Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummer 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse

Sonett 130

Min kjæres øyne er ikke som solen i det hele tatt
Korall er mye rødere enn leppene hennes
Hvis snø er hvit, hvorfor er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser rosa, røde og hvite
Men  ingen slike roser ser jeg på hennes kinn
Og i noen parfymer er det mer behag
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, vet likevel
At musikk har en langt mer behagelig klang
Jeg kan forsikre jeg aldri så en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Men i himmelens navn, likevel synes jeg min kjære er like spesiell
Som noen det blir løyet om med disse falske sammenligningene.

Kommentar til språket og oversettelsen

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Coral er korall, fargen er rød, og coral ble ofte brukt som epitet til lepper i sonetter og andre dikt i denne perioden. En epitet er et karakteriserende tillegg til et substantiv, ofte brukt som et fast uttrykk, og for å få rytmen til å gå opp, i klassisk diktning. Det er en slik bruk coral lips, «korallrøde lepper», har i mange sonettsekvenser. Shakespeare bruker det selv på denne måten i Lucrece, og lignende i Venus and Adonis (coral mouth). Mer om dette står det i kommentaren til sonetten. Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig. Om ordet dun lurer jeg på om det ikke har sammenheng med dyne i sandyne. Fargen er den samme, gråbrun, et billedsøk på Google gir mange hester i denne fargen. Det er omtrent som en norsk fjording, men den egentlige hesten i denne fargen har også svart man. Lys menneskehud kan minne om denne fargen. Både Oxford-utgaven av Complete Sonnets and Poems og nettsiden Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

I have seen roses damasked, red and white, kan bety litt flere ting. Rosa Damascena, eller Damask rose, er en hybrid rose blandet av Rosa gallica og Rosa moschata. På norsk heter det damascenerrose. Fargen kan være forskellig, rød, hvit, rosa, eller blandet, men ofte er den rosa. I 1597 utgav botanikeren John Gerard en samling, Great Herball, eller, Generall Historie of Plantes, og i den blir damask, red and white betegnet som de tre grunnfargene i roser. Oxford-utgaven av sonettene mener imidlertid det er problematisk å snakke om damask som en farge, siden denne rosen består av flere farger. De mener det betyr at rosen er rød og hvit, altså en rose som er delvis hvit, delvis rød. Nettsidene Shakespeare-sonnets og ShakespeareWords mener imidlertid begge at dette er snakk om fargenyansen til damascenerrosen. I gloselisten har jeg lagt til oppslaget man får ved å søke etter damasked. Det går også an å søke på damask rose, og få a sweet-scented rose of an old variety, having pink or light red velvety petals which are used to make attar., fra Oxford Dictionary of English. Alt har å gjøre med Damaskus, hovedstaden. Det kan betegne stål, sverd, stoff og altså roser, herfra. Stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret. Å oversette dette til norsk er vanskelig. Å bruke ordet damascener, eller varianter av det, er fremmed og vanskelig, å oversette med rosa (fargen) er kanskje best, men da får man ikke med den betydningen Oxford-utgaven av sonettene mener er riktigst. Så her vil det alltid gå an å diskutere hva man velger. Jeg er, som man vil se, litt kreativ. I oversettelsen heller jeg mer til betydningen de mener er riktig i nettsidene, i gjendiktningen mer til Oxford-utgavens tolkning. For reeks (stinke, ose) er å merke at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er anakronistisk her.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

Glosene er slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

coral 1. korall 2. korallrødtkorallfarge
dun 1. gråbrun farge 2. forklaring: gråbrun hest med svart man 3.  (tidligere) hest 4. (sportsfiske) forklaring: gråbrun flue
wire 1. (metall)trådstreng 2. (lednings)trådkabel 3. (hesteveddeløp) mållinje 4. (hverdagslig) telegram 5. (musikk) (metall)streng 6. (jakt) snare (av metalltråd) 7. (sjøfart) bardunvaierståltrosse 8. avlyttingsutstyr 9. piggtrådgjerde
damask 1. damascere 2. veve i damaskmønsterdamask- eller mønsterveve 3. få til å rødmefarge lys rød
delight 1. gledefornøyelse(vel)behag 2. frydnytelse 3. henrykkelse
reek 1. (også overført) lukte (ille)stinkeose 2. damperykeose
belie 1. gi et galt inntrykk avstå i motsetning til 2. gjøre til skamme

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

Min gjendiktning

Sonett 130

Min kjæres øyne er slett ikke som solen
Og leppen mindre rød enn rød korall
Hvis snø er hvit, har hun mer hud som folen
Om hår er tråd, så gror det svart tråd, alt
Åh, jeg så rose vevd, i rød og hvit
Men slike roser har hun ei på kinn
Og noen parfymer dufter mer rikt
Enn pust som oser fra kjæresten min
Jeg elsker henne snakke, vet vel så
Musikk har langt mer behagelig klang
Jeg så ei gudinne i himmelen gå
Min kjære går på jorden dagen lang
Jeg syns dog hun er no’ mer for seg selv
Enn de det skrives falskt om likevel

ES2016-2018

Sonett 55, av William Shakespeare – Not marble, nor the gilded monuments

Forrige: Sonnet 54 (O! how much more doth beauty beauteous seem)

Sonett 55 er en av Shakespeares aller vakreste og mest berømte sonetter. Den tar opp det berømte og evige tema, om hvordan livet og skjønnheten forgår, mens man bare gjennom kunsten kan komme i en slags kontakt med evigheten. De klassiske, varige minner er de arkitektoniske, som pyramidene i Egypt og templene i det gamle Hellas. Det som er skrevet i marmor, forsvinner ikke så lett. Her – som i flere av de andre store sonettene til Shakespeare – er poeten selvbevisst om at også hans skrevne verselinjer kan ha samme evige verdi. Han er seg også bevisst at linjene sågar vil overgå den skjønnhet han skildrer i dem, siden denne skjønnheten blir glemt, mens diktet vil bli husket. Sonetter som tar opp samme tema er nummer 18 (Shall I compare you to a summers day…)og 19 (Devouring Time, blunt thou the lion’s paws…) fra tidligere, 65 (Since brass, nor stone, nor earth, nor boundless sea), 81, 107 og 123 fra de senere (Jeg henter referansene direkte fra Shakespeare’s sonnets, nettsiden jeg bruker som hovedkilde).

Sonnet 55

Not marble, nor the gilded monuments
Of princes, shall outlive this powerful rhyme;
But you shall shine more bright in these contents
Than unswept stone, besmear’d with sluttish time.
When wasteful war shall statues overturn,
And broils root out the work of masonry,
Nor Mars his sword, nor war’s quick fire shall burn
The living record of your memory.
‘Gainst death, and all oblivious enmity
Shall you pace forth; your praise shall still find room
Even in the eyes of all posterity
That wear this world out to the ending doom.
So, till the judgment that yourself arise,
You live in this, and dwell in lovers’ eyes.

Min oversettelse

Verken marmor eller de forgylte monumenter
til fyrster skal leve lenger enn dette kraftfulle dikt
Men du skal skinne lysere i dette innhold
Enn ustelt stein, smurt med sjusket tid
Når bortkastet krig skal velte statuer
Og stridigheter rive opp verk av stein
Verken Mars, hans sverd, eller krigens kvikke ild, skal brenne
Dem levende opptegnelse om ditt minne
Mot døden, og all glemsk fiendeskap
Skal du skride frem, din pris skal fortsatt finne rom
Til og med i øynene for all ettertid
Som skal føre denne verden til dommedag.
Så, frem til dommen der du selv står opp
Lever du i dette, og dveler i elskendes øyne.

Kommentar til oversettelsen

Rhyme kan oversettes med «rim» eller «dikt», som jeg har gjort. Prince kan oversettes både med «prins» og med «fyrste», her er meningen enhver av adelsslekt, og ikke bare sønner av konger. Contents («innhold») er flertall, jeg har oversatt i entall uten at meningen skal være forandret av det. Unswept stone (= «upusset-» eller «ustelt stein») handler om stein som ikke er behandlet, det vil si marmor som ikke er pusset ren. Ubehandlet stein var ubrukelig for den slags monumenter som er beskrevet i linjene her. Sluttish kommer av det kjente og moderne ordet slut, som i kunnskapsforlagets blå ordbok blir oversatt med «sjuske, slurve; tøs; tispe (om hund)». For selve sluttish er oversettelsen «sjusket», som også jeg har valgt.

To waste er «å sløse», waste er «søppel», men wasteful war passer ikke så godt til noe av dette.Et godt norsk ord som får frem meningen er bortkastet. Broil har grunnbetydning «steke, riste; stekes; griljert; rett; bråk, klammeri», men har en annen betydning som «oppstyr, tumulter». Dette er også litt puslete ord i sammenhengen, men Oxford utgaven av The complete sonnets (2002) skriver i en note at Shakespeare gjerne brukte ordet om borgerkrig.  Så jeg kan prøve med «indre strid», «slag» eller bare «strid» er også et forslag. Masonry kan være både materialet, mur eller stein, eller arbeidet, altså «byggvek satt opp av murere». Oversatt kan man prøve mur, stein, betong eller konkret (materialet, byggmassen), men ingen av dem føles helt tilfredsstillende. Tanken er at det er massive byggverk. Root er «rot», og root out er «å trekke ut med rota». Mars er den greske krigsguden. Quick er kvikk, men har på engelsk, så som på norsk, en sidebetydning av å være frisk, i motsetning til syk, til og med levende i motsetning til død. I sonettene er vanligvis record en skriftlig rapport, som i sonett 59 og 123Living record blir levende opptegnelser, altså at minnet om deg består i levende opptegnelser (i motsetning til alle de flotte monumentene som rives og slites ned i tidens løp).

Oblivion betyr «forglemmelse, glemsel» og oblivious «som får til å glemme, glemsom, glemsk». Enmity er «hat» eller «fiendskap» Sammensetningen skal nok tolkes slik at det er glemselen som er fiendtlig.. Meningen i linje 9-12 er at den skjønne ungdom skal mot døden og glemselen skride frem, og finne et sted å være for all ettertid.

Judgment er judgment’s day, dommedag, den dagen Gud skal komme igjen og dømme levende og døde. Det er Bibelsk, dette.

Gloseliste

Glosene her under er slått opp på Ordnett.no, som er Kunnskapsforlagets blå ordbøker på nett.

wasteful 1. ødselsløseteuøkonomisk 2. ødeleggendeherjende
masonry 1. muringmurerarbeid 2. (konkret) murverkbyggestein 3. mureryrket
record 1. fortegnelseopptegnelsejournalregistrering 2. offisiell opptegnelsevitnesbyrdaktarkivdokumentnoe som er oppbevart for ettertidenarkivregisterlogg 3. (jus) (retts)protokoll 4. fortidkjente fakta om en personrullebladmerittlisteryktehistorikk 5. (hverdagslig) kriminelt rulleblad 6. (gammeldagsinnspillingopptakplate 7. rekord
oblivious 1. glemsk 2. ikke klar over
enmity fiendskapuvennskapfiendtlig innstillingfiendtlighet
pace 1. skrideskrittegå med avmålte skritt 2. (om hest) gå i passgang 3. gå rastløst frem og tilbakegå opp og ned 4. dresserelære opp 5. (sport) pace (være pacer for), dra (fart)
dwell 1. bovære bosattoppholde seglevedvele 2. ligge 3. holde uthvile

Kommentar til sonetten

Shakespeare har her skrevet en svært ambisiøs sonett. Den henter inspirasjonen fra klassikerene, fra Horats, som jeg ikke har lest direkte, men som også brukte sammenligninger med forgylte monumenter og marmor for ting som skulle og ikke skulle leve evig. Selv om ideen er brukt før, skal det noe til å gjøre det skikkelig. Det er bare å skrive en dårlig tekst, så vil alt falle sammen av seg selv.

Sonettens uttalte mål er altså at den og dens innhold skal bli bevart for ettertiden slik de store arkitektoniske monumenter har blitt det. I dette skal også minnet om den skjønne ungdommen bli bevart.

Peter Saccio har en forelesningsrekke på The Teaching Company, der han peker på at  verbene i sonetten er karakteristiske. I første kvartett er det to verb, outlive og shine, to verb som betegner en tilstand. De er statiske. Steinen i linje 4 er unswept og besmeared, det er partisipp, setningen er satt i passiv. Dette står i sterk kontrast til den neste kvartetten, linjene 5 – 9, der verbene er overturn, root out og burn. Det er verb som mildt sagt betegner en forandring i tilstand, det er svært mye som skjer, det er dramatiske forandringer. Til og med substantivene er med på å understreke dette, med war, broils og fire.

Kontrasten mellom de to kvartettene er så sterk, at det tar seg ikke ut om sonetten renner ut i at den skjønne ungdom bare overlever. Han må på en måte ta kampen opp mot de dramatiske hendelsene i andre kvartett. Det gjør han, ved at det med en gang blir satt frem at mot dette, mot døden og glemselen, skal han skride frem (pace fort), dette er bevegelse det er kraft i, og hans pris skal finne et sted å være i øynene for all ettertid. Det er bevegelse her også. Minnet om han skal ikke bare ligge dødt et eller annet sted, mens krigen, striden og brannen herjer, det skal virke aktivt helt frem til dommedag.

Kupletten til slutt har riktignok betingelsen for at dette skal skje. Det er at den skjønne ungdom skal leve i sonetten som her er skrevet. Minnet om ham vil da være aktivt så lenge sonetten blir lest. Han vil da hvile i de elskende, leseres øyne.

Min gjendiktning

Sonett 55

Ei marmor eller gylne monument
Skal leve lenger enn en mektig lied
Men du skal skinne lys i dette prent
Enn ustelt stein, smurt inn med sjusket tid.
Når krig statuer velter over ende
Og strider river verk bygd i betong
Ei Mars, hans sverd, ei krigens ild skal brenne
Den levend’ skriften om ditt livs sesong
Mot død og alt så glemt i fiendtlighet
Du skrider frem, din pris skal finne rom
I synet til den glemske tid man vet
Vil føre verden til den siste dom.
Så, til den dom der du står i det høye
Du lever her, og bor i elsker’s øye.

ES2018

Neste: Sonnet 56 (Sweet love, renew thy force; be it not said)

Sonett 43, av William Shakespeare – When most I wink, then do mine eyes best see

De tunge sonettene med utroskap og sjalusi er forbi, nå lengter poeten på ny til sin kjærlighet uten at hva som skjer i virkeligheten er med på å forkludre forholdet. Nå er det drømmen og lengselen som skal beskrives, en tid der sonettskriveren og hans elskede er atskilt fra hverandre. I sonnet 43 skjer det vakkert, med å beskrive hvordan den elskede viser seg for poeten i drømme, og på den måten gjør natten skinnende lys som dagen!

Sonnet 43

When most I wink, then do mine eyes best see,
For all the day they view things unrespected;
But when I sleep, in dreams they look on thee,
And darkly bright, are bright in dark directed.
Then thou, whose shadow shadows doth make bright,
How would thy shadow’s form form happy show
To the clear day with thy much clearer light,
When to unseeing eyes thy shade shines so!
How would, I say, mine eyes be blessed made
By looking on thee in the living day,
When in dead night thy fair imperfect shade
Through heavy sleep on sightless eyes doth stay!
All days are nights to see till I see thee,
And nights bright days when dreams do show thee me.

Min oversettelse

Sonett 43

Når jeg blunker mest, ser mine øyne best
For hele dagen ser de uvedkommende ting;
Men når jeg sover, i drømme ser de på deg
Og mørkt skinnende, er skinnende i mørket rettet.
Så du, hvis skygge gjør skygger skinnende
Hvordan ville vel din skygges form forme et skue
I den klare dagen med ditt mye klarere lys
Når til sovende øyne din skygge skinner sånn!
Hvordan vil, sier jeg, mine øyne bli gjort velsignet
Med å se på deg i den levende dag
Når i den døde natt din fine ufullkomne skygge
Står gjennom tung søvn i øyne som ikke ser.
Alle dager er netter å se til jeg ser deg
Og natten lyse dager når drømmer viser meg deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Språket i denne sonetten, og oversettelsen av den, krever litt forklaringer. Det er ulik bruk av ordet skygge (shadow, shade), som særlig gir noen utfordringer. Jeg har forsøkt å lage en leselig oversettelse og gjendiktning. Så er kommentarene under for spesielt interesserte.

Unrespected er satt sammen av un– (ikke-) og respect (respektere), men skal i denne sammenhengen bety noe i retning av «ting det ikke er verd å respektere». Altså uviktige ting, ting det ikke er vits å legge merke til, ting dem uvedkommende. Bright (lys, skinnende) er et ord som blir brukt mange ganger i sonetten. Da er det god oversettelse å bruke det samme ordet også på norsk. Altså skinnende. I linje 3 er darkly adverb, altså «på en mørk måte», så vi får en motsetning med «skinnende på en mørk måte», eller mørkt skinnende. Meningen er at øynene er bedre egnet til å se deg skinnende i mørket, i drømme, med øynene igjen. Da er de rettet rett mot objektet, deg, den elskede, som står frem lys og klar og skinnende, omgitt av mørke.

I linjene 5 – 8 stiller sonettskriveren det retoriske spørsmålet hvor deilig ville vel ikke den elskedes virkelige tilstedeværelsen i dagslys være, når den forestilte (drømte) tilstedeværelsen skinner så sterkt for øyne som er lukkede. Bruken av shadow (skygge) i denne sonetten har slektskap med bruken av samme ord i sonett 27, der det blir brukt nesten som kontrast til substans. Det er altså sånn den elskede forekommer den elskende i drømme, det er ikke selve ham, det er bare skyggen av ham. Og denne skyggen har egenskapen av å skinne, både her i linje 5 i sonett 43, og i linje 10 i den vakre sonett 27. I nyplatonisme er denne kontrasten mellom skygge og substans beslektet med forskjellen mellom kropp og sjel. Hos Platon er skygger den sansbare virkelighetens gjengivelse av ideene, det ideale. Ideen er substansen, skyggen er bildet. Skyggen er altså ikke den egentlige tingen, men alt vi kan sanse og se er skygger. Se også sonett 37, der det er denne betydningen av skygge som er brukt. Happy er glad, men på norsk står adjektivet glad veldig dårlig til intetkjønn (et «glad» show for happy show, lyder dårlig). Derfor bruker jeg det sterkere lykkelig, og oversetter show med skue, blant mange alternativ. Engelsk kan skille mellom ordene shadow og shade på en måte som norsk ikke kan, vi må bruke «skygge» på begge, og det ser litt rart ut. Jeg setter opp shade i gloselisten, ordet shadow tilsvarer veldig langt på vei det norske skygge. I linje 8 må jeg gjøre en omskriving av unseeing, siden vi på norsk ikke så lett kan si «useende», som engelskmennene kan si sitt tilsvarende.

Meningen i linje 9 til 12 er at poeten spør hvor velsignet øynene ikke ville bli, om de fikk se på den fullkomne skjønnheten som han er lys levende om dagen, i stedet for bare å se konturene av ham, skyggen av ham, om natten.

Konklusjonen er at dette skifter dag og natt for den elskende. Dagen er som natten, mørk og død, siden den elskede ikke er å se i den, mens natten er lys og levende, siden drømmene til den elskende der viser ham den skjønnede elskede!

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

wink 1. blunke (med) 2. blinke (til)glimte
bright 1. klarlyslysendeblankspeilblankglinsendeskinnende 2. gladgledesstrålendelykkeliglys 3. (om farge) klarsterkhøy- 4. våkenoppvaktbegavet
shade 1. (også overført) skygge 2.  (også overført) (farge)nyansesjatteringvariant 3. anelsesmule 4. (lampe)skjerm 5. (amer., også window shade) rullegardin 6. øyenskygge 7. (poetisk) spøkelse

Kommentar til sonetten

Det er et vakkert og velkjent motiv som her blir mesterlig utført. Hele sonetten er satt sammen av kontraster mellom lys og mørke, liv og død, virkelighet og drøm, tingen og skyggen av den, og siden den elskede stadig befinner seg i det negative av disse to kontrastene, så blir det hele snudd om, fordi den elskede lyser opp i mørket, og gir liv til den døde natten. Sonetten står også i gjeld til Platon, der den elskende er mennesket i hulen, som må ta til takke bare å se skyggen av tingen. Men skyggen av den skjønne elskede, er så vakker, at den elskende konkluderer lyst og fint i en avslutningslinje som rent gnistrer av glede med lyse ord og lyse vokaler.

De gode sonettene til Shakespeare er kjennetegnet av fortettet innhold, betydning på flere nivåer og overflod av de virkemidlene som blir brukt. Her er ordene og ordparene som blir brukt shadow, bright, eyessee, dream og daynight. Disse ordene kommer igjen og igjen nedover i sonetten, i forskjellige betydninger, som belyser og kommenterer hverandre. Det er også gang på gang ord som gjentas i samme linje, ofte i forskjellig ordklasse, som bright – bright i linje 4,  shadow – shadows i linje 5, form – form i linje 6, clear – clearer i linje 7, og kanskje også darkly – dark i linje 4. See – see i konklusjonen, linje 13, er nøyaktig samme betydning, så det blir litt annerledes.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er under arbeid, og står her i uferdig versjon. Jeg hadde veldig lyst til å beholde rimene i linje 1,3, 13 og 14, slik det er i originalen, men det ble ikke godt. Det ser også ut til at jeg må gi slipp på det retoriske grepet i linje 6, med skyggers form få forme, det blir for mange stavelser, så jeg må droppe formen form forme, for å si det med et smil.

Sonett 43

Når mest min’ øyne blunker, best jeg ser.
For hele dagen ser de dumme ting;
Men i min søvn, i drømme, ser de mer
Og mørke skinn, er skinn med mørkt omkring.
Så du, hvis skygge gir skygger skinn
Hvor vil vel skyggen forme herlig få
Til klar en dag, fra klare kilden din
Når skyggen din i søvne skinner så!
Hvor vil mitt øye bli velsignet gjort
Med det å se på deg den levend’ dag
Når i den døde natt din skygge sort
Står gjennom øynes tunge søvn i lag.
Hver dag er natt å se til jeg ser deg
Og natt blir dag når drøm deg viser meg.

ES2018

Sonett 27, av William Shakespeare – Weary with toil, I haste me to my bed

Tiden er inne for et høydepunkt blant sonettene til William Shakespeare. Sonett 27 innleder en ny gruppe på 4 sonetter, frem til nummer 30, hvor stemningen er roligere og mer ettertenksom. Tankene går også mer inn på den elskende selv, på poeten, og hvordan han føler seg i kjærligheten til den skjønne elskede. Det er et poeng i disse fire sonettene at den elskede ikke er til stede, den elskende er alene, og får således rikelig anledning til meditativ tenking. Dette er også et typisk motiv i mange andre klassiske sonetter, og klassiske dikt, og det er et tema som aldri vil bli uttømt. Elskende vil alltid fortsette å gi uttrykk for sine tanker til en elsket som ikke er til stede.

Denne sonetten, nummer 27, er en sonett som passer å leses om kvelden, når den man elsker er langt unna. Den passer kanskje ekstra godt hvis forholdet til den elskede er uavklart, hvis man har en del ting å tenke gjennom. Denne sonetten gir med forunderlig ro uttrykk for den stemning og de tanker man kan ha da. Jeg ville gjerne hvis jeg hadde kontroll over lesningen deres, lesere, satt i gang en metronom på sakte fart, og lest sonetten langsomt og uungåelig gjennom, tikk – – – takk, tikk – – – takk…

Sonnet 27

Weary with toil, I haste me to my bed,
The dear repose for limbs with travail tired;
But then begins a journey in my head
To work my mind, when body’s work’s expired:
For then my thoughts–from far where I abide–
Intend a zealous pilgrimage to thee,
And keep my drooping eyelids open wide,
Looking on darkness which the blind do see:
Save that my soul’s imaginary sight
Presents thy shadow to my sightless view,
Which, like a jewel hung in ghastly night,
Makes black night beauteous, and her old face new.
Lo! thus, by day my limbs, by night my mind,
For thee, and for myself, no quiet find.

Min oversettelse

Sliten av strev, jeg skynder meg i seng
Den kjære hvile for lemmer slitne av reise
Men så begynner en reise i mitt hode
Å virke med sinnet, når kroppens virke går ut
For da har mine tanker – fra fjernt hvor jeg er –
Til hensikt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og jeg holder mine hengende øyelokk vidåpne
Ser på det mørket som blinde kan se
Foruten min sjels imaginære syn
Viser din skygge til mitt synsløse blikk
Som, lik en juvel hengt i uhyggelig natt
Gjør svart natt fager, og hennes gamle ansikt nytt
Se så! Om dagen mine lemmer,om natten mitt sinne
For deg, og for meg, ingen ro vil finne.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen gikk sammen med resten av posten gjennom en liten revidering desember 2018. Ved å bruke også Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter ble jeg oppmerksom på et problem i ordvalget for moderne engelsk, sammenlignet med det som står i førsteutgaven av sonettene, Quarto fra 1609. Det dreier seg om ordet ‘trauaill’, som kan være enten travel (reise) eller travail (slit). Nettsiden Shakespeare sonnets gjør ikke noe poeng av dette, og bruker travel helt uproblematisk. Engelsk Wikipedia har travail, mens Shakespeare-appen min bruker travel. Ellers ser det på nettet ut til å være flittig bruk av begge deler. På meg ser det ut til at tradisjonen har vært å bruke travel, men Oxford-utgaven, som er fra 2002, setter inn travail. Begge deler gir mening. I originalen står det altså trauaill, et ord som ikke lenger blir brukt. Det er ganske åpenbart at Shakespeare bruker ordet i et ordspill, og det er dette som er argumentet for Oxford-utgaven å sette inn ordet fra originalen (Q’s form has been retained). I oversettelsen har jeg forsøkt å få med både «reisen» og «slitet». Her er også at det hadde vært fint å kunne oversette travel og journey med forskjellige ord, på norsk blir reise brukt for begge, men det er tydelige nyanseforskjeller på engelsk. Travel er generell reise, men journey er lenger og mer omstendelig, og gjerne i overført betyding. Jeg oversetter work med virke, de to ordene har jo samme opphav, og det passer med det senere «kroppens virke». I gjendiktningen bruker jeg arbeid.

Abide kan fra gammelt av oversettes med «bo», og det er nok det som er meningen her. Zealous pilgrimage kan ikke forstås skikkelig uten at man forestiller seg hva en nidkjær pilgrimsreise innebar på Shakespears tid, det var månedsvis på reisefot, hver dag med ny overnatting på mer eller mindre ukjent sted, hver dag på vandring til fots eller med hest og kjerre. Merk også at adjektivet Zealous (hengiven, dedikert) på Shakespeares tid ble flittig brukt om religiøs hengivenhet, passende for en pilegrimsferd.

Uttrykket sightless view gir en utfordring på norsk, siden vi egentlig ikke skiller mellom sight og view, og oversetter begge med syn. Sightless er også lydlig et mye vakrere ord enn synsløs, men jeg har ikke noe bedre å komme opp med. Ordlisten foreslår «blind» eller «usett». «Blikk» for view er også en nødløsning. I linje 12 viser her (hennes) tilbake til natten, ser det ut for, det er nattens gamle ansikt som blir nytt, ikke den man ser for seg. Denne siste kvartetten var den vanskeligste i gjendiktningen.

Det lille ordet lo! blir sjelden brukt, og er en liten nøtt. Kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «se!» (det blir  alltid brukt med utropstegn), Dr. Ledger viser også til at det har en mildt forsterkende betydning.  På norsk blir det nok riktig å oversette Lo! thus med «se så!», som jeg har gjort. Jeg har tatt meg den frihet å oversette mind med «sinne» i linje 13, for å få litt finere rytme.

Siden denne sonetten har et ordvalgsproblem i moderne engelsk, har jeg lagt inn originalen fra Quarto 1609 under gloselisten. Merk at «original» for Shakespeare som regel må i gåseøyne, det er ikke noen original å slå seg til ro med. Også de første trykte utgavene av tekstene hans inneholder feil, og tvilstilfeller, og det er ikke sikkert Shakespeare selv gikk god for dem. Det gir dog et innblikk i hva som har skjedd, i overgangen fra denne til moderne engelsk, og videre til norsk og andre språk. Ordet det dreier seg om er altså trauail, i linje 2.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Der er det kunnskapsforlagets blå ordbøker som blir brukt.

toil 1. hardt arbeid, slit, strev, mas, møye, anstrengelse 2.  (gammeldags) kamp, strid
trauaill –> travel 1. reisingdet å reise (..) travail 1. slit og strevmøyemas 2. pinesmerte 3. (fødsels)veer
journey (spesielt til lands og overført) reise
repose (litterært) 1. hvile, fred, søvn 2. harmoni, sinnsro
expire 1.gå ut, forfalle, opphøre, utløpe 2. puste ut, ekspirere 3. utånde, trekke sitt siste sukk, 4. (litterært) slukne
abide 1.  (om regel, bestemmelse) overholde 2. utstå (i nektende og spørrende setninger) 3 . (litterært) avvente, vente (på) 4. (litterært) vedbli, forbli 5. (litterært) oppholde seg, ha opphold, bo
zealous nidkjær, full av brennende iver, brennende, glødende
drooping 1. hengende, synkende, lutende 2. vissen, svak, matt 3. nedstemt, nedslått, motløs
eyelid øyelokk
sightless 1. blind 2. (poetisk) usynlig, usett
ghastly 1. fæl, uhyggelig, redselsfull, ekkel, skummel 2. (hverdagslig) grusom, forferdelig 3. svært dårlig 4. spøkelsesaktig, likblek

Originalen, Quarto 1609

WEary with toyle,I haſt me to my bed ,
The deare repoſe for lims with trauail tired,
But then begins a iourny in my head
To worke my mind,when boddies work’s expired.
For then my thoughts(from far where I abide)
Intend a zelous pilgrimage to thee,
And keepe my drooping eye-lids open wide,
Looking on darknes which the blind doe ſee.
Saue that my ſoules imaginary ſight
Preſents their ſhaddoe to my ſightles view,
Which like a iewell(hunge in gaſtlynight)
Makes blacke night beautious,and her old face new.
Loe thus by day my lims,by night my mind,
For thee,and for my ſelfe,noe quiet finde.

Hentet fra; http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/27. Faksmile finnes på: https://en.wikipedia.org/wiki/Sonnet_27#/media/File:Sonnet_27_1609.jpg

Kommentar til sonetten

Denne sonetten er én jeg personlig liker veldig godt. Det er noe gjenkjennelig med den, hvordan man etter dagens slit og strev skal gå til sengs, og så går tankene til den man elsker, et annet sted. Den setter svært godt denne stemningen, der man er sliten og trett, men likevel ikke vil kunne finne fred.

Sonetten sammenligner altså den anstrengende reisen den elskende poeten foretar om dagen, med den langt mer anstrengende sjelelige reisen som foregår om natten. Eller, avhengig av hvordan man oppfatter ordet trauail, i Quarto 1609, om det dreier seg om en reise (travel) eller slit (travail). Poenget forblir det samme. Om natten er det bare kroppen som blir sliten, om kvelden er det sinnet som ikke får hvile.

Som vanlig består denne sonetten av tre deler, før den avsluttende konklusjonen til slutt. De tre delene kalles kvartetter, siden de har fire linjer, og konklusjonen kalles kuplett, siden den består av to. I den første kvartetten settes premisset, den elskende går til sengs, for å avslutte dagens reise, og begynne nattens. I kvartett to blir tanken utviklet, med hvordan han har planer om en pilegrimsreise til den elskede. Pilegrimsreise blir brukt om steder som er hellige, og den hengivne pilegrim lar seg aldri rokke for å nå frem til sitt mål.

Siste halvdel av kvartett to, og den siste av de tre kvartettene, forsøker å forklare hvordan han likevel ser for seg den elskede, tross at han befinner seg i natten, i mørket, og at den elskede er langt unna. Han ser skyggen (shadow) av den elskede. Skyggen står gjerne i kontrast til substans, der substansen er tingen, skyggen er tanken om tingen. Her kan nok kanskje også tankene gå til Platons idelære, der skyggen er representasjonen av ideen, det fullkomne. Videre i sonetten blir skyggen sammenlignet med en juvel, som her den henger i natten, foran den elskedes åsyn, i tankene hans, gjør hele natten vakker og skjønn (beauteous). Det er poeten som får det fantastiske frem ved sin elskede, selv skyggen, tanken, er nok til å få svart natt ny og vakker. Tenk da på hva den elskede selv kan gjøre! Dette er et kjent og mye brukt virkemiddel, der man tar for seg en liten del av tingen, og fremhever det til noe fantastisk.

I første versjon av denne kommentaren skrev jeg også at det er bemerkelsesverdig hvordan en slik uro som man finner i sonetten, blir så rolig presentert. Det er en uro som den elskende liksom er fullt ut forsonet med. Dette er livet han har. Dette er sånn det er. Det kan også leses slik, at han er så sliten, at han ikke orker å kave og uroe seg mer, fordi den han elsker ikke er der. Det er den stille lengselen, etter noe som er langt unna, og som man elsker høyt. Da finner man ikke hvile om natten heller, da får man ikke fred, verken i kropp eller sinn.

Olia, Bach, Tog Simferopol - Kiev, 2009

Min gjendiktning

I gjendiktningen har jeg forsøkt så godt det lar seg gjøre å beholde rimene, den femfotede jamben og meningsinnholdet, samtidig som resultatet skal være forståelig på norsk. Det er sjelden mulig å få det helt i orden,

Sonett 27

Og trøtt av strev, går hastig jeg i seng
Den kjære ro for kroppen reisetrett
Men så begynner hodets reise, tenk
Arbeide mitt sinn, når kroppens strev er lett
Da har min tanke – fra stedet mitt –
Tenkt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og mine matte øyne åpnes vidt’
Å se det mørket blinde ser i vei.
Foruten sjelens imaginære syn
Fremviser skyggen din mitt blinde blikk
Liksom i grøsset natt juvelen fin
Gjør svart natt fager, nytt hennes ansikt
Se så! Ved dag min kropp, ved natt mitt sinn
For deg, og for meg selv, ei ro vil finn’.

ES2018