Vinterbilde

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli med denne bloggen fremover. Det er lenge siden jeg har hatt tid til å jobbe med dikt andre har skrevet, det tar mye lenger tid enn å skrive mine egne, og alle typer poster er grovt på etterskudd. Foreløpig later jeg som ingenting, og poster et innlegg til dagen, de dagene jeg husker det og har anledning. Torsdager er dagen for spesielle dikt, også nye dikt. Det er derfor en bra dag å innlede det nye året med diktskriving. Jeg er i pappapermisjon, hjemme med min datter, og har fantastiske dager. Nå i januar har det vært litt snø og kaldt, minusgrader og vind, og ikke så behagelig å være ute som det var gjennom hele høsten. Likevel er vi ute litt hver dag, en liten time, eller meg, og får ennå noen fantastiske øyeblikk og nydelige bilder. Solen står lavt om dagen, mange områder ligger i skygge, selv midt på dagen. Men de stedene som er opplyst, blir veldig vakre. Også hverdagssteder som rett utenfor huset vårt, der jeg tok et bilde av min skjønne datter i dag. For virkelig å gjøre det komplett, lurte fingeren min seg med på bildet, slik ingen idyll kan være helt ren og ekte, uten at det alltid er noe med den, alltid noe bak. Dette skal jeg forsøke å fange i et dikt, så får vi se hvordan det går.

 

Vinterbilde

Lav sol

Snø

og is

I luften er en liten bris

skriver jeg

for å rime.

Min datter er ute med meg.

Det rimer ikke

Det er en lykke

jeg er ute av stand til å tro.

Hun går der på veien

Jeg tar et bilde

Og fanger en fullkommen ro

I snø

og is

og rim.

ES2016

DSC_1172

 

 

Gamle dikt: Jeg står utenfor når portene stenger

Ingenting er som å se seg tilbake når man fortsatt er temmelig ung til en tid der man var enda yngre, og så seg enda lenger tilbake, og tok et oppgjør med livet man til da hadde levd. Purunge Eivind Salen var allerede en tankefull og tildels tilbakeskuende herremann, som også delte sine tanker med en fullstendig uinteressert ettertid i skrif. Fullstendig uinteressert er forresten en overdrivelse, jeg er interessert, og jeg poster med glede følgende perle fra han som den gang var meg. Jeg kan også avsløre at siste setningen i diktet var noe både han og senere utgaver av ham tenkte mye over, og som han prøvde i forskjellige utgaver i forskjellige dikt. 

Jeg står utenfor når portene stenger
Vet ikke hva jeg skal finne på lenger
Tenk så bra det er å ha kontroll
Det er en ære å nå sine mål
Jeg vet så godt hvor glad man kan være
Gode minner er tunge å bære.

ES1994