Geh unter, schöne Sonne (Gå ned, skjønne sol), av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770-1843) er et enigma. Han ble en gammel mann, men han levde et kort og intenst liv som aktiv. Han arbeidet som huslærer, først hos Charlotte von Kalb, så hos bankieren I. Fr. Gontard, i Frankfurt. Det var her det skar seg, kan man si, for Hölderlin forelsket seg voldsomt i bankierens hustru, Susette. Han kalte henne Diotima i diktningen, og stilte henne opp som et ideal, etter gammelt gresk mønster. Det gikk ikke så bra med forholdet til Fr. Gontard, naturlig nok. Det ligger i kortene at det blir konflikter når huslæreren stormende forelsker seg i kona i huset. I 1798 kom det til et heftig oppgjør med Gontard, og Hölderlin måtte bryte opp, og forlate posten. Han forsøkte seg som huslærer andre steder også, men skled stadig mer over i sinnssykdom, og levde tilbaketrukket fra 1806 frem til sin død.

Det er gåtefullt. Det er også gåtefullt hvordan Hölderlin spaserte til Bordeaux, og tilbake. I det hele tatt er det mye som er fascinerende med livshistorien til Hölderlin, de sterke følelsene og de personlige tragediene, holdt opp mot de stadig mer intense diktene. Da Hölderlin vendte tilbake fra Bordeaux, fikk han nyheten om at hans store og uoppnåelige kjærlighet, Susette, var død. Livet til Hölderlin går i oppløsning, som også diktene hans går i oppløsning. Ennå holder han på de gamle, antikke idealene, i alle fall når det kommer til motivkrets, og i tonen, og tema, men formene går i oppløsning. Han skriver stadig friere, og bryter alle regler for vers og rim og rytme, etter hvert som han går stadig mer inn i galskapen.

Diktningen til Hölderlin skiller seg ut. Det er ikke så mye som ligner på måten han gjør det på, i alle fall ikke i samtiden. I ettertid, i modernismen, vinner det gjenklang å skrive fritt, uavhengig av form og regler, og i intense følelser og bilder. Men et sentralt trekk i modernismen og moderniteten er at man vil bryte med det gamle, den er ganske revolusjonær i sin tankegang. Også Hölderlin var revolusjonær, og støttet for eksempel den franske revolusjon, og ideene derfra. Men han fant sine idealer i antikken, og han dannet seg vel en ideverden han er ganske alene om, vil jeg si. Ingen sanne modernister ville finne på å skrive et dikt som det jeg poster i dag, for eksempel. Og det er også vanskelig å tenke seg at en sann romantiker skal gjøre det, og i alle fall ikke en sann klassisist.

Kanskje er det dette ubestemmelige med ham som gjør ham så tiltrekkende for litteraturviterne? Man blir liksom ikke ferdig med å drøfte ham, det lar seg ikke gjøre å komme opp med noen konklusjon. Og om diktene hans fikk liten utbredelse i samtiden, så nevnes han i dag helt der oppe sammen med Schiller og Goethe, som en av de virkelig store.

Så får vi se da, hvordan Hölderlin gjør det, i dette diktet til sin store kjærlighet, Susette, det greske idealet, Diotima. Gå under, skjønne sol, de kjente deg, hellige, ikke.

Geh unter, schöne Sonne

Geh unter, schöne Sonne, sie achteten
Nur wenig dein, sie kannten dich, Heilge, nicht,
Denn mühelos und stille bist du
Über den Mühsamen aufgegangen.

Mir gehst du freundlich unter und auf, o Licht!
Und wohl erkennt mein Auge dich, Herrliches!
Denn göttlich stille ehren lernt ich,
Da Diotima den Sinn mir heilte.

O du des Himmels Botin! wie lauscht ich dir!
Dir, Diotima! Liebe! wie sah von dir
Zum goldnen Tage dieses Auge
Glänzend und dankend empor. Da rauschten

Lebendiger die Quellen, es atmeten
Der dunkeln Erde Blüten mich liebend an,
Und lächelnd über Silberwolken
Neigte sich segnend herab der Aether.

Geh unter, schöne Sonne

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt bare litt, de kjente deg, hellige, ikke,
For lett og stille er du gått opp
Over de møysommme.

Meg går du vennlig ned og opp, o Lys!
Og helt erkjenner mine øyne deg, herlige!
For guddommelig stille å ære lærer jeg
Da Diotima helbredet meg sinnet.

O du himmelens budbærer! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskling! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende og tenkende oppover. Da bruste

Levende kildene, det pustet
Den dunkle jords blomstring kjærlig på meg,
Og smilende over sølvskyer
Bøyde seg velsignende eteren hitned.

Skrevet før 1800, trykket  1846 (Tittel:  Am Abend)

Språk, form og innhold

Det er nesten sånn jeg vil være litt forsiktig med å uttale meg om formen til dette diktet. Teksten er strukturert i vers og i strofer, 4 vers i hver strofe, og 4 strofer alt i alt. Men det er ingen versefot jeg kan finne, og det er heller ingen regelmessige rim. I alt dette er Hölderlin langt, langt forut for sin tid. Her er det innholdet i ordene og klangen som styrer, her er ingen fast form med rim og rytme de må tvinges inn i. Likevel er ikke formen fullstendig fri, siden vers- og strofeinndelingen er så markant.

De to første strofene består av bare en setning. Begge disse setningene er nokså kompliserte, med mange innskudd og komma, men det går fra punktum til punktum. I den tredje strofe er det punktum litt inne i den siste linjen, etter tre takter, og så begynner en ny setning som fortsetter ut sistestrofen og diktet. Dette var noe man svært sjelden så i Hölderlins samtid, men som nærmest er blitt regelen i nyere tid.

Det er noen grammatiske vanskeligheter i den første strofen. Pronomenet i linje 2 er dein (din, ditt), men det er i alle for meg hva dette pronomenet sikter til. Din/ditt hva?  Alternativer er å oversette med «(..) aktet/ Bare litt det som var ditt» og «(..) aktet/ Ditt bare litt». Jeg går for den siste. , så gir det i alle fall mening, om enn jeg ikke kan garantere at dette er samme mening som i originalen. Videre i linje 2 beholder jeg samme ordstilling som på tysk, og oversetter ord for ord. Andre halvdel av strofen innledes med konjunksjonen denn (for), har adverbene mühelos (lett, uanstrengt) og stille (stille) til å beskrive verbet hvordan solen har gått opp (Aufgegangen). Jeg flytter partisippet (Aufgegangen) opp i tredje linje, lenger frem i setningen. Ordet Mühsamen voldte meg en del hodebry, Mühe er samme ord som norsk møye, og mühelos (lett, uanstrengt, eg. uten møye) blir brukt i samme setning, men møysom er ikke så mye brukt på norsk. Kanskje fordi det ligner for mye på nøysom? Uansett er Müsamen et substantivert adjektiv i flertall. Kasus er dativ, styrt av preposisjonen über, og at handlingen er på stedet, ikke til stedet. Frasen Über den Mühsamen (over de strevende/de som strever/de møysomme) er preposisjonsuttrykk, her i funksjon av et adverbial, hvor solen har stått opp. Men det løser ikke problemet hvordan Mühsamen skal oversettes. Jeg ender med å bruke samme ord på norsk som på tysk, møysom, selv om dette ikke er et oppslagsord i ordlisten. Jeg synes det er viktig å finne et ord som uttrykker en tilstand, ikke en handling. Frasen «Over de som strever» gir best norsk, og er mest forståelig, men å være blant de som strever kan være et valg. Med Über den Mühsamen oppfatter jeg det slik at Hölderlin mener hele menneskeheten. Tanken er at de får ikke med seg den herlige solen, som går opp og ned. Ordet møysom har i det minste tidskoloritten, og det står i norsk akademis ordbok.

Tysk skiller mellom dativ og akkusativ, noe vi ikke gjør på norsk. Dermed er det alltid et spørsmål hvordan vi skal oversette tyske mir ((til) meg) når det av ordstillingen ikke er opplagt at det er dativsfunksjonen det siktes til. Jeg oversetter mir i starten av strofe 2 bare med meg. Strofen sier at du – solen, Diotima – går vennlig opp og ned, og at hans øyne erkjenner dem. henne, fordi han guddommelig lærer å ære henne, fordi hun – Diotima – har helberedet hans sinn. Diotima er navnet Hölderlin gir Susette i diktningen sin. I det klassiske Hellas var Diotima fra Mantinea en profet og filosof, blir det oppgitt på Wikipedia, mens Duden holder henne som en mytologisk presterinne hos Platon. Jeg tror nok det er denne funksjonen som ligger nærmest den Hölderlin bruker i diktningen sin.

I tredje strofe er det en god del bruk av genitiv. Først er det at hun er himmelens budbærer, Botin des Himmels. På tysk viser dimminutiven -in at det er kvinnelig budbærer, mannlig er der Bote. Så tar verbet lauschen dativ, det er intransitivt, og tilsvarer godt norske lytte til (deg). Dette dativsobjektet blir gjentatt i linjen under, jeg lytter til deg/til deg (..). Så blir navnet hennes sagt, og adjektive Liebe (elskede) til å beskrive henne. Deretter er det litt mer vrient, med konjunksjonen wie (hvordan, hvor; som), som innleder det man kanskje kan kalle et retorisk utrop. Retorisk utrop er ikke noe innearbeidet begrep, jeg mener utrop av typen «hvor her er vakkert!» Her er verbet sah (så), som er fortidsformen av sehen (se) for 1. og 3. person entall. Det kan altså være jeg, eller det (eller han eller hun), som så. På norsk er det ikke noe i formen på verbet som indikerer hvem som utfører handlingen, så i kompliserte setninger er det vanskeligere for oss å finne ut hva som er subjekt. Her er det dieses Auge (dette øyet), helt til slutt i linje 3. Dette er ikke opplagt, verken på norsk eller tysk, særlig siden formen dieses er vanligst å bruke for genitiv, mens det her er en nominativ sideform. Jeg flytter dette setningsleddet frem i setningen, og omrokkerer, for å få det forståelig på norsk. Også von dir (fra/av/om deg) er litt vrien, da preposisjonen von kan bety så mange forskjellige ting. Og til sist synes jeg det er rart at Zum Tage har entallsform i pronomenet (Zu dem – til den), men flertall i substantivet (Tage – dager). Dette problemet ignorerer jeg i oversettelsen.

Jeg skal heller ikke gå god for hvorfor det står Lebendiger og ikke Lebendig i starten av strofe 4. Jeg skjønner ikke den ekstra endelsen, -er, men tror jeg skal være på rimelig trygg grunn når jeg oversetter med levende.Videre er det gjort elegant, med es atmeten (det pustet) og Der dunkeln Erde Blüten (den dunkle jordens blomstring). Her er Der dunkeln Erde genitiv. Setningen fortsetter, med at denne pustingen puster kjærlig (liebend) på meg (mich an). Jeg tror det her er akkusativ (mich) på grunn av bevegelse, det puster med bevegelse. Passivkonstruksjonen, med at det puster på meg, er elegant gjort. Det er vakkert uttrykt. Så slutter det stille og rolig, og fortsatt vakkert, med at smilende over sølvskyer, bøyer eteren seg velsignende ned hit (til jorden, hvor han er). Eteren (Der Aether) er stoffet man den gang trodde befant seg overalt i rommet, der vi nå har gått med på at det er vakuum. Den gang kunne man ikke gå med på at det fantes tomhet i universet, det måtte alltid være noe, og dette noe, som lå rundt oss, var eteren. I diktet til Hölderlin bøyer den seg velsignende ned til oss.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på.
mühelos (adj.) lett, uten anstrengelse.
die Botin -/-nen kvinnelig bud.
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;

En liten analyse

Diktet ble skrevet en gang før juni 1800, da Hölderlin avsluttet oppholdet sitt i Homburg, men det ble utgitt første gang i Hölderlins dødsår, 1846. Da hadde det tittelen Am Abend, Ved aftenen. Utgivelsen Sämtliche Werke var det Christoph Teodor Schwab som stod for. Det var den første samleutgaven av Hölderlins verker, og den første offentlige utgivelsen av svært mange av Hölderlins tekster. I sin levetid gav han bare ut Erste Gedichte, i Gotthold Friedrich Staulins Musenalmanach for 1792, og storverket Hyperion (1797-1799) og sørgespillet Sophokles i 1804. Etter dette levde han altså tilbaktrukket, og sinnslidende, i et tårn i byen Thübingen.

Det er altså en tragisk livshistorie vi har med å gjøre. Om en kunstner som ble oversett og ignorert i samtiden, men som ettertiden beundrer og elsker. Det er lettvint å skrive at han ikke ble forstått i samtiden, for det ble han vitterlig ikke, men det er mer treffsikkert å skrive at han ikke ble lest. Han greide ikke å vinne interesse med tekstene sine, om det var fordi de var for utilgjengelige, eller om det var andre årsaker.

Også i dag trengs det nok kanskje en viss skolering før man har utbytte av Hölderlins tekster. Det er derfor han er så populær blant forskere og kjennere, det er en poet som gir mer når man jobber med ham, men der det kreves en viss anstrengelse å få den første interessen. Det er en fordel å kjenne til antikken, og idealene derfra, og det hjelper også godt å kjenne Hölderlins samtid, og hva som rørte seg i Tyskland i den intense opplysningstiden. Og ikke minst gjelder det å kjenne til nyere litteraturhistorie, og hvilken vei det har gått. Da vil man se at det er Hölderlins måte å skrive på som har vunnet frem, mens stilstikre diktere som Goethe og Schiller mer enn Hölderlin tilhører en annen tid.

Jeg hviler meg først og fremst på min egen lesing her, nå, så dette er ikke forskningsbasert, selv om jeg kaller det en liten analyse. Det er en måte å lese diktet på. Solen er Diotima, solens egenskaper blir brukt for å karakterisere henne, en klassisk metafor. Så nå går solen ned, enda bedre på tysk, med Unter (Under). Modellen for Diotima, Susette, er syk, og dør få år etter diktet er skrevet, men jeg er ikke sikker på om det er dette Hölderlin har i tankene når han skriver. For meg gir det mening at denne kvinnen fødes, lever, og dør, uten at folk bryr seg så veldig. De har nok med sitt eget strev. Sånn som folk flest ikke er oppmerksomme på den fantastiske solen, som hver dag står opp, og går livgivende over himmelen, før den går ned igjen. Det er vanskelig å finne en mer kraftfull sammenligning, enn å sammenligne et menneske med solen. Her hos Hölderlin vil jeg si det er gjort meget konkret.

Denne lesingen kan vi underbygge ved å peke på hvordan Hölderling henvender seg til både solen og Diotima med du, og det glir helt over i hverandre hvem som er hvem. I første strofe blir det brukt ordet solen (Sonne), i andre strofe Diotima, i betydningen at hun helberedet hans sinn, og i tredje strofe igjen Diotima, i egenskap av å være himmelens sendebud (Botin), ganske likt som solen. Den diktet påkaller blir kalt Heilige (hellige), Licht (lys), Herrliches (herlige) og Liebe (elskede), alt treffende for både solen og Diotima.

Det religiøse og mystiske er også sterkt til stede i dette diktet. Dette er ikke opplysningstidens rasjonalitet, og veldig langt der i fra. Det er også en religiøsitet som ikke er knyttet til en bestemt religion, vil jeg si, her er i alle fall ingen allmektig, kristen Gud, som står over det hele, og kontrollerer. Den hellige er solen, og Ditotima, diktet går veldig langt i å skrive at det er disse som skal dyrkes, og at det er de som har helberedende, trøstende og livgivende egenskaper. Ordet göttlich (guddommelig) blir brukt om hvordan han lærer å ære henne (Diotima), eller den (solen), og rett etter er det det ordet heilte (helberedet) som blir brukt om legingen av sinnet. Å helberede (heilen) er magisk og mystisk, det lar seg ikke forklare, og det at hun helberedet sinnet hans, blir lagt frem som årsaken til at han ærer henne. Det blir ikke så mye mer religiøst, enn det.

I siste strofe er ideer vi vel i dag forbinder mest med østens religioner? Det er verdensaltet som puster, den mørke jords blomstring. Dette er ikke noe man finner verken i kristendommen eller i opplysningstidens vitenskaplige rasjonalitet, der alt skal kunne forklares, det er noe helt eget. Det er eteren som kommer ned og velsigner. Dette bryter kanskje med det som ellers står i diktet, der det er Diotima og solen som er hovedsaken. Men nå er man kanskje hensatt i en religiøs transe, der man kan gå med på et sånt bilde. Og vakkert uttrykt er det i alle fall.

Kommentar til diktet

Et dikt er hva det går an å gjøre med ord. Hölderlin viser her at går an å sette intense følelser og en svært spesiell stemning og tenkemåte, inn i ord. Han gjør det på en måte som ingen har gjort før ham, ved å bryte alle regler for hvordan et dikt skal settes opp, med rim og rytme, og spesielle verseføtter. For ham er det nesten som ordene blir så sterke, at han kan ikke stå i mot dem. Det er nesten som han bare må skrive dette diktet, for å kunne gi uttrykk for de sterke følelsene sine, som han ikke fikk uttrykket på andre måte.

Etter at Hölderlin forlot huset Gottard og husfruen Susette, stod han i hemmelig brevveksling med henne. Forelskelsen gav seg ikke, og han må ha gått og gnaget på dette, som han gikk og var plaget av mange andre ting i eget liv, og i samfunnet, samtidig. Det var ikke så mange som fulgte Hölderlin i tankene hans, noe som må ha gjort ham bare mer ensom. Det er også komplisert hva han egentlig mener, hvor sterkt han holder på mystikken, og på idealene fra fortiden. Mener han virkelig at den dunkle jords blomstring puster på ham, eller er dette bare et bilde på en stemning han har? Skjønner han selv at Susette er en vanlig kvinne, med mann og barn, og praktiske gjøremål, eller er det virkelig slik at hun kan være en Diotima, et ideal?

Noen og enhver vil vel holde den de er forelsket i, som et ideal. Jeg er selv villig til å holde både min kone og mitt barn til å være solen i mitt liv, og vel så det. Sterke ord kan aldri fullt ut uttrykke de sterke følelsene jeg har for dem. Men diktet til Hölderlin kan vise måter å tenke på, og å uttrykke seg på, som jeg synes er berikende, i alle fall for meg. Så er det opp til hver enkelt å finne ut hva de får ut av det.

Jeg er også grepet av skjebnen til Hölderling. Diktet begynner Gå under, skjønne sol. De kjente deg, hellige, ikke. Det er noe Hölderlin også kunne sagt om seg selv.

Min gjendiktning

I et dikt som dette, der det ikke er så strenge krav til formen, vil det ikke være så strenge krav til formen. Men der jeg i oversettelsen legger mest vekt på innholdet, vil jeg her i gjendiktningen også forsøke å få med litt av den poetiske kraften. I dette har jeg lite annet å støtte meg til enn min egen språkfølelse. Jeg oversetter så diktet skal la seg gjøre å lese med innlevelse og intensitet som i originalen.

Gå ned, skjønne sol

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt kun lite, de kjente deg, hellige, ikke,
For ubesværet stille gikk du opp
Over de som kjenner besværet.

Meg går du vennlig både ned og opp, o Lys!
Og mine øyne erkjenner deg helt, du herlige!
For guddommelig stille lærer jeg å ære
Da Diotima har helbredet mitt sinn.

O du himmelens sendebud! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskede! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende, tenkende oppover. Da bruste

Kildene levende, det pustet på meg
Den dunkle jords blomstring, kjærlig
Og smilende over skyer av sølv
Bøyde velsignende eteren seg, hitned.

ES2019

I øynene bærer min kvinne kjærlighet, av Dante Alighieri

I år har jeg bestemt meg for å hente frem noen italienske dikt igjen. De vil komme den femte søndagen de månedene det er fem søndager i. Den første er altså nå i mai, og jeg vil poste et dikt av middelalderpoeten Dante Alighieri (1265 – 1321).

En del av motivasjonen er at jeg i år har jobbet en del med Divina Commedia, som jeg poster om jevnlig en tirsdag i måneden på Helt grei litteratur. Hittil har jeg der kommet til Canto V i Inferno, postet 3. mai, Canto VI kommer tirsdag 7. juni. Første tirsdag i måneden er en sang fra dette verket, er regelen. Canto V er for øvrig sangen med de vellystige (lussuriosi), med den berømte samtalen med Francesca og Paolo, som har blitt overrasket i akten og drept av Paolos bror, Francescas mann. Det var en berømt sladderhistorie i den italienske middelalderen, og har blitt det for alltid siden på grunn av Dante og hans guddommelige komedie. Canto VI er sangen med de grådige (golosi) som i Inferno blir hardt straffet mot alle fem sanser.

Divina Commedia er overveldende i sin språkføring, iderikdom og handlingsfylde, det er et verk som står helt for seg selv i verdenslitteraturen. Men Dante skrev også dikt før han begynte på dette verket i 1308, og det er i hvert fall for meg litt vanskelig å tenke på at det er den samme dikteren som opptrer. Noen kunstnere har en jevn utvikling til sitt mesterskap, andre ser ut som de har produsert stor kunst hele sitt liv, de debuterer liksom som mestere, og atter andre når sitt mesterskap nokså plutselig. Ingen er mer representativ enn Dante for den siste kategorien. Tekstene hans ville selvfølgelig blitt bevart og studert også om han ikke var forfatteren av Divina Commedia, men da bare av forskere og spesielt interesserte. Det er bare det at han siden skrev Divina Commedia som gjør at for eksempel jeg har funnet frem til de tidlige tekstene hans.

Alle tekstene til Dante ligger fritt tilgjengelig på nettet (Jeg har hentet min tekst fra Princeton, der diktet er nr 17 i samlingen «Rime» under «Minor works»). Mange av dem er også oversatt til engels, det gjelder også de tidlige diktene hans. Jeg har sett gjennom mange av dem på jakt etter diktet jeg poster i dag. De handler svært mange av dem om kjærligheten (amore), både som idè, og om kjærligheten til en navngitt kvinne. Diktet jeg poster er represenativt også med det at det er ikke lagt inn noen egentlig følelse i det, det er abstrakt skrevet, følelsene er holdt fullstendig under kontroll. Her er ingen ustyrlige lidenskaper. For en poet som siden skal skrive Den guddommelige komedien, med alt som der skjer med de vellystige (i lussuriosi), skulle dette kanskje bare mangle.

Diktet er en sonett hentet fra den gruppen som klassifiseres Rim (Rime), en samling tekster skrevet på rim. Denne sonetten hører inn under Rime delle Vita Nuova, eller rim hentet fra Vita Nuvoa. Dette er en bok som ble utgitt i 1295, med tekster skrevet i årene før, noen kanskje så tidlig som 1283, da Dante var 18 år. Samlingen inneholder 25 sonetter (sonetti), 1 ballade og 5 canzoner (canzoni) (én av dem uferdig) fordelt over 42 kapitler. Mellom diktene er det også en prosatekst som kommenterer diktene, og binder dem sammen. Dette diktet er nummer 17 i den samlingen.

Ne li occhi porta la mia donna Amore

Ne li occhi porta la mia donna Amore
per che si fa gentil ciò ch’ella mira;
ov’ella passa, ogn’om ver lei si gira,
e cui saluta fa tremar lo core,

sì che, bassando il viso, tutto smore,
e d’ogni suo difetto allor sospira:
fugge dinanzi a lei superbia ed ira.
Aiutatemi, donne, farle onore.

Ogne dolcezza, ogne pensero umile
nasce nel core a chi parlar la sente,
ond’è laudato chi prima la vide.

Quel ch’ella par quando un poco sorride,
non si pò dicer né tenere a mente,
sì è novo miracolo e gentile.

Min oversettelse

I øynene bærer min kvinne Kjærlighet

I øynene bærer min kvinne Kjærlighet
Fordi hun gjør snilt det som hun ser på
Enhver vil snu seg der hun passerer
Og den hun hilser får skjelvende hjerte

Slik at når han senker ansiktet er det helt bleknet
Og til hver av sine feil vil han sukke:
Sinne og overmot flykter for henne.
Hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære.

Hver mildhet, hver ydmyk tanke
født i hjertet til den hun taler til, hører henne,
hvorfra er priset den som ser henne først.

Den som hun smiler til lite grann
Kan verken beskrive det eller holde det i minnet
Det er et nytt og mildt mirakel.

Kommentar til oversettelsen og språket

Jeg har i en oppussing februar 2017 forbedret oversettelsen, lagt til en gloseliste og skrevet en gjendiktning. I den forbedrede oversettelsen har jeg lagt vekt på å få diktet mer lesbart på norsk, og for å få til det endret en del tider på noen verb og omskrevet noen linjer.

Smorire er et sjeldent verb som betyr «å blekne», mens smore ikke er oppgitt i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Det passer imidlertid godt at det er et slags partisipp av dette verbet som er brukt, og at den som ser denne skjønne kvinnen, senker ansiktet, blek. Ordet basando står i gerundium, på norsk ville det blitt «senkende». Dette er et eksempel på at jeg har omskrevet litt, og endret på verbtidene. Difetto er «feil» eller «defekt», sospira er «sukk», så han sukker altså over alle feilene sine, etter først å ha senket sitt bleke ansikt etter at hun har hilst på ham. Fuggire er «å flykte», fugge er tredje persons presens, og viser tilbake på hver av de to subjektene i setningen, hovmot (superbia) og sinne (ira). Jeg setter subjektene først i min norske oversettelse.

Dolce er «søt, blid, mild; kjær, elskelig», -ezza er et suffiks som gjør ordet til et substantiv. Det kan være litt vanskelig å holde oversikten hvilke setningsledd som hører til hvor nedover her. Det er altså ydmykhet (umille) og mildhet (dolcezza) som blir født i hjertet til den som hører denne kvinnen tale, og de – altså ydmykheten og mildheten – hører henne. Hun taler direkte til ydmykheten og mildheten, og om dette ikke fantes i hjertene til dem hun snakker til fra før, så sørger hun for at de blir født der når hun taler til dem. Ydmykhet og mildhet var noen av de fremste idealene i den kristne middlalderen. Onde betyr «hvorfor, hvorfra; for at», altså en kausal binding mellom setningsleddene. Vi ser vi har et slags språklig virkemidddel her, med «chi … la sente«, «chi … la vide» (hvem … som hører henne, hvem … som ser henne). Kanskje har det også mening at det er bokstavrim i ordet i mellom, parlar – prima (snakke – først, før), det styrker i hvert fall sammenhengen mellom de to.

Oversettelsen av de tre siste linjene er gjort ganske prosaisk. Jeg har gjort min oversettelse mer muntlig enn originalen ved å oversette un poco (lite grann) med «en smule». Her har jeg også tatt en snarvei gjennom en vanskelighet, ved å ignorere ordene par quando i setningen.  Meningen i de siste tre linjene er at den som får se hennes smil, om enn bare litt, den vil ikke kunne beskrive det eller holde det fast i minnet, for dette er et mirakel, og det lar seg ikke beskrive eller feste på sinnet.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

smore – ? -> Smorire å blekne

Difetto feil, defekt

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

fugge -> fuggire flykte

superbia hovmot

ira sinne

4. litt. cosi (slik)

Onde hvorfor, hvorfra; for at

Kommentar til diktet

Rimmønsteret i denne sonetten er komplisert:, a-b-b-a-a-b-b-a og c-d-e-e-d-c. Det skal godt gjøres å få det oversatt til et av de germanske språkene fra det rimvennlige italienske. Det er på en måte delt i to, med de første åtte linjene formet som et slags spørsmål, og de seks siste som et slags svar på dette spørsmålet. Her i dette tilfellet er det poeten som henvender seg til kvinnene for hjelp i å skildre denne kvinnen som bærer kjærligheten i øynene, og de seks siste kan kanskje leses som kvinnenes tilsvar. Det kan kanskje også være musene Dante her henvender seg til, uten at jeg lenger husker om dette er en tanke jeg har spunnet frem selv, eller funnet i en troverdig kilde. For meg, nå, gir det vel så god mening at han hevender seg til kvinnene. Det er jo også det som står: Aiutatemi, donne, farle onore (hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære).

Vi ser at mange av teknikkene som blir brukt for å beskrive kvinnen har overlevd helt frem til i dag. Kvinnen som beskrives er konkret, det er Beatrice, den samme Beatrice som opptrer i Dantes Guddommelige komedie, og som Dante gjennom livet hadde et opphøyet forhold til. I denne forbindelen må det kanskje nevnes at Beatrice døde i 1291, fire år før denne samlingen ble utgitt, og lenge før Divina Commedia ble påbegynt. Her, i dagens sonett, er kvinnen imidlertid nesten mer representert som en idè, enn som et levende vesen. Det er noe opphøyet, utilnærmelig over henne,, slik hun går rundt og får alle hun hilser på til å senke ansiktet i fortvilelse over sine feil. Det er skrevet mange slike dikt på ulike gutterom i årenes løp. Vi kan si det slik at det er en teknikk som opphøyer henne ved å redusere seg selv. Kontrasten mellom kvinnen som går der (legg merke til at det omtrent ikke er adjektiv som beskriver henne, det blir ikke engang sagt at hun er skjønn!), og alle som senker blikkene og har skjelvende hjerte, fremhever henne.

Ideen om at den virkelig store skjønnheten og herligheten ikke lar seg beskrive i ord, er også en klassiker. Det hører nesten med til sjangeren at poeten skal nedvurdere seg selv og sine egne, ringe evner i det å beskrive den elskedes nesten overjordiske egenskaper. Dante bruker en litt annen vri, med at det er ikke nettopp poeten, ham selv, som føler seg underlegen, men alle. alle som ser henne, ser smilet, og som ikke vil være i stand til å beskrive det eller huske det. Det er et mirakel som ikke lar seg beskrive, enda så stort talent man hadde hatt. Man ser igjen at Dante setter det lille opp mot det store, det lille smilet opp mot det store mirakel. Denne kvinnen med kjærlighet gjemmer jo på større mirakler enn et lite smil, men det sier diktet ingenting om, og er heller ikke middelalderdiktenes sak.

Da jeg gav meg i gang med å jobbe med dette diktet tenkte jeg at man kan ta hvilke som helst 14 linjer fra Dantes komedie, og de vil være bedre enn dette diktet. Men jeg ser det er ikke så enkelt. Riktignok bruker Dante kjente og klassiske virkemidler som allerede den gang var velbrukt, men det er mildt og vakkert uttrykk, og diktet har en merkelig evne til å vokse ved flere gangers lesninger. Det samme gjelder Dantes øvrige diktning, utenom Divina Commedia. Mot Divina Commedia kommer det meste til kort, det kommuniserer på så mange nivåer og er så formfullendt og suverent gjort at det savner sidestykke, men disse kjærlighetsdiktene fra Vita Nuova og andre steder er ikke bare «mindre arbeider» som det flere steder blir omtalt som (Dante kalte selv Vita Nuova for «den lille boken min» (libelio). Det vil si, det er kanskje mindre arbeider – men kun for en gigant som Dante.

Eller som man vil formulere det her på bloggen: Det er helt greit dikt.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er forsøkt lagt til februar 2017, da jeg hadde en mild oppussing av denne posten i forbindelse med arbeidet med et annet av Dantes dikt fra samme uoffisielle samling. Tilfeldigvis har jeg der samme rim i linjene 1 – 4 – 5 – 8, litt uheldig.

I øynene bærer min kvinne det kjære

I øynene bærer min kvinne det kjære
For hun gjør mildt det hun betrakter
Der hun passerer snur man seg atter
Den hun hilser får skjelvende hjerte

Så man senker sitt ansikt, blekt vil det være
Og sukker til hver av sine tåpelige fakter:
Sinne og overmot må til andre trakter.
Hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære.

Hver sødme, hver ydmyk tanke milde
født i hjertet til den som hører hun tale,
han som først ser henne, hvor han er priset!

Den som hun smiler til om aldri så lite
Kan ikke beskrive og vil huske det gale
Det er et nytt mirakel, hende ville.

ES2017