Schäfers Klagelied, av Johann Wolfgang von Goethe

Så er det gjeterens klagesang, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er skrevet i 1802, da Goethe var 53 år, litt over midtveis i livet, og på vei inn i alderdommen. På denne tiden var han ennå ikke blitt gift med Christiane Vulpius (1785-1816), det skjedde i 1806, men de hadde flere barn sammen, og hun hadde flyttet inn til ham. Det skjedde i 1788.

Men gjeterens klagesang er ikke skrevet til Christiane Vulpius. Det er blant diktene som går til Silvie (også Sylvie) von Ziegesar (1785-1858). Dette er en kvinne som er 17 år da Goethe skriver diktet, den tiden Goethe også begynte å henvende seg direkte til henne. Far til Sylvia, August Friedrich Carl, forvaltet mange amt i hertugdømmet Sachsen-Gotha-Altenburg, og kjente Goethe som venn av familien. Det var aldri noe amorøst forhold mellom gamle Goethe og unge Silvie, men han skrev mange dikt til henne, som Bergschloß, Schäfers Klagelied, Trost in Tränen og Sehnsucht, og også flere dikt med hennes navn i tittelen.

Dette er biografiske detaljer som gir litt krydder til lesningen, men som ikke er nødvendige. Gjeterens klagesang går inn i en tradisjon, som er veldig mye brukt i diktningen. Det er den pastorale, landlige, der gjeteren går der med flokken sin, som han har gjort så mange ganger før, og tankene trenger seg på. Som så mange ganger ellers, er det ikke gjeteren selv som dikter, men dikteren som forestiller seg at han er gjeter. Goethe har selvfølgelig fantasi og skaperkraft til å gå fullstendig inn i den rollen.

Her er gjeterens klagesang.

Schäfers Klagelied

Da droben auf jenem Berge,
Da steh’ ich tausendmal
An meinem Stabe gebogen
Und schaue hinab in das Tal.

Dann folg’ ich der weidenden Herde,
Mein Hündchen bewahret mir sie.
Ich bin herunter gekommen
Und weiß doch selber nicht wie.

Da stehet von schönen Blumen
Die ganze Wiese so voll.
Ich breche sie, ohne zu wissen,
Wem ich sie geben soll.

Und Regen, Sturm und Gewitter
Verpaß’ ich unter dem Baum.
Die Türe dort bleibet verschlossen
Doch alles ist leider ein Traum.

Es stehet ein Regenbogen
Wohl über jenem Haus!
Sie aber ist weggezogen,
Und weit in das Land hinaus.

Hinaus in das Land und weiter,
Vielleicht gar über die See.
Vorüber, ihr Schafe, vorüber!
Dem Schäfer ist gar so weh.

Gjeterens klagsang

Der borte på det fjellet,
Der står jeg tusen ganger
Over staven min bøyd
Og skuer nedover i dalen.

Så følger jeg den gressende flokken,
Min lille hund tar vare på den for meg.
Jeg er kommet nedenunder
Og vet ikke engang selv hvordan.

Der står for skjønne blomster
Den hele hengen full.
Jeg brekker dem uten å vite,
Hvem jeg skal gi dem til.

Og regn, storm og torden
Lar jeg passere under et tre.
Dørene der blir lukket
Men alt er dessverre en drøm.

Det står en regnbue
Hel over det huset!
Men hun er flyttet vekk,
Og langt utover i landet.

Utover i landet og videre,
Kanskje til og med over sjøen.
Forbi, dere sauer, forbi!
Gjeteren er alt så vondt.

Språk, form og innhold

Diktet benytter det Hallvard Lie i sin Norsk Verslære kaller Den halvverte blandettaktige Hildebrandstrofe (Lie, s. 227). Den blir også kalt Heine-strofen, siden Heine bruker den så ofte. At strofen kalles halvert, betyr at verselinjene er kuttet på halvveien, i Hildebranddiktet ville linjeparene her i diktet være satt opp i samme linje. At den er blandettaktige, betyr at takten er blandet, og blandingen består av variasjoner mellom en og to trykklette stavelser mellom de trykktunge.

I dette diktet er det seks strofer på fire linjer. Alle strofene har balladerim, med OaOa, altså at andre og fjerde linje rimer. Hver av linjene har tre takter, eller tre trykksterke stavelser, slik det er i den halvverte Hildebrandstroen. Og det varierer om det er en eller to trykklette stavelser mellom dem, det som hos Lie kalles blandettakt.

Strofeformen gir en veldig ro i diktet, typisk for dikt skrevet på denne måten. Her er trykkfordelingen i første strofe.

Da droben auf jenem Berge,
Da steh‘ ich tausendmal
An meinem Stabe gebogen
Und schaue hinab in das Tal.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling)

I andre strofe er det straks

Dann folg‘ ich der weidenden Herde,
Mein Hündchen bewahret mir sie.
Ich bin herunter gekommen
Und weiß doch selber nicht wie.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling, strofe 2)

Vi ser at de tre taktene er konsekvent, selv om linjene her er lenger. Alle linjene har opptakt, altså at de begynner med en trykklett stavelse, og første og tredje slutter også med en trykklett, mens andre og fjerde slutter trykktungt. Det er daktylisk versefot med variasjoner, vil jeg si, grunntakten er tung-lett-lett, men tung-lett forekommer også. I siste strofe går det

Hinaus in das Land und weiter,
Vielleicht gar über die See.
Vorüber, ihr Schafe, vorüber!
Dem Schäfer ist gar so weh.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling, siste strofe)

Verseformen gir tyngde til innholdet i dette diktet her. Det er en ro og en høytidelighet over stemningen, og denne er også frembrakt av rytmen i diktet. Det er vanskelig å sette ord på hva det er som gir denne effekten, annet enn at det har å gjøre med andre tekster skrevet på denne måten, man forventer liksom noe viktig, ettertenksomt og høytidelig i denne formen. Siden det heter en klagesang, har naturmotivet med og en gjeter som hovedperson, så går det også inn i en tradisjon på den måten.

Innholdet i diktet beveger seg på flere nivå. Den ytre handlingen er at gjeteren er på vei ned fjellet med sauene sine, den indre handlingen er at han tenker på ei jente som nå er flyttet vekk. Etter hvert overtar den indre handlingen helt.

Underveis er det noen hint til hva diktet egentlig skal handle om. Det begynner med at gjeteren står og ser oppover fjellet han nettopp har vært oppe på. Han har vært der tusentalls ganger før, stått bøyd over gjeterstaven, og skuet nedover dalen han nå går i. I første strofe er det ikke noe som antyder hovedhandlingen, om man ikke har lest diktet ferdig, og kan tolke hva det betyr at han står bøyd over stokken (An meinem Stabe gebogen) når han ser nedover dalen. Kanskje er det noe som tynger ham?

Han har med seg flokken (Herde) og den lille hunden (Hündchen). Flokken beiter, og hunden passer på (bewahret mir sie). Så er det en overgang fra den ytre til den indre handlingen, i det han sier han har kommet ned. Det tyske ordet heruntergekommen betyr forfallent, nedbrutt, når det står sammensatt. Så herunter gekommen kan si noe om sinnstilstanden hans, heller enn om det at han er kommet ned fra fjellet. Særlig når det står at han selv ikke vet hvordan (Und weiß doch selber nicht wie).

Engen står full av skjønne blomster, og han brekker dem (breche sie), uten å vite hvem han skal gi dem til. Her er det ny antydning til den indre handlingen, og nå blir det umulig ikke å få det med seg. Her er det lengsel og melankoli og savn å lese inn, han har blomster, men ingen å gi dem til. Verbet som er brukt er brekke (brechen), og ikke plukke (pflücken), to ord vi har tilsvarende på norsk, og skulle bruke på samme måte.

Vi er nå halvveis i diktet, og nå videre nedover er det den indre handlingen som overtar helt. I fjerde strofe går handlingen på ganske mange plan. Det er uvær, storm, regn og torden, og han lar det passere under et tre. Måten det er skrevet på gjør det uklart om det gjelder akkurat nå, i det han står og gjør seg disse refleksjonene, eller om det gjelder generelt, når det er regn og uvær. Og så er det spørsmålet om han mener i direkte eller overført betydning. Det fortsetter med dører som blir lukket, og det blir helt klart at det gjelder overført. Det er en historie som blir avsluttet. Det er en drøm alt sammen (alles is leider ein Traum), det er ikke virkelighet.

Den oppmerksomme leser vil nå være opptatt av hva som egentlig var en drøm, hva drømmen består i. Det blir også sagt bare antydningsvis. Det står en regnbue over et hus han ser (jenem Haus – det der huset). Også på Goethes tid gjaldt ideen at det finnes en skatt ved regnbuens ende, men den skatten er umulig å finne. Jenta er skatten, hun er flyttet vekk (weggezogen). Dette blir ikke uttalt, ikke at jenta er skatten, ikke at det er hun som er drømmen, men hjernen gjør veldig lett denne koblingen. Hun er flyttet vekk, og langt utover landet.

Siste strofe går bare med til å beskrive hvor langt vekk hun er dratt, og hvor utilgjengelig hun er. Hun er langt over landet, og kanskje over sjøen også. Gjeteren henvender seg til sauene sine, ihr Schäfe, bruker det poetiske og vanlige ordet vorüber, med gjentakelse, og sier om seg selv i tredje person at gjeteren har det vondt (Dem Schäfer ist gar so weh).

Så det var ikke gjeteren, sauene og fjellet som var poenget, det var jenta, som er vekk. Dette er gjeterens klagesang.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Schäfer der, -s/-; gjeter, hyrde.
droben (adv.) = dort oben der oppe.
Stabe -> Stab der, -(e)s/Stäbe 1. stav, sprinkel 2. (sport) stav 3. stab
gebogen (adj.) bøyd, krum, kroket.
hinˈab (adv.) ned dit, nedover
weidenden -> weiden (sv. tr. itr., refl.) slippe på beite; gresse
Herde die, -/-n; hjord, flokk, horde.
bewahret -> bewahren (sv. tr.) 1. oppbevare, forvare, ta vare på 2. beskytte, bevare, verne om; holde i ære;
Wiese die, -/-n; eng.
breche -> brechen I. (bricht, brach, hat gebrochen) bryte, brekke, knekke; kaste opp; (høytidelig) plukke, bryte av. II. (bricht, brach, ist gebrochen) brytes, briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset.
Gewitter das, -s/-; torden(vær); (overført) uvær.
Verpaß -> verpassen (sv. tr.) forsømme, komme for sent; forspille, gå glipp av;
verschlossen (adj.) lukket, innadvendt, innesluttet
leider (adv.) dessverre, uheldigvis.
Regenbogen der, -s/-; regnbue.
weggezogen -> ˈwegziehen (st. tr.) 1. trekke til side 2. flytte 3. trekke vekk.
hinˈaus (adv.) (dit) ut
vorüber (adv.) forbi, over (jf. vorbei)
Schafe -> Schaf das, -(e)s/-e; sau, får
gar (adj. adv.) 1. ferdig tilberedt, ferdigkokt, -stekt; mør 2. sogar, til og med, attpåtil, aldeles.
weh, wehe (adj. adv., interj.) ond/vond;

Kommentar

Det var et tilsynelatende enkelt dikt, og da jeg begynte på det, trodde jeg at jeg skulle bli ferdig i løpet av noen øyeblikk. Men nå har jeg brukt time på time på time over flere dager, på dette diktet også. Det er mer som åpner seg, i det man arbeider med det.

Det er den klassiske historien, skrevet om og servert i så utallige versjoner og variasjoner, mann søker kvinne, kvinne er vekk. Hvordan greie å skrive dette på en måte som virker relevant? Hvordan få dette til å angå flere enn den som selv skriver, sanser og opplever?

Goethe legger ordene i hodet på en gjeter, det er gjeteren som er det sansende subjektet i diktet. Med gjeteren kommer det straks mange andre assosiasjoner, alle skjønner og kan leve seg inn i at det er ensomt og vakkert å gå i fjellene med sauene. Da er man alene med tankene, man gjør en nyttig jobb, en ansvarsfull jobb, men det er også rutine, dag ut, dag inn.

Rytmen i diktet setter en stemning som er uforklarlig, men har å gjøre at man har lest denne type linjer mange ganger før. Man vet man har å gjøre med et dikt som gir seg ut for å være viktig, stemningsfylt, reflekterende.

Og så er det ordbruken, detaljene. Poesi er kommunikasjon konsentrert. Goethe er en mester. De små detaljene, antydningene, bøyd over staven, kommet nedenunder, eller kommet litt nedfor, man brekker de skjønne blomstene, og har ingen å gi dem til. Regnbuen over huset. Alle vet at regnbuen viser seg i det vakreste av lys, sol mot mørke skyer, selvfølgelig ser huset vakkert ut.

Men jenta er vekk, og veldig langt vekk. Den historien er slutt, den drømmen er tapt. Gjeteren er alene med sauene sine, det er dem han kan snakke til. Og til dem sier han at alt er forbi. Det blir sagt så poetisk som det blir, Vorüber, ihr Schafe, vorüber! Det er forbi, dere sauer, det er forbi. Det er nesten litt komisk at det er sauer som står inni denne høytidelige konstruksjonen, gjeteren gjør seg litt latterlig, men det er jo kanskje hele historien, med jenta han trodde han kunne drømme om, men som selvfølgelig reiser sin egen vei. Nå er han alene igjen med smerten. Også det sagt høytidelig, eller latterlig, med seg selv i tredje person, til sauene, som går der og beiter, og dalen ligger full i skjønne blomster.

Det er rikelig av sjanser til å lese mer og tolke mer ut av det som står i diktet. Blomstene kan være alle skjønne jenter, det er mange av dem i dalen, sauene kan være menneskene, særlig når han henvender seg til dem mot slutten, og gjeteren har assosiasjonen at det er han som skal være sterk og ha kontrollen. Nå er det han som har det vondt.

Og som alltid i store dikt er meningen konsentrert i siste linje, helt frem til siste ord, weh.

Kuriositet

En kuriositet er at diktets startlinje, Da droben auf jenem Berge, er brukt flere ganger. Både av Goethe selv, og av andre. Nøyaktig samme linje står først i diktet Bergschloss, som jeg skal poste om noen få uker. Det er attpåtil om noe av det samme tema, og skrevet i samme periode. Heine har også dikt som begynner på den måten, dikt XV i Heimkehr.

Min gjendiktning

Det er alltid gøy å dikte i Heine-strofen, en form som faller meg lett, om enn det selvsagt er vanskelig å gjendikte så det ikke gjør skam på originalen. Det er stemningen som er viktig, formen må være lett og naturlig, og ordene må se ut som de faller på plass av seg selv. Dette skrev jeg før jeg begynte. Det var ikke så lett. Men her er resultatet.

Gjeterens klagesang

Der borte på det fjellet,
Der står jeg tusentalls gang
Godt over staven min bøyet
Og skuer hit ned dalen lang.

Jeg følger den gressende flokken,
Min hund der bevarer den vel.
Jeg er nå nedover kommet
Og vet ikke hvordan selv.

Der står av skjønne blomster
Den hele engen mild.
Jeg brekker dem uten å vite,
Hvem jeg skal gi dem til.

Og regn og storm og torden
Forsømmer jeg under et tre.
De dørene der bliver lukket
Dessverre en drøm det med.

Det står en full regnbue
Rett over det huset der
Men hun er vekk derfra flyttet
Og langt ut i landet hun er.

Langt ut i landet og lenger,
Kan hende òg over sjø.
Er over, de’ sauer, er over!
For gjeteren er det nød.

ES2020

Kilder

Lie, Hallvard: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, Oslo, 1967.

Otto, Regine og Witte, Bernd (red): Goethe Handbuch, Bind 1, Gedichte, J. B. Melzer Verlag, Stuttgart, 2004.

Ich stand in dunkeln Träumen, av Heinrich Heine

Dette diktet er nummer 23 av 80 fantastiske dikt av Heinrich Heine (1797-1856). Jeg har etter hvert fått postet en del av ham, og flere er på vei, når jeg nå får etterfylt hullene i mindre aktive år på bloggen. Nå har jeg ganske snart fått lest ut alle diktene i Buch der Lieder, den utrolige samlingen med alle dikt Heine hadde skrevet frem til 1827. Da var han 30 år, og hadde skrevet sine viktigste og mest fascinerende dikt. Samlingen er naturlig nok en av de mest kjente og mest suksessrike i tysk litteraturhistorie. Den har gjort Heine stor, nåde i samtiden og i ettertiden.

Jeg har tidligere skrevet om Heine som den dikteren det er litt vanskelig å plassere. Mange av de store dikterne er det, de står liksom utenfor tid og rom, og skriver for evigheten, uten å la seg påvirke så enormt av skiftende stiler og strømninger. Heine er født i perioden som kalles klassisismen, og lever inn i perioden som kalles romantikken, men hører ikke egentlig godt hjemme i noen av dem. Til å være klassist er han altfor fri, og han har få referanser til den klassiske ideverdenen. En romantiker er han nok mer, mystisk, og om følelser og kjærlighet, men han mangler helt det romantiske patos. Diktene er ofte stillferdige, lavmælte, om ting som kunne bli, men ikke blir. Her er ikke den romantiske helt, som ville forandre verden.

Heine er også en av ytterst få poeter som har fått en strofeform oppkalt etter seg. Det er ikke han som oppfant den, den er gammel og velbrukt, men Heine utvikler den til et mesterskap, så den har fått hans navn: Heine-strofen. Eller som guruen Hallvard Lie formulerer det i sin Norsk Verslære:

Den halvverte, blandettaktige hildebrandstrofe med balladerim blir stundom kalt «Heine-strofen» (Norsk Verslære, 1967, s. 227)

Det spesielle ordet «blandettaktige» ser jeg knapt brukt, utenom hos Lie, eller med referanse til ham. Det er etter mitt syn bra dette ordet ikke har fått fotfeste, for det er forvirrende når man møter det i skrift. Om man ikke kjenner det godt, kan man lese det feil. Ordet er blandet-taktig, ikke blandett-aktig. Takten er blandet, noe som betyr at antallet trykklette stavelser mellom de tre trykktunge varierer. Den opprinnelige Hildebrandstrofen hadde 8 linjer, den halvverte har 4. Svært, svært mange av Heines dikt har 4 linjer i hver strofe. Og svært mange av diktene har blandet takt, det er typisk Heine å skyte inn noen ekstra trykklette stavelser her og der. I dagens dikt skjer dette i fjerde linje i hver strofe, der det er to trykklette stavelser mellom første og andre trykktunge. Fjerde linje i første strofe har heller ingen opptakt.

Alt dette skriver jeg mer om i Språk, form og innhold. Nå er det å lukke øynene mens man leser diktet, og tre inn i Heines forunderlige verden, å stå i dunkle drømmer, stirre på hennes bilde, se henne begynne å leve..

Ich stand in dunkeln Träumen

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab –
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

1823/24 (Buch der Lieder, 1827)

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og stirrer på hennes bilde
Og det elskede ansikt
Begynte hemmelig å leve

Om leppene hennes trakk seg
Et smil så vidunderlig
Og som fra vemodstårer
Lyste hennes øyne opp.

Og mine tårer fløt
Meg fra kinnet ned
Og akk, jeg kan ikke tro det
At jeg deg mistet har.

Språk, form og innhold

Dette diktet er et eksempel på Heine-strofen, og sågar et av eksemplene nevnt i Lies verslære. Rimmønsteret er OaOa, balladerim, der andre og fjerde linjer. At o’en er stor, betyr at det er trykklett utgang på linjen, at a’en er liten, betyr tilsvarende at den er trykktung. Bokstavene tidlig i alfabetet indikerer linjer som rimer, bokstaven o betyr at her er det ikke rim.

Viktigere enn rimet, er fordelingen av trykket. Det er det som kjennetegner Heine-strofen, eller den halvverte Hildebrandstrofen, som den kommer av. Det er tre takter i hver linje, tre trykktunge stavelser. Og så varierer det om det er én eller to trykklette stavelser mellom. Ofte er første stavelse i linjene trykklett, men de trenger ikke være det. I dette diktet er det bare fjerde linje i første strofe som starter med trykktung stavelse. Det vanlige er å ha en trykklett stavelse mellom de trykktunge, men jeg teller 5 steder der det er to i dette diktet. Mulighetene for variasjon gjør diktene med denne strofeformen veldig smidige, og Heine får det til veldig uanstrengt, som om ordene bare faller på plass av seg selv.

Her er hele diktet med trykktunge stavelser markert med fet skrift.

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

Heine, Ich stand in dunkeln Träumen

Språklig er det ingen store problemer denne gangen. Jeg har lagt ved ord i gloselisten, der det er mulighet for flere oversettelser. Ordet Erglänzen er ikke et oppslagsord på Ordnett.no, men står i tyske Duden som glänzend aufleuchten (lyse glansende opp) og med synonym aufleuchten (lyse opp), aufscheinen (skinne opp). Det sammensatte ordet Augenpaar er heller ikke å finne på Ordnett.no, men har hyppighet to av fem hos Duden. Det skulle tilsi at ordet er vanligere på tysk enn på norsk. Et kjapt søk på Google etter Øyepar viser bare sære treff, som vesener med flere par øyne, noen øyepar åpne, andre lukkede, og i oversettelser og omfattende ordlister. Jeg tror derfor jeg er på trygg grunn når jeg oversetter denne linjen med «lyste hennes øyne opp».

I siste strofe er det kanskje noe å tenke på hva en oversetter skal gjøre med stedsadverbet herab, hitned. På norsk er det mer naturlig med bare ned. Som alltid er det svært effektfullt på tysk, med verbet som kommer sist i setningen, og sist i diktet. I oversettelsen av aller siste linje beholder jeg den tyske ordstillingen.

Innholdet skulle være greit å få med seg i dette diktet. Jeg-personen i diktet står og drømmer foran et bilde av ei jente. Bildet blir levende for ham, hun smiler, og øynene stråler opp, som fra vemodstårer (en fantastisk ide, forresten, stråle opp av tårer av vemod). Hans tårer renner også, nedover kinnet, når han tenker at han har mistet henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

dunkel (adj.) mørk, dunkel; matt; uklar, utydelig; mørk, dyp
Bildnis das, -ses/-se; portrett; bilde.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig
wunderbar (adj.) vidunderlig
Wehmut die, -/; vemod
Erglänzte -> glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
flossen -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
herˈab (adv.) (der ovenfra og) ned hit, nedad

Kommentar

Det er noe veldig uhåndgripelig med Heine. Han har skrevet lass på lass med dikt av denne typen, der en drømmende jeg-person tenker på en kjærlighet han har hatt, og tapt. Med Goethe, for eksempel, en av dem det er naturlig å sammenligne Heine med, enda Goethe var flere titalls år tidligere ute, og var en gammel mann i det Heine begynte sin litterære produksjon, med Goethe er det alltid personlig. Goethe skriver om Goethe selv. Det er hans betraktninger, hans liv, relevant for ham. Det er opplevde dikt.

Med Heine vet man liksom aldri. Det kan skyldes at jeg kjenner biografien til Goethe bedre enn biografien til Heine, men det kan neppe skyldes det alene. Det er også det at Heine i mye større grad iscenesetter seg selv i tekstene sine, både i diktene og i øvrige tekster. Han opptrer med maske og i forkledning, man vet aldri om han egentlig mener det han skriver, vet aldri om det er en opplevd eller oppdiktet følelse han skildrer.

Det treffer jo meg, noe så til de grader. Heines dikt er mye mer umiddelbare for meg, han er liksom meg i en bedre utgave, og skriver liksom det jeg hadde hatt lyst til å skrive, bare mye, mye bedre. I dette diktet også, drømmen om denne jenta, som man ikke engang kan være sikker på om Heine noen gang har hatt, men man kan være helt sikker på at han har mistet. Det er nydelig gjort, med den varsomme oppbygningen, den skjære drømmen, bildet som blir levende, og tårene – rettere: følelser uttrykket gjennom tårer -, og så i siste linje: tapet. Det er nydelig noe som kunne vært, men ikke er. Finnes det noe vakrere? Jeg er veldig svak for slike ideer, det er veldig personlig for meg.

Litt mer objektivt vil jeg også ha med at Heine er en mester i sånne overraskende, forløsende avslutningslinjer. Han gjør det utallige ganger, i mange forskjellige typer dikt. Alle store poeter får selvsagt avslutningen bra, det er jo noe av det viktigste i diktet, hva leseren sitter igjen med. Men jeg tror jeg vil unevne Heine til mesteren i dette,.. og sannelig ble jeg ikke objektiv allikevel.

Enkelt og vakkert, det er Heine. Drømmende, fantasirikt, det er Heine. Store historier i små ord, det er Heine. Ingen kan som ham slenge ut noen små linjer, se her er et lite dikt, og så er det sånn rikt innhold. Slike følelser. Her står han og tenker foran bildet av jenta si, og så er det slik gjenklang i meg, nesten 200 år etterpå. Dette diktet er et av 88 i Die Heimkehr (Hjemkomsten) i Buch der Lieder (Sangenes bok). I tillegg kommer Junge Leiden, Lyrisches Intermezzo, Aus der Harzreise og Die Nordsee. Heine gjør det mange, mange ganger. Og får det til å se enkelt ut. Som en stor dikter gjør.

Samlingen Die Heimkehr vil komme på Helt grei litteratur på mandag 1. april.

Min gjendiktning

Heine er nok kanskje den dikteren i verdenslitteraturen som ligger min egen stil nærmest, så hans dikt er lettere å gjendikte enn andres. Stort sett er trykket fordelt som i originalen, men noen få trykklette stavelser er tatt bort og lagt til. Reglene for Heine-strofen er oppfylt.

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og ser på hennes portrett
Og det så kjære ansikt
Hemm’lig levde med ett.

Om hennes lepper trakk seg
Et smil så underbart
Og som fra vemodstårer
Strålte øynene klart.

Òg mine tårer strømmet
Meg nedover mitt kinn
Og akk, jeg kan ikke tro det
At du ei mer er min.
ES2019

Kilder

Hallvard Lie: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, 1967.

Still ist die Nacht (Der Doppelgänger), av Heinrich Heine

Dette er det diktet som har fartet mest hvileløst rundt på bloggen, inntil det nå finner sin rette plass 31. juli, 2016. Der skulle det ha vært hele tiden, som det femte dikt av Heine, et år der jeg dedikerte hver søndag i måneden til en bestemt poet. Juli var Heine. Men i juli er jeg vanligvis på ferie, og får ikke gjort noe særlig med bloggen. I stedet lager jeg da innleggene på forhånd, eller i ettertid. Juni 2016 forberedte jeg altså fem dikt av Heine, deriblant dette, men så må jeg av en eller annen grunn ha rotet det til med dagene, slik at jeg tok diktet bort, og plasserte det til desember 2013. Men i 2013 hadde jeg allerede postet et annet dikt av Heine, og så begynte diktet sin vandring, inntil det nå, endelig, kommer hjem igjen.

Diktet har navn fra den første linjen Still ist die Nacht, men er også kjent som Der Doppelgänger, etter tittelen komponisten Franz Schubert gav det, i sin Lied. Hos Heine er diktet plassert i Die Heimkehr, Hjemreisen, fra samlingen Das Buch der Lieder. Så det passer jo for så vidt at diktet har vært på en reise rundt omkring på bloggen, og ute av syne, før den nå finner sin plass, og sin form, på sin rette dag.

Det er mars 2019. Siden jeg først fant diktet frem har jeg fått lest hele Vorreden, Junge Leiden og Lyrisches Intermezzo fra Heines Buch der Lieder, og jeg er godt i gang med Die Heimkehr, som dette diktet er hentet fra. I mye større grad enn den gang, leser jeg hele samlingene, i stedet for bare enkeltdikt. Jeg er også innen rekkevidde av å få lest ferdig alle diktene i Goethes Ausgabe letzter Hand, det vil si alle diktene Goethe selv gikk god for i sin levetid. Og jeg er i ferd med å få avsluttet et tyskstudium ved universitetet i Agder. Så forhåpentligvis har ventetiden for diktet til å bli postet, bare gitt det tid til å brygge seg ferdig.

Den tyske poeten Heinrich Heine (1797-1856) er en fascinerende skikkelse. Denne posten passer ikke til en lang biografi om ham, det rekker at han unndrar seg enhver klassifisering. Han tilhører ikke noen spesiell stilretning, han er verken romantiker eller klassiker, og han er ikke en som sprenger rammene, og åpner for en svært tidlig modernisme. Han var ikke engang ordentlig tysker, han var jøde, men han identifiserte seg ikke med jødene heller. Store deler av livet levde han i Frankrike, som politisk emigrant, må man kalle det. Han var politisk engasjert, og skrev mange tekster med politisk innhold, men heller ikke her går det an å si han tilhørte noen bestemt retning konsekvent. I diktene også, man kan aldri helt vite om han mener det, eller om han opptrer med masker. Det er en dikter og en person vanskelig å få tak på, og en som det passer at har skrevet Der Doppelgänger.

Heine fant sin egen strofeform, Heine-strofen, som er en variant av Hildebrandstrofen, men med fire linjer i stedet for åtte. Verselinjene har tre takter, og varierer mellom en og to trykklette stavelser i mellom. Her følger Heine dette mønsteret, men har fire takter i hver linje, og ikke tre. Så dette er ingen Heine-strofe.

Diktet Still ist die Nacht, også kjent som Der Doppelgänger, er fra Heines hovedverk, Das Buch der Lieder. Der høer den til i samlingen Die Heimkehr, hvor det er dikt nummer 20 av 88. Samlingen er alle diktene Heine har skrevet og gitt ut innen 1827, pluss noen nye, og er en helt uovertruffen samling. Det er ingen andre som kan vise til noe lignende. Heine er 30 år, og har allerede skrevet alle diktene han er kjent for. Nå kommer de ut, i en eneste samling. Boken blir en bestselger.

Året etter setter komponisten Franz Schubert toner til noen av disse diktene. Det blir blant hans aller siste verk, og får dermed navnet Schwanengesang (Svanesang). Sammen med Winterreise og Die Schöne Müllerin stikker den samlingen seg ut blant mange store lieder av Schubert. Dagens dikt er det siste som blir brukt i Schuberts svanesang, men det er nummer 20 i avdelingen som kalles Die Heimkehr.

Still ist die Nacht (Der Doppelgänger)

Still ist die Nacht, es ruhen die Gassen,
In diesem Hause wohnte mein Schatz;
Sie hat schon längst die Stadt verlassen,
Doch steht noch das Haus auf demselben Platz.

Da steht auch ein Mensch und starrt in die Höhe,
Und ringt die Hände, vor Schmerzensgewalt;
Mir graust es, wenn ich sein Antlitz sehe –
Der Mond zeigt mir meine eigne Gestalt.

Du Doppelgänger! du bleicher Geselle!
Was äffst du nach mein Liebesleid,
das mich gequält auf dieser Stelle,
So manche Nacht, in alter Zeit?

Stille er natten (Dobbeltgjengeren)

Stille er natten, gatene hviler
I dette huset bodde min skatt;
Hun har alt for lengst forlatt byen,
Dog står huset ennå på den samme plass.

Der står også et menneske og stirrer i det høye,
Og ringer med hånden, av smertens makt;
Det grøsser meg, når jeg ser hans ansikt –
Månen viser meg min egen gestalt.

Du dobbeltgjenger! du bleke gesell!
Hva effer du etter min elskovslidelse,
som kvaler meg på dette stedet,
Så mange netter, i gammel tid?

Språk, form og innhold

Trykkfordeling.

Still ist die Nacht, es ruhen die Gassen,
In diesem Hause wohnte mein Schatz;
Sie hat schon längst die Stadt verlassen,
Doch steht noch das Haus auf demselben Platz.

Formuleringen es ruhen die Gassen er spesiell. Verbet ruhen (hvile, sove) er intransitivt, og tar ikke objekt. Hvis gatene (die Gassen) var subjekt, ville alt vært greit, gatene hviler, men delsetningen har også et es, det, som er nødt å være subjektet. Det er en poetisk formulering, selvfølgelig, direkte oversatt «det hviler gatene». Så er spørsmålet om en oversetter skal velge det naturlige «gatene hviler» eller det poetiske «det hviler gatene»?

I andre strofe er det Schmerzensgewalt som er vanskeligheten.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

ruhen (sv. itr.) hvile, sove; ligge stille; auf seinen Lorbeeren ruhen hvile på sine laurbær; es ruht auf mir det hviler på meg; der ruhende Verkehr den stillestående trafikken.
Gassen -> Gasse die, -/-n; (trang) gate, passasje.
starrt -> starren (sv. itr.) stirre, se stivt (på); vor Schmutz starren være helt dekket av skitt.
Schmerzengewalt – sammensatt -> Gewalt die, -/-en 1. makt, herrevelde, myndighet 2. kraft, voldsomhet 3. vold.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
Gestalt die, -/-en; skikkelse, form, figur; Gestalt gewinnen, annehmen ta form.
Geselle der, -n/-n. 1. kamerat, venn, kar 2. (håndverks)svenn.
äffst – verb av substantivet -> Affe der, -n/-n; ape;
gequält -> quälen (sv. tr., refl.) 1. pine, plage 2. sich quälen anstrenge seg, plage seg, slite hardt.

Kommentar

Dobbeltgjengermotivet er mye brukt i litteraturen. Dostojevskij har skrevet en hel roman om temaet, om enn ikke blant hans beste. Derimot har H. C. Andersen skrevet et eventyr med navnet Skyggen, og det hører til i verdenslitteraturen. Alle disse tekstene kom ut i en periode på 20-30 år, så ideen om en Doppeltgjenger som overtar ens plass i livet, var virksom i tiden. Heine var tidlig ute, på 1820-tallet, mens Andersen gav ut sin tekst i 1847, og Dostojevskij i 1848 (mener jeg å huske), så Heine var først.

Min gjendiktning

Foreløpig er det bare en moderert oversettelse. Rim og halvri er på plass i linjene 2 og 4, men originalen har også i linje 1 og 3. Det skal jeg også få på plass.

Dobbeltgjengeren (Stille er natten)

Stille er natten, det hviler i gaten
I dette huset her bodde min skatt;
Hun har for lengst valgt å byen for
Dog står jo huset den selvsamme plass.

Der står et menneske og stirrer i luften,
Og ringer med hånden, av smertelig makt;
Det grøsser i meg, når jeg skuer hans ansikt –
Månen, den viser meg min egen prakt.

Du dobbeltgjenger! du bleke gesell!
Hva åper du etter min elskovs lid,
som kvaler meg på dette stedet,
Så mange netter, i gammel tid?

ES2019

Du hast Diamanten und Perlen, av Heinrich Heine

Årene 2014 og 2015 var de minst aktive på denne bloggen. Da var det mange poster som ble forsømt, og mange måneder og dager som ble stående tomme for greie dikt. Da jeg tok fatt igjen i 2016, postet jeg dikt hver søndag, og i 2017 annenhver søndag. Så da ble søndagsdiktene for 2015 stående tomme. Først nå, i 2019, går jeg bak igjen og etterfyller.

Og det gjør jeg ganske mer kompetent, enn det jeg var i 2015 og tidligere. Det gjelder særlig for tyske dikt, der jeg før hvilte på gymnastysken min og på mine øvrige språkkunnskaper. Nå er jeg i ferd med å avslutte tyskstudier på universitetet, og har lest ganske mye tysk i original. Det gjelder også tyske dikt, der internett og nettbrett har gjort hele samlinger tilgjengelig, der jeg før bare sveipet rundt på nettet og fant enkeltdikt.

I dette arbeidet er det Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og Heinrich Heine (1797-1856) jeg har lest mest. Goethe som høvdingen, han har nå overtatt Shakespeares plass om lørdagene, og blir nå i 2019 postet hver eneste uke. Der har jeg snart lest alle diktene i Aufgabe letzter Hand, den siste samleutgaven Goethe godkjente før han døde. Det vil si alle dikt han selv ville stå inne for. For Heine nærmer jeg meg slutten på Buch der Lieder, samlingen Heine Heine gav ut i 1827, da han var 30 år gammel. I den var samlet alle dikt han hadde skrevet frem til da.

Dette er kremen i Heines diktning. Goethes diktning er mer omfattende, i tema, omfang, strofevariasjoner og alt hva det kan måles etter, Goethe er giganten, men Heines noe smalere diktning treffer i alle fall mitt temperament midt i hjertet. Dette er dikt jeg selv skulle ønsket jeg kunne skrive, det er her det står, det jeg egentlig prøvde på.

Teknikken til Heine er ofte den samme. Han bruker den såkalte Heine-strofen, med tre trykktunge stavelser i linjen, og varierende mellom en og to trykklette i mellom. Dette er Hildebrandverset, etter det berømte Hildebrandkvadet fra middelalderen. Hildebrandkvadet hadde imidlertid 8 vers i strofen, mens Heines strofer har 4, så denne typen strofer og vers blir også kalt den halvverte Hildebrandstrofen. Den har samme oppbygning av versene, men halvparten så mange vers i strofen, som originalen.

I denne strofen plasserer Heine ofte en drømmer, som tenker på en ting som kunne vært, eller som har vært, og så ender diktet i at den lyriske drømme er tilbake i virkeligheten igjen. Effekten er svært virkningsfull. Man tenker selv på sitt eget liv, og hva som kunne vært, og hva som er. Kontrasten er i visse øyeblikk i livet, ganske markant. For meg var det slik i alle årene jeg ennå ikke hadde truffet min kone, for andre er det kanskje andre ting å legge inn i denne drømmeren. Husk at dette er undgomsdikt, for Heinrich Heine, han gav dem ut i samlingen da han var rundt 30 år, men skrev dem og publiserte dem først da han var i begynnelsen av 20-årene.

Diktet i dag er et mesterverk i klassen, et av mange. Det er plassert som nr. 62 av 88 i samlingen Die Heimkehr, ogHjemkomsten, og den samlingen kom ut i 1823/24. Jeg-personen i diktet henvender seg til en ‘du’, det som må være hans elskede, men det står ikke noe mer om forholdet mellom dem. Denne ‘du’ har diamanter og perler og alt hva mennesket begjærer, og diktets jeg spør hva mer kan du ønske? Dette spørsmålet blir gjentatt i slutten av hver strofe, men da det kommer til slutt i hele diktet, er det med en ganske annen virkning.

Du hast Diamanten und Perlen

Du hast Diamanten und Perlen,
Hast alles, was Menschenbegehr,
Und hast die schönsten Augen –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

Auf deine schönen Augen
Hab ich ein ganzes Heer
Von ewigen Liedern gedichtet –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

Mit deinen schönen Augen
Hast du mich gequält so sehr,
Und hast mich zu Grunde gerichtet –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

1823/24

Min oversettelse

Du har diamanter og perler,
Har alt hva mennesket begjærer,
Og har de skjønneste øyne –
Min kjæe, hva vil du mer?

Over disse skjønne øyne
Har jeg en ganske hær
Av evige sanger diktet –
Min kjære, hva vil du mer?

Med dine skjønne øyne
Har du pinet meg så mye,
Og har latt meg gå til grunne –
Min kjære, hva vil du mer?

Språk, form og innhold

Dette er et ekesmpel på Heine-strofen. Den baserer seg på Hildebrandkvadet, og har balladerim med rim i andre og fjerde linje. Hvert vers har tre trykktunge stavelser, og en og to trykklette stavelser mellom dem. Plasseringen av de enkle og doble trykklette stavelser følger ingen regler, og det gjør strofeformen smidig og fri, noe Heine har utviklet til mesterskap. Derav navnet: Heine strofen.

Her er trykkfordelingen markert i første strofe.

Du hast Diamanten und Perlen,
Hast alles, was Menschenbegehr,
Und hast die schönsten Augen –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

Trykkfordeling, første strofe, Du hast Diamanten und Perlen

Oversettelsen byr ikke på noen store vansker. Det er enkle ord, og med klar overvekt av ord som er de samme på tysk og norsk, eller som blir brukt på samme måte. Kanskje går det an å stoppe opp litt med ein ganzes Heer (en hel hær), i strofe 2. Tyske ganze er norske «ganske», men tyskerne bruker det også der vi på norsk heller ville sagt «hel». Så den riktige oversettelsen av ein ganzes Heer er en hel hær, men jeg oversetter heller med ganske hær på norsk også, for det er det som passer med rytmen.

Innholdet er også lett tilgjengelig, og trenger knapt noen nærmere forklaring. I første strofe blir det sagt alt hva hun har, diamanter, perler, alt hva mennesket begjærer, de skjønneste øyne, hva mer kan hun ville ha? I andre strofer sier han at han har diktet en hel hær av dikt til henne, hva mer vil hun ha? Og i siste strofe sier han at hun med de skjønne øynene har pint ham veldig, og fått ham til å gå til grunne. På nytt spør han: hva vil du mer?

Kommentar

Diktet har tre strofer. Den første etablerer du-personen, og alt hun har. I andre strofe reduseres hun til øynene, pars-pro-toto, heter virkemiddelet. En del av tingen blir gjort til representant for hele. For et menneske er det her vanlig å bruke øyne, men enhver fremtredende egenskap kan brukes. I strofe to sier han at han om disse par øynene har skrevet en hel hær av sanger. I strofe tre sier han at hun med disse øynene har pint ham og fått ham til å gå til grunne.

Alle strofene ender med spørsmålet Min kjære, hva vil du mer (Mein Liebchen, was willst du mehr?). I første strofe er det at hun har alt, diamanter og perler og alt hva mennesket begjører, hva mer skal hun da ville ha, av ting? I andre strofe er det hva han har gjort, skrevet alle disse diktene, hva vil hun mer, at han skal gjøre? I tredje har hun pint ham og fått ham til å gå til grunne. Nå er spørsmålet hva mer hun vil gjøre, med ham.

Diktet uttrykker på en vakker og vond måte forelsket kjærlighet som ikke blir gjengjeldt. Han ser i henne (egentlig jeg ser i du, jeg kaller det han ser i henne for enkelhets skyld) et menneske som må ha alt, sånn forelskede mennesker forstørrer og gjør nesten guddommelige de man er forelsket i. Han beundrer henne sånn, uttrykt gjennom beundringen til øynene, bare en liten del av henne, at han har skrevet en hel hær av evige dikt. Men han får ikke lengselen oppfylt med det.

Denne forelskelsen tærer på ham, og får ham til å gå til grunne. Så lenge han vet om noe så vakkert og flott, og et forhold som kunne vært, men ikke er, så er det som resten av ham og tilværelsen ikke spiller noen rolle. Han er gått til grunne. Forelskelsen er blitt så intens, at den ødelegger ham.

Ganske riktig har Heine skrevet ganske mange sånne dikt, en hel hær av dem, og mange av dem går til en sånn du-person, ingen helt kan vite hvem egentlig er. Det er en del av Heine-mystikken, man får liksom ikke helt tak på ham. Diktene hans er ofte veldig enkle og forståelige, det er ikke nødvendig å være lærd for å skjønne hva Heine vil si oss. Man trenger ingen forklaring for å få noe ut av dem. Til tross for denne tilsynelatende enkelheten, er det som man ikke blir ferdig med dem. Det er noe mer, der. Ved å trykke på tagen for Heine, eller skrive Heine i søkefeltet på bloggen, eller gå inn på Verdenslitteraturen (Meny øverst på siden), og se oversikt over diktene, så kan du komme til de andre diktene av Heine jeg har postet. Noen av dem er lengre, og handler om andre ting (Die Grenadiere, Belsatzar, Die Wallfahrt nach Kevlar), men mange er korte og enkle som dette. Og handler om en drøm som nesten var, men ikke er.

Min gjendiktning

I gjendiktningen denne gangen kunne det være fristende å holde på rimene fra originalen, selv om de på norsk ender opp som halvrim –ær. -er. Da kunne det gått begjær – du mer, og hel hær – du mer. Men jeg endte opp med å omskrive, så rimene blir med riktig lyd, men uten trykklett r til slutt i strofene 2 og 3. Trykkfordelingen er fulgt så det blir Heine-strofen, men den er ikke identisk som i originalen.

Du har diamanter og perler

Du har diamanter og perler,
Har alt hva mennesket ser,
Og har de skjønneste øyne –
Min kjære, hva vil du mer?

Om dine skjønne øyne
Har jeg en hel armè
Av evige sanger diktet –
Min kjære, hva vil du mer?

Med dine skjønne øyne
Har du gitt meg sånn en ve,
Og har latt meg gå til grunne –
Min kjære, hva vil du mer?

ES2019

Ein Fichtenbaum steht einsam, av Heinrich Heine

Ein Fichtbaum steht einsam er dikt nummer 33 av de 65 diktene i Lyricshes Intermezzo, av Heinrich Heine (1797-1856). Denne spesielle samlingen kom først ut i 1822/23, men så ble den trykket på ny i Buch der Lieder i 1827. Det var denne som ble Heines store gjennombrudd.

Nå når jeg skriver dette er det blitt langt uti mars 2019, jeg har fått lest hele Buch der Lieder, pluss en del annet av Heine, så jeg kjenner ham bedre enn jeg gjorde i 2014, dit innlegget postes tilbake. I 2014 postet jeg først bare russiske dikt om søndagene, men jeg bestemte meg siden for å fylle inn hullene med norske, engelske, tyske og italienske dikt også. Tilbakepostingen vil etter planen skje jevnt og trutt gjennom 2019.

Nok snakk om bloggen, over til dikttet. Det er nevnt i Hallvard Lies Norsk Verslære, 1967, det autoritative verket om vers- og strofeform på norsk. Her har professor Lie forsøkt å samle alle mulige vers og strofer i en bok, kategorisert etter antallet trykklette stavelser i linjeparene, og hvor mange linjer i strofen. Ein Fichtenbaum steht einsam hører til i tretre-gruppen, fireversingen, og er et eksempel på Heine-strofen. Heinestrofen bygger på Hildebrandstrofen, med den viktigste forskjellen at Hildebrandkvadet har 8 linjer, mens den såkalte Heine-strofen har 4. Så den kalles også den halvverte Hildebrandstrofen.

Folk flest i våre dager er nok ikke så altfor interessert i vers- og strofeformer. Våre dagers poeter skriver ikke på bunden form, og selv i høyere utdanning går man ikke skikkelig gjennom det, etter hva jeg forstår. Heldigvis er det ikke nødvendig å kunne strofeformen for å få utbytte av Heine sine dikt, de er veldig følsomme og umiddelbare, og formen har sin virkning, selv om man ikke er seg bevisst hva den er.

Dette er Et grantre står ensomt, på en kald høyde i Nord, og drømmer om en palme i morgenlandet, slik så mange av Heines dikt handler om en poet og en drømmer, og om ting som kunne være…

Ein Fichtenbaum steht einsam

Ein Fichtenbaum steht einsam
Im Norden auf kahler Höh’.
Ihn schläfert; mit weißer Decke
Umhüllen ihn Eis und Schnee.

Er träumt von einer Palme,
Die, fern im Morgenland,
Einsam und schweigend trauert
Auf brennender Felsenwand.

1822/23

Et grantre

Et grantre står ensomt
I nord på en kald høyde.
Den er søvnig; med hvitt dekke
Omhylles den av is og sne.

Den drømmer om en palme,
Som fjernt i orienten,
Ensom og taus sørger
På en brennende klippevegg.

Språk, form og innhold

Diktet bruker Heine-strofen. Den har tre trykktunge stavelser i hver verselinje, og har en og to trykklette stavelser mellom dem. Denne fleksible trykkfordelingen var Heine en mester på, han skrev mengder av dikt på denne strofeformen. Rimmønsteret er balladens, OaOa, med rim i andre og fjerde linje. Akkurat i dette diktet er det i første strofe et halvrim, da Höh‘ ikke rimer ordentlig på Schnee. Den siste trykklette ‘e’ er kuttet i Höhe, for Heine var det viktigere at linjen skulle ende trykktung, enn at den skulle ende med riktig lyd.

Ein Fichtenbaum steht einsam
Im Norden auf kahler Höh’.
Ihn schläfert; mit weißer Decke
Umhüllen ihn Eis und Schnee.

Er träumt von einer Palme,
Die, fern im Morgenland,
Einsam und schweigend trauert
Auf brennender Felsenwand.

Trykkfordeling, Ein Fichtenbaum steht einsam

Morgenlandet er orienten. Aftenlandet er det vi i Norge nå kaller Vesten, den kulturelle enhet formet gjennom antikken og kristendommen, som den tyske ordboken Duden skriver. Det er den gamle verden, vår verden, Europa. Morgenlandet er det andre, et eksotiske, østen. Jeg vet ikke hvor godt disse uttrykkene er innarbeidet på norsk, så jeg oversetter med orienten. I originalen er det ikke markert om brennende klippevegg (brennender Felsenwand) skal være bestemt eller ubestemt. På norsk går ikke det så godt, så jeg har valgt ubestemt form, en brennende klippevegg.

Innholdet i diktet skulle være klart, og opp i dagen. Først står et grantre på en snødekt høyde i Nord, og drømmer om en palme, som selv står ensomt og sørger på den brennende klippeveggen. Det er dette som er diktet, resten er tolking.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Decke die, -/-n 1. (Lavadecke, Schneedecke) dekke, sjikt, belegg 2. teppe, (bord)duk, dekken 3. (inner)tak. 4. (zoologi) pels, hud. 5. (gummi)dekk.
Ihn chläfert -> schläfern (sv. itr.); mich schläfert jeg er søvnig/trett.
umˈhüllen (sv. tr.) hylle inn i, omhylle, innhylle, svøpe inn i; umhüllt mit omhyllet av.
Mọr·gen·land -(e)s das kein Plur. veralt. ↔ Abendland der Orient
schweigend -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
die Fels(en)wand klippevegg, fjellvegg.

Kommentar

Diktet er ikke vanskelig å forstå, og kan brukes både for barn og voksne. Alle kan godt skjønne at det er ikke så bra å ha det så kaldt, og det er sannelig ikke så bra å ha det for varmt heller. Den snødekte grana drømmer om palmen, men det står ikke at den selv drømmer om å være en slik palme. Det er underforstått. Om palmen står det ikke at den drømmer en gang, men man kan lett forestille seg hvordan den har det.

Å bruke uttrykket «lett forestille seg hvordan den har det» om et tre, er uvanlig. Om disse to trærne, blir det helt naturlig. Det føles nesten som om de har menneskelige følelser. Teknikken kalles besjeling, det vil si at døde ting får menneskelige egenskaper, og det som før ble kalt sjelelige egenskaper. Skillet mellom sjelelig og kroppslig er ikke så mye brukt lenger, men det kroppslige er det fysiske, mens det sjelelige er det mer uforklarlige, sånn som følelser og tanker.

Ved siden av besjelingen har diktet en perspektivforskyvning, og det er denne som gir diktet dets kraft. Vi blir med grana inn i snøen og kulden, og skjønner godt at den drømmer om noe varmere og mer eksotisk. Så blir vi med over til palmen, som står i det varme og eksotiske området av verden, og man skjønner straks at det er ikke så bra det heller.

Heine bruker veldig få ord til å få frem dette. Det er bare åtte linjer til sammen. Det er et nøye valg av ord, slik at leseren straks forstår hva det går i, og lett kan identifisere seg med de to trærne. Grantreet i nord står ensomt, på en høyde, dekket av snø og is. Det står ikke engang at det er kaldt, og at den fryser, men det skjønner vi. Vi skjønner også intuitivt hva det er som gjør at den drømmer om palmen.

Om palmen står bare to-tre linjer. Det glir i linje 2 i strofe 2 over i fra at grantreet drømmer om den, til vi får se den og være den. Den står i det fjerne morgenlandet, der drømmer ennå grana om den, men i de to siste linjene er det selve palmen som står der, det gjelder. Den står ensom den også, og taus (shweigend) og trist (trauert, egentlig et verb, den sørger), på den brennende (brennend) klippeveggen. Brennende er et velvalgt adjektiv, eller egentlig partisipp av verbet å brenne. Alle som har vært i syden og kjent på en varm klippe, vet hva det er for noe, og de som ikke har vært der, kan lett forestille seg det. Dette er sted man vil vekk fra. Klippeveggen er heller ikke næringsrik, så denne palmen har det opplagt ikke noe godt, om den står der i solsteiken.

Moralen er at selv om du ikke har det så godt der er du er, er det ikke sikkert andre steder er så mye bedre. Men om moral vil jeg ikke si for mye, det er det opp til leseren å dikte seg til og tenke på. Det er også en stemning i diktet, som jeg synes det er godt å være i. Og i denne stemningen håper jeg å forlate også mine lesere.

Min gjendiktning

Jeg må trikse det litt til for å få de trykktunge stavelsene på riktig sted. Det er aldri bra å legge til adjektiv eller beskrivelser som ikke står i originalen, men jeg kommer ikke rundt ordet Fichtenbaum, norske grantre har to trykktunge stavelser, og går ikke i skjemaet. Først prøvde jeg sitkagran, den vanligste grantypen i Norge i dag, men jeg visste det ikke var noen god oversettelse, og ville aldri hatt den trykket i en bok. Sitkagranen kommer fra Alaska, lenge etter Heines tid, og ikke har den for vane å stå ensom heller. Den sprer seg. Alternativ jeg tenkte på var «mektig gran» og «enslig gran» og «liten gran». Og så fant jeg at «liten gran» er det minst verste, og går for den.

Ut av originalen måtte «på en høyde», og Morgenland har blitt til fjerne land, mens klippeveggen i min gjentiktning er varm i stedet for brennende.

En liten gran står ensom

En liten gran står ensom
I kalde nord et sted
Så søvnig; i hvite teppet
Omhyllet av is og sne.

Den drømmer om en palme,
Som selv i fjerne land,
Ensom og tiende sørger
På klippeveggen varm

ES2019

De beste, av Nordahl Grieg

Jeg fortsetter søndagene i måneden med dikt av Nordahl Grieg. Denne gangen er det «De beste». Posten begynte med å være veldig enkel, stort sett med kun diktet, men den har blitt utvidet sammen med de andre diktene av Grieg, i februar 2018. I dette arbeidet har tilgangen på bøker på nasjonalbibliotekets nettsider hjulpet meg mye. Jeg har fått lest verselæren av Hallvard Lie, og jeg har fått lest i flere biografier og omtaler av Nordahl Grieg. Med det vil diktet bli bedre presentert.

Diktet er skrevt i 1942, midt under andre verdenskrig. Norge er okkupert av de tyske nazistene, og motstandskampen synes ennå nokså håpløs. Nordahl Grieg er en som holdt motet oppe hele tiden, og evnet å formidle dette motet videre i noen av okkupasjonstidens aller beste dikt og tekster. Det er han, Inger Hagerup og Arnulf Øverland, men størst av dem alle, kanskje Grieg, siden han ikke bare utførte motstandskampen i flere kjente dikt, men også gikk inn i den med liv og sjel, ble soldat og døde. Så da ble han selv en av de beste som døde, men han hadde allerede på forhånd skrevet diktet som skulle sette mot i folk likevel.

De beste

Døden kan flamme som kornmo;
Klarere ser vi enn før
Hvert liv i dens hvite smerte:
Det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
Som ville og våget mest;
Rolige tok de avskjed,
En etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
En flokk blir alltid igjen,
De uunnværlige flinke,
Livets nest beste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
Sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
Men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
Strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
Mer rik en de døde var –
For menn har hatt dem som venner
Og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

1942

Språk, form og innhold

Kornmo er i følge ordboken gjenskinn fra lyn som er så langt borte at en ikke hører tordenen.

Diktet skal leses slik, med trykk på annenhver stavelse, men med variasjoner.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

Dette er en mye brukt strofeform. Den har 3 tryktunge stavelser i hver linje, og variasjoner på antallet trykklette stavelser i mellom. Strofen har balladerim, med mønsteret oaoa, andre og fjerde linje rimer. Denne strofeformen blir av og til kalt Heine-strofen, etter den kjente tysk dikteren som utviklet den til mesterskap. Strofen med 8 trefotede vers og kryssrim har sin opprinnelse fra Hildebrandskvadet, og kalles derfor Hildebrandstrofen. I sin verselære av 1967 skriver Hallvard Lie at

Tematisk er Hildebrandstrofen tett knyttet til det nasjonale og heroiske; den har således aldri fornektet sitt opphav i heltediktningen (Lie, s. 236).

Lie skriver videre at strofeformen også ble brukt i gravsalmer, slik at den får et dobbeltsidig stemningspreg av heltedikt og gravsalme. Det følger et høytidelig alvor, skriver han, men også en stemning av glad fortrøstning og optimisme. Det er som Lie skriver direkte om diktet til Grieg. Nordahl Grieg brukte denne strofeformen svært ofte, bare tell etter neste gang du har et dikt av ham foran deg, om det ikke er tre trykksterke stavelser i hver linje, og én eller to trykklette stavelser mellom dem.

Innholdet i diktet skulle ligge ganske åpent opp i dagen. Det er et kampdikt ment for å sette mot i folk, og da kan det ikke være vanskelig tilgjengelig slik at det trenger forklaringer. Bildet om at døden flammer som kornmo, eller glansen fra et lyn langt borte, kan hvem som helst tenke gjennom hva betyr. Den i dens hvite smerte, er døden.

Når Grieg skriver mot vest, i linje 2, så leser jeg det i tilknytning med at Grieg var fra Bergen, vestlandet, der mot vest betyr ut mot havet. Grieg hadde selv i hele sitt liv sterk tilknytning til havet, det er et hovedpoeng i Johan Borgens biografi om ham fra 1945, og det er helt synlig i mange av hans aller mest kjente tekster (For eksempel Vår ære og vår makt). I krigen kunne mot vest også bety å reise til England, for å delta i motstandskampen derfra. Det var forbundet med stor fare å forsøke denne overfarten til England, mot vest.

I strofe 3 er det de som blir igjen som blir kalt flinke, uunnværlige og de nest beste menn. Disse er de levende som blir igjen og styrer verden. Strofen står i motsetning til den fjerde, der det er de beste som har nok med å dø på forskjellige måter.

Strofe 5 er viktig, for der kommer tanken om at det er ikke bra å tenke om de døde på denne måten. Det er å hedre dem med avmakt, fordi man hedrer dem med å tenke så godt om dem, men om man så tenker at det ikke er vits å kjempe videre, siden de beste har prøvd uten å lykkes, da leder det til avmakt. Da gir man opp. Da har man sveket de beste, som nettopp trodde på kampen og seieren. Man sitter bitter igjen, men den bitterheten må man overvinne, for ikke å forråde de som allerede er døde.

Denne tanken blir utvidet i linje 6. Grieg uttrykker seg her på vegne av de mange døde, de vil ikke sørges til døde, vil ikke bare at de etterlatte skal sørge over dem, men heller at livet skal gå videre, at de skal leve i mot og tro. Grammatisk er de døde fortsatt subjekt i setningen, slik at det blir dem eller minnet om dem som skal leve videre i motet og troen. Linje 3 og 4 sier blodet strømmer i dristige hjerter. Det er dobbelt sant, og et godt retorisk virkemiddel av Grieg. Det er klart blodet strømmet i de dristige som døde, men nå skal det også strømme i de dristige som blir igjen. Siden ingen vil bli kalt feig, så oppildner Grieg folk til heller bli med i kampen, enn å sitte igjen i avmakt og bitterhet.

Strofe 7 fortsetter retorikken, nå med et retorisk spørsmål, om ikke de som har kjent dem var rikere enn den døde, mens denne levde? Rikdommen ligger i at denne personen kjente den døde, og at det ligger rikdom i å kjenne en så bra person. Som en begrunnelse ligger at folk har hatt dem som venner, barn som far. Det bygger opp under hovedtanken bak diktet, man må ikke sitte i bitterhet og avmakt, må ikke svikte denne heltens venner og barn.

Finalen kommer i den siste strofen. Med å øke livet (de gikk fra), menes å øke verdien av det. Det er blitt enda viktigere å bevare det og kjempe for det, når en så bra person er død. Tanken går opp enten man tenker på de dødes eget liv, at det livet de levde har fått en spesiell betydning, siden de døde på denne måten, eller det gjelder livene til de som blir igjen, de som nå har fått enda mer å leve for, og å kjempe for. Å spøke i nye menn, betyr at ånden går igjen, i det at man tenker på dem og bruker dem til inspirasjon. Så er det gravskriften på de dødes gravstein, de dødes hilsen til de levende: De beste blir alltid igjen.

Nordahl Grieg har snudd på den faste formelen, med at det er de beste som dør. Han skriver det er de beste som blir igjen. Og det er de døde som sier det, for at de gjenværende ikke skal kaste bort tiden med å sørge, være bitre og leve i avmakt, men å ta opp kampen og fortsette med fornyet kraft. Det er veldig viktig å avslutte et kampdikt med sterk optimisme og fortsatt kampvilje, det gjør Nordahl Grieg til gangs.

Kommentar til diktet

Min mening er at Nordahl Grieg når toppen av sitt forfatterskap i krigsårene. Da kan han gi sin entusiasme fritt utløp. Han har også levd et liv som passer til kampen, og da på parti med den svake, mot den sterke. Han hadde en sterk kjærlighet til Havet, og til Fedrelandet, Norge. Alt passet godt til oppgaven som lå til det norske folk i krigsårene. Det gjaldt å ikke la seg kue av okkupasjonsmakten, det gjaldt å holde motet oppe tross motgang og prøvelser. Der Grieg tidligere kunne bli kritisert for å være for ensidig og ikke se hele bildet i kompliserte forhold, var det under krigen ingen tvil om at han var på riktig side og ensidighet var riktig og nødvendig. Fascismen skulle avvises, det kunne bare skje gjennom kamp, og Grieg mobiliserte alle sine evner for å delta i denne kampen.

Det er en mening jeg deler med flere, at Grieg var på sitt beste, her. Dette skriver Kjølv Egeland, i biografien om Grieg, fra 1953

«Lyset av lykke og smerte hos den knelende mannen,» hviler over Nordahl Griegs krigsdikt, der han folder ut sitt flagg – på en gang fedrelandets, frihetens og menneskeverdets merke. Nordahl Griegs krigsdikt er hans betydeligste diktergjerning. For der har i en sum gitt mest av seg selv i en fullbåren form. Og der har han nådd lengst ut og dypest inn i tiden og folket. (Egeland, s. 244)

Biografien kom i 1953, en tid da krigen, prøvelsene og seieren ennå stod sterkt i minnet til folk, og de store følelsene var ekte og sterke. Lignende skriver Johan Borgen, i sin biografi om Grieg fra 1945. Egeland argumenterer med at Grieg skiller seg ut fra de andre krigsdikterne, for Grieg var krigen nesten som en fullendelse av livet, det var dette han var laget for. Grieg ville bruke diktene sine som en del av kampen, det var hans bidrag, og der han kunne gjøre mest nytte for seg. Dette tok han på største alvor, og forberedte seg alltid svært godt når han skulle få slippe til med radiosendinger fra England. Egeland siterer:

… Det er dyrekjøpte minutter vi har fått utlevert. En må ha noe godt å si… denne korte stunden, kanskje mer om menneskelig storhet enn menneskelig nederdrektighet: lykken ved å ha slike kamerater som de vi står smamen med. (Egeland, s. 241)

Også i diktet De beste er det dette som er målet. Å gi heder til de som har ofret seg i krigen, eller i andre kamper, samtidig som de som er igjen ikke skal miste motet. Måten det gjøres på, er at de døde gir så mye inspirasjon til de levende, at nå er det de som er igjen som er blitt best. Lykkes Grieg i å formidle dette, så er det et kraftfullt dikt han har skrevet.

Diktet er skrevet en tid det var lett å hengi seg til mismotet og fortvilelsen. I 1942 hadde nazi-Tyskland ennå ikke fått kjenne noen ordentlige nederlag. De hadde feid over Europa, og bare ikke lyktes helt i bombeangrepene over de britiske øyer og forsøkene på å knuse Sovjetunionen ved å erobre Moskva. Utsiktene for noen frigjøring av Norge på kort sikt var små. Kampen i mot syntes håpløs.

Lest opp mot denne bakgrunnen diktet er skrevvet i, blir det veldig sterkt. Det stod svært mye på spill. Den grusomme nazi-ideologien kontrollerte Europa, med umenneskelighet satt i system, terror som styreform i totalitære stater. Det gjaldt om å samle alle gode krefeter for å slå overmakten og grusomheten tilbake. Det gjaldt om å gjøre det gode på ny sterkest. Nordahl Grieg var brennende engasjert i denne kampen, og han satte livet inn på å bidra.

Diktet holder en god del av sin styrke om man leser det opp mot vår egen tid også, og våre dagers problemer. Det er vi levende som er igjen, og kan gjøre noe for å forbedre kloden vi lever på. Det nytter ikke å tenke at det er håpløst. Da har vi sveket de som døde før oss, da har vi sveket de beste. Kanskje kan vi også, riktignok med et lite smil, si vi har sveket Nordahl Grieg også, og det motet han ville sette i oss? Han var en av dem som våget mest, han var en av dem som døde. Men han døde ikke før han fikk skrevet ned at på hans og de andres gravsten skulle det stå:

De beste blir alltid igjen.

Det er oss.