Du og De, av Aleksander Pusjkin

Et enkelt dikt avslutter serien med dikt av den russiske poeten Aleksander Pusjkin (1799-1837) i dag. Det er et dikt som gjør litt moro ut av høflighetsformene ty og vy, eller du og De. I det gamle Russland var det en selvfølge at alle øvrighetspersoner ble tiltalt med De, og det skulle ikke mye til å bli øvrighetsperson. Kun de nærmeste venner og drikkekamerater og bondetamper var du. Ennå blir alle fremmede tiltalt med De, til like med læreren, tannlegen, politikere, notariuser, alle du går inn i et underlegenhetsforhold til. Jeg tiltaler min kones mor med De, men med søsteren er det litt frem og tilbake. Russerne har til og med et slags ordtak for den utstrakte bruken av De: Idu na vy!, direkte oversatt «jeg går (over) til De!», eller «nå skal jeg begynne å kalle deg med De». Meningen er «nå skal vi ikke lenger være venner», «vi er ikke lenger dus», «jeg er sint og fornærmet».

Russernes nasjonalpoet gjør det til stor litteratur hvordan skillet mellom høflighetsformen og vennskapsformen skiller mellom formelt vennskap og kjærlighet. Det er også åpent for alle som leser russisk litteratur i original, da endringer i personers vennskapsforhold kommer til uttrykk i hvordan den andre personen tiltales. Siden verbene også konjugeres etter subjektsformen (eller man bøyer verbet etter hvem som utfører handlingen, slik det også er i latinske språk som fransk, spansk og italiensk) kan man ikke vri seg unna med å utelate pronomenet. På norsk blir det kunstig nå med De, og på engelsk eksisterer ikke formen i det hele tatt. Pusjkin er en god del år før de store russiske romanforfatterne, da han skrev dette diktet, i 1825, ble det ennå ikke skrevet romaner. Men høflighetsformene var så absolutt til stede.

Russiske skolebarn er satt til å pugge dette diktet, og russiskspråklige med utdannelse vil kunne sitere det ordrett. De tar vare på sine poeter og på sine store dikt i det store landet i øst, slik blir også språket lært inn og bevart som det blir brukt best.

Utgaven jeg trykker limer jeg inn fra russisk Vikiteka.

 

Ты и вы

Пустое вы сердечным ты
Она, обмолвясь, заменила
И все счастливые мечты
В душе влюблённой возбудила.
Пред ней задумчиво стою,
Свести очей с неё нет силы;
И говорю ей: как вы милы!
И мыслю: как тебя люблю!

Du og De

Pustoje vy serdetsjnym ty
Ona obmoljas, zamenila
I vsje stsjastlivyje metsjty
V dusje vliubljonnoj vozbudila.
Pred nej zadumtsjivo stoio,
Svesti otsjej njejo njet sily;
I govorju ej: kak vy mily!
I mysliu: kak tebja liubliu!

Min oversettelse og gjendiktning

Ты и вы

Tomme De med hjertelige du
Erstattet hun i en forsnakkelse
Og alle lykkelige drømmer
vekket hun i min forelskede sjel.
Foran henne står jeg tankefull,
Å ta øynene fra henne er ikke i min makt;
Og sier til henne: hvor De er søt!
Og tenker: hvor jeg elsker Deg!

Du og De

Plutselig sa hun du for De
En forsnakkelse, som var nok
Til at jeg i min sjel ble lykkelig
Og alle drømmer i den vekket opp.
Foran henne står jeg tankefullt der ,
Krefter til å se bort har ikke jeg;
Og sier til henne: hvor skjønn De er!
Og tenker stille: hvor jeg elsker deg!

 

 

Kommentarer til språket og oversettelsen

I oversettelsen har jeg omskrevet litt og endret rekkefølgen på noe for å gjøre det forståelig på norsk. I gjendiktningen har jeg tatt bort og lagt til for at det skal fungere som et dikt. Med det har min stil blitt vel så synlig som Pusjkins, noe leseren nok må leve med. Med å gjøre det på den måten får jeg i det minste flere gjendiktninger ferdige, og forhåpentligvis kan det gjøre flere interesserte i disse diktene og kanskje åpne en ny verden for noen.

Ordet Пустой (pustoj) kan i tillegg til «tom» også bety «lettsindig» eller «ubetydelig», som man ser av glosene under. обмолвясь (omolvjas) er gerundium (adverbialpartisipp) av обмолвиться, som betyr «å forsnakke seg». Det er altså en slags «forsnakkende seg» erstattet hun De med Du (заменила betyr «erstatte»). En slik måte å formulere seg på er unaturlig på norsk. Vi omskriver med substantivisering, og så en preposisjon (å forsnakke (seg) -> en forsnakkelse, og så «i forsnakkelsen»). Ordene В душе влюблённой (v dusje vliubljonnoj) hører sammen, preposisjonen В (i) styrer lokativ, og душе влюблённой er lokativsformer for душа влюблённая.

Ellers skulle det ved hjelp av glosene under være ganske greit å finne ut av hva de ulike ordene betyr, og hvordan jeg har tenkt i mine oversettelser. силы betyr krefter, det står i genitiv, siden нет (njet) er nekting (russisk bruker genitiv ved nekting), så her har jeg omskrevet litt. Som man ser av glosene betyr Свести mye forskjellig, det meste i betydningen  ta med seg noe et sted, som oftest ned eller bort. Det skulle være greit å oversette med «å ta øynene bort», eller «se vekk», som jeg har valgt i gjendiktningen. Originalen har imidlertid det poetiske ordet очей (otsjej) for «øyne». Det vanlige ordet for øye og øyne er глас (glas) og гласа (glasa).

Gloser

Fra kunnskapsforlagets store blå russisk-norsk ordbok.

Пустое -> Пустой 1. tom; folketom, mennesketom; hul; ledig; fri- 2. lettsindig; tom; overflatisk 3. tom, løs; nytteløs, bortkastet; tom, innholdsløs 4. ubetydelig, bagatellmessig

сердечным -> сердечный 1. (относящийся к сердцу) hjerte-; сердечная мышца; сердечный припадок  2. (добрый, отзывчивый) varmhjertet, hjertelige 3. (любовый) kjærlighets-; сердечная драма

обмолвясь -> обмолвиться 1. (оговориться) forsnakke seg 2. (приговориться) forsnakke seg, nevne i forbigående

заменила -> заменить 1. (кем-л, чем-л) erstatte 2. (занять место; стать равноценным) erstatte; vikariere for 3. (сменить) avløse

влюблённой-> влюблить gjøre {få} noen forelsket i seg: fordreie hodet på

задумчиво -> задумчивый tankefull, ettertenksom

Свести II (1) 1. føre ned; leie ned; hjelpe ned; føre vekk 2. bringe, føre, leie; hjelpe 3. (вывести, устранить) fjerne; få bort; ~ пятно  4. hogge ut 5. redusere til, bringe ned til

очей -> око <мн очи> поэт. øye, øyne

Kommentarer til diktet

Jeg kjenner jeg er direkte innhabil når det kommer til russiske dikt, og særlig til Pusjkin. Jeg kommer på gråten ved slutten, enda så enkelt det er, og enda så i farten det kanskje er skrevet. Det har en veldig gjenklang i meg, disse russiske følelsene, og alt som ligger bak dem og i dem.

Jeg blir også slått av hvor økonomisk, rikt og poetisk det russiske språket er. Det er ikke mulig å få inn alle meningene og alle assosisasjonene på norsk, uten å bruke en mengde ord. I mine oversettelser er ord overflødige, de kan tas bort, setningene kan omformuleres. I originalen er hvert ord nødvendig.

Det begynner veldig forsiktig, Пустое вы сердечным ты, det tomme De for det hjertelige Du. сердечным er satt i dativ, det vil si at det er dit det går. Så er det «hun erstattet», med «i en forsnakkelse» eller «forsnakkende seg» (обмолвясь) i mellom. Deretter er det som om alt åpner seg, denne enkle forsnakkelsen setter i gang er rikdom av følelelser og drømmer i jeg-personen. «Og alle lykkelige drømmer i den forelskede sjelen ble vekket hun» er den direkte oversettelsen. Verbet возбудила står i fortid, og da indikerer russiske verb kjønnet og tallet (entall eller flertall) på den som utfører handlingen.

Russerne har ofte dette med at mannspersonen står tankefull eller på annen måte foran kvinnen han elsker. Også Lermontov skildrer denne situasjonen i diktet Til A. O. Smirnova. Der er det imidlertid slik at han foran henne ikke får til å gjøre det han tenker når hun ikke er der. Hos Pusjkin er det forskjellen mellom hva han sier og gjør, og hva han tenker, som er poenget.

Det er en dobbeltbetydning til slutt, med at han elsker Deg, som kan bety ordet deg i plassen for Dem, altså at de er venner og dus, men det kan også bety at han elsker henne, altså personen.

Kanskje er det dette med at man står foran en mulighet man ønsker å gripe, men ikke helt vet hvordan å få det til, eller ikke klarer å overvinne følelsene til å få gjort det man vet man må, kanskje er det dette som griper meg så veldig. Kanskje er det det at jeg alltid leser og tolker russiske dikt som om følelsene der er helt troverdige og ekte. Det er ingen ironi, ingen forsøk på å være kul, det er mennesker med sterke følelser, og som strever med å få utløp for dem og få dem tilfredsstilt. Akkurat dette diktet slutter kanskje optimistisk, det er opp til leseren. Kanskje er tanken om at han elsker henne det som skal til for å innlede et forhold, for at det skal bli til henne. Og kanskje er forsnakkelsen hennes «en forsnakkelse» i hermetegn, en invitasjon til at også hun er interessert i noe mer.

I alle fall er det et nydelig dikt som har overlevd snart tohundre år, og er godt kjent av millioner av mennesker. Eller som det heter her på bloggen: Helt grei poesi!

 

Til A. O. Smirnova, av Mikhail Lermontov

Jeg tenkte å poste innleggene dagen de er postet, for så å flytte dem tilbake dit de hører hjemme når et nytt dikt blir postet den ukedagen. Dette diktet av Lermontov skal tilbake til februar 2015 når jeg får postet et nytt russisk dikt neste søndag.

*

Dette diktet av Mikhail Lermontov postes tilbake fra februar 2016. Det er et dikt som krever litt av meg å finne ut av, det er et dikt som ser ut til å finne også i noen andre versjoner, mens russisk wikisource har redaksjoner fra forskjellige årstall, . Noen av dem, som denne fra 1901, har flere versjoner. Selv om jeg leser russisk, kan jeg ikke skumlese det, og med komplisert eller uvant russisk hender det jeg misforstår eller ikke får med meg meningen. Jeg må også finne ut av hvem hovedpersonen i diktet, denne A. O. Smirnova, er.

Detektivarbeidet mitt med A. O. Smirnova er litt begrenset. Hun ble født 6. mars 1809, i Odessa, og var det som vel må kalles en hoff-dame hos Maria Fjodorovna (gift med tsar Paul I) og etterpå hos Aleksandra Fjodorovna (gift med tsar Nikolai I). Selv giftet hun seg i 1832 med Nikolai Smirnov, en diplomat, og var del av den politiske, intellektuelle og kulturelle eliten i datidens St. Petersburg. Som sådan mottok hun alle de store russiske forfatterne og kulturpersonlighetene fra 1830-årene, og litt utover, som Pusjkin, Lermontov og Gogol. Selv skrev hun også, memoarer, men uten at de har stor verken historisk eller kunstnerisk verdi. Et visst inntrykk må hun likevel ha gjort, for både Lermontov og Pusjkin har skrevet dikt til henne.

Diktet til Lermontov er mest kjent, og det er det jeg skal ta for meg i dag, i versjonen fra 1840, den som ser ut til å være brukt mest. Posten er i ferd med å nå et akseptabelt nivå, men er fremdeles under arbeid.

 

Diktet

А. О. Смирновой

Без вас хочу сказать вам много,
При вас я слушать вас хочу;
Но молча вы глядите строго,
И я в смущении молчу.
Что ж делать?.. Речью неискусной
Занять ваш ум мне не дано
Все это было бы смешно,
Когда бы не было так грустно

1840

Til A. O. Smirnova

Uten Dem vil jeg si Dem meget,
Foran Dem er det lytte jeg vil;
Men tiende taus ser De på meg strengt,
Mens jeg i forlegenhet tier.
Hva skal man så gjøre?… Med ukunstferdig tale
Er det å gripe Deres sinn meg ikke gitt
Det hele ville være morsomt,
Om det ikke hadde vært så trist

1840

Transkripsjon og gjendiktning

Gjendiktningen er som man ser ganske fri, og er i et språk og en tone som ligger mer for meg, enn for Lermontov. Rimene er beholdt, rytmen og utgangene er det ikke.

A. O. Smirnovoj

Bez vas hotsju skazat vam mnogo,
Pri vas ja slusjat vas hotsju;
No moltsja vy gljadite strogo,
I ja v smusjenii moltsju.
Sjto zj’ delat?.. Retsjiu neiskusnoj
Zanjat vasj um mnje ne dano
Vsje eto bylo by smesjno,
Kogda by ne bylo tak grustno

Til A. O. Smirnova

Uten deg har jeg mye å si deg,
Sammen med deg er det lytte jeg vil.
Men strengt ser du på meg, vil ingen ord gi meg.
Og jeg tier forlegen får ingenting til.
Så hva skal en gjøre? Med fattige ord
Kan jeg ikke gripe ditt sinn til sist
Det hele kunne vært morsomt, jo
Om det ikke også hadde vært så trist.

Jeg diktet også en annen versjon av diktet mens jeg var ute og gikk med barnet mitt. Da hadde jeg ikke Lermontovs dikt tilgjengelig, og fikk ikke med meg alle detaljene. Jeg poster likevel min versjon som den ble

A. O. Smirnova

Når du ikke er her har jeg mye å si deg

Når du er til stede er det lytte jeg vil.

Men strengt ser du på meg. Vil ingen ord gi meg.

Oppfører deg som om jeg ikke er til.

Så hva skal en gjøre? Med ord kan jeg ikke

Og din forstand er meg ikke å nå

Historien kunne vært morsom å like

Om den ikke hadde vært så kjedelig, og grå.

(ES2016, fritt etter Mikhail Lermontov)

Kommentar til språket og oversettelsen

Som alltid på russisk er det feller i språket. Hva som på overflaten ser enkelt og greit ut, gir problemer når man skal skrive det samme med norske ord. For eksempel er det ordet При (pri) i linje to, en preposisjon som har grunnbetydningen «foran». På norsk er det imidlertid sjelden vi bruker «foran deg» eller «fremfor deg» om noen man snakker med, det må vel i så fall understrekes, «stående foran deg, skjønner jeg at…». Russisk er et mer økonomisk språk enn norsk, de har en knappere uttrykksmåte og kan med få ord gi en svært rik betydning. Som man ser har jeg oversatt linjen nokså ditrekte.

Ordet молча er adverbialpartisipp (eller gerundium) av молчать, «å tie». Denne verbformen bruker vi ikke naturlig på norsk, den beste erstatningen vi har er verbformen som ender på -ende, her «tiende». Omformulert vil det være «(jeg er) i en tilstand av å tie, (mens) du ser strengt på meg)». Til allmennopplysning kan jeg her ta med at dette ikke må forveksles med den vanlige engelske verbformen som ender på -ing, og betyr at handlingen utføres (writing, running, thinking). Det har med aspekt å gjøre. På norsk blir også dette uttrykt med endelsen -ende (skrivende, løpende, tenkende), men det er ikke det samme som adverbialpartisippet dette handler om. Generelt skal man være ytterst forsiktig med å overføre grammatiske beskrivelser fra et språk til et annet. Begrepsapparatet vi har er laget for latin, og passer dermed for latinske språk. Bruken er ikke helt lik i andre språk, og ved å late som den er det, vil man komme feil ut. Det var et sidesprang.

Что ж делать (egentlig Что же делать) er en velkjent og morsom formulering på russisk. Alle som vil lære seg russisk vil før eller siden støte på den. Что делать (Hva må gjøres) er en roman av Nikolaj Tsjernisjesko, som kom ut i 1863. Romanen er mest berømt fordi Lenin gav ut en tekst med samme tittel i 1901, der han beskriver hva som må gjøres i Russland for å få til det kommunistiske samfunn. Jeg har ikke lest noen av tekstene, så jeg skal ikke si for mye om dem. Her handler det om problemet i oversettelsen, Что betyr «hva», делать er infinitiv av «å gjøre». Direkte oversatt blir det altså «hva å gjøre», noe som høres veldig primitivt ut på norsk. Derfor har tittelen «Hva må gjøres» satt seg. Partikkelen же  eller ж brukes omtrent som de norske partiklene «så, da, jo, nå», altså brukt i betydningen «hva skal man så [da, nå] gjøre, da», betydning det er lettere å føle enn å forklare.  Что ж делать blir kanskje best oversatt med «Så, hva skal man gjøre, da?» men det blir veldig mange ord og stavelser for det Lermontov får sagt med tre ord og fire (tre og en halv) stavelser.

Речью er instrumental av Речь, «samtale» (se gloser for flere betydninger), неискусной er også instrumental, adjektiv, for «ikke flink». På norsk får man instrumentalen gjennom preposisjonen «med», slik at oversettelsen «med tale er jeg ikke flink» skal være grei», om enn også her blir det mange ord og stavelser. Занять er også et ord som volder problemer. Dere ser av gloselisten hva slags betydninger ordet kan ha. Jeg prøver med oversettelsen «fatte». Meningen med disse to linjene (5 og 6) er at poeten ikke kan nå frem med ord, og heller ikke er gitt å forstå hennes sinn.

I sluttlinjene bruker Lermontov den russiske vendingen for hypotetiske setningskonstruksjoner, было бы, på norsk oversatt med ville være. Det lille ordet «бы» har funksjonen å gjøre en setning hypotetisk, og verbet knyttet til det skal settes i fortid. Det hele ville vært morsomt, om det ikke var (eller: «hadde vært») så trist. Dette er en vending som Lermontov har brukt før, i diktet

Gloser

смущение forlegenhet, sjenerthet, flauhet, *приводять кого-л в смущении sette noen i forlegenhet(

Речью -> Речь 1. (способность говорить) tale, taleevne 2. (зяык) tale, språk 3. (произношение) tale, uttale 4. (то, о чём говорить) tale, snakk 5. разг. (беседа) samtale, tale, snakk 6. (выступление) tale обратиться с речью кому-л holde tale til

неискусной -> неискусный  ikke flink, ikke dyktig (искусный 1. (умный) dyktig, flink 2. (мастерски выполненный) kunstferdig, forseggjort)

Занять/заимать 1. (заполнить собой) ta 2. (обладеть – город и т.д) innta, besette 3. (расположиться где-л) ta, ta i besittelse 4. (о времени) ta; oppta (заполнить) 5. (дать дело, работу) beskjeftige, sysselsette 6. (увлечь) oppta, underholde

ум 1. (мыслитеьная способность) forstand, klokskap, intelligens; vett; fornuft 2. (высокое развитие интеллекта) intelligens, skarpsinn, skaprsindighet, kløkt 3. (человек как носитель общественных представлений) sinn, gemytt 4. (человек с точки зрения умственных способностей) ånd, hode

дано -> дан -> дать gi

Kommentar til diktet

Kommer

 

 

 

Her er diktet i en annen versjon

В простосердечии невежды
Короче знать я вас желал,
Но эти сладкие надежды
Теперь я вовсе потерял.
Без вас — хочу сказать вам много,
При вас — я слушать вас хочу
Но, молча, вы глядите строго,
И я, в смущении, молчу!
Что делать? — речью безыскусной
Ваш ум занять мне не дано….
Все это было бы смешно,
Когда бы не было так грустно.