Sonett 153, av William Shakespeare – Cupid laid by his brand and fell asleep

Dette er Shakespeares nest siste sonett. I den og den neste forlater han å skrive om den skjønne ungdom og den mørkhårede damen. Disse to skiller seg helt ut, og er mest en morsom og uhøytidelig historie om hvordan kjærlighetsguden Cupido blir seg frastjålet elskovsfakkelen sin av en av Dianas jomfruer, og at hun forsøker å slokke den i et vann. Det er basert på et dikt i en gresk antologi tilegnet Marcianus Scholasticus fra det femte århundret etter Kristus, skriver nettsiden Shakespeare sonnets. Shakespeare legger i denne sonetten til at vannet ikke klarer å slokke fakkelen, og at det i stedet blir til et sydende bad, som kanskje kan ha kurerende virkning. I alle fall vil han forsøke selv å finne lindring for sine egne lidelser, forårsaket av kjærligheten og lidenskapen, men at en sånn lindring bare kan finnes i elskerinnens øye.

Sonnet 153

Cupid laid by his brand and fell asleep:
A maid of Dian’s this advantage found,
And his love-kindling fire did quickly steep
In a cold valley-fountain of that ground;
Which borrowed from this holy fire of Love,
A dateless lively heat, still to endure,
And grew a seething bath, which yet men prove
Against strange maladies a sovereign cure.
But at my mistress’ eye Love’s brand new-fired,
The boy for trial needs would touch my breast;
I, sick withal, the help of bath desired,
And thither hied, a sad distempered guest,
But found no cure, the bath for my help lies
Where Cupid got new fire; my mistress’ eyes.

Min oversettelse

Sonett 153

Cupido lå ved sin fakkel og falt i søvn:
En jomfru av Diana fant denne fordelen,
Og hans elskovstennende ild ble hurtig søkkvåt
I en kald fjellkilde i området;
Den lånte fra hans hellige ild av elsk,
En tidløs livfull varme, som ennå skulle vare,
Og ble til et sydende bad, som man ennå kan bevise
Virker mot merkelige lidelser med en suveren kur.
Men ved min elskerinnes øye ble elsken tent på ny,
Gutten for en test vil berøre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket hjelp av bad,
Og hurtig dit bort, en trist gjest i ulage,
Men fant ingen kur, badet for hjelpen jeg trenger ligger
Der Cupido fikk ny flamme; min elskerinnes øyne.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som i så mange av Shakespeares sonetter og skuespill er det mulig å lese inn ganske saftig seksuell betydning. I denne sonetten er det elskovens ild, som kanskje kan være en kjønnssykdom, elskerinnens øye som også kan være hennes kjønnsåpning, og berøre brystet (touch) som også kan ha en mening av å infisere, smitte. Det er standard symboler, og når man først åpner for å lese på denne måten, så ser man at det gir mening, men det er ikke sånn at det er nødvendig å lese inn disse betydningene for å få noe ut av sonetten.

Brand brukt her, er fakkel. Fakkel er en av kjærlighetsguden Cupidos attributter, en av gjenstandene han ofte avbildes med og som dermed karakteriserer ham. Tanken er at han bruker denne fakkelen til å tenne lidenskapen i folk. Mest kjent og mest brukt av attributtene til Cupido, er buen og pilene, som han skyter med i blinde og gjør folk forelsket. Diana var en gudinne for jakt, og for månen og for fødsel, og hun var kjent for sin kyskhet og sin beskyttelse av kvinner. Hun var omgitt av jomfruer, og det var en av disse som fant denne fordelaktige situasjonen (this advantage). Siden Diana og hennes jomfru skal passe på sin egen og andre kvinners kyskhet, er det bra om de får tatt fra Cupido elskovsflammen hans. Det gjør denne jomfruen i de to neste linjene, hun tar fakkelen fra den sovende Cupido, og dypper den i vannet til en kald fjellkilde (cold  valley-fountain) som lå der. At vannet i kilden også er kaldt, passer godt, så det kan slokke den varme flammen.

Den engelske originalen begynner andre kvartett med relativpronomenet which (som), som skal vise tilbake til fjellkilden (valley-fountain). På norsk går ikke denne bruken av relativsponomenet, vi vil ha det umiddelbart etter ordet det viser til. Her må vi bruke påpekende pronomen, «den». Så det er fjellkilden som får varme fra Cupidos fakkel, når den blir kastet uti. Oversettelsen av ordet love (kjærlighet, forelskelse, elskov) er en sak nesten hver gang det blir brukt i Shakespeares sonetter. Den vanlige oversettelsen når ordet blir brukt som substantiv, er kjærlighet, men jeg oversetter stadig med elsk, der det er passionate love, altså lidenskap. Her skulle det være opplagt. Dateless (uten dato, uten «date», tidløs) er et ord Shakespeare bruker også i sonett 30. Her er det nok meningen at den ikke skal være rammet av tiden, at den er tidløs, alltid vil vare ved. Fra denne blandingen av fjellkilde og elskovsfakkel blir det et sydende bad (seething bath) med kurerende egenskaper (a sovereign cure) mot rare sykdommer (strange maladies). I linje 7 står which yet men prove (som ennå menn (be)viser), der bruken av prove (bevise) går litt i retning av «bekrefte», disse mennene kan ennå i dag bekrefte at det sydende vannet hjelper mot lidelsene deres. Uttrykket sovereign cure («suveren kur») er standard, det er en kur eller medisiner som virker suverent. De rare sykdommene (strange maladies) kan kanskje leses som kjønnssykdommer, men man er kanskje på tryggere grunn om man bare tenker seg alle slags rare lidelser som kan følge av å være forelsket, eller til og med andre ting.. Sonetten er herlig lite spesifikk, her.

Linje 9 sier at fakkelen til Cupido ble tent på ny (new-fired) i øynene til sonettskriverens elskerinne (my mistress eyes). Bildet er velkjent, øynene til forelskede mennesker kan funkle ganske godt, og de kan antagelig tenne opp igjen en sloknet fakkel til kjærlighetsguden. Det går an å spekulere om my mistress er den mørkhårede damen i de foregående sonettene, men det er ikke noe som tilsier at det må være det. Gutten i linje 10 er Cupido, trial (rettslig behandling, prøve) blir her brukt i betydningen «test». Fakkelen til Cupido skal testes ved å la den berøre brystet til sonettskriveren. Så først blir den tent i øynene til elskerinnen, så blir den testet i brystet til poeten. I linje 11 mangler litt pronomen og artikler. Jeg-personen er syk av det hele (sick withal), syk av hele historien, og han ønsker hjelp av et bad, eller av badet. Jeg må nok si jeg leser det som om det er snakk om badet i linje 7, det sydende bad av fjellkilden og Cupids fakkel, eller et helberedende bad. Det er imidlertid omdiskutert. Uansett setter han kursen mot dette badet, trist (sad) og i dårlig balanse, i ulage (distempered).

Så er konklusjonen at denne kuren ikke hjelper ham. Den eneste kuren som kan hjelpe, ligger i hans elskerinnes øyne, der Cupids flamme ble tent på ny.

Gloseliste

Glosene er som alltid slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blår ordbøker ligger til grunn.

brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
kindling 1. antenningopptenning 2. opptenningsvedtørrved
steep 1. legge i bløt 2. (la) stå og trekke 3. trekke (ut)vanne ut 4. (om lutefisk) lute (ut) 5. dyppefuktebløte (ut) 6. (bryggeri) støpestøpsette 7. (overført) gjennombløtegjennomsyre
fountain 1. (drikke)fontenespringvann 2. kaskade 3. (overført) kildevelloppkomme 4. (poetisk) kildebrønn 5. beholderreservoar
dateless 1. udatertuten dato 2. (hverdagslig) uten partner 3. tidløssom ikke blir foreldetsom ikke blir gammeldags 4. (poetisk) eldgammel
seething -> seethe 1. sydekokeskumme 2. (gammeldags, matlaging) koke 3. (overført) sydemyldrekokeboble
malady 1. sykdom 2. sykeonde 3. lidelse
trial 1. (jus) rettslig behandlingrettergangprosessrettssakdomsforhandlingprosedyre 2. prøveprøvingforsøkeksperiment 3. prøvekjøringprøveturprøving 4. prøvelse 5. (sport) uttakingskampforsøk, trial (ofte i motorsport og hesteveddeløp)
thither (gammeldags, litterært) der bortdit (bort)derhen
hie (gammeldags, poetisk eller spøkefullt) skynde seghasteile
distempered (gammeldags) (som er) i dårlig humør(som er) i ulage

Kommentar til sonetten

De to siste sonettene til Shakespeare er atskilt fra de andre, og fremstår nesten som en slags epilog. Det er ikke uvanlig å ende høytidelige og følelsesladde sonettsekvenser på denne måten, flere andre i Shakespeares samtid gjorde det.

Fra linje 9 og ut blir sonetten personlig. Der kommer et personlig pronomen inn, my (min), og henter sagnstoffet inn jeg-personens liv og samtid. Det knytter også denne avsluttende sonetten opp mot de foregående om den mørkhårede kvinnen (dark lady), siden det nå igjen handler om my mistress (min elskerinne).

Min gjendiktning

Cupido ved sin fakkel lå og sov:
Dianas jomfru denne fordel fant,
Hans elskovs ild ble dermed hurtig våt
I en fjellkilde på denne kant
Den lånte fra hans hellig’ ild,
En tidløs varme, som ennå held
Og ble et sydende bad, å bevise vil
Mot rar en liding kur så vel.
Men ved henn’s øye ble elsken tent,
Gutten for en test vil røre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket av bad litt hjelp,
Og hurtig dit en gjest så mutt og trist,
Men ingen kur fant jeg, den vil vær’
Der Cupido fikk flamme; i øyet der.

ES2018

Sonett 151, av William Shakespeare – Love is too young to know what conscience is,

Dette er sonett 151 i samlingen til William Shakespeare, første gang utgitt i Quarto 1609, og uten nærmere forklaringer enn sonettene selv, og det som står på tittelbladet av dem. Det er den nest siste av de ordinære sonettene, de som er skrevet til en elsket person. De to siste er litt humoristisk om kjærligheten selv, med motiv fra klassisk mytologi, og fremstår litt atskilt fra de andre, nesten som en epilog eller uhøytidelig kommentar. De 152 første sonettene er seriøse, og behandler alle former og faser og fasetter av kjærligheten, kjærligheten i alle dens stemninger og stadier.  Sonett 151 hører til de omdiskuterte, med det at den ser ut til å inneholde påstander som går litt til ytterpunktene hva det er mulig å tenke og mene, og med det at den lest på en bestemt måte blir veldig direkte i det seksuelle uttrykket. I det går den langt over grensene for hva som var vanlig på Shakespeares tid, og over alle grenser for hva som var ansett for sømmelig i sonettdiktningen.

Sonnet 151

Love is too young to know what conscience is,
Yet who knows not conscience is born of love?
Then, gentle cheater, urge not my amiss,
Lest guilty of my faults thy sweet self prove:
For, thou betraying me, I do betray
My nobler part to my gross body’s treason;
My soul doth tell my body that he may
Triumph in love; flesh stays no farther reason,
But rising at thy name doth point out thee,
As his triumphant prize. Proud of this pride,
He is contented thy poor drudge to be,
To stand in thy affairs, fall by thy side.
No want of conscience hold it that I call
Her love, for whose dear love I rise and fall.

Min oversettelse

Sonett 151

Kjærligheten er for ung til å vite hva samvittighet er,
Men hvem vet ikke at samvittighet er født av kjærlighet?
Så. milde bedrager, press ikke på mot det jeg gjorde galt,
Om ikke du selv viser deg skyldig i mine feil:
For, i det du bedrar meg, bedrar jeg
Min edlere del til min grove kropps forræderi;
Min sjel sier til kroppen at han kan
Triumfere i kjærlighet; kjøttet trenger ingen videre grunn,
Men ved å reise seg ved ditt navn peker han ut deg,
Som sin triumferende pris. Stolt av denne stolthet,
Er han tilfreds med å være din stakkars trell,
Å stå i dine affærer, falle ved din side.
Ingen hold det for å være mangel på samvittighet at jeg kaller
Henne kjærlighet, for hvems dyrebare elskov jeg reiser meg og faller.

Kommentar til oversettelsen

Ordet love og oversettelsen av det er et gjennomgangstema i norsk oversettelse av sonettene. Her, i denne sonetten, er kjærligheten både personifisert, som Cupido, det latinske navn på kjærlighetsguden Eros, og den generelle tilstanden av kjærlighet. Conscience er samvittighet, her det å vite forskjellen mellom rett og galt (hva som gir god og dårlig samvittighet), men det engelske ordet inneholder også lyden av det franske con, på engelsk cunt, det obskøne ordet for kvinnens kjønnsorgan. Kanskje er dette å lese mye inn i ordbruken, men når man først gjør det, gir det god mening, for ung til å kjenne den fysiske delen av erotisk kjærlighet. Denne bruken av con-, som et ordspill på cunt, var utbredt på Shakespeares tid, og særlig av ham selv, i stykkene han skrev. En slik mening passer også utmerket i det som står i resten av sonetten, også når ordet conscience er brukt. Ordet cheater betyr selvfølgelig svindler, bedrager, særlig en som jukser i spill, men det har også en tidligere mening av en som ivaretok kongens hjemfalne gods (escheats), en som sørget for og administrerte at det som skulle tilfalle kongen, tilfalt ham. Det er lett å se hvordan en slik mening av ordet utvikler seg til å bety «svindler». Bruken av cheater i denne sonetten passer kanskje bedre til den tidligere betydningen, «en som administrerer gods», slik at gentle cheater, blir den som behandler meg ganske mildt, ganske forsiktig. Med glidning over i «den som svindler meg ganske mildt». Urge er på vei inn i norsk som et engelsk fremmedord nå om dagen, men det føles ennå litt tidlig å bruke det i en oversettelse av Shakespeares sonetter. Her, i dette tilfellet, er det også aktuelt med en full omskriving, siden urge not my amiss her betyr noe i retning av «ikke beskyld meg for noe galt». Det er omdiskutert hva denne synden, feilen er for noe, hva som konkret ligger i sonettskriverens my amiss, men den diskusjonen går ikke jeg inn i. Linje 3 og 4 er lett omskrevet for å gi en klar mening på norsk. Det er en detalj for spesielt interesserte, at stavemåten i originalen (Quarto) er least, en stavemåte som åpner for en ganske motsatt lesning, nemlig at den sonetten er tilegnet er «minst (mulig) skyldig i disse feilene sonettskriveren har gjort».

Linje 5 og 6 setter opp en ganske komplisert tanke, en litt spesiell beskyldning. Sonettskriveren beskylder henne han skriver sonetten til, for å være skyld i den feilen han har gjort. Han sier her, at fordi du bedro meg, hva nå dette bedraget består i, så vil jeg også bedra mine egne, noble tanker med min kropps lyst. Så han sier at han i hodet vet hva han bør gjøre, men fordi hun har bedratt ham, klarer han ikke å stå i mot det kroppen driver ham til. Hun blir dermed på en måte beskyldt for dobbelt bedrag, først mot ham, og så med det at han deretter gjør bedrag mot henne. Siden det er så lite konkret hva feilen og bedraget er for noe, er det vanskelig å holde på denne tanken. Et naturlig og nærliggende forslag er at hun har vist interesse for andre menn, kanskje også noe mer enn bare interesse, og så har han tilsvarende vist interesse for andre han også. I konflikten mellom hode og kropp, mann og kvinn, ligger også en konflikt mellom fornuft og følelser. Fornuften sier en ting, man vet det er riktig, følelsene noe annet, og man handler irrasjonelt. My nobler part er sjelen, my gross body kroppen. Flesh er kjøtt, jeg er av den generasjon der man ennå snakket om kjødets lyst, og for meg gir det riktigere assosiasjoner enn «kjøttet». Dette er smak og behag. I hvert fall sier linje 7 og 8 at tanken tillater kroppen å følge sine lyster, og «triumfere i kjærlighet», eller erobre kvinnen han lyster, og flere unnskyldninger trenger ikke kroppen.

Uttrykket rising by thy name (reiser seg ved ditt navn) er en ganske opplagt hentydning til penis, som reiser seg bare han (den) hører navnet på denne kvinnen. Oxford-utgaven av sonettene nevner ikke dette som dobbelt betydning en gang, dette er betydningen: The penis is like a soldier who springs to attention at the mention of the mistress’s name. Den trenger jeg ikke å oversette. Point out thee (peker ut deg) er hva sverdet gjør på slagmarken, peker ut motstanderen å slåss mot. Her er det penis som peker ut, stikker ut, sitt trofé å erobre. Sammenhengen mellom engelske point og prick, norsk peke og stikke, med mer, er opplagt. Proud of this pride er perfekt på engelsk, med alliterasjon og lydlikhet, og mange dobbelte betydninger av pride, helt umulig å få over til norsk. Noen av meningene er godt dekket av ordet stolthet, men å være stolt av stolthet er pleonasme, det er å si det samme en gang til, smør på flesk. Men de andre mulige oversettelsene av ordet pride får ikke med den seksuelle og militære dobbeltbetydningen, det er stolthet over prisen, erobringen, seg selv i oppreist tilstand, og en god del mer, så i dette tilfellet synes jeg pleonasmen må bli stående. Ordene stand (stå) og fall (falle, dø) i linje 12 følger opp dobbeltbetydningene, for penis og for soldaten. Soldaten kjemper din (hennes, den utkårede) sak, og faller ved din side. Å bruke stå for ereksjon er mer vanlig på norsk enn engelsk, å falle er det den gjør når akten er over, ved hennes side.

Konklusjonen har jeg omskrevet litt for å gjøre den forståelig. I originalen holder dobbeltbetydningen av conscience, brukt gjennom hele sonetten. På den ene siden er det altså ikke å kalle det mangel på samvitighet, at han kaller henne kjærlighet. Han er villig til å dø for henne, som en soldat. På den annen side skal det ikke kalles mangel på kvinnens kjønnsorgan, cunt, at jeg kaller henne kjærlighet/elskov. Oxford-utgaven er også her veldig direkte, det er ikke det at jeg er jomfru og ikke kjenner cunts, jeg vet hva cunt er, og dermed også hva kjærlighet/elskov er. I oversettelsen har jeg ikke gjort noe forsøk på å få med den betydningen, men i gjendiktningen har jeg oversatt med hode, og da er den dobbelte betydningen mulig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Ordet amiss er i sonetten brukt som substantiv, men står i ordboken bare oppført som adjektiv og som adverb. Derfor setter jeg opp begge. Se også hva jeg skriver i kommentaren til oversettelsen.

conscience samvittighet
cheater (også cheat) svindlerbedragerjuksemakerfalskspiller
urge 1. pressedriveskynde påspore 2. (prøve å) overtalebe inntrengendeanmode 3. ivre foranbefale 4. fremholdeunderstrekebetone 5. (om bevis og unnskyldning e.l.) fremføreforeleggehenvise til
amiss adj. feilfeilslåttuheldig amiss adv. feili veienfeilslått
betray 1. forråde 2. svikesvikte 3. røpeavsløre 4. bedra 5. forføre (og svikte)
gross 1. grovsimpelufinvulgær 2. grovutilgiveligkrass 3. (slang) ekkelkvalmsnusketeslibrig 4. frodigtett 5. fetsattoppsvulmettykk 6. brutto-total 7. (om sanser) sløv
pride 1. stolthetselvfølelse 2. hovmodovermot 3. glansprakt 4. flokk
contented fornøydtilfreds
drudge arbeidstrellslaveperson som strever og sliter for andre

Kommentar til sonetten

Det er typisk for Shakespeares sonetter at to og tre betydninger holdes parallelt gjennom teksten, slik at den kommuniserer på flere plan. Her er det den av dyrebar pliktfølelse i kjærligheten, at han stiller opp for henne som en soldat, beredt å utføre alle soldatens plikter, inkludert å falle og dø. Samtidig er det en veldig grovt seksuell betydning som også holdes, nemlig at det er det mannlige kjønnsorganet som vet hvor det kvinnelige er, og reiser seg og faller med det.

Min gjendiktning

For å beholde den seksuelle dobbeltbetydningen av conscience har jeg oversatt med hode. Se kommentarer under språk og innhold.

Sonett 151

For ung er elskov om hva hodet er,
Men hvem vet ei at den av det er født?
Så. milde svindler, press ikke der,
Om ei du selv i samme feil er støtt:
I det du meg bedrar, bedrar jeg meg
Min edle sjel den grove kropp sitt svik
Min sjel til kroppen sier legg i vei
Triumf i elsk; all grunn som trengs – blir slik ,
Men pek’ til deg ved reisning i ditt navn ,
Som triumfen sin, så stolt av stor en pris,
Tilfreds å trelle stakkar deg til gavn,
Å stå i dine ting, og falle a-vis.
Ei mangel på hode hold det at jeg kaller
Hun kjær, for elsk jeg reiser meg og faller.

ES2018

For om gjendiktningene og hvordan jeg tenker rundt dem, se kommentarer om gjendiktning under Bloggen eller Shakespeares sonetter (meny øverst).

Kilder

Jeg pleier ikke å oppgi kilder for enkeltposter, men i arbeidet med denne sonetten har jeg vært svært godt hjulpet av nettsiden Shakespeare Sonnets, og Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter og dikt, der særlig nettsiden skriver omfattende hva dette er for noe. De har også lenke til en artikkel av Thomas Merriam, om bruken av begrepet conscience i Shakespeares tekster, der den mulige dobbeltbetydningen blir grundig gjort rede for.

Sonett 140, av William Shakespeare – Be wise as thou art cruel; do not press

God morgen! Det er første dagen i april, første virkelige vårdag, og hva passer vel bedre enn å starte en slik dag med en god gammel sonett av mester William Shakespeare? Vi har nå kommet til nummer 140 i rekken, og begynner å øyne at det vil bli en ende på dette. Etter denne er det bare 14 igjen, og bare 12 som handler om den mørkhårede damen (the dark lady) sonettene fra 127 har handlet om.

Sonett 140 fortsetter i sporene fra 139, der den elskende poeten forsøker å ta et oppgjør med at den mørkhårede damen han elsker, også flørter med andre. Det går sterkt innpå ham, og han har klandret henne, noe hann også gjør i denne sonetten, men han kommer til at han må tilgi henne. Her, i 140, følger mer av kvalene som følger med, og det viser seg at her er sterke følelser utenfor poetens kontroll, og han frykter de skal drive ham til galskap. Det er bare en av flere ting han frykter, i denne ganske intense sonetten, hvor det er presset inn mange skiftende og sterke sinnsstemninger på de bare 14 linjene.

Sonnet 140

Be wise as thou art cruel; do not press
My tongue-tied patience with too much disdain;
Lest sorrow lend me words, and words express
The manner of my pity-wanting pain.
If I might teach thee wit, better it were,
Though not to love, yet, love to tell me so;
As testy sick men, when their deaths be near,
No news but health from their physicians know;
For, if I should despair, I should grow mad,
And in my madness might speak ill of thee;
Now this ill-wresting world is grown so bad,
Mad slanderers by mad ears believed be.
That I may not be so, nor thou belied,
Bear thine eyes straight, though thy proud heart go wide.

Min oversettelse

Sonett 140

Vær vis som du er slu; press ikke
Min tungebundede tålmodighet med for mye forakt;
Så sorgen låner meg ord, og ordene uttrykker
Hva min medlidenhetsløse smerte består i.
Hvis jeg kunne lære deg litt smarthet, så var det bedre,
Om ikke å elske, så likevel, elsk å si meg så
Slik gretne, syke menn, når døden er nær,
Ikke får annet nytt enn helse fra sine leger;
For, hvis jeg skulle fortvile, så vil jeg bli gal,
Og i min galskap kunne snakke stygt om deg;
Nå er denne vridde verden blitt så elendig,
At syke ryktemakere blir trodd av syke ører.
At jeg kanskje ikke er slik, eller du beløyet,
Bær dine øyne strakt, om enn ditt stolte hjerte går vidt.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten har ikke så mange vanskelige ord, og skulle ikke være så vanskelig å lese i original og forstå. Den byr imidlertid på noen vanskeligheter når den skal oversettes til norsk.

Jeg vet ikke om det er de fine lydene i det engelske ordet cruel, som gjør at jeg aldri kan finne en tilfredsstillende erstatning på norsk for en poetisk tekst. Forslagene ordboken setter opp er lange og stygge, det føles ikke og er ikke det samme å oversette so cruel med «så grusomt». Ord som «slem» blir for snilt, ord som «ond» er å overdrive, og ordbokens forslag ødelegger også den poetiske rytmen. My tongue-tied patience er selvfølgelig «min tungebundede tålmodighet», der tongue-tied i tillegg til å fylle ut det nødvendige antall stavelser i linjen, også fungerer til å understreke at denne tålmodigheten er anstrengt, «tungen er bundet fast». Underforstått: man ville gjerne snakket, protestert, men gjør det ikke. Jeg tar likevel ordet vekk i oversettelsen, for «min tungebundede tålmodighet» blir overlesset på norsk. Det er tålmodigheten som ikke skal presses. Lest i linje tre er «av frykt for» (for fear that – http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/140), den første betydningen i Oxford dictionary: with the intention of preventing (something undesirable); to avoid the risk of. Hele linjen uttrykker en frykt for at sorgen skal låne poeten ord, og orden igjen skal uttrykke det som kommer i linje 4. Den linjen har jeg skrevet kraftig om, for å gjøre den forståelig på norsk. Jeg har satt opp i gloselisten alternativ for ordet manner, og ordet pity-wanting er som man ser satt sammen av pity (medlidenhet) og wanting (mangle). Det skulle bli noe sånt som «medlidenhetsmangel», et ord som gjør seg dårlig på norsk. Derfor omskrivingen.

Å oversette wit er ofte en utfordring. Det er samme ord som i vårt «vittig», et ord som nå er sklidd over i å bety «morsom», men som opprinnelig var mer beslektet med «visdom». Vi har et nokså tilsvarende i vårt «vidd», men det er ikke så mye brukt som engelske wit, og i hvert fall ikke så familiært som Shakespeares wit er for de som kjenner ham. Oxford-utgaven av sonettene og diktene skriver at i denne sonetten er det common sense, sometimes tending to sharpness, canniness’ in the period. Shakespeare Words skriver wit mental sharpness, acumen, quickness, ingenuity. Så man kunne kanskje for If I might teach thee wit i veldig hverdagslig norsk skrevet «om jeg våget lære deg å oppføre deg», eller «turte lære deg sunn fornuft», eller kanskje «om jeg kunne lære deg å oppføre deg litt smartere». Kanskje er det «smart» som i dag ligger nærmest det Shakespearske wit. Jeg oversetter derfor med «litt smarthet». Linjen Though not to love, yet, love to tell me so; er en forvanskning, subjektet you (du) er utelatt, enkelt sagt skal det være «selv om du ikke elsker (meg), skal du si (meg) at du gjør det». Jeg har vridd det litt til i min oversettelse. Testy (gretten) er et ord Shakespeare bruker sjelden, Oxford-utgaven av sonettene skriver at det betyr «irritabel» (irritable) og «kranglevoren» (querulous), ofte blir brukt med en antydning at den testy personen mangler noe (deficiency). «Gretten» skulle vel dekke dette greit. Linjen No news but health from their physicians know hører sammen med den over. Gamle, syke og gretne menn vil ikke høre annet enn gode nyheter fra doktorene sine, de vet ikke annet, og slik vil ikke den elskende sonettskriveren heller vite annet enn at den mørke damen ennå elsker ham. Min omskriving i oversettelsen presser kanskje det som egentlig står i originalen, noe.

Linjene 9 og 10 er forholdsvis enkle, både i originalen og i oversettelsen. Tanken der er også grei å få grep om, den sier – sånn cirka – at om han skulle bli så fortvilet (på grunn av at hun ikke elsker ham) som han burde, så ville han bli gal, og i den galskapen ville han begynne å snakke stygt om henne. Det er for øvrig en fin måte å uttrykke sterk og lidenskaplig kjærlighet på, han er ikke redd for fortvilelsen og galskapen i seg selv, men for konsekvensen at den skal gjøre at han begynner å snakke stygt om kvinnen han elsker. Linje 11 har en sammensetning av typen som pleier å by på problemer, ill-wresting, der ill er «dårlig, syk, skadelig, med mer», wresting er «vridning, rykk». Jeg tror ikke meningen blir så feil om jeg kutter ut ill i min norske oversettelse, «vridde verden» for ill-wresting world skulle gi nokså de riktige assosisasjoner. Til slutt i denne linjen dekker det engelske ordet bad mer enn noe tilsvarende norsk ord kan erstatte det med. Det vanligste ordet, «dårlig», synes jeg blir for mildt. Å oversette grown til «blitt», skulle være greit i denne sammenhengen. Verden er blitt elendig, dårlig, bad. Tolvte linje sier at gale bakvaskere blir trodd av gale ører, believed be (trodd å være) er omskriving av are belived (er trodd). Slik sier også jeg det i min oversettelse.

That I may not be so (at jeg ikke må være så) i linje 13, viser tilbake til mad (gal) i linjene over. At du heller ikke skal bli beløyet (nor thou belied), bygger opp til konklusjonen i aller siste linje. Hvem som skal belyve henne er kanskje ikke helt klart, resten av sonetten handler jo ikke så mye om at noen skal lyve om henne, men det kan være disse bakvaskerne (slanderers) fra tredje kvartett, eller det kan dreie seg om noe annet. Med bear thine eyes straight menes at hun skal holde øynene rett frem (på ham, poeten), og ikke se på andre. Hjertet kan imidlertid gå andre steder, det kan go wide.

Gloseliste

Glosene er slått opp på kunnskapsforlagets blå ordbok via ordnett.no.

cruel 1. grusom, ondskapsfull, sadistisk 2. (hverdagslig) grufull, skrekkelig, forferdelig
lest 1. for at ikke, for ikke å, av redsel for at, i tilfelle (noe skulle hende) 2. for at
disdain subst. forakt, ringeakt
manner 1. måte, vis 2.opptreden, oppførsel, maner, holdning 3. stil, maner, skrivestil 4. type, slag
testy irritabel, humørsyk, utålmodig, prippen
ill-wrestingsammensetning -> wresting vridning, rykk
slanderer bakvasker

Kommentar til sonetten

En sonett i engelsk stil slik Shakespeare skriver dem i dronning Elisabeths tid består av tre kvartetter og en kuplett til slutt. De tre kvartettene uttrykker hvert sitt bilde, hver sin tanke, hver sin idé, mens kupletten til slutt består av en konklusjon eller en oppsummering. Bildene i de tre kvartettene er ofte ganske like, ofte bare variasjoner over et tema, forskjellige måter å si det samme på. Det er sjelden en dialog, utvikling av et tema eller idé, eller tanker og ideer satt opp mot hverandre. Det er ikke som i de italienske sonettene fra Petrarch, og andre, der det i løpet av sonetten kommer en vending, og man i siste halvdel (strengt tatt er det ingen halvdel, det er de siste seks linjene, mot de åtte første) ser tingene på en annen måte. Her, i denne sonetten er de tre bildene i de tre kvartettene tre forskjellige måter for sonettskriveren å uttrykke hvordan det er når den mørkhårede damen han skriver til, ikke elsker ham, og han på samme tid vet det og ikke vil vite det. Han synes hun behandler ham stygt, siden hun ikke gjengjelder kjærligheten hans, men han vil ikke klandre henne for det, for han elsker henne jo.

Det er ment og skrevet ganske sterkt, der i starten, hvor sonettskriveren oppfordrer sin elskede til å være like vis (wise) som hun er grusom (cruel) mot ham, hun må ikke presse ham – eller hans  tause tålmodighet (tongue-tied patience) – med for stor forakt. En referanse som ikke gjelder lenger, men som kunne gjelde på Shakespeares tid, er at kriminelle og mistenkte forbrytere som nektet å snakke, ble presset under tortur til å gjøre det. Dette presset var konkret, en tung gjenstand ble lagt over brystet på den mistenkte, mens han lå på en skarp stein, slik at han ganske bokstavlig talt ble presset til å snakke enten han var skyldig eller ikke. Bildet går opp i sonetten også, siden poeten føler det som tortur å se hvordan hans elskede forakter ham gjennom å flørte med andre, og at dette kan presse også ham til å snakke, det vil si snakke ut om hva hun gjør mot ham. Det burde hun være vis nok til ikke å gjøre, siden hun også vil ta skade av det. Her, i denne sonetten, ber han om det oppriktig, for her vil han henne ikke noe vondt, og frykter bare for hva han kan komme til å si om han mister kontrollen over seg selv. Han vil ikke si det selv, men sorgen kan gi ham ordene og de ordene kan uttrykke hvordan det er.

I linjene 5 til 8 vil han selv forklare henne den visdommen han etterspør i de fire første. Her er han roligere, kaller ikke henne grusom eller beskylder henne for noe, vil bare ha henne med på det selvbedraget han trenger. Om hun ikke elsker ham, så må hun likevel si hun gjør det. Sammenligningen går til gretne gamle menn, som ikke vil høre sannheten om sin sykdom. Dette bildet er mer humoristisk, han nedvurderer seg selv, for han er vel knapt noen gretten gammel mann. I linjene 9 til 12 er det tilbake til fortvilelsen. Og på ny er det sånn at det han frykter ikke er fortvilelsen i seg selv, men det at den skal resultere i at han snakker stygt om henne han elsker. Dette kaller han galskap (madness), og han frykter også at i denne vridde verden kan gale rykter bli trodd av gale ører. Merk at ingen steder i denne sonetten er det noen egentlige anklager mot henne for det hun gjør. Poenget er ikke at hun er slem eller grusom mot ham, men at det hun gjør fører til at han kan gå for forstanden, og deretter gjøre skade på henne ved å snakke stygt om henne. Det er det han frykter.

Konklusjonen er her at for at han ikke skal bli gal, syk på sinnet, og hun ikke skal bli løyet om (belied) eller baksnakket av ham, så må hun holde øynene rett, om enn hjertet kan gå dit det vil. Det vil si at det må se ut som om hun ennå er med ham, selv om hun i hjertet ikke er det.

Min gjendiktning

Som alltid er gjendiktningene mer en stiløvelse, mer enn et seriøst forsøk på å lage stor poesi. Det gjelder å få inn det nødvendige antall stavelser og de riktige rimene, og for å få til det, må det inngås en rekke kompromisser. Det er litt eksperimentering også i disse øvelsene, og nå om dagen prøver jeg også å låne inn litt ord fra nynorsk for å få det til å gå opp.

Sonett 140

Vær vis som du er slem; og ikke press
Mitt tause tålmod med for stor forakt;
Så sorgen gir meg ord som alt mitt stress
Og smerte uten medynk så får sagt.
Om jeg deg lærte vett, det bedre var,
Om ikke elske, så si det du gjør
Som gretne, syke menn før døden snar,
Kun nytt om helse fra legen får hør’ ;
For, hvis jeg fortvilte, så ble jeg gal,
Og så i galskap stygt om deg kan si;
Den vridde verden er gått så i ball,
At syk ryktespredning sykt trodd vil bli.
Så jeg ei blir slik, du beløyd av skitt,
Bær øyet strakt, om hjertet ditt går vidt.

 

 

Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummer 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse

Sonett 130

Min kjæres øyne er ikke som solen i det hele tatt
Korall er mye rødere enn leppene hennes
Hvis snø er hvit, hvorfor er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser rosa, røde og hvite
Men  ingen slike roser ser jeg på hennes kinn
Og i noen parfymer er det mer behag
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, vet likevel
At musikk har en langt mer behagelig klang
Jeg kan forsikre jeg aldri så en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Men i himmelens navn, likevel synes jeg min kjære er like spesiell
Som noen det blir løyet om med disse falske sammenligningene.

Kommentar til språket og oversettelsen

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Coral er korall, fargen er rød, og coral ble ofte brukt som epitet til lepper i sonetter og andre dikt i denne perioden. En epitet er et karakteriserende tillegg til et substantiv, ofte brukt som et fast uttrykk, og for å få rytmen til å gå opp, i klassisk diktning. Det er en slik bruk coral lips, «korallrøde lepper», har i mange sonettsekvenser. Shakespeare bruker det selv på denne måten i Lucrece, og lignende i Venus and Adonis (coral mouth). Mer om dette står det i kommentaren til sonetten. Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig. Om ordet dun lurer jeg på om det ikke har sammenheng med dyne i sandyne. Fargen er den samme, gråbrun, et billedsøk på Google gir mange hester i denne fargen. Det er omtrent som en norsk fjording, men den egentlige hesten i denne fargen har også svart man. Lys menneskehud kan minne om denne fargen. Både Oxford-utgaven av Complete Sonnets and Poems og nettsiden Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

I have seen roses damasked, red and white, kan bety litt flere ting. Rosa Damascena, eller Damask rose, er en hybrid rose blandet av Rosa gallica og Rosa moschata. På norsk heter det damascenerrose. Fargen kan være forskellig, rød, hvit, rosa, eller blandet, men ofte er den rosa. I 1597 utgav botanikeren John Gerard en samling, Great Herball, eller, Generall Historie of Plantes, og i den blir damask, red and white betegnet som de tre grunnfargene i roser. Oxford-utgaven av sonettene mener imidlertid det er problematisk å snakke om damask som en farge, siden denne rosen består av flere farger. De mener det betyr at rosen er rød og hvit, altså en rose som er delvis hvit, delvis rød. Nettsidene Shakespeare-sonnets og ShakespeareWords mener imidlertid begge at dette er snakk om fargenyansen til damascenerrosen. I gloselisten har jeg lagt til oppslaget man får ved å søke etter damasked. Det går også an å søke på damask rose, og få a sweet-scented rose of an old variety, having pink or light red velvety petals which are used to make attar., fra Oxford Dictionary of English. Alt har å gjøre med Damaskus, hovedstaden. Det kan betegne stål, sverd, stoff og altså roser, herfra. Stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret. Å oversette dette til norsk er vanskelig. Å bruke ordet damascener, eller varianter av det, er fremmed og vanskelig, å oversette med rosa (fargen) er kanskje best, men da får man ikke med den betydningen Oxford-utgaven av sonettene mener er riktigst. Så her vil det alltid gå an å diskutere hva man velger. Jeg er, som man vil se, litt kreativ. I oversettelsen heller jeg mer til betydningen de mener er riktig i nettsidene, i gjendiktningen mer til Oxford-utgavens tolkning. For reeks (stinke, ose) er å merke at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er anakronistisk her.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

Glosene er slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

coral 1. korall 2. korallrødtkorallfarge
dun 1. gråbrun farge 2. forklaring: gråbrun hest med svart man 3.  (tidligere) hest 4. (sportsfiske) forklaring: gråbrun flue
wire 1. (metall)trådstreng 2. (lednings)trådkabel 3. (hesteveddeløp) mållinje 4. (hverdagslig) telegram 5. (musikk) (metall)streng 6. (jakt) snare (av metalltråd) 7. (sjøfart) bardunvaierståltrosse 8. avlyttingsutstyr 9. piggtrådgjerde
damask 1. damascere 2. veve i damaskmønsterdamask- eller mønsterveve 3. få til å rødmefarge lys rød
delight 1. gledefornøyelse(vel)behag 2. frydnytelse 3. henrykkelse
reek 1. (også overført) lukte (ille)stinkeose 2. damperykeose
belie 1. gi et galt inntrykk avstå i motsetning til 2. gjøre til skamme

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

Min gjendiktning

Sonett 130

Min kjæres øyne er slett ikke som solen
Og leppen mindre rød enn rød korall
Hvis snø er hvit, har hun mer hud som folen
Om hår er tråd, så gror det svart tråd, alt
Åh, jeg så rose vevd, i rød og hvit
Men slike roser har hun ei på kinn
Og noen parfymer dufter mer rikt
Enn pust som oser fra kjæresten min
Jeg elsker henne snakke, vet vel så
Musikk har langt mer behagelig klang
Jeg så ei gudinne i himmelen gå
Min kjære går på jorden dagen lang
Jeg syns dog hun er no’ mer for seg selv
Enn de det skrives falskt om likevel

ES2016-2018