Jeg ynkes ikke, roper ikke, gråter ikke (Не жалею, не зову, не плачу). av S. A. Jesenin

Jeg har en svakhet for den russiske poeten Sergej Jesenin (1895-1925). Inngangen er det nydelige diktet, Brev til mor (Письмо матери), med de vakre og enkle åpningslinjene Lever du fortsatt, gamle mor?/ Jeg lever også. Hei på deg, hei! Under disse linjene er en sønn som vet moren er bekymret for ham, og også vet at hun har god grunn til å  være det. Det er også, som så mange av Jesenings dikt, veldig ømt og følsomt, en tid der den litterære mote var en voldsom modernisme, der det gamle skulle rives ned og det ikke var noen plass for noen sentimentalitet. Hos Jesenin er sentimentaliteten alltid fremtredende, og det passer meg godt. Hva skal man vel skrive dikt for, om det ikke er for å uttrykke følelser?

Dagens dikt passer utmerket i den forbindelse. Det er gamle unge Jesenin, i 1921, 26 år gammel, som skriver om hvordan han føler livet hans er forbi, hvordan ungdommen er over. Uten ytterligere kommentarer går jeg rett til diktet, først på russisk, så med min oversettelse, og kommentarer etterpå. Til sist er det lagt inn en liten gjendiktning, eller kanskje bedre man skulle si omskriving av diktet til norsk.

*

Не жалею, не зову, не плачу,
Все пройдет, как с белых яблонь дым.
Увяданья золотом охваченный,
Я не буду больше молодым.

Ты теперь не так уж будешь биться,
Сердце, тронутое холодком,
И страна березового ситца
Не заманит шляться босиком.

Дух бродяжий! ты все реже, реже
Расшевеливаешь пламень уст
О, моя утраченная свежесть,
Буйство глаз и половодье чувств!

Я теперь скупее стал в желаньях,
Жизнь моя, иль ты приснилась мне?
Словно я весенней гулкой ранью
Проскакал на розовом коне.

Все мы, все мы в этом мире тленны,
Тихо льется с кленов листьев медь…
Будь же ты вовек благословенно,
Что пришло процвесть и умереть.

1921

Min oversettelse

Jeg ynker meg ikke, roper ikke, gråter ikke,
Alt går bort, som røyk fra hvite epletrær.
Omfavnet av den gylne vìsning,
Blir jeg ikke ung mer.

Du er ikke sånn nå at du alt vil slåss,
Hjertet, er rørt av en kulde,
Og landet av bjørketepper
Lokker ikke med å slentre rundt barbeint.

Omstreifende ånd! Du rører bare sjeldnere,
Og sjelderne opp flammens lepper
O, min tapte friskhet,
Øynenes raseri og følelelsenes flom!

Jeg er nå blitt gjerrigere i ønskene,
Livet mitt, eller drømte jeg om deg?
Det er liksom jeg med vårens rungende morgen
Galopperte på en rosenrød hest.

Vi er alle, vi er alle i denne verden forgjengelige,
Stille strømmer honning fra lønnebladene…
Vær du nå evig velsignet,
At du kom blomstret og døde.

Kommentar til spårket og oversettelsen

Første strofe byr på noen grammatiske utfordringer. Ord for ord er det forståelig, men det er hvordan det er satt sammen, og hvordan det skal overføres til norsk, som er vanskelig. Første linje er tre verb i første person presens, med nektelsesordet не (ne – ikke) foran. Den eneste vanskeligheten her, er noen nyanseforskjeller i verbenes betydning på russisk og norsk. Verbet жалеть (zjalet – synes synd på (noen), er lei for (noe)) er transitivt, det skal ta et objekt i akkusativ, men her er det brukt intransitivt, uten objekt. Det er som om man på norsk skulle sagt «jeg synes ikke synd på…». Det mangler noe der, hvem det er man synes synd på. Lignende er det for det andre verbet, der russiske звать (zvat, kalle) er å rope på noen, eller å kalle noen noe. Her er norske «jeg roper ikke» dekkende, om enn det russiske litt sterkere har en idé om at man roper på noen, og ikke roper alene ut i intet. For å få det til å fungere på norsk, og andre språk, er det vanlig å bruke den betydningen av халеть som ikke trenger objekt, det vil si å angre. Selv om det egentlig er å «angre på» det russiske ordet betyr. Litt er dette smak og behag, men jeg ender altså med ynkes ikke. Det å si at man ikke angrer på noe, er litt obsternasig, man vet man kanskje burde angre, og at folk synes man burde gjøre det, men man sier til dem at man ikke gjør det. Grunnbetydningen av жалеть er å synes synd på, stammen i ordet er жаль (zjal, synd), og det har ikke noe med å angre å gjøre, utenom at man angrer på det som er synd. Linje 3 er den vanskeligste. Det er ordet vìsning (увядение, uvjadenie) i genitiv entall, fulgt av золотом (zolotom, «med gull») i instrumental og en partisipp av verbet охватить (okvatit, omfavne). Denne partisippformen står i nominativ eller akkusativ, altså har ingen av de tre ordene samme kasus. Foreløpig har jeg gjort det litt mekanisk, med det resultat at den norske oversettelsen min blir litt gebrokken. Siste linje er imidlertid grei, direkte oversatt er det «jeg blir ikke ung mer».

I strofe 2 starter det med Ты теперь не так уж будешь биться (Ty teper ne tak usj budesj bitsja). Direkte oversatt ord for ord er det: «Du nå ikke slik allerede vil være å slåss». Som man ser av gloselisten under, kan биться (bitsja – slåss, slå seg) bety mer enn bare å slåss. Det er en refleksiv av verbet бить (bitj, å slå). Russerne bruker ikke verbet være i presens, sånn som vi gjør det, er er alltid underforstått i russiske setninger. Det lille ordet уж (usj, egentlig: ‘uzj’, stemt s, dvs z) kan både være adverb og bety «alt, allerede», og det kan være en forsterkende partikkel, lignende norsk «jo, sannelig, da, osv». Ordet так (tak, slik) i denne setningen er brukt sånn som vi bruker slik, eller så, og будешь (budesj., vil være) er fremtid av «å være» (есть, jest). Теперь (teper) er nå, eller nå for tiden, ulikt сейчас (sejtsjas) som er nå, denne stund. Så er det å pusle det sammen. Jeg klarer ikke å finne ut av hva страна березового ситца skal bety. Det skal være Det første er av bjørk, og det andre er kaliko, det Store norske leksikon omtaler som «glatte bomullstøyer i toskaftbinding», mens norsk akademis ordbok har sterkt, grovt bomullstøy, ofte med påtrykt mønster. Navnet er fra den indiske byen Calicut, den som nå staves Kozhikode. og det ser ut til å være både et stoff og en fremstillingsmetode.

I den tredje strofen starter vanskelighetene med ordet бродяжий, ikke et oppslagsord i ordboken, men forklart i gloselisten under. På meg kan det virke som бродяжий omhandler omstreifende i overført betydning, mens бродячий dreier seg om mennesker som streifer om i direkte betydning, en omflakkende musikant, for eksempel. Men jeg vet ikke dette. I alle fall har jeg oversatt бродяжий дух med omstreifende ånd, det passer i sammenhengen. Jeg har også stokket om på rekkefølgen av ordene, og lagt til et virkemiddel som ikke finnes i originalen, med at vendingen sjeldnere, sjeldnere (реже, реже) er lagt over to linjer. Det er rett og slett for at linjene skal se litt mer like ut i lengden. Videre er утраченная partisipp av verbet утратить , å miste, å tape, og det som er tapt er свежесть, ferskhet, friskhet. Så den linjen er grei, men forbindelsen til linjen under, og hva som skjer der, er vanskeligere. Substantivet буйство står oversatt i gloselisten, det har med raseri og voldsomheter å gjøre. Det er satt sammen med et annet substantiv, i genitiv flertall, глаз, av глаза, øyne. Det er altså «raseriet til øynene», dette her, eller «øynenes raseri». Jeg har tenkt om det kanskje er bedre å oversette med «raseriet i øynene» eller «et raseri i øynene», men da skulle det på russisk vært буйство в глазах. Som så mange ganger før, velger jeg å legge meg tett på originalen, og ikke oversette med noe som ikke står der. Det følger en slik genitivsammensetning til, og jeg oversetter den på samme måte, половодье чувств blir flom av følelser.

Fjerde strofe begynner med en setning som ser ut til å gå over to linjer. Første linje er grei, det er omtrent ordrett oversatt han nå er blitt gjerrigere i ønskene sine. I neste linje kan det se ut som om dette er noe han liksom sier til livet sitt, i og med at жизнь моя, livet mitt, står i nominativ, og første linje ble avsluttet med et komma, ikke punktum. Det betyr at livet er noe han henvender seg til. Linje to fortsetter med иль ты приснилась мне, eller drømte jeg om deg. Den som drømmer står i dativ, her er det мне, dativformen av 1. person, altså er det han som spør om livet bare var noe han drømte? Det er kjente tanker og spørsmål, men det ser litt rart ut i og med at han nettopp har sagt han er blitt gjerrigere i ønskene. Kanskje ville det blitt lettere om man kunne se linje to som en isolert setning, (er) livet mitt, eller drømte jeg deg bare? Men sånn det står i originalen, våger jeg ikke en slik drastisk tolking i oversettelsen. Så jeg lar det stå på norsk, med de samme vanskelighetene som (for meg) er der på russisk. Fjerde strofe fortsetter med en sammenligning i linje 3, словно er «liksom» eller «som om». De tre neste ordene etter я, jeg, står alle i instrumental. I originalen er det med at det er en tidlig morgen, рань betyr jo nettop det, men på norsk må jeg nesten la det tidlige i morgenen være underforstått. Ellers blir det veldig mange ord. Det han gjorde denne tidlige morgenen om våren, og som er en sammenligning med hvordan livet hans nå føles, er å galoppere på en rosenrød hest. Den siste linjen i strofen er ganske uproblematisk.

Femte og siste strofe starter med en gjentakelse, все мы, все мы, direkte oversatt «alle vi». På norsk må vi imidlertid ha inn et verb, vi må ha med er, og så er det et lite spørsmål hvor dette verbet skal plasseres. Jeg setter vi er alle, selv om jeg med det bytter om på rekkefølgen av ordene i originalen. Det skulle ikke ha så veldig mye å si. «Vi er alle i denne verden forgjengelige», er det linjen ganske tydelig sier. Så er det den vakre, poetiske Тихо льётся с кленов листьев медь, Stiller flyter (ned) fra lønnebladene honning. Det er et bilde på livet, dette, for den som ikke får med seg det. Livet vårt er som honningen som flyter på lønnebladene. Så er det standardformuleringen for å uttrykke (litt høytidelige) ønsker, Будь же ты вовек, vær du (nå) evig, det er standard russisk og standard oversettelse. Det eneste er den lille partikkelen, же, som jeg har utelatt. Siste linje er på norsk som på russisk, at du kom, blomstret (ferdig), og døde. Det eneste ekstra er forstavelsen про-, det er preposisjonen gjennom, og har betydninger cirka tilsvarende norske gjennom, også når det blir brukt som forstavelse. Her er det noe sånt som «gjennomblomstret», eller «gjennomførte blomstringsprosessen», altså blomstret ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift. De er strukturert for hver strofe.

жалею – presens, 1. per., entall -> жалеть <св по-> 1. В (испытывать жалость) synes synd , ha medynk med; ynkes over 2. (беречь) spare 3. о П. что (сожалеть) være lei for; være kjed av книжн; angre
зову -> звать 1. св по- (крычать) rope; rope på (крыком призывать); kalle 2. св по- (пригласить) be (hjem til seg), invitere, innby 3. (называть) kalle
пройдет – presens, 3. pers, entall -> пройти 1. gå; komme 2. gå, tilbakelegge (..) 12. (прекратиться) gå over, holde opp, opphøre, gi seg 13. gå gjennom
яблонь – genitiv flertall -> яблоня (Malus) epletre
дым røyk
увяданья – genitiv entall -> увядание 1. vìsning 2. перен. vìsning, hensykning, falming
охваченный – partisipp -> охватить св (охвативать, нсв) 1. (обнять) slå armene om, omfavne; gripe om (обхватить); omslutte, omfatte 2. воен. omfatte 3. (окутать) omspenne; задание охвачено пламенем bygningen er omspent av flammer [overtent] 4. (о чувстве) gripe 5. (распространиться) bre seg over 6. б. ч. нсв (вылочить в себя) omfatte, spenne over 7. (понять) fatte, begripe 8. (вовлечь) ~ всех детей школьным обучеием oppnå at alle barn får skolegang

биться 1. (сражаться) slåss 2. (колотиться) slå; волны бьются о берег bølgene slår mot stranda 3. (метаться, мрепетать) sprelle; ha [ligge i] krampetrekninger (в судорогах) 4. (пульсировать) slå 5. (имет свойство разбиваться) (легко) ~ være skjør, ha lett for å knuses; не биться være uknuselig 6. над Т, с Т (пригласить усилия, добиваясь чего-л) slåss, stri, ha sin fulle hyre, bale, kave med 7. разг. (жить в нужде) ~ (как рыба об лёд) slite for å få endene til å møtes
тронутое -> тронутый I прч от тронуть (1.2. см трогать 3. (слегка повредить) skade, beskadige) II 1. (растроганный) rørt 2. разг. (несколько ненормальный) som har en skrue løs, ikke helt riktig, litt sprø 3. прость (слегка испорчённый) bedervet
березового – genitiv, entall – берёзовый bjørke-; av bjørketre, bjørketres (сделано из берёзы)
ситца – genitiv, entall -> ситец sirs, kattún, kaliko
заманит – 3. pers, entall -> заманить <заманивать> lokke; ~ в западню [засаду] lokke i en felle [i bakhold]
шляться прость. gå og slenge, gå og drive
босиком barbeint

дух 1. (психичиске способности) ånd 2. филос. ånd; ~ и матери ånden og materien 3. (моральное состояние) mot; моральный ~ moral 4. (характерные свойства, сущность, тенденция) ånd; ~ закона lovens ånd 5. рел. миф. ånd 6. разг. (дыхание) pust 7, прост. (запах) lukt
бродяжий er ikke oppslagsord, men er et paronym (avledet eller beslektet) med бродячий 1. vandrende (..), på nettsiden paronym online står denne forklaringen til бродяжий: Относящийся к бродяге, принадлежащий, свойственный ему, av meg oversatt til «forholdende seg til omstreiferi/løsgjenger». Det er et avledet adjektiv av verbet å vandre (бродить), og/eller substantivet landstryker (бродяга).
реже – komparativ -> редкий 1. (нечастый, негустой) tynn, glissen; ~ лес, волосы tynn [glissen] skog, tynt hår; с ~им населением tynt befolket 2. (неплотный – о материи) tynn, løstvevd, løsvevd 3. (происходяий через большое промежутки времени) sjelden 4. (исключительный) sjelden
расшевеливаешь – presens, 2. pers, entall -> <расшевеливать нсв (står ikke i ordboken)>, расшевелить св В разг. 1. røre opp, rote opp i; ruske nn våken (разбудить) 2. перен. ruske opp i, få fart på
уст – genitiv flertall -> уста поэт. munn, lepper
утраченная – partisipp, hunkjønn, nominativ, entall -> утратить <утрачивать> miste, tape
свежесть ferskhet, friskhet
буйство raseri, voldsom oppførsel, voldsomheter
половодье flom

скупее – komparativ -> скупой I gjerrig, gnier II прл (о человеке) gjerrig, gnieraktig, påholden, påholdende, nipen, knuslete 2. (скудный) sparsom, knapp, snau 3. ~ой на слова ordknapp, fåmælt
желаньях -> желание ønske; lyst
иль соноз. книжн. или прост. см или 1. в разн. знач. eller; ~ … ~… enten … eller… 2. ~ (же) (в противном случае) ellers
приснилась -> присниться ему ~лся сон han hadde en drøm; ему ~лось, что… han drømte at; она ему ~лась han så henne i drømme; han drømte om henne
весенней – instrumental -> весенный vår-; ~ый день vårdag
гулкой – instrumental -> гулкий 1. rullende, rungende ljomende, gjallende 2. (о помешении – и т.п.) som gir hul gjenlyd
ранью – instrumental -> рань tidlig morgen; в такую ~ så ukristelig tidlig, før fanden har fått sko på
проскакал – fortid, hankjønn, entall -> проскакать 1. galoppere; ~ мимо galoppere forbi; ~ по улице galoppere bort over gata 2. ~ на одной ноге hinke på ett bein
розовом -> розовой 1. (о растенный) rosen-; ~ый куст rosenbusk 2. (о цвете) lyserød, rosenrød, rosa 3. перен. rosenrød

тленны -> тленный forgjengelig
льется -> литься 1. flyte, strømme; (обильно – тж) flomme, velle 2. перен. (о речи) flyte
вовек высок 1. (вечно) evig, for evig (og alltid) 2. глаголе с отриц. (никогда) aldri i evighet [i livet, i verden]
процвесть ikke oppslagsord, sammensatt av forstavelsen про- som er i betydning 4, at handlingen er avsluttet, og verbet: цвести 1. blomstre, stå i blomst 2. bomstre, florere, trives 3. (плесневать) mugne, skimle (Ordet процветать betyr blomstre, florere, trives)

Kommentar til diktet

Jeg fikk av en kamerat en gang en bok som heter Russian Context. Han hadde funnet den på salg i studentbokhandelen i Bergen, og kjøpte den til meg, som en gave. Den er utgitt i 1997, like før internett eksploderte, og gjorde innholdet i boken tilgjengelig overalt. Meningen er å sette russisk kultur inn i en kontekst, forklare russiske måter å tenke på, og presentere noen russiske referanser for dem som vil lære seg språket og kulturen. Før boken kom, skulle det ganske mye lesing til for å oppnå noe tilsvarende. Her var det samlet alt sammen på et sted. Historie, språk, litteratur, kunst og kultur, geografi, statsstyre, vitenskap, og mye mer. Den er også et fascinerende innblikk i hvordan utenomverden så på Russland i 1997, den gang Jeltsin styrte landet i kaos, men Sovjetunionen var vekk, og alle var veldig optimistiske med tanke på Russlands demokratiske fremtid og vårt vennskap med dem.

Så er det et øyeblikksbilde av den russiske mediebildet akkurat det året, akkurat den tiden. De som redigerte boken, fulgt med, og hentet ut sitat fra dikt og annen litteratur, brukt i aviser og i dagligtale. Den gang fantes ikke sosiale medier å hente inn informasjon på, man måtte gjøre jobben selv, hjulpet bare av folk man hadde reell kontakt med. Dette diktet til Jesenin er med der, med innledningslinjene som referanse. De oversetter på engelsk med: I do not regret, do not call out, do not cry. Så har de en referanse, med en artikkel i avisen Novoje vremja (новое время – ny tid), der jeg (я – ja) er byttet ut med hun (она – ona). Så det er hun som ikke angrer, ikke roper ut og ikke gråter. Hun er journalisten Jelena Suponina, og hun var i nyhetene fordi hun vant en pris for arbeidet sitt. Sitatet fra Jesenin kommer hun selv med, i det hun skal forklare læresetningene i Islam hun har tatt til seg (the principles of Islam she adopted).

Og så skriver de ikke mer om dette diktet til Jesenin, og ikke mer om Jelena Suponina. De går videre til neste dikt, og neste, korte referanse. Også for meg, særlig i de første årene av bloggen, var denne boken en god kilde å finne dikt fra. Jeg har hatt stor glede av den.

Men her på bloggen, Helt grei poesi, går vi litt grundigere inn i tekstene enn denne overflateskrapingen Russian context gjør. Første strofe er altså en sånn russere med utdannelse vil kunne utenatt, i alle fall kjene igjen, og første linje er sånn som nesten alle russere vil kjenne igjen. De er ikke så glade i Jesenin, som de er i Majakovskij, og de leser ikke Jesenin med samme entusiasme som jeg. Her ligger nok helst poetiske kvaliteter til grunn, Majakovskij var unektelig mer voldsom og grensesprengende, men også dessverre kanskje det faktum at Jesenin var jøde. De to var samtidige. Begge var modernister, men Majakovskij hører til retningen som kalles futurisme, mens Jesenin er i den mer stillferdige imagismen. Det er billedbruken i diktet som skal formidle innholdet, og bildene skal være enkle og klare og presise. For Jesenin var denne litterære stilretningen også knyttet til hans bondebakgrunn, og vennskapet med bondedikteren Nikolaj Kljujev (Store norske leksikon, artikkel om Jesenin).

Nå er det mange som blir hektet av, straks man begynner å forklare dikt og annen litteratur i sammenheng med litterære perioder. Men meningen er jo at det skal øke forståelsen av diktet, og tekstene, og gjøre folk i stand til å lese dem, og få mer ut av dem. Enhver vil raskt se i diktet at her er det virkelig mange bilder lagt inn, og bildene er fra landet og bondens verden. Her er det det røyk rundt hvitblomstrende epletree, her er det vårens rungende morgen, her er det honning som renner på lønnebladene. De språklige bildene, der ordene gjelder i overført betydning, er også gjerne fra naturen og plantelivet. Her er det å blomstre, og å visne, som et bilde på menneskelivet.

Disse bildene er ikke lagt inn for å oppfylle en litterær retning, selvfølgelig. De er der for at Jesenin skal uttykke hva han ønsker å si. Han er ingen gammel mann, men han er i en alder der han føler seg veldig gammel, og han føler at livet er slutt. I popverden har alderen 27 år en slags magisk klang, en slags forbannelse, siden det var i den alderen Jimmi Hendrix, Jim Morrison og Kurt Cobain døde, for å nevne noen få blant mange. Jesenin ventet ytterligere 3 år før han endte livet sitt, ved å skjære over pulsårene og i tillegg henge seg. Det var i den tilstanden han ble funnet på hotellrommet sitt, i følge politirapporten. Han skal da i lang tid ha lidd av depresjon, og dødsfallet kom ikke uventet, men som så ofte i sovjetiske og russiske dødsfall, er det mystikk rundt det, og det er spekulasjoner om politirapporten er helt ekte. Jesenin var i søkelyset til NKVD, forløperen til KGB, i årene fra 1920 til 1925, og særlig etter 1922.

Så teksten og livet henger sammen. Jesenin kom fra enkle kår, men levde et bohemliv, med drikk og kvinnehistorier, og landet hans Russland gikk jo også gjennom noen virkelige voldsomheter de årene han levde. Så når han skriver diktet, føler han at han har brent opp kruttet. Han ser hva som har vært, husker de buldrende følelsene, men nå som det er forbi, føles det bare som et forgjengelig øyeblikk. Omtrent som rimdampen rundt de blomstrende epletrærne en kald vårmorgen. Omtrent som honning som renner ned et lønneblad. Omtrent som det å galloppere gjennom landskapet en vårmorgen, ikke se seg rundt, ikke se seg tilbake. Nå er det forbi. Gløden og kampviljen er der ikke lenger, og vil ikke komme igjen. Ungdommen er over. Han angrer ingenting, klager seg ikke, gråter ikke, konstaterer bare at han kom, blomstret seg ferdig, og døde.

Nettet er nå fullt av informasjon om Jesenin og om dette diktet. Det er rikelig for dem som leser engelsk, som jo er de fleste, og enda mer for de som også leser russisk, noe som nok er ganske få. Denne nettsiden har en liten analyse: http://pishi-stihi.ru/ne-zhaleyu-ne-zovu-ne-plachu-esenin.html.

Min gjendiktning

Her er gjendiktningen, mens den ennå er under arbeid. Det er en ganske fri gjendiktning, som man vil se, de som leser oversettelsen og kommentarene til den nøye, og de som kan russisk nok til å lese originalen. Men det er forhåpentligvis en gjendiktning som kan fungere på norsk.

Jeg angrer, roper, gråter ei,
Alt går bort, som epletreet visner hen.
I visnings favn er også jeg,
Ikke blir jeg ung igjen.

Du ønsker nå ikke kamp og strev,
Hjertet, berørt av kuldens glo,
Og landet dekket i bjørkevev
Frister ikke å gå i uten sko.

Omstreifende ånd! Du rusker til
Sjeldnere sånn at flammen kom
O, min tapte friskhet,
De voldsomme øyne og følelsers flom!

Jeg er nå i ønsker blitt gjerrig,
Mitt liv, eller drømte jeg best?
Som jeg om vårens rungende morgen
Galopperte på rosenrød hest.

Forgjengelige, forgjenglige er vi alle,
Stille strømmer ned honningen, søte
Vær du nå evig velsignet,
At du kom, blomstret ut og døde.

The poem that took the place of a mountain, av Wallace Stevens

Wallace Stevens (1879-1955) er blitt en gjenganger på denne bloggen. Det er noe ved ham som tiltaler meg. Han har den riktige, litt uhøytidelige tilnærmingen til det å skrive dikt, samtidig som han ikke holder igjen når det gjelder diktets muligheter. Hans dikt utvider verden, kan man si. Beriker den. Med ham ser man verden på en ny måte.

I dagens dikt er det perspektivforskyvning det gjelder. Det er typisk Stevens. Han tar det største, et fjell, og setter et dikt inn i plassen for det. Ideen er glimrende, utførelsen er sånn:

The poem that took the place of a mountain

There it was, word for word,
The poem that took the place of a mountain.
 
He breathed its oxygen,
Even when the book lay turned in the dust of his table.
 
It reminded him how he had needed
A place to go to in his own direction,
 
How he had recomposed the pines,
Shifted the rocks and picked his way among clouds,
 
For the outlook that would be right,
Where he would be complete in an unexplained completion:
 
The exact rock where his inexactnesses
Would discover, at last, the view toward which they had edged,
 
Where he could lie and, gazing down at the sea,
Recognize his unique and solitary home.

1954

Diktet som tok plassen til et fjell

Der var det, ord for ord
Diktet som tok plassen til et fjell.

Det pustet dets oksygen,
Til og med når boken lå snudd i støvet til dets bord.

Det minnet det om hvordan det hadde trengt
Et sted å gå i dets egen retning.

Hvordan det hadde rekomponert furuene
Skiftet steinene og hakket dets vei gjennom skyer.

For utsikten som ville være riktig,
Hvor det ville være komplett i en uforklart komplettering.

Den eksakte stein hvor dets ueksakthet
Vil oppdage, til sist, synet som de har skjerpet.

Hvor det kunne ligge og stirre mot sjøen,
Erkjenne dets unike og ensomme hjem.

Språket og oversettelsen

Det store spørsmålet i oversettelsen av dette diktet er om man skal velge hankjønnspronomenet «han» som i originalen eller intetkjønnspronomenet «det» som er det riktige på norsk. På engelsk som på norsk er det riktig å omtale dikt i intetkjønn, som it. Men engelsk har ikke kjønn på substantivene, så når Stevens personifiserer og bruker he, him og his (han, ham og hans), så er det i originalen klart det er diktet det vil være snakk om. På norsk vil det være forvirring, for vi omtaler substantiv med det kjønnet de har, i hvert fall på nynorsk og i dialektene. Og det sitter så sterkt i, at det vil gjelde på bokmål også, vi vil ikke kunne koble at han i strofe 2 viser tilbake til diktet som har tatt plassen til fjellet. Nedover i diktet er min språkfølelse sånn at jeg synes det vil være bedre med han, ham og hans, men jeg tror ikke det går uten å være konsekvent. Og i strofe 2 må det være «det, dets» for at det skal gi den meningen det skal. Det er diktet som puster oksygen, selv når det ligger og ikke blir lest.

Dette er så viktig, og så umulig, at jeg legger ved en oversettelse der jeg har brukt hankjønnspronomenet også. Kanskje er det smak og behag hva som er best.

Der var det, ord for ord
Diktet som tok plassen til et fjell.

Det pustet sitt oksygen,
Til og med når boken lå snudd i støvet til hans bord.

Det minnet ham om hvordan han hadde trengt
Et sted å gå i hans egen retning.

Hvordan han hadde rekomponert furuene
Skiftet steinene og hakket sin vei gjennom skyer.

For utsikten som ville være riktig,
Hvor han ville være komplett i en uforklart komplettering.

Den eksakte stein hvor hans ueksakthet
Vil oppdage, til sist, synet som de har skjerpet.

Hvor han kunne ligge og stirre mot sjøen,
Erkjenne hans unike og ensomme hjem.

Alternativ oversettelse, Wallace Stevens: The poem that took the place of a mountain,

I strofe 2 må det være Det til å begynne med, føler jeg, og fra strofe 5 og ut så kan det være det, selv om det i andre strofer er hankjønnspronomenet som er brukt.

En annen vurdering i samme gate er om det skal være sin/sitt i noen av eiendomspronomene. Det er diktets bord (strofe 2), diktets egen retning (str 3), diktets vei (str 4), om det blir gjengitt best med «dets» eller «sin» kan det være delte meninger om.

Det er reelle betydningsnyanser som blir berørt etter hva man velger. For eksempel i strofe 3, hvor det når det blir brukt hankjønnspronomenet (han), så antyder det at også vi mennesker kunne trenge vår egen vei og vår egen retning. Med det upersonlige «det» så blir det i større grad en sak som ikke angår oss.

Utenom dette er det ikke store spørsmål og ikke store vanskeligheter i oversettelsen. Der jeg har hatt flere ord å velge mellom, står i gloselisten under hva alternativene kunne være.

Gloselsite

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

outlook 1. utsikt, utsyn 2. utsikt(er), fremtidsutsikt(er) 3. innstilling, tankegang, livssyn, syn på tilværelsen, livsanskuelse 4. (meteorologi) utsikt(er), værutsikt(er) 5. utkikk 6. utkikkspunkt
completion 1. avslutning, fullførelse, fullending, fullstendighet 2. komplettering, fullstendiggjøring, ferdiggjøring 3. utfylling
edge 1. kante, sette kanter på 2. slipe, sette egg på 3. (også overført) skjerpe, gi en skarp klang 4. rykke fremover, lirke 5. fortrenge (litt etter litt), skyve til siden 6. ake seg, skyve seg 7. (om ski) kante, sette på skrå
gaze stirre, se (lenge), stirre uavbrutt
recognize 1. kjenne igjen 2. anerkjenne, kjennes ved, vedkjenne seg 3. erkjenne (for seg selv), medgi, innse, være klar over 4. påskjønne, anerkjenne, verdsette
solitary 1. enslig, enkelt, eneste 2. isolert 3. ensom, alene 4. (anatomi) solitær 5. (botanikk) enkeltsittende, enkeltstilt 6. (zoologi) enslig, solitær 7. enslig, atskilt, bortgjemt, ødslig

Kommentar til diktet

Wallace Stevens utgav dette diktet helt på slutten av sitt liv. Han var ikke noen poet i den forstand, han var forsikringsadvokat, og skrev bare på fritiden, og knapt nok det. Til sammen gav han ut 5 diktsamlinger i sitt ganske lange liv.

Kanskje er det det at Stevens ikke var avhengig av å skrive dikt, som gjør at han liksom ikke tar det helt alvorlig hele tiden? Blant de andre modernistene står det så enormt på spill, hele tiden, de er jo avhengig av salg og stipend for å overleve. De går og må bruke mye tid og tankearbeid på hvorfor dette er viktig, hvorfor de har valgt riktig, tross problemene de møter. Stevens kan tenke på arbeidet sitt som forsikringsadvokat, ta seg av sakene sine, og så tenke ut noen dikt på vei til og fra jobb, og på kveldene, og i feriene.

Det er også noe annet med Stevens diktning. De handler nesten alltid om nye måter å se verden på. Det er bilder av virkeligheten, om det går an å bruke et så sterkt ord, det er imagisme, billeddiktning. Bare at Stevens henter ut en del av den, fokuserer på en detalj som ellers ikke blir så lett lagt merke til. Det er fremmedgjøring. Hjernen blir dratt ut av sine vante mønstre, har du tenkt på et dikt og et fjell på denne måten, før? Har du tenkt at diktet kan stå der fjellet stod?

Og så tar Stevens videre dette bildet, først med å beskrive diktets fysiske plass på bordet, der det forunderlig har sin virkning, selv når det ikke engang blir lest. Så er det fjellets plass, med alt det fjellet er og gjør. Elegant og artig er det ikke helt klart om det er mannen, diktet eller fjellet som karrer seg vei, stiller seg opp, og stirrer mot sjøen. Det er berikende samme hvem det er, synes jeg.

Diktet er veldig selvbevisst i sin uhøytidelig. Det står der. Vet hva det er verdt. Om det blir lest eller ikke. Det gir det vel blanke banneord i. Akkurat som fjellet.

På gjensyn min venn, på gjensyn (До свиданья, друг мой, до свиданья), av Sergej Aleksandrovitsj Jesenin

Denne posten er betydelig bearbeidet februar 2017. Opprinnelig het posten To dikt av Sergej Esenin og Vladimir Majakovskij., men det var bare diktet til Esenin – eller Jesenin, som er den korrekte stavemåten på norsk – som det var gjort noe med. Diktet til Majakovskij hadde også bare slutten, i et sedvanlig svært langt dikt fra hans side. Her er det på russisk Vikiteka: Сергею Есенину (Til Sergej Jesenin). Så jeg har omdøpt og omskrevet posten til bare å handle om diktet til Jesenin, mens utdraget fra diktet til Majakovskij bare er med i kommentaren. I den første utgaven av posten var diktet til Esenin ufullstendig overtatt, mens utdraget fra Majakovsky ikke var oversatt i det hele tatt. Ingen av diktene hadde kommentarer, og den lille innledningen jeg hadde til diktene var kort:

I dag skal jeg gjøre noen unntak her på poesibloggen. For første gang skal jeg poste to dikt på en gang. Og for første gang skal jeg poste dikt av diktere jeg har postet om før. Det er de to russerne, Sergej Esenin og Vladimir Majakovskij jeg skal gjøre det med.

Det meste er med andre ord skrevet på nytt.

*

En kamerat og jeg hadde en gang spøkefullt en samtale om at selvmord ikke kan bli aktuelt, fordi det ikke være mulig å skrive et selvmordsbrev å kunne presentere for verden. Faren for å bli selvhøytidelig, patetisk, er overveldende, og å skrive noe lett og morsomt går heller ikke an. Handlingen er så alvorlig at det er umulig å finne ord som forsvarer den, eller som forklarer den. Et siste notat kan virke sterkt, fordi handlingen er så sterk. Ord vil komme til kort.

Albert Camus skriver i Myten om Sisyfos at spørsmålet om selvmord er det eneste filosofiske spørsmålet verdt å svare på. Livet er meningsløst, akkurat som arbeidet Sisyfos gjør med å skyve steinen om bakken før den triller ned igjen, så hvorfor ikke bare gjøre ende på det? Det er eksistensfilosofens ytterste spørsmål, og litt av en nøtt i en ateistisk, moderne verden uten faste, moralske holdepunkter. De fleste religioner, alle jeg kjenner til, avskyr selvmordet. I kristendommen er døden et mål, først etter døden venter frelsen, men forsøker man å ta snarveien dit venter bare fortapelsen. Kristendommen skiller ikke mellom å ta sitt eget liv og å ta andres liv, budet er «Du skal ikke drepe». Det gjelder også deg selv. Likeledes er det i ordnede samfunn med sterk statsmakt. I hvert fall i England var selvmord forbudt. Selvmordsforsøk kunne straffes med døden. Ditt liv var kongens, ikke ditt eget. Kun kongen hadde rett til å ta det fra deg.

Plikten er til å leve. Noe har gått helt galt når det ikke går. I det kommunistiske samfunnet etter revolusjonen i 1917 skulle alle være lykkelige. Selvmord kunne være et angrep på revolusjon, et uttrykk for at ting var bedre før. Kanskje kunne det også være et uttrykk for at ting skulle vært litt annerledes. Det er en del berømte kulturpersonligheter som tok sitt eget liv i det utopisk lykkelige Sovjetunionen, vi skal behandle to av dem i dag.

Sergej Aleksandrovitsj Jesenin (1895 – 1925) har jeg skrevet poster om før, og også siden. I november 2009 kom Brev til mor, i 2014 Vi forlater nå stedet lite grann, i 2015 Så begynte det gylne løvet å virvle. Det er en følsom dikter, sentral i den russiske imaginismen, eller billeddiktningen, der diktene skal være enkle og beskrivelsene nøyaktige. Følelsene skal være hos leseren, fremkalt av en presis beskrivelse av situasjonen som den er. Jesenin var en bondeslekt, og klarte kanskje ikke helt å omstille seg til storbylivet i Moskva og Petrograd (som byen het da han reiste dit i 1915, siden ble den hetende Leningrad, nå heter den St. Petersburg, som kjent). I hvert fall levde han et ganske utsvevende bohemliv, led av psykologiske kvaler, og ble ganske alkoholisert. Noe av dette er vakkert beskrevet i diktet Brev til mor, der nettopp de egentlige følelsene blir holdt igjen, og diktet virker så sterkt fordi det er så enkelt.

I dag poster jeg selvmordsbrevet hans. Han tok livet av seg i 1925, 27. desember, etter lengre tids depresjon. Jesenin var bondesønn, fra Konstantivo i Rjazan oblast. Han er sammen med Blok, Majakovskij og Pasternak blant de fire store av de russiske modernistene. De gjennomlevde store omveltninger med verdenskrig og den russiske revolusjonen, og de forholdt seg til den hver på sin måte. Jesenin var positiv, som så mange i Russland var, men han må vel ha følt seg som en fremmed fra sånn som det kom til å bli. Det enkle og ordnede bondesamfunnet han kjente fra barndommen ble forlatt, i stedet kom industrialiserte kollektivbruk, og statens overtakelse av all jord. I tillegg var han vel kanskje litt provinsial i storbyene Moskva og Leningrad, som han flyttet til og bodde i. Han henfalt til et bohemliv, og fant seg nok ikke helt til rette.

Med kvinner gikk det heller ikke så bra. Han giftet seg flere ganger, mest kjent kanskje med den amerikanske danseren Isadora Duncan, 18 år eldre enn han og uten at de to hadde noe felles språk. De giftet seg i 1922, skilte seg i 1923, og året de var gift var Jesenin med Duncan på turné i Europa og USA.

Jan Otto Johannsen skriver (i Sovjet er ikke bare Moskva) at Jesenin skar over pulsåren, Martin Nag skriver (i Rogalands avis 17. november, 1958, i forbindelse med at Pasternak fikk nobelprisen i litteratur) at han tok gift, mens den russiske kollegaen, Boris Pasternak, skriver i sin selvbiografi at han hengte seg. Det er den siste versjonen som får leve videre på internett, det er også det som skal være den offisielle obduksjonsrapporten, men som så ofte ellers i Russland blir det spekulert i at Jesenin ble myrdet, og som vanlig da at mordet ble begått av statsmakten, av KGB. Jeg tviler sterkt på det. I 1925 var ennå ikke utrenskningene begynt, KGB skulle ikke ha noen grunn til å drepe ham, og Jesenin var kjent for sitt tungsinn og sine depresjoner. Han var også alkoholisert, fremmed i den nye staten, og med flere mislykkede ekteskap bak seg.

Dette er ikke en blogg som driver med spekulasjoner. Nå er det til diktet, etter sigende skrevet i blod, siden Jesenin ikke skal ha hatt noen blyant tilgjengelig. Det bygger opp under dramatikken, det er et dikt skrevet til omstendighetene, dette diktet her, det er et situasjonsdikt. Jesenin unngår de store følelsene, tro til den litterære retningen han la seg til, nøkternt, nøyaktig, som en vitenskapsmann beskriver sitt objekt, men også uten å bagatellisere det han er i ferd med å gjøre. Her er ingen forklaring, ikke noe forsvar, bare en avskjed, med meldingen om at å leve og dø ikke er noe nytt her i verden, å leve ikke noe nyere enn å dø. Farvel, min venn, farvel – sterkt fordi avskjeden er endelig.

До свиданья, друг мой, до свиданья

До свиданья, друг мой, до свиданья.
Милый мой, ты у меня в груди.
Предназначенное расставанье
Обещает встречу впереди.

До свидавнья, друг мой, без руки и слова,
Не грусти и не печаль бровей, –
В этой жизни умирать не ново,
Но и жить, конечно, не новей.

1925

Min transkripsjon

Do svidanja, drug moj, do svidanja

Do svidanja, drug moj, do svidanja.
Milyj moj, ty u menja v grudi.
Prednaznatsjennoje rasstavanje
Obesjaet vstretsju vperedi.

Do svidanja, drug moj, bez ruki i slova,
Ne grusti i ne petsjal brovej, –
V etoj zjizni umirat ne novo,
No i zjit, konetsjno, ne novej.

1925

På gjensyn, min venn, på gjensyn

På gjensyn, min venn, på gjensyn.
Min kjære, du er hos meg i hjertet
Atskillelsen som er bestemt
Bærer med seg et løfte om et møte.

På gjensyn, min venn, uten hender og ord,
Ikke vær lei deg og ingen sorg i øynene, –
I dette livet er det å dø ikke noe nytt,
Men å leve er selvfølgelig ikke noe nyere.

Kommentar til oversettelsen

Милый мой (Milyj moj) er som alltid litt vanskelig å få over til norsk, Милый betyr «snill, søt, god» og  мой betyr «min», men på norsk går det ikke med «gode min». Jeg oversetter  ты у меня в груди med «hjertet» i stedet for «brystet». Ellers følte jeg ikke jeg fikk helt tak på første strofe ennå. Vanskeligheten ligger i linje 3 og 4, der предназначенное er nøytrumsformen av adjektivet avledet av verbet предзначить, som det står i gloselisten. Prefikset пред betyr vanligvis at verbets handling går forut for noe, som det står i ordboken. Verbet значить er det russiske verbet for «å bety», så da skulle det kanskje være «å bety noe forut for noe». Verbet selv, предзначить, blir som man ser oversatt med vekt på at det skal være «bestemt for» eller «beregnet «, altså for noe, til noe eller på noe. Når det i ordboken står В для Р (slik jeg har skrevet det av i glosene) betyr det at det som er bestemt skal i akkusativ (), det som det er bestemt for skal i genitiv (). Substantivet avskjed (расставанье) står i akkusativ, så det er den som er bestemt. Men her følger ikke noe substantiv i genitiv, linjen under har en verbkonstruksjon Обещает встречу впереди. Direkte oversatt blir det: «Lover et møte fremme».  Betydningen må være at avskjeden som er bestemt, nemlig selvmordet, bærer løfte om et møte lenger fremme i tid. Problemet er å få sagt dette på en enkel måte i få ord på norsk, slik at det ligner originalen. Som man ser har jeg landet på en lett omskriving.

I andre strofe er det vendingen Не грусти и не печаль бровей, som gir litt problemer for en pedantisk oversetter som jeg. бровей er genitiv av брови, eller bryn  (i flertall), så direkte oversatt blir linjen: «Ikke vær lei deg og ingen sorg i brynene». Slik sier vi det ikke på norsk. Men det går an å skjønne hva det skal bety, når man er lei seg, så trekker brynene seg sammen på en bestemt måte. Alle kan se på et ansikt at det er trist. At Jesenin velger denne mekaniske beskrivelsen, for sorgen som vil komme etter sin egen død, er en slags form for distanse eller fremmedgjøring. Det er uttrykket for sorgen, og ikke sorgen selv som er poenget. Jeg oversetter med ingen sorg i øynene, som et kompromiss. De to siste linjene er veldig elegante og kjente på russisk. Nest siste linje er mulig å oversette direkte, i dette livet er (det) å dø ikke (noe) nytt. Siste linje, derimot, har en finesse vanskelig å få med: Но и жить, конечно, не новей. Direkte oversatt er det: Men óg å leve, selvfølgelig, ikke nyere. новей er avledet av новый, det er en form for gradbøying. Den russiske linjen har ikke noe verb, verbet er er underforstått, som det pleier å være på russisk. Jeg har skåret igjennom og oversatt så det blir forståelig på norsk.

For det korte utdraget fra diktet til Majakovkij har jeg litt problemer med ordet оборудована. Det er et fortidig partisipp av verbet оборудовать, å utruste, og det står i hunnkjønn. Men jeg kan ikke se hva substantivet det står til skal være, og hvorfor det er hunnkjønn. Jeg oversetter med er man lite utrustet, og glatter med det over problemet. Russerne har to ord for å dø, умирать, som Jesenin bruker, og det lettere og mer uhøytidelige помереть, som Majakovskij har valgt.

Gloser

Glosene er som vanlig slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Glosene til utdraget fra diktet til Majakovskij kommer straks etter det til Jesenin (fra оборудована).

предназначенное ->предназначенние bestemmelse -> предназначить/-чать В для Р bestemme for, til (til et visst bruk), beregne ; øremerke for, til

расставанье ->  расставание avskjed

впереди I нрч.  1. fremme, foran 2. (в будущем) у нее вся жизнь ~ hun har hele livet foran seg  II  предлог + Р foran, fremfor

печаль 1. (грусть) sørgmodighet, vemod, tungsinn, sorg 2. (причина грусти) sorg

оборудована -> оборудовать utstyre (оборудование 1. (действие) utstyring, utrustning 2. (предметы) utstyr, utrustning, materiell)

грядущих – genitiv flertall -> грядущий kommende, tilkommende (грядущее высок fremtid, ettertid)

помереть разг å dø

Kommentar til diktet

Det er som man ser og som jeg alt har skrevet, et enkelt og kort dikt Jesenin avslutter sitt liv med. Det er to strofer med fire linjer, rim eller halvrim i annenhver linje, og ingen store ord og fakter. Av de fire russiske modernistene jeg nevnte, Blok, Pasternak, Jesenin og Majakovskij, er Jesenin den følsomme, den som ennå har kontakten med den russiske folkesjelen, med livet på landet. Blok og Pasternak kan bli litt intellektuelle, fra aristokratiet som de er, mens Majakovskij kan bli litt stormende og voldsom. Alle de tre er også mer tekniske enn Jesenin er det, de skriver mer komplisert, mer krevende. Sjelden er Jesenin så enkel som her.

Avskjeden til Jesenin er ikke et farvel (прощайте), en avskjed for alltid, det er et på gjensyn, (до свиданья) de skal møtes igjen. Jeg skal ikke begi meg ut på hva dette gjensynet vil bestå i, så vidt jeg vet var også Jesenin ateist, men han hadde som de fleste på den russiske landsbygda en streng, religiøs oppdragelse. Uansett er på gjensyn en vennligere avskjed enn farvel, det gjør avskjeden mildere. Første strofe forsikrer også at du, min kjære venn (милый мой, ты…), er til stede i hjertet, eller i brystet, som det står. Her er ingen bebreidelse, ingen vonde ord.

Andre strofe er den mest berømte. Her er det på nytt På gjensyn, min venn, men nå uten hender og ord (без руки и слова). Hender blir brukt til å omfavne hverandre, ord blir brukt til å uttrykke seg. Dette er en avskjed uten slikt, Jesenin er alene. Han ber den han skriver til, enhver kan føle seg kallet, om ikke å være lei seg, ikke vise sorg i brynene (не печаль бровей – egentlig «ikke sorg til brynene, бровей er genitiv). Den tekniske beskrivelsen av sorgen tar ut litt distanse, «vis ikke sorg i ansiktet ditt», «jeg vil ikke se noen triste ansikt», det kan man si når man klarer å sette seg selv litt utenfor sorgen, ikke er helt oppi det, inni det. Det er også et forsøk på å ufarliggjøre, vil jeg si, kanskje til og med ta bort litt oppmerksomhet fra det han er i ferd med å gjøre.

Så kommer avslutningen: I dette livet er det å dø ikke noe nytt/ men å leve er selvfølgelig ikke noe nyere. Det gjør også døden til en hverdagslig hendelse, til noe som har skjedd før, som det ikke er noe uvanlig med. Det er også en typisk russisk formulering. De ser stort på det. Avslutningen er Jesenins lille forsøk på en forklaring, på å si at døden ikke er noe nytt, men livet ikke er noe nyere, slik at man ikke skal velge livet fordi det er så nytt. Han får det nesten til å være hipp som happ om man lever eller dør, det kan liksom være det samme det, nytt er jo ingen av delene. Siden han gjør alvor av selvmordet, virker det sterkt. Ettersom han var så høyt elsket, virker det desto sterkere.

Vladimir Majkovskij holdt den revolusjonære gløden oppe lenger enn Jesenin. Han var også av en annen støpning, flamboyant, selvsikker, han vakte oppsikt og elsket det. Få har møtt Majakovskij uten å ha en saftig historie å fortelle fra møtet. Majakovskij levde som han skrev, elsket å gjøre noe uventet, elsket oppmerksomheten. Han var også det nærmeste man kommer en personifisering av den futuristiske, litterære retningen, den som forkaster alt det gamle, og vil så raskt som mulig til det nye. Den russiske revolusjonen var helt etter hans hjerte. Der skjedde omveltningene i hans tempo. Raskt, voldsomt, og uten å se seg tilbake.

Slik skriver også Majakovskij. Han har sjelden plass til mer enn et par tre ord på hver linje, det skal gå raskt å bevege seg fremover. Og så har han gjerne noen innskudd og forskyvninger også, så diktene hans ikke skal se ut som andre dikt, han kan ikke skrive slik de gjorde før, Majakovskij. Han får det til ganske suggererende, det er ikke uten grunn at han er den av poetene fra denne tiden som kanskje var høyest elsket i sin samtid, og i alle fall er høyest elsket nå. Det er en kraft i skrivingen hans som savner sidestykke. Forsiktige og ettertenksomme diktere som Jesenin, Pasternak og Blok blir saftig parkert – fremad! fremad!

Majakovskij kunne ikke godt leve med at Jesenin tok livet sitt, og skrev et slikt dikt om det. Han måtte skrive et svardikt. Det gjør han i kjent stil, langt og voldsomt,

Вы ушли,  (De gikk bort)

________как говорится,  (som man sier)

_____________________в мир в иной. (til en annen verden)

Sånn begynner det, og så fortsetter det i full fart, som om det er skrevet i en raptus, mens Majakovskij ventet på å få gjøre noe annet.

Нет, Есенин, (Nei, Jesenin)
___это (det er)
______ не насмешка.  (ikke til å le av)
В горле (i halsen)
___ горе комом — (sorg med klump)
____   не смешок. (som ikke er latter)

Majakovskij  og Jesenin kjente hverandre. De vanket i samme miljøer, men hadde veldig forskjellig syn på hva moderne diktning skulle være, og var veldig forskjellige som typer. Majakovskij følte kanskje han hadde vunnet både på den ene og den andre måten, når Jesenin gikk bort, og med det den forsiktige imagismens viktigste forfatter. Majakovskij kunne vise at hans stil var overlegen, at han nesten kunne sluke det Jesenin hadde skrevet. Og at det ikke er slik at det er hipp som happ om man lever eller dør. Det viktige, og riktige, er å velge livet.

Slutten er så berømt at det setter jeg opp skikkelig, og oversetter ordentlig.

Vladimir Majakovskij – Til Sergej Jesenin

(…)

Для веселия
__________планета наша
____________________мало оборудована.
Надо
_____вырвать
____________радость
__________________у грядущих дней.
В этой жизни
_________помереть
________________не трудно.
Сделать жизнь
___________значительно трудней.

1926

Min oversettelse

For den lystige
_________planeten vår
_________________er man lite utrustet.
Man trenger
_________å velge
______________gleden
___________________i fremtidens dager.
I dette livet
_________er det å dø
_________________ikke vanskelig.
Å lage liv
________er betydelig vanskeligere.

*

Hele diktet til Majakovskij finner man overalt, ved å søke på det. Jeg har brukt denne versjonen på russisk Vikiteka. Den er fri for reklame.

Paradoien er at Majakovskij endte sitt liv i selvmordet han også, knappe fem år senere, i 1930. Med han er det ingen tvil, han avsluttet livet med pistol.

Min gjendiktning

Foreløpig er bare gjendiktning en lett omskriving av oversettelsen. Rimene er, som man ser, tvunget inn. Diktutdraget til Majakovskij er ikke nødvendig å gjendikte. Effekten av det er god nok i oversettelsen. Diktet har effektfulle rim og halvrim (дней – трудней, оборудована – трудно), men det blir anstengt å gjøre det samme på norsk.

På gjensyn, på gjensyn min venn

På gjensyn, på gjensyn min kjære venn.
Du er meg i hjertet alltid bevart
En avskjed som alt er forut bestemt
Lover et fremtidig møte snart.

På gjensyn, min venn, uten hender og ord,
Ikke vær lei deg, ingen sorg vil jeg se, –
Å dø er ikke noe nytt på jord,
Og å leve, er ikke nyere det.

Brev til mor (Письмо матери), av Sergej Aleksandrovitsj Jesenin

Denne posten er oppfrisket først i januar 2017, og på ny sent i oktober 2018.  Det er ordnet med formatet på diktet og oversettelsen, det hadde gått i stå, og ordene jeg allerede hadde slått opp og kommentert er lagt inn i en mer oversiktlig gloseliste. I tillegg kommer en gjendiktning, og noen få endringer i kommentarene. Skrivemåten av forfatternavnet er konsekvent endret til Jesenin. Dette er virkelig et vakkert dikt, jeg håper flere kunne funnet frem til.

I oktober 2018 ble oversettelsen og gjendiktningen ytterligere forbedret, og flere gloser er lagt til. Dette arbeidet ble avbrutt, så det er ennå ikke ordentlig.

*

Et langt og vakkert dikt skal serveres på diktbloggen i dag.

Det er skrevet av den russiske dikteren Sergej Aleksandrovitsj Jesenin (1895 – 1925). Den russiske skrivemåten er Сергей Александрович Есенин, med trykk på andre stavelse i etternavnet. Det betyr at j-lyden i den russiske ‘e’ ikke blir så helt tydelig, og navnet blir transkribert både til Esenin og Jesenin på norsk, og Esenin og Yesenin på engelsk. Jeg ser nettugaven av store norske leksikon skriver Jesenin, og derfor har jeg også det i overskriften. Men mitt første møte med denne forfatteren var i skrivemåten Esenin, og det er dette jeg har vennet meg til, så det tok litt tid for meg å endre.

Sergej Aleksandrovitsj Jesenin er av enkel russisk bondefamilie. Han er født i Rjazan oblast cirka 20 mil sørøst for Moskva, i landsbyen som i dag heter Jesenino (oppkalt etter poeten), og den gang het Konstantinovo. Stedet er så lite at det lar seg ikke finne på noe kart jeg har tilgang til. Foreldrene hans var gammeltroende ortodokse kristne, og følgelig regnet som dissidenter i samtidens Russland under tsar Nikolaj II. Sergej ble uansett satt bort til besteforeldrene som oppdro ham.

Allerede da Sergej Aleksandrovitsj var 17 år gammel flyttet han til Moskva. Det er 1912, året før de dramatiske begivenhetene i 1913, og to år før de enda mer dramatiske begivenhetene i 1914.  Det ligger både revolusjon og verdenskrig i luften. Unge Sergej hadde da allerede begynt å skrive dikt, og det så bra, at det var landsbylæreren hans som anbefalte ham å flytte til Moskva og satse på en poetisk karriere. I Moskva var han bare i to år, men rakk i løpet av den tiden å komme inn i en krets av unge, proletariske diktere, han publiserte selv sitt første dikt i 1914, han deltok også sporadisk på forelesninger i litteratur ved Sjaniavskij universitetet, og han jobbet med korrekturlesning i et tidskrift. Han gikk også inn i sitt første av fem ekteskap, og fikk sitt første av hva jeg har telt opp til å bli fire barn.

Jesenin ble aldri noen gammel mann, og livet hans er kjennetegnet ved å være kort og hektisk, akkurat som oppholdet hans i Moskva. Han flyttet i 1915 til byen som den gang het Petrograd, nylig skiftet navn fra det altfor tyskklingende St. Petersburg, når Russland og Tyskland nå var i krig. Denne byen har uansett hva den har blitt kalt alltid vært kulturhovedstaden i det russiske imperiet, og her vant fortsatt bare knapt 20 år gamle Sergej Aleksandrovitsj seg snart et navn i det litterære miljø. Dette miljøet bestod av storheter som Sergej Gorodetskij og Nikolai Kluiev, og giganter som Andrej Belej og Aleksander Blok. På denne tiden skrev Esenin dikt inspirert av russisk folklore, det var russisk landsbyliv i lyrisk, idyllisk form, og med interesse for og tro på den gamle russiske før-kristne overtroen.

Siden ble skrivestilen atskillig mer moderne. Navnet hans knyttes gjerne til det som kaller imaginismen, eller imagismen, på norsk kanskje «billeddiktning», der det gjelder å skrive diktene som en nøktern observatør av bilder. Diktene skulle være presise gjengivelser, nærmest et studium, av objektene, og man skulle unngå sentimentale, følelsesladde og patetiske utbrudd. Dikteren blir nesten en forsker, en vitenskapsmann, som i detalj og korrekt skal beskrive det han ser. Og alt er interessant, i god moderne ånd. Diktet jeg presenterer i dag har elementer av dette, det er jo ganske nøkternt. Men i et brev til mor blir den nøkterne stilen slik at det bare forsterker følelsene som ligger under. Eller som jeg skrev først: Dette er et enkelt og kjærlig brev til mor, skrevet året før Sergej Esenin tar sitt eget liv.

ПИСЬМО К МАТЕРИ

Ты жива еще, моя старушка?
Жив и я. Привет тебе, привет!
Пусть струится над твоей избушкой
Тот вечерний несказанный свет.

Пишут мне, что ты, тая тревогу,
Загрустила шибко обо мне,
Что ты часто ходишь на дорогу
В старомодном ветхом шушуне.

И тебе в вечернем синем мраке
Часто видится одно и то ж:
Будто кто-то мне в кабацкой драке
Саданул под сердце финский нож.

Ничего, радная! Успокойся.
Это только тягостная бредь.
Не такой уж горький я пропойца,
Чтоб, тебя не видя, умереть.

Я по-прежнему такой же нежный
И мечтаю только лишь о том,
Чтоб скорее от тоски мятежной
Воротиться в низенький наш дом.

Я вернусь, когда раскинет ветви
По-весеннему наш белый сад.
Только ты меня уж на рассвете
Не буди, как восемь лет назад.

Не буди того, что отмечталось,
Не волнуй того, что не сбылось, –
Слишком раннюю утрату и усталость
Испытать мне в жизни привелось.

И молиться не учи меня. Не надо!
К старому возврата больше нет.
Ты одна мне помощь и отрада,
Ты одна мне несказанный свет.

Так забудь же про свою тревогу,
Не грусти так шибко обо мне.
Не ходи так часто на дорогу
В старомодном ветхом шушуне.

1924

Min oversettelse

Brev til mor

Lever du fortsatt, gamle mor?
Jeg lever også. Hei på deg, hei!
Måtte det ubeskrivelige kveldslyset
strømme inn over hytte din.

De skriver til meg at du, oppløst av uro,
Blir voldsomt trist på grunn av meg.
At du ofte går ute på gaten
I den gammeldagse, tynnslitte koften.

Og ofte i det blå kveldsmørket
Synes du å se akkurat samme tingen
Som om det var noen ved et slagsmål på kneipen
Som kjørte en finsk kniv inn i hjertet mitt.

Det er ikke noe, kjære! Ta det rolig.
Det er bare noe plagsomt tull.
Jeg er ingen slik bitter dranker allerede
At når jeg ikke ser deg, dør jeg.

Jeg er akkurat så kjærlig som før
Og drømmer bare om det
At jeg snart fra de opprørske sorger
Skal vende tilbake til det vesle huset vårt.

Jeg skal vende tilbake når vår hvite hage
Om våren brer ut greinene.
Du må bare ikke alt ved daggry
Vekke meg, som for åtte år siden.

Ikke vekk det som jeg har drømt meg bort fra,
Ikke uro deg over det som ikke slo til, –
Altfor tidlig har det meg i livet
Vært tap og trøtthet å prøve.

Og jeg ber deg ikke belær meg. Det er ikke nødvendig!
Det blir ingen retur til det gamle.
Du skal bare gi meg hjelp og glede,
Du mitt eneste usigelige lys.

Så glem du bare din uro,
Ikke vær så voldsomt lei på grunn av meg.
Ikke gå så ofte på veien
I den gammeldagse, slitte kåpen.

1924

Kommentar til oversettelsen

1. моя старушка er diminutiv av gammel, jeg legger til «mor» selv om det ikke står i den russiske teksten.Привет тебе, привет! betyr direkte oversatt «hei til deg» eller «jeg hilser til deg», men tonen er uformell, og det er min oversettelse også. избушкой er instrumental (styrt av над) av избушка, og betyr «hytte». Ønsket i linje 3 og 4 er usigelig vakkert og enkelt, men lar seg ikke oversette så vakkert som det står. Direkte oversatt ord for ord blir det: «La strømmer over din hytte det kvelds- uutsigelige lys», underforstått at det er så vakkert. Etter en del forsøk endte jeg med en oversettelse tett til den russiske originalen, og uten å bruke det ekstra ordet «vakkert». «La det vakre kveldslyset strømme over din hytte», er et annet godt forsøk på oversettelse.

2. Пишут er 3. person flertall presens av писать = «å skrive». Russerne bruker denne formen i upersonlige konstruksjoner, type «man sier», «de sier», «det blir sagt» (eller her «skrevet»). Her er det til meg (мне), altså «de skriver til meg», что ты, «at du». тая er gerundim av таять = «å smelte» – og flere andre betydinger, som kommer frem av gloselisten. Jeg tror det her må være tærende bort, altså uroen sliter henne helt ut, enkelt sagt, smelter henne vekk. Jeg tror oversettelsen min nå får frem mening, om den ikke er direkte. Forstavelsen i Загрустила blir av russerne ofte brukt i betydningen at noe starter opp, her er det -грустила som gjør det, det betyr trist. шибко betyr voldsomt, eller veldig, så hun er altså begynt å bli «voldsomt trist» over ham. обо мне betyr egentlig «om meg». ветхом er lokativ av ветхий, som betyr «avfeldig; falleferdig: skrøpelig, tynnslitt». шушуне (lokativ av шушун) står ikke i ordboken, og er heller ikke å finne i nettordbøker, men det er en artikkel på russisk wikipedia, som viser og forteller at dette dreier seg om et ytterplagg for kvinner, russisk кофта. Først oversatte jeg med «kåpe», etter en engelsk oversettelse jeg fant (overcoat), men jeg tror kanskje kofte er en bedre oversettelse. Noe av poenget er jo at plagget ikke er for varmt, og heller ikke så flott.

3. тебе видится i strofe 3 første og andre linje er en konstruksjon som henger sammen, og betyr «du synes å se, du ser i drømme». кабацкой er et annet ord som ikke er oppført i kunnskapsforlagets blå ordbok, og heller ikke i nettordbøkene. Men jeg har nøstet opp i det nå, og ser det er en avledning av ordet кабак, som betyr kneipe (se gloser).  Драке, eller драка, betyr «slagsmål». Саданул betyr «dro til, klabbet til» eller likefrem sammen med нож «kjørte kniven inn i». Det er altså den gamle moren som ser for seg at alt mulig skrekkelig skal skje med barnet hennes.

4. родная har tre ulike oversettelsesalternativ i følge ordboken: «1. Kjødelig», «2. føde- hjem (type «hjemby»)» og «3. kjær, egen». Stammen род betyr «slekt» eller «ætt». Her er det imidlertid радная, som må ha med adjektivet рад, glad, å gjøre. тягостная blir i ordboken oversatt med «1. besværlig, tung, byrdefull» og «2. pinlig, plagsom, deprimerende». бредь er et herlig russisk ord som betyr «ørske, villelse». Det kan også være en form av verbet бредить som betyr «å snakke i villelse».  Ofte blir det brukt der vi på norsk vil si «tøys» og «tull». Ordet пропойца betyr «dranker». видя er gerundium av å se.

5. Både только og лишь betyr «bare» eller «kun». мятежной betyr «opprørsk» eller «urolig, stormfull». Det er samme ord som Lermontov bruker i sitt dikt «seilet«. Det refleksivet verbet er Воротиться er muntlig for å vende tilbake. Det vanlige verbet å bruke for dette er вернуть og вернуться. Disse verbene er perfektive, og uttrykker handling som er fullført. Det vil skje en gang i fremtiden, så på norsk kan man godt bruke en fremtidsform med skal eller vil i oversettelsen. низенький står heller ikke oppført, men er diminutiv av низкий, lav. Jeg oversetter med «vesle», som ikke skulle være så altfor fjernt fra meningen i den russiske orginalen.

6. I strofe 6 bruker Jesenin det formelle verbet вернуться, der han i forrige brukte det muntlige воротиться. Det betyr fortsatt «vende tilbake». Så er det spesielt sånn han uttrykker når han skal vende tilbake, det er når раскинет ветви/ По-весеннему наш белый сад (raskinut vetvi/po-vesennemu nasj belyj sad). Her er раскинет er 3. person entall av раскинуть, som betyr «sprike», «bre (ut)» eller «spre».

ветви betyr «greiner», entallsformen er ветвь. Sammen blir det altså «når greinene sprer seg», eller en tid som ikke er kjent ennå, det er fortsatt uvisst.  По-весеннему er et ord Jesenin har satt sammen, best blir det vel oversatt med «vårlig». уж er en russisk partikkel, den virker forsterkende på det som ellers blir sagt, lignende vårt «jo» i «det er jo vel kjent at…» буди er imperativformen av будить, som betyr «å vekke». Jeg måtte stokke litt om på rekkefølgen av ordene i denne strofen.

7. Starten på denne linjen hadde jeg oversatt feil i første versjon av posten. Jeg skrev: Ikke vekk meg, men i originalen er ikke noe «meg» (меня). Det skal være: Ikke vekk det, som jeg har drømt meg fra. Ellers er å si om starten at того er genitivsformen av тот, som betyr «det», i genitiv «av det» eller «for det» eller også andre mulige konstruksjoner. отмечталось  er satt sammen av от (= fra) мечтать (= «drømme») -ло (= endelse for preteritum, intetkjønn) og -сь (= refleksivsending), og betyr noe sånt som «drømte fra seg». For russerne er drømmer en upersonlig konstruksjon, eller en dativkonstruksjon. Det er drømmene som kommer til deg, og ikke noe du eller jeg (subjektsform) aktivt utøver. Ordet er for øvrig ikke oppgitt i ordboken. Det er imidlertid волнуй, imperativ av волнувать, som ordboken oversetter med «1. gjøre nervøs, bekymre; sette i sinnsbevegelse, skake opp» og «2. bølge, opprøre». сбылось er intetkjønnspreteritumet av сбыться, som betyr «å gå i oppfyllelse, slå til».  привелось er refleksivformen i fortid intetkjønn av привести, som har hovedbetydning «bringe, føre». Sammensetningen her i siste linje i denne strofe nummer 7 betyr noe sånt som «måtte døye mye i livet», i følge ordboken. I den nye oversettelsen min flyttet jeg verbet «har» opp i linje 3, jeg er ikke sikker på om jeg har helt dekning for det, siden adjektivet раннюю (tidlig) står i akkusativ hunkjønn, og dermed hører til substantivene утрату (tap) og усталость (trøtthet), som også er akkusativ hunkjønn. Men med å ha verbet i siste linje (Altfor tidlig tap og trøtthet/ har gitt meg mye å døye i livet) ble det vanskelig å forstå meningen med linjene. Så jeg lot kanskje klarhet gå på bekostning av korrekthet. På russisk står tilsvarende «har brakt meg» til slutt, alt ligger i det perfektive verbet привелось, handlingen er fullført.

8. молиться betyr «å be», og er en refleksivsform av молить, som også betyr «å be». Den russiske formen er en infinitivsform, jeg oversetter til aktiv presens. Og det russiske учи er imperativ av «å lære», ikke «belære», men min norske oversettelse får klarere frem meningen direkte i diktet. возврата er genitivsform av возврат, som betyr «tilbakelevering, tilbakebetaling, returnering». Linje 3 i strofe 8 oversetter jeg litt fritt, hjelpen består stort sett at jeg setter inn det ekstra ordet «gi». Også her er det underforstått at med usigelig menes usigelig vakre.

9. же er en annen russisk partikkel, den blir brukt lignende vår «da» i «døren var da åpen…» eller «du må da skjønne jeg er glad i deg…»

Gloser

Glosene er om ikke annet er oppgitt slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

струится -> струиться 1. (течь струями) strømme, flyte 2. (об аромате и т.п.) spre seg, bre seg ut
избушкой -> избушка hytte
несказанный usigelig, uutsigelig

тая – gerundium -> (рас-)таять 1. smelte; tø, tine, bråne 2. бесл.  тает det tør [tiner] 3. (уменышаться, исчезать) skrumpe inn, smelte; svinne (inn) (о толпе, о силах); oppløses (об облаке), forsvinne; svinne (о видегий); dø hen (о свуках) 4. (чахнуть) tæres bort, vekk 5. от (умыляться) smelte av
Загрустила -> загрустить bli trist, bedrøvet
шибко прость. voldsomt, veldig
шушун  женская верхняя короткополая одежда или кофта (russisk Wikipedia – på nettsiden refereres til diktet til Jesenin, som har gjort plagget kjent!)

кабацкой -> кабацкий «kneipens, som finner sted på en kneipe» (Ordet er avledet, adjektivisert av кабак 1. kneipe, 2. перен. bule, sjappe 3. разг. grisehus, svineri)

тягостный 1. besværlig, tung, byrdefull 2. pinlig, plagsom, deprimerende
пропойца dranker

низенький – diminutiv -> низкий 1. (невысокий) lav 2. (небольшой) lav 3. (плохой) lav 4. (подлый) lav, lavsinnet, nedrig, simpel, lumpen 5. (о звуке) dyp, lav

раскинет – 3. person entall -> раскинуть 1. раскинуть руки sprike 2. (разостлать) bre (ut) 3. spre 4. trekke ut (стол): slå opp (палатку)
ветви greiner -> ветвь grein

волнуй – imperativ -> волнувать 1. gjøre nervøs, bekymre; sette i sinnsbevegelse, skake opp 2. bølge, opprøre
сбылось – intetkjønn, preteritum ->  сбыться gå i oppfyllelse; slå til (о предсказанный)
утрату – akkusativ -> утрата tap, hukommelsestap
испытать <испытывать> 1. (проверить) prøve, teste, sjekke разг.; (самолёт – тж) prøvefly; (автомашину – тж) prøvekjøre; (оружие – тж) prøveskyte; ~ чьё-л терпение sette noens tålmodighet på prøve 2. (уснать, исведать) oppleve (пережить) ; føle (почусивоват); (о неприятностях, невзгодах) gjennomgå, måtte døye; ~ на себе [собственном опыте] få oppleve [gjennomgå] selv; føle på kroppen; разг. ~ удовольствие få fornøyelse, føle glede
привелось – fortid, intetkjønn entall -> привестись (3 ед приведётся) <приводиться> бесл. разг. ему привелось увидеть это han hadde anledning til å se dette; han var så heldig å få se dette; det falt i hans lodd å se dette; ему привелось испытаь многое han måtte døyve mye

молиться 1. Д <св по-> be; ~ся богу be til Gud 2. на В (боготворить) tilbe, forgude, dyrke

возврата – genitiv, entall -> возврат tilbakelevering, tilbakebetaling, returnering
отрада glede; отрадно det er gledelig

Kommentar til diktet

For meg er dette enda et dikt av russisk magi. Det virker så enkelt, er så enkle og direkte ord, og så har det sånn virkning på meg. I de fleste andre språk er vakre ord for meg vakre, mens de på russisk eller oversatt fra russisk ikke bare blir vakre, men også sanne. Jeg leser hver setning og hvert ønske i dette diktet som oppriktige og ekte og ærlig, da blir det automatisk svært sterkt. Jeg vil som alltid bare gråte når jeg leser det.

Noe av nøkkelen ligger i at den enkle starten blir gjentatt i en noe annen betydning senere i diktet. I starten uttrykker han ønske om at kveldslyset må strømme over hytten til moren, det er så usigelig vakkert. Senere skriver han at moren er dette kveldslyset for ham. Overgangen til hvordan det skjer i strofe 8 er bare nydelig, der Esenin elegant utnytter at russisk ikke trenger coppola-verb for å få sammenhengen i en setning: Ты одна мне помощь и отрада/ Ты одна мне несказанный свет begynner på akkurat samme måte. Men på norsk må vi oversette første linje med «du skal», den andre med «du er».

Vi kan også ta som et lite eksempel strofe 2, der Esenin først skriver at han forstår moren er urolig for ham, og når hun ikke er urolig, så er hun svært trist. Det ligger mye under, når man kjenner biografien til Esenin, og hans egentlige forhold til moren, eller bestemoren, som fungerte som en mor for ham. Straks han gir uttrykk for denne bekymringen hun har for ham, kommer han med en bekymring han har for henne. Og det er at hun så ofte går ut på gaten i den gammeldagse, slitte koften. Jeg tror ikke så mye det er bekymring for at moren ikke følger moten, men heller at hun kan begynne å fryse og bli syk.

Slik kunne jeg tatt strofe for strofe nedover. Den litt gåtefulle strofe 3, der moren er så bekymret over det utsvevende livet sønnen lever, og sønnen kjærlig overdriver litt, og sier hun frykter han skal bli stukket ned med en finsk kniv under et slagsmål på en kneipe. Vi har strofe 4, der sønnen ikke vil at moren skal bekymre seg for alle ryktene om ham, han er ingen så bitter dranker, at han ikke straks dør når han ikke får se dere. Kan dere tenke dere en mor lese noe sånt?

Hver eneste strofe er så enkel og hverdagslig. I strofe 5 forsikrer sønnen at han er akkurat så kjærlig som før, og at det eneste han nå ønsker, det er å vende hjem. Hva mer kan en mor ønske å høre? Og hvor vakkert er det vel ikke når han henter frem minnene, det er ikke mer enn åtte år siden, og han syntes hun vekket ham altfor tidlig. Er ikke dette en kjærlig og ubetydelig irritasjon, etter alt som siden har hendt?

Russerne på sitt beste blir aldri lenge i sorgen og lidelsen (i motsetning til andre folk, som gjerne forsøker å dyrke den og forsterke den). Strofe 7 er eneste med antydning til klage, han har fått prøve mye i sitt unge liv. Men det varer bare to linjer. Nå skal han hjem. Han ber om at hun ikke skal belære ham, et enkelt og oppriktig ønske, han har ikke lyst at moren skal snakke om hvor dumt han har levd med sitt utsvevende liv, det er ikke nødvendig for ham å høre det, han vet det. Hun skal bare hjelpe ham, og glede seg over at han er tilbake. Og så denne eventyrlige overgangen, direkte til at hun er det uutsigelige vakre lyset i hans liv. Hvem kan la være å gråte?

Siste strofe runder det hele enkelt av. Hun skal bare glemme sin uro, og ikke være så lei over sønnen. Og så må hun passe på og ta vare på seg selv, og ikke gå på gaten i kulden med klær som ikke holder kulden ute. Det er bare en liten og rørende biting, at det vanligvis er mødre som bekymrer seg om slikt for sine sønner.

Min oversettelse er ikke i nærheten av å yte dette diktet rettferdighet. Lest på russisk er det så enkelt og liketil skrevet at det verken trenger tolking eller forklaring. Likevel er det helt fast i formen med bundet rytme og rim i annenhver linje. Det flyter av gårde lett og greit som en klukkende bekk, det skriker verken etter oppmerksomhet eller føleri. Det er det herlige russiske ønsket, kan ikke alt bare være godt?

Jeg elsker slike russiske dikt. Og jeg leser dem alltid uten forsvarsmekanismer. Men strengt tatt var nok virkeligheten mer brutal enn det her i diktet kan se ut som. Esenin var i 1924 sterkt alkoholisert og fysisk og psykisk nedbrutt. En eventuell mor som fikk dette brevet fra ham, ville aldri kunne stole på det, og slutte å bekymre seg. Så lett kommer man ikke ut av problemene Esenin her hadde. Det vet enhver mor. Likevel må vi beundre det lyse øyeblikk Esenin her hadde, og de tankene han her klarte å uttrykke. Esenin har også mange dikt som er meget avanserte og kunstferdige. Jeg like ham best når han skriver enkelt og nedpå slik som dette.

Første strofe kan de fleste russere utenatt. Hele diktet er også tonsatt, og mange russere har lært seg det også på den måten. Det er vel anvendt tid å lære seg det. Og i følelsens rus er jeg fristet til å anbefale alle å lære seg russisk, så man kan lese det i original! Vær hilset alle mødre! Dette diktet går ut til dere.

Min gjendiktning

Jeg håper jeg rekker å gjøre denne ferdig. Det er kryssrim i annenhver linje som skal på plass. Så det prioriterer jeg å tvinge til. Noen ganger er det halvrim, men heller det en oppkonstruerte setninger eller betydning fjernt fra originalen.

Brev til mor

Lever du fortsatt, gamle mor?
Jeg lever også. Hei du, hei!
Måtte kveldslyset dit du bor
strømme over hytten til deg.

De skriver at du, oppløst av sut,
På grunn av meg blir voldsomt trist
At du på gaten ofte går ut
I koften som er så gammel og slitt.

Og ofte er det som du synes å se
I dunkle kveld alltid samme ting
Som noen i slagsmål et tvilsomt sted
Skubbet en kniv i hjertet mitt inn.

Det er bare tull! Ta det med ro.
Det er bare noe plagsomt rør.
Jeg er ingen dranker, må du tro
Som når jeg ikke ser deg, dør.

Jeg er som jeg var like så kjærlig
Og drømmer bare om det, min venn
At jeg fra alt som er så besværlig
Snart til vårt vesle hus vender hjem.

Jeg vender tilbake når løvet spretter
På vårlig vis i vår hvite hage.
Du trenger dog ikke like etter
daggry vekke meg som i gamle dager.

Ikke vekk det jeg har drømt fra meg,
Ikke engst deg over alt som ikke ble, –
Altfor tidlig trøtthet, tap gav meg
Mye å døye og lære og se.

Jeg ber, ikke skjenn, blir aldri noe med det!
En retur til det gamle vil ikke bys.
Du skal bare gi meg litt hjelp og litt glede,
Du mitt eneste uutsigelige lys.

Så glem du bare din uro og sut,
Vær ikke så lei på grunn av mitt.
Gå ikke så ofte på gaten ut
I den gamle koften som er så slitt.

1924