Schäfers Klagelied, av Johann Wolfgang von Goethe

Så er det gjeterens klagesang, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er skrevet i 1802, da Goethe var 53 år, litt over midtveis i livet, og på vei inn i alderdommen. På denne tiden var han ennå ikke blitt gift med Christiane Vulpius (1785-1816), det skjedde i 1806, men de hadde flere barn sammen, og hun hadde flyttet inn til ham. Det skjedde i 1788.

Men gjeterens klagesang er ikke skrevet til Christiane Vulpius. Det er blant diktene som går til Silvie (også Sylvie) von Ziegesar (1785-1858). Dette er en kvinne som er 17 år da Goethe skriver diktet, den tiden Goethe også begynte å henvende seg direkte til henne. Far til Sylvia, August Friedrich Carl, forvaltet mange amt i hertugdømmet Sachsen-Gotha-Altenburg, og kjente Goethe som venn av familien. Det var aldri noe amorøst forhold mellom gamle Goethe og unge Silvie, men han skrev mange dikt til henne, som Bergschloß, Schäfers Klagelied, Trost in Tränen og Sehnsucht, og også flere dikt med hennes navn i tittelen.

Dette er biografiske detaljer som gir litt krydder til lesningen, men som ikke er nødvendige. Gjeterens klagesang går inn i en tradisjon, som er veldig mye brukt i diktningen. Det er den pastorale, landlige, der gjeteren går der med flokken sin, som han har gjort så mange ganger før, og tankene trenger seg på. Som så mange ganger ellers, er det ikke gjeteren selv som dikter, men dikteren som forestiller seg at han er gjeter. Goethe har selvfølgelig fantasi og skaperkraft til å gå fullstendig inn i den rollen.

Her er gjeterens klagesang.

Schäfers Klagelied

Da droben auf jenem Berge,
Da steh’ ich tausendmal
An meinem Stabe gebogen
Und schaue hinab in das Tal.

Dann folg’ ich der weidenden Herde,
Mein Hündchen bewahret mir sie.
Ich bin herunter gekommen
Und weiß doch selber nicht wie.

Da stehet von schönen Blumen
Die ganze Wiese so voll.
Ich breche sie, ohne zu wissen,
Wem ich sie geben soll.

Und Regen, Sturm und Gewitter
Verpaß’ ich unter dem Baum.
Die Türe dort bleibet verschlossen
Doch alles ist leider ein Traum.

Es stehet ein Regenbogen
Wohl über jenem Haus!
Sie aber ist weggezogen,
Und weit in das Land hinaus.

Hinaus in das Land und weiter,
Vielleicht gar über die See.
Vorüber, ihr Schafe, vorüber!
Dem Schäfer ist gar so weh.

Gjeterens klagsang

Der borte på det fjellet,
Der står jeg tusen ganger
Over staven min bøyd
Og skuer nedover i dalen.

Så følger jeg den gressende flokken,
Min lille hund tar vare på den for meg.
Jeg er kommet nedenunder
Og vet ikke engang selv hvordan.

Der står for skjønne blomster
Den hele hengen full.
Jeg brekker dem uten å vite,
Hvem jeg skal gi dem til.

Og regn, storm og torden
Lar jeg passere under et tre.
Dørene der blir lukket
Men alt er dessverre en drøm.

Det står en regnbue
Hel over det huset!
Men hun er flyttet vekk,
Og langt utover i landet.

Utover i landet og videre,
Kanskje til og med over sjøen.
Forbi, dere sauer, forbi!
Gjeteren er alt så vondt.

Språk, form og innhold

Diktet benytter det Hallvard Lie i sin Norsk Verslære kaller Den halvverte blandettaktige Hildebrandstrofe (Lie, s. 227). Den blir også kalt Heine-strofen, siden Heine bruker den så ofte. At strofen kalles halvert, betyr at verselinjene er kuttet på halvveien, i Hildebranddiktet ville linjeparene her i diktet være satt opp i samme linje. At den er blandettaktige, betyr at takten er blandet, og blandingen består av variasjoner mellom en og to trykklette stavelser mellom de trykktunge.

I dette diktet er det seks strofer på fire linjer. Alle strofene har balladerim, med OaOa, altså at andre og fjerde linje rimer. Hver av linjene har tre takter, eller tre trykksterke stavelser, slik det er i den halvverte Hildebrandstroen. Og det varierer om det er en eller to trykklette stavelser mellom dem, det som hos Lie kalles blandettakt.

Strofeformen gir en veldig ro i diktet, typisk for dikt skrevet på denne måten. Her er trykkfordelingen i første strofe.

Da droben auf jenem Berge,
Da steh‘ ich tausendmal
An meinem Stabe gebogen
Und schaue hinab in das Tal.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling)

I andre strofe er det straks

Dann folg‘ ich der weidenden Herde,
Mein Hündchen bewahret mir sie.
Ich bin herunter gekommen
Und weiß doch selber nicht wie.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling, strofe 2)

Vi ser at de tre taktene er konsekvent, selv om linjene her er lenger. Alle linjene har opptakt, altså at de begynner med en trykklett stavelse, og første og tredje slutter også med en trykklett, mens andre og fjerde slutter trykktungt. Det er daktylisk versefot med variasjoner, vil jeg si, grunntakten er tung-lett-lett, men tung-lett forekommer også. I siste strofe går det

Hinaus in das Land und weiter,
Vielleicht gar über die See.
Vorüber, ihr Schafe, vorüber!
Dem Schäfer ist gar so weh.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling, siste strofe)

Verseformen gir tyngde til innholdet i dette diktet her. Det er en ro og en høytidelighet over stemningen, og denne er også frembrakt av rytmen i diktet. Det er vanskelig å sette ord på hva det er som gir denne effekten, annet enn at det har å gjøre med andre tekster skrevet på denne måten, man forventer liksom noe viktig, ettertenksomt og høytidelig i denne formen. Siden det heter en klagesang, har naturmotivet med og en gjeter som hovedperson, så går det også inn i en tradisjon på den måten.

Innholdet i diktet beveger seg på flere nivå. Den ytre handlingen er at gjeteren er på vei ned fjellet med sauene sine, den indre handlingen er at han tenker på ei jente som nå er flyttet vekk. Etter hvert overtar den indre handlingen helt.

Underveis er det noen hint til hva diktet egentlig skal handle om. Det begynner med at gjeteren står og ser oppover fjellet han nettopp har vært oppe på. Han har vært der tusentalls ganger før, stått bøyd over gjeterstaven, og skuet nedover dalen han nå går i. I første strofe er det ikke noe som antyder hovedhandlingen, om man ikke har lest diktet ferdig, og kan tolke hva det betyr at han står bøyd over stokken (An meinem Stabe gebogen) når han ser nedover dalen. Kanskje er det noe som tynger ham?

Han har med seg flokken (Herde) og den lille hunden (Hündchen). Flokken beiter, og hunden passer på (bewahret mir sie). Så er det en overgang fra den ytre til den indre handlingen, i det han sier han har kommet ned. Det tyske ordet heruntergekommen betyr forfallent, nedbrutt, når det står sammensatt. Så herunter gekommen kan si noe om sinnstilstanden hans, heller enn om det at han er kommet ned fra fjellet. Særlig når det står at han selv ikke vet hvordan (Und weiß doch selber nicht wie).

Engen står full av skjønne blomster, og han brekker dem (breche sie), uten å vite hvem han skal gi dem til. Her er det ny antydning til den indre handlingen, og nå blir det umulig ikke å få det med seg. Her er det lengsel og melankoli og savn å lese inn, han har blomster, men ingen å gi dem til. Verbet som er brukt er brekke (brechen), og ikke plukke (pflücken), to ord vi har tilsvarende på norsk, og skulle bruke på samme måte.

Vi er nå halvveis i diktet, og nå videre nedover er det den indre handlingen som overtar helt. I fjerde strofe går handlingen på ganske mange plan. Det er uvær, storm, regn og torden, og han lar det passere under et tre. Måten det er skrevet på gjør det uklart om det gjelder akkurat nå, i det han står og gjør seg disse refleksjonene, eller om det gjelder generelt, når det er regn og uvær. Og så er det spørsmålet om han mener i direkte eller overført betydning. Det fortsetter med dører som blir lukket, og det blir helt klart at det gjelder overført. Det er en historie som blir avsluttet. Det er en drøm alt sammen (alles is leider ein Traum), det er ikke virkelighet.

Den oppmerksomme leser vil nå være opptatt av hva som egentlig var en drøm, hva drømmen består i. Det blir også sagt bare antydningsvis. Det står en regnbue over et hus han ser (jenem Haus – det der huset). Også på Goethes tid gjaldt ideen at det finnes en skatt ved regnbuens ende, men den skatten er umulig å finne. Jenta er skatten, hun er flyttet vekk (weggezogen). Dette blir ikke uttalt, ikke at jenta er skatten, ikke at det er hun som er drømmen, men hjernen gjør veldig lett denne koblingen. Hun er flyttet vekk, og langt utover landet.

Siste strofe går bare med til å beskrive hvor langt vekk hun er dratt, og hvor utilgjengelig hun er. Hun er langt over landet, og kanskje over sjøen også. Gjeteren henvender seg til sauene sine, ihr Schäfe, bruker det poetiske og vanlige ordet vorüber, med gjentakelse, og sier om seg selv i tredje person at gjeteren har det vondt (Dem Schäfer ist gar so weh).

Så det var ikke gjeteren, sauene og fjellet som var poenget, det var jenta, som er vekk. Dette er gjeterens klagesang.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Schäfer der, -s/-; gjeter, hyrde.
droben (adv.) = dort oben der oppe.
Stabe -> Stab der, -(e)s/Stäbe 1. stav, sprinkel 2. (sport) stav 3. stab
gebogen (adj.) bøyd, krum, kroket.
hinˈab (adv.) ned dit, nedover
weidenden -> weiden (sv. tr. itr., refl.) slippe på beite; gresse
Herde die, -/-n; hjord, flokk, horde.
bewahret -> bewahren (sv. tr.) 1. oppbevare, forvare, ta vare på 2. beskytte, bevare, verne om; holde i ære;
Wiese die, -/-n; eng.
breche -> brechen I. (bricht, brach, hat gebrochen) bryte, brekke, knekke; kaste opp; (høytidelig) plukke, bryte av. II. (bricht, brach, ist gebrochen) brytes, briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset.
Gewitter das, -s/-; torden(vær); (overført) uvær.
Verpaß -> verpassen (sv. tr.) forsømme, komme for sent; forspille, gå glipp av;
verschlossen (adj.) lukket, innadvendt, innesluttet
leider (adv.) dessverre, uheldigvis.
Regenbogen der, -s/-; regnbue.
weggezogen -> ˈwegziehen (st. tr.) 1. trekke til side 2. flytte 3. trekke vekk.
hinˈaus (adv.) (dit) ut
vorüber (adv.) forbi, over (jf. vorbei)
Schafe -> Schaf das, -(e)s/-e; sau, får
gar (adj. adv.) 1. ferdig tilberedt, ferdigkokt, -stekt; mør 2. sogar, til og med, attpåtil, aldeles.
weh, wehe (adj. adv., interj.) ond/vond;

Kommentar

Det var et tilsynelatende enkelt dikt, og da jeg begynte på det, trodde jeg at jeg skulle bli ferdig i løpet av noen øyeblikk. Men nå har jeg brukt time på time på time over flere dager, på dette diktet også. Det er mer som åpner seg, i det man arbeider med det.

Det er den klassiske historien, skrevet om og servert i så utallige versjoner og variasjoner, mann søker kvinne, kvinne er vekk. Hvordan greie å skrive dette på en måte som virker relevant? Hvordan få dette til å angå flere enn den som selv skriver, sanser og opplever?

Goethe legger ordene i hodet på en gjeter, det er gjeteren som er det sansende subjektet i diktet. Med gjeteren kommer det straks mange andre assosiasjoner, alle skjønner og kan leve seg inn i at det er ensomt og vakkert å gå i fjellene med sauene. Da er man alene med tankene, man gjør en nyttig jobb, en ansvarsfull jobb, men det er også rutine, dag ut, dag inn.

Rytmen i diktet setter en stemning som er uforklarlig, men har å gjøre at man har lest denne type linjer mange ganger før. Man vet man har å gjøre med et dikt som gir seg ut for å være viktig, stemningsfylt, reflekterende.

Og så er det ordbruken, detaljene. Poesi er kommunikasjon konsentrert. Goethe er en mester. De små detaljene, antydningene, bøyd over staven, kommet nedenunder, eller kommet litt nedfor, man brekker de skjønne blomstene, og har ingen å gi dem til. Regnbuen over huset. Alle vet at regnbuen viser seg i det vakreste av lys, sol mot mørke skyer, selvfølgelig ser huset vakkert ut.

Men jenta er vekk, og veldig langt vekk. Den historien er slutt, den drømmen er tapt. Gjeteren er alene med sauene sine, det er dem han kan snakke til. Og til dem sier han at alt er forbi. Det blir sagt så poetisk som det blir, Vorüber, ihr Schafe, vorüber! Det er forbi, dere sauer, det er forbi. Det er nesten litt komisk at det er sauer som står inni denne høytidelige konstruksjonen, gjeteren gjør seg litt latterlig, men det er jo kanskje hele historien, med jenta han trodde han kunne drømme om, men som selvfølgelig reiser sin egen vei. Nå er han alene igjen med smerten. Også det sagt høytidelig, eller latterlig, med seg selv i tredje person, til sauene, som går der og beiter, og dalen ligger full i skjønne blomster.

Det er rikelig av sjanser til å lese mer og tolke mer ut av det som står i diktet. Blomstene kan være alle skjønne jenter, det er mange av dem i dalen, sauene kan være menneskene, særlig når han henvender seg til dem mot slutten, og gjeteren har assosiasjonen at det er han som skal være sterk og ha kontrollen. Nå er det han som har det vondt.

Og som alltid i store dikt er meningen konsentrert i siste linje, helt frem til siste ord, weh.

Kuriositet

En kuriositet er at diktets startlinje, Da droben auf jenem Berge, er brukt flere ganger. Både av Goethe selv, og av andre. Nøyaktig samme linje står først i diktet Bergschloss, som jeg skal poste om noen få uker. Det er attpåtil om noe av det samme tema, og skrevet i samme periode. Heine har også dikt som begynner på den måten, dikt XV i Heimkehr.

Min gjendiktning

Det er alltid gøy å dikte i Heine-strofen, en form som faller meg lett, om enn det selvsagt er vanskelig å gjendikte så det ikke gjør skam på originalen. Det er stemningen som er viktig, formen må være lett og naturlig, og ordene må se ut som de faller på plass av seg selv. Dette skrev jeg før jeg begynte. Det var ikke så lett. Men her er resultatet.

Gjeterens klagesang

Der borte på det fjellet,
Der står jeg tusentalls gang
Godt over staven min bøyet
Og skuer hit ned dalen lang.

Jeg følger den gressende flokken,
Min hund der bevarer den vel.
Jeg er nå nedover kommet
Og vet ikke hvordan selv.

Der står av skjønne blomster
Den hele engen mild.
Jeg brekker dem uten å vite,
Hvem jeg skal gi dem til.

Og regn og storm og torden
Forsømmer jeg under et tre.
De dørene der bliver lukket
Dessverre en drøm det med.

Det står en full regnbue
Rett over det huset der
Men hun er vekk derfra flyttet
Og langt ut i landet hun er.

Langt ut i landet og lenger,
Kan hende òg over sjø.
Er over, de’ sauer, er over!
For gjeteren er det nød.

ES2020

Kilder

Lie, Hallvard: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, Oslo, 1967.

Otto, Regine og Witte, Bernd (red): Goethe Handbuch, Bind 1, Gedichte, J. B. Melzer Verlag, Stuttgart, 2004.

Ein Fichtenbaum steht einsam, av Heinrich Heine

Ein Fichtbaum steht einsam er dikt nummer 33 av de 65 diktene i Lyricshes Intermezzo, av Heinrich Heine (1797-1856). Denne spesielle samlingen kom først ut i 1822/23, men så ble den trykket på ny i Buch der Lieder i 1827. Det var denne som ble Heines store gjennombrudd.

Nå når jeg skriver dette er det blitt langt uti mars 2019, jeg har fått lest hele Buch der Lieder, pluss en del annet av Heine, så jeg kjenner ham bedre enn jeg gjorde i 2014, dit innlegget postes tilbake. I 2014 postet jeg først bare russiske dikt om søndagene, men jeg bestemte meg siden for å fylle inn hullene med norske, engelske, tyske og italienske dikt også. Tilbakepostingen vil etter planen skje jevnt og trutt gjennom 2019.

Nok snakk om bloggen, over til dikttet. Det er nevnt i Hallvard Lies Norsk Verslære, 1967, det autoritative verket om vers- og strofeform på norsk. Her har professor Lie forsøkt å samle alle mulige vers og strofer i en bok, kategorisert etter antallet trykklette stavelser i linjeparene, og hvor mange linjer i strofen. Ein Fichtenbaum steht einsam hører til i tretre-gruppen, fireversingen, og er et eksempel på Heine-strofen. Heinestrofen bygger på Hildebrandstrofen, med den viktigste forskjellen at Hildebrandkvadet har 8 linjer, mens den såkalte Heine-strofen har 4. Så den kalles også den halvverte Hildebrandstrofen.

Folk flest i våre dager er nok ikke så altfor interessert i vers- og strofeformer. Våre dagers poeter skriver ikke på bunden form, og selv i høyere utdanning går man ikke skikkelig gjennom det, etter hva jeg forstår. Heldigvis er det ikke nødvendig å kunne strofeformen for å få utbytte av Heine sine dikt, de er veldig følsomme og umiddelbare, og formen har sin virkning, selv om man ikke er seg bevisst hva den er.

Dette er Et grantre står ensomt, på en kald høyde i Nord, og drømmer om en palme i morgenlandet, slik så mange av Heines dikt handler om en poet og en drømmer, og om ting som kunne være…

Ein Fichtenbaum steht einsam

Ein Fichtenbaum steht einsam
Im Norden auf kahler Höh’.
Ihn schläfert; mit weißer Decke
Umhüllen ihn Eis und Schnee.

Er träumt von einer Palme,
Die, fern im Morgenland,
Einsam und schweigend trauert
Auf brennender Felsenwand.

1822/23

Et grantre

Et grantre står ensomt
I nord på en kald høyde.
Den er søvnig; med hvitt dekke
Omhylles den av is og sne.

Den drømmer om en palme,
Som fjernt i orienten,
Ensom og taus sørger
På en brennende klippevegg.

Språk, form og innhold

Diktet bruker Heine-strofen. Den har tre trykktunge stavelser i hver verselinje, og har en og to trykklette stavelser mellom dem. Denne fleksible trykkfordelingen var Heine en mester på, han skrev mengder av dikt på denne strofeformen. Rimmønsteret er balladens, OaOa, med rim i andre og fjerde linje. Akkurat i dette diktet er det i første strofe et halvrim, da Höh‘ ikke rimer ordentlig på Schnee. Den siste trykklette ‘e’ er kuttet i Höhe, for Heine var det viktigere at linjen skulle ende trykktung, enn at den skulle ende med riktig lyd.

Ein Fichtenbaum steht einsam
Im Norden auf kahler Höh’.
Ihn schläfert; mit weißer Decke
Umhüllen ihn Eis und Schnee.

Er träumt von einer Palme,
Die, fern im Morgenland,
Einsam und schweigend trauert
Auf brennender Felsenwand.

Trykkfordeling, Ein Fichtenbaum steht einsam

Morgenlandet er orienten. Aftenlandet er det vi i Norge nå kaller Vesten, den kulturelle enhet formet gjennom antikken og kristendommen, som den tyske ordboken Duden skriver. Det er den gamle verden, vår verden, Europa. Morgenlandet er det andre, et eksotiske, østen. Jeg vet ikke hvor godt disse uttrykkene er innarbeidet på norsk, så jeg oversetter med orienten. I originalen er det ikke markert om brennende klippevegg (brennender Felsenwand) skal være bestemt eller ubestemt. På norsk går ikke det så godt, så jeg har valgt ubestemt form, en brennende klippevegg.

Innholdet i diktet skulle være klart, og opp i dagen. Først står et grantre på en snødekt høyde i Nord, og drømmer om en palme, som selv står ensomt og sørger på den brennende klippeveggen. Det er dette som er diktet, resten er tolking.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Decke die, -/-n 1. (Lavadecke, Schneedecke) dekke, sjikt, belegg 2. teppe, (bord)duk, dekken 3. (inner)tak. 4. (zoologi) pels, hud. 5. (gummi)dekk.
Ihn chläfert -> schläfern (sv. itr.); mich schläfert jeg er søvnig/trett.
umˈhüllen (sv. tr.) hylle inn i, omhylle, innhylle, svøpe inn i; umhüllt mit omhyllet av.
Mọr·gen·land -(e)s das kein Plur. veralt. ↔ Abendland der Orient
schweigend -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
die Fels(en)wand klippevegg, fjellvegg.

Kommentar

Diktet er ikke vanskelig å forstå, og kan brukes både for barn og voksne. Alle kan godt skjønne at det er ikke så bra å ha det så kaldt, og det er sannelig ikke så bra å ha det for varmt heller. Den snødekte grana drømmer om palmen, men det står ikke at den selv drømmer om å være en slik palme. Det er underforstått. Om palmen står det ikke at den drømmer en gang, men man kan lett forestille seg hvordan den har det.

Å bruke uttrykket «lett forestille seg hvordan den har det» om et tre, er uvanlig. Om disse to trærne, blir det helt naturlig. Det føles nesten som om de har menneskelige følelser. Teknikken kalles besjeling, det vil si at døde ting får menneskelige egenskaper, og det som før ble kalt sjelelige egenskaper. Skillet mellom sjelelig og kroppslig er ikke så mye brukt lenger, men det kroppslige er det fysiske, mens det sjelelige er det mer uforklarlige, sånn som følelser og tanker.

Ved siden av besjelingen har diktet en perspektivforskyvning, og det er denne som gir diktet dets kraft. Vi blir med grana inn i snøen og kulden, og skjønner godt at den drømmer om noe varmere og mer eksotisk. Så blir vi med over til palmen, som står i det varme og eksotiske området av verden, og man skjønner straks at det er ikke så bra det heller.

Heine bruker veldig få ord til å få frem dette. Det er bare åtte linjer til sammen. Det er et nøye valg av ord, slik at leseren straks forstår hva det går i, og lett kan identifisere seg med de to trærne. Grantreet i nord står ensomt, på en høyde, dekket av snø og is. Det står ikke engang at det er kaldt, og at den fryser, men det skjønner vi. Vi skjønner også intuitivt hva det er som gjør at den drømmer om palmen.

Om palmen står bare to-tre linjer. Det glir i linje 2 i strofe 2 over i fra at grantreet drømmer om den, til vi får se den og være den. Den står i det fjerne morgenlandet, der drømmer ennå grana om den, men i de to siste linjene er det selve palmen som står der, det gjelder. Den står ensom den også, og taus (shweigend) og trist (trauert, egentlig et verb, den sørger), på den brennende (brennend) klippeveggen. Brennende er et velvalgt adjektiv, eller egentlig partisipp av verbet å brenne. Alle som har vært i syden og kjent på en varm klippe, vet hva det er for noe, og de som ikke har vært der, kan lett forestille seg det. Dette er sted man vil vekk fra. Klippeveggen er heller ikke næringsrik, så denne palmen har det opplagt ikke noe godt, om den står der i solsteiken.

Moralen er at selv om du ikke har det så godt der er du er, er det ikke sikkert andre steder er så mye bedre. Men om moral vil jeg ikke si for mye, det er det opp til leseren å dikte seg til og tenke på. Det er også en stemning i diktet, som jeg synes det er godt å være i. Og i denne stemningen håper jeg å forlate også mine lesere.

Min gjendiktning

Jeg må trikse det litt til for å få de trykktunge stavelsene på riktig sted. Det er aldri bra å legge til adjektiv eller beskrivelser som ikke står i originalen, men jeg kommer ikke rundt ordet Fichtenbaum, norske grantre har to trykktunge stavelser, og går ikke i skjemaet. Først prøvde jeg sitkagran, den vanligste grantypen i Norge i dag, men jeg visste det ikke var noen god oversettelse, og ville aldri hatt den trykket i en bok. Sitkagranen kommer fra Alaska, lenge etter Heines tid, og ikke har den for vane å stå ensom heller. Den sprer seg. Alternativ jeg tenkte på var «mektig gran» og «enslig gran» og «liten gran». Og så fant jeg at «liten gran» er det minst verste, og går for den.

Ut av originalen måtte «på en høyde», og Morgenland har blitt til fjerne land, mens klippeveggen i min gjentiktning er varm i stedet for brennende.

En liten gran står ensom

En liten gran står ensom
I kalde nord et sted
Så søvnig; i hvite teppet
Omhyllet av is og sne.

Den drømmer om en palme,
Som selv i fjerne land,
Ensom og tiende sørger
På klippeveggen varm

ES2019