Levende (som en sommerfugl)

I en skikkelig raptus ble alle mine egne dikt for april måned postet siste uken, fra mandag til fredag. Det vil si, det sise diktet blir postet nå, fredag 28. april., etter å ha vært skrevet noen år før, for så å bli plassert i samlingen Ta en slurk, en samling ganske intense dikt. Dette diktet her, Så levende som en sommerfugl, er intenst på en annen måte, men lar seg ikke lese uten livstørst, dette er dikt som ikke lar seg lese i ro, jeg håper diktet treffer noen og at andre også føler seg som en sommerfugl alt haster for, av og til.

Så levende (som en sommerfugl)

 

Jeg er her

Så levende som en sommerfugl

Som nettopp letter

Hver celle i meg gjør jobben sin

Jeg beveger ofte armene

Bare for moro skyld

Å, verden eksisterer helt utmerket

Og jeg i den

Samme hvem de er

Samme hva de sier

 

Jeg har mitt eget snakk å kose meg med.

Nr. 4

ES2013

Sommerfugl, blomst

Gamle dikt: Så er jeg født. Så er det gjort.

Lille julaften 1998 skrev 24 år gamle E. Salen en rekke destruktive dikt om seg selv og sitt liv. Det avsluttet et utorlig år, der utrolige ting skjedde, der tingene ble veldig intense. Særlig om høsten. Jeg skrev det ned hva som skjedde, og hva jeg tenkte, og det er kraft i de ordene, ennå i dag. Jeg skriver – selvhøytidelig – at jeg må «jobbe med tekstene mine», så de fungerer , «i hvert fall for meg selv», som jeg skriver. Det var ganske intenst. Stort sett gjennom livet har jeg vært ganske grei i å gå ut av mitt eget liv, og liksom se meg selv ironisk utenfra. Ikke høsten 1998, ikke våren 1994, ikke de årene jeg har hatt det verst, og mest intenst. Jeg trenger steder å få ut energien, ikke brenne meg selv opp, ikke gå til grunne. Det er ganske skikkelig det jeg skriver, det kunne blitt til noe. Det stod ikke på ambisjonene.

Slutten på dette diktet er det litt snert i, fremdeles.

*

Så er jeg født. Så er det gjort.

Jeg er tildelt et liv jeg må kaste bort

Jeg er nødt til å tenke, nødt til å se

Vil hvile et øyeblikk, kan aldri det

For nå er jeg født, skaden er skjedd

Nå gjenstår det bare å leve

Nå gjenstår det bare å leve

*

ES1999

Gamle dikt: Jeg sitter her en søndagskveld og oppsummerer fakta

Oktober 1998 var rett og slett vanvittig for 25 år gamle E. Salen. Jeg vet det, jeg var ham. Og jeg skrev ned en rekke av de tingene som skjedde, og som jeg tenkte, og som jeg forsøkte å tenke. Jeg studerte pedagogikk, var i praksis på skolen godt i utkanten av Bergen, og jeg var svært aktiv i studentteateret og friteatergrupper på kvelder og ettermiddagene. Og jeg var forelsket i fillebiter. Eller det kan jeg kanskje ikke skrive rett ut, som jeg har gjort. Jeg fikk det ikke til for meg. Det var kolossalt med inntrykk, jeg leste enormt med bøker også, og var revet mellom den intense teaterverdenen og den vel ganske mye mer hverdagslige pedagogikken, og den pedagogiske praksisen. Det var liv jeg knapt lenger skjønner meg på, intenst er bare startordet, både i hva som skjedde, og i hva jeg skrev ned om det. Her er diktet jeg skrev fredag 30. oktober det året, som en oppsummering.

 

*

Jeg sitter her en fredagskveld og oppsummerer fakta

I dag i går i for i går (sic), tiden går visst kjapt, ja

Men den gjør ikke det

Du var et annet sted

Når jeg var der som kroppen er

(tankene går i hytt og vær)

Fakta er at som tiden passerer

Foregår det livet jeg lever

Og du tar ikke del i det

For du er et annet sted

Så enkelt kan et faktum være

Jeg innser dette og nekter å lære

*

ES1999

Til Foraaret, av Henrik Wergeland

Dette er et av de mest følelsesladde diktene som er skrevet på norsk. Det skal ikke tolkes sterilt, ved å telle strofer og verselinjer, dette diktet er ikke laget for noen kjølig analyse. Her ropes det ut, fortvilet, med tre utropstegn i første linje. Det er skrevet på dødsleiet, der Henrik Wergeland (1808 – 1845) skrev noen av sine sterkeste dikt. Her hen henvender han seg til våren, selve livskraften, den som varsler om sommeren som skal komme, hvem kan vel skjønne dettte bedre enn den romantiske dikteren Wergeland? Likevel bærer våren dette året ikke med seg noe liv til ham, for ham venter døden, enda han bare er 37 år gammel, og fortvilelsen og angsten i dette er mye å føle på og enda mer å uttrykke. Derfor tar diktergeniet Wergeland i bruk sine sterkeste virkemidler. Her blir ikke holdt igjen, her tvinges ikke ordene inn i noen bestemt rytme, her er det som om det får fritt utløp alt.

Leser man diktet nærmere ser man at det likevel ikke er et utbrudd i kaos Wergeland har skrevet. Det er motiv og tema som går igjen, som det har gjort det i hele hans karriere, og som det gjorde det i den romantiske perioden han så sterkt var en del av. Det er en hyllest til naturen og til livet, der våren i årssyklusen er årstiden som setter det hele i gang. Det er på denne tiden livet skapes og oppstår. Det blir desto mer smertefullt for dikteren som elsker denne årstiden hvor liv blir til, at han selv skal dø.

Når dere nå leser diktet, kan dere legge merke til hvordan Wergeland sammenligner naturens levende liv med ting som ikke er levende. Overalt kommer det levende bedre ut, enda verdigjenstander som smaragd og gull og perler blir regnet som mer kostbart. Legg også merke til hvordan diktet er fylt opp av religiøse motiver. Foråret blir tilbedt, som man tilber en Gud eller en Helgen. Det er noe langt mer enn den milde kjærligheten til en som bare er glad i den vakre våren. Det er hengivelse med ønske om frelse, som man vanligvis finner det i religionen.

Vi kan også finne konkrete eksempler på bibelske motiv, med svalen som kommer hjem som den fortapte sønn (om enn sammenligningen med den opprinnelige historien om den fortapte sønn ikke holder, og ikke er ment å holde), og som nå spiller rollen som forårets senebud, slik engelen Gabriel varsler Kristus. Ordet «vitne» (vidn) som går igjen gjennom diktet er også et begrep vi finner i Bibelen.

I diktet står det om det gamle treet dikteren dyrker som Guddom, og som han deretter sammenligner med de ærverdige patriarker fra det gamle testamentet. Det er Israels stamfedre, som det gamle treet da blir stamfar til alle vårens barn. Se hvordan dette treet i likhet med alle andre vårens barn skal be for den syke dikter som ligger og skal dø.

Det er et svært gripende dikt, og veldig spesielt å tenke på at Wergeland skrev det da han var 37 år. Ett år yngre enn jeg. Å måtte dø mens man ennå er ung og vital, mens man står midt i det, det er skremmende når det gjelder andre og umulig når det er en selv. Det blir sjelden sterkere uttrykt enn i dette diktet til Wergeland. Den mest vitale dikter vi har hatt.

Til Foraaret

  O Foraar ! Foraar ! red mig !
  Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
 
  Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
  Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
  skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.
 
  Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
  Det var som at være elsket af Princesser.
  Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.
 
  O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for !
  Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
  at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!
 
  Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
  hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.
 
  Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste
  Naale
  ned i mit Bryst fra deres kolde blaae Aabninger.
 
  Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
  og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler !
 
  Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
  med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
  Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
  af din udødelige Rod og at blande min Krone med din !
 
  Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.
 
  Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.
 
  O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
  Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
  dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal
  redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

Ordforklaringer

Jeg har skrevet det mange andre steder også, men jeg kan godt gjenta det her for de som kun leser dette diktet på bloggen.

Mig er gammel skrivemåte for meg, det skal uttales meg. Foraar er våren, eller foråret.

Anemoner er en planteslekt i soleiefamilien skriver store norske leksikon. Den vanligste anemonen er hvitveis.

Hvitveis, fotografert i Vaksdal, ved Bergen

De Fyrige i strofe 3 er de som er ildfulle. Ordet kommer av det nedertyske vurich, avledet av vur, som betyr «ild». I overført betydning betyr det full av liv, livlig, på en måte «i fyr». Hvem som er de fyrige kan kanskje være litt uklart. Det kan være anemonene fra strofe 2, men da blir slutten på strofe 3 vanskelig å forstå, da han flykter nettopp fordi anemonen hadde hans tro. Kanskje kan det da være rosene, eller så kan det være noe som ikke er nevnt i diktet, noe som bare er fyrig.

Vidn i strofe 4 er «vitne», knæle er selvfølgelig knele, løvetann er en veldig kjent blomst, mens leirfivel heter der jeg kommer fra Hestehov. Både løvetann og hestehov blir gjerne regnet som ugress.

Gjestebud er stor fest man holder når det kommer gjester.

Naale eller «nåler» som i strofe 6 blir drysset (rystet) ned over dikterens bryst er nok den stikkende smerten i brystet tuberkolosen gir ham. Nåler er jo ellers barnålene på trærne, her er det snakk om andre typer nåler. Disse skyers herre som innleder strofen, er nok vår herre og Gud, himmelen og jordens skaper.Han er herren over skyene. Det er også bare han som kan gjøre noe med den stikkende smerten i brystet. Den kan ikke våren gjøre noe med. De kalde blaa aapninger eller «de kalde blå åpninger» er litt uklart for meg, men tankene går til himmelen, kald og blå. Tolkningen halter dog litt siden dikteren ber om at de i flertall ikke må ryste Naale ned i mit Bryst. Hvem disse de er har jeg ikke noen god forståelse av.

Patriark i strofe 9 er betegnelsen for Israels stamfedre i kristen tro, Abraham, Isak og Jacob. Den gamle i denne strofen viser tilbake på det gamle treet i strofe 7, som for dikteren altså er like ærverdig som en av disse i kristendommen svært ærverdige patriarkene. Det grenser også kanskje litt til patriarkenes rolle som noen som har et spesielt nært forhold til Gud, når dikteren ber det gamle treet om å be for ham. Frasen å helle vin på dine rødder har vel kanskje også noen bibelske konnotasjoner. Jeg skal ikke uttale meg helt sikkert, men jeg mener læge dine Ar skal bety «lege dine arr», altså «lege dine sår» – med kyss. Det er sånn Jesus og hellige menn leget sår og skader.

I siste strofen er den gamle fortsatt treet, som nå med sin gamle, hese stemme roper for dikteren til foråret (våren), som nå nesten har blitt en slags guddommelig makt. Treet er han som strekker sine armer, altså greinene, mot himmelen. Anemonene er dine – altså vårens – blåøyde barn (selv om de viltvoksende anemoner i Norge er hvitveis og gulsymre, hvite og gule blomster – det er imidlertid flere blomster som er beslektet med eller ligner på anemoner som er blå (blåveis og blåklokke), og det blir også dyrket blå anemoner i Norge, om de ikke vokser vilt), og de kneler og ber (slik disse blomstene gjerne bøyer seg under tyngden fra kronen, særlig blåklokkene) for at for at foråret skal redde ham. Foråret tar på en måte plassen til Kristus.

Kommentar til diktet

Starten på diktet inneholder en kort, vokativ opptakt i ordet O, og så 3 x 2 trykktunge stavelser. Det er også gjentakelse, foraar, foraar, og det påfølgende redd meg, blir uttalt med akkurat samme trykk, som også dette var en gjentakelse. Det er foråret som skal redde jeg-personen i diktet, det blir påkallet med et høytidelig O, og det klikker helt sammen i rytmen også. Utropet «redd meg» tar utropet «foraar»ets plass. Det er en svært sterk start.

Samtidig er starten ukunstlet og direkte. Det ser ut som diktet bare sprenger ut av dikteren, som om det ikke går an å holde igjen ordene. Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Det er en rytme som ikke i det hele tatt henger sammen med den trykktunge førstelinjen. Det er en linje det er fristende å lese fort, særlig slutten ømmere enn jeg. Den står i en sterk kontrast til starten, den markerer en helt fri rytme. Dette er ikke kunst bundet fast i regler, dette er følelser som sprenger seg frem. Se også hva setningen sier, se hvor subjektiv den er: Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Dikteren sier det er han i hele verden og verdenshistorien som har elsket våren ømmest. Det er svært, svært inderlig.

I andre strofe begynner sammenligningene å komme. Vårens første gress blir sammenlignet med smaragd. Det fortsetter med de sterke følelser som ikke vil la seg kue av fornuften, gresset er jo noe av det vanligste vi har, mens smaragd er en sjelden edelsten. Men gresset er levende, og smaragden er det ikke, noe som gjør diktet usigelig trist, siden dikteren av det skal dø. Han som elsker det levende så høyt, at ingen kostbar edelsten kan måle seg. Vi har kanskje også en tankeassosisasjon å legge merke til, ettersom både gresset og smaragden er grønn.

Videre er anemonene årets pryd, selv om han visste at også rosene ville komme. Anemoner, eller soleier, er pene blomster som kommer tidlig på året. Rosene går for å være enda skjønnere, og de kommer senere. Dikteren kan ikke holde seg fra å kalle anemonene «årets pryd» likevel, enda han vet skjønnheten vil bli overgått.

Rose hvit

Dette bildet av en hvit rose er tatt av min avdøde far.

I strofe fire har dikteren på ny et høytidelig, vokativt utbrudd, denne gangen til anemonene. De skal vitne, sammen med løvetann og hestehov, om at dikteren virkelig har elsket våren. Vi ser her enda et eksempel på at det som for folk flest kanskje er hverdagsplanter og ugress, det er for dikteren smaragd og gull. Det er fordi de er barn av våren, våren som er spiren til liv. På nytt står livsgleden i vond kontrast til dikteren som skal dø.

Svalen i strofe 5 og 6 er vårens sendebud. Den blir tatt i mot som det bortkomne barn, i Bibelen fortalt som lignelsen om faren som var så glad over å få sin sønn hjem igjen, selv om han ikke akkurat hadde gjort en god gjerning ute. Sånn er det i lignelsen også med Gud, som vil bli glad for enhver som vender tilbake til ham, uansett hvilke synder som er begått mens han eller hun har vært borte. Svalen er også en trekkfugl som kommer hjem om våren.

Svalen får til oppgave å fly opp til skyenes herre, for å få ham til å ta bort dikterens smerte, den fysiske smerten fra tuberkolosen. Det er en påminnelse for leseren om den fysiske smerten den syke også lider. Det er ikke bare det at han skal dø. Det gjør vondt i tillegg. Fysisk vondt. Svalen som flyr må være den rette til å få gjort noe med dette.

Fra strofe sju og ut til slutten er det det gamle treet dikteren henvender seg til. Det er på ny inderlig og ømt, slik ingen har elsket våren ømmere enn denne dikteren. Treet er «som en guddom», en sammenligning som knapt blir større, og som også tjener som et av mange religiøse motiv i diktet. Knoppene på treet blir talt ivrigere enn perler. På my er liv viktigere enn ting, uansett hvor kostbare tingene er. Vi har også et assosisasjonssprang, som det grønne gresset og den grønne smaragden, her i de små, runde knoppene og de små, runde perlene.

Det er mye å si om strofe 8. Dikteren er ærbødig glad i det gamle treet, og har omfavnet det som man omfavner sin oldefar. Ønsket om å være «en ung lønn fra din udødelige rot», kan nesten leses som et ønske om å ta enda mer inderlig del i vårens livsglede, at han selv skal være en del av den. At han selv er en etterkommer av treet og av naturen. Ønsket om å «blande min krone med din» kan også leses som et uttrykk for dette.

Strofe 9 er en av de mest religiøse, der dikteren likestiller det gamle lønnetreet med de gamle patriarkene, stamfaren til alle israelitter i følge testamentene. Det er en øm strofe, som kanskje begynner litt roligere enn de andre. Han ber den gamle lønn vitne, han vil bli trodd, våren må tro på ham som har levd så lenge. Det er en setning uten utropstegn. Men i utbruddet «Du er jo ærverdig som en patriark» er utropstegnet på plass igjen. Det er også en setning som smeller inn, med trykktung mannlig utgang etter raske og lette stavelser foran. så er det som om dikteren bryter løs igjen, Slutten på strofen er drømmende, kanskje drømmende uten håp, om å strø om seg med vin og kyss, og la det gamle treet be for ham.

   Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.

Deretter følger den nest siste strofen, og den som har mest kontakt med virkeligheten. De andre strofene er jo veldig følelsesladde og intense. Det er denne tiende også, men det den sier er en helt reell forestilling om våren:

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.

Håpet er lysegrønt, men det gjelder ikke her. Her er det trekronen som er på sitt fagreste lysegrønne, som den er på denne tiden i mai, og bladene suser i vinden.

I den avsluttende ellevte strofen er fortvilelsen der på ny, og nå på sitt sterkeste. Det er som om fornemmelsen om den vanlige våren, den grønne og levende, langt unna den forsterkede og poetiske våren dikteren så inderlig skildrer, at det alt sammen er der ute helt virkelig, denne fornemmelsen gjør liksom at dikteren samler sine siste krefter til et siste fortvilet utbrudd. Nå er den gamle hes, som dikteren også er det, og han løfter sine hender opp mot himmelen. Det gamle lønnetreet er helt personifisert. Det samme gjelder anemonene, de blåøyde barn, som kneler og ber om at det herlige foraaret skal redde meg, meg, det blir gjentatt, og står der så nakent og alene, meg som elsker deg så ømt.

Men det hjalp ikke, og det visste Wergeland utmerket godt. Han døde 12. juli 1845, omtrent en måned etter at han skrev dette diktet. Hvert år siden har våren blomstret på samme måte. Og diktet har blitt lest til alle årets tider. Det er et sterkt vitnesbyrd fra en som intenst følte livet, og derfor forferdelig også følte det meningsløse i at man må dø fra det når man elsker det så ømt.

 Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Det er en av de vakreste setningene jeg vet.

Hun må

Dette diktet er ytterst fortvilt. Det er skrevet av den gang 33 år gamle Eivind Salen, som den gang satt uten en kvinne, og tok en titt på seg selv og sin kropp. Hanså mange feil og merkelige ting, han skjønte at i dette var det ikke mye som passet inn i en ung kvinnes drømmer, han satte sitt håp i at han ville finne ei som ville gjøre noe godt for andre. En som ville ta ham som han var, akseptere alt det rare han så, alle feilene og manglene, og ta ham som han var. Gjerne med ønske om forbedring. Det er et dikt skrevet i redsel, hva i all verden er det meg, hvordan er jeg havnet i livet jeg lever? Finnes det noen som kan forstå det bedre enn jeg? Og som kan elske meg som jeg er? Det er universelle ønsker, og blir alltid vakkert når det blir skrevet ned i et dikt.

Hun må

Hun må når jeg kommer

med bare meg

slik som jeg er

slik som jeg egentlig er

slik som ingen andre får se at jeg er

men bare hun får se at jeg er

når jeg kommer som dette

til henne

og hun er den som får se det.

Så må hun vite bedre enn jeg

hva i all verden det er med meg

ES2007, Nr. 11

Der Erlkönig, av Johann W. von Goethe

Johann Wolfgang von Goethe skulle være unødivendig å presentere altfor nøye, han skulle være godt kjent. Jeg har naturligvis lest Faust, men ikke så godt at jeg kan uttale meg om verket, valgslektskapene har jeg også lest, og unge Werthers lidelser kjenner jeg godt. Den tyske poesien har jeg lest lite i original, og ingenting før jeg begynte på denne bloggen, så poeten Goethe kjenner jeg dårlig. Det berømte Erlkönig fikk jeg gjennom Schuberts lieder, og ikke minst gjennom «The teaching company» sin forelesning med Robert Greenberg om emnet. Der ble denne liederen valgt som eksempel for hele liedertradisjonen. Vi har altså å gjøre med et verk som står aldeles utmerket på egne ben, diktet Erlkönig er et av Goethes mest kjente, og også Schuberts lieder av teksten, er blant Schuberts mest kjente. Det er ikke ofte vi får så vellykket tonsetting av en allerede vellykket tekst.

Der Erlkönig

Wer reitet so spät durch Nacht und Wind?
Es ist der Vater mit seinem Kind;
Er hat den Knaben wohl in dem Arm,
Er faßt ihn sicher, er hält ihn warm.

«Mein Sohn, was birgst du so bang dein Gesicht?»
«Siehst, Vater, du den Erlkönig nicht?
Den Erlenkönig mit Kron und Schweif?»
«Mein Sohn, es ist ein Nebelstreif.»

«Du liebes Kind, komm, geh mit mir!
Gar schöne Spiele spiel’ ich mit dir;
Manch’ bunte Blumen sind an dem Strand,
Meine Mutter hat manch gülden Gewand.»

«Mein Vater, mein Vater, und hörest du nicht,
Was Erlenkönig mir leise verspricht?»
«Sei ruhig, bleib ruhig, mein Kind;
In dürren Blättern säuselt der Wind.»

«Willst, feiner Knabe, du mit mir gehen?
Meine Töchter sollen dich warten schön;
Meine Töchter führen den nächtlichen Reihn,
Und wiegen und tanzen und singen dich ein.»

«Mein Vater, mein Vater, und siehst du nicht dort
Erlkönigs Töchter am düstern Ort?»
«Mein Sohn, mein Sohn, ich seh es genau:
Es scheinen die alten Weiden so grau.»

«Ich liebe dich, mich reizt deine schöne Gestalt;
Und bist du nicht willig, so brauch ich Gewalt.»
«Mein Vater, mein Vater, jetzt faßt er mich an!
Erlkönig hat mir ein Leids getan!»

Dem Vater grauset’s, er reitet geschwind,
Er hält in Armen das ächzende Kind,
Erreicht den Hof mit Müh’ und Not;
In seinen Armen das Kind war tot.

1782

Min oversettelse

Hvem rir så sent gjennom natt og vind
Er det faren med sønnen sin
Han holder gutten vel i armen
Han holder ham sikkert, og holder ham varm.

«Min sønn, hvorfor skjuler du ansiktet ditt så fryktsomt?»
«Ser du ikke, far, alvekongen?
Alvekongen med krone og slep?»
«Min sønn, det er en strek fra tåken.»

«Du skjønne barn, kom, gå med meg!
Mange skjønne spill skal jeg leke med deg;
Det er en bunt blomster på bredden
Min mor har mange gylne kåper.»

«Min far, min far, og hører du ikke,
Hva alvekongen lover meg?»
«Vær rolig, hold deg rolig, mitt barn,
I tørre blader hører du vinden.»

«Vil du, fine krabat, gå med meg,
Min datter skal vente deg
Min datter leder de nattlige danser
Og vil vugge og danse og synge deg i søvn.»

«Min far, min far, og ser du ikke der,
Alvekongens datter på det dunkle sted?»
«Min sønn, min sønn, jeg ser det så visst,
Den gamle eika synes så grå.»

«Jeg elsker deg, ditt skjønne utseende,
Og er du ikke villig, må jeg bruke makt.»
«Min far, min far, han tar meg nå!
Alvekongen har skadet meg!»

Faren grøsser, og rider raskt,
Han har i armene den klynkende gutt,
Så vidt til gården med møye og armod,
I hans armer var gutten død.

Min gjendiktning

I gjendiktningen er ikke alle strofene like gjennomarbeidet, som man ser.

Alvekongen

Gjendiktning

 

Hvem rir så sent gjennom natt og vind

Er det faren med sønnen sin

Han holder gutten trygt i sin arm

Han holder ham sikkert, og holder ham varm.

 

«Min sønn, hvorfor skjuler du ansiktet skremt»

«Ser du ikke, far, alvekongen gjemt?

Alvekongen med krone og drakt?»

«Min sønn, det der har tåken frembrakt.»

 

«Du skjønne barn, kom, gå med meg!

Mange skjønne spill skal jeg leke med deg;

Det er en bunt blomster på elvens bredd

Min mor er i gylne kåper kledd.»

 

«Min far, min far, åh hører du ei,

Hva alvekongen lover  til meg?»

«Vær rolig, rolig, sønnen min,

I tørre blader suser en vind.»

 

«Vil du, fine krabat, gå med meg,

Min datter skal nok vente deg så

Hun fører de nattlige dansetrinn

Og vil vugge og danse og synge deg inn.»

 

«Min far, min far, åh, kan du ikke se,

Alvekongens datter på det der dunkle sted?»

«Min sønn, min sønn, jeg ser det tydelig nå,

Den gamle eika synes så grå.»

 

«Jeg elsker deg, det reiser seg i meg av ditt utseendes prakt,

Og om du ikke vil selv, så må jeg bruke makt.»

«Min far, min far, nå tar han meg bort!

Alvekongen har meg en skade gjort!»

 

Faren grøsser, og rir raskt som en vind,

Og holder fast på den klynkende gutten sin,

Når så vidt frem til gården med møye og nød,

I hans armer var gutten død.

ES2016

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og kan inneholde feil. Jeg har sett til Hartvig Kirans oversettelse i Framande dikt frå fire tusen år, der jeg har vært i tvil, men denne oversettelsen er for det første ganske fri, og for det andre inneholder den til dels så vanskelige norske ord, at oversettelsen ikke alltid er klarere enn originalen. Om jeg kommer ovenpå med tiden, skal jeg se nærmere på min egen oversettelse igjen. Tyskkyndige kan selvfølgelig sende meg en melding om de ser noen håpløse feil.

Gloser

Jeg har brukt forskjellige steder på nettet til å slå opp disse ordene. Tysk-norsk ordbok har jeg for anledningen ikke tilgjengelig.

wohl vel

Scheiff hale, slep

wiegen vugge, veie

Kommentar til diktet

Det er sjelden et dikt så godt og så nødvendig må leses i sammenheng med perioden det er skrevet i. I 1782 er vi akkurat i overgangen fra klassisismen til romantikken, vi er i perioden som i Tyskland får betegnelsen Sturm und drang, den vakre, men følelsesløse klassisismen gjelder ikke lenger, i alle fall må dens grenser utvides, og vi får en utvidelse i uttrykkskraft og motivkrets. I klassismen gikk man tilbake til gresk mytologi, den klassiske, med den gryende romantikken hentet man stoffet mer fra folketroen, og den nasjonale mytologien, om et slikt uttrykk kan brukes. Det er derfor alvekongen, og ingen gresk guddom spiller hovedrollen. Og det er derfor farens frykt er ekte frykt, mystisk frykt, og ikke en slags opphøyet idealfrykt, under full kontroll av både dikter og innehaver.

Det er tre aktører i diktet, faren, den lille sønnen og alvekongen. Handlingen er at faren rir hjem, med den lille gutten på fanget. Følelsen av fart passer godt til Sturm und drang, det skal være litt dramatisk. Merk hvordan første strofe er full av enstavelsesord som går raskt å lese, liksom for å øke farten! Det gjelder også i siste strofe, hvor faren på ny rir i full fart. I mellomstrofene foregår samtalene, enten mellom faren og gutten, eller lokkingen fra alvekongen til gutten. Faren ser at gutten er redd, men forsikrer ham at alt han tror er alvekongen, bare er skyggene i tåken, og annet spill fra naturen. Men gutten både ser og hører alvekongen, og blir mer og mer skremt.

Alvekongen har fått tre strofer å snakke i, nummer 3, 5 og 7. I den første lokker han med leker og skjønne kåper, i den neste er det datteren som skal synge ham i søvn (allerede får vi et forvarsel om døden som skal komme) og i den siste truer han med makt, om ikke gutten kommer frivillig.

At faren ikke selv fullt og helt tror på sine egne forsikringer om at gutten bare ser syner, får vi med det at han selv rir på for å komme hjem. Det er en uhyggelig siste strofe, der faren først grøsser, og rir som en vind, med en engstelige gutten på fanget. Da han endelig kommer hjem og man tror man kan puste lettet ut, så kommer sjokket og redselen med at gutten er død. Ordet «død» er aller siste ord i diktet, og kommer med voldsom virkning. Alvekongens mystiske kraft har altså tatt livet av gutten, tross alle farens anstrengelser.

Lest direkte er kanskje ikke diktet så altfor skummelt, i hvert fall ikke for en moderne leser, som ikke tror på spøkelser og skrømt. Men diktet kan også leses som frykten for det ukjente man ikke forstår, og spesielt for den frykten man føler for sitt eget barn, og at noe skal skje med det. Det kan også leses som uttrykk for maktesløsheten man føler, når noe man skal beskytte, ikke lar seg beskytte. Igjen gjelder det spesielt overfor sykdom og død, som man tross alle legemidler og vitenskap, fortsatt av og til står maktesløs overfor. Det kan til og med leses som uttrykk for de beroligende ord man av og til sier, når man selv vet at her er det ingenting å være beroliget over. – Det går nok bra, det er ikke farlig, blir fortsatt sagt, også når man selv frykter det aldri vil gå bra.

De første gangene jeg leste diktet, kunne jeg ikke riktig forstå hvorfor nettopp dette diktet var så berømt. Nå kan jeg ikke lese det uten å føle uhygge. Og ingen er lenger unna å tro på alvekonger og det overnaturlige, enn jeg. Det er rett og slett et uhyggelig bra dikt.

Normalt vil jeg holde meg for god til å poste noe jeg ikke har laget selv, og i alle fall ikke noe som kan komme i konflikt med rettigheter. Jeg ville imidlertid gjøre et unntak for Schuberts lieder til denne teksten, fremført av Dieter Fischer-Dieskau, som en stund var lagt ut på Youtube. Den er imidlertid tatt bort nå, som min lenke dit også er det.Jeg kan likevel oppfordre til å oppsøke platen, i denne innspillingen eller en annen, den er vel verdt å lytte til! Og når jeg er først er inne på denne tonsettingen, så er det bemerkelsesverdig at Schubert kun var 18 år da han laget melodien. Det kvalifiserer til noe av det aller ypperste noen 18-åring har laget i denne verden.