Mir träumte einst von wildem Liebesglühn (Traumbilder 1), av Heinrich Heine

God morgen!

Jeg er nå omsider kommet godt i gang med tyskstudiet, og kan poste mer omfattende innlegg av bedre kvalitet om tyske dikt og diktere. For Heinrich Heine (1797-1856) og Johan Wolfgang von Goethe er jeg også kommet langt med å lese deres samlede verk, deres Gedichte, og med det blir jeg kjent med dem på en helt annen måte, enn da jeg bare leste enkeltdikt. Så nå håper jeg at jeg skal kunne presentere dette ikke helt godt kjente diktet fra Heines drømmebilder, litt skikkelig. For Heine er det liederne og særlig romansene fra Junge Leiden som er mest kjent, i tillegg til selvfølgelig mange av diktene i Die Heimkehr.

Heinrich Heine publiserte diktene sine i 1827 i en utgivelse han kalte Das Buch des Lieder, eller Sangenes bok. Den består av et Junge Leiden (Unge lidelser), skrevet mellom 1817 og 1821, og først trykket 1822, lyrisches Intermezzo (lyrisk intermesso) fra perioden 1822-1832, diktene die Heimkeher (Hjmkomsten) fra 1823-1824 og diktene fra reiseskildringene Aus der Harzreise (Fra Harzreisen) og Die Nordsee (Nordsjøen). Det er altså en salig blanding av upubliserte og tidligere trykte dikt, hentet fra forskjellige steder, stort sett alt Heine har skrevet frem til da, i tillegg til mange dikt ingen før har sett. Det blir en øyeblikkelig suksess.

Das Buch des Lieder er en av er en av de aller mest suksessrike tyske diktsamlinger som er gitt ut. Både når det gjelder publikums- og kritikerreaksjonen, i samtiden og ettertiden. Det skulle for så vidt bare mangle. Dette er en av de største av de store tyske dikterne, som gir ut så godt som hele sin ungdomsdiktning i én samling. Heine var 30 år da samlingen kom ut, dette er hva han skrev i sin ungdoms fulle kraft. Det er også i en av de mest fruktbare periodene for lyrikk, i den mer enn gryende romantikken, slik at Heine kan si at han har én fot i hver leir.

Heine er på flere måter litt ugripelig. Han er tysker, men tysk jøde, og flytter til Frankrike hvor han blir boende fra 1831. Han hører liksom ikke helt hjemme i noen leire. Når han skriver, kan man som regel ikke helt vite om han mener det alvorlig, eller om han gjemmer seg bak masker.

Stilen i diktene er gåtefull og lett tilgjengelig på en gang. Det krever ikke store forkunnskaper å lese dem, her er få litterære og historiske referanser, diktenes form og rytme er sjelden veldig avansert. Han har sin Heine-strofe han ofte benytter, tre trykktunge stavelser med én og to tryklette mellom, og balladerim. At det er sånn denne strofeformen skal betegnes er det ikke så mange som vet, men veldig mange er i stand til å kjenne den igjen, og vite at dette har de sett før. Uten å vite hva det er.

Innholdet er slik at det er enkelt for et levende menneske å relatere seg til dem. Her er det mye kjærlighet og lidenskap, og enda mer drømmen og lengselen etter det. Det er få store ord om diktet og kunstens muligheter, slik mange andre poeter og kunstnere var opptatt av på denne tiden, og det er heller ikke slik at Heine iscenesetter og skriver om sitt eget liv, slik særlig de engelske poetene gjorde den gang. Heine gjør aldri noe krav på å være noe geni, insisterer ikke på at det han gjør er stort og viktig, han er virkelig ikke noen romantikker, slik de ekte romantikerne var. Han er mye mer nedpå, og har sin helt egne og helt karakteristiske stil. Mange har kopiert den siden, stort sett forglemmelige poeter, men det skal man jo ikke legge Heine til last.

Drømmebildene skiller seg litt ut, hos Heine. De er nettopp det, drømmebilder, flyktige bilder av varierende lengde, og med drømmenes uhåndgripelige logikk og forstand. Det er 9 stykker av dem i samlingen, og Heine skrev ikke flere senere. Noen av dem er ganske lange, som nummer 2, 5 og 7, det lengste er nummer 8 som går over seks sider, nummer 6 fyller to sider, nesten, nummer 9 går over to, mens nummer 1, 3 og 4 bare bruker én. Alle disse siste er sonett-aktige, med strofer på tre og fire linjer. Som vanlig hos Heine er de alle sammen samlet i ryddige vers og strofer, typisk fire linjer, og bundet form med parrim, men i det lange nummer 8 brytes mønsteret, strofene er av varierende lengde, og rimmønsteret ikke fast. De aller, aller fleste har en skikkelig snert i slutten, en litt sånn novelle-aktig overraskende avslutning, typisk at han våkner fra drømmen, noe styrter, dør, forandres eller viser seg, eller så er det en ordentlig og oppsummerende konklusjon.

I den første av dem, der både drømmebildene og hele verket de er utgitt i introduseres, er det mye som er karakteristisk gjort. Drømmebilder er der et øyeblikk, og så forsvinner det. Jager man for å finne det igjen, jager man luft, drøm, en erindring, noe dyrebart ingenting.

1.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild’!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft’gen Schatten send ich luft’gen Hauch.

Min oversettelse

Jeg drømte en gang om vill kjærlighetsglød,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitter tale,
Om dystre sanger dystre melodier.

Bleknet og blåst bort er drømmene for lengst,
Blåst bort er til og med mitt kjæreste drømmebilde!
Blitt igjen i meg er bare hva jeg en gang
Viltglødene øste ut i bløte rim.

Du blir hos meg, forlatte sang! Blås nå bort, også du,
Og søk det drømmebildet som for lengst er meg forsvunnet,
Og hils det fra meg, når du har funnet det igjen
Til de luftige skygger sender jeg luftig pust.

Språk og oversettelse

Oversettelsen har ingen store vanskeligheter, men i gjendiktningen har jeg trikset litt. Jeg har tidligere lest litt i offisielle norske oversettelser av Heine og andre tyske lyriker, og det er mange som tar seg svært store friheter. Den tiden jeg brukte norske oversettelser for å finne frem til gode tyske dikt, var det rett som det var diktene ikke var til å kjenne igjen da jeg så dem i original. Hensikten med en gjendiktning er at den skal fungere på norsk, og det er varierende hvor fast man vil holde på originalen i dette forsøket. Gjendikterens personlighet trer også frem.

For blomstene og plantene i første strofe har jeg lagt til litt informasjon i gloselisten. Jeg tror ikke det er noe spesielt med disse plantene som gjør at det er nettopp disse som blir brukt. Det er vel så mye kvaliteten med ordene, som kvaliteten med plantene, vil jeg si. Det er en kontrast mellom søte lepper og bitter tale, der det naturligvis er disse søte leppene som står for den bitre talen. De enkle ordene hinter om at det ligger en stor historie bak. Etter kontrasten mellom søt og bitter, følger gjentagelse med dystre sanger og dystre melodier. Der er det sammenheng. Gjentakelse gjelder også ordet von (om) i starten av hver linje. Alt dette lar seg like godt overføre til norsk, både i gjendiktning og oversettelse.

I strofe 2 er det noen litt større vanskeligheter, og noen nyanser som forsvinner i oversettelsen. Originalen har verblichen (blekne, visne) og verwehen (blåse bort), begge med forstavelse ver-. Denne forstavelsen tilsvarer vårt for-, sånn at noe er forblåst, fordervet, fordømt, og lignende. Vi som har norsk som morsmål forstår utmerket godt hva denne forstavelsen gjør med ordet, men det er ikke så lett å forklare. Det er noe i retning av at du gjør det så mye av noe at du blir helt dominert av den tingen. Så er du forspist, har du spist for mye. Her er de på tysk *forbleknet og «forblåst». *Forbleknet er ikke et ord, og ordet «forblåst» har utviklet en litt annen mening på norsk enn den Heine sikter etter på tysk. For Heine er det bleknet bort og blåst bort, som er poenget. Oppmerksomme lesere vil se at jeg har flyttet ordet glutenwild (glødende vill, viltglødene) som avsluttet linje 3, ned til linje 4, altså etter verbet i setningen. Ellers skal oversettelsen av strofen være tett på originalen.

Den siste strofen er den det er mest å gjøre med i oversettelsen. Tysk skiller mellom bleiben og werden for norske «å bli». Det første, zu bleiben, er å bli værende, eller forbli, mens det andre, zu werden, er å bli til noe, å forandres. Så når strofen begynner Du bliebst, verwaistes Lied, så er det på tysk opplagt at dette er en tiltale til den verwaites Lied, at denne blir værende. Ordet verwaistes blir ikke som et adjektiv oversatt til norsk i kunnskapsforlagets ordbøker. Det står imidlertid også oppført som verb, der det er å bli foreldreløs eller å bli forlatt. Det stemmer godt med den tyske beskrivelsen som blir gitt om adjektivet, ohne Eltern (uten foreldre) eller verlassen (forlatt). Jeg kan ikke la være å tro at dette ordet er beslektet med engelske waste. Det er en fin tanke, at sangen eller diktet skal bli foreldreløse, men det er kanskje i sterkeste laget å oversette med det. Jeg velger forlatt, at det er den forlatte sangen som blir værende. Videre har jeg lagt til subjektet «du» i Verweh jetzt auch, på tysk er det underforstått i verbformen. Til sist er det litt valg som må gjøres rundt dativformen mir, i de to neste linjene. På norsk skiller vi ikke mellom dativ og akkusativ, men vi kan bruke det vi kaller objektsform på tilsvarende måte, som jeg gjør i du er meg for lengst forsvunnet (for tysk mir längst entschwunden). Merk her hvor velvalgt verbet er, å forsvinne er bokstavlig talt å svinne hen, som drømmer og drømmebilder gjør. I linje 3 har jeg lagt til en preposisjon, hils det fra meg der, der det på tysk bare står grüß es mir. Den man hilser til er objektet, akkusativ es, den man hilser fra, er indirekte objekt, dativ, mir.

Om tyskkyndige ser jeg har gjort eller forklart noe feil, setter jeg stor pris på å få beskjed. Enten i en kommentar under, eller i en personlig melding. Det gjelder denne og alle andre poster, om det er tysk eller noe annet som er språket.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

einst (adv.) 1. i sin tid, i svunnen tid, engang (i fortiden), i gamle dager. 2. engang (i en fjern fremtid).
Liebesglühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende
hübsch (adj.) 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
Myrten -> Myrte die, -/-n; Myrt, meterhøy, aromatisk busk i myrtefamilien med små, helrandede, mørkegrønne og blanke blad, vakre, hvite blomster og svarte bær, utbredt i middelhavslandene der den inngår i maquisvegetasjonen. Plantes som prydbusk og brukes bl.a. til brudekranser. Dyrkes innendørs i Norge. (SNL)
Resede -> Reseda (Reseda) er en slægt med syv arter, der er udbredt i Europa, Nordafrika og Asien. Det er urteagtige planter (én-, to- eller flerårige) med opret vækst og spredte, smalle blade, der har hel, let bølget rand. Blomsterstanden er en klase med uregelmæssige 4- eller 6-tallige blomster. Frugten er en kapsel med mange frø. Her omtales kun de arter, som er vildtvoksende i Danmark, eller som dyrkes her (dansk wikipedia).
Verblichen -> verbleichen (st. itr.) blekne, falme; visne, dø.
verweht -> verwehen (sv. tr.) blåse bort/igjen.
gegossen -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe. 2. (itr., upers.) øsregne; es gießt in Strömen det øser ned.
weiche -> weich (adj.) myk, bløt, mør, mild;
verwaistes -> verwa̱i̱st Adj. nicht steig. 1 ohne Eltern 2 ≈ verlassen In dieser Gegend gibt es viele verwaiste Bauernhöfe. -> verwaisen (sv. itr.)  1. bli foreldreløs; verwaiste Kinder foreldreløse barn. 2. bli forlatt, tom; ein verwaistes Haus et tomt/forlatt hus.
entschwunden -> entschwinden (entschwand, ist entschwunden, itr.) forsvinne, svinne, bli borte.
aufgefunden -> auffinden (st. tr.) finne ut, oppdage.
Hauch der, -(e)s/-e.

Form og innhold

Heine-strofen er fire verselinjer med tre trykktunge stavelser i hver av dem, og med balladerim oaoa. Linjene varierer med å ha opptakt og ikke, og det kan også variere med antallet trykklette stavlser mellom de trykktunge. Svært mange av Heines mest kjente dikt er skrevet på denne måten, og den er svært karakteristisk når man først har lært å kjenne den igjen. Ingen av de ni drømmebildene er imidlertid skrevet på denne måten. Der er linjene lenger, og rimmønsteret annerledes.

Her i drømmebilde 1 er det sonettens verselinje som blir brukt. Det er fem trykksterke stavlser, og det er – med få unntak – én trykklett stavelse mellom hver av dem. Dette kalles femfotet jambe. Rimmønsteret er aBBa, cDDc, dEEd, det som av og til kalles omsluttende rim. Her skiller jeg mellom liten bokstav for trykktung utgang, og stor bokstav for trykklett. Det kalles gjerne mannlig og kvinnelig utgang dette, mannlig for trykktung, konsonant, kvinnelig for trykklett, vokal. Det er tre strofer, med til sammen 12 linjer. Ved å legge til to linjer til til slutt, kunne dette vært kalt en fullverdig sonett. Formen Heine har brukt har ikke noe navn jeg kjenner til, men den er svært utbredt.

Vi skal nå gå litt mer inn i detaljene, og se nøyere på de stedene Heine varierer rytmen. Det er et drømmebilde, og diktet skal da helst leses litt drømmende, svevende. Jeg har lagt til diktet på ny, under, der jeg skiller mellom trykktung stavelse i fet skrift, og litt mindre trykk eller bi-trykk i fet kursiv. Det er et poeng, synes jeg, at den andre trykktunge stavelsen i hele første strofe er spesielt trykktung. Det passer med en pause der, en trykktung pause, før linjen fortsetter til sin slutt. I andre strofe er ikke denne effekten til stede, det er en mellomstrofe, der det meste skal leses i samme trykk og hastighet, altså ingen markant forskjell på noen særlig trykktunge stavelser. Heine er påpasselig med å få alle de trykktunge stavelsene i andre versefot til å være uviktige ord, und, gar, ist og -goss-, sånn at ingen skal bli forledet til å legge ekstra trykk på dem.

Så kan man ha forventninger om at siste strofe skal ta opp igjen rytmen fra den første, og her skal vi se hva som skjer:

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild‘!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft‘gen Schatten send ich luft‘gen Hauch.

Den andre trykktunge stavelsen i linje 2 i siste strofe er Traum, og den blir straks fulgt av en ny trykktung stavelse, –bild. Her brytes rymen radikalt med en spondé, to trykktunge stavelser etter hverandre. Det skjer akkurat i ordet Traumbild (drømmebilde), nøkkelordet i dette diktet, og i de 8 som følger i denne delen av samlingen. Det skulle bare mangle at slikt viktig ord får et ekstra trykk! Her er det noe å legge merke til, sier dikteren til leseren. De to trykktunge stavelser blir fulgt av to trykklette igjen, og så fortsetter det videre med det vanlige mønstert.

Om diktets innhold er det tredje strofe som inneholder den største vanskeligheten. Diktets jeg henvender seg til drømmen, sangen, som nå er forlatt av det som har forårsaket den (hun som er borte). Så følger kommandoen at også denne sangen skal blåse bort, som de andre, og lete etter dette forsvunnede drømmebildet. Når dette er funnet, skal den siste sangen som er igjen, hilse drømmebildet fra diktets jeg-person. De er begge skygger, luft, både drømmebildet skal ut å lete etter, og den siste, forlatte sangen, som nå skal ut og lete etter det.

Kommentar til diktet

Det er ikke nødvendig med så mange ytterligere kommentarer i tillegg til det som allerede er skrevet. Heine bruker det at en drøm og et drømmebilde er veldig luftig og uhåndgripelig, selv om det kan oppleves overveldende og dominere tankeverdenen man lever i. Tanken er også noe man ikke kan forklare, noe luftig og uhåndgripelig, slik minnet om noe også er det. Det samme kan man si om dikt, og det dikt vil uttrykke. Alt dette er viktig for Heine, eller for jeg-personen i dette diktet. Han sitter og tenker på dette drømmebildet sitt, lengselen etter hva han en gang har hatt, og ikke lenger har. Han husker minnet, og i minnet er det konkret, med lepper og lyd. Her er det også konkrete beskrivelser av følelser, von wildem Liebesglühn (vill kjærlighetsglød), ellers er det nå mer stemningen i diktet som forteller hvordan jeg-personen har det, enn rene ord.

Foruten de konkrete ordene i minnet om det som en gang var, og de få beskrivelsene av kjærlighetsgløden han en gang følte, så er det mye luft og luftig i dette diktet. Det gjelder også i ordvalget Heine gjør. Sånn blir det en forbindelse mellom verblichen (visnet bort), verweht (blåst bort), luftig (luftig) og Hauch (pust), med Träume (drøm), Traumbild (drømmebilde), Lieder (sanger) og Melodien (melodier). Hele diktet begynner med Mir träumte einst (jeg drømte en gang), så det er for dikteren drøm hele greiene, også den gang det stod på med Liebsglühn (kjærlighetsglød) og det hele. Den gang var det nok imidlertid mer håp om at det skulle bli til noe, for nå er det alt sammen blåst vekk. Slik luft kan bli.

Det er lag på lag med drømmer, dikt og luft i diktet. Sånn er det er forsøk på beskrive at det er noe der, at om det er drømmer, bilder og luft, så er det luft man ikke helt blir kvitt. Det er erindringen, minner om noe man egentlig lengter tilbake til, selv om det i dette diktet ikke er noe håp om å kunne vende tilbake dit. Likevel ser det ikke ut til å være noe dikteren kan legge bak seg. Det er noe der. Slik har vi det vel mange av oss i livet? Det er minner i hodene våre, ting som har vært. Og selv om disse tingene ikke lenger gjelder i verden, så eksisterer de i hodene våre og er en viktig del av våre liv. Nå skal ikke jeg komme med egne, enkle tanker, i det som Heine bare vagt og forsiktig uttrykker. Jeg forsøkte bare å hekte diktet på verden, gjøre diktet relevant for mennesker av i dag, vise at dette gamle diktet kan beskrive også våre liv. I hvert fall mitt.

Men i en poesiblogg skal diktet være hovedsaken. Da er det til å henlede oppmerksomheten til slutten av det. Heine er en mester i å få til sistelinjene, så de binder sammen diktet og etterlater leseren med en følelse av at her var det noe. Alt i diktet er vind, luft, skygger, minner og drømmer. Så når Heine da lengter tilbake til denne drømmen sin, og kjærlighetsgløden han en gang følte, så sender han tilbake til de luftige skygger et luftig pust. Det er det diktet er.

Min gjendiktning

Jeg drømte før om elskens glød så vill,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitterheter,
Om dystre sanger i dystert spill.

Nå visnet og blåst bort er drømmen min,
Blåst bort er õg mitt kjæreste bilde!
Igjen i meg er bare gløden den ville
Som jeg en gang øste ut i bløte rim.

Du blir, forlatte sang! Blås bort, nå, luft,
Og søk bildet, som for lengst er borte,
Og hils det for meg, når du har gjort det –
Til de luftige skygger sender jeg et pust.

ES2018

Epilog (Now my charms are all o’erthrown) fra The Tempest, av William Shakespeare

Så er vi kommet til den siste replikken Shakespeare la inn i et av stykkene sine. Det er aveskjedsreplikken i The Tempest, stykket som avslutter et fantastisk forfatterskap, med et fantastisk teaterstrykke.

Ordet fantastisk er brukt med omtanke. Shakespeare dikter opp en fantastisk verden til sitt avskjedsstykke, en isolert øy, som han befolker med fantastiske og forunderlige vesener. Disse møter en samling mennesker strandet fra et skip, gått under i en storm som er fremkallet av Prospero og hans avhengige hjelper, Ariel. Stykket heter Stormen, The Tempest, men det er ikke flere ordentlige stormer her, enn denne. Og den finner sted i den første lille scenen i første akt. Der skjer det ikke så mye mer enn at skipet forliser, mens mannskapet om bord skriker til hverandre, og forsøker å redde seg som best de kan. Resten av stormen er i beste fall i overført betydning. Det er øyen, the Island, alt handler om. Så The Island er et mer passende navn. Men Shakespeare valgte bort det opplagte navnet, så stykket har blitt hetende The Tempest, og lever veldig godt som det.

Det er en ordentlig konflikt i stykket. Prospero er forrådt av sin bror, Antonio, som i allianse med kongen av Napoli har fravristet ham hertugdømmet Milan. Denne broren er ombord i skipet som forliser, og det er for å få hevn over ham, Prospero fremkaller stormen. Det står en ganske detaljert gjennomgang av stykket på Helt grei litteratur. Og for de som behersker engelsk, er det kort vei til utallige nettsider og muligheter for å lese hele stykket gratis.

Her på denne bloggen er det poesien som er interessant. Og før vi kommer til avslutningsreplikken, som er denne postens hovedsak, så er det flere øyeblikk å ta med på veien. Dette stykket er fullt av sitatvennlige og lesevennlige deler. Det går helt fint å hoppe litt hit og dit, og lese litt utdrag. Særlig når man fra før er kjent med karakterene og den bakenforliggende handlingen. Som regel er detaljkunnskapen ikke nødvendig, det holder å vite at dette er en magisk verden der forunderlige skapninger møter vanlige mennesker.

Noen av replikkene er også svært berømte, som denne, av Prospero, i akt 4, scene 1. I denne scenen er det bryllup. Det er Ferdinand som skal få Miranda. For øvrig har Miranda bodd med sin far på denne øyen hele sitt liv. Ferdinand er den første mannen hun ser, og hun blir straks forelsket i ham. Scenen mellom dem, første i akt 3, er kostelig. Shakespeare har jo også ellers i stykkene sine mye moro med hvordan karakterene i skuespill må bli forelsket på kommando, og dypt og inderlig, for å få handlingen til å gå opp. Men dette er et sidespor, nå til Prosperos berømte replikk, der ordene We are such stuff/ As dreams are made on faller:

(…)
Our revels now are ended. These our actors,
As I foretold you, were all spirits and
Are melted into air, into thin air:
And, like the baseless fabric of this vision,
The cloud-capp’d towers, the gorgeous palaces,
The solemn temples, the great globe itself,
Ye all which it inherit, shall dissolve
And, like this insubstantial pageant faded,
Leave not a rack behind. We are such stuff
As dreams are made on, and our little life
Is rounded with a sleep. (…)

eller i min oversettelse

Festingen vår er nå avsluttet. Disse skuespillerne våre,
Som jeg varslet deg, var alle ånder og
Er smeltet til luft, til ren luft:
Og, som den grunnløse strukturen av denne visjonen,
De skydekkede tårnene, de prakftulle palassene,
De hellige templene, den store kloden selv,
Dere alle som den inneholder, skal oppløses
Og, lik det substansløse festspillet ble visket ut,
Ikke la en hylle bli igjen. Vi er av slikt stoff
Som drømmer er laget på, og vårt lille liv
Er avrundet med en søvn.

Denne berømte replikken med den enda mer berømte vendingen We are such stuff/ As dreams are made on, har en parallell i like berømte All the world’s a stage. Den er lagt ut som et eget dikt i Poetry Foundation. Det kunne den godt vært her på Helt grei poesi også, for den har kraft i seg til å stå på egne ben, og den er en nydelig beskrivelse av livets syv faser, som syv roller i et skuespill. Hele verden er en scene, alle mennesker er skuespillere (merely players). Vi trer ut og inn på scenen, har våre forskjellige roller, lever og dør. I the Tempest er det mer fantasifullt, som hele stykket er fantasifullt. Der er scenen og skuespillerne en magisk verden, eller klode, globe, som også er navnet på scenen der Shakespeare sine stykker ble spilt. Så der er det en nydelig dobbelt betydning. Eller lag på lag med betydning, noe som er Shakespears varemerke. Det er slikt stoff drømmer blir laget på (made on), ofte blir det referert laget av (made of), noe som kanskje passer bedre. Men replikken er altså As dreams are made on, og man må gå en ekstra runde med hjernen for å få mening i det også. Poenget er at denne magiske verdenen og vesenene der er grobunn for drømmer. Dette er fantasiens område, og et fruktbart sted å være.

Vi har også Mirandas korte replikk i akt 5:

O, wonder!
How many goodly creatures are there here!
How beauteous mankind is! O brave new world,
That has such people in’t!

Eller i min oversettelse

Å, under!
Hvor mange flotte skapninger er det her!
Hvor fager menneskeheten er! Å prektige nye verden,
Som har sånne folk i seg!

Uttrykket brave new world er gjort mer berømt av Aldous Huxly, som har dette som tittel på sin dystopiske fremtidsroman fra 1932. Den kom nettopp i ny norsk oversettelse, der det ble endret på den tradisjonelle «vidunderlige nye verden». Det er en nøtt å oversette disse små ordene, som det på engelsk er en nøtt å tolke helt hva det betyr. Grunnbetydningen av brave er tapper og modig, fra gammelt har vi ordet brave (med norsk uttale, ‘bra-ve), men det er malplassert her. Akkurat her er det vanskelig for meg å oversette, uten å ha alt dette i hodet. Jeg prøver med prektig, i betydningen storslått, om enn dette ordet kanskje er slitt i stykker av julesanger, sånn at folk i dag bare forbinder det med religiøsitet og kristendom.

Nå er det altså epilogen. Den er lagt i munnen til Prospero, den som trekker i trådene i stykket. Han har magiske evner, og er den som har fremkalt stormen som får skipet til å forlise. Det er ikke bare i sluttreplikken han ligger tett til forfatteren. Han er den som har magiske evner, og får alt til å skje. Slik dramatikeren gjør det.

Epilog

Prospero

Now my charms are all o’erthrown,
And what strength I have’s mine own,
Which is most faint: now, ’tis true,
I must be here confined by you,
Or sent to Naples. Let me not,
Since I have my dukedom got
And pardon’d the deceiver, dwell
In this bare island by your spell;
But release me from my bands
With the help of your good hands:
Gentle breath of yours my sails
Must fill, or else my project fails,
Which was to please. Now I want
Spirits to enforce, art to enchant,
And my ending is despair,
Unless I be relieved by prayer,
Which pierces so that it assaults
Mercy itself and frees all faults.
As you from crimes would pardon’d be,
Let your indulgence set me free.

Min oversettelse

All min trolldom har nå tatt slutt,
Og hva styrke jeg har er min egen,
Som er temmelig ynkelig: Nå, det er sant,
Jeg må være her sperret inne av dere,
Eller sendt til Napoli. La meg ikke,
Siden jeg har mitt hertugdømme
Og bedrageren tilgitt, bo
Under deres forbannelse på denne øde øyen;
Men løs meg fra mine bånd
Med hjelp av deres gode hender:
Mild pust fra dere må fylle
Mine seil, ellers vil mitt prosjektet feile,
Som var å behage. Nå ønsker jeg at
Ånden skal styrkes, kunsten begeistre,
Og min ende er fortvilelse,
Med mindre jeg blir befridd med bønn,
Som er så gjennomborende at det angriper
Barmhjertigheten selv og frigjør alle feil.
Som dere fra forbrytelser vil bli benådet,
Så la deres skånsomhet sette meg fri.

Kommentar til form og innhold

Shakespeare leker seg med takten og rytmen i denne avslutningsreplikken. Mye er gjort som en morsom effekt, også for å ta brodden av alvoret teksten kan uttrykke, men det er også brukt taktskifter for å fremheve innholdet.

Verseformen veksler mellom firfotede trokeer og firfotede jamber. Det vil si at hver linje har fire trykktunge stavelser, og at mellom hver trykktunge stavelse skal det være én lett. Men det varierer om linjen starter med trykktung eller trykklett stavelse. Når linjene starter med trykklett stavelse, går det også an å kalle det trokeisk verselinje med opptakt. Det er litt smak og behag hva man kaller det. Poenget er at det går annenhver tung og lett, og at det skal være fire trykktunge stavelser i en linje. Teksten er også konsekvent med trykksterk stavelse til slutt, det som kalles trykksterk utgang.

Sammenlignet med de femfotede trokeene sonettene og det meste av teaterstykkene er skrevet i, så er dette en morsom og uhøytidelig verseform. Det trenger man ikke skolering for å oppdage, det er bare å lese eller lytte til replikken. Om man ennå ikke er overbevist, kan man lese en av sonettene, eller en av replikkene på blankvers. Den ekstra trykktunge stavelsen i linjen gjør at den får et mer høytidelig preg. Det er ikke bare innholdet i sonettene som gjør dem til å ta mer alvorlig. Det er også rytmen det går i.

Det at det skal være bare én trykklett stavelse mellom de trykktunge gjør at o’er i overthrown og now, ’tis må leses som en stavelse, og trykksvakt.

Det er ikke noen stor sak om linjen har opptakt eller ikke. Det gir litt variasjon, passende til en muntlig replikk, dette er jo en tekst en skuespiller skal fremføre, ikke noe ment å leses og analyserers som et dikt. Som man ser er det 2 linjer uten opptakt, 3 linjer med, så 1 uten, og 2 med, før det blir 3 uten.

Det skjer imidlerid noe spennende etter linje 12. Linje 12 er perfekt i takten, svært markante trykksterke og trykklette stavelser, Must fill, or else my project fails, 4 i tallet. Så følger linje 13, med which was to please. Her går verseformen litt i stå. Det passer jo godt, med at det han nettopp har sagt er at «prosjektet feiler». Om man leser det som om det er forfatteren, Shakespeare, som snakker, så er det jo artig at rytmen feiler akkurat i det prosjektet feiler. Jeg har markert takten med lett-tung også i vendingen which was to please, men det er ikke markant, annet enn at ‘to’ er veldig trykklett og please veldig trykktung. Deretter følger det en trykktung til, i Now, og så er det flere trykklette stavelser i mellom de trykktunge i linjen under.

Jeg har markert trykktunge stavelser med fet skrift.

Now my charms are all o’erthrown,
And what strength I have‘s mine own,
Which is most faint: now, ’tis true,
I must be here confined by you,
Or sent to Naples. Let me not,
Since I have my dukedom got
And pardon’d the deceiver, dwell
In this bare island by your spell;
But release me from my bands
With the help of your good hands:
Gentle breath of yours my sails
Must fill, or else my project fails,
Which was to please. Now I want
Spirits to enforce, art to enchant,
And my ending is despair,
Unless I be relieved by prayer,
Which pierces so that it assaults
Mercy itself and frees all faults.
As you from crimes would pardon’d be,
Let your indulgence set me free.

Merk det skal være en pause etter please. Der er det en trykklett stavelse som mangler.

Kommentar til oversettelsen og gjendiktningen

I oversettelsen forsøker jeg å få inn meningsinnholdet i et lettfattelig norsk. I gjendiktningen forsøker jeg å gjenskape de poetiske kvalitene. Det klarer jeg ikke helt, som man ser, jeg har måttet ta meg noen friheter og flytte litt rundt på trykksterke stavelser. Jeg har hatt i hodet at det skal kunne fungere på en scene.

I linjene 5 – 7 er det en vanskelig setning: Let me not,/ Since I have my dukedom got/ And pardon’d the deceiver, dwell/ In this bare island by your spell; Vanskeligheten ligger i at det er en innskuddssetning inni der, som kan forvirre litt. Her er setningen skrevet ut på norsk: La meg ikke bo på denne øde øyen ved deres forbannelse, siden jeg har mitt hertugdømme (i Napoli) og (jeg har) benådet bedrageren. Prospero er subjekt i begge undersetningene, det er han som har hertugdømmet, og det er han som har benådet bedrageren. I vanlig språkføring er det uvanlig å bruke samme hjelpeverb «har» for noe man har, og for noe man har gjort. Men dette er poesi, da gjelder andre regler, og et ekstra har (have) for å understreke at det er samme jeg som har gjort det, vil ødelegge rytmen. Det forvanskes ytterligere av at det rett etter følger verbet i hovedsetningen, bo (dwell). Det er opp til skuespilleren å få dette formidlet så publikum får det med seg.

Which was to please er for enhver med litt engelskkunnskaper enklere å forstå i originalen enn i oversettelsen. Det mest nærliggende er tilfredsstille,

Gloseliste

charm 1. sjarmtiltrekningskraftyndefortryllelsetekke 2. trylleformulartryllemiddeltrolldomfortryllelse 3. amulettanheng, charm
overthrow 1. styrtefelle 2. erobrebeseire 3. (også overført) veltekullkaste 4. sette (en) stopper forfå (en) slutt på
faint 1. svakuklarutydeliglav 2. svaklitenvagfjern 3. halvhjertetynkeligutilstrekkelig 4. kraftløsmattbesvimelsen nær 5. (gammeldags) engsteligfryktsom
confined begrensetinnskrenkettrang (verbet: confine 1. holde fengsletholde innesperret 2. sperre innestenge innesette inn 3. begrenseinnskrenke 4. gjerde innramme inn)
pardon 1. forlatetilgi 2. unnskylde 3. (jus) benåde
deceiver bedrager
dwell 1. bovære bosattoppholde seglevedvele 2. ligge 3. holde uthvile
spell 1. trylleformulartrylleord 2. fortryllelsetrolldomforhekselseforbannelse
enforce 1. (om regel)  håndheveopprettholde 2. tvinge (frem) 3. forsterkeunderbyggestyrkes
enchant 1. begeistrehenrykke 2. forheksefortrylle
despair 1. fortvilelse 2. håpløshet
relieve 1. lettelindremildne 2. gi understøttelse/stønadbøte påbistå 3. avløse 4. befrikomme til unnsetning forhjelpe 5. gi avveksling fra 6. (foreldet) fremhevela fremstå i relieffla avtegne seg 7. (mekanikk) forsyne med fri(gangs)vinkelforsyne med klaringsvinkel
pierce 1. gjennomborebore seg inn i 2. ta hull ibore hull i, pierce 3. trenge igjennomtrenge fremtrenge inn (i)
assault 1. overfalleangripe 2. storme 3. (jus) true med voldøve vold mot
mercy 1. barmhjertighetskånsel 2. nådemiskunn 3. medlidenhet 4. (jus) benåding 5. barmhjertighetshandlingbarmhjertighetsgjerning 6. kilde til takknemlighet
indulgence 1. overbærenhetmildhetskånsomhetettergivenhet 2. nytelsefornøyelsefråtsingluksustilfredsstillelse 3. (kirkelig) avlat 4. (handel) betalingshenstand

Kommentar til teksten

Trolldommen er den Prospero har hatt i løpet av stykket, og som han har gitt fra seg når stykket ender. Det kan også leses som trolldommen Shakespeare og andre forfattere har når de skriver teaterstykker. Da behersker de en verden av drømmer og fantasi, med sine egne lover og regler, uavhengig av den verden vi lever i, og som ingen mennesker fullt ut er i stand til å forstå og begripe. Om forfatteren er en Mester, som Shakespeare var, så har han full kontroll over denne verden han dikter opp, og kan fortelle nøyaktig den og de historiene han har lyst til. Med det kan han gå opp i en høyere intelligens, og fortelle noe også om vår verden, som ikke lar seg fortelle utenom akkurat på denne måten i den oppdiktede historien. Når forfatteren trer ut av stykket, trer han også ut av magien, og er et vanlig menneske med sin egen stemme og mening i verden. Verken Shakespeare eller andre forfattere, uansett hvor store de er, er i stand til å si noe fantastisk om sitt eget samfunn og sin egen verden. Magien gjelder bare i diktningen.

Min gjendiktning

All min trolldom er nå segen,
Styrken her er nå min egen,
Den er mest svak: Nå, det er sant,
Jeg må vær’ her hvor de’ meg bandt,
Eller sendt til Napoli. La meg ei det,
Siden jeg har mitt hertugs sted
Og bedrageren benådet, bo
På denne øde øy forbannelsen tro;
Men løs meg fra mine bånd
Med hjelp av deres hånd:
Deres milde pust fyll mine seil
Om ikke vil mitt prosjekt slå feil,
Det var å behage. Nå ønsker jeg at
Ånden skal styrkes, kunsten ta fatt,
Og min ende vil vær’ et fortvilet stønn,
Med mindre jeg blir befridd med bønn,
Som borer sånn at dens overfall
Mot nåden selv all feil fri skal.
Som òg deres forbrytelser benådet vil bli,
La deres milde tilfredshet sette meg fri.

ES2018

En gave forgjeves og tilfeldig (Дар напрасный, дар случайный), av A. S. Pusjkin

Dette diktet skrev Aleksander Sergejevitsj Pusjkin på bursdagen sin 26. mai, 1828, altså for veldig nøyaktig 190 år siden. Det er litt atypisk på mange måter, atypisk Pusjkin, atypisk Russland, og atypisk et dikt å skrive im wonderschönen Monat Mai, som tyskerne vil ha det. Det er heller ikke noe typisk bursdagsdikt, akkurat. Derimot er det et dikt fullt av vemod og livslede, skrevet av alltid unge Pusjkin den dagen han fylte 29. år.

Pusjkin er født i 1799, og han døde i 1837. Han ble ikke mer enn 37 år. Duellen han døde i skyldtes en skandale, den kunne utmerket godt vært unngått. Kanskje er det livsleden som også førte til en dødslengsel? Pusjkin er ellers mer kjent for å være mer optimistisk og livsglad, i hvert fall er han mer det i diktningen sin, enn hans samtidige andre store poet, Lermontov. For Lermontov gir det liksom mening at det endte i døden, allerede fra veldig ung alder skrev Lermontov dikt om hvor tomt livet føltes for ham. Pusjkin skriver dikt om vakre vinterdager, om kjærligheten og om vakre kvinner, det er ikke så mange dikt hos Pusjkin om tomhet og meningsløshet. Pusjkin fyller de russiske livene med mening, og innhold. Utenom i dette diktet her.

*

Дар напрасный, дар случайный,
Жизнь, зачем ты мне дана?
Иль зачем судьбою тайной
Ты на казнь осуждена?

Кто меня враждебной властью
Из ничтожества воззвал,
Душу мне наполнил страстью,
Ум сомненьем взволновал?..

Цели нет передо мною:
Сердце пусто, празден ум,
И томит меня тоскою
Однозвучный жизни шум.

1828

Min oversettelse

En gave forgjeves, gave tilfeldig,
Livet, for hva er du gitt meg?
Eller hvoror er du med en skjult skjebne
Dømt til henrettelse?

Hvem var det som med fiendtlig makt
Påkalte meg fra intetheten,
Fylte sjelen min med lidenskap,
Og oppskaket fornuften med tvil?..

Mål finnes ikke foran meg:
Hjertet er tomt, ørkesløs forstanden
Og piner meg med tungsinn
Livets enstonige støy.

Kommentar til språket og oversettelsen.

På norsk bruker vi ikke stemt s, eller z, og det er derfor etter hva jeg vet heller ikke vanlig å transkribere de russiske stemte vislelydene til bokstaven z. Vi uttaler ustemt uansett, og kan derfor like gjerne skrive s. Jeg veksler litt, ser jeg. Det dreier seg om de kyrilliske bokstavene з (s, z) og ж (sj, zj). Ellers er det å si om oversettelsen at jeg ikke kan garantere at jeg har fått alt riktig. Da trengs det en korrekturleser. Men store feil skal det ikke være, og under gjør jeg rede for hvordan jeg har tenkt.

Første linje direkte oversatt er «gave forgjeves, gave tilfeldig», eller i mer naturlig norsk «en forgjeves gave, en tilfeldig gave». дана (gitt) er partisipp av  дать (gi), slik at linje to blir spørsmålet: livet, hvorfor er du meg gitt? Russisk har to ord for «hvorfor», det vanlige почему, og det Pusjkin her bruker, зачем, som litt mer har betydningen «hvorfor, i hvilken hensikt«. мне er dativsformen for meg, så for virkelig å få frem den, kunne vi på norsk oversette med «til meg». Alt i alt skulle de to første linjene være greie. Deretter blir det litt verre. Kombinasjonen судьбою тайной (med den hemmelige skjebnen) er satt i instrumental, i nominativ er det судьба тайная (hemmelig skjebne). осуждена (dømt) er partisipp av осудить (å dømme). Så det poeten spør om i første strofe, er hvorfor livet er gitt ham, som en tilfeldig og forgjeves gave, bare for å ende i døden til slutt uansett.

I andre strofe må man nesten stokke litt om på rekkefølgen av ordene for å få det riktig på norsk. De to første linjene består av en setning der verbet воззвал (vossval – kalle, påkalle) kommer til slutt. På norsk blir det unaturlig, så jeg flytter det opp på plassen etter subjektet кто (kto – hvem) i setningen, der det hører hjemme. Sammensetningen враждебной властью (vrasjdebnoj vlasiu – fiendtlig makt) står i instrumental, noe som på norsk vanligvis blir markert med preposisjonen med, slik jeg også har gjort. Substantivet ничтожества står i genitiv, styrt av preposisjonen из (iz – fra, av). Verbet Воззвать (vozzvat – rope, kalle på) er satt sammen av forstavelsen воз- (vos – i, på osv. (egentlig er det в med hjelpelyder)) og звать (zvat – rope, kalle). Jeg leser disse to linjene som at intetheten er døden eller tilværslen før fødselen, altså tiden man ikke eksisterer (og dermed heller ikke kjenner noen smerte eller lede), og så er det noe som har kalt ham derfra og inn i livet ved fødselen. Pusjkin spør hvilken fiendtlig makt som har gjort det? Det er en omskriving av den folkelige kunnskapen at ingen har bedt om dette livet, man blir bare sendt inn i det. Tredje linje må analyseres. Verbet er наполнил (napolnil – fylte), pronomenet мне (mnje – (til) meg) står i dativ, «fylte meg», og så står душу (dusju – sjel) i akkusativ og страстью (strastiu – (med) lidenskap) i instrumental. Det skulle bety at «noe har fylt meg sjelen med lidenskap». Jeg kan ikke se noe annet system enn samme кто (kto – hvem) fra første linje, altså den samme som kalt ham fra intethet, fylte sjelen med tvil. Det er også denne som i siste linje i strofen oppskaket fornuften med tvil (Ум сомненьем взволновал – um somnenjem vzvolnoval). Hele strofen er i oversettelsen skrevet litt om, sånn at den skal gi mening på norsk, uten at det skal være nødvendig å lese disse forklaringene.

I første linje i siste strofe står mål i flertall (цели – tseli), mens på norsk kommer det ikke frem av bøyningen om det er ett eller flere mål. I andre linje bytter den russiske originalen om på rekkefølgen av adjektiv og substantiv, på norsk blir det; hjertet (er) tomt, ørkesløs (er) forstanden. De russiske adjektivene står i kortform, uten ending, noe som betyr at det er predikativ bruk, altså sånn vi på norsk får sagt med å bruke koppula-verbet er (hjertet er tomt). Motsatt er attributativ bruk, der russisk bruker adjektivets langform, mens vi på norsk setter adjektivet foran substantivet (tomt hjerte). Substantivet тоска (toska – tungsinn, lede) er satt i instrumental i linje 3, slik at det oversatt blir «piner meg med lede». I siste linje står adjektivet Однозвучный (odnosvutsjnyj – enstonig, monoton) til шум (sjum – støy, bråk, larm), mens жизни (zjizni – livets) står i genitiv, altså blir det «livets monotone støy» det avslutter med. I oversettelsen er jeg for denne strofen tett på originalen, mens jeg i gjendiktningen har stokket litt om på det.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene er satt i fet skrift, i noen av ordene er aksenten er markert med kursiv.

Дар1. (подарок) gave; donasjon 2. (способность) gave
казнь1. (судебная кара) henrettelse, eksekusjon, eksekvering (лишение жизни); dødsstraff (смертный приговор) 2. перен. (мучение) plage, pine
осуждена -> осуждённый I domfelte II прч от осудить ( осуждение 1. domfellelse 2. (порищание) fordømmelse.)
враждебной -> враждебный fiendtlig
ничтожества – genitiv, entall -> ничтожество 1. (убожество) elendighet, intethet, tomhet 2. (ничтожный) ubetydelighet, nullitét
воззвал -> воззвать св см взывать 1. (громко кричать) rope 2. (обращаться с просьбой) kalle på, rope til 3. (апелировать) påkalle vt, appellere til
сомненьем -> сомнение 1. tvil 2. tvil, tvilsmål
взволновал -> взволновать св см волновать 1. (беспокоить) gjøre nervøs; bekymre (вызвать озабоженность); sette i sinnsbevegelse, skake opp (приводить в возбуждение) 2. (вызывать волны) bølge, opprøre
празден – kortform, hankjønn -> праздный 1. (на занятый делом) ørkesløs, uvirksom 2. (на заполненный работой) ørkesløs 3. (бесцельный) ørkesløs, tom
томит -> томить 1. <св ис-> pine, plage, trykke 2. кул. la småkoke (i lukket beholder)
тоскою – instrumental -> тоска 1. (грусть и уныние) tungsinn, lengsel 2. (скука) kjedsomhet, lede (уныние)
Однозвучный monotón, ènstonig

Litt om form

I den transkriberte versjonen av diktet under har jeg markert aksenten. Russisk kan ikke ha mer enn én trykksterk stavelse per ord, og alle ord skal ha trykk. Det gjør at russiske dikt ikke helt enkelt glir inn i den germanske verselæren. Det er fire trykksterke stavelser i hver linje, men antallet trykklette stavelser mellom dem varierer. Russerne fant tidlig ut at de ikke kunne følge den latinske og germanske metrikken med jamber, daktyler og trokeer, og alt det andre, de russiske versene måtte være litt friere. I strenge former, som sonetten og andre faste diktformer, måtte de trykktunge stavelsene komme riktig, men det måtte være lov å spe på med litt flere trykklette innimellom.

Her, i dette diktet, er det sånn cirka annenhver trykklett og trykksterk. Stort sett er første stavelse trykksterk, og siste stavelse trykklett. I linjene 2 og 4 er det litt flere trykktunge stavelser i utgangen. I siste strofe er det bare tre stavelser i siste linje, noe som gjør at den skiller seg ut. Det passer godt, siden det etterlater et tungt og vektig inntrykk. De lydmalende ordene med alle s- og sj-lydene i linjen forsterker dette, Однозвучный жизни шум, (odnuzvjutsjnyj zjisni sjum – enstonige livets støy), her, i sistelinjen blir det sagt noe viktig og riktig.

Russisk er et språk det er lett å rime med. Når man også tillater halvrim, blir det lett og uanstrengt (selv om Pusjkin selv skal ha klaget over at språket lukket ham, og språkets rimmuligheter begrenset hans utfoldelse). Her er det gjennomført kryssrim, første og tredje linjer rimer, andre og fjerde. Å gjendikte russiske dikt med samme rimmønster og samme økonomi i språket er notorisk vanskelig. Jeg pleier ta meg store friheter, og gjør det også denne gangen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i en periode med personlig krise for Pusjkin. Han kom ikke så godt ut av det, verken i privatlivet sitt eller med de russiske styresmakter. Han var under oppsyn av tsar Nikolaj I, hans personlige sensor, etter å ha vært forsvist første halvdel av 1820-tallet. På det personlige plan hadde han det vanskelig etter avslaget på frieriet til Anna Olenina.

Nå er ikke dette et dikt som krever biografiske opplysninger for å bli godt forstått, synes jeg. Dette er godt uttrykt og vanlig følt menneskelig lede. Man sitter der i livet sitt, har det ikke noe bra, og skjønner ikke hva man skal med det. Så venter døden i det fjerne, på en måte du ikke selv vet om. Slik er det jeg forstår vendingen om den skjulte skjebnen (судьбою тайной – sudboiu tainoj) i den første strofen. For Pusjkin er denne skjebnen litt spesiell, siden vi vet at hans død skyldes en dramatisk og unødvendig duell.

Videre er det fordømmelsen over å være født, hentet frem fra intetheten (Из ничтожества воззвал – iz nistjozjestva vozzval), som han formulerer det, og han operer med en makt, en кто (kto – hvem), som har gjort det. Denne makten har også fylt sjelen med lidelser, og fornuften med tvil. For denne strofen er det biografiske detaljene interessante. Vi vet Pusjkin har gått gjennom et følelsesmessig opprør, etter å ha vært forelsket i Anna Olenina, ønsket å få henne og til og med fridd, og så få et avslag, med alt det innebærer. For Pusjkin er lidenskapene på denne tiden bare til skade, han får ikke utløp for dem, det er lidenskap og sterke følelser til en kvinne han ikke har fått. Fornuften er i tvil om hva den skal gjøre. Han er i en begredelig situasjon. Riktignok er han allerede en stor og anerkjent dikter, men statusen hans hjelper ham ikke med kvinnen han ville ha, og han skriver bokstavlig talt på tsarens makt. Han har ikke noen frihet til å skrive hva han vil. Så hva skal han gjøre?

I tredje strofe blir det nærmest den naturlige forlengelsen av den gnagende tvilen og de sterke følelsene som ikke leder noen steder hen. Han har ikke noe mål, ikke noe han har ugjort og vil ha gjort, ikke noe prosjekt å leve for. Hjertet er tomt (Сердце пусто), skriver han, hjertet er stedet for følelsene, og forstanden er ørkesløs (празден ум), den leder ingen steder hen. Så alt han har igjen er å bli pint med tungsinn og lede, av livets enstonige og ensformige støy, alt som skjer rundt ham.

Det siste er et ganske sterkt bilde, og nydelig utført på russisk, med alle hvislelydene i linjen Однозвучный жизни шум (odnozvutsjnyj zjizni sjum – enstonige livets støy), sånn at man nesten kan høre lydene, ssssjjj, zzzzjjj og tssssjj, og lignende monoton bakgrunnsstøy, som kan plage livet av en når man sitter og har det vondt med seg selv. Ikke noe særlig til stemning å ha, på sin egen 29 års dag. Men for Pusjkin har det i minste resultert i et sterkt dikt for ettertiden, et dikt som fant veien til Norge og norsk, 190 år etterpå. Uten at jeg tror akkurat det hjelper Pusjkin så mye.

Russisk Wikipedia har en omfattende nettside dedikert til diktet for dem som vil vite mer.  Jeg har brukt denne litt i min egen omtale, men det meste er som vanlig en sak mellom teksten og meg, og de som har glede av min måte å lese den på.

Diktet transkribert

Dàr napràsnyj, dàr slutsjànjnyj,
Sjisn, satsjèm ty mnjè dàna?
Ìlj satsjèm sùdboiu tàjnoj
Tý nà kàsn osùsjdena?

Ktò menjà vrasjdèbnoj vlàstiu
Ìs nisjtòsjestva vossvàl,
Dùsju mnjè napòlnil strastiu,
Ùm somnènjem vsvòlnoval?..

Tsèli njèt pèredo mnòiu:
Sèrdtse pùsto, pràsden ùm,
Ì tòmit mènja tòskoiu
Odnosvùtsjnyj sjìsni sjùm.

Min gjendiktning

En tilfeldig gave forgjeves,
Hvorfor er du meg livet gitt?
For hva er det fra skjebnen det kreves
At du dømt til døden er blitt?

Hva var det for fiendlige makter
Som meg kalte fra tomhetens hvil,
Fylte sjelen med lidelsens takter,
Oppskaket sinnet mitt med tvil?..

For meg fins ingen glede:
Hjertet er tomt, null mål
Det piner meg med lede
Livets monotone gnål.

ES2018

 

 

 

Sonett 153, av William Shakespeare – Cupid laid by his brand and fell asleep

Dette er Shakespeares nest siste sonett. I den og den neste forlater han å skrive om den skjønne ungdom og den mørkhårede damen. Disse to skiller seg helt ut, og er mest en morsom og uhøytidelig historie om hvordan kjærlighetsguden Cupido blir seg frastjålet elskovsfakkelen sin av en av Dianas jomfruer, og at hun forsøker å slokke den i et vann. Det er basert på et dikt i en gresk antologi tilegnet Marcianus Scholasticus fra det femte århundret etter Kristus, skriver nettsiden Shakespeare sonnets. Shakespeare legger i denne sonetten til at vannet ikke klarer å slokke fakkelen, og at det i stedet blir til et sydende bad, som kanskje kan ha kurerende virkning. I alle fall vil han forsøke selv å finne lindring for sine egne lidelser, forårsaket av kjærligheten og lidenskapen, men at en sånn lindring bare kan finnes i elskerinnens øye.

Sonnet 153

Cupid laid by his brand and fell asleep:
A maid of Dian’s this advantage found,
And his love-kindling fire did quickly steep
In a cold valley-fountain of that ground;
Which borrowed from this holy fire of Love,
A dateless lively heat, still to endure,
And grew a seething bath, which yet men prove
Against strange maladies a sovereign cure.
But at my mistress’ eye Love’s brand new-fired,
The boy for trial needs would touch my breast;
I, sick withal, the help of bath desired,
And thither hied, a sad distempered guest,
But found no cure, the bath for my help lies
Where Cupid got new fire; my mistress’ eyes.

Min oversettelse

Sonett 153

Cupido lå ved sin fakkel og falt i søvn:
En jomfru av Diana fant denne fordelen,
Og hans elskovstennende ild ble hurtig søkkvåt
I en kald fjellkilde i området;
Den lånte fra hans hellige ild av elsk,
En tidløs livfull varme, som ennå skulle vare,
Og ble til et sydende bad, som man ennå kan bevise
Virker mot merkelige lidelser med en suveren kur.
Men ved min elskerinnes øye ble elsken tent på ny,
Gutten for en test vil berøre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket hjelp av bad,
Og hurtig dit bort, en trist gjest i ulage,
Men fant ingen kur, badet for hjelpen jeg trenger ligger
Der Cupido fikk ny flamme; min elskerinnes øyne.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som i så mange av Shakespeares sonetter og skuespill er det mulig å lese inn ganske saftig seksuell betydning. I denne sonetten er det elskovens ild, som kanskje kan være en kjønnssykdom, elskerinnens øye som også kan være hennes kjønnsåpning, og berøre brystet (touch) som også kan ha en mening av å infisere, smitte. Det er standard symboler, og når man først åpner for å lese på denne måten, så ser man at det gir mening, men det er ikke sånn at det er nødvendig å lese inn disse betydningene for å få noe ut av sonetten.

Brand brukt her, er fakkel. Fakkel er en av kjærlighetsguden Cupidos attributter, en av gjenstandene han ofte avbildes med og som dermed karakteriserer ham. Tanken er at han bruker denne fakkelen til å tenne lidenskapen i folk. Mest kjent og mest brukt av attributtene til Cupido, er buen og pilene, som han skyter med i blinde og gjør folk forelsket. Diana var en gudinne for jakt, og for månen og for fødsel, og hun var kjent for sin kyskhet og sin beskyttelse av kvinner. Hun var omgitt av jomfruer, og det var en av disse som fant denne fordelaktige situasjonen (this advantage). Siden Diana og hennes jomfru skal passe på sin egen og andre kvinners kyskhet, er det bra om de får tatt fra Cupido elskovsflammen hans. Det gjør denne jomfruen i de to neste linjene, hun tar fakkelen fra den sovende Cupido, og dypper den i vannet til en kald fjellkilde (cold  valley-fountain) som lå der. At vannet i kilden også er kaldt, passer godt, så det kan slokke den varme flammen.

Den engelske originalen begynner andre kvartett med relativpronomenet which (som), som skal vise tilbake til fjellkilden (valley-fountain). På norsk går ikke denne bruken av relativsponomenet, vi vil ha det umiddelbart etter ordet det viser til. Her må vi bruke påpekende pronomen, «den». Så det er fjellkilden som får varme fra Cupidos fakkel, når den blir kastet uti. Oversettelsen av ordet love (kjærlighet, forelskelse, elskov) er en sak nesten hver gang det blir brukt i Shakespeares sonetter. Den vanlige oversettelsen når ordet blir brukt som substantiv, er kjærlighet, men jeg oversetter stadig med elsk, der det er passionate love, altså lidenskap. Her skulle det være opplagt. Dateless (uten dato, uten «date», tidløs) er et ord Shakespeare bruker også i sonett 30. Her er det nok meningen at den ikke skal være rammet av tiden, at den er tidløs, alltid vil vare ved. Fra denne blandingen av fjellkilde og elskovsfakkel blir det et sydende bad (seething bath) med kurerende egenskaper (a sovereign cure) mot rare sykdommer (strange maladies). I linje 7 står which yet men prove (som ennå menn (be)viser), der bruken av prove (bevise) går litt i retning av «bekrefte», disse mennene kan ennå i dag bekrefte at det sydende vannet hjelper mot lidelsene deres. Uttrykket sovereign cure («suveren kur») er standard, det er en kur eller medisiner som virker suverent. De rare sykdommene (strange maladies) kan kanskje leses som kjønnssykdommer, men man er kanskje på tryggere grunn om man bare tenker seg alle slags rare lidelser som kan følge av å være forelsket, eller til og med andre ting.. Sonetten er herlig lite spesifikk, her.

Linje 9 sier at fakkelen til Cupido ble tent på ny (new-fired) i øynene til sonettskriverens elskerinne (my mistress eyes). Bildet er velkjent, øynene til forelskede mennesker kan funkle ganske godt, og de kan antagelig tenne opp igjen en sloknet fakkel til kjærlighetsguden. Det går an å spekulere om my mistress er den mørkhårede damen i de foregående sonettene, men det er ikke noe som tilsier at det må være det. Gutten i linje 10 er Cupido, trial (rettslig behandling, prøve) blir her brukt i betydningen «test». Fakkelen til Cupido skal testes ved å la den berøre brystet til sonettskriveren. Så først blir den tent i øynene til elskerinnen, så blir den testet i brystet til poeten. I linje 11 mangler litt pronomen og artikler. Jeg-personen er syk av det hele (sick withal), syk av hele historien, og han ønsker hjelp av et bad, eller av badet. Jeg må nok si jeg leser det som om det er snakk om badet i linje 7, det sydende bad av fjellkilden og Cupids fakkel, eller et helberedende bad. Det er imidlertid omdiskutert. Uansett setter han kursen mot dette badet, trist (sad) og i dårlig balanse, i ulage (distempered).

Så er konklusjonen at denne kuren ikke hjelper ham. Den eneste kuren som kan hjelpe, ligger i hans elskerinnes øyne, der Cupids flamme ble tent på ny.

Gloseliste

Glosene er som alltid slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blår ordbøker ligger til grunn.

brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
kindling 1. antenningopptenning 2. opptenningsvedtørrved
steep 1. legge i bløt 2. (la) stå og trekke 3. trekke (ut)vanne ut 4. (om lutefisk) lute (ut) 5. dyppefuktebløte (ut) 6. (bryggeri) støpestøpsette 7. (overført) gjennombløtegjennomsyre
fountain 1. (drikke)fontenespringvann 2. kaskade 3. (overført) kildevelloppkomme 4. (poetisk) kildebrønn 5. beholderreservoar
dateless 1. udatertuten dato 2. (hverdagslig) uten partner 3. tidløssom ikke blir foreldetsom ikke blir gammeldags 4. (poetisk) eldgammel
seething -> seethe 1. sydekokeskumme 2. (gammeldags, matlaging) koke 3. (overført) sydemyldrekokeboble
malady 1. sykdom 2. sykeonde 3. lidelse
trial 1. (jus) rettslig behandlingrettergangprosessrettssakdomsforhandlingprosedyre 2. prøveprøvingforsøkeksperiment 3. prøvekjøringprøveturprøving 4. prøvelse 5. (sport) uttakingskampforsøk, trial (ofte i motorsport og hesteveddeløp)
thither (gammeldags, litterært) der bortdit (bort)derhen
hie (gammeldags, poetisk eller spøkefullt) skynde seghasteile
distempered (gammeldags) (som er) i dårlig humør(som er) i ulage

Kommentar til sonetten

De to siste sonettene til Shakespeare er atskilt fra de andre, og fremstår nesten som en slags epilog. Det er ikke uvanlig å ende høytidelige og følelsesladde sonettsekvenser på denne måten, flere andre i Shakespeares samtid gjorde det.

Fra linje 9 og ut blir sonetten personlig. Der kommer et personlig pronomen inn, my (min), og henter sagnstoffet inn jeg-personens liv og samtid. Det knytter også denne avsluttende sonetten opp mot de foregående om den mørkhårede kvinnen (dark lady), siden det nå igjen handler om my mistress (min elskerinne).

Min gjendiktning

Cupido ved sin fakkel lå og sov:
Dianas jomfru denne fordel fant,
Hans elskovs ild ble dermed hurtig våt
I en fjellkilde på denne kant
Den lånte fra hans hellig’ ild,
En tidløs varme, som ennå held
Og ble et sydende bad, å bevise vil
Mot rar en liding kur så vel.
Men ved henn’s øye ble elsken tent,
Gutten for en test vil røre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket av bad litt hjelp,
Og hurtig dit en gjest så mutt og trist,
Men ingen kur fant jeg, den vil vær’
Der Cupido fikk flamme; i øyet der.

ES2018

Sonett 151, av William Shakespeare – Love is too young to know what conscience is,

Dette er sonett 151 i samlingen til William Shakespeare, første gang utgitt i Quarto 1609, og uten nærmere forklaringer enn sonettene selv, og det som står på tittelbladet av dem. Det er den nest siste av de ordinære sonettene, de som er skrevet til en elsket person. De to siste er litt humoristisk om kjærligheten selv, med motiv fra klassisk mytologi, og fremstår litt atskilt fra de andre, nesten som en epilog eller uhøytidelig kommentar. De 152 første sonettene er seriøse, og behandler alle former og faser og fasetter av kjærligheten, kjærligheten i alle dens stemninger og stadier.  Sonett 151 hører til de omdiskuterte, med det at den ser ut til å inneholde påstander som går litt til ytterpunktene hva det er mulig å tenke og mene, og med det at den lest på en bestemt måte blir veldig direkte i det seksuelle uttrykket. I det går den langt over grensene for hva som var vanlig på Shakespeares tid, og over alle grenser for hva som var ansett for sømmelig i sonettdiktningen.

Sonnet 151

Love is too young to know what conscience is,
Yet who knows not conscience is born of love?
Then, gentle cheater, urge not my amiss,
Lest guilty of my faults thy sweet self prove:
For, thou betraying me, I do betray
My nobler part to my gross body’s treason;
My soul doth tell my body that he may
Triumph in love; flesh stays no farther reason,
But rising at thy name doth point out thee,
As his triumphant prize. Proud of this pride,
He is contented thy poor drudge to be,
To stand in thy affairs, fall by thy side.
No want of conscience hold it that I call
Her love, for whose dear love I rise and fall.

Min oversettelse

Sonett 151

Kjærligheten er for ung til å vite hva samvittighet er,
Men hvem vet ikke at samvittighet er født av kjærlighet?
Så. milde bedrager, press ikke på mot det jeg gjorde galt,
Om ikke du selv viser deg skyldig i mine feil:
For, i det du bedrar meg, bedrar jeg
Min edlere del til min grove kropps forræderi;
Min sjel sier til kroppen at han kan
Triumfere i kjærlighet; kjøttet trenger ingen videre grunn,
Men ved å reise seg ved ditt navn peker han ut deg,
Som sin triumferende pris. Stolt av denne stolthet,
Er han tilfreds med å være din stakkars trell,
Å stå i dine affærer, falle ved din side.
Ingen hold det for å være mangel på samvittighet at jeg kaller
Henne kjærlighet, for hvems dyrebare elskov jeg reiser meg og faller.

Kommentar til oversettelsen

Ordet love og oversettelsen av det er et gjennomgangstema i norsk oversettelse av sonettene. Her, i denne sonetten, er kjærligheten både personifisert, som Cupido, det latinske navn på kjærlighetsguden Eros, og den generelle tilstanden av kjærlighet. Conscience er samvittighet, her det å vite forskjellen mellom rett og galt (hva som gir god og dårlig samvittighet), men det engelske ordet inneholder også lyden av det franske con, på engelsk cunt, det obskøne ordet for kvinnens kjønnsorgan. Kanskje er dette å lese mye inn i ordbruken, men når man først gjør det, gir det god mening, for ung til å kjenne den fysiske delen av erotisk kjærlighet. Denne bruken av con-, som et ordspill på cunt, var utbredt på Shakespeares tid, og særlig av ham selv, i stykkene han skrev. En slik mening passer også utmerket i det som står i resten av sonetten, også når ordet conscience er brukt. Ordet cheater betyr selvfølgelig svindler, bedrager, særlig en som jukser i spill, men det har også en tidligere mening av en som ivaretok kongens hjemfalne gods (escheats), en som sørget for og administrerte at det som skulle tilfalle kongen, tilfalt ham. Det er lett å se hvordan en slik mening av ordet utvikler seg til å bety «svindler». Bruken av cheater i denne sonetten passer kanskje bedre til den tidligere betydningen, «en som administrerer gods», slik at gentle cheater, blir den som behandler meg ganske mildt, ganske forsiktig. Med glidning over i «den som svindler meg ganske mildt». Urge er på vei inn i norsk som et engelsk fremmedord nå om dagen, men det føles ennå litt tidlig å bruke det i en oversettelse av Shakespeares sonetter. Her, i dette tilfellet, er det også aktuelt med en full omskriving, siden urge not my amiss her betyr noe i retning av «ikke beskyld meg for noe galt». Det er omdiskutert hva denne synden, feilen er for noe, hva som konkret ligger i sonettskriverens my amiss, men den diskusjonen går ikke jeg inn i. Linje 3 og 4 er lett omskrevet for å gi en klar mening på norsk. Det er en detalj for spesielt interesserte, at stavemåten i originalen (Quarto) er least, en stavemåte som åpner for en ganske motsatt lesning, nemlig at den sonetten er tilegnet er «minst (mulig) skyldig i disse feilene sonettskriveren har gjort».

Linje 5 og 6 setter opp en ganske komplisert tanke, en litt spesiell beskyldning. Sonettskriveren beskylder henne han skriver sonetten til, for å være skyld i den feilen han har gjort. Han sier her, at fordi du bedro meg, hva nå dette bedraget består i, så vil jeg også bedra mine egne, noble tanker med min kropps lyst. Så han sier at han i hodet vet hva han bør gjøre, men fordi hun har bedratt ham, klarer han ikke å stå i mot det kroppen driver ham til. Hun blir dermed på en måte beskyldt for dobbelt bedrag, først mot ham, og så med det at han deretter gjør bedrag mot henne. Siden det er så lite konkret hva feilen og bedraget er for noe, er det vanskelig å holde på denne tanken. Et naturlig og nærliggende forslag er at hun har vist interesse for andre menn, kanskje også noe mer enn bare interesse, og så har han tilsvarende vist interesse for andre han også. I konflikten mellom hode og kropp, mann og kvinn, ligger også en konflikt mellom fornuft og følelser. Fornuften sier en ting, man vet det er riktig, følelsene noe annet, og man handler irrasjonelt. My nobler part er sjelen, my gross body kroppen. Flesh er kjøtt, jeg er av den generasjon der man ennå snakket om kjødets lyst, og for meg gir det riktigere assosiasjoner enn «kjøttet». Dette er smak og behag. I hvert fall sier linje 7 og 8 at tanken tillater kroppen å følge sine lyster, og «triumfere i kjærlighet», eller erobre kvinnen han lyster, og flere unnskyldninger trenger ikke kroppen.

Uttrykket rising by thy name (reiser seg ved ditt navn) er en ganske opplagt hentydning til penis, som reiser seg bare han (den) hører navnet på denne kvinnen. Oxford-utgaven av sonettene nevner ikke dette som dobbelt betydning en gang, dette er betydningen: The penis is like a soldier who springs to attention at the mention of the mistress’s name. Den trenger jeg ikke å oversette. Point out thee (peker ut deg) er hva sverdet gjør på slagmarken, peker ut motstanderen å slåss mot. Her er det penis som peker ut, stikker ut, sitt trofé å erobre. Sammenhengen mellom engelske point og prick, norsk peke og stikke, med mer, er opplagt. Proud of this pride er perfekt på engelsk, med alliterasjon og lydlikhet, og mange dobbelte betydninger av pride, helt umulig å få over til norsk. Noen av meningene er godt dekket av ordet stolthet, men å være stolt av stolthet er pleonasme, det er å si det samme en gang til, smør på flesk. Men de andre mulige oversettelsene av ordet pride får ikke med den seksuelle og militære dobbeltbetydningen, det er stolthet over prisen, erobringen, seg selv i oppreist tilstand, og en god del mer, så i dette tilfellet synes jeg pleonasmen må bli stående. Ordene stand (stå) og fall (falle, dø) i linje 12 følger opp dobbeltbetydningene, for penis og for soldaten. Soldaten kjemper din (hennes, den utkårede) sak, og faller ved din side. Å bruke stå for ereksjon er mer vanlig på norsk enn engelsk, å falle er det den gjør når akten er over, ved hennes side.

Konklusjonen har jeg omskrevet litt for å gjøre den forståelig. I originalen holder dobbeltbetydningen av conscience, brukt gjennom hele sonetten. På den ene siden er det altså ikke å kalle det mangel på samvitighet, at han kaller henne kjærlighet. Han er villig til å dø for henne, som en soldat. På den annen side skal det ikke kalles mangel på kvinnens kjønnsorgan, cunt, at jeg kaller henne kjærlighet/elskov. Oxford-utgaven er også her veldig direkte, det er ikke det at jeg er jomfru og ikke kjenner cunts, jeg vet hva cunt er, og dermed også hva kjærlighet/elskov er. I oversettelsen har jeg ikke gjort noe forsøk på å få med den betydningen, men i gjendiktningen har jeg oversatt med hode, og da er den dobbelte betydningen mulig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Ordet amiss er i sonetten brukt som substantiv, men står i ordboken bare oppført som adjektiv og som adverb. Derfor setter jeg opp begge. Se også hva jeg skriver i kommentaren til oversettelsen.

conscience samvittighet
cheater (også cheat) svindlerbedragerjuksemakerfalskspiller
urge 1. pressedriveskynde påspore 2. (prøve å) overtalebe inntrengendeanmode 3. ivre foranbefale 4. fremholdeunderstrekebetone 5. (om bevis og unnskyldning e.l.) fremføreforeleggehenvise til
amiss adj. feilfeilslåttuheldig amiss adv. feili veienfeilslått
betray 1. forråde 2. svikesvikte 3. røpeavsløre 4. bedra 5. forføre (og svikte)
gross 1. grovsimpelufinvulgær 2. grovutilgiveligkrass 3. (slang) ekkelkvalmsnusketeslibrig 4. frodigtett 5. fetsattoppsvulmettykk 6. brutto-total 7. (om sanser) sløv
pride 1. stolthetselvfølelse 2. hovmodovermot 3. glansprakt 4. flokk
contented fornøydtilfreds
drudge arbeidstrellslaveperson som strever og sliter for andre

Kommentar til sonetten

Det er typisk for Shakespeares sonetter at to og tre betydninger holdes parallelt gjennom teksten, slik at den kommuniserer på flere plan. Her er det den av dyrebar pliktfølelse i kjærligheten, at han stiller opp for henne som en soldat, beredt å utføre alle soldatens plikter, inkludert å falle og dø. Samtidig er det en veldig grovt seksuell betydning som også holdes, nemlig at det er det mannlige kjønnsorganet som vet hvor det kvinnelige er, og reiser seg og faller med det.

Min gjendiktning

For å beholde den seksuelle dobbeltbetydningen av conscience har jeg oversatt med hode. Se kommentarer under språk og innhold.

Sonett 151

For ung er elskov om hva hodet er,
Men hvem vet ei at den av det er født?
Så. milde svindler, press ikke der,
Om ei du selv i samme feil er støtt:
I det du meg bedrar, bedrar jeg meg
Min edle sjel den grove kropp sitt svik
Min sjel til kroppen sier legg i vei
Triumf i elsk; all grunn som trengs – blir slik ,
Men pek’ til deg ved reisning i ditt navn ,
Som triumfen sin, så stolt av stor en pris,
Tilfreds å trelle stakkar deg til gavn,
Å stå i dine ting, og falle a-vis.
Ei mangel på hode hold det at jeg kaller
Hun kjær, for elsk jeg reiser meg og faller.

ES2018

For om gjendiktningene og hvordan jeg tenker rundt dem, se kommentarer om gjendiktning under Bloggen eller Shakespeares sonetter (meny øverst).

Kilder

Jeg pleier ikke å oppgi kilder for enkeltposter, men i arbeidet med denne sonetten har jeg vært svært godt hjulpet av nettsiden Shakespeare Sonnets, og Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter og dikt, der særlig nettsiden skriver omfattende hva dette er for noe. De har også lenke til en artikkel av Thomas Merriam, om bruken av begrepet conscience i Shakespeares tekster, der den mulige dobbeltbetydningen blir grundig gjort rede for.

Sonett 150, av William Shakespeare – O! from what power hast thou this powerful might

I dag kommer noe så sjelden som en sonett som er skrevet helt ferdig i det innlegget postes. Komplett med oversettelse, kommentarer og gjendiktning. Problemene som har vært, er gjort rede for i kommentaren om språket og oversettelsen. De skal alle være overvunnet.

Sonettformen er vanskelig på norsk. Vi har ikke et språk laget for konsekvent veksling mellom trykklette og trykksterke stavelser, og vi har ikke den økonomi i antall stavelser som det engelske språket har. Derfor er det heller ikke skrevet noen store sonetter på norsk, og oversettelser og gjendiktning av de utenlandske mesterverk blir alltid litt anstrengt. Av språkene jeg kan finnes det store sonetter på italiensk og engelsk, og noen ganske gode på tysk og russisk.

Sonettene til Shakespeare står noe i en særklasse. De er språklige mesterverk, selvfølgelig, og de skaper en ny form å skrive dikt på, en ny sjanger, så å si. Det er den engelske sonetten, atskilt fra den italienske. Det italienske språket med sin melodi og sin letthet i å finne rim, åpner for rimmønstre umulig å få over i andre språk. Engelskmennene gjorde om på formen, og kuttet fra det italienske abba abba cdc dcd, til engelske abab cdcd efef gg. Shakespeare bringer denne formen til mesterskap.

I de 154 sonettene vi har fra Shakespeare er det stor variasjon i uttrykk og følelser. Det er kjærlighet og lidenskap i alle dens former det handler om, og i alle dens stadier og tilstander. De første 126 sonettene handler om kjærligheten til en skjønn ungdom, en mann, de neste frem til 152 om lidenskapen etter en mørkhåret kvinne, the dark lady. Det er forsket og spekulert enormt i hvem disse to kan være, og hvor mye i sonettene som gjenspeiler biografiske fakta i livet til Shakespeare, men ingenting er mulig å vite, for kildene er utilstrekkelig. For meg gir det best mening om mange av de første 126 sonettene er skrevet fra en far til sin sønn, den betingelsesløse og ubegrensede kjærligheten der passer til den man har for sine egne barn. Den mørkhårede kvinnen er ikke den kvinnen Shakespeare var gift med, så her går det utover den kjærligheten man har til en elskerinne. Men jeg skal ikke gå inn i noen spekularsjoner. Tekstene er som de er.

I sonettene 147 til 150 er det sinnsstemningen man får når lidenskapen driver en til vanvidd, som beskrives. Sonett 150 avslutter den minisekvensen, der kvinnen har vært ham utro, i den grad han kan gjøre krav på henne, og han likevel ikke kan holde opp med å elske henne.

Sonnet 150

O! from what power hast thou this powerful might,
With insufficiency my heart to sway?
To make me give the lie to my true sight,
And swear that brightness doth not grace the day?
Whence hast thou this becoming of things ill,
That in the very refuse of thy deeds
There is such strength and warrantise of skill,
That, in my mind, thy worst all best exceeds?
Who taught thee how to make me love thee more,
The more I hear and see just cause of hate?
O! though I love what others do abhor,
With others thou shouldst not abhor my state:
If thy unworthiness raised love in me,
More worthy I to be beloved of thee.

Min oversettelse

Sonett 150

Åh! fra hvilke krefter har du denne kraftfulle makt,
Med utilstrekkelighet å beherske mitt hjerte?
Å få meg til å gi en løgn til mitt sanne syn,
Og sverge at lyset ikke smykker dagen?
Hvorfra får du det stygge til å kle deg sånn,
At i det veldige skrotet av gjerningene dine.
E det en slik en styrke og ferdighetsgaranti,
At for meg overgår ditt verste alt det beste?
Hvem lærte deg hvordan å få meg til å elske deg mer,
Jo mer jeg hører og ser rimelig grunn for hat?
Åh! selv om jeg elsker hva andre hater,
Skulle du ikke hate min tilstand med andre:
Hvis din uverdighet reiste kjærlighet i meg,
Mer verdig er jeg til å bli elsket av deg.

Kommentar til språkt og oversettelsen

I oversettelsen er vanskeligheter glattet over for å få det til å fungere noenlunde på norsk. Her, under, står nærmere forklaringer på hva som er gjort, hva meningen er, og hvilke problemer som ligger der. Til hjelp har jeg – som alltid – samleutgaven av Shakespeares sonetter og dikt, og nettsiden Shakespeare-sonnets.

I første linje er det valg av ord som er spørsmålet. Power og powerful skal i originalen uttales powre, slik det også er skrevet i Quarto. Ordet insufficiency er ikke spesielt vanskelig å oversette til norsk, men det er vanskelig sånn som det står i sammenhengen. Shakespeare bruker ikke dette ordet andre steder enn her.  Jeg har derfor satt det opp i gloselisten. Det er omdiskutert nøyaktig hvordan det skal tolkes. Imperfection, defects og inadequate qualities er engelske erstatningsord som kan forklare meningen, som har å gjøre med at det er noe feil med henne, og likevel har hun denne makten til å kontroller hjertet hans. Sway er brukt i den fjerde betydningen av ordet, å ha makt over eller beherske. Så hun behersker hjertet hans med utilstrekkelighet. Å oversette to give a lie med  «å gi en løgn» er ordrett, og antagelig like uvanlig på norsk som på engelsk. Brightness og grace har jeg satt opp i gloselisten, så dere ser alternativene. Ordet grace er brukt i mange av sonettene, og ofte hos Shakespeare. Her er det brukt som verb, i betydningen at lyset (brightness) smykker eller kaster glans over dagen. Så det er hennes kontroll over hjertet hans, som gjør at han får løgner til å bli sanne, med eksempel at han vil sverge på at det ikke er lyset som begunstiger dagen. Her er det også med at hun som forårsaker dette, også er mørk.

Ill er et vanlig ord de fleste kjenner, men jeg setter det opp i gloselisten likevel, for det er en vanskelighet her å få det over i norsk. Vendingen becoming of things ill får meg til å tenke på filmen Death becomes her, på norsk «Døden kler henne», men omdiskutert, fordi tittelen er uoversettelig. Partisippformen av verbet, becoming, passende, gjør det enda vanskeligere. Omskrevet blir det at hun har evnen til å negative, stygge, onde (ill) ting til å se bra ut hos henne, en referanse fra Shakespeare selv er i Antony og Cleopatra, 2.2.224-25, hvor Enobarbus sier om Cleopatra:

Where most she satisfies; for vilest things
Become themselves in her, that the holy priests

I linje 6 er et nytt engangstilfelle av bruk av ord hos Shakespeare. Det er det eneste stedet han bruker ordet refuse som substantiv. Jeg setter også dette ordet opp i gloselisten. For etterrettelighetens skyld, setter jeg da også opp deed, selv om dette ordet også skulle være ganske kjent. Vendingen (the very) refuse of thy deeds blir noe i retning av «skrotet av dine gjerninger». Substantivet refuse blir også brukt om det som vi på norsk kaller sekunda vare, eller annensortering, særlig om tøystoffer. Det er disse varene som ikke kan selges til full pris. Skills er nå blant ungdommen blitt et gangbart fremmedord, kortere enn det norske «ferdighet». I linje 7 er det en ferdighetsgaranti det er snakk om, når det står warrantise of skills. Direkte oversatt betyr in my mind «i mitt sinn», selvfølgelig, men denne vendingen i denne betydningen er ikke så innarbeidet på norsk som på engelsk, så jeg oversetter heller med «for meg». Vendingen thy worst all best exceeds er typisk Shakespeare, en veldig økonomisering i bruk av ord og en frihet i å plassere dem, som gjør at meningen kommer frem fortettet, poetisk og med snert. Dine verste egenskaper overgår dine beste», er det som står, eller «ditt verste alt beste overgår». Sånn det står hos Shakespeare, trenger det ikke bare være de verste egenskapene, men alt det verste hun sier, gjør og er, og det beste er ikke bare det beste ved henne, men alt det beste som er. Linjen er selvfølgelig et paradoks, og således også virkningsfull.

Linje 9 skulle være grei, hvem er det som lærte deg disse triksene som gjør at jeg elsker deg mer, til og med, tross alle dine feil, som tidligere er nevnt, og tross det som fortsetter i linje 10. Der blir uttrykket just cause brukt, det er juridisk, og er ordene som blir brukt i ekteskapsinngåelsen. Der blir det brukt i spørsmålet om noen nå har en rimelig grunn for at ekteskapet ikke skal bli inngått, i så fall må de si det med en gang, eller tie for alltid. Her er det rimelig grunn for hat, just cause for hate, så vendingen vanligvis brukt for kjærlighet blir her brukt for hat. På engelsk har ordet abhor (avsky, hate) lydlig likhet med whore (hore), og denne lydlikheten blir benyttet av Shakespeare i Measure for measure (navnet på bøddelen, Abhorson) og av Desdemona i Othello:

But never taint my love. I cannot say ‘ whore ’:
It does abhor me now I speak the word; (IV, 2, 160-61 i utgaven på ShakespeareWords)

I linje 11 kan kanskje denne lydlikheten virke anstrengt å poengtere, men i linje 12 er den relevant, der det står With others thou shouldst not abhor my state. Skrivemåten er abhor, men uttalen er som om det skulle stå ab-whore, og i det ligger det en mening som på norsk ville bli «hore med andre». Det er også dette som er meningen i ordet brukt som det er stavet, hun hater ham og hans tilstand, med å være med andre. Han, derimot, elsker det andre hater, om han her sikter til henne eller handlingene hennes. Utropet tilsier at dette er et følelsesutbrudd, og at han ikke klarer å la seg styre av fornuften.

Konklusjonen inneholder en finesse, påpekt av W. G. Ingram og T. Redpath, og gjengitt i min utgave av Complete Sonnets and Poems fra Oxford. På overflaten er det sånn at det betyr om jeg nå elsker deg, tross all din uverdighet, er ikke jeg da mer verdig å bli elsket av deg tilbake? Altså når jeg elsker deg som du er, tross jeg ser deg som du virkelig er, da skulle vel jeg være mer verdig å bli elsket av deg også? Det er også en annen mulighet. At når jeg er såpass dum at jeg elsker deg til tross for alle feilene du gjør, så er jeg såpass uverdig til å bli elsket, at bare en med slike feil som du kan gjøre det.

Gloser

Glosene er som vanlig slått opp på Ordnett.no, utenom Warrantize, hvor jeg har brukt Shakespeareswords.

insufficiency 1. utilstrekkelighet 2. mangel 3. (medisin) insuffisiensutilstrekkelig funksjonsdyktighet
sway 1. svingesvaiegyngevaie 2. krengevakle 3. (overført) vaklesvingepåvirkeinnvirke pålede 4. ha makt overha innflytelse overbeherskestyredominereavgjøre (resultatet av)
brightness klarhetlys
grace 1. prydesmykke 2. hedregjøre noen den ære åbeærebegunstige 3. (overført) kaste glans over 4. (musikk) forsire
whence (gammeldags, litterært) hvorfrahvor … frahvoravhva … av
become 1. (begynne å være) bli 2. passekle
ill 1. onde 2. skadeulykke 3. (flertall) ulykkermotgangmisforholdprøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5. (mest dialekt) ondesykdom
refuse 1. avfallspillskrotrusksøppel 2. (handel) feilvare
deed 1. handling 2. gjerning 3. bragdbedriftbravadestordåd 4. (jus, også deed of conveyance) overdragelsesdokumentforskrift 5. (jus) dokumentkontrakt
warrantise, warrantize autorisasjon, sikkerhet, fullmakt

Kommentarer til sonetten

Shakespeares sonetter består av tre bilder, og så en konklusjon. De tre bildene står i de tre første kvartettene, og er variasjoner over et tema. Konklusjonen i de to siste linjene er den logiske konklusjonen på det som er skrevet, sammenfattet i to linjer, og helst med litt snert.

Ideen denne gangen er at hun har makt til å kontrollere hjertet hans, og få ham til å si, tro og mene mange ting han vet ikke er sant. Denne evnen har hun, tross han ser det er mange feil ved henne, og at det ikke burde være slik at hun har denne evnen. I andre kvartett stilles det retoriske spørsmålet hvorfra hun har denne evnen, at det som han vet er dårlig og ondt, hos henne ser bra ut, og at det som er dårlig hos henne overgår alt annet som er bra? I den tredje er det spørsmålet hvorfra hun har evnen til å få ham til å elske henne bare mer, enda så mye vondt hun gjør med ham, og enda hun har seg med andre? Konklusjonen er at når han gjør alt dette, så burde han være mer verdig kjærligheten hennes. Om det er fordi han er edel og utholdende, eller om det er fordi han er en syk idiot.

Min gjendiktning

Ingen unnskyldninger denne gang, her er gjendiktningen:

Sonett 150

Fra hvilke krefter har du fått den makt,
Defektfullt herske over hjertet mitt?
Så jeg løgn til sanne syn vil få sagt,
Og sverge lyset ei gjør dagen hvit?
Hvorfra får du ynde av onde ting,
I din veldige samling gjerningers skrot.
Står slik styrke og evner omkring,
For meg står ditt verste det beste i mot.
Hvem lærte deg meg å elske deg mer,
Når jeg sanser rimelig grunn for hat?
Om jeg elsker der andre hatet ser
Så skal du ei med folk gi hat min sak:
Hvis din uverdighet gav elsk i meg,
Mer verd er jeg da å bli elsket av deg.

Sonett 149, av William Shakespeare – Canst thou, O cruel! say I love thee not,

I år kommer jeg til å bli ferdig med postingen av sonettene. Det er seks stykker igjen, og med en sonett i måneden, vil jeg dermed være ferdig i juni. Deretter tenker jeg å ta andre dikt av Shakespeare ut året. Det kan ta mellom 5 og 10 timer å få ferdig en skikkelig post, med kommentar, oversettelse og gjendiktning, så det er litt av en jobb. Det passer godt å få den ferdig i løpet av bloggens tiårsjubileum. Da skal også alle sonettene få blitt presentable. Gjendiktning kan jeg ikke love til alle, men oversettelse og forklaring skal på plass.

Sonett 149 er en del av serien 147 – 150 der sonettskriveren er under store følelsesmessige påkjenninger, der lidenskapen forrykker sinnsbalansen hans. Det er første gang i serien han bruker ordet cruel til å betegne den han elsker, en betegnelse som var vanlig blant andre sonettskrivere, men altså ikke hos Shakespeare. Dette tar jeg direkte fra Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt, en god følgesvenn i arbeidet med dem. 8 ganger bruker Shakespeare ordet cruel i sonettene, 5 av dem fra 127, der han skriver om den mørkhårede kvinnen. Den skjønne ungdom han skriver til i de første 126 sonettene blir selvfølgelig aldri kalt noe slikt, han er kjærlighet og ufeilbarlig, mens den mørkhårede kvinnen er lidenskap, og følelser ute av kontroll.

Sonnet 149

Canst thou, O cruel! say I love thee not,
When I against myself with thee partake?
Do I not think on thee, when I forgot
Am of my self, all tyrant for thy sake?
Who hateth thee that I do call my friend,
On whom frown’st thou that I do fawn upon,
Nay, if thou lour’st on me, do I not spend
Revenge upon myself with present moan?
What merit do I in my self respect,
That is so proud thy service to despise,
When all my best doth worship thy defect,
Commanded by the motion of thine eyes?
But, love, hate on, for now I know thy mind,
Those that can see thou lov’st, and I am blind.

Min oversettelse

Sonnet 149

Kan du, O grusomme, si jeg ikke elsker deg,
Når jeg er på ditt lag mot meg selv?
Tenker jeg ikke på deg, da jeg glemt
Er av meg selv, helt tyrann for din skyld?
Hvem er det som hater deg og som jeg kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg innynder meg,
Nei, hvis du ser bister ut for meg, tømmer jeg ikke så ut
Hevn over meg selv med øyeblikkelig jamring?
Hvilke kvaliteter verdsetter jeg i meg selv,
Som er så stolte at de kan ringeakte din tjeneste,
Når alt det beste jeg har høyakter din defekt,
Kommandert av bevegelsen til øynene din?
Men, kjære, hat i vei, for nå vet jeg hva du tenker,
De som kan se deg (som du er) elsker du, og jeg er blind.

Kommentar til språk og oversettelse

Jeg må nesten slå opp ordet cruel, siden det blir gjort sånt nummer av det. Jeg satte også partake opp i gloselisten, siden bruken av ordet her i sonetten er annerledes enn sånn det blir brukt til vanlig. Faktisk setter Oxford English Dictionary (OED) opp denne sonetten som det eneste tilfellet der partake betyr «å være på lag med», «støtte» eller «ta siden til». Tanken er at den mørkhårede kvinnen – den grusomme – ikke kan si han ikke elsker henne, når han selv er på lag med henne mot seg selv. Det skjer noe spesielt i overgangen fra linje 3 til 4, verbet forgot (glemte) står i preteritumsformen, men oppfører seg som om det var partisipp, hørende sammen med am (er) i neste linje – er glemt. Rekkefølgen på verb og partisipp er byttet om (glemt/ er), og den korrekte partisippformen skulle vært forgotten, men da ville ikke rim og rytme i sonett gått opp. I en tidligere utgave av posten forsøkte jeg å tvinge inn mening i ordene slik de står, men det blir veldig anstrengt, særlig når linjen begynner «tenker jeg ikke på deg, når jeg…»(Do I not think on thee, when I). Så jeg konkluderer, som nettsiden Shakespeare sonnets, med at her er det snakk om selvfornektelse. I min oversettelse som den nå står, skulle dette komme greit frem. Verbet er satt i partisippformen, og meningen kommer av seg selv på norsk. Quarto har heller ikke noe komma etter all tyrant, noe flere redaktører har, deriblant nevnte nettside Shakespeare sonnets og også Shakespeare word. Jeg følger imidlertid Oxford-utgaven, som har kommaet utelatt, med begrunnelsen at de første redaktørene i Quarto fra 1609 oftere utelater et komma før en underordnet leddsetning eller vokativ, enn etter. Forskjellen i mening er at med komma blir det en vokativ, en tiltaleform, mens uten blir det at han er tyrann for hennes skyld. Så jeg skjønner veldig godt de som lar kommaet stå. Men da må man altså mene det er en trykkfeil i originalen, noe det utmerket godt kan være.  Og sånn går diskusjonene om mange av Shakespeares sonetter. Quarto er for øvrig en tag dere kan trykke på, da kommer alle sonettene opp der jeg behandler dette stikkordet, og for de som ønsker en gjennomgang av hva Quarto-utgaven av sonettene er, så skriver jeg om det i forbindelse med sonett 120. Det er interessant lesning, og forklarer vanskelighetene med å redigere Shakespeares sonetter og øvrige tekster, og viser hvorfor det i mange tilfeller er umulig å avgjøre hva som er riktig.

Linje 5 er et retorisk spørsmål, der jeg har lagt til litt ord sammenlignet med originalen, for at meningen med den skal komme frem. Det samme gjelder linje 6, som er en variasjon over samme setningsformel. I klartekst er det altså at den som du ikke liker, liker ikke jeg heller, og de du liker, liker også jeg. «Nei» for nay er ikke helt riktig, men heller ikke helt galt, og ordlyden er veldig riktig. Så den får gå. Spend har jeg satt opp i gloselisten med betydning 2 og den litt uvanlige betydning 6, som det kanskje er et hint av her. Det er ikke bare jeg som antyder noe slikt, det står også i Oxford-utgaven. Jeg oversetter på en måte som beholder denne muligheten, og som også har med den normale fortolkningen. Grunnbetydningen er selvsagt «å bruke», og da helst om penger. Også present (tilstedeværende) får en plass i gloselisten, med en sjelden betydning, gjeldende her. Linjene 7 og 8 sier at om du ser bister ut for meg, eller skuler mot meg eller rynkter pannen over noe, så setter jeg straks i gang med å jamre, og det er en hevn over meg selv for det gale som jeg har gjort, og som får deg til å se sånn ut som du gjør overfor meg. Det bygger videre på det som står i de fire første linjene, han er på hennes lag i forakten over ham selv.

Verbet respect (respektere) blir brukt i en betydning som ikke dekkes av min ordliste, OED 4b, det er her «verdsette». Så poeten spør hvilke kvaliteter (merits) han verdsetter hos seg selv, og som hun ikke verdsetter. Ordene respect (respektere) og despise (ringeakte) har samme etymologiske opphav, det er latin respicere og despicere. Motsetningen passer godt, hva er hos meg motsatt hos deg, det skal alt sammen være en del av ideen om at han tenker som henne, han er som henne, også i de negative tankene om ham selv. Hele den tredje kvartetten med linjene 9 til 12 spør hvilke kvaliteter han har, som er stolte nok til ikke å stå i hennes tjeneste, når selv de aller beste egenskapene han har forguder (worship) selv feilene (defect) hennes, og det etter bare en liten bevegelse i øynene hennes. Uttalelsen er så ekstrem, at det er vanskelig ikke å lese den med hint av ironi, om sonettskriveren er aldri så i rør i sin forelskelse og lidenskap.

I konklusjonen blir kvinnen oppfordret til å fortsette å hate ham, egentlig er det vel rettere å tenke at hun ignorerer ham, for nå har han sett hvordan hun egentlig ser på ham. Hun har skjønt han er forblindet i sin kjærlighet, han ser ikke hennes feil, ser henne ikke som hun er, og en sånn vil hun ikke ha.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

cruel 1. grusomondskapsfullsadistisk 2. (hverdagslig) grufullskrekkeligforferdelig
partake 1. deltata delvære med 2. deleta del iha andel i
frown 1. rynke pannenrynke brynenese bister ut 2. skremme med bistert eller strengt blikkuttrykke noe med rynket panne
fawn 1.  (overført) logrekrypesmiskeinnynde seg 2. (om hund) vise hengivenhetvære vennligpipeknistrelogrekrype 3. (om hjortedyr) kalveføde
lour 1. se bister utse ond utse truende ut 2. (om himmelen) mørknese truende ut
spend 2.  bruke opplegge nedforbrukeuttømmeødsle bort 6. (hverdagslig, vanligvis preteritumfå orgasmeejakulere
present 6. (gammeldags) umiddelbarsom umiddelbart står til rådighet
moan 1. jammerjamringklagestønn(ing) 2. (om vind) klagende lydsvak tutingsvak ulingsukk(ing)jammer
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
despise 1. forakteringeaktese ned på 2. blåse iforsmå
worship 1. forgude 2. gå i kirkendelta i gudstjeneste 3. (gammeldags) høyakte

Kommentar til sonetten

Det er en kjent sak at sonettene til Shakespeare består av tre bilder som variasjoner over en idé eller et tema. Dette blir oppklarende diskutert i en podcast om sonetten fra BBC i programserien In our time, med Melvin Bragg, og det er med i ethvert standardverk om sonetter og om Shakespeares sonetter. Den engelske sonetten med Shakespeare er ulik den italienske med Petrarca, slik det engelske språket og engelske lynnet er ulikt det italienske. Italienerne deler de 14 linjene i sonetten om med 8 + 6, med idé og motidé, mens engelskmennene og Shakespeare har 4 + 4 + 4 + 2, med 3 bilder og en overraskende eller oppsummerende konklusjon, helst med litt snert.

Her i sonett 149 er de tre bildene variasjoner over ideen at sonettskriveren vil være på samme side som den elskede kvinnen i synet på ham selv, at hun ikke må tro at han ikke tenker som hun gjør, og at han med dette elsker henne forsvarsløst og lidenskaplig. Først blir det sagt i helt rene ord, som riktignok krever litt anstrengelse fra leseren å nøste opp i, han hevder sin rett til å si han elsker henne, og han sier grunnen til han gjør det. Han er for hennes skyld tyrannisk mot seg selv. Så er det at han er på hennes lag i synet på alle andre, de hun misliker, misliker han også, og når hun misliker også ham og viser det ved å morske seg, så straffer han seg selv med straks å jamre seg. Han er altså helt enig i hennes syn, og vel så det. I tredje kvartett er det at alle kvaliteter han har står til hennes tjenese, og de høyeste og beste han har, kan ikke engang måle seg med feilene hun har. Det er en kraftig hyperbel, men passer inn i bildene med selvforakt og selvutslettelse, og det intense ønsket om å uttrykke hvor ubehjelpelig han elsker henne, hvor lite han kan gjøre med det, og hvor rett han har i å gjøre det.

I konklusjonen kommer det en overraskelse og en motsetning, men det passer godt til den desperate stemningen ellers i sonetten. Hun vil ikke ha en som elsker henne så ubetinget, en sånn forakter hun bare. Det henter da opp igjen ordet cruel (grusom) fra linje 1. Hun er virkelig grusom, som ikke elsker ham igjen, så mye som han elsker henne. Men dette skal for ham være helt greit, for han elsker henne så høyt, at når hun forakter ham, så forakter han seg selv også. Det blir da på et litt sykt vis forståelig at hun ikke vil ha ham. Hun vil heller ha en normal mann, som ser henne mer som hun er, og som har litt mer kontroll over seg selv.

Min gjendiktning

Sonetteformen ligger ikke for det norske språk, og både de italienske og engelske sonettene er nesten umulige å oversette så de blir bra, og umulige å oversette så det blir riktig. Også Shakespeare tar seg friheter, og følger ikke den italienske formen strengt, men det er (så godt som) aldri flere enn ti stavelser i en linje, og de har gjennomgående en jambisk versefot (lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung). Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre på norsk, særlig ikke på bokmål, der ordene har altfor mange stavelser, så det går ikke an å få med alt innholdet samtidig som formenkravene overholdes. Jeg leker meg litt med å forsøke likevel. Prioriteringen er å få rimene og rett antall stavelser inn, og å få det til å fungere på et vis. Versefoten ignorerer jeg der jeg må, og meningsinnholdet må jeg tilpasse. Resultatet blir mitt eget, mer enn Shakespeare. Dette er gjendiktning, ikke gjengivelse, dette er lek og øving, ikke stor kunst, sånn som originalen er.

Sonnet 149

Kan du grusom si jeg elsker deg ei,
Når jeg på lag med deg er mot meg selv?
Tenker jeg ei på deg, når glemt er jeg
Og for meg selv for deg tyrann er vel?
Hvem hater deg som jeg så kaller en venn,
Til hvem skuler du der jeg bruker smisk,
Er du bister mot meg, er ei min hevn
Mot meg å straks tømme ut jamring striks?
Hva har jeg gjort som kan få min respekt,
Så stolt at de til din service stå fikk,
Når mitt beste forguder din defekt,
Befalt av bevegelsen i ditt blikk?
Men hat du i vei, jeg kjenner ditt sinn,
Du elsker de som ser, mens jeg er blind.

ES2018

Pull a string, a puppet moves, av Charles Bukowski

Charles Bukowski (1920-1994). En tøffing. Jeg fikk med meg navnet hans, på 90-tallet, da jeg ikke selv leste dikt, men var med i studentteateret der det var noen som gjorde det, og all kul litteratur ble snakket om. En kar som het Sigmund, et ikon i miljøet, karakteristisk skallet, flintskallet, hadde en oppstetning med egne fremføringer av Bukowskis dikt. Ennå sitter det i hvordan han ropte if a girl hasn’t spread her legs before she’s 25, it’s too late, either for love, or for poetry.

Jeg husker ikke om det var 25 eller hva hun skulle være, før det var for sent, men setningen og fremføringen har festet seg. Det er Bukowski som skrev det, en tøffing, og denne Sigmund så ut til å nyte å gjengi det, det passet godt til sånn han så ut til å ville bli oppfattet. Han hadde et image som passet til utseendet, og så ut til å trives ganske godt i rollen som ikon. Jeg er atskillig mer følsom, og syntes setningen var grusom. Det meste av amerikansk litteratur er for tøff for meg, også de amerikanske poetene, særlig de etter krigen, de har et annet temperament enn jeg, en annen rytme i livet.

Etternavnet Bukowski er slavisk, jeg tror bestefar Leonard Bukowski ble født i Russland, men emigrerte til USA på 1880-tallet, der faren, Henry (eller Heinrich), ble født. Denne faren tjenestegjorde i den amerikanske hæren utstasjonert i Tyskland (Andernach, Rheinland-Pfalz) etter første verdenskrig, og fant der og giftet seg med Emilie Krause, fra Danzig, den tyske byen som nå er polsk, Gdansk. De to fikk sønnen Charles i 1920, 16. august, og i 1923 reiste de tilbake til USA, Los Angels, California, der Charles vokste opp.

Oppveksten ble tøff. Så når Charles Bukowski fremstår hard og ufølsom, er det noe han har lært seg å være av livets realiteter. Faren var dominerende, smått tyrannisk, moren vokst opp i tysk autoritetstro, og helt dominert. Lille Charles ble banket opp av sin far, slått med en lærrem, han ble mobbet av kameratene for aksenten, og han utviklet i tenårene en hudsykdom som resulterte i prikker og kviser, behandlet med stråler og skåret bort med kniv.

Han kunne flykte inn i en verden med fantasi og skriving. Der utmerket han seg. Og han kunne flykte inn i alkohol og slum. Det gjorde han fra 16-års alderen. Han er 25 år da andre verdenskrig slutter, i 30-årene på 50-tallet. Han tilhører aldri helt det litterære miljøet, ikke av det jeg kan se, og her må jeg ta forbehold om at dette ikke er miljø jeg kjenner godt, men han passer i stil og fremtoning inn i utkanten av det som kalles beat-generasjonen. Beat i betydningen utslått. Ikke rytmen.

Jeg har fått bladd litt i den selvbiografiske romanen hans, Ham on rhye (1982), og lest gjennom etterordet i den norske utgaven Nedenom og hjem. Bukowski er en kultfigur mange har et lidenskaplig forhold til, det er noe besettende med hans påtatte krasshet i skriving og såre historie i livet, det er outsideren som tar igjen, og noe som mange vil identifisere seg med. Han skriver det livet han lever, trenger ingen venner, har ikke noe å tape. Så går det altså slik at han blir umåtelig populær, men fortsetter livet på skyggesiden, og fortsetter å skrive rått og usensurert, fritt løp for alt som farer gjennom hodet, med en langfinger opp til alle regler og retningslinjer.

Dagen diktet først postes er det nyttårsaften, og bare et par timer igjen av 2017. Jeg rakk så vidt å poste diktet, før jeg gikk videre med min egen lille feiring, i mitt eget lille liv innenfor alle regler og trygghet. Det var alkohol med veldig måte, tidlig i seng, og frisk og klar til neste dag, ingen destruktivitet, og ingen selvutslettelse. Det hører Charles Bukowski til. Tross sin harde livsførsel blir han altså 74 år gammel, og får levd et langt liv. Selv om det i alt han skriver gis inntrykk av at det går fort, at det er hastverk og destruksjon, at ingenting er mer verdt enn noe annet, for alt skal snart vekk, og det man tror man har, har man snart ikke. Det siste er i alle fall temaet i dette diktet, knapt et punktum tar han seg tid til, alle linjene er korte og begynner med liten bokstav. Det er så vidt diktet rekker å bli sagt, før det er vekk. Sånn som 2017, og snart etter livet, kanskje.

Pull a string, a puppet moves

each man must realize
that it can all disappear very
quickly:
the cat, the woman, the job,
the front tire,
the bed, the walls, the
room; all our necessities
including love,
rest on foundations of sand –
and any given cause,
no matter how unrelated:
the death of a boy in Hong Kong
or a blizzard in Omaha …
can serve as your undoing.
all your chinaware crashing to the
kitchen floor, your girl will enter
and you’ll be standing, drunk,
in the center of it and she’ll ask:
my god, what’s the matter?
and you’ll answer: I don’t know,
I don’t know …

Burning in water, drowning in flame, 1974

Språk, form og innhold

Språket er såpass enkelt at jeg velger en gjendiktning heller enn en oversettelse. I den er det viktig å etterstrebe tempoet i originalen, det skal gå fort og være enkelt. Ingen ord skal være slik at man må stoppe opp og tenke etter hva det betyr, det skal gå rett fra starten der hver mann må innse at alt kan forsvinne, til alt porselenet går i gulvet og du på jentas spørsmål hva det er svarer jeg vet ikke. Ettertenksomhet er ikke brukbart for denne typen dikt, blir de oppfattet som vanskelige er de allerede forfeilet.

Kun noen ord om et par vansker. Få verselinjer avslutter et meningsinnhold, og mange av dem gir ikke engang mening før man leser videre i neste linjje. Linje 6 avslutter med den bestemte artikkelen the, en mulighet som ikke finnes i norsk, der bestemtheten ligger i suffikset -en. Den er kjedelig. Cause kan bety både sak og årsak, jeg skulle gjerne latt det bety begge deler. Ordet undoing er en nøtt, det er uoversittelig, ingen norske ord kan bety alt det samme, mitt «ruin» er en fattig erstatning. «Gjort om igjen» og «gjort vekk», skulle jeg gjerne hatt, her er det ikke en gjerning, men en mann, som blir ugjort. I tillegg til grunnbetydningen av undoing, » fordervelseulykkeundergangruin«, som ordboken foreslår. Så er det porselenet som krasjer i kjøkkengulvet, den må gå, selv om originalen har en verbtid her som ikke er så lett tilgjengelig på norsk, en veldig aktiv verbtid, det skjer nå, porselenet ditt driver og krasjer, du står der full, så krasjer porselenet, og nødvendigvis knuser, i det jenta også kommer inn, og sier my god, what’s the matter, en annen liten vanskelighet. Nok om det.

Det er tre steder diktet tar en pause. Først etter quickly. Det passer godt, quickly betyr raskt, og så er det der man kan stoppe opp litt. Setningen er omformulert og enkelt «alle må innse at alt kan forsvinne veldig raskt». Så er det kolon, og oppramsing: katta, dama, jobben, osv. Det er viktige ting, som damen og jobben, godt blandet med katten, med alle egenskaper katten har, før i neste linje fronthjulet får stå alene. Det er en kontrast, en konkret ting å miste og en lett ting å skifte, om man da ikke mister det i fart, og så begynner helt syke ting å forsvinne, senga, veggene og rommet. Allerede ser man at man mister all kontroll, alt kan forsvinne, veldig raskt, som det har stått først, og når vegger og rom forsvinner, så er man jo litt i løse luften i selve livet. Alt faller sammen og forsvinner rundt én.

Deretter er det et semikolon, det uforklarlige tegnet, før et nytt betyningsinnhold begynner, midt i en kort verselinje. Nå er det slutt på oppramsingen, nå er det alle våre nødvendigheter, alt som er nødvendig for oss, ennå ikke klart forresten om dette er en oppsummering av de tingene som kan forsvinne for oss veldig raskt, altså at katten, dama, jobben, forhjulet, senga, veggen og rommet er alle våre nødvendigheter, eller om alle våre nødvendigheter er begynnelsen på noe nytt det skal bli sagt noe mer om. Siden det går så fort og regelløst får ikke leseren tid til å orientere seg i sånne spørsmål, det er bare å peise på videre, alle våre nødvendigheter – som ennå fort kan være nettopp det som er ramset opp, altså katten, dama og så videre, eller det kan være alle våre nødvendigheter, hva nå det er, et semikolon forklarer ingenting, men det skal være inkludert kjærlighet, står det – hviler på fundamenter av sand. Sand er løst og bevegelig, det er usikkert. Sånn som alt som er nødvendig for oss er det.

Og så kommer en bindestrek – Bukowski er slepphendt med tegnsettingen, han gir oss det meste, men altså ikke punktum. Det kommer et «og», and, det er bare å anta at dette er jamstilt med at alle våre nødvendigheter hviler på sand, nå er det at alle saker/årsaker (cause) kan bringe (serve) vår ruin (undoing). På veien blir nevnt to eksempler på slike gitte (år)saker (given cause), døden til en gutt i Hong Kong og en snøstorm i Omaha, hver får sin linje, og man får så absolutt inntrykk av at her kan det være hva som helst, det er komplett galskap å begynne å tenke hvorfor nettop Hong Kong, hvorfor Omaha, poenget er jo nettopp at det kan være hva som helst. Og det ødelegger deg. Selv om det ikke har noen forbindelse med deg eller har noe med deg å gjøre, no matter how unrelated, er satt inn som innskudd.

Det er en kaotisk verden som blir skildret. Og i denne kaotiske verden krasjer altså porselenet i kjøkkengulvet, mens du står full og ser på, og jenta kommer inn, og du selvfølgelig ikke vet hva det er for noe. Før dette uhellet er diktets eneste punktum. Så bildet med porselenet som krasjer står uavhengig av resten av diktet. Det tjener som et eksempel på at alt kan forsvinne, og at våre nødvendigheter hviler på fundament av sand, og at enhver ting (cause) kan resultere (serve) som din ruin (undoing), selv om det ikke skulle ha noe med deg å gjøre, selv om det ikke er relatert (unrelated). Derfor må du svare I don’t know, til og med to ganger, det eneste som blir gjentatt, satt over to linjer, og som avslutning på diktet.

Formen er kaotisk. Innholdet er kaotisk. Det er ment å være tilfeldig. Det skildrer en verden som er kaotisk. Det går fort, er vanskelig å orientere seg, og det bryter grammatiske regler over en lav sko. Det er ikke et dikt som utgir seg for å være viktig, eller å ha høye tanker om seg selv, det er skrevet på en måte som gjør at man kan tenke det er rablet ned i all hast på en serviett, eller på duken. Det er ment å gi et umiddelbart inntrykk, det skal ikke diskuteres, bør ikke analyseres, man skal ikke bruke tid på det, man skal videre.

Ytterligere kommentarer til diktet

Chalres Bukowski døde i 1994, av leukemi (blodkreft). Det var det året jeg begynte på universitetet, så jeg fikk kanskje være med på den gløden nylig avdøde artister kan gi, selv om han var helt, helt i utkanten av mitt interessefelt. Vi festet godt, og hadde moro, men vi fikk jo også fullført utdannelsen og kommet oss inn i et liv, de aller, aller fleste av oss. Bukowski utgav mer enn 40 bøker i sin levetid, enda han debuterte ganske sent, og levde ganske hardt. Men det var enkelt å skrive på den måten han gjorde. Alt var litteratur, han trengte aldri å file på ordene, trengte aldri å tenke i timer og dager og år på hva som skulle være akkurat den riktige formuleringen, trengte aldri å kverne tankene om hvordan i all verden han skulle nå frem med sitt budskap, på den best egnede måten. Budskapet hans er bare skildringen, litteraturen hans er livet han lever. Han kan skrive sånn som han har det. Særlig etter at han har slått gjennom, og blitt verdenskjent, er det fritt frem. Mange av bøkene og verkene hans ble bestselgere. Han traff en neve. Og treffer den fortsatt

Når jeg endelig blir ferdig med denne posten, er det allerede blitt 2018, enda et år, med mange nye ting. Poesien er tidløs. Overalt i fortiden finnes det folk som godt har forstått sin samtid, som har en rik og interessant forståelse av hva det vil si å være menneske, og som evner å gi denne forståelsen en skriftlig form. Bukowski begynte litt i utkanten, som alternativ og en outsider, men endte som inflytelsesrik og en stemme for mange. Folk flest leser ikke dikt, og bryr seg ikke så mye om dikt, men skal de først lese, er det mange som finner dikt å forstå nettopp hos Bukowski. Han er en tøffing, i tøffeste laget for meg, men dette her med at alt kan forsvinne når som helst, og man står der i porselenet og foran damen og ikke skjønner noen ting, det er jeg med på. Det liker jeg.

Av alt jeg har skrevet, har jeg ikke sagt noe om tittelen. Den er Pull a string, a puppet moves. Jeg har oversatt med «Dra en snor, en dukke beveger seg». Sånn er det dukkene beveger seg i dukketeaterne. Man gjør noe et sted, så skjer noe annet et annet sted. Når magien fungerer, ser man ikke noe til forbindelsen. Man ser bare marionettene bevege seg.

*

Min gjendiktning

Dra en snor, en dukke beveger seg

hver mann må innse
at det kan alt forsvinne veldig
kvikt:
katten, dama, jobben,
fronthjulet,
senga, veggene,
rommet; alle våre nødvendigheter
inkludert kjærlighet,
hviler på fundamenter av sand –
og enhver gitt sak,
uansett hvor lite det er relatert:
døden til en gutt i Hong Kong
eller en snøstorm i Omaha …
kan tjene til din ruin.
alt porselenet ditt krasjer i
kjøkkengulvet, jenta di vil komme inn
og du vil stå der, full,
midt i det og hun vil spørre:
Å Gud, hva er dette?
og du vil svare: Jeg vet ikke,
Jeg vet ikke …

ES2018

 

Why do I love You, Sir?, av Emily Dickinson

Jeg er begeistret for kvinnelige poeter som våre egne Gunvor Hofmo, Inger Hagerup og Haldis Moren Vesaas, svenskenes Edith Södergan er jeg stor fan, russernes Anna Akhmatova og Maria Tsvetavnova leser jeg med stor glede og følsomhet. Blant de engelskspråklige kvinnelige poetene har jeg postet et og annet dikt av V. MacVincent, men jeg har så langt styrt unna moren til dem alle, Emily Dickinson. Hun er giganten alle kvinnelige poeter og mange kvinnelige forfattere refererer til, hun er den første og kanskje den største, og i dag skal jeg omsider få postet et dikt av henne.

En kort biografi vil kanskje være på sin plass, siden det er første gang jeg poster et dikt av henne. Her går jeg dog ut i et farlig område, mange kan svært mye om Dickinson, jeg kan bare litt, så når jeg forsøker meg kortfattet kan det fort være jeg trår feil, og skriver noe misvisende. Hun er i alle fall en fascinerende skikkelse, der tror jeg at jeg er på trygg grunn, født i 1830, død i 1886, hele sitt liv bodde hun i den lille byen Amherst, Massachussets, et veldig anonymt liv. Hun var en ivrig brevskriver, og det var i brevene hennes diktene hennes var kjent innen den lille kretsen hun levde i, og skrev til. Det var først etter at hun døde omfanget av hennes arbeider ble kjent, med oppmot 2000 ukjente og uutgitte dikt, bare en bagatellmessig del hadde vært trykket offentlig.

Hun skriver mye om kjærlighet, og om å elske, men hun giftet seg selv aldri, og hennes kjærlighetsforhold, forelsker og seksuelle liv er omdiskutert, etter hva jeg har fått med meg. Men som så mange som ikke opplever kjærligheten fullt og helt fysisk, er hun i stand til å gi veldig sterkt uttrykk for den i tekst, noe dette diktet er et eksempel på.

‘Why do I love’ You, Sir?

Because —
The Wind does not require the Grass
To answer — Wherefore when He pass
She cannot keep Her place.

Because He knows — and
Do not You —
And We know not —
Enough for Us
The Wisdom it be so —

The Lightning — never asked an Eye
Wherefore it shut — when He was by —
Because He knows it cannot speak —
And reasons not contained —
— Of Talk —
There be — preferred by Daintier Folk —

The Sunrise — Sire — compelleth Me —
Because He’s Sunrise — and I see —
Therefore — Then —
I love Thee —

Gjennomgang av språk, form og innhold

Jeg tror jeg lar være å oversette dete diktet, men nøyer meg med å gå gjennom det og sette opp en gloseliste. Jeg regner med at de fleste med engelskkunnskaper nok til å være interessert i engelske dikt, også har kunnskapene til å skjønne ordene i diktet, og hva som står der.

Diktet består av fire strofer i variende lengde, og med rimelig frie rytmer og rim, ganske oppsiktsvekkende på den tiden. Det er rim i diktet, men ikke noe fast mønster i hvor rimene kommer, ikke sånn at man som leser kan forvente hvor rimene er.

Hver strofe gjør en sammenligning med et naturfenomen som svar på spørsmålet Why do I love (hvorfor elsker jeg), med oppfølgingen You, Sir (deg, Sir). Det er frivillig uklart om you Sir hører til spørsmålet, eller om det er lagt til etterpå. Dickinson hadde flere versjoner av diktene sine, de finnes ikke i noen endelig versjon, godkjent av henne, så for mange av diktene er det ikke selvsagt hvilken versjon som skal legges til grunn. Jeg vet ikke om tegnsettingen i tittelen er Dickinsons egen, om det var sånn hun ville ha det, men det er jo litt spesielt med hermetegn rundt «why do I love», og så komma etter you. Det er uoversettelig til norsk, som skiller mellom du (subjekt) og deg (objekt), men på engelsk som har you for begge går det med en betydning: hvorfor elsker jeg? du, sir, eller enda klarere: hvorfor jeg elsker? du, Sir? Så denne dirrende ambivalensen må med gjennom hele omtalen av diktet, det er svar på et spørsmål «hvorfor jeg elsker» eller «hvorfor jeg elsker deg».

Når dette er sagt, så har diktet en he (han) og en she (hun) som går igjen, slik at det blir veldig nærliggende at det er en deg (you) hun snakker til, og denne deg (you) er den hun elsker. Først blir han sammenlignet med vinden som går gjennom gresset, og der gresset ikke blir avkrevd noe svar for hvorfor det da ikke kan holde seg stille. Strofe 2 skiller seg ut med ikke å inneholde en sammenligning, men en forklaring på hvorfor gresset ikke blir avkrevd noe svar. Det er fordi han vet det må være slik, og han er vinden. Siden Dickinson bruker han som referende pronomen for vinden, uvant både på norsk bokmål og på engelsk, så blir det nærliggende at vinden er han – mannen, som forårsaker bevegelsene i henne – kvinnen. Resten av strofen er frivillig ambivalent, der poeten spør Do not You (gjør ikke du)/ and we know not (vi vet ikke)/ Enough for us (Nok for oss)/ The wisdom it be so (visdommen det er slik). Først er det at vinden vet det må være slik, og spørsmål om ikke du-personen jeg-personen i diktet henvender seg til, også vet. Deretter er det vi vet ikke, før det blir sagt det er nok for oss, denne visdommen at det er slik. Det er en overgang der fra å vite til ikke å vite, som er litt spesiell. Men strofen slår også fast at det er nok å vite, at det er visdom det er som det er. Gresset må bevege seg når vinden passerer, den samme bevegelsen er i henne, kvinnen, når han, mannen, passerer.

Strofe 3 gjør sammenligning med lynet, og at ingen avkrever svar av øyet hvorfor det reagerer når lynet slår ned i nærheten. Også denne strofen er frivillig uklar, med wherefore i linje 2 som kan bety både «hvor-for» og «hvor-foran», og videre at enkelte versjoner av diktet jeg har sett på nettet, har struck («slå (ned)») i stedet for shut (lukke) i linje 2, det vil si verbet vanligvis brukt om lynet når det slår ned (the lightning struck), i stedet for verbet vanligvis brukt om øyet når det blunker (shut an eye). I likhet med vinden som vet gresset må bevege seg, så vet også lynet at han har slik en virkning, at øyet må lukkes. Også her er pronomenet han, og ikke det, slik at det blir forsterket at det er mannen som har denne virkningen på kvinnen som elsker ham, og videre at mannen ikke skulle kreve noen forklaring på hvorfor det er slik. Den slags forklaringer er bare ønsket av tilgjorte folk (dantier folk), et uttrykk brukt nedlatende, og med flere betydninger enn bare tilgjort. Og snakk kan ikke inneholde denne forklaringen, som det står i linjene 4 og 5 i strofen.

Til slutt er det den mektige sistestrofen, den korteste på fire linjer, der det også er det mektigste naturfenomenet som blir brukt, soloppgangen. Den har en sterk virkning på meg (me), nå er det ikke lenger gresset og øyet, nå er det hele meg, og virkningen blir lagt i det litt mangetydige verbet compel (tvinge, avtvinge). Så man kan si at soloppgangen avkrever en virkning på jeg-personen som sier frem diktet, og som svarer på spørsmålet hvorfor hun elsker. At også han, mannen, er soloppgangen for henne, blir elegant gjort med på ny å bruke pronomenet han om soloppgangen: he is sunrise. Det fungerer både på nivået at han, eller det, er soloppgangen som compelleth me i linje 1, og med at det er han, mannen hun elsker, som er soloppgangen, og som også compelleth me. Jeg-personen mister så søtt språket, slik forelskede mennesker gjør stilt overfor den de er forelsket i, alt går helt i ball, og hun sier bare Therefore — Then– (Derfor — Såå—), fulgt av I love thee, jeg elsker deg. Her er det ikke lenger noen ambivalens om hun elsker generelt, eller om hun elsker han hun snakker til, slik tegnsettingen i tittelen og i første linje i første strofe i selve diktet kanskje indikerer. Her elsker hun mannen hun snakker til.

Alt som står i diktet blir også en utmerket forklaring på hvorfor det må være slik, en forklaring som også inneholder en påstand og en mening om at dette skal ikke forklares og kan ikke forklares, det er bare slik, og det er veldig mektig. Enhver forelsket person, skulle vel være enig?

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, som bruker Kunnskapsforlagets blå ordbok.

contain 1. inneholde, holde 2. romme, ha som kapasitet 3. omfatte, inneholde, innbefatte 4. (om tall) være delelig med 5. (geometri) begrense 6. beherske, tøyle, holde, holde tilbake, styre 7. (militærvesen) binde, oppholde (en fiendtlig styrke) 8. tilsvare
dainty 1. lekker, raffinert, elegant, fin, utsøkt 2. skjør, gebrekkelig, sped 3. affektert, tilgjort 4. kresen, kritisk
compelleth -> compel 1. tvinge, drive 2. fremtvinge, avtvinge, få frem

Kommentar til diktet (og til forfatteren)

Jeg vet at Dickinson diskuterte diktene sine med enkelte av dem hun korresponderte med, og det er årsaken til at jeg henger meg sånn opp i tegnsettingen i tittelen og de ulike versjonene av struck og shut i tredje strofes andre linje. Kanskje er dette sånn hun ikke helt har klart å bestemme seg, og har diskutert og foreslått, og funnet frem hvilken virkning det har om hun velger det ene ordet, eller det andre?

Emily Dickinson er som jeg skrev i innledningen en fascinerende skikkelse. Hun var tilbaketrukket, eksentrisk og fremmed i samtiden, men hun har virkelig, virkelig truffet tidsånden for ettertiden. Hun er en kvinnelig poet, veldig tidlig, og hun er en kvinnelig poet som på mange måter overgår sine mannlige kolleger fra samme tid, og sted. Der resten av verdens litterære skribenter hang igjen i romantikkens store følelser og patos, dens bundede former og ordnete verden, skriver Dickinson prøvende og modernistisk. Ordene, og ikke formen, blir viktig. Hun bryter reglene, og det på en måte som resten av verden flere tiår senere mener er den riktige. Slik blir hun et eksempel å hente frem, som en kvinne som viser vei, både for senere kvinnelige poeter, og for alle poeter.

Hun skriver også som kvinne, men allment, slik så mange kvinnelige forfattere vel er blitt kritisert for ikke å gjøre. Det blir sagt, kanskje litt nedlatende, at kvinnelige forfattere skriver om å være kvinner, mannlige skriver om å være mennesker. Det Dickinson skriver, særlig i dette diktet, er allment. Samtidig trer hun frem, både med sitt liv og sin diktning, som eksempel på en kvinne som kan finne et meningsfylt liv, uten å måtte gjøre det med å finne mann og barn. Hun er, eller er blitt gjort til, en sterk kvinne, egnet til å oppfylle vår tids ideal. Også i dette diktet er det en selvbevisst kvinne som snakker, med sin egen fornuft, og som eget subjekt, ikke på noen måte underlagt mannen, selv om hun er selvsikker nok til å innrømme at han gjør denne virkningen på henne. Det er nesten som om hun blir fornærmet over spørsmålet, og finner det overflødig. At hun må forklare noe så selvsagt.

I lesing og skriving om dikt liker vi som befatter oss med den slags, å se hvordan et ord eller en sammenligning utvikler seg strofe for strofe gjennom diktet. Her er det først et rent naturobjekt, gresset, så er det en del av et menneske, øyet, og så er det til slutt hele mennesket, meg. Effekten det gjør er først å skape litt bevegelse, som vinden gjør når den passerer, elegant fungerer det også når den forelskede ser den hun eller han er forelsket i, passere, det skaper også bevegelse, det kan ikke gå ubemerket. Siden er det lynet som slår ned, noe som er mye kraftigere, og da må øyet blunke eller reagere, lukke seg, slik kanskje den forelskedes øye må ned når den hun eller han vil ha, gjør noe ekstraordinært i nærheten, slår til. Det har en virkning. Til sist er det altså soloppgangen, et av de sterkeste naturfenomener synlig fra jorden, en ny dag, planeten våkner til liv, og alt blir stilt i et nydelig, skrått lys. Det er klart den har en virkning på alle som ser, og sånn har den hun elsker virkning på den forelskede kvinnen som snakker i diktet, her er ikke noe spørsmål om hvorfor.

Diktet er tilsynelatende skrevet veldig fritt, 5, 5, 6 og 4 linjer i hver strofe, rim spredd utover, mange innskudd, og forklaringer. Det er et dikt som nesten ikke gir seg ut for å være et dikt, men til bare å være et reelt svar på spørsmålet. Det har også tenkepauser, med tankestreker, etter because i linje 2, strofe 1, der jeg-personen virkelig ser ut til å tenke over hvorfor hun elsker, og så kommer opp med dette med vinden og gresset, siden alt det andre. Linjene fra The wind does not (..) til (..) cannot keep her place, passer til å leses fort, som om her har hun tenkt ut forklaringen. Her er det også noen rim, Grass – pass, og bokstavrim, pass – place.

Strofe 2 skiller seg ut med ikke å ha noen sammenligning, men bare en refleksjon om hvorfor det er slik, at vinden ikke krever noe svar av gresset, og den elskede ikke skulle kreve noe svar av den elskende. Strofen skiller seg også ut med å være den minst poetiske, ikke noen rim, og med mange og brå brudd. Det er dog en ganske markant rytme i strofen, den leses lett, om enn hjernen kanskje ikke like lett henger med i hva det skal bety. Det spiller ikke så stor rolle, for det ender opp i de to siste linjene, som kan leses sterkt og tydelig, og etter en pause, enough for us/ The Wisdom it be so. Det er den siste linjen som er viktig, og den nest siste som er viktig for å understreke at dette er det viktige å ta med seg herfra. De tre første, og smått forvirrede, linjene, er bare å ta med seg og glemme på veien.

Tredje strofe har et rim med (an) Eye(was) bye, i begynnelsen, og et halvrim med talk – folk til slutt, men rimene er på ingen måte bærende i strukturen, vil jeg si. Man kan også si det er slektskap mellom i-lydene i he – speak – reason – (there) be nedover i strofen, uten at heller dette skal tillegges så veldig stor vekt. Dette er også en strofe der den poetiske jeg-personen famler litt, og liksom ikke får det helt til å gi noen forklaring på spørsmålet, liksom er overrumplet av det. Lynet vet at øyet ikke kan snakke, og – kommer jeg-personen liksom på – årsakene er ikke rommet (conatined) av snakk (of talk), så selv om øyet kunne snakke, så kunne det likevel ikke forklare seg. Den slags er det også bare affekterte, tilgjorte folk, som ønsker.

Det er ladet opp til siste strofe, der alt smeller på plass. Her er det bokstavrim og fullrim i skjønn forening. Bokstavrimene er Sunrise – Sire – Sunrise, veldig passende med at hansir, er soloppgangen, of rimene Me – See – Thee, meg – ser – deg. Verbet ser passer både til å se soloppgangen, og se ham, og til å se forklaringen på spørsmålet, hvorfor hun elsker, forklaringen er jo at det ikke er noen forklaring, jeg ser – derfor – jeg elsker deg. Den tredje linjen i strofen henter opp nølingen og refleksjonene fra tidligere i diktet, samtidig som det illustrerer den forelskedes forvirring i møte med den elskede, men det legger også opp til den strålende finalen: I love thee.

Det smeller på plass.

Første og siste linje i diktet er i flott balanse, det samme er andre og nest siste, Why I love you – I love thee, Because – Therefore – then -, spørsmålet har fått sitt svar. Og svaret er at jeg elsker deg fordi jeg elsker deg, all ytterligere forklaring er overflødig. Som å spørre gresset hvorfor det beveger seg i vinden, øyet reagerer på vinden, soloppgangen har virkning på oss, hun elsker ham, jeg elsker deg.

 

Min gjendiktning

Som vanlig har jeg stokket om og trikset litt, for å få en gjendiktning som kan fungere som og brukes som et dikt på norsk. Originalen har store bokstaver strødd omkring på utvalgte steder, substantiv og perosnlige pronomen, jeg beholder dem i de personlige pronomene. I første strofe synes jeg det er viktigere at meningen blir enkel og klar, enn at rimene faller på samme plass som i originalen. I tredje strofe er en ulovlig form av verbet, lukkets, det riktige lukkedes ble i overkant poetisk i et dikt som vel forsøker å fjerne seg litt fra poesien, og det vanlige lukket seg legger til et ord som ikke finnes i originalen, og som min poetiske følsomhet bare ikke kan klare å ha med. Så sånn er det, en gjendiktning er aldri perfekt, og aldri heller i nærheten. Det meste man kan oppnå med den, er å skape litt interesse slik at leseren kan sette seg ordentlig inn i originalen.

‘Hvorfor elsker jeg’ Deg, Sir?

‘Hvorfor jeg elsker’ Deg, Sir?
Fordi —
Vinden forlanger ikke av gresset
Å svare — Hvorfor Hun ikke kan holde seg på plass
Når Han passerer.

Fordi Han vet — og
Gjør ikke Du —
Og Vi vet ikke —-
Nok for Oss
Visdommen at det er så —

Lynet — spurte aldri et Øye
Hvorfor det lukkets — Når Han var nær
Fordi Han vet det kan ikke snakke —
Og årsaker ikke få plass —
— I snakk —
Som foretrukket av mer tilgjorte folk —

Soloppgangen — Sir — har en virkning på meg —
Fordi han er soloppgang — ser jeg —
Derfor —Så —
Jeg elsker deg —

ES2017

Sonett 143, av William Shakespeare – Lo, as a careful housewife runs to catch

Dette er kanskje den mest uhøytidelige av Shakespeares sonetter. Det bryter med sonettradisjonen og høypoesien, der den kvinnelige utkårede skal være et nesten utilnærmelig ideal, så skjønn og ufeilbarlig at hun ikke lar seg beskrive med ord, og poeten skal være fullstendig uverdig i møte med henne. Det er altså en kontrast mellom den elskede og den elskende som skal strekkes ut til det maksimale, ordene i sonetten eller diktet skal komme rent til kort, uansett hva poeten skriver, skal den skjønne være bedre. Her, i denne sonetten, blir den kvinnelige utkårede sammenlignet med en husmor som glemmer seg i det et fjærkre stikker av, slik at hun forfølger dette i stedet for å passe på barnet sitt. Den forelskede poeten er da dette barnet, som skriker og roper på oppmerksomhet.

Sonnet 143

Lo, as a careful housewife runs to catch
One of her feathered creatures broke away,
Sets down her babe, and makes all swift dispatch
In pursuit of the thing she would have stay;
Whilst her neglected child holds her in chase,
Cries to catch her whose busy care is bent
To follow that which flies before her face,
Not prizing her poor infant’s discontent;
So runn’st thou after that which flies from thee,
Whilst I thy babe chase thee afar behind;
But if thou catch thy hope, turn back to me,
And play the mother’s part, kiss me, be kind;
So will I pray that thou mayst have thy ‘Will,’
If thou turn back and my loud crying still.

Sonnet 143

Se, lik en aktsom husmor løper for å fange
En av hennes fjærkledde vesener rømt avsted,
Setter ned sin baby, og gjør alt raskt ekspedert
I jakt etter det hun ville ha til å bli;
Mens hennes neglisjerte barn setter etter henne,
Skriker for å fange henne hvis travle omsorg er rettet (mot)
Å følge det som flyr for ansiktet hennes,
Uten å bry seg om sitt stakkars spebarns misnøye;
Slik løper du etter hva som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager deg langt bak;
Men hvis du fanger det du håper på, kom tilbake til meg,
Og spill rollen som mor, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be om at du kan ha din Will.
Hvis du komer tilbake og stiller min høye gråt.

Kommentar til språket og oversettelsen

I arbeidet med oversettelsen og denne kommentaren bruker jeg Oxford-utgaven av Shakespeares Complete sonnets and poems og omtalen av sonetten på nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ordbøker.

Det lille ordet lo, er ikke det normalt norske engelskkyndige kan best. Noen kjenner det kanskje fra uttrykket lo and behold, mens de som jobber en del med språket og særlig eldre tekster, vet at dette er et verb som betyr «å se». Shakepseare har en velutviklet finfølelse for lydene i språket. Det vanlige engelske ordet for å se, to see, har en skarp i-lyd, en lyd som ikke gjør seg i myke, poetiske omgivelser. Så Shakespeare unngår det, som han også ofte unngår skarpe og harde og lukkede konsonanter, språklydene i sonettene er så godt som uten unntak behagelige, og det er også slik forskningen forsøker å skille ekte Shakespeare fra forfalskninger. Om en poetisk tekst eller sonett utgitt i Shakespeares navn inneholder mange korte vokaler, skarpe lyder og/eller harde konsonanter, så er det nok kanskje ikke mesteren selv som har skrevet dem. I The passionate pilgrim er det en sonett med linjen: And stood stark naked on the brook’s green brim, (det er tekst nummer 6, linje nummer 10). Den skal angivelig være av Shakespeare, men vendingen stood stark naked har disse skarpe, korte lydene man ikke finner ellers i Shakespeare (det er umulig å lese ‘st’ og ‘k’ med finfølelse, alle vokalene er korte) , så dette er nok ikke skrevet av ham. Det er ikke jeg som har funnet frem til dette, jeg gjengir ordene til Colin Burrow, redaktøren av Oxford-utgaven av The complet sonnets and poems, og dette er fra side 80 i forordet. Samme bok kan om denne sonetten skrive at housewife (husmor) ble uttalt ‘hussif’. Ordet careful skal ha i seg både «full av omsorg», men også «full av bekymring» Bildet er av en husmor som virkelig vil at alt skal være i orden i husholdningen. De fjærkledde vesenene eller skapningene (creatures) er nok kyllinger, men det er også foreslått det dreier seg om fjærkledd pryd på snobbete mennesker. Den litt tungvinte vendingen makes all swift dispatch kunne blitt oversatt bare til «løper så fort hun kan», for det er det det betyr. Første fire linjer introduserer altså bildet av en bekymret og omsorgsfull husmor, som setter ned babyen sin for å løpe så fort hun kan etter en kylling eller noe annet fjærkledd, som har rømt avsted.

Vendingen holds her in chase betyr å jage henne eller å løpe etter henne, som Oxfords English Dictionary oppgir som en fast vending for ordet chase (jakt), og som også Shakespeare selv bruker i Coriolanus (I.7.18-19). Barnet som skriker for å fange (cries to catch) den jagende husmoren kan skrike både mens det jager henne, men kanskje også skriker for å påkalle seg oppmerksomheten hennes, og fange henne på den måten. Ordet bent (bøyd) er i denne sammenheng brukt i betydningen «rettet mot», eller kanskje «bøyd mot», jeg har lagt til mot i parentes for å gjøre dette klart. Linje 6 fortsetter inn i linje 7, med at oppmerksomheten altså er rettet mot det fjærkledde vesenet som flyr foran henne (flies before her face). Vendingen inneholder også litt provokasjon, noe som flyr foran ansiktet er ganske irriterende, noe man vil ha vekk. Å prise (prizing) barnets misnøye (discontent) er litt uvanlig, siden det er positivt og negativt ladede ord satt sammen. Omskrevet er det «uten å bry seg om barnets misnøye». Jeg setter det opp slik i oversettelsen, så meningen blir klar. I linje 5 – 8 fortsetter bildet fra de fire første, det er spebarnet som jager moren, som jager noe fjærkledd som har rømt fra henne, mens barnet også forsøker å påkalle morens oppmerksomhet.

I linje 9 kommer poenget med sammenligningen i de åtte første linjene frem. Slik denne husmoren løper etter de fjærkledde skapningene, slik løper hun (den mørkhårede kvinnen, the dark lady)_ etter det som flykter fra henne (flies from thee). I linje 10 sammenligner poeten seg selv med det gråtende barnet, som ikke kan gjøre noe for å få morens oppmerksomhet. Her har forskningen tolket det til litt av hvert når det gjelder Shakespeares psyke, det tror jeg kanskje man skal være litt forsiktig med. I linje 11 blir det ikke forklart godt hva hun håper på å fange (catch thy hope), i bildet må det da være kyllingen som har rømt, men om dette er et bilde på andre menn hun jager, så er det vel litt at hun skal fange dem? Og så vende tilbake til ham, barnet? Jeg får ikke dette til å gå opp, og kan egentlig bare forstå det sånn at han venter at hun skal komme tilbake uansett. Om hun kysser ham, og er mor og omsorgsfull igjen, så er det greit. Det er nesten som om han bare aksepterer situasjonen, han er glemt, hun jager andre, men han vil, som et lite barn, alltid ha moren tilbake, og vil hun skal være som før. Jeg kan vanskelig se hvordan dette skal kunne leses annerledes.

Mot slutten spiller også denne sonetten på ordspillet med Shakespears fornavn, Will. Det er også det engelske ordet for vilje, og slang for det mannlige kjønnsorgan. For mer om dette, sjekk sonett 135. Ordspiller går denne gangen på at hun kan ha sin Will – altså William, og hun kan ha sin Will – altså vilje. Det kan hun, hvis hun kommer tilbake og stiller den elskende poetens – eller barnets – gråt. Hvis hun virkelig vil ha de mennene hun jager etter, så er det jo et spørsmål om hun egentlig får viljen sin, om hun vender tilbake til ham, poeten, men det er en annen sak. Det må også med at det at kvinnen skal ha sin vilje, det var ordtak i perioden: «Woman must have their will weilst they live, because they’ll make none when they die«, som Oxford-utgaven refererer.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

lo (gammeldags) se
housewife husmor, hjemmeværende husmor
dispatch 1. avsendelse, avsending, forsendelse (av bud, melding, varer e.l.) 2. (rask) ekspedering 3. drap, likvidasjon 4. hast, il 5. rapport, depesje, telegram 6. ilgods
pursuit 1. forfølgelse, jakt 2. (overført) jakt, streben, jag 3. syssel, beskjeftigelse, aktivitet 4. det å følge (noe) med øynene 5. (sport) jaktstart (også ski), forfølgelsesritt (sykkel) 6. (jus, spesielt skotsk) rettergang
chase 1. jakt, forfølgelse 2. viltreservat
3. bytte

Kommentar til sonetten

Dette er ikke av Shakepeares mest berømte sonetter, og i den grad den er berømt, så er den det fordi den er så enkel og uvanlig. Den mørkhårede kvinnen blir sammenlignet med en husmor på jakt etter et fjærkre, mens den elskende poeten er det gråtende spebarnet som forfølger henne. Dette er et bilde på hvordan hun jager andre menn, mens hun egentlig er hans. Det er vanskelig å ta det helt alvorlig, og det er det neppe meningen vi skal gjøre heller. Denne sonetten skal fremkalle latter og smil, det er en liten, uhøytidelig lek, ganske utypisk for sonettsjangeren og høypoesien.

Min gjendiktning

Jeg har skrevet før om og det er vel kjent at det er vanskelig å oversette sonettene der Shakespeare lager ordspill av fornavnet sitt. I denne versjonen forsøker jeg en litt uvanlig vri, med å legge til -je til Will, slik at det blir en slags «vilje». Ellers er det jo en del nødrim og tvang i disse oversettelsene, som mer har karakter av å være en øvingsoppgave enn å reprodusere stor poesi. For å ha utbytte av disse sonettene, er det nok nødvendig å streve seg gjennom originalene. Men siden originalen er litt uhøytidelig, føler jeg meg fri til å være litt uhøytidelig selv, i gjendiktningen.

Sonnet 143

Se, lik en husmor som løper fort
For å fange en fjærkledd rømt avsted,
Sett’ ned sin baby, får i hast alt gjort
I jaken på den hun ville ha med;
Mens det glemte barn setter i styr,
Skriker, jager henne hvis sinn er bøyd
Mot følge det som for ansiktet flyr,
Uten ense sitt spebarn misfornøyd;
Slik jager du det som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager lengre bak til;
Men fang du ditt håp, kom så hjem til meg,
Og spill din mors part, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be du kan ha din Will-je.
Kom du tilbake min gråt å stille.

ES2017