Spillmann

Våren 2015 så jeg på ny filmen Szpielman, eller «Pianisten», om den polske jøden Wladislaw Szpielman, og hans opplevelser under andre verdenskrig. Det er en sterk film. Jeg kjøpte også boken, og leste den. Der er mange opplysninger man ikke finner i filmen. Og man ser også at ting som er med i filmen, er med i boken også, men der i en annen sammenheng. Både boken og filmen gir sterkt inntrykk. Det forandrer også hvordan man hører Chopins nydelige Nocturne, nummer 20., som jeg har i en innspilling av Vladimir Ashkanazy. I filmen spiller han den mens de første bombene faller, en dramatisk hendelse som gjør seg godt i filmen, men ikke stemmer overens med hva som egentlig hendte. Det er også den han spiller først, når den polske riksradioen starter opp igjen etter krigen.

Jeg skal ikke gjøre disse hendelsene mindre med å prøve å skrive et dikt om det. Jeg gjør det sjelden. Men dikt handler om følelser, og å få utløp for følelser, og så var det en gang jeg hørte nocturnen til Chopin, midt mens jeg var opptatt med disse tingene, ha sett filmen, lese boken. Så forsøkte jeg meg med disse enkle ordene.

Spillmann

Chopin

Nocturne nummer 20

Og en krig

Og noen titalls millioner liv

Som…

Og så skal jeg liksom komme her med ord

 

Spill heller

spillemann

Spill

 

Noen titalls millioner liv

og død.

Nr. 116

ES2015

 

Todesfuge, av Paul Celan

Diktet i dag kunne godt få en advarsel. Det er noe av det sterkeste som noensinne er skrevet. Det er skrevet av en jøde skolert i tysk litteraturtradisjon, og det henter virkemidler derfra for å stå som et tilsvar mot Holocaust. Det er et mesterverk av ordkunst, og jeg skal forsøke en grundig gjennomgang for å gi det en verdig presentasjon. Formen på posten kommer til å avvike litt fra min vanlige, med forfatter, dikt og oversettelse, og kommentar til oversettelse og dikt, jeg vil også ha med litt om hva en fuge og dødsfuge er for noe. Innholdsfortegnelsen blir dermed som følger:

Forfatteren Paul Celan

Hva er en fuge?

Hvorfor dødsfuge?

Todesfuge – original

Dødsfuge – min oversettelse

Kommentar til oversettelsen

Kommentar til diktet

Forfatteren er Paul Celan (1920 – 1970). Navnet er et pseudonym, døpenavnet er Paul Antschel, og han ble født inn i en jødisk familie i Cernauti, Bukovina, den gang en del av Romania, men erobret av Sovjetunionen i 1940 og nå en del av Ukraina. Mellom 1941 og 1944 var området okkupert av Nazi-Tyskland. I likhet med all jødisk befolkning i Øst-Europa ble jødene i Bukovina først presset sammen i ghettoer, siden sendt til konsentrasjonsleire og utryddelsesleire. Familien Antschel slapp ikke unna, begge foreldrene til Celan ble drept,  mens Celan selv var i en konsentrasjonsleir i Romania inntil den ble befridd av sovjetiske styrker fra den røde arme i 1944.

Hver gang man skriver slike setninger burde man kjenne det ufattelige. Mennesker blir sendt i leire for å utryddes. Familien Antschel var en kultivert familie. Moren insisterte på å snakke tysk i heimen, siden dette var kulturspråket, og den tyske litteraturen og kunsten og kulturen var utmerket godt kjent i heimen. Det er et sjokk ikke til å komme over at det er folket fra denne kulturen som skal utrydde dem.

Paul Celan døde i 1970, han kastet seg i Seinen i slutten av april på en dator der han hadde skrevet i kalenderen «avgang Paul». Det er han som har skrevet selve mesterverket i Holocaustdiktningen, og Todesfuge er dette mesterverket.

Diktet er ikke så enkelt å forstå uten litt veiledning.

Hva er en fuge?

En fuge er regnet som noe av det vanskeligste og mest kompliserte innen komposisjon. Det er bare de aller beste komponister som mestrer denne teknikken, og den største av dem alle er også den som behersket fugen best. Det er Johan Sebastian Bach, som så ut til å kunne skrive fuger etter forgodtbefinnende. Selv ikke Wolfgang Amadeus Mozart har etterlatt seg mange fuger, og i de verkene han har gjort det, som i hans siste symfoni, så står verket som noe av det aller beste han har gjort. Det samme gjelder Ludvig van Beethoven, der fugen i avslutningen av tredje symfoni eller den store fugen i en av de siste strykerkvartettene hans står som høydepunkt både hos Beethoven og i musikkhistorien. Det er uimotståelig vakkert når det fungerer.

Jeg er selv ingen komponist, og kan selvsagt bare forklare dette rent overflatisk. Avansert komposisjon vil alltid gjøre bruk av kontrapunkt. Det vil si at ulike tema og motiv blir spilt samtidig, og farvelegger hverandre. Helt enkelt som hvem som helst kan forstå skjer dette i kanon, der man kan synge «jeg gikk en tur på stien» samtidig i to grupper, der gruppe to begynner etter «søkte skogens ro», og man får det noenlunde vakkert og harmonisk. Dette er kjent. Temaet er her helt identisk, annenstemmen synger nøyaktig det samme som førstestemmen, bare etter en liten pause. I fugen skjer no av det samme, bare at her er det ikke bare to stemmer, men opp til fire, og hver stemme varierer temaet akkurat bittelitt slik at det ikke blir monoton, men likevel er til å kjenne igjen. Det er altså fire stemmer som spiller av gårde hver sin melodi, der hvert punkt i melodien passer sammen både med det som kommer senere, og det som har vært, og samtidig kan varieres lite grann. Det er helt utrolig når det fungerer, som i for eksempel Toccata og fuge av Bach, der toccataen er den berømte kjenningsmelodien til «Det var en gang et menneske»,  og fugen har en uimotståelig melodilinje der man vet at for hver gang man får den, vil man få den fire ganger til fordi de andre stemmene også skal være med.

Jeg måtte lese forklaringen til fuge mange ganger mange forskjellige steder før jeg skjønte hva det var, og jeg måtte også høre svært mange eksempler før jeg virkelig var med på ideen. Men akkurat her i Todesfuge av Celan, kommer det godt frem i tekst, det er svært tydelig hva som skjer og at dette er fugeteknikk med ord, og man kan ut i fra den forstå hva fugen er for noe også i musikken.

Hvorfor en dødsfuge?

Det er flere grunner til at Celan velger dødsfugen. Den første er at den rammer tyskerne akkurat der det sårer dem mest. Tyskerne er et kulturfolk, og de drev det aldri lenger enn de gjorde det innenfor komposisjonen. Og innenfor komposisjonen er det fugen som står høyest, dette er tyskernes gave til resten av verden. Å kritisere dem for dette eller å bruke dette til å angripe dem, er som å bruke renessansemalerier for å ramme italienerne. Det blir ikke vondere enn dette.

Den andre grunnen er den makabre vanen tyskerne hadde med å la dødsdømte jøder spille musikk i konsentrasjonsleirene. Det ble spilt musikk til henrettelser, mens kolonner masjerte til gasskamrene, til festligheter i de tyske kaserner, og til alle andre anledninger tyskerne fant for godt. I det jødiske museet i Berlin kan man høre utdrag fra sangene som ble spilt, og de utmerker seg ved å stå i grell kontrast til hva som foregikk i leirene. Dette er lystige sanger i ompadur.

Den tredje grunnen er mer i en litterær og musikkhistorisk tradisjon, der «dødsdanser» eller «dances of death» alltid har fascinert mange kunstnere. Jeg holder denne grunnen som litt mindre viktig for Celan, siden hans dik står frem med så mye større alvor enn de andre dødsdansene. Denne dansen er nemlig ikke bare en lek. Det er dødsfugen.

Todesfuge

Schwarze Milch der Frühe wir trinken sie abends
wir trinken sie mittags und morgens wir trinken sie nachts
wir trinken und trinken
wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland
dein goldenes Haar Margarete

er schreibt es und tritt vor das Haus und es blitzen die Sterne
er pfeift seine Rüden herbei
er pfeift seine Juden hervor läßt schaufeln ein Grab in der Erde
er befiehlt uns spielt auf nun zum Tanz

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich morgens und mittags wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland
dein goldenes Haar Margarete
Dein aschenes Haar Sulamith

wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng

Er ruft stecht tiefer ins Erdreich ihr einen ihr andern singet und spielt
er greift nach dem Eisen im Gurt er schwingts seine Augen sind blau
stecht tiefer die Spaten ihr einen ihr anderen spielt weiter zum Tanz auf

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags und morgens wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith er spielt mit den Schlangen

Er ruft spielt süßer den Tod der Tod ist ein Meister aus Deutschland
er ruft streicht dunkler die Geigen dann steigt ihr als Rauch in die Luft
dann habt ihr ein Grab in den Wolken da liegt man nicht eng

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags der Tod ist ein Meister aus Deutschland
wir trinken dich abends und morgens wir trinken und trinken
der Tod ist ein Meister aus Deutschland sein Auge ist blau
er trifft dich mit bleierner Kugel er trifft dich genau
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
er hetzt seine Rüden auf uns er schenkt uns ein Grab in der Luft
er spielt mit den Schlangen und träumet der Tod ist ein Meister aus
Deutschland

dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith

Min oversettelse

Dødsfuge

Svart morgenmelk vi drikker det om kvelden
vi driker det til middag og om morgenen vi drikker det om natten
vi drikker og drikker
vi skufler en grav i luften der ligger man ikke trangt
En mann bor i hus han leker med slangen han skriver
han skriver når det mørkner over Tyskland
ditt gylne hår Margarete

han skriver det og  trår ut av huset og det blinker i stjernene
han plystrer sine jakthunder hitover
han plystrer sine jøder frem la skufle en grav i jorden
han befaler oss spill opp til dans

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg morgen og middag vi drikker deg om kvelden
vi drikker og drikker
En mann bor i huset han leker med slangen han skriver
han skriver når det er mørkner over Tyskland
ditt gylne hår Margarete
Ditt askehår Sulamith

vi skufler en grav i luften der ligger man ikke trangt

Han roper stikk dypere i jorden dere ene dere andre synger og spiller
han griper etter jernet i beltet han svinger hans øyne er blå
stikk spadene dypere dere ene dere andre spill videre opp til dans

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg til middag og om morgenen vi drikker deg om kvelden
vi drikker og drikker
en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete
ditt askehår Sulamith han leker med slangen

Han roper spill søtere døden er en mester fra Tyskland
han roper stryk mørkere strengene da stiger dere som røyk i luften
da har dere en grav i skyene der ligger man ikke trangt

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg til middag døden er en mester fra Tyskland
vi drikker deg om kvelden og om morgenen vi drikker og drikker
døden er en mester fra Tyskland hans øyne er blå
han treffer deg med kuler av bly  han treffer deg sikkert
en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete
han jager sine jakthunder mot oss ut og skjenker oss en grav i luften
han leker med slanger og drømmer at døden er en mester fra
Tyskland

ditt gylne hår Margarete
ditt askehår Sulamith

Kommentar til oversettelsen

I åpningen Schwarze Milch der Frühe må jeg nok innrømme jeg er påvirket av oversettelsen til Olav H. Hauge, som var mitt første møte med diktet, og der ordet «morgonmjølk» har satt seg fast i hukommelsen. Muligens ville jeg ellers oversette med «Svart melk av morgenen» eller noe sånt, i et forsøk på alltid å komme nærmest mulig originalen. Schaufelen kan sikkert også oversettes med «grave», men jeg likte ikke uttrykket «grave en grav», og velger derfor «skufle» i stedet. Det klinger også lydlig mer som på tysk, og er også idemessig i samsvar med originalen, siden likene i konsentrasjonsleiren ble skuflet sammen mer enn gravet ned.

Rüde betyr «stor hund» eller «jakthund». Hervor kan bety «frem, herut, ut» .

streicht kan bety «slag, rapp, hogg», streichen «stryke; gni; rive; smøre»

Kommentar til diktet

Det fryktelige med dette diktet er at det ikke trenger å leses symbolsk. Det kan leses helt konkret. Hva er den svarte melken som man drikker morgen, middag, kveld og natt? Det kan assosieres til mye, men bildet er tydelig og kraftfullt, melk er ikke svart, her er det noe aldeles galt. Og hvordan er det man skufler en grav i luften, der man ikke ligger trangt? Det er forferdelig direkte, spesielt når man tar i betraktning hvordan gravstedene i jødiske gettoer har vært opp gjennom årene. I dag kan man fortsatt se eksempel i Praha, der gravsteinene står så tett at noen av dem står oppå hverandre. Overfylte gettoer og brakker i konsentrasjonsleire får man også assosiasjoner til, jødene blir presset sammen så altfor tett, men i himmelen er det alltid god plass, og der går de jødiske liv opp i røyk. Asken tar ikke mye plass.

Det er en mann som bor i et hus, og leker med slangen. På ny er diktet svært assosisasjonsrikt, og åpner for mange tolkninger av hva slangen er for noe, og kanskje til og med hva huset er for noe. Denne mannen skriver når det blir mørkt over Tyskland, det er åpenbart i nazismens tid, i tiden for holocaust, og Celan introduserer enda et element som rammer midt i hjertet av den tyske høykulturen. Det er Margarete fra Goethes Faust, med de gylne lokker, nazismens ideal. Det er til å grøsse av.

Og på ny blir diktet helt konkret, mannen går ut og plystrer på jakthundene sine, hvorpå han like etter plystrer på jødene sine, samme verb og eiendomspronomen, samme forhold mellom herre og tjener, jødene blir satt til å grave graver i jorden, senere skal jakthundene bli brukt til å jage dem. Alt dette er introduksjoner til motiv som blir gjentatt med variasoner gjennom diktet, som i en fuge.

At jødene skal spille opp til dans blir også introdusert her i linje 11. Så blir hovedtemaet med den svarte melken gjentatt, før sidemotivet med mannen i huset kommer igjen, denne gangen skriver han også Sulamith med det askegrå hår.  Akkurat som i et motiv i en fuge blir et lite tillegg foreslått, en liten ting lagt til, og det skal være med videre gjennom verket. Sulamith står i kontrast til Margarete med det gylne håret, håret til Sulamith er aske, forårsaket selvsagt at tyskernes krematorium. Nå skufler jødene en grav i luften, så man ikke ligger så trangt, der det er plass til flere.

Legg også merke til at diktet ikke har et eneste punktum eller noen form for tegnsetting. Det er messende, og beveger seg hele tiden ubønnhørig videre. På ny kommer den svarte melken, «vi drikker den og drikker den», hva er den for noe? Leseren får ikke tid til å kontemplere så nøye, for de konkrete setninger kommer snart og overtar, han roper at de skal grave dypere og spille videre, det er nå to grupper, akkurat som det var i konsentrasjonsleirene. Og han griper sitt jern og svinger det, øynene er blå, på ny en tysk stolthet og viktig i den nazistiske propaganda.

Etter en ny runde gjennom hovedtemaene med den svarte morgenmelken og mannen som bor i huset, og leker med slangen, kommer en av de mest kjente og omdiskuterte setningene i diktet: der Tod ist ein Meister aus Deutschland.  Han leker med slangen, han roper spille døden søtere, og så følger linjen. Jeg tolker på ny setningen sammen med den tyske høykulturen, der Meistersinger von Nurnberg, den tyske mester, Goethe er mesteren, Bach er mesteren, nei, sier diktet, den tyske mester er døden. Det er i døden tyskeren har sitt mesterskap, det er i å arrangere død tyskeren har sin overlegenhet, det er dette han kan mer enn noen annen. Det er fryktelig sterkt skrevet. Og tyskeren står etter holocaust forsvarsløs tilbake.

Men dette er en fuge, og fugen går alltid videre. De skal stryke strengene mørkere, de skal stige som røyk i luften, som om diktet ikke allerede er direkte nok, dere skal få deres grav i skyene. At døden er en mester fra Tyskland sniker seg inn blant drikkingen av morgenmelken, først en gang, så en gang til, med en ekstra setning om at hans øyne er blå, som vakten som svingte jernet, som den nazistiske propaganda. Han skyter med kuler av bly og treffer garantert.

I en ordentlig fuge skal alle temaene til slutt veves sammen og gå opp i en høyere enhet før de slutter alle sammen samtidig. I det man kanskje kan kalle siste strofe i diktet skjer dette, alle temaene er med. Jakthundene er nå ute og jager, det er skjenket oss en grav i luften, den de selv har skuflet ut, han leker med slangen, og døden er en mester fra Tyskland. Det er selvsagt siste setning før avslutningen, på ny hamrende mot den vakre Margarete, på ny satt opp mot asken til Sulamith.

Dette diktet er ikke noe vanlig dikt. Det er protesten mot Auschwitz og den tyske kulturen som frembrakte holocaust, og det bruker virkemidlene fra den samme kulturen selv. Tyskerne er landet med diktere og tenkere, her blir akkurat det samme brukt som forsvar og angrep fra en jødisk kultur som også egentlig var en del av den tyske kulturen. Paul Celan ble oppdratt til å ha den tyske kulturen som forbilde, bare for å se at den drepte foreldrene hans, deriblant moren som var enda mer fanatisk opptatt av den tyske kulturen enn ham selv.

Hva som skjedde under andre verdenskrig er en katastrofe det ikke finnes ord for. Det er nesten uutholdelig når noen likevel prøver, og kommer så nær som Paul Celan gjør her. Diktet er helt forferdelig, selv for oss som ikke engang er tyskere.

Fra en annen virkelighet, av Gunvor Hofmo

Det er blitt november, den kanskje mørkeste måneden i året. Desember er riktignok mørkere, men det er julemåneden, og full av lys og forventninger. I januar og februar vet man at det hver dag blir lysere. November er kanskje mørkest. Og i dag skal jeg presentere et av de kanskje mørkeste og vakreste diktene jeg vet, i hvert fall når vi holder oss til norske lyrikere.

Gunvor Hofmo (1921 – 1995) er blant de lyrikere der livshistorien kaster lys over og forsterker diktningen hennes.  Hun er også blant de lyrikere der man ved å gå inn i biografien hennes, går inn i den sfæren der hun ikke så gjerne ville slippe noen inn. Hun var svært ensom, sykelig ensom. I barndommen og ungdommen hadde hun én venninne, en bestevenninne, som var jøde. Da krigen kom, kom tyskerne og førte denne jødiske jenta bort, og da brøt verdenen til Hofmo sammen. Enda verre ble det selvsagt da Hofmo begynte å forstå hva som egentlig hadde skjedd, og hvor infamt onde menneskene kan være. Den sykelige mistenksomheten og skepsisen mot andre mennesker som Hofmo hadde anlegg for, ble nå bekreftet.

Hofmo hadde vanskelig for å få nye venninner eller knytte seg nært til nye personer etter dette. I tiden rett etter krigen gav hun ut to diktsamlinger med de skremmende og for henne helt nakne titlene Jeg vil hjem til menneskene (1946) og Fra en annen virkelighet (1948). Diktene herfra er vitnesbyrd fra et menneske som ikke lenger har noe feste i livet, der alt hun kunne stole på er revet bort på verst tenkelige måte, og der det ikke finnes håp om at det kan skje noe som kan gjøre det som har skjedd godt igjen. De er skrevet av et menneske i ferd med å miste den psykiske balansen, og på norsk kjenner jeg ikke bedre eksempler på dette enn hos Hofmo.

Og det aller beste diktet fra samlingene er titteldiktet fra samling to.

Fra en annen virkelighet

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
og av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

FRA EN ANNEN VIRKELIGHET (1948)

Se jeg kjøler min hånd i fuktig gress

Kommentar til diktet

Dette diktet er også godt egnet til å forklare deler av modernismen. Eller, sagt på en annen måte, den modernistiske måten å skrive på gjør at Hofmo kan få frem kaoset og grenseløsheten på en måte som  ikke lot seg gjøre den gangen lyrikken var sterkere bundet av former. Dette diktet er bare ord og setninger, liksom skrevet ned etter som poeten kommer på den. De er umiddelbare.

Syk blir én av ropet om virkelighet er en forferdelig setning om man skal ta den alvorlig, og det skal man selvsagt. La oss for eksempel tolke setningen sagt av en person i ferd med å miste sin psykiske helse, akkurat mens personen fortsatt er klar over det selv. Hun eller han har valget mellom å kjempe i mot, eller å gi seg hen til sykdommen. I en slik tilstand sier Hofmo at det er ropet om virkelighet som gjør syk.

Altfor nær var jeg tingene er også en usedvanlig kraftfull verselinje, som jeg mange ganger har brukt i egne tanker mens jeg bearbeider sorg og nederlag i livet. Det handler slik jeg tolker det om å være i nærhet eller distanse til tingene. Om man er distansert, spiller det ikke så stor rolle, da kan det gå som det vil, og man kan fortsette sitt liv som før. Men man vil heller ikke få så stor glede av tingene, om man ikke er fullt ut med i dem. Biografisk kan linjen leses slik at Hofmo var altfor nær sin jødiske venninne, hun la altfor mye inn i det og det betydde altfor mye, slik at når det ble revet bort, så ble alt revet bort. For Hofmo betydde dette at hun ikke våget noen nye, nære vennskap.

Verselinjen der innleder en setning som fortsetter ut hele første strofe. For meg blir tolkningen slik at man skal ikke være for nær tingene, det blir for varmt, man brenner gjennom dem, og kommer ut på den andre siden. Der er det modernistiske landskap, der det er kaos og uorden, der det ikke finnes noen Gud til å trekke opp linjene og skape orden. Vi kan se at selve setningen der dette er uttrykt også er kaotisk. Den er uvanlig lang til å være med i et dikt, den har ikke i det hele tatt noe fast rim eller rytme, linje 7 har plutselig 17 stavelser, linjen foran har 7, den neste har 10. Her er ingen orden. Problemet for den psykiske situasjonen til den som skriver diktet, er at det ikke finnes noe å orientere seg etter. Her er ikke engang lyset skilt fra mørket, her glir bare alle ting over i hverandre.

I linje 7 og 8 av diktet står det: bare en stillhet som kaster meg ut i et univers av ensomhet/ og av uhelbredelig ensomhet. Det er dette som finnes stedet dikter-jeget er, der hun føler hun er. Hun blir kastet ut i et helt univers av ensomhet. Universet er det største som finnes, det er uendelig, grenseløs, som også ensomheten er det. Denne ensomheten er i neste linje uhelbredelig, det er ingen sjanse til å slippe unna. Det finnes ikke noe håp, og blir heller ikke spurt etter noe håp.

Deretter følger en forferdelig smertefull kontrast. Se, jeg kjøler min hånd i fuktig gress. Det er noe av det mest konkrete som finnes, hvem som helst kan kjøle hånden i gresset, og alle vet hvordan det føles. Dette er noe konkret og virkelig. Denne setningen er den ene av to med håp i hele diktet, men håpene er bare satt frem for å bli revet ned igjen brått og brutalt. For denne personen, det lyriske jeg, er på den andre siden, hun har som vi husker fra strofe 1 blitt brent igjennom, og der hun er, er ikke gresstråene lenger gress, men kimende klokker av sorg og bitter forventning.

Det neste eksempelet på håp er at hun holder et mennskes hånd. Det er vanligvis nærhet og vennlighet. Men fra den andre siden er ikke mennesker lenger mennesker, det er bare en tåke av ensomhet og angst. Bildet er igjen forferdelig sterkt, kjennetegnet ved tåken er at konturene forsvinner og grensene viskes bort. Det finnes ikke mennesker, bare ensomhet og angst.

Så kommer det eneste håpet om redning, og det er så smertefullt at selv i lykkelige øyeblikk gjør det vondt å lese. Dikterjeget uttrykker ikke noe ønske om å komme ut av det, om å finne vennskap, om å finne igjen håpet og livsgleden. Hun ønsker hun var en stein. Jeg leser dette helt konkret, at dette er det oppriktige ønsket. Var man en stein, forsvant alle følelser, og man slapp å utholde smerten og ensomheten i å leve. Ensomheten ville selvfølgelig fortsatt være der, man vil bare ikke føle den. Bare en stein kan romme denne tomhetens tyngde. Lignende kan bare en stjerne drikke denne tomhetens smerte.

Men dette stakkars mennesket er verken en stein eller en stjerne, hun er bare kastet ut i grenselandet, der stillheten roper og bruser fra dypere verdener enn denne. Jeg vil ikke tolke dette grenselandet som et sted der det er tydelige grenser mellom det ene og det andre, grensene er flytende. Et grenseland har også ofte den egenskapen at man der er ingensteder. Den stillheten som roper og bruser er gjerne den samme stillheten som kaster dikterjeget ut i universet av ensomhet i strofe 1. Og den dypere verden ropet kommer fra, den er slik jeg tolker den ikke dyp i betydningen klok og med stort innhold, den er mer dyp i betydningen bunnløs.

Det er forferdelig at Hofmo måtte utholde det hun måtte for å komme opp med slike dikt som hun gjorde. Få poeter skriver så sterkt som henne, men prisen hun betalte, var meget høy.

Babi Jar, av Jevgenij Jevtusjenko

Forrige russiske dikt: Прощанье (Avskjed), av V. V. Majakovskij

I dag vil jeg presentere et stort, tungt og fryktelig dikt. Det er skrevet av ukraineren Jevgenij Jevtusjenko i 1961, og handler om de tyske massehenrettelsene i Babi Jar i Kiev under andre verdenskrig. Om Babi Jar og mitt besøk der, har jeg skrevet her, i min helt greie hovedblogg. Diktet er skrevet på russisk, og det er egentlig for vanskelig for meg til å oversette. Jeg gjør likevel et forsøk, og tror nok jeg vil si at mitt forslag ikke står noe tilbake for det til Marin Nag og Arnljot Eggen. Deres oversettelse er å finne i Framande dikt frå fire tusen år, redigert av Hartvig Kiran, Sigmund Skard og Halldis Moren Vesaas, og utgitt på Det norske samlaget i en utgave jeg har fra 1995. Dere kan finne engelske oversettelser her og her.

Det er skrevet av Jevgenij Jevtusjenko i 1961. Dessverre mistet det formatteringen etter en omredigering av siden, så innskuddene på noen av linjene er ikke korrekt. Min oversettelse har fremdeles linjedelingen som den skal være.

Det er gjort betydelige forbedringer i oversettelsen av dette diktet og hele posten i juni 2014, og igjen i oktober 2014.

БАБИЙ ЯР

Над Бабьим Яром памятников нет.
Крутой обрыв, как грубое надгробье.
Мне страшно.
Мне сегодня столько лет,
как самому еврейскому народу.
Мне кажется сейчас –
я иудей.
Вот я бреду по древнему Египту.
А вот я, на кресте распятый, гибну,
и до сих пор на мне – следы гвоздей.
Мне кажется, что Дрейфус –
это я.
Мещанство –
мой доносчик и судья.
Я за решеткой.
Я попал в кольцо.
Затравленный,
оплеванный,
оболганный.
И дамочки с брюссельскими оборками,
визжа, зонтами тычут мне в лицо.
Мне кажется –
я мальчик в Белостоке.
Кровь льется, растекаясь по полам.
Бесчинствуют вожди трактирной стойки
и пахнут водкой с луком пополам.
Я, сапогом отброшенный, бессилен.
Напрасно я погромщиков молю.
Под гогот:
«Бей жидов, спасай Россию!»-
насилует лабазник мать мою.
О, русский мой народ! –
Я знаю –
ты
По сущности интернационален.
Но часто те, чьи руки нечисты,
твоим чистейшим именем бряцали.
Я знаю доброту твоей земли.
Как подло,
что, и жилочкой не дрогнув,
антисемиты пышно нарекли
себя «Союзом русского народа»!
Мне кажется –
я – это Анна Франк,
прозрачная,
как веточка в апреле.
И я люблю.
И мне не надо фраз.
Мне надо,
чтоб друг в друга мы смотрели.
Как мало можно видеть,
обонять!
Нельзя нам листьев
и нельзя нам неба.
Но можно очень много –
это нежно
друг друга в темной комнате обнять.
Сюда идут?
Не бойся — это гулы
самой весны –
она сюда идет.
Иди ко мне.
Дай мне скорее губы.
Ломают дверь?
Нет – это ледоход…
Над Бабьим Яром шелест диких трав.
Деревья смотрят грозно,
по-судейски.
Все молча здесь кричит,
и, шапку сняв,
я чувствую,
как медленно седею.
И сам я,
как сплошной беззвучный крик,
над тысячами тысяч погребенных.
Я –
каждый здесь расстрелянный старик.
Я –
каждый здесь расстрелянный ребенок.
Ничто во мне
про это не забудет!
«Интернационал»
пусть прогремит,
когда навеки похоронен будет
последний на земле антисемит.
Еврейской крови нет в крови моей.
Но ненавистен злобой заскорузлой
я всем антисемитам,
как еврей,
и потому –
я настоящий русский!

1961

Евгений Евтушенко. Мое самое-самое.
Москва, Изд-во АО «ХГС» 1995.

Min transkripsjon

Nad Babim Jarom Pamjatnikov njet.
Krugoj obryv, kak gruboje Hadgrobje.
Mnje strasjno.
Mnje sevodnja stolko let,
kak samomu evrejskomu narodu.Mnje kazjetsja sejtsjas –
ja judej.
Vot ja bredu po drevnemu Egypt.
A vot ja, na kreste raspjatnyj, gibnu,
i do sikh por na mnje – sledy gvozdej.
Mnje kazjetsja, sjnto Drejfus  –
eto ja.
Mesjtsjanstvo –
moj donostsjik i sudja.
Ja za resjetkoj.
Ja popal v koltso.
Zatravlennyj,
oplevannyj,
obolgannyj.
I damotsjki s briusselskimi oborkami,
vizzja, zontami tytsjut mnje v litso.
Mnje kazjetsja –
ja maltsjik v belostoke.
Krov ljetsja, rastekajas po poljam.
Bestsjinstuiut vozjdi traktirnoj stojki
i nakhnut vodkoj s lukom popolam.
Ja, sapogom otbrosjennyj, bessilen.
Haprasno ja pogromsjtsjikov moliu.
Pod gogot:
«bej zjidov, spasaj Rossiu!» –
Hasiluet labaznik matj moiu.
O, russkij moj narod! –
Ja znaiu –
ty
Po susjtsjnosti internatsionalen.
No tsjasto te, tsji ruki netsjisti,
tvoim tsjisteisjim imenem brjatsali.
Ja znaio dobrotu tvoej zemli.
Kak podlo,
sjto, i zjilotsjkoj ne drognyv,
antisemity pysjno narekli
sebja «Zoizom russkovo naroda»!
Mnje kazjetsja –
Ja – eto Anna Frank,
prozratsjnaja,
kak vettsjka v aprele.
I ja liublio.
I mnje ne nado fraz.
Mnje nado,
sjto drug v druga my smotreli.
Kak malo mozjno videt,
obonjat!
Nelzja nam listjev
i nelzja nam neba.
No mozjno otsjen mnogo –
eto nezjno
drug druga v temnoj komnate obnjat.
Siuda idut?
He boisja – to guly
samoj vesny –
ona siuda idot.
Idi ko mnje.
Daj mnje skorjeje guby.
Lomaiot dver?
Njet – eto ledokhod…
Nad Babim Jarom sjelest dikikh trav.
Derevja smotrjat grozno,
po-sudejski.
Vsje moltsja zdes kritsjit,
i, sjapku snjav,
ja tsjutstvuio,
kak medlenno sedeio.
I sam ja,
kak splosjnoj bezzvutsjnyj krik,
nad tysjatsjami tysjatsj pogrebennykh.
Ja-
kazjdyj zdes rasstreljannyj starik.
Ja –
kazjdyj zdes rassteljannyj rebjonok.
Hisjto vo mnje
pro eto ne zabudet!
«Internatsional»
pust progremit,
kogda naveki pokhoronen budet
poslednij na zemlje antisemit.
Evrejskoj krovi njet v krovi moej.
No nenavisten zloboj zaskoruzloj
Ja vsem antisemitam,
kak evrej,
i potomu –
ja nastjojasjtsjij russkij!

Min oversettelse (og gjendiktning)

Over Babi Jar er det  ingen minnesmerker,

Bare et bratt stup, som en grov gravstein

Det synes meg forferdelig.

                  I dag er jeg like mange år

Som selve den jødiske befolkning

 

Jeg synes nå

                    jeg er jøde

Her er jeg, sleper meg frem i det gamle Egypt

Og her er jeg, korsfestet på korset, omkommer

Og til denne tid på meg – i sporet av naglene

Jeg synes, at Dreyfus –

                       det er jeg.

 

Småborgerskapet –

                 min angiver og dommer

Jeg er bak gitter

                 Jeg falt i ringen.

jaget

     rakket ned på

          baktalt.  

Og damene med Brussels rynekanter?

hvinende, stikker de til meg med paraplyen i ansiktet

Jeg synes

                Jeg er en guttunge i Białystok 

Blodet flommer, flyter utover marken

Høvdingene huserer vertshusdiskene

og lukter vodka blandet med løk

Jeg er kastet med støvlene, uten krefter

Forgjeves ber jeg høyere

under kneggingen

   ”Pryl jøder, redd Russland!”

Kornhandleren tvinger min mor

O, russer mitt folk! –

           Jeg vet

                   Du

i din kjerne er internasjonal

Men ofte er det de, hvis hender er urene,

som rasler med ditt rene navn.

Jeg kjenner godheten til landet ditt.

Hvor sjofelt,

at, ikke med skjelvende nerver,

kaller antisemitter

seg pompøst for ”union av det russiske folk”.

Det synes meg som om

     – Jeg – det er Anne Frank,

Gjennomsiktig

            som en liten grein i april.

Og jeg elsker.

          Og jeg trenger ingen fraser.

Jeg trenger,

             at vi så på hverandre.

Hvor lite vi kan se,

                       å lukte!

Det er umulig for oss med løv

                        Og himmelen er også umulig.

Men mye er mulig –

              Det er kjærlig

å klemme hverandre i et mørkt rom.

Går de hit?

        Vær ikke redd – det er bruset

fra selve våren –

         Den kommer hitover.

Kom til meg.

      Gi meg heller lepper.

Er det døren som brekker?

     Nei, det er isgang…

Over Babi Jar er rasling av vilt gress

Trærne ser på truende,

                 dømmende.

Hele stillheten roper her,

        og luen er tatt av

Jeg føler,

    jeg sakte blir grå

Og jeg selv,

   som et fullstendig lydløst skrik

over tusener på tusener med begravde

Jeg –

    er her alle gamlinger som ble skutt.

Jeg –

    er her alle barna som ble skutt.

Ikke noe i meg

      vil noensinne glemme noe om det.

La Internasjonalen

     tordne

Når den siste antisemitt på jorden

for alltid blir begravd.

Det jødiske blodet er ikke i blodet mitt

men den hatefulle ondskaps forstokkethet

Jeg er med alle antisemitter,

           som en jøde,

Og derfor –

      er jeg en virkelig russer.

Babi Jar, Minnesmerke

Det har i dag kommet opp en plate med minnetekst. Blant språkene det ikke er gitt plass til, er russisk.

 

Kommentar til oversettelsen

Det er et langt dikt, og jeg vet ikke om jeg vil få det helt gjennomarbeidet i denne revisjonen heller. Jeg ser tidligere versjoner har hatt noen virkelig stygge feil. Nå får jeg forhåpentligvis rettet dem opp, i hvert fall de i starten av diktet. Det er mye jeg har lyst å kommentere, men jeg prioriterer først å få oversettelsen mest mulig riktig.

Jeg setter også opp en liten gloseliste over de mest uvanlige ordene i diktet, de jeg dobbeltsjekker, og de det kan være tvil om. Der ser man også hvor langt jeg er kommet i revideringen.

Jeg er ikke sikker på om jeg traff helt med vendingen: Men ofte er det de, hvis hender er urene,/ som rister med ditt rene navn.

Det er ikke sikkert jeg vil få tid til å sjekke disse tingene opp. Det er andre russiske dikt jeg vil prioritere. På meg virker det som om det er det kontroversielle innholdet, mer enn den kunstneriske kvaliteten, som gjør dette diktet berømt.

Gloser

памятник minnesmerke

обрыв 1. brudd 2. stup

грубый 1. grov 2. grov, rå 4. ru, grov

надгробие gravstein, gravstøtte

бреду (1. pers. entall) -> брести slepe seg 2. slentre, rusle

разпятый –> разпять korsfeste

гибну –> гибнуть 1. omkomme, sette livet til, miste livet 2. gå til grunne, forgå

гвоздь spiker, nagle

мещанство 1. småborgerskap, småborgerstand

доносчик angiver

судья dommer

решётка gitter; gitterverk

кольцо ring

Затравленный jaget затравить jage

оплеванный rakket ned på -> оплевать rakke ned på, kaste smuss på

оболганный baktalt -> оболгать baktale, bakvaske

оборка rynkekant, rysj, volang

брюссельская оборка «rynkekant fra Brussel, volang i brusselsk stil»

визжа -> визжать hvine

тычут -> тыкать (muntlig) 1. stikke 2. puffe, dulte, dytte

Белостоке Białystok (by i Polen, der det også skjedde en jødeutryddelse under andre verdenskrig (Snl))

льется -> литься flyte, flomme

растечься -> flyte utover

Бесчинствуют -> бесчинствовать husere

вожди pl -> вождь fører, høvding

стойка stang, disk

пополам i to, halvt med

отброшенный -> отбросить/отбразывать kaste, slenge (fra seg)

гогот snadring (om gjess), «knegging, vrinsking» (slang)

лабазник kornhandler, melhandler

насиловать 1. voldta 2. tvinge

сущность vesen, kjerne

(про-)бряцать rasle, klirre

подлый nedrig, gemen, sjofel

жилочкой -> жилочка -> жилка 1. жила sene, åre 2 nerve, streng

дрогнуть I fryse II 1. i setninger som земля ~ула jorden bevet {skalv, gav seg}, его голос ~ул hans stemme sviktet {brast}, его сердце ~уло а) hjertet snørte seg sammen б) han ble rørt 2. bli forvirret

пышный myk; praktfull, svulstig, pompøs

нарекли -> наречь kalle

прозрачная gjennomsiktig, transparent

обонять lukte

обнять omfavne, klemme

гул dur, bulder, drønn, brus

ледоход isgang (is som bryter opp, og flyter nedover med elvevann)

шелест rasling, rassel

седеть bli grå {gråhåret}, gråne

сплошной ubrutt, sammenhengende; kompakt; total, fullstendig

погребенных begravde -> погрести begrave

заскорузлый grov, ru; stivsinnet

Kommentar til diktet

Jeg gir en litt kort kommentar til et langt dikt. Dette diktet er ikke så revolusjonerende i formen eller i måten det er gjort på. Det revolusjonernde ligger i at det ble skrevet i Sovjetunionen, hvor antisemittismen også lå tjukk. Det er fremdeles i dag ikke helt stuerent å snakke om jødenes lidelser i andre verdenskrig i de gamle Sovjetstatene, de vil ikke la jødene ta oppmerksomheten fra deres egne lidelser. Derfor ble dette diktet, som så utvetydig taler jødenes sak, forbudt i det gamle Sovjetunionen. Og det er ingen som liker det i dag heller. Det har vunnet større oppmerksomhet i vest enn i øst, som så mange av de andre tekstene som gikk i mot regimets offisielle linje.

Jeg må også ta med at kritikken mot regimet er veldig direkte. Det er skrevet for å provosere, og går rett i strupen både mot kommunistisk propaganda, og mot russisk nasjonalisme.

Neste russiske dikt:Моим стихам, написанным так рано (Mine dikt, skrevet så tidlig), av M. I. Tsvetajeva