Den første sommerfugl, av Henrik Wergeland

Det er mai! mine venner! Våren er her, jeg har vært på reise i utlandet, og får således oppleve den to ganger. Her i Rogaland står bladene på nippet til å springe ut på løvtrærne, syrinene i hagen er alt i gang, bjørka prøver seg her og der, det er vår i luften, enda en gang vår i luften. Og jeg vil her på bloggen hente opp han som om noen kan kalles vår nasjonalskald, Henrik Wergeland. Han levde fra 1808 til 1845, midt i Høyromantikken, alltid ung. Wergeland skrev mange dikt til våren, han elsket den, som han elsket naturen, og var som våren og som naturen full av liv.

Diktet vi skal ta for oss i dag, er blant hans mest kjente. Det er et dikt til en av vårens tidlige gjester, Sommerfuglen. I Wergelands dikt handler det om at den kanskje sågar var for tidlig, slik at den ikke kan leve og trives. I overført betydning blir dette et bilde på Wergeland selv, og hvordan han selv også var tidlig ute med diktningen sin, og dermed ikke ble forstått. Som sommerfuglen i det hinsidige skal Wergeland også få et godt liv i ettertiden, begges tid vil komme.

Diktet er skrevet i 1837. Jeg ble kjent med diktet gjennom Lyrikkboken fra Den norske bokklubben (trykket 1971), den vi brukte da vi studerte nordisk ved universitetet i Bergen. Der står diktet med 4 inndelinger, atskilt med romertall. Første del har 7 strofer, andre og tredje har 4, mens den siste har 10. Denne inndelingen finnes imidlertid ikke i sånn diktet er trykket i Wergelands samlede skrifter, 2. bind, 1833-1841. Der er alle de 25 strofene satt opp rett etter hverandre. Jeg vet ikke hvorfor Lyrikkboken har gjort sin inndeling. De skriver om diktet at det ble «trykket i diverse blad i 1937», men ikke noe om hvor de har hentet sin utgave fra. Jeg følger Universitetet i Oslo, som har denne utgaven på dokpro.uib.no. Romertallene er dog beholdt i parentes, så interesserte lesere kan se hvor de eventuelt stod hen.

 

Litt om Wergeland og om diktet

I 1837 har Wergeland vært litterært og politisk aktiv i omtrent 10 år. Norsk biografisk leksikon har som alltid en utfyllende biografi, for Wergeland er den svært utfyllende. Man ser at det er i 1828 det begynner for ham. Her begynner han på sitt litterærer hovedverk, det som skal ende opp med tittelen Skabelsen, mennesket og Messias. Det står ikke på ambisjonene, heller ikke i tittelen. Det er også dette året han først kommer alvorlig i klammeri med rettssystemet, han var egenrådig, unge Wergeland, og bøyde seg aldri for autoriteter. Heller ikke senere i livet. Det var også i 1828 han fikk det endelige avslaget fra Hulda Malthe, modellen til Stella, idealkvinnen i det omtalte verket. Siden er som kjent Wergeland en av våre mest produktive diktere, forfattere og skribenter, og forblir det gjennom hele sin levetid.

Perioden 1833 til 1837 var Wergeland opptatt av historie, han utgav mange historiske verk disse årene, men engasjerte seg i kjent stil også i en rekke andre saker og utgav flere andre verk og skrifter. Som alltid i flere forskjellige genre, og av ulik karakter. I 1836 fikk han endelig fast arbeide, som amanuensis ved Universitetsbiblioteket, og han var samtidig redaktør for flere tidsskrift og i gang med medisinstudiet. Det ble mindre tid til rene, litterære prosjekter, og han gav i denne tid ut bare enkeltstående dikt. Diktet Den første sommerfugl er blant dem, trykket først i tidsskriftet Statsborgeren, våren 1837.

Man ser i diktet den karakteristiske Wergelandske glød. Diktet er spekket med utropstegn, går ikke av veien for de store ord og store tanker, og den lille sommerfuglen får betydning langt utover seg selv. Dette er også karakteristisk for perioden Wergeland skriver i, romantikken, en periode han selv var med på å forme. Siden Wergeland fikk så mye å si også for vår nasjonale identitet, er han suverent den mest ruvende skikkelsen i den norske høyromantikken. Den eneste som kommer i nærheten er Johan Sebastian Welhaven, men hans sak er tapt, siden han ikke mente Norge skulle være det Norge endte opp med å bli.

Jeg skriver selv med overdreven glød, mange ganger, og har selv vært aktiv i mange ulike genre og på mange ulike felt. Wergeland vekker helt klart gjenklang hos meg, selv om patosen i de mest høyromantiske verkene hans er fremmed for meg. Jeg er formet i ironiens år, den postmoderne tidsalder, romantikerne tar seg selv for høytidelig for oss. Det går ikke an å forklare den menneskelige tilværelse, og i alle fall ikke i et verk med tittelen Skabelsen, mennesket og Messias. Et fint, lite dikt med tittelen «Den første sommerfugl», derimot, det går helt fint!

Den første sommerfugl

(I.)

Min Sommerfugl, flyv ind! flyv ind!
Varm dig ved Vindurosens Kind!
Tro Solen ei endnu! Dens Gløden
kun lokker troløs dig i Døden.

Paa Taget sidder traurig Stær;
meer klog end du den veed det er
ei Græs det blege Skjær derude.
Flyv ind og gjem dig bag min Rude!

Det Regnbublink fra brænet Iis
ei Kløver er og Ærenspriis;
det Hvide, som langs Gjærdet skinner
ei Somrens Snefann af Jasminer.

Flyv ind, du søde lille Gjest!
Vi begge feire vil en Fest.
Du maa min første Rose smage.
Paa Qvisten blomstrer du tilbage.

Flyv ind og sæt dig paa min Pen!
Da bli’r den from som du igjen;
igjennem den skal mine Drømme
i al din Uskylds Skjønhed strømme.

Ak, mangen Spæd af Guddomsæt
ei finder aaben Dør saa let.
Dog ligne dig, du Luftens Blomme,
de Staklers Sjele, som forkomme.

Men kom du Kræ, er det for koldt!
Kom, Barn, om Verden er for stolt!
Jeg er meer stolt end den; men eder,
I Smaa, om Kjærlighed jeg beder.

(II.)

— Den første Sommerfugl? Velan,
kom ind, om i min Sjel du kan!
Fra den er mange slige fløjne
med Vingen dækt af gyldne Øjne.

Flyv ind! flyv ind! Jeg ene er,
ei tænker meer end du; kun seer
hvor Solen kan til Leeg nedlade
sig mellem Gyldenlakkens Blade.

I aabne Vindu øder den
sin Glands paa Planten, som igjen
med trodsig Dunkelhed kun taaler
i brudte og brunlig Glands dens Straaler.

Flyv, første Sommerfugl, flyv ind!
Nei, flyv du efter eget Sind!
Jeg sender mine og i Kulden.
Bag mig de pynte engang Mulden.

(III.)

En Sommerfugl? Hvad mere smukt
er til det Skabtes Skjønhed brugt
end Farven paa dens Vinge drysset,
det Blomsterblad af Livet kysset?

Som paa et færdigt Maleri
det sidste Henstrøg af Geni
du, først da alt var skabt, blev givet
af Skaberfantasien Livet.

Gud saae hen paa det Skabtes Alt
— det stille stod som var det malt —
da lød «se alt er godt!» — da svævte
fra Græs Du først, og Alting levte.

Og saa hvert Aar det skeer endnu.
Det første Vaarens Bud er du,
Du melder først, at Skaberøjet
end seer udover Alt fornøjet.

(IV.)

Flyv, første Sommerfugl, flyv ind!
Varm dig ved Vindurosens Kind!
Tro Solen ei endnu! Dens Gløden
kun lokker troløs dig i Døden.

I Gyldenlakkens lune Skjød
du drømme dig en Drøm saa sød!
Min Sjel sig ofte der nedsænker,
og i sin Drøm den herligst tænker.

Imorgen flyv da om du vil.
Men kom blot naar det qveller til:
det Solskin er kun Vintrens Smilen,
den Lunkenhed kun Stormens Hvilen.

For koldt jeg selv jo finder alt,
de Andres Blod er mig for svalt.
Mit eget maa jeg derfor øde.
I Verdens Frost jeg ellers døde.

Oh, døde ei; men skrumptes ind,
blev Paul og Peder liig i Sind.
Min Geist blev slig som den behager,
og Digtets Flor en Kjøkkenager.

Meer Varme tidt mit Hjerte fik
af Hundens end af Vennens Blik,
Men Avindsmands? o, der er Varme!
Thi det optænder dog min Harme.

Men mindre Ting har større Glød:
det første Straa, som Vaaren skjød,
Skarlagnet paa en Flues Vinger
i livsfro Flugt min Blodstrøm bringer.

Kom, Sommerfugl! Jeg dig forstaar:
Du venter paa en bedre Vaar.
Du finder den hos mig; den naaes
af Alle hvor de kun forstaaes.

Engang hist i det Blaa for mig
og kjærligt Vindu aabner sig,
naar Dagen er for kold mig bleven,
om Sne ei er paa Issen dreven.

Og der derbag da blommer vel
en Rosenknop af Lys og Sjel.
Fordi min første jeg dig skjænker,
tillader Gud jeg did mig sænker.

1837

Språk, form og innhold

Det er til sammen 25 strofer i diktet. Strofene har et fast rimmønster, med parrim, der to og to linjer rimer. De to første linjene har trykktung utgang, de to siste trykklett. Alle linjene har 4 trykktunge stavelser, og det går jambisk i lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Jeg viser med første strofe, der trykktunge stavelser har fet skrift.

Min Sommerfugl, flyv ind! flyv ind!
Varm dig ved Vindurosens Kind!
Tro Solen ei endnu! Dens Gløden
kun lokker troløs dig i Døden.

Det skulle være unødvendig å si at trykktunge stavelser tillegges mer vekt, sånn at betydningsinnholdet der skal være viktigere enn i de trykklette. Her kan vi se det er veldig tilfelle, de trykklette stavelsene trenger knapt høres for at meningen skal komme helt klart frem.

 

 

Republikanerne, av Johan S. Welhaven

Slaget ved Ostrołęka fant sted 26. mai, 1831. Det var det viktigste slaget i det polske opprøret mot tsar Nikolai I og Russland i 1830 og 1831. Opprøret begynte i november 1830, og blir derfor kalt novemberopprøret. Selv om avgjørelsen egentlig falt med slaget ved Ostrołęka, så fortsatte opprøret frem til oktober 1831 før det ble endelig slått ned. Bakgrunnen for opprøret er selvfølgelig at store deler av Polen var underlagt Russland. Polens ulykker startet fra andre halvdel av 1600-tallet. Tidligere hadde landet vært en stormakt. Sammen med Litauen var Polen den store og dominerende mellom Østersjøen og Svartehavet, men nå var et ineffektivt styresett (med polsk riksdag, adelens rett til å legge ned veto mot ethvert forslag i riksdagen, noe som gjorde den polske nasjonalforsamlingen og dermed den polske stat sterkt handlingslammet) og andre årsaker skyld i at Polen ble spist opp av de voksende stormaktene rundt. Den store nordiske krig fra 1700-21 var en katastrofe for landet, og siden ble det verre. Mot slutten av 1700-tallet ble Polen delt i tre omganger, 1772, 1791 og 1795, mellom Russland, Preussen og Østerrike. Med det hadde Polen opphørt å eksistere som selvstendig stat.

Polen var et interessant land for romantikerne i Europa. Jeg skal vokte meg for å ta større ord i bruk enn jeg har dekning for, ideen min er at Polen kunne symbolisere frihetslengselen og fremtidstroen mange av romantikerne følte på. Polen var undertrykket av og kontrollert av den russiske tsaren, både en fremmed makt og et autoritært styre. Mange av de tingene romantikerne kjempet for på hjemmebane, mange av spørsmålene som brant i Europa, fantes i Polen, bare i sterkere grad. Vår egen Johan Sebastian Welhaven (1807 – 1873) skrev et av sine mest berømte dikt  om denne situasjonen.

Diktet skrev Welhaven i forbindelse med en reise til Frankrike i 1836. Reisen kom en periode Welhaven var blitt temmelig upopulær i Norge, etter utgivelsen av det polemiske diktet Norges Dæmring, der han var bitende kritisk til nivået i norsk åndsliv og tilstanden i den unge nasjonen vår. Han hadde også i flere år hatt en bitter feide med Wergeland, og var fullstendig på kant med alle i den kretsen, utenom Wergelands søster, Camilla, men det er en annen historie. Så det var godt for Welhaven å komme seg vekk lite grann. Den lutfattige Welhaven hadde ikke råd til noen reise selv, men reisekompanjongen Ole Falk Ebbell finansierte reisen for dem begge i kraft av sin rike far. Republikanerne er et av 14 dikt Welhaven skrev under eller like etter denne reisen. Noen av dem ble trykket i avisen Den Constitutionelle, resten av dem ble trykket i Welhavens første diktsamling, Digte, i 1839 (strengt tatt ble samlingen utgitt på Welhavens bursdag, 22. desember, 1838, men på tittelbladet står 1839).

Republikanerne

Ved Barrière de la Santé
ligger en ydmyg liden Kafé.
En gammeldags Stue er al dens Plads;
der er ei Forgyldning, der bruges ei Gas.
Den har en Søgning, der sjelden brister,
af Etudianter og smaa Artister;
og kommer ei disse, da eier den dog
en stillere Gjest i sin dunkle Krog.
Der vandrer omkring i den straalende Stad
en skibbruden Flok, der aldrig er glad
Der møder dem Ingen med Smil eller Nik;
de færdes i Sværmen med slukkede Blikk.
Pauvres honteux! De søge et Hjem;
en ringe Kafé er det bedste for dem.

Nu er det Midnat; der sidder en Gjest
endnu ved sit Bord med en Sukkervands-Rest.
Hans Ansigt er falmet, hans Dragt er grov,
hans Linned er rent, og hans Hænder er smukke.
Han støtter sit Hoved, som om han sov.
Der er saa tyst; man kan høre ham sukke.
Dog, mens han sidder i dette Ly,
aabner man Døren med Bulder og Gny.
Det er en Skare af Ungersvende
med stærke Moustacher, med Øine, der brænde.
De fløite og nynne en smuk Melodi,
en Sang af Den Stumme fra Portici.
Nourrit har iaften fra Scenen vakt
de fyrige Toners koglende Magt.
De rulle den jublende Flok gjennem Blodet;
nu har den igjen Republiken i Ho’det.

De sætte sig matte; men atter fra Stolen
springer der En og bestiger et Bord.
Han siger med rungende, vingede Ord:
„Forsamling, giv Agt, jeg vil tale om Polen!“

Det var en Tale som flammende Krudt;
o, der blev stormet og spiddet og skudt!
De Franskes Konge og Raad og Kammer
gik op med Kreml i de samme Flammer.
Men frem af de kolde russiske Grave
steg atter en Hær af Napoleons Brave;
de kæmpede med, de rystede Jorden,
med Faner som Storm, med Ørne som Torden.
Paa Varschaus Mure stod atter Fama
og læste for Verden et fransk Proklama,
at nu var Historiens sidste Knude
løsnet for evigt, og Stykket ude.
Den frie Mand og den frie Kvinde
blev proklameret i alle Vinde.
Europas Kongres forsamled sig bedst
i Polens Skjød, mellem Øst og Vest;
i Varschau reistes Kongressens Salon,
og dertil en Støtte for Saint Simon.

Da jublede Flokke, og atter det lød:
„Champagne, Garçon, paa Tyrannernes Død!“
Men just da de løste den skummende Drik,
saa de en Fremmed med studsende Blik;
thi Proppen fløi mod den selsomme Mand,
der sad i en Krog med sit Sukkervand.
„Drik,“ raabte de Alle, „Champagnen er god,
vort Bæger er helligt; drik, har Du Mod

„Jeg drikker ei Viin, om stærk eller mild;
dens Sødme er vammel, jeg hader dens Ild.
Jeg sidder med Gru paa mit Livs Ruin.
Mit Bæger er tømt; jeg drikker ei Viin.“

Da blev der et Gny; de kaldte ham Træl,
de raabte paa Skjændsel, paa Hevn og Duel. —
Han viste sit Bryst, — hvor det var skrammet,
af streifende Kugler, af Klinger rammet!
— „I Daarer! Det er Ostrolenkas Mærke.
Har I vel fattet, hvor det kan værke?
Der er ingen Lise for denne Kval;
den kan ikke blunde for Sladder og Pral.
Der er ingen Gjæk saa vindig og svag,
han sminker sig jo med mit dybeste Nag;
min hedeste Bøn, mit eneste Gode,
er kommen paa lallende Tunger i Mode.
Tilside, Drenge, giver mig Rum!
Himlen har Stjerner, — Natten er stum.“

De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.
De havde Champagne, men rørte den ei.

*

Skrevet 1836, første gang trykket i Digte, 1839 (egentlig kom samlingen ut 22. desember 1838, men på tittelbladet står 1839).

*

Gjennomgang av diktet

Det er ikke så altfor vanskelig å forstå handlingen i dette diktet, om enn det er et og annet ord som kanskje trenger litt forklaring. De står lenger nede. Her skal jeg gå gjennom det som skjer.

Det sitter en ensom mann med sitt sukkervann på en kafé i Paris. I første strofe er beskrevet hvordan kafeen og han er ganske dunkel og uten de store ord og fakter, det er lagt vekt på alle de strålende tingene som ikke er  der. Det er for eksempel ikke altfor mange studenter (etudianter) og artister der, søkningen til kafeen brister ikke av den slags type folk, sånne det kan bli noe spennende med.

Så kommer det en forsamling glødende unge menn inn i kafeen i strofe 2. De har vært i operaen, og der hørt en smukk melodi, melodien om frihet, og den nynner de på og synger de på og er begeistret av. Operaen er Den stumme fra Porticit, aritsten er Nourrit, og han har med de fortrollende (koglende) toner vakt ideen om republikken. De setter seg ned, i strofe 3, men en av dem reiser seg straks opp for å holde en tale om Polen. Talen er i strofe 4, der det går i at Frankrikes og Russlands kongedømme og keiserrike skal gå opp i flammer, og et fritt Polen skal på ny gjenoppstå. Den frie mann og kvinne skal deretter gjelde for hele Europa, det er den veien det vil gå, med det vil Historiens sidste Knute bli løsnet for evigt og stykket ude. Polen er samlingspunktet mellom øst og vest, der er det Europas folkeforsamlinger (kongress) best skal møtes.

Talen vekker stor begeistring, og man åpner straks champagnen over Tyrannernes død. Men den fremmede som var i kafeen fra før, ser ikke ut til å ville ta del i begeistringen, enda champagnen åpnes like mot ham. De andre vil ha ham til å drikke, ha ham med i revolusjonen, og oppfordrer ham til å gjøre det, drik, har du Mod. Den fremmede svarer i strofe 6, han drikker ikke vin, livet hans er ødelagt. Så blir det oppstand i strofe 7, de nyankomne tror fremdeles den fremmede er feig eller redd, eller ikke skjønner den nye tid, og derfor ikke vil være med i revolusjonen. Men den fremmede åpner jakken og blotter sitt bryst, for å vise dem at det er nettopp det at han har forsøkt å delta, som gjør at han ikke kan tro på den lenger. Hans bryst er merket med sår fra slaget ved Ostrołęka, der det polske opprøret ble slått ned.

Det får de nyankomne til å tie. Den fremmede forlater kafeen, de nyanomne lar champagnen være.

Noen ordforklaringer

For å finne forklaringen på disse ordene måtte jeg bruke litt forskjellige kilder. De viktigste er ordnett.no for alle utenlandske ord, ordbok.uib.no og store norske leksikon for norske. Finner jeg ikke ut av det der, er det å søke på Google og bruke nettet. Jeg har vært ganske raus med ordene jeg har valgt å gi en forklaring på, så det kan gi inntrykk av at diktet er vanskeligere enn det er.

Barrière de la Santé Direkte oversatt «De helliges barriere» (barriére – bom, grind; le; gjerde; stengsel; (overført) hindring, skranke, barriere; vern; (foreldet) byport, slottsport , ordnett.no), men her er det navnet på området hvor kafeen ligger. Fra en kommentator har jeg fått opplyst at den lå på vestbredden av Seinen, i krysset av boulevard Auguste-Blanqui og rue de la Santé.
Etudianter studenter
Pauvres honteux Fattige personer som har sett bedre dager, og kvier seg for å be om hjelp (Store norske leksikon).
Ungersvende En ungersvend er dansk for en ung mann, ugift (ungkar), og gjerne rask, sunn og livslysten. Ordet ble ofte også brukt om en ung beiler til en kvinne.
Den stumme fra Portici Opera av Daniel Auber (1782 – 1871). Operaen er om et opprør i Napoli, 1647, mot den spanske kongen, Portici er et område i Napoli. Opprøret ble kalt Masaniello, og også operaen er kjent under det navnet. Det opprørske i opraen vakte gjenklang i samtiden. Premieren var i 1828, og i 1830 var det opprør og oppstand både i Frankrike og Belgia, der operaen spilte en så sentral rolle at den ble forbudt. At gjestene som kommer til kafeen synger og nynner på en melodi herfra er i seg selv et uttrykk for opprør, i og med at denne operaen ble forbudt.
Nourrit Adolphe Nourrit (1802 – 1839 var en fransk tenor, berømt blant annet for sin rolle i operaen Den stumme fra Portici, den som er omtalt i diktet.
koglende -> kogle fortrolle, fjetre, forhekse
Republiken republikk, av latin res publica «offentlig sak», er en stat der statsoverhodet velges for et begrenset tidsrom, eller der statsoverhodet ikke er en monark. For de revolusjonære på Welhavens tid og i diktet er republikken fellesnavnet på den nye staten de ønsker, de vil kaste kongen – eller monarken – og innføre republikken. Så det å være republikaner og å ønske republikk var en revolusjonær og straffbar handling i de gamle monarkiene.
Kreml Kreml er navnet på den innerste borgen i russiske middelalderbyer, det er en festningsmur. Mest berømt er Kreml i Moskva, stedet der Russlands maktutøvelse i århundrer har funnet sted, og et symbol på denne makten og dens lukkethet. Kreml ble brent av Napoleon i 1812, så derav gik op med Kreml i de samme Flammer.
Napoleons Brave Napoleon er selvfølgelig den franske hærføreren, å være brav betyr å være modig (og også å være rettskaffen, bra). Napoleons brave er hans menn, modige og rettskafne.
Varschaus Mure Varschau er en gammel skrivemåte for Warszawa, den polske hovedstaden.
Fama Fama greier jeg ikke å finne ut av. Fama betyr rykte, men det er et latinsk navn, ikke et polsk, så langt jeg har klart å finne det ut.
Proklama kunngjøring, proklamasjon er høytidelig kunngjøring.
Kongressens Salon Etter Wienkongressen 1815 ble det gamle polske storhertugdømmet omgjort til «kongeriket Polen», med den russiske tsaren som konge. Et annet navn på dette polske kongedømmet var Kongress Polen
Saint Simon Her er det ganske sikert den tidlige franske sosialisten Henri de Rouvroy de Saint-Simon (1760-1825) det er snakk om.
Garçon Fransk ord for gutt. Å leve som Garçon, betyr å leve som ungkar. Her, i diktet, er det nok brukt som generelt uttrykk.
Gny larm, ståk; larmende ordskifte
Træl En trell, norrønt þræll, er det gamle norske ordet for en ufri person i en annen manns tjeneste. Her, i diktet, passer uttrykket også som skjellsord for en som vil være ufri og slave for kongen, altså en som ikke støtter den revolusjonære sak.
lise lindring, demping av smerte
Klinger sverdklinger, rammet av sverd.

Form og oppbygning

Dette er et av flere rapsodiske dikt i Welhavens produksjon, skriver Ingard Hauge i innledning til bind 1 av Welhavens samlede verker, utgitt i 1990. Et rapsodisk dikt er et metrisk dikt med fast eller skiftende rimstilling, men uten strofeinndelingen. Et annet kjent rapsodisk dikt hos Welhaven er Byens Kirkegaard. Det kan brukes til å sammenligne med, og til å illustrere hva et rapsodisk dikt er for noe.

Diktet består av 8 strofer. Strofene harvarierende lengde. Den første har 16 linjer, den neste 14, så kommer en på 4, en på 18, fulgt av 8, 4, 14 og til slutt 2. Det blir til sammen 80 linjer. Så man kan plassere diktet i gruppe med 8-versingene, det er det Hallvard Lie gjør i sin verselære fra 1967. Welhaven har bare flyttet litt på linjene slik at noen strofer har blitt lenger enn andre. Diktet har stort sett konsekvent parrim, men det er også et tilfelle av kryssrim og et av omsluttende eller kiastisk, rim. Parrim er at to og to linjer rimer, kryssrim er at annenhver linje rimer, og omsluttende rim er at i en gruppe på fire linjer rimer første og siste, og de to i midten. Kryssrimet er i strofe 2, linjene 3 til 6, der den fremmede blir beskrevet, og det omsluttende rimet er i strofe 3, der en av gjestene proklamerer at han skal snakke om Polen. At det er kryssrim for den fremmede, passer med det at han på alle måter skiller seg ut fra de andre. Kanskje kan man også si at introduksjonen av Polen også fortjener et annet rimskjema, her skal han jo tale bevingede ord, og trenger oppmerksomheten.

Det veksler mellom trykksterke og trykksvake utganger på verselinjene, det veksler mellom å være enstavede og tostavede rim, og det veksler mellom at versene ender på vokal og på konsonant. Det er dog klar overvekt av trykklette utganger i den berusede gjestens flammende tale om Polen. Også der den fremmede viser sitt bryst med merkene fra slaget er det trykklett, skrammet – rammet, Mærke – værke, så kanskje kan man snakke om et slektskap her. Videre har man kanskje en tendens til å snakke seg oppover, gå opp i de høyere tonelag, når man skal slutte slik trykklett, noe som i så fall passer med den begeistrede talen den revolusjonære skal holde. Stort sett ellers i diktet er det trykktungt og lukket. Fra gammelt av blir trykklette utganger kalt kvinnelige, trykktunge mannlige. Og utgang med vokal blir kalt åpen, de med konsonant lukket.

Diktet går i 4 takter, det er fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen er vanligvis fulgt av to trykklette. Det vil si at diktet går i daktyler, tung-lett-lett. De fleste verselinjene har tre daktyler fulgt av en enkelt, trykksterk stavelse til slutt. Første linje, Ved Barrière de la Santé, skiller seg ut ved å ha færre stavelser og annerledes trykk. Det er nesten som et inngangsparti til diktet, før versefoten kommer i gang. I neste linje er det LIGGer en YDmyg LIden kaFÈ/ en GAMMeldags STUe er ALL dens PLADS/ der ER ei forGYLNing der BRUGes ei GAS… Store bokstaver markerer trykk. Så her er det tre daktyler og en trykktung stavelse i linjene 2 og 4, den fjerde med opptakt (der), mens den tredje har to daktyler, en troké, tung-lett, og en trykktung. Også denne linjen har opptakt (en).

Det kan være forvirrende med disse verseføttene når det ikke er helt konsekvent, og man får vel ikke lenger så mye trening i hvordan dikt skal leses for at takten og rytmen skal bli riktig. Her i dette diktet fortsetter det DEN har en SØGNing, der SJELDen BRISTer,/ af ETudiANTer og SMAA arTISTer;/  og KOMMer ei DISSe, da EIer den DOG/ en STILLere GJEST i sin DUNKLe KROG. Merk at første ordet i femte linje, DEN, må være trykktung, ellers vil ikke mønsteret med trykktung fulgt av to trykklette gå opp. I lesingen er meningen at man skal komme inn i denne rytmen, og så da virkelig legge merke til om det er noen steder rytmen er annerledes. Da skal det også være noe viktig som skjer, noe å legge merke til. Linjene 5 og 6 har som man ser en ekstra, trykklett stavelse helt til slutt. Variasjoner i rytmen frisker også opp, helt konsekvente verselinjer og verseføtter blir raskt monotont, og det blir sjelden brukt.

Jeg avslutter med den berømte avslutningen, og hvordan rytmen er der:

De SAA paa hverANDRe. Han VANDRet sin VEI.
De HAVDe chamPAGNe, men RØRTe den EI.

Her er det sånn som det pleier i diktet, opptakt, tre daktyler og så trykktung stavelse til slutt. Vi ser de trykksterke stavelsene er de betydningsbærende, de trykklette er det ikke så farlig med, det er underforståtte subjekter (de, han), utfyllyng av verbsammensetning (saa paa), utfylling av ord hverandre, champagne, bøyningsendinger (-et, -e), konjunksjoner (men) og et eiendomspronomen (sin)  og et påpekende pronomen (den). Kanskje blir det i overkant finurlig å peke på at lydene er like i fem av de trykksterke stavelsene, A og lang A, eller Å, og diftong i rimet VEI – EI. Det gjør at den siste trykksterkve stavelsen, RØRTe, skiller seg ut, med en helt annen lyd, Ø. Det trekker oppmerksomheten mot det ordet, som er hele poenget i disse linjene, champagnen ble ikke rørt. Det er også poenget i diktet, champagnen ble ikke rørt, det var ikke verdt å drikke den med tanke på det som var skjedd i Polen, i Ostrołęka. For meg er det også slik at når et dikt er skrevet i en bestemt rytme, og ordene passer både med takten og rimet, så blir det liksom noe uunngåelig over det, man kan ikke styre unna eller velge å bruke andre ord. Det EI, som kommer til slutt, man kan ikke velge å skifte det ut med et annet ord, det hører sammen med VEI, det er lovbestemt, det må være slik. Champagnen kan ikke drikkes.

Kommentar til diktet

Det er ikke tilfeldig diktet er lagt til Paris, åstedet for den franske revolusjon. Det var også herfra mange av de liberale ideene som strømmet ut over Europa gjennom 1800-tallet kom. Tanken til mange av romantikerne var at disse liberale ideene nødvendigvis ville vinne frem, det nye vil fortrenge det gamle. Welhaven heller i dette diktet kaldt vann i blodet på den som er for optimistiske for hvordan dette kommer til å gå. De gamle kreftene som har styrt verden vil ikke gi fra seg makten så lett.

I diktet er det kontrasten mellom de støyende, berusede gjestene som har vært i operaen, og den grå, anonyme gjesten som sitter i kroken, som gir diktet mye av sin virkning. For de nyankomne er revolusjonen sterke følelser, en spennende ide, noe å drikke champagne for, noe å feire og begeistres over. For den anonyme gjesten fra Polen, han som hadde vært der, er det levd liv og følt nederlag. Han er merket av dette, i direkte og overført betydning. Sårene på brystet er også sår i sjelen. Så han kan ikke drikke champagne. I møte med ham, kan ikke de andre gjestene det heller. Revolusjonen har ikke kommet så langt som man kan få inntrykk av i operaen.

Dermed blir diktet på en gang berusende og avdempende, oppildende og avkjølende. Begeistringen til de revolusjonære er ikke så vinnende i dette diktet her, den er beruset og oppglødd, og ikke helt i samsvar på forholdene ute i den verden de vil gjøre noe med. Men leseren vil kanskje føle med den dystre gjesten som har kjempet i Ostrołęka, som har kjent på nederlaget, og som har prøvd revolusjonen i virkeligheten. Man sitter kanskje igjen med en følelse av å ville gjøre urett rett igjen, i alle fall til å støtte Polen og andre undtrykte folk og nasjoner. Her skal jeg også vokte meg fra å skrive mer enn det er dekning for, eller legge meg opp i andre folks lesing. Min oppgave er å forsøke å åpne diktet, og vise hva som står.

Mondnacht, av Joseph von Eichendorff

Det er litt ymse med oppdateringene her på bloggen. Jeg arbeider med den når jeg har tid og inspirasjon, ellers kan den være ganske glemt i månedsvis. Noen av postene er tidkrevende å lage. Særlig gjelder dette de utenlandske diktene, der jeg både må finne diktene og oversette dem. Jeg kjenner heller ikke så godt forfatterne der som jeg gjør med de norske, og det er heller ikke så lett å skumlese et stort antall dikt for å finne et det er verdt å poste.

Verst er det med de tyske diktene. Tysk er et språk jeg ikke jobber med, annet enn her på bloggen, og når jeg leser i original kan jeg ikke alltid garantere for at jeg skjønner hva som egentlig står der. Når jeg oversetter må jeg bruke mye tid, slå opp mange ord i ordboken, og likevel aldri bli helt trygg på at jeg har fått det godt og riktig. Det er små sjanser for meg til å ta noen snarveier her.

Derfor er det også de månedene det mangler et tysk dikt det tar lengst tid å få bloggen oppdatert og diktet på plass. Verst av alle er desember 2011, da jeg skulle ha postet et tysk dikt en av søndagene, men diktet ikke faller på plass før nå. Jeg skriver dette sommeren 2016. Verden og mitt liv er enormt forandret, bloggen og diktene er nokså de samme.

Det hjalp meg i arbeidet mitt å finne frem til Bokhylla på nasjonalbiblioteket. Det var noe som skjedde i 2016, et år jeg var i permisjon med min lille datter, og hadde tid noen morgener mens hun sov til å jobbe med dikt og med blogg. Jeg var også trett av verdenssituasjonen og dystre nyheter, greit å vende seg innover til litteraturen og poesien, finne tilbake til det som gjør livet verdt å leve. Ikke nyheter som setter folk og folkegrupper opp mot hverandre.

Det var på Bokhylla jeg fant en bok som het Over alle tindar – tyske dikt i utvalg og gjendiktning, og det var der jeg fant dette diktet av Johan von Eichendorff jeg poster i dag. Jeg tror lenken skal peke på sidetallet der diktet står i gjendiktningen til Åse Marie Nesse. Diktet er skrevet og utgitt en gang mellom 1835 og 1837, i den tyske høyromantikken, og det er svært berømt både for seg selv og blant Eichendorffs dikt. Skriver man Eichendorff inn i Google, får man forslag om Mondnacht automatisk. Tysk Wikipedia har en egen side om diktet, og det er rikelig med andre små analyser og kommentarer og beskrivelser på tysk, og også noen på engelsk.

Robert Schumann inkluderte diktet i sin Liederkreises, gav det en sentral plass der, og mente diktet var viktig i overgangen fra høyromantikken til senromantikken. Modernister som Thomas Mann og Theodor Adorno verdsatte også diktet, Mann kalte det «perlenes perle», og Adorno at det var «som om det spilte med en buestreng». Dette har jeg fra tysk Wikipedia, som også nevner andre og mindre kjente navn som har kommentert og verdsatt diktet.

Jeg fant raskt ut det var på tide jeg verdsatte diktet jeg også, og satte det her på bloggen, slik at året 2011 endelig blir fullendt og diktene som skal postes er postet. Det er slik et fint og ettertenksomt dikt, passende når et år går mot slutten, og et nytt år skal begynne.

Mondnacht

Es war, als hätt’ der Himmel
Die Erde still geküßt,
Daß sie im Blütenschimmer
Von ihm nun träumen müßt’.

Die Luft ging durch die Felder,
Die Ähren wogten sacht,
Es rauschten leis’ die Wälder,
So sternklar war die Nacht.

Und meine Seele spannte
Weit ihre Flügel aus,
Flog durch die stillen Lande,
Als flöge sie nach Haus.

1835-37

Min oversettelse

Måneskinnsnatt

Det var som hadde himmelen
stille kysset jorden,
At hun i blomsterskinnet
Fra den bare må drømme.

Vinden går over markene,
Vogger aksen sakte,
Den bruser stille skogene,
Så stjerneklar var natten.

Og min sjel spente
Vidt sine vinger ut,
Fløy over det stille landet,
Som om den fløy i hus.

Min gjendiktning

I min litt primitive gjendiktning forsøker jeg å få sånn halvveis rim og litt rytme på plass, som om jeg selv skrev et dikt basert på Eichendorffs original. Eller, i oversettelsen gjengir jeg meningen, i gjendiktningen forsøker jeg å få det til slik at det kan fungere som et dikt også på norsk.

Måneskinnsnatt

Det var som selve himmelen
Kysset jorden ømt,
At hun i blomsterskimmeren
Liksom hadde drømt.

Og vinden går over landskapet,
Vogger sakte aksen,
Bruser stille i skogene,
Så stjerneklar var natten.

Og jeg lot sjelen vandre
Med sine vinger sus,
Fløy stille over landet,
Som om den fløy i hus.

Kommentarer til språket og oversettelsen

Som alltid er det verbplasseringen som skaper hodebry for en skandinavisk oversetter av tysk lyrikk. Vi kan plassere verbet sist vi også, men det som er naturlig og riktig på tysk blir kunstig og feil på norsk, så om vi velger å følge det tyske mønsteret blir det lett litt anstrengt.

 

Jeg har slått opp glosene jeg er usikker på, og sjekket videre Ähren som betyr aks for å finne ut nøyaktig hva det er. Store norske leksikon skriver det er en blomsterstand der blomster uten stilk sitter på en ugrenet hovedakse. På dagligspråket snakker vi her om kornsorter og vanlig gress, hvete, rug og havre er det som kalles aks-bærende planter. Så når aksen vogger i strofe to, er det selve kornet på gresset som vogger frem og tilbake, slik vi alle har sett det gjøre i vinden.

Gloser

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok.

Blütenschimmer -> sammensetning -> Blüte die blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt

Schimmer der 1. skinn, skimmer, glans, lysskjær 2. anelse; nicht den leisesten Schimmer von etwas haben

Felder die -> nominativ, plural -> Feld das felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet

Ähren -> Ähre die aks

wogten -> plural, preteritum -> wogen bølge

sacht(e)  sakte, stille, varsomt, mykt

rauschten -> plural, preteritum -> rauschen bruse, suse, rasle

leise svak, stille, lett

Wälder -> plural -> Wald der skog

spannte -> spannen spenne, stramme

Flügel der 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger) 3. flygel

 

Kommentar til diktet

Noe av poenget med at så mange av de som arbeider med dikt og litteratur er opptatt av å plassere tekstene i sine riktige perioder er at dette utvider forståelsen av teksten og av perioden den er skrevet i. I romantikken var det en enhet mellom mennesket og naturen man ikke finner i andre perioder, eller det ble søkt etter en slik enhet, og det ble skrevet svært mange tekster der mennesket spiller rollen som observatøren i naturen. Naturen er stor og mektig, større enn det er gitt mennesket å forstå, men når mennesket finner sin riktige plass i den finner det også fred i seg selv og sin sjel.

Dette diktet av Eichendorff er et prakteksempel. Det er en måneskinnsnatt, og jeg-personen er til stede og iaktar hvordan månen liksom kysser jorden og hvordan vinden (eller luften) får alt til å bevege seg, nesten som i en stor harmoni, stor enhet. Sjelen til iaktageren tar også del i denne enheten, og sprer sine vinger og flyr med. På denne måten flyr den i hus, flyr den hjem, og jeg-personen kan være – og er – helt avslappet og trygg.

Formen i diktet er med på å bygge opp under harmonien og freden. Her er det faste rim og fast rytme, ordnede forhold, alt er under kontroll. Det er ingen vanskeligheter og utfordringer. Språket er stort sett direkte, her er ingen vanskelige referanser (slik som diktene i klassisismen er så full av, noe som gjør dem vanskelige å lese for en moderne leser) og metaforene og de andre litterære virkemidlene er ganske umiddelbare (som at himmelen kysser jorden, ingen skulle ha vanskeligheter med å forstå den).