Detalj av usynlig novemberlandskap, av Inger Hagerup

Dette diktet avslutter den lille samlingen dikt av Inger Hagerup.

Detalj av usynlig novemberlandskap

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Der stod engang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når for jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.

Fra Fra hjertets krater, 1964

Min kommentar

Kommer…

Lykke, av Inger Hagerup

Jeg vet ikke hvordan været og dagen har vært over det ganske land. Her hos oss i Rogaland har det i hvert fall vært en kald solskinnsdag. Det har vært skyer og vind, og selvfølgelig litt regn også, en kort byge, men stort sett mulig for solen å skinne gjennom skydekket og forsøke å overbevise oss og plantene om at våren virkelig er på vei. Snøklokkene blomstrer allerede, krokusen står i knopp, og de første spirer gjør seg klare på løvtrærne. Det er fortsatt mars, men det går ikke an å snakke om vinter lenger. Nå kommer våren.

Jeg vil derfor litt for tidlig poste et vakkert dikt for vakkert vær. Det er noe av det deiligste som er skrevet, og kan gjøre hvem som helst som skjønner det varm av lykke. Lykke er også tittelen på diktet. Det er skrevet av Inger Hagerup, og utgitt da hun var 30 år. Det var hun i 1945. Krigen var nettopp slutt, og det gir jo en noe annen bakgrunn til diktet og den tiden det sannsynligvis er skrevet. Jeg leser det imidlertid ikke som noe krigsdikt, eller som noe som er eget for den gang da. Dette diktet er allmenngyldig. I riktig gode drømmer, tenker jeg at det også kunne gjelde for tusen og to tusen år siden, at det alltid har vært slik. Men ingen har så vakkert og så enkelt gitt uttrykk for det, som Inger Hagerup her gjør.

Lykke

Hva lykke er?
– Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei –
han elsker – elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Fra Videre, 1945

Min kommentar

Dette er et dikt der Inger Hagerup ikke er så bundet av rytmen og rimene som hun pleier å være. Diktet er fritt, og det passer jo til stemningen, for her er det en ung og meget fri jente som er hovedpersonen. Det er imidlertid noen rim og nestenrim allikevel, de faller meget elegant på plass. Endingen -ei i linje 2 blir hentet opp i de to siste linjene i hovedstrofen, første del av diktet, og avslutningsstrofen som står alene. Stikk rimer omtrent på rik, det er ikke så nøye. Diktet slentrer av gårde.

Hva lykke er? spør det innledningsvis. At lykke er plassert i midten og ikke til slutt er passende for rytmen, trykktung, tung, lett, tung, etter det er det naturlig å stoppe opp og ta en pause. Det er også slik spørsmålet blir stilt når svaret er opplagt. Når man må gjenta spørsmålet, fordi man må forsikre seg om at man hørte riktig, så enkelt er det.

Så begynner liksom diktet å å, gå på en gressgrodd setervei. Herfra går diktet helt frem til mål, i en rytme som passer å leses langsomt, som slentrer, ordene kommer som de faller seg inn. Det er som å rusle nedover seterveien, se seg om, gå litt fortere og langsommere ettersom det passer. Ha all tid i verden. Gressgrodd setervei er også veldig billedskapende, alle har vi sett en og gått på en. Vi ser fargen av grønt, kjenner lukten av gress.

I tynne, tynne sommerklær er setning av musikk. Hagerup bruker ofte virkemiddelet å gjenta ord for rytmens skyld, alltid med mesterskap. Det er også en sanselig sammensetning, tynne sommerklær er luftige, vi kan formelig føle den svale luften som blåser mot huden. Sammensetningen er også smått erotisk.

Kanskje er det noe med hvordan jeg som mann leser diktet. Men det er nå en gang slik at naken kvinnehud gjør noe med oss, den gjør veldig mye med oss, og en selvbevisst ung kvinne som Inger Hagerup må selvfølgelig være oppmerksom på dette. Hun klør sine ferske myggstikk/ med doven ettertenksomhet. Det er originalt og kraftfullt skrevet. Å klø myggstikk er å hengi seg til nytelsen. Det er veldig godt når det står på, men man får jo svi litt for det etterpå. Det registrerer hun med doven ettertenksomhet. Jeg synes det er sterk erotisk kraft i dette, en kjernesunn ung kvinne, lettkledd i sommervarmen. Ordet doven senker også ned farten man leser diktet i.

Å være rik på uopplevet kjærlighet er en veldig artig formulering. Det er også tilnærmingen man skal ha til det. Hun er ung, hun er fri, og det meste av kjærligheten ligger foran henne. Det er lykke å tenke på dette. Og hun gjør det altså mens hun klør sine myggstikk, dovent ettertenksomt. Hun vil selvfølgelig ta den kjærlighetens nytelse som blir gitt henne.

Her er det florlette spindelvev (og ingen manns munn eller hånd) som gir kjærtegn over munn og kinn, hun tar det lettsindig, tenker på vær og vind. Igjen er det sikkert forskjell på hvordan menn og kvinner leser diktet. Kvinner kan identifisere seg med henne, for oss menn er hun sunn og frisk og attraktiv.

Siste del av diktet viser at hun slett ikke er naiv. Hun er fullt klar over effekten hun har på menn, og hun nyter mulighetene det gir henne. Igjen dette lettsindige, det er prestekragene som blir spurt om råd, elsker, elsker ikke. Det er pirrende. Jeg elsker henne, det er i hvert fall sikkert, og legger kvinnen jeg har lov til å elske inn i hennes bilde, min unge, vakre kone.

Og så avslutter Hagerup med den ekstra strofen, Men ennå ikke kjenne deg, som henter opp rimet fra andre linje og fra de to siste linjene i strofen over. Den smetter på plass. Det er ennå ingen konkret jenta i diktet har i tankene, alt er muligheter og forventninger. Det er dette som er lykken.

Det er herlig formidlet i dette nydelige diktet.

Aust-Vågøy, av Inger Hagerup

Inger Hagerup er en allsidig kvinne. Hun tilhørte den politiske venstresiden, kalte seg gjerne kommunist, men var aldri fanatisk. Hun var opptatt av kvinnesak, som enhver skrivende kvinne måtte være den gang. Hun var opptatt av å være kvinne, i erotikk og i kjærlighet, i elsk og i ekteskap. Hun var opptatt av identitet, noen av hennes beste dikt er utforskning av sitt eget jeg. Hun skrev barnedikt, der mange av dem er blitt klassikere.

Hennes aller mest kjente dikt er imidlertid et motstandsdikt. Det er også det mest kjente av motstandsdiktene. Det er skrevet under krigen og den tyske okkupasjonen. Tyskerne hadde for vane å gi kollektiv straff. Fant de ikke den skyldige, straffet de gjerne noen de skyldige sympatiserte med, om forbindelsen var aldri så lite direkte. Slik fikk det lille fiskeværet på Austvågøy unngjelde for et alliert angrep i Lofoten. Selv om fiskeværet ikke hadde noe med angrepet å gjøre, ble det brent ned, og innbyggerne arrestert eller skutt.

Det lille fiskeværet delte skjebne med hundrevis og tusenvis av andre småsteder rundt omkring i Europa. I Norge fikk det stå som symbol for uretten tyskerne gjorde mot oss, men også – gjennom Hagerups dikt – den tross vi viste for å nekte å bøye oss mot den.

Aust-Vågøy

De brente våre gårder
De drepte våre menn
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vond slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

Fra Videre, 1945

Min kommentar

Diktet er en typisk skoleoppgave og er analysert flere andre steder på nettet. Kraften i diktet ligger i rytmen. Det er trokeisk versefot med opptakt i alle første- og tredjelinjer i diktet, mens andre og fjerde linje alltid har trykktung utgang. Det er hjerterytmen, det er rytmen til springmarsj, det er galopp. Ordene hogger seg inn, som det også står skrevet i strofe 2. Det er hjertet som hogger ordene inn. Det gjør vondt, men det vil aldri bli glemt.

De to første strofene har bare beskrivelsen. Det blir alt sammen gjentatt, gårdene er brent, mennene er drept, hjertene skal hamre det inn, om og om igjen, som det også gjør i diktet, siden det står to ganger. Tredje strofe gjentar enda en gang, men i andre halvdel av den kommer oppmuntringen. Bak hver eneste en av de som døde, står tusener igjen, levende og klar til kamp. Disse tusen blir hentet opp igjen i neste og siste strofe, de står samlet i steil og naken tross. Ordet steil er et brudd med rytmen, overalt ellers har vi tostavelsesord her, steil og blir ikke det samme som drepte (strofe 1 og 3) og harde (strofe 2). Ordet stiller seg opp, så å si, steilt i mot rytmen. Diftongen i det gjør at leseren kan holde på det så lenge han eller hun vil. Det er steil tross, den bøyer seg aldri.

Å. døde kamerater bryter også rytmen. Samme rytme hele tiden sløver sinnet. Når den plutselig blir brutt, blir hjernen ekstra oppmerksom på hva som blir sagt. Siste linje blir værende: de kuer aldri oss.

Jeg er det dikt, av Inger Hagerup

Min far var ingen diktleser, og han hadde store problemer med å sette sammen to originale setninger som rimte. Han brydde seg ikke om dikt, og ikke om litteratur. Han leste ikke bøker, og skrev ingenting når han ikke måtte. I bokhyllen er alle bøkene mors. Det vil si, far hadde en diktbok han også. Mor viste meg den, etter at vi hadde hatt en liten samtale om dikt. Einar Salen, 1969, står det med kulepenn på første blad inne i boken. Det tatoverte hjerte, heter samlingen. Det er Klaus Hagerup som har samlet noen dikt av sin mor, Inger Hagerup. Fra den skal jeg hente dikt denne måneden her.

Jeg synes diktene er overveldende gode. Jeg har selvfølgelig et forhold til dem. Allerede som barn leste jeg og hørte jeg og dikterte jeg barnediktene fra samlingene Så rart (1950) og Lille persille (1961). Disse diktene er suverene. Foruten moroversene til Andre Bjerke er ingen i nærheten, ingen i det hele tatt. Alle gjør seg til når de skriver for barn. Inger Hagerup er så sikker i språket og på rytmen og lydene i språket, at den mystiske verden hun skaper virkelig er mystisk. Stemningen kommer av seg selv bare av ordene som står der, lydene i dem, innholdet kommer i tillegg. Det er en grunn, for eksempel, til at Lille persille er blitt en klassiker. Se også på vuggediktet – om det finnes et slikt ord, tilsvarende vuggesang – Kvelden lister seg på tå. Andre Bjerke skrev morovers. Inger Hagerup spiller på et mye større følelsesregister.

Egentlig tenkte jeg å ta et av barnediktene å presentere her på bloggen. Men det er bare fire søndager i måneden, og dermed fire søndager å ta av. Hun har flere dikt jeg gjerne skulle postet enn fire. Det er et imponerende spenn i uttrykk i diktene hennes. Her er mange med ungdommelig temperament, både med forventninger om opplevelser som skal komme og ting som skal bli utrettet, men også med ungdommelig tvil og usikkerhet. Her er dikt om å være ung kvinne, både positive og negative, kroppslige og åndelige, om jeg kan bruke litt gammelmodige uttrykk. I mange av diktene ser jeg litt av Edith Södergran i henne. Södergran må ha vært et forbilde for henne, Hagerup når aldri opp dit når de skriver om samme tema og på samme måte. Men Hagerup har etter min mening et rikere register, og kan skrive både glade og sinte dikt, noe jeg aldri har sett hos Södergran. Lesere som har lest bedre må gjerne opplyse meg!

Det første diktet jeg poster har i alle fall Södergrans stempel, mener jeg. Det er også det første diktet i diktboken, utgitt av den norske bokklubben, årstallet er ikke oppgitt. Diktet traff meg med en gang. Jeg kjenner igjen den måten å prøve på. Spørsmålet er ikke så mye «Hvem er jeg?», som «Hva er jeg?» Hagerup setter opp en samling ting som ikke er, umuligheter, potensial aldri oppfylt, mest det.

Jeg er det dikt

Jeg er det dikt som ingen skrev
Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Fra Jeg gikk meg vill i skogene, 1939

Kommentar til diktet

Dette er et dikt som taler veldig til mitt temperament. Jeg føler det akkurat som jeg har skrevet det selv. Og det er ganske spesielt at Inger Hagerup gjorde det 70 år tidligere. Jeg nevnte Södergran som strevde med de samme spørsmålene om jeg-et noen tiår tidligere, mellomkrigstiden var i det hele tatt full av slike fremmedgjorte jeg-personer.

Jeg gikk meg vill i skogene er Inger Hagerups debutsamling, og dette diktet er hentet herfra. Det har fortsatt litt av amatørens stempel, kanskje. Det er ikke helt fullendt, muligens, det sitter ikke helt, overalt. Jeg liker sånne dikt. Og jeg synes det passer ekstra godt i dette diktet, siden det skal uttrykke hvordan det er å være en person som ikke får det helt til.

Ser man på innholdet i diktet, så er det ganske rystende. Dette er en person som må ha det forferdelig. Men rytmen og rimene er enkel og grei. Rytme og rim er Hagerups styrke og forbannelse. Her var hun en mester. Det er med det hun har skrevet seg inn i lyrikkhistorien og blitt kjent også for dem som ikke interesserer seg for dikt. Det var med rim og rytme hun revolusjonerte barnelyrikken, og med disse virkemidlene hun skrev sitt kanskje aller mest kjente dikt: Aust-Vågøy. Men det var også en forbannelse, for litteraturen og særlig lyrikken i tiden hadde omfavnet modernismen. Den kledde seg ikke i ordnede former som rim og faste rytmemønster, den var åpen og fri og skummel. Derfor var kanskje Hagerup aldri helt inne i varmen blant de etablerte.

Hun sa det selv også. Sønnen Klaus Hagerup skriver om henne at hun mot slutten av livet ble spurt hvordan hun så på seg selv: «Som en meget forvirret person». Videre skriver han:

Hun sa selv at hun aldri skrev dikt. Hun bare sa det som det var.

Alt står på første side i boken som heter Alt er så nær meg.

Hvis vi går litt nærmere inn i bildene hun bruker ser vi at rimene kanskje er en liten tvangstrøye noen av stedene i diktet.

Vi kan prøve strofe 2, der dikter jeg-et er den ubetrådte sti, og tonen uten melodi. En ubetrådt sti er en selvmotsigelse, for en sti kommer jo av at noen går på den. Det er selvmotsigelsene som er poenget i diktet, alle bildene handler om ting som ikke er det de skal være. De er uforløste potensial. De er det som ikke blir noe av. Hun er en vei som fører et sted, men ingen benytter seg av. Det er satt til å rime med tonen uten melodi. Det er en tone som ikke har funnet sin plass blant de andre. Det blir som summetonen i telefonen. Jeg synes det er et nydelig bilde. En tone alene kan like godt kalles støy. En vei ingen har gått, er meningsløs.

Den stumme leppes bønn blir ikke hørt, i strofe 3, det er en selvmotsigelse som gir mening lignende de andre selvmotsigelsene i diktet. Det er bønnen som aldri blir sagt til noen, ingen mennesker kan vite hva den er. Men hva er den ufødte kvinnens sønn? Og hvorfor nettopp sønn? Her er det mulig å mistenke at det er rytmen og rimet som har styrt ordvalget, og så får det stå til med hva det skal bety. På den annen side er det en god regel å lese ordene i beste mening. Da kan man si den ufødte kvinnes sønn er en dobbelt selvmotsigelse, et dobbelt uforløst potensial. Ikke bare er det hun selv som ikke er født, det er heller ikke moren hennes. At det er sønn, og ikke datter, kan man lese som at en i tradisjonen hadde større potensial. Det var sønnen som kunne bli til noe. Datteren skulle giftes bort. Det ringer med en annen klang, den ufødte sønn, enn den ufødte datter.

Jeg har brukt vel mye plass, nå, på noe som bare er en detalj i diktet. Jeg synes ikke man skal lese diktet så anstrengt, og man skal heller ikke tvinge mening inn i det. Diktet står som det står, og hovedmeningen er veldig lett å få tak i, og kanskje også kjenne seg igjen i. Særlig når man tar med Hagerups egne ord, om at hun er en meget forvirret person, og at hun ikke skrev dikt, bare sa det som det var.

Nest siste strofe skiller seg veldig ut. Frem til da har diktet bare vært variasjoner i å uttrykke jeg er noe som ikke er blitt det det skal være. Før denne strofen er en strofe som ikke begynner med jeg er, liksom som den forbereder at nå skal det komme noe spesielt. Vi ser også at før det gjentar strofe 1 og 3 ordene jeg er både i første og andre linje, mens strofe 2 varier med og slik at rytmen ikke blir monoton. Så kommer strofe 5, som skiller seg ut både med at bildet er av en helt annen type, formen er mer komplisert, og i tillegg med at det uttrykker en bønn.

Så man kan godt si denne strofen står i kontrast til de andre. Innholdet der er også vanskelig å få tak på, det er avansert å ønske seg vekk fra jord og berg, ånd og kropp. Det er ikke så lett å kjenne seg igjen i det, som i å føle seg som en tone uten melodi noen ganger. Strofen kan vel vanskelig leses som noe annet enn et ønske om å bli fri fra seg selv og fra verden, å bli vekket og forløst fra den man er, og stedet man lever.

Den siste strofen er resignasjonen når dette ønsket ikke blir oppfylt. Det er ikke annet å vente, for denne personen er jo nettopp de tingene det ikke blir noe av. Hun er det diktet hun selv har skrevet, som det også står i tittelen.