Krig og Fred. Jeg var aktivt æresmedlem i Realistforeningen, til stede hver torsdag. Hver dag var det noe, hver kveld. Og hjemme for meg selv, i den knøttlille hybelen i Hans Tanks gate 11, sprutet ordene brennende ord. Det gjør ennå vondt å lese dem. 10 år til skulle det gå før jeg ble gift. Med en helt annen jente og et helt annet liv. Ingenting visste jeg om det. Jeg oppførte meg som en hovedperson eller biperson hos Dostojevskij, i ferd med å bringe meg selv til grunne, brenne opp i egen energi, alt én skal ha gjort, og hvor viktig alt er. November 1998, en av mine beste diktermåneder, det er så uttrykksfullt. Også de vanlige ordene, skriver jeg, de der jeg bare skriver hva jeg tenker, hvordan jeg har det. Dette diktet sier også hvordan jeg har det. Et slags omvendt «Mauren».