Sonett 101, av William Shakespeare – O truant Muse what shall be thy amends

Godt nytt år!

Store deler av høsten fikk jeg ikke jobbet så mye med denne bloggen. Sånn vil det nok også bli fremover. Men noen ganger dukker det opp noen timer med inspirasjon og anledning, og da tar jeg fatt, og forsøker å hente inn det tapte. Jeg ser jeg er minst tre sonetter av Shakespeare på etterskudd, i tillegg til at mange av dem sikkert ikke er oversatt og kommentert skikkelig. Jeg legger også denne ut uferdig, men vil bruke litt av kvelden på å forbedre den.

Sonett 101

O truant Muse what shall be thy amends
For thy neglect of truth in beauty dyed?
Both truth and beauty on my love depends;
So dost thou too, and therein dignified.
Make answer Muse: wilt thou not haply say,
‘Truth needs no colour, with his colour fixed;
Beauty no pencil, beauty’s truth to lay;
But best is best, if never intermixed’?
Because he needs no praise, wilt thou be dumb?
Excuse not silence so, for’t lies in thee
To make him much outlive a gilded tomb
And to be praised of ages yet to be.
Then do thy office, Muse; I teach thee how
To make him seem, long hence, as he shows now.

Min oversettelse

Sonett 101

O, skulkende Muse, hva skal til for å forbedre deg
For din nektelse av sannhet i skjønnhet død
Både sannhet og skjønnhet avhenger av min kjærlighet
Det samme gjør du, og i det er du verdig
Gi et svar, Muse: vil du ikke kanskje si,
Sannhet trenger ingen farge, med hans farge fiksert
Skjønnhet ingen penn, for å legge skjønnhets sannhet
Men det beste er best, når det ikke er blandet sammen?
Fordi han trenger ingen pris, vilje til å være dum?
Tilgi ikke stillhet sånn, for det ligger i deg
Å gjøre ham mye å leve lenger enn en gyllen grav
Og bli priset av tider ennå å komme
Så gjør din plikt, Muse; jeg skal lære deg hvordan
Å få ham til å se ut også lenge herfra som han viser seg nå.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og ikke sjekket nøye opp.

Kommentar til sonetten

Jeg er på etterskudd, og legger ut for å komme ajour. Så kan jeg heller lage postene skikkelige siden, om jeg får tid.

Sonett 100, av William Shakespeare – Where art thou Muse that thou forget’st so long,

Sonett nummer 100 blir også postet på etterskudd, og ikke gjennomarbeidet.

Sonett 100

Where art thou Muse that thou forget’st so long,
To speak of that which gives thee all thy might?
Spend’st thou thy fury on some worthless song,
Darkening thy power to lend base subjects light?
Return forgetful Muse, and straight redeem,
In gentle numbers time so idly spent;
Sing to the ear that doth thy lays esteem
And gives thy pen both skill and argument.
Rise, resty Muse, my love’s sweet face survey,
If Time have any wrinkle graven there;
If any, be a satire to decay,
And make time’s spoils despised every where.
Give my love fame faster than Time wastes life,
So thou prevent’st his scythe and crooked knife.

Sonett 100

Hvor er du, Muse, du som glemmer så lenge
Å snakke om hva som gir deg all makt?
Bruker du ditt sinne på en verdiløs sang,
Formørker din makt ved å låne lave tema lys?
Vend tilbake, glemsomme Muse, og gjør straks godt igjen
I milde talle tid så dovent tilbrakt
Syng til øret som verdsetter din ligging
Og gir din penn både dyktighet og argumenter
Reis deg, hvilsomme Muse, eksaminer min kjærestes søte ansikt
Om tiden har gravert inn noen rynker der
Om noen, bli så en satyr til å ta det ned
Og gjør at tiden ødelegger det foraktfulle overalt
Gi min elskede berømmelse raskere enn tiden sløser bort liv
For å unngå hans ljå og krumme kniv.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjort skikkelig.

Et opplagt problem er ordet lays i linje 7, som er lett å forstå på engelsk, men vanskelig å få over til norsk.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått tid til å se skikkelig på den.

Sonett 99, av William Shakespeare – The forward violet thus did I chide

Jeg har kommet litt på etterskudd igjen på bloggen, og tilbakeposter dette innlegget.

Sonnet 99

The forward violet thus did I chide:
Sweet thief, whence didst thou steal thy sweet that smells,
If not from my love’s breath? The purple pride
Which on thy soft cheek for complexion dwells
In my love’s veins thou hast too grossly dy’d.
The lily I condemned for thy hand,
And buds of marjoram had stol’n thy hair;
The roses fearfully on thorns did stand,
One blushing shame, another white despair;
A third, nor red nor white, had stol’n of both,
And to his robbery had annex’d thy breath;
But, for his theft, in pride of all his growth
A vengeful canker eat him up to death.
More flowers I noted, yet I none could see,
But sweet, or colour it had stol’n from thee.

Sonett 99

Den fremtidige fiol hånet jeg
Søte tyv, hvor stjal du det søte som lukter
Hvis ikke fra min elskedes pust? Din purpurstolthet
Som på ditt myke kinn hviler som ansiktsfarge
I min kjærestes årer du har for stort dødd
Liljen som jeg fordømt for din hånd
Og skudd av marjoram hadde stjålet ditt hår
Rosene fryktsomt på torner stod
En blussende skam, en annen hvit fortvilelse
En tredje, verken rød eller hvit, hadde stjålet av begge
Og til hans ran hadde anektert din pust
Men, for hans tyveri, i stolthet over all hans vekst
En hevnfull råte eter ham til døde
Flere blomster la jeg merke til, men jeg kunne ingen se
Men søte, av farge, det hadde stjålet fra deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjennomarbeidet.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått tid til å se nøye på den.

Sonett 98, av William Shakespeare – From you have I been absent in the spring

Dette er sonett 98. Den fortsetter der den forrige slapp.

Sonnet 98

From you have I been absent in the spring,
When proud-pied April, dress’d in all his trim,
Hath put a spirit of youth in every thing,
That heavy Saturn laughed and leapt with him.
Yet nor the lays of birds, nor the sweet smell
Of different flowers in odour and in hue,
Could make me any summer’s story tell,
Or from their proud lap pluck them where they grew:
Nor did I wonder at the lily’s white,
Nor praise the deep vermilion in the rose;
They were but sweet, but figures of delight,
Drawn after you, you pattern of all those.
Yet seemed it winter still, and you away,
As with your shadow I with these did play.

Min oversettelse

Fra deg har jeg vært borte om høsten
Når stolte April, er kledd i all sin trim,
Har satt en ungdoms ånd i alle ting
Som tunge Saturn lo og hoppet med ham.
Likevel verken fuglenes sang, eller den søte lukt
Av forskjellige blomster i duft og kulør
Kan gjøre meg enhver sommers historie å bety noe
Eller fra deres stolte bane plukke dem der de grodde
Heller ikke fant jeg under i liljens hvite
Eller priset den Cinnoberrøde fargen i rosen.
De var riktignok deilige, men figurer glede
Tegnet etter deg, du mønster av alle disse
Likevel ser det ut til å være vinter ennå, og du er borte
Som med din skygge, lekte jeg med disse.

Kommentar til oversettelsen

To leap er «å hoppe veldig», kan man si på norsk, «gjøre et sprang». Lay er en kort, lyrisk eller fortellende tekst ment for å synges, «kvad, sang, ballade». Hue er «farge, kulør»

Oxfords Dictionary of English omtaler vermillion som «a brilliant red pigment made from mercury sulphide (cinnabar)«, eller «et briljant rødt pigment laget av kvikksølv-sulfid (Cinnober)». Det kan også være brukt om skinnende rødt, generelt. Så Shakespeare har her et ord som gir ham «skinnende rødt» i ett, og med den riktige rytmen. Jeg ser dansk Wikipedia har Cinnoberrød om denne fargen, så jeg bruker dette ordet i min oversettelse.

Kommentar til sonetten

Shakespeare bruker virkemidler som han ofte gjør i sonettene sine. Han sammenligner den elskede med det som er vakkert i naturen, og lar naturen bare være en skygge av det. Her trekker han også veksler på Platons idelære, der naturen er skyggene, den elskede idealet.

Sonett 97, av William Shakespeare – How like a winter hath my absence been

Sonett 97 begynner med tøvær, etter det vonde og vanskelige som har vært i sonettene 92 – 96. Det har vært en avstand mellom poeten og hans elskede, de har vært borte fra hverandre, som beskrevet i de foregående sonettene, og nå blir denne atskillelsen beskrevet som en vinter. Om vinteren er det frost og kaldt, og mørkt, alt spirende liv er dødt. Men som året som går, vil også den metaforiske vinteren mellom de elskende også passere. Den vil bli fulgt av en like metaforisk sommer, hvor de er sammen igjen.

Det følger fire linjer pakket med mening, om hvordan høsten så bærer med seg avkommet fra våren, og føder det, slik en enke føder mannens barn når han er død. I dette ligger også en myk vending i sonetten. Vi er innstilt på sommer og glede, at alt skal være bra igjen, men det er allerede høst, og det er enkens livmor som blir brukt i bildet.

I tredje kvartett er sommerens glede forbi. Det er de foreldreløses håp, barn uten far, for når vi høster om høsten, er våren forbi, og det som produserte fruktene er ikke lenger. I en overgang som kanskje ikke helt holder, skriver poeten på ny om den elskede, som ikke er der. Med det er heller ikke sommeren der, og selv fuglene lar være å synge. Eller de synger uten glede, slik løvet er blekt, for vinteren er nær.

Årstidssammenligningen er meget potent. Det er rikt på mening hvordan vinter, vår, sommer og høst følger hverandre, og hvordan de bærer hverandre i seg eller føler hverandres nærvær. Sammenligningen går til at når den elskede er borte, er det vinter. Ellers er det sommer, en lang sommer som varer fra vår til høst. Sonetten er rik på stemning og på mening, ordene har betydning og fungerer på flere plan, og ved nøyere lesning ser man at her er det egentlig vinter hele tiden. Den elskede er borte.

Sonnet 97

How like a winter hath my absence been
From thee, the pleasure of the fleeting year!
What freezings have I felt, what dark days seen!
What old December’s bareness everywhere!
And yet this time removed was summer’s time;
The teeming autumn, big with rich increase,
Bearing the wanton burden of the prime,
Like widow’d wombs after their lords’ decease:
Yet this abundant issue seemed to me
But hope of orphans, and unfathered fruit;
For summer and his pleasures wait on thee,
And, thou away, the very birds are mute:
Or, if they sing, ’tis with so dull a cheer,
That leaves look pale, dreading the winter’s near.

Min oversettelse

Hvordan har mitt fravær som en vinter vært
Fra deg, gleden over det flytende år!
Hvilke frysinger har jeg følt, hvilke mørke øyne sett!
Hvilken gammel Desembers nakne goldhet overalt!
Og likevel, ved å ta bort denne tiden var det på ny sommer
Den myldrende høst, stor med rik økning
Bærende den ødsle byrden av våren
Som enkens livmor etter deres herres nedgang
Likevel ser denne veldige saken for meg
Ut til å være håpet av foreldreløe barn, frukt uten far
For sommer og hans gleder venter på deg
Og, når du er borte,så er til og med fuglene tause
Eller, hvis de synger, så er det med en slik kjedelig feiring
At løvet ser blekt ut, i skrekk over vinterens komme.

Kommentar til oversettelsen

Jeg gjorde en mild omskriving på rekkefølgen av ordene i starten for å få en mer poetisk oversettelse på norsk. Det er også et valg om man skal oversette fleeting year med «flytende år», som jeg nå har gjort, eller gjøre en omskriving, som kanskje vil se mer naturlig ut på norsk. Jeg har holdt meg tett til originalen. Det samme gjelder i freezings, som er substantivisering av verbet freeze, som vel mer betyr å fryse til is, enn bare å være kald. Bare er «naken, utildekket», det samme ordet som vårt «bar». Bareness er ikke kroppslig nakenhet, selvsagt, men mer «goldhet», et landskap uten liv, slik jeg har oversatt det. De første fire linjer skulle være greie å forstå.

Den andre kvartetten er pakket med mening. Teem betyr «vrimle, myldre, yre, flomme over», noe som for øvrig passer godt også for ordene i denne sonetten, de myldrer av mening. Sammensetningen mellom increase (økning) og decrease (nedgang) bruker Shakespeare flere steder, som i den berømte starten av den første sonetten, det blir aldri like elegant å oversette til norsk. Wanton brukt som adjektiv er «uprovosert, meningsløs, formålsløs». Burden er «last» eller «byrde», men i sammensetning med womb (livmor) – og særlig hos Shakespeare – er burden «avkommet», altså «lasten i livmoren». Prime er «høydepunkt, punktet der man er på høyden», «det første og det beste». Men det kan også bety den første årstiden, «Våren», som det gjør her.  Så det er høsten, som bærer – eller føder – fruktene av våren, et ganske potent bilde.

Abundance er «overflod»

 

Kommentar til sonetten

Den sammenligner med årstidene.

Sonett 96, av William Shakespeare – Some say thy fault is youth, some wantonness

Dette er en av de mer berømte sonettene, som gjerne blir nevnt eller brukt som eksempel på Shakespeares sonettskrivingskunst. Den avslutter gruppen av sonetter, der poeten må forsvare den skjønne ungdommen han elsker for en dårlig handling denne må ha begått. Hva handlingen består i blir aldri sagt, men det antydes at det har med utroskap å gjøre, om den er fysisk eller psykisk. Så når det blir snakket om fault (feil, feiltrinn) i starten, så er det denne handlingen det gjelder. Det er den samme som blir beskrevet i sonett 95.

Disse sonettene handler om frykten ved å elske noen, og se at man står i fare for å miste ham eller henne, fordi vedkommende involverer seg med en annen.

Som så mange ganger før har jeg ikke tid til å presentere denne sonetten skikkelig, før senere.

Sonnet 96

Some say thy fault is youth, some wantonness;
Some say thy grace is youth and gentle sport;
Both grace and faults are lov’d of more and less:
Thou mak’st faults graces that to thee resort.
As on the finger of a throned queen
The basest jewel will be well esteem’d,
So are those errors that in thee are seen
To truths translated, and for true things deem’d.
How many lambs might the stern wolf betray,
If like a lamb he could his looks translate!
How many gazers mightst thou lead away,
If thou wouldst use the strength of all thy state!
But do not so; I love thee in such sort,
As, thou being mine, mine is thy good report.

Min oversettelse

Sonett 96

Noen sier din feil er ungdom, noen lettferdighet
Noen sier din ynde er ungdom og lett lek
Både ynde og feil er elsket av mer og mindre
Du gjør falske miner til din resort
Som på fingeren av dronning på tronen
Den laveste juvel vil bli høyt verdsatt
Slik er de feil som er sett i deg
Til sannheter oversatt og for sanne ting bedømt
Hvor mange lam kan den strenge ulv få lure
Hvis han til et lam kunne få sitt utseende oversatt
Hvor mange stirrende kunne du lede av sted
Hvis du kunne bruke styrken av alt du er
Men gjør ikke det, jeg elsker deg på en slik måte
At, som du er min, er også mitt det gode om deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er veldig grov, og langt i fra gjennomarbeidet. Jeg kan ikke engang garantere den er riktig.

Begynnelsen av sonetten virker enkel, men inneholder litt vanskeligheter når man ser nøyere på den. De to første linjene er veldig beslektet, først med at feilen (fault) er ungdommen, så at ynden eller gratien (grace) er ungdommen. Gjentakelsen kan få én til å tro at alt dreier seg om det samme, men i første linjen er det sånn at noen sier feilen er youth (ungdom), noen (at den er) wantonness.  Dette er eneste gangen i sonettene Shakespeare bruker uttykket wantonness (dog er wanton og wantonly brukt, i nummer 54 og 97), så det er ikke opplagt hva man skal oversette det med. Så kommer at noen sier din grace (ynde) er ungdom, og (at den er) gentle sport. Engelsk og norsk sport er ikke helt det samme, ei heller sport i dag og på begynnelsen av 1600-tallet, da sonetten ble skrevet. I oversettelsen min skal nokså det samme som i den engelske originalen stå, men hvordan det skal oppfattes er ikke opplagt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

fault 1. feilbristskavanklytemangel 2. feiltrinnforseelse 3. skyldfeil 4. (tennis e.l.) feil(serve) 5. (geologi) forkastning 6. (elektronikk) isolasjonsfeil

wantonness – av -> wanton 1. uprovosertmeningsløsformålsløs 2. lettferdiglidderlig 3. (gammeldags eller litterært) frodigyppig 4. (gammeldags eller litterært) lekenyrustyrliglivlig

grace 1. elegansesjarmyndegratie 2. gunstnådevelviljeyndest 3. elskverdighettaktanstandsømmelighet 4. (teologi) nåde 5. snevdragstrøk 6. nådehenstandfrist 7. dydgod egenskap 8. bordbønn 9. (mytologi) gratie 10. (musikk) forsiringfigur 11. forklaring: tillatelse til å melde seg opp til avsluttende eksamen

sport 1. sportidrettidrettsgren 2. lektidsfordrivfornøyelseatspredelse 3. levengjønap 4. noen som hånesnoen man ler av 5. offerfritt vilt (mht. latterliggjøring) 6. (hverdagslig, ofte i tiltale) real personskvær personingen dårlig taperen god sportsmannen som tåler en spøk 7. (biologi) avvikende individmutasjon 8. jaktfiske 9. (amer. hverdagslig) playboylevemann 10. (amer. hverdagslig) hasardspiller 11. (foreldet) flørt

resort (feriested) resort

Analyse (eller: Kommentar til sonetten)

Denne bloggen ville antagelig fått langt flere treff om jeg brukte ordet «analyse» i stedet for kommentar på min omtale av diktene. Mye av det jeg skriver er nyttig til bruk i en analyse, og ofte er det det jeg skriver i kommentaren som er det de som er på jakt etter en analyse ser etter, men jeg lar min akademiske redelighet gå foran ønsket om mange treff. Det er ikke noen analyse jeg skriver, det er en kommentar. Så da kaller jeg det det.

Denne gangen gjør jeg imidlertid et unntak. I omtalen av denne sonetten er det på sin plass med så mange litterære termer og faguttrykk, at det godt kan kalles en liten analyse, selv om den langt fra er fullstendig.

Sonetten starter med en anafor (gjentakelse av det første ordet i en setning eller setningsledd) og parison (gjentakelse av samme grammatiske struktur).

Sonett 95, av William Shakespeare – How sweet and lovely dost thou make the shame

I sonett 95 blir avskjeden lettere å bære. Her er mange positive ord.

Sonnet 95

How sweet and lovely dost thou make the shame
Which, like a canker in the fragrant rose,
Doth spot the beauty of thy budding name!
O! in what sweets dost thou thy sins enclose.
That tongue that tells the story of thy days,
Making lascivious comments on thy sport,
Cannot dispraise, but in a kind of praise;
Naming thy name blesses an ill report.
O! what a mansion have those vices got
Which for their habitation chose out thee,
Where beauty’s veil doth cover every blot
And all things turns to fair that eyes can see!
Take heed, dear heart, of this large privilege;
The hardest knife ill-used doth lose his edge.

Min oversettelse

Sonett 95

Hvor søt og deilig gjør du skammen
Lik makken i en velduftende rose
Flekker til skjønnheten i ditt spirende navn!
O! i hvilken sødme lukker du dine synder.
Den tungen som forteller historien om dine dager
Og gjør lystfulle bemerkninger om din moro
Kan ikke skjemme deg, men priser deg på en måte
Ved å nevne ditt navn, velsigner en dårlig rapport
O! I hvilken herskapsbolig har disse lastene tilhold
Hvilket for deres habitat å velge ut deg
Hvor skjønnhets slør dekker hver en flekk
Og alle ting vender seg til skjønnhet som øye kan se!
Ta deg i akt, kjære hjerte, for det store privillegium;
Den skarpeste kniv mister sin egg av dårlig bruk.

Kommentar til oversettelsen

Det er ikke klart hva skammen (shame) i linje 1 viser til, men lest i sammenheng med de foregående sonettene, har det noe å gjøre med at den skjønne ungdom ikke er så god innvendig, som han er i det ytre. Det er noen hint om at han kan ha forrådt ham. Jeg skriver «makken» og ikke «marken» for canker, det er et skadedyr som ødelegger plantene. Fragrant betyr «velduftende». I linje 3 er det vanskelig å få med alt innholdet over til norsk. Doth spot (eller does spot) kan bety «får øye på», men betyr her «flekker til», bud er som substantiv «knopp», eller «spire», mens verbet to bud er «å skyte knopper» eller «å spire». Her er det budding, brukt som adjektiv, altså «spiriende», «knoppskytende» eller i litt overført betydning, «vordende». Det er knoppskytingen av navnet det er snakk om, altså i det navnet hans skal bli kjent. Og det er skammen han er skyld i, som lik den makken i rosen, flekker til skjønnheten rosen – og han selv – er. Analogien holder godt i linje 4, der rosen er skjønnheten som dekker makken, mens den skjønne ungdoms ytre skjønnhet og herlighet dekker synden han har gjort.

Lascivious er noe sånt som «lystig», «kåt», «seksuelt begjær». Jeg oversetter med det litt unorske «lystfulle», uten å være helt fornøyd med det. Sport er her fritidsaktivitet, eller «moro», i klartekst det seksuelle eventyret han måtte ha hatt. Dispraise er en vanskelighet. Praise er «å prise» eller «å rose», dispraise er det motsatte, men vi har ikke noe ord for «ikke-prise». Jeg bruker det beslektede, også mildt religiøse ordet, «skjemme». Det er altså tungen som forteller historien i linje 5, som ikke kan la være å prise egenskapene den skjønne ungdom tross alt har. Han kan ikke snakke stygt om ham. Det er også slik – som vi ser i linje 8 – at bare ved å nevne navnet til den skjønne, så vil han overskygge alt negativt han ellers måtte si om ham, fordi han er så skjønn, at alle som vet hvem han er, vil beundre ham og være glad i ham. Det er noe sånt som blir sagt, det er i denne sonetten på ny overjordisk beundring. Jeg har oversatt linjene 5 – 8 i hensikt å få meningen klar på norsk, på bekostning av riktig ordlyd. Rapport er ikke «rapport», men «historien om ham».

Mansion er «herskapsbolig», et flott hus, prakthus. Vice er her «last» eller «lyte». Lastene er skammen (shame) i linje 1, moroa (sport) i linje 6, altså den pletten som har skitnet til den skjønne ungdoms gode navn og rykte. De har tilhold i et prakthus, fordi de har tilhold i den skjønne ungdommen selv. Veil er «slør».

Sonett 94, av William Shakespeare – They that have power to hurt, and will do none

Sonett 94 er en av de mest gåtefulle av Shakespeares sonetter. For å lese mer om dette, henviser jeg til min hovedkilde på nettet, Shakespeare-sonnets (som tidligere, i internetts barndom, het the amazing website of Shakespeare’s sonnets), som har skrevet om det her. Dr. Ledger, som er ansvarlig for siden, omtaler denne sonetten som the most enigmatic (sjekk synonym på FreeDictionary) of the sonnets.

Metaforene er til planeter, og sluttpoenget at liljer som råtner lukter verre enn ugress.

Første halvdel beskriver de som har makt til å skade, men velger å bruke den til å la være. De som
«Who, moving others, are themselves as stone,
Unmoved, cold, and to temptation slow, » 3-4
Desto merkeligere den plutselige overgangen til blomster og roser. En forklaring er at roser og blomster ikke er seg selvbevisst sin skjønnhet, og ikke gjør mer enn å eksistere, til glede for andre.

Sonnet 94

They that have power to hurt, and will do none,
That do not do the thing they most do show,
Who, moving others, are themselves as stone,
Unmoved, cold, and to temptation slow;
They rightly do inherit heaven’s graces,
And husband nature’s riches from expense;
They are the lords and owners of their faces,
Others, but stewards of their excellence.
The summer’s flower is to the summer sweet,
Though to itself, it only live and die,
But if that flower with base infection meet,
The basest weed outbraves his dignity:
For sweetest things turn sourest by their deeds;
Lilies that fester, smell far worse than weeds.

Min oversettelse

Sonett 94

De som har kraften til å skade, og ikke vil gjøre det
Som ikke gjør den tingen de viser mest
Som, ved å bevege andre, selv er som steiner
Ubeveget, kalde, og til fristelser langsomme
Som rettmessig arver himmelens nåde
Og foralter naturens rikdommer uten omkostninger
De er herrene over og eierne av sine ansikter
Andre, bare forvaltere for av deres eksellense
Sommerblomsten er søt til sommeren
Selv for seg selv, bare lever den og dør
Men hvis denne blomsten med simpel sykdom møtes
Det simpleste ugress overvinner hans verdighet
For de søteste tingene blir sure av deres gjerninger
Liljer som råtner lukter verre enn ugress.

Kommentar til oversettelsen

Noe av vanskeligheten i  denne er den utstrakte bruken av ordet do (gjøre) i starten, vi bruker ikke dette ordet på denne måten, og må omskrive. I dette må vi gjøre tolkninger man slipper unna i originalen, der det kan være på den ene eller andre måten, uten at man helt trenger å bestemme seg. Sonetten har også en svært lang startsetning, hele åtte linjer, og den gåtefulle meningen også på engelsk gjør det selvsagt vanskelig å oversette til norsk.

Jeg oversetter meningen i første linje, det var holdt for edelt i samtiden, å ha makten til å skade, men ikke å gjøre det. Dette hadde nok mer å si en tid det var stor forskjell på folk, og de med makt, lett kunne la seg friste til å misbruke den. Linje 2 er oversatt helt fornorsket, uten hensyn til den spesielle bruken av ordet do (gjøre).  Hva den betyr er ikke godt å si, verken på engelsk eller norsk, og spekulasjonene går flittig, siden det er så lite å holde seg til. Hva er denne tingen disse folkene med makt viser mest, og som de ikke gjør? Den kanskje mest nærliggende betydningen er at det ikke er samsvar mellom ord og handling, liv og lære, gitt sammenhengen sonetten står i (særlig nr. 93). Det kan også være det er mektige folk som ikke handler etter makten de har, eller noen som ikke handler etter følelsene sine, bare viser dem. Alle disse tolkningene har jeg etter Complete Sonnets and poems, University of Oxford, Colin Burrow. Å være som steiner i linje 3 er selvsagt i overført betydning, steiner, det mest ubevegelige som finnes. Det er nok også følelsesmessige bevegelser det er snakk om, her. Det samme gjelder over i linje 4, der det er et kjølig følelsesliv som blir beskrevet, et følelsesliv som ikke så lett blir oppildnet. Det er ikke helt gitt om det er positivt eller negativt ment, siden det å være langsom til å la seg friste ikke er så dumt, mens det på den annen side også kan beskrive en person som bare er ufølsom, kald og ubeveget.

I linje 5 er det som i linje 4 kanskje var positivt, kanskje negativt, udelt positivt. De arver himmelens nåde, grace er et ord som kan bety mye, men i forbindelse med Gud og himmelen, er det gjerne «nåde» som blir mest naturlig på norsk. «Velsignelser» kunne vært et annet alternativ, i denne sammenhengen. I linje 6 er det naturens rikdommer som også blir arvet, sammen med Guds nåde, og det uten expence, altså «hva det koster». Det må altså bety at de får det gratis, de som i linje har makten uten å bruke den, men hva det er de får – hva naturens rikdommer konkret skal bety – og hva det betyr at de får ha det uten å ha noen kostnader med det, det er langt i fra klart. Husband er her brukt som verb, i betydningen «forvalte», gjerne litt forsiktig og sparsomt, «ta vare på», gir også en ide om hva som menes. Linje 7 må antas å bety at de har kontroll over sine egne ansikter, altså at de har styring på hvilke følelser som er synlige, de avslører ikke hva de tenker og føler. Jeg har lagt til «herrene over», for å understreke at «herre og eier» står sammen, de er herre over sine ansikter. Lord (herre) var en formell tittel i de dager, hvis noen skulle være i tvil om det. Betydningen må også her sees litt i sammenheng med den foregående sonetten, der temaet var forskjellen mellom det synlige og usynlige, det ytre og indre. Linje 8 er også mystisk, her står plutselig others (andre), som motsetning til dem det handler om fra linje 1 – 7. Steward er en forvalter på godset, det er grunn til da å tro at de er forvaltere for dem det handler om fra linje 1 – 7, altså de som har makt til å skade, men ikke gjør det, og som får himmelens nåde og forvalter naturens rikdommer. Det er imidlertid ikke helt lett å si hva som konkret menes, og hvordan denne sonetten her skal tolkes. Oxford-utgaven setter sammenhengen mellom de som eier verdiene i husholdet (lords and owners), med de som bare forvalter dem (stewards). Men vi kommer ikke så veldig mye lenger med det, og jeg skal ikke gi meg ut på å spekulere videre.

Linje 9 har jeg omskrevet litt for at meningen skal komme klart frem. Det er altså sommerblomsten eller «sommerens blomst» som er med på å gi sommeren dens sødme. Merk at her i siste sekstett skifter analogien, de 8 første har vært om mennesker og om moral, om enn det har vært litt vanskelig å tolke, her er det om naturen og blomster. Det er veldig lett (eller nokså lett) å tolke, men det er ikke så lett å se sammenhengen med de 8 første linjene. Base er det som er på bunnen, «basen, fundamentet», men det er også noe nedrig, noe «simpelt» og «lavt». Weed er «ugress». Den vakre blomsten som gir slik sødme til sommeren, går tapt i møte med sykdom, om enn sykdommen er aldri så lav.

Konklusjonen er den vakreste i denne sonetten. Den sier at det (og de) som er gode i egenskap blir dårlige i gjerning, og at den søteste lilje lukter verre enn ugress, når den råtner.

Kommentar til sonetten

Om det ikke var for sammenhengen den står i, ville denne sonetten ha vært temmelig uforklarlig. Det er ingenting som direkte viser at det er poeten og hans elskede det her handler om, det er ingen «jeg» og ingen «du» i sonetten, det er om «herrer og eiere», folk med makt, og bitte litt om «forvaltere», stewards. Siden sonetten er satt opp som nummer 94, der de 126 første tydelig handler om denne skjønne ungdommen, som kommer rimelig klart frem i de andre, så går man ut fra at det kan handle om ham her også. Siden sonettene 87 til  96 handler om vanskelige forhold, om forskjellen mellom indre og ytre, om kjærlighet som kanskje ikke lenger er der, så antar man at det har noe med dette å gjøre her også. Men det blir spekulasjoner, og om den hadde stått for seg selv, er det lite sannsynlig at noen hadde valgt en slik tolkning.

Hva som er sikkert, og som står der, er at det er noen som har makt, og ikke bruker den, de skal få himmelens nåde. De eier jordens rikdommer, mens det er andre som kan forvalte dem, for dem. Disse gir sødme til livet, som blomstene gir sødme til sommeren, kan man tolke, ut i fra de siste seks linjene. Men om enn de er aldri så søte, skjønne og vakre, så kan de bli rammet av sykdom, og da råtner de og blir noe annet. Da blir de verre enn ugress. Kanskje er det moralsk sykdom det her er snakk om, om enn sammenligningen ikke helt holder, siden blomster vanskelig kan holdes ansvarlig for sykdommer de pådrar seg.

 

 

Sonett 93, av William Shakespeare – So shall I live, supposing thou art true

Sonett 93 fortsetter problematikken om den elskede er sann eller falsk. Dette er et tema som opptar Shakespeare, hvordan kan noe som synes vakkert, likevel ikke være det? Hvordan kan noe være annerledes inni, enn det ser ut utenpå? I Othello er det slike spørsmål som gnager hovedpersonen, men her er det det synlige på overflaten som også er sannheten, Desdomena er tro, skjønnheten lyver ikke. Det er Iago som lyver. I andre tilfeller forleder skjønnheten og fristelsen. Et berømt eksempel på det, er Eva som blir fristet av eplet i Bibelen. Dette eplet ser så godt ut, men leder til undergangen. Hvordan kan noe være slik?

Poeten i denne sonetten kan ikke helt få seg til å tro at den skjønne ungdom han elsker ikke er så vakker i sitt indre, som han er i sitt ytre. Sonetten er fylt av sammenligner av hva som er på overflaten, og hva som er inni, hva som er i øyet, og hva som er i hjertet. Poeten vil gjerne tro at sånn som det ser ut, er sånn som det er, men minner også på at det trodde Eva om eplet også.

Sonnet 93

So shall I live, supposing thou art true,
Like a deceived husband; so love’s face
May still seem love to me, though altered new;
Thy looks with me, thy heart in other place:
For there can live no hatred in thine eye,
Therefore in that I cannot know thy change.
In many’s looks, the false heart’s history
Is writ in moods, and frowns, and wrinkles strange.
But heaven in thy creation did decree
That in thy face sweet love should ever dwell;
Whate’er thy thoughts, or thy heart’s workings be,
Thy looks should nothing thence, but sweetness tell.
How like Eve’s apple doth thy beauty grow,
If thy sweet virtue answer not thy show!

Min oversettelse

Sonett 93

Så skal jeg leve, med antagelsen om at du er sann
Som en bedratt husbond, så vil også den kjæres ansikt
Fortsatt se kjærlig ut for meg, men endret til noe nytt
Det synlige med meg, ditt hjerte andre steder
For det kan ikke leve hat i øyet ditt
Derfor, kan jeg i det ikke kjenne din forandring
I manges ytre er det falske hjertes historie
Lunefullt skrevet, med rare, mistenksomme rynker
Men himmelen bestemte da du ble skapt
At i ditt ansiktet skal søt kjærlighet alltid hvile
Hva enn du tenker, eller i hjertet føler
Skal ditt ytre ikke noe derfra, bare skjønnhet fortelle
Hvordan som Evas eple kan din skjønnhet vokse
Hvis din skjønne dyd ikke svarte til ditt ytre.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten bruker enkle ord, så den er ikke vanskelig å forstå. Men flere av de engelske ordene som blir brukt har flere betydninger, noe som gjør den vanskelig å oversette til norsk. Nøkkelordene med doble og flerdoble betydninger er love og look. Love er et vanlig problem, mens look er litt særegent for denne sonetten, der det kan bety «blikk», «utseende» og «oppførsel», og betyr alt sammen samtidig. Det er det synlige ytre, som står i motsetning til det ukjente indre.

Starten på sonetten fortsetter der sonett 92 slapp. Både på norsk og engelsk kan førsteordet so (så) dekke to betydninger, enten «som følge av.., så er det slik at», eller «på denne måten». Det er uansett slik at poeten (fra den foregående sonetten) ikke har fått noen visshet om den elskende er sann eller falsk, og derfor bare må anta (suppose) at han er sann. Deceive er «å bedra, å narre». Love er nesten alltid vanskelig å oversette fra engelsk til norsk, siden det betyr både kjærlighet og elskov, er både verb og substantiv, i tilllegg til å være et helt vanlig kjælenavn for den elskede, som vårt norske «min kjære» (my love). På toppen er det lange, norske ordet kjærlighet umulig i stavelsene, og vil alltid ødelegge rytmen i en sonette. Jeg oversetter fritt, og vil ha frem meningen, heller enn rimene og verseføttene, men det er jo fint om det også klinger litt vakkert, som det gjør i originalen. Den riktigste oversettelsen er nok her i linje 2 «kjærlighet», men siden «kjære» også er mulig, oversetter jeg heller med det. I originalen ringer ordet dobbelt, og kan bety både det ene og det andre. Merk at so i linje 2 også gir en ambivalent mening til leddsetningen so love’s face. Enten er det en avslutning, at den kjæres ansikt også vil være som en bedratt husbond. Eller så er det en innledning, «slik at også den kjæres ansikt vil se ut som kjærlighet for meg». Det norske ordet «så» får med begge betydninger. Look er også et engelsk ord med flere betydninger, det kan være både blikk og utseende, og også «det man ser i deg», altså oppførselen. For å få meningen klart frem oversetter jeg look med «det synlige».

Øye i linje 5 er nok ikke bare øye, men alt det synlige, ansiktet. That (det) i linje 6 viser tilbake på dette øyet, dette synlige, og betyr at siden det ikke vil være noen forandring synlig i det ytre, så kan ikke poeten vite om noen forandring har skjedd. Han kan ikke vite om den elskede fortsatt føler det samme for ham. To frown er å rynke pannen, som man gjør når man tenker eller er mistenksom. Vi har ikke noe eget ord for dette på norsk, og må bruke det samme ordet «rynke», som engelskmennne har i wrinkle, og som også står her i sonetten. Jeg trikser det til i oversettelsen, som man ser i linje 8.

Linje 11 er fritt oversatt, substantivet thoughts er byttet ut med verbet «tenker», mens vanskeligheten thy hearts workings be (direkte oversatt, noe sånt som: hva hjertets arbeid måtte være – eller hva som måtte komme ut av hjertets arbeid), er glattet helt ut med enkle og greie «i hjertet føler». Min oversettelse får i god norsk frem meningen i linjen, men er altså ikke helt rettferdig til originalen. Som man vet er det i hjertet følelsene ligger, særlig tenkte man sånn i gamle tider, mens bruken fortsatt henger igjen, om enn det er få om noen som oppriktig mener hjertet er i stand til å føle noe. Linje 12 er derimot nokså direkte oversatt, om enn det dermed halter litt på norsk. Thence betyr «derfra, der i fra».

Meningen med Evas eple i konklusjonen er ikke at skjønnheten vokser som skjønnheten i dette eplet, men at akkurat som Evas eple, kan ikke skjønnheten til den elskede vokse, om ikke det indre svarer til det ytre. Grammatisk er det ikke dette som står, men det er klart dette som menes. Virtue oversettes mest direkte med dyd, men er ikke helt en-til-en med vår betydning av ordet. I sonetten er det de indre karakteregenskapene som menes, essensen. Det er igjen altså det som det synes at han er, og det som han egentlig er.

Kommentar til sonetten

Det er kanskje litt spesielt at jeg så konsekvent skriver «ham» om den elskede, den skjønne ungdom, som poeten skriver om. Poeten er selv en mann, det er det ingen tvil om, om enn det ikke trenger være akkurat Shakespeare selv. Hvem den skjønne ungdom er, og i hvor stor grad sonettene er selvbiografiske og ment konkret, er ikke noe jeg legger meg oppi. Det er ingen kilder som svarer på spørsmålet, så det vil uansett bli bare spekulasjoner. De 126 første sonettene er imidlertid skrevet til en mannsperson, så selv om det for mange av dem er fullt mulig å erstatte mannen med kvinnen, så er det ikke slik de er ment, og derfor er jeg også konsekvent med å skrive «han». På litteraturbloggen har jeg skrevet mer om sonettene, samlet sett.

Så veldig konkret og biografisk kan vi uansett ikke lese sonettene. Shakespeare var tidlig gift, fikk tidlig barn, og ble med sin kone hele livet. For alt vi kan vite var han lykkelig gift. Det er derfor lettere å lese sonettene på ideplanet, der de behandler tidløse og universelle tema.

Her er det altså forskjellene mellom det ytre og det indre, at man ikke kan stole på sansene sine. I det ytre har den elskende fortsatt den elskedes følelser, men han kan ikke vite om han også har det i det indre. Det er bare en antagelse, en antagelse den elskende velger å leve med. Det er som alltid inderlig og vakker kjærlighet beskrevet, der den elskede blir løftet til overjordisk skjønnhet, berørt av himmelen, der det guddommelige har bestemt at i det ytre skal alltid skjønnhet synes. De negative og stygge følelser vil ikke bli avslørt på overflaten.

Derfor kan ikke den elskende noen gang bli helt sikker på at han forsatt har sin elskedes kjærlighet. Han kan bare minne om at skjønnheten ikke kan vokse, om den som Evas eple bare er på overflaten. Hvis ikke det indre svarer til det ytre, så er det ikke lenger skjønnhet.

DSC_0159

 

 

Sonett 92, av William Shakespeare – But do thy worst to steal thyself away

Dette er en foreløpig versjon av Shakespeares sonett nummer 92. Det er en vakker sonett som fortjener bedre, i likhet med en del andre sonetter og dikt på disse sidene. Det blir alt sammen rettet på etter hvert som jeg får tid.

Sonnet 92

But do thy worst to steal thyself away,
For term of life thou art assured mine;
And life no longer than thy love will stay,
For it depends upon that love of thine.
Then need I not to fear the worst of wrongs,
When in the least of them my life hath end.
I see a better state to me belongs
Than that which on thy humour doth depend:
Thou canst not vex me with inconstant mind,
Since that my life on thy revolt doth lie.
O what a happy title do I find,
Happy to have thy love, happy to die!
But what’s so blessed-fair that fears no blot?
Thou mayst be false, and yet I know it not.

Min oversettelse

Men gjør ditt verste for å stjele deg vekk
For i perioden av livet er du bundet til meg
Og livet vil ikke lenger enn din kjærlighet bestå
For det avhenger av den kjærligheten
Da trenger jeg frykte det verste av urett
Når i det minste av dem mitt liv har en ende
Jeg ser en bedre tilstand tilhører meg
Enn den som avhenger av ditt humør
Du kan ikke plage meg med skiftende sinn
Siden livet ligger på ditt svik
Hvilken lykkelig tittel vil jeg finne
Lykkelig for å ha din kjærlighet, lykkelig å dø
Men hva er så velsignet-pent som ikke frykter blot?
Du kan være falsk, og likevel vet jeg det ikke.

Kommentar til oversettelsen

Første linje er en artig omskriving av frasen «gjør ditt beste» (do thy best), her skal den sonetten er tilegnet gjøre sitt verste. To steal thyself away (direkte oversatt: stjele deg selv vekk) er ikke en vanlig formulering, verken på engelsk eller norsk. Meningen er imidlertid enkel å få grep om, sonettskriveren vil ikke den elskede skal forlate ham, og med å bruke ordet stjele (steal) får han inn at det vil dreie seg om et tyveri, at den elskende er en slags eiendom. Assured oversettes godt med «garatert», vårt eget, gamle assuranse er «garantier», eller en forsikring, som vi vanligvis bruker nå. Her er det den elskede ungdom sonetten er tilegnet som er «garantert» sonettskriveren, eller bundet til ham som under en forlovelseskontrakt. Term of life er perioden denne forpliktelsen vil vare, altså den lovmessige tidsbegrensning for forholdet. Som så ofte ellers bruker Shakespeares rettsbegreper om kjærlighet. Merk bruken av thy love og that love i linjene 3 og 4, «din» og «den» kjærlighet(en). Som alltid er det problematisk å oversette det engelske love med det norske «kjærlighet», siden love også er «elsk», og dermed åpner for tanker om kjønnsakten mer enn den filosofiske kjærligheten. I tillegg er lydene og metrikken i «kjærlighet» og særlig «kjærligheten» veldig lite poetisk, og umulig å få godt inn i en gjendiktning.

Vex er et av flere engelske ord som har med å irritere, plage, ergre og provosere å gjøre. TheFreedictionary har en oversikt over disse synonymene, og nyansene mellom dem. Revolt kommer fra det italienske «rivoltare«, som betyr «å snu rundt» («voltare» er «å fly», prefiksen re- å gjøre noe på nytt, gjerne i en idè om at noe går rundt), det er samme ord som i revolusjon. Her i denne sonetten, som ofte ellers i Shakespeare, betyr det «svik», med en idè om at det er hjertet som endrer seg, det «snur rundt» og skifter mening.

Kommentar til sonetten

I denne sonetten er det ingen ro noe sted, siden sonettskriveren aldri kan være sikker på sin elskedes kjærlighet.