Ich stand in dunkeln Träumen, av Heinrich Heine

Dette diktet er nummer 23 av 80 fantastiske dikt av Heinrich Heine (1797-1856). Jeg har etter hvert fått postet en del av ham, og flere er på vei, når jeg nå får etterfylt hullene i mindre aktive år på bloggen. Nå har jeg ganske snart fått lest ut alle diktene i Buch der Lieder, den utrolige samlingen med alle dikt Heine hadde skrevet frem til 1827. Da var han 30 år, og hadde skrevet sine viktigste og mest fascinerende dikt. Samlingen er naturlig nok en av de mest kjente og mest suksessrike i tysk litteraturhistorie. Den har gjort Heine stor, nåde i samtiden og i ettertiden.

Jeg har tidligere skrevet om Heine som den dikteren det er litt vanskelig å plassere. Mange av de store dikterne er det, de står liksom utenfor tid og rom, og skriver for evigheten, uten å la seg påvirke så enormt av skiftende stiler og strømninger. Heine er født i perioden som kalles klassisismen, og lever inn i perioden som kalles romantikken, men hører ikke egentlig godt hjemme i noen av dem. Til å være klassist er han altfor fri, og han har få referanser til den klassiske ideverdenen. En romantiker er han nok mer, mystisk, og om følelser og kjærlighet, men han mangler helt det romantiske patos. Diktene er ofte stillferdige, lavmælte, om ting som kunne bli, men ikke blir. Her er ikke den romantiske helt, som ville forandre verden.

Heine er også en av ytterst få poeter som har fått en strofeform oppkalt etter seg. Det er ikke han som oppfant den, den er gammel og velbrukt, men Heine utvikler den til et mesterskap, så den har fått hans navn: Heine-strofen. Eller som guruen Hallvard Lie formulerer det i sin Norsk Verslære:

Den halvverte, blandettaktige hildebrandstrofe med balladerim blir stundom kalt «Heine-strofen» (Norsk Verslære, 1967, s. 227)

Det spesielle ordet «blandettaktige» ser jeg knapt brukt, utenom hos Lie, eller med referanse til ham. Det er etter mitt syn bra dette ordet ikke har fått fotfeste, for det er forvirrende når man møter det i skrift. Om man ikke kjenner det godt, kan man lese det feil. Ordet er blandet-taktig, ikke blandett-aktig. Takten er blandet, noe som betyr at antallet trykklette stavelser mellom de tre trykktunge varierer. Den opprinnelige Hildebrandstrofen hadde 8 linjer, den halvverte har 4. Svært, svært mange av Heines dikt har 4 linjer i hver strofe. Og svært mange av diktene har blandet takt, det er typisk Heine å skyte inn noen ekstra trykklette stavelser her og der. I dagens dikt skjer dette i fjerde linje i hver strofe, der det er to trykklette stavelser mellom første og andre trykktunge. Fjerde linje i første strofe har heller ingen opptakt.

Alt dette skriver jeg mer om i Språk, form og innhold. Nå er det å lukke øynene mens man leser diktet, og tre inn i Heines forunderlige verden, å stå i dunkle drømmer, stirre på hennes bilde, se henne begynne å leve..

Ich stand in dunkeln Träumen

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab –
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

1823/24 (Buch der Lieder, 1827)

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og stirrer på hennes bilde
Og det elskede ansikt
Begynte hemmelig å leve

Om leppene hennes trakk seg
Et smil så vidunderlig
Og som fra vemodstårer
Lyste hennes øyne opp.

Og mine tårer fløt
Meg fra kinnet ned
Og akk, jeg kan ikke tro det
At jeg deg mistet har.

Språk, form og innhold

Dette diktet er et eksempel på Heine-strofen, og sågar et av eksemplene nevnt i Lies verslære. Rimmønsteret er OaOa, balladerim, der andre og fjerde linjer. At o’en er stor, betyr at det er trykklett utgang på linjen, at a’en er liten, betyr tilsvarende at den er trykktung. Bokstavene tidlig i alfabetet indikerer linjer som rimer, bokstaven o betyr at her er det ikke rim.

Viktigere enn rimet, er fordelingen av trykket. Det er det som kjennetegner Heine-strofen, eller den halvverte Hildebrandstrofen, som den kommer av. Det er tre takter i hver linje, tre trykktunge stavelser. Og så varierer det om det er én eller to trykklette stavelser mellom. Ofte er første stavelse i linjene trykklett, men de trenger ikke være det. I dette diktet er det bare fjerde linje i første strofe som starter med trykktung stavelse. Det vanlige er å ha en trykklett stavelse mellom de trykktunge, men jeg teller 5 steder der det er to i dette diktet. Mulighetene for variasjon gjør diktene med denne strofeformen veldig smidige, og Heine får det til veldig uanstrengt, som om ordene bare faller på plass av seg selv.

Her er hele diktet med trykktunge stavelser markert med fet skrift.

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

Heine, Ich stand in dunkeln Träumen

Språklig er det ingen store problemer denne gangen. Jeg har lagt ved ord i gloselisten, der det er mulighet for flere oversettelser. Ordet Erglänzen er ikke et oppslagsord på Ordnett.no, men står i tyske Duden som glänzend aufleuchten (lyse glansende opp) og med synonym aufleuchten (lyse opp), aufscheinen (skinne opp). Det sammensatte ordet Augenpaar er heller ikke å finne på Ordnett.no, men har hyppighet to av fem hos Duden. Det skulle tilsi at ordet er vanligere på tysk enn på norsk. Et kjapt søk på Google etter Øyepar viser bare sære treff, som vesener med flere par øyne, noen øyepar åpne, andre lukkede, og i oversettelser og omfattende ordlister. Jeg tror derfor jeg er på trygg grunn når jeg oversetter denne linjen med «lyste hennes øyne opp».

I siste strofe er det kanskje noe å tenke på hva en oversetter skal gjøre med stedsadverbet herab, hitned. På norsk er det mer naturlig med bare ned. Som alltid er det svært effektfullt på tysk, med verbet som kommer sist i setningen, og sist i diktet. I oversettelsen av aller siste linje beholder jeg den tyske ordstillingen.

Innholdet skulle være greit å få med seg i dette diktet. Jeg-personen i diktet står og drømmer foran et bilde av ei jente. Bildet blir levende for ham, hun smiler, og øynene stråler opp, som fra vemodstårer (en fantastisk ide, forresten, stråle opp av tårer av vemod). Hans tårer renner også, nedover kinnet, når han tenker at han har mistet henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

dunkel (adj.) mørk, dunkel; matt; uklar, utydelig; mørk, dyp
Bildnis das, -ses/-se; portrett; bilde.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig
wunderbar (adj.) vidunderlig
Wehmut die, -/; vemod
Erglänzte -> glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
flossen -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
herˈab (adv.) (der ovenfra og) ned hit, nedad

Kommentar

Det er noe veldig uhåndgripelig med Heine. Han har skrevet lass på lass med dikt av denne typen, der en drømmende jeg-person tenker på en kjærlighet han har hatt, og tapt. Med Goethe, for eksempel, en av dem det er naturlig å sammenligne Heine med, enda Goethe var flere titalls år tidligere ute, og var en gammel mann i det Heine begynte sin litterære produksjon, med Goethe er det alltid personlig. Goethe skriver om Goethe selv. Det er hans betraktninger, hans liv, relevant for ham. Det er opplevde dikt.

Med Heine vet man liksom aldri. Det kan skyldes at jeg kjenner biografien til Goethe bedre enn biografien til Heine, men det kan neppe skyldes det alene. Det er også det at Heine i mye større grad iscenesetter seg selv i tekstene sine, både i diktene og i øvrige tekster. Han opptrer med maske og i forkledning, man vet aldri om han egentlig mener det han skriver, vet aldri om det er en opplevd eller oppdiktet følelse han skildrer.

Det treffer jo meg, noe så til de grader. Heines dikt er mye mer umiddelbare for meg, han er liksom meg i en bedre utgave, og skriver liksom det jeg hadde hatt lyst til å skrive, bare mye, mye bedre. I dette diktet også, drømmen om denne jenta, som man ikke engang kan være sikker på om Heine noen gang har hatt, men man kan være helt sikker på at han har mistet. Det er nydelig gjort, med den varsomme oppbygningen, den skjære drømmen, bildet som blir levende, og tårene – rettere: følelser uttrykket gjennom tårer -, og så i siste linje: tapet. Det er nydelig noe som kunne vært, men ikke er. Finnes det noe vakrere? Jeg er veldig svak for slike ideer, det er veldig personlig for meg.

Litt mer objektivt vil jeg også ha med at Heine er en mester i sånne overraskende, forløsende avslutningslinjer. Han gjør det utallige ganger, i mange forskjellige typer dikt. Alle store poeter får selvsagt avslutningen bra, det er jo noe av det viktigste i diktet, hva leseren sitter igjen med. Men jeg tror jeg vil unevne Heine til mesteren i dette,.. og sannelig ble jeg ikke objektiv allikevel.

Enkelt og vakkert, det er Heine. Drømmende, fantasirikt, det er Heine. Store historier i små ord, det er Heine. Ingen kan som ham slenge ut noen små linjer, se her er et lite dikt, og så er det sånn rikt innhold. Slike følelser. Her står han og tenker foran bildet av jenta si, og så er det slik gjenklang i meg, nesten 200 år etterpå. Dette diktet er et av 88 i Die Heimkehr (Hjemkomsten) i Buch der Lieder (Sangenes bok). I tillegg kommer Junge Leiden, Lyrisches Intermezzo, Aus der Harzreise og Die Nordsee. Heine gjør det mange, mange ganger. Og får det til å se enkelt ut. Som en stor dikter gjør.

Samlingen Die Heimkehr vil komme på Helt grei litteratur på mandag 1. april.

Min gjendiktning

Heine er nok kanskje den dikteren i verdenslitteraturen som ligger min egen stil nærmest, så hans dikt er lettere å gjendikte enn andres. Stort sett er trykket fordelt som i originalen, men noen få trykklette stavelser er tatt bort og lagt til. Reglene for Heine-strofen er oppfylt.

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og ser på hennes portrett
Og det så kjære ansikt
Hemm’lig levde med ett.

Om hennes lepper trakk seg
Et smil så underbart
Og som fra vemodstårer
Strålte øynene klart.

Òg mine tårer strømmet
Meg nedover mitt kinn
Og akk, jeg kan ikke tro det
At du ei mer er min.
ES2019

Kilder

Hallvard Lie: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, 1967.

Still ist die Nacht (Der Doppelgänger), av Heinrich Heine

Dette er det diktet som har fartet mest hvileløst rundt på bloggen, inntil det nå finner sin rette plass 31. juli, 2016. Der skulle det ha vært hele tiden, som det femte dikt av Heine, et år der jeg dedikerte hver søndag i måneden til en bestemt poet. Juli var Heine. Men i juli er jeg vanligvis på ferie, og får ikke gjort noe særlig med bloggen. I stedet lager jeg da innleggene på forhånd, eller i ettertid. Juni 2016 forberedte jeg altså fem dikt av Heine, deriblant dette, men så må jeg av en eller annen grunn ha rotet det til med dagene, slik at jeg tok diktet bort, og plasserte det til desember 2013. Men i 2013 hadde jeg allerede postet et annet dikt av Heine, og så begynte diktet sin vandring, inntil det nå, endelig, kommer hjem igjen.

Diktet har navn fra den første linjen Still ist die Nacht, men er også kjent som Der Doppelgänger, etter tittelen komponisten Franz Schubert gav det, i sin Lied. Hos Heine er diktet plassert i Die Heimkehr, Hjemreisen, fra samlingen Das Buch der Lieder. Så det passer jo for så vidt at diktet har vært på en reise rundt omkring på bloggen, og ute av syne, før den nå finner sin plass, og sin form, på sin rette dag.

Det er mars 2019. Siden jeg først fant diktet frem har jeg fått lest hele Vorreden, Junge Leiden og Lyrisches Intermezzo fra Heines Buch der Lieder, og jeg er godt i gang med Die Heimkehr, som dette diktet er hentet fra. I mye større grad enn den gang, leser jeg hele samlingene, i stedet for bare enkeltdikt. Jeg er også innen rekkevidde av å få lest ferdig alle diktene i Goethes Ausgabe letzter Hand, det vil si alle diktene Goethe selv gikk god for i sin levetid. Og jeg er i ferd med å få avsluttet et tyskstudium ved universitetet i Agder. Så forhåpentligvis har ventetiden for diktet til å bli postet, bare gitt det tid til å brygge seg ferdig.

Den tyske poeten Heinrich Heine (1797-1856) er en fascinerende skikkelse. Denne posten passer ikke til en lang biografi om ham, det rekker at han unndrar seg enhver klassifisering. Han tilhører ikke noen spesiell stilretning, han er verken romantiker eller klassiker, og han er ikke en som sprenger rammene, og åpner for en svært tidlig modernisme. Han var ikke engang ordentlig tysker, han var jøde, men han identifiserte seg ikke med jødene heller. Store deler av livet levde han i Frankrike, som politisk emigrant, må man kalle det. Han var politisk engasjert, og skrev mange tekster med politisk innhold, men heller ikke her går det an å si han tilhørte noen bestemt retning konsekvent. I diktene også, man kan aldri helt vite om han mener det, eller om han opptrer med masker. Det er en dikter og en person vanskelig å få tak på, og en som det passer at har skrevet Der Doppelgänger.

Heine fant sin egen strofeform, Heine-strofen, som er en variant av Hildebrandstrofen, men med fire linjer i stedet for åtte. Verselinjene har tre takter, og varierer mellom en og to trykklette stavelser i mellom. Her følger Heine dette mønsteret, men har fire takter i hver linje, og ikke tre. Så dette er ingen Heine-strofe.

Diktet Still ist die Nacht, også kjent som Der Doppelgänger, er fra Heines hovedverk, Das Buch der Lieder. Der høer den til i samlingen Die Heimkehr, hvor det er dikt nummer 20 av 88. Samlingen er alle diktene Heine har skrevet og gitt ut innen 1827, pluss noen nye, og er en helt uovertruffen samling. Det er ingen andre som kan vise til noe lignende. Heine er 30 år, og har allerede skrevet alle diktene han er kjent for. Nå kommer de ut, i en eneste samling. Boken blir en bestselger.

Året etter setter komponisten Franz Schubert toner til noen av disse diktene. Det blir blant hans aller siste verk, og får dermed navnet Schwanengesang (Svanesang). Sammen med Winterreise og Die Schöne Müllerin stikker den samlingen seg ut blant mange store lieder av Schubert. Dagens dikt er det siste som blir brukt i Schuberts svanesang, men det er nummer 20 i avdelingen som kalles Die Heimkehr.

Still ist die Nacht (Der Doppelgänger)

Still ist die Nacht, es ruhen die Gassen,
In diesem Hause wohnte mein Schatz;
Sie hat schon längst die Stadt verlassen,
Doch steht noch das Haus auf demselben Platz.

Da steht auch ein Mensch und starrt in die Höhe,
Und ringt die Hände, vor Schmerzensgewalt;
Mir graust es, wenn ich sein Antlitz sehe –
Der Mond zeigt mir meine eigne Gestalt.

Du Doppelgänger! du bleicher Geselle!
Was äffst du nach mein Liebesleid,
das mich gequält auf dieser Stelle,
So manche Nacht, in alter Zeit?

Stille er natten (Dobbeltgjengeren)

Stille er natten, gatene hviler
I dette huset bodde min skatt;
Hun har alt for lengst forlatt byen,
Dog står huset ennå på den samme plass.

Der står også et menneske og stirrer i det høye,
Og ringer med hånden, av smertens makt;
Det grøsser meg, når jeg ser hans ansikt –
Månen viser meg min egen gestalt.

Du dobbeltgjenger! du bleke gesell!
Hva effer du etter min elskovslidelse,
som kvaler meg på dette stedet,
Så mange netter, i gammel tid?

Språk, form og innhold

Trykkfordeling.

Still ist die Nacht, es ruhen die Gassen,
In diesem Hause wohnte mein Schatz;
Sie hat schon längst die Stadt verlassen,
Doch steht noch das Haus auf demselben Platz.

Formuleringen es ruhen die Gassen er spesiell. Verbet ruhen (hvile, sove) er intransitivt, og tar ikke objekt. Hvis gatene (die Gassen) var subjekt, ville alt vært greit, gatene hviler, men delsetningen har også et es, det, som er nødt å være subjektet. Det er en poetisk formulering, selvfølgelig, direkte oversatt «det hviler gatene». Så er spørsmålet om en oversetter skal velge det naturlige «gatene hviler» eller det poetiske «det hviler gatene»?

I andre strofe er det Schmerzensgewalt som er vanskeligheten.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

ruhen (sv. itr.) hvile, sove; ligge stille; auf seinen Lorbeeren ruhen hvile på sine laurbær; es ruht auf mir det hviler på meg; der ruhende Verkehr den stillestående trafikken.
Gassen -> Gasse die, -/-n; (trang) gate, passasje.
starrt -> starren (sv. itr.) stirre, se stivt (på); vor Schmutz starren være helt dekket av skitt.
Schmerzengewalt – sammensatt -> Gewalt die, -/-en 1. makt, herrevelde, myndighet 2. kraft, voldsomhet 3. vold.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
Gestalt die, -/-en; skikkelse, form, figur; Gestalt gewinnen, annehmen ta form.
Geselle der, -n/-n. 1. kamerat, venn, kar 2. (håndverks)svenn.
äffst – verb av substantivet -> Affe der, -n/-n; ape;
gequält -> quälen (sv. tr., refl.) 1. pine, plage 2. sich quälen anstrenge seg, plage seg, slite hardt.

Kommentar

Dobbeltgjengermotivet er mye brukt i litteraturen. Dostojevskij har skrevet en hel roman om temaet, om enn ikke blant hans beste. Derimot har H. C. Andersen skrevet et eventyr med navnet Skyggen, og det hører til i verdenslitteraturen. Alle disse tekstene kom ut i en periode på 20-30 år, så ideen om en Doppeltgjenger som overtar ens plass i livet, var virksom i tiden. Heine var tidlig ute, på 1820-tallet, mens Andersen gav ut sin tekst i 1847, og Dostojevskij i 1848 (mener jeg å huske), så Heine var først.

Min gjendiktning

Foreløpig er det bare en moderert oversettelse. Rim og halvri er på plass i linjene 2 og 4, men originalen har også i linje 1 og 3. Det skal jeg også få på plass.

Dobbeltgjengeren (Stille er natten)

Stille er natten, det hviler i gaten
I dette huset her bodde min skatt;
Hun har for lengst valgt å byen for
Dog står jo huset den selvsamme plass.

Der står et menneske og stirrer i luften,
Og ringer med hånden, av smertelig makt;
Det grøsser i meg, når jeg skuer hans ansikt –
Månen, den viser meg min egen prakt.

Du dobbeltgjenger! du bleke gesell!
Hva åper du etter min elskovs lid,
som kvaler meg på dette stedet,
Så mange netter, i gammel tid?

ES2019

Du hast Diamanten und Perlen, av Heinrich Heine

Årene 2014 og 2015 var de minst aktive på denne bloggen. Da var det mange poster som ble forsømt, og mange måneder og dager som ble stående tomme for greie dikt. Da jeg tok fatt igjen i 2016, postet jeg dikt hver søndag, og i 2017 annenhver søndag. Så da ble søndagsdiktene for 2015 stående tomme. Først nå, i 2019, går jeg bak igjen og etterfyller.

Og det gjør jeg ganske mer kompetent, enn det jeg var i 2015 og tidligere. Det gjelder særlig for tyske dikt, der jeg før hvilte på gymnastysken min og på mine øvrige språkkunnskaper. Nå er jeg i ferd med å avslutte tyskstudier på universitetet, og har lest ganske mye tysk i original. Det gjelder også tyske dikt, der internett og nettbrett har gjort hele samlinger tilgjengelig, der jeg før bare sveipet rundt på nettet og fant enkeltdikt.

I dette arbeidet er det Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og Heinrich Heine (1797-1856) jeg har lest mest. Goethe som høvdingen, han har nå overtatt Shakespeares plass om lørdagene, og blir nå i 2019 postet hver eneste uke. Der har jeg snart lest alle diktene i Aufgabe letzter Hand, den siste samleutgaven Goethe godkjente før han døde. Det vil si alle dikt han selv ville stå inne for. For Heine nærmer jeg meg slutten på Buch der Lieder, samlingen Heine Heine gav ut i 1827, da han var 30 år gammel. I den var samlet alle dikt han hadde skrevet frem til da.

Dette er kremen i Heines diktning. Goethes diktning er mer omfattende, i tema, omfang, strofevariasjoner og alt hva det kan måles etter, Goethe er giganten, men Heines noe smalere diktning treffer i alle fall mitt temperament midt i hjertet. Dette er dikt jeg selv skulle ønsket jeg kunne skrive, det er her det står, det jeg egentlig prøvde på.

Teknikken til Heine er ofte den samme. Han bruker den såkalte Heine-strofen, med tre trykktunge stavelser i linjen, og varierende mellom en og to trykklette i mellom. Dette er Hildebrandverset, etter det berømte Hildebrandkvadet fra middelalderen. Hildebrandkvadet hadde imidlertid 8 vers i strofen, mens Heines strofer har 4, så denne typen strofer og vers blir også kalt den halvverte Hildebrandstrofen. Den har samme oppbygning av versene, men halvparten så mange vers i strofen, som originalen.

I denne strofen plasserer Heine ofte en drømmer, som tenker på en ting som kunne vært, eller som har vært, og så ender diktet i at den lyriske drømme er tilbake i virkeligheten igjen. Effekten er svært virkningsfull. Man tenker selv på sitt eget liv, og hva som kunne vært, og hva som er. Kontrasten er i visse øyeblikk i livet, ganske markant. For meg var det slik i alle årene jeg ennå ikke hadde truffet min kone, for andre er det kanskje andre ting å legge inn i denne drømmeren. Husk at dette er undgomsdikt, for Heinrich Heine, han gav dem ut i samlingen da han var rundt 30 år, men skrev dem og publiserte dem først da han var i begynnelsen av 20-årene.

Diktet i dag er et mesterverk i klassen, et av mange. Det er plassert som nr. 62 av 88 i samlingen Die Heimkehr, ogHjemkomsten, og den samlingen kom ut i 1823/24. Jeg-personen i diktet henvender seg til en ‘du’, det som må være hans elskede, men det står ikke noe mer om forholdet mellom dem. Denne ‘du’ har diamanter og perler og alt hva mennesket begjærer, og diktets jeg spør hva mer kan du ønske? Dette spørsmålet blir gjentatt i slutten av hver strofe, men da det kommer til slutt i hele diktet, er det med en ganske annen virkning.

Du hast Diamanten und Perlen

Du hast Diamanten und Perlen,
Hast alles, was Menschenbegehr,
Und hast die schönsten Augen –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

Auf deine schönen Augen
Hab ich ein ganzes Heer
Von ewigen Liedern gedichtet –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

Mit deinen schönen Augen
Hast du mich gequält so sehr,
Und hast mich zu Grunde gerichtet –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

1823/24

Min oversettelse

Du har diamanter og perler,
Har alt hva mennesket begjærer,
Og har de skjønneste øyne –
Min kjæe, hva vil du mer?

Over disse skjønne øyne
Har jeg en ganske hær
Av evige sanger diktet –
Min kjære, hva vil du mer?

Med dine skjønne øyne
Har du pinet meg så mye,
Og har latt meg gå til grunne –
Min kjære, hva vil du mer?

Språk, form og innhold

Dette er et ekesmpel på Heine-strofen. Den baserer seg på Hildebrandkvadet, og har balladerim med rim i andre og fjerde linje. Hvert vers har tre trykktunge stavelser, og en og to trykklette stavelser mellom dem. Plasseringen av de enkle og doble trykklette stavelser følger ingen regler, og det gjør strofeformen smidig og fri, noe Heine har utviklet til mesterskap. Derav navnet: Heine strofen.

Her er trykkfordelingen markert i første strofe.

Du hast Diamanten und Perlen,
Hast alles, was Menschenbegehr,
Und hast die schönsten Augen –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

Trykkfordeling, første strofe, Du hast Diamanten und Perlen

Oversettelsen byr ikke på noen store vansker. Det er enkle ord, og med klar overvekt av ord som er de samme på tysk og norsk, eller som blir brukt på samme måte. Kanskje går det an å stoppe opp litt med ein ganzes Heer (en hel hær), i strofe 2. Tyske ganze er norske «ganske», men tyskerne bruker det også der vi på norsk heller ville sagt «hel». Så den riktige oversettelsen av ein ganzes Heer er en hel hær, men jeg oversetter heller med ganske hær på norsk også, for det er det som passer med rytmen.

Innholdet er også lett tilgjengelig, og trenger knapt noen nærmere forklaring. I første strofe blir det sagt alt hva hun har, diamanter, perler, alt hva mennesket begjærer, de skjønneste øyne, hva mer kan hun ville ha? I andre strofer sier han at han har diktet en hel hær av dikt til henne, hva mer vil hun ha? Og i siste strofe sier han at hun med de skjønne øynene har pint ham veldig, og fått ham til å gå til grunne. På nytt spør han: hva vil du mer?

Kommentar

Diktet har tre strofer. Den første etablerer du-personen, og alt hun har. I andre strofe reduseres hun til øynene, pars-pro-toto, heter virkemiddelet. En del av tingen blir gjort til representant for hele. For et menneske er det her vanlig å bruke øyne, men enhver fremtredende egenskap kan brukes. I strofe to sier han at han om disse par øynene har skrevet en hel hær av sanger. I strofe tre sier han at hun med disse øynene har pint ham og fått ham til å gå til grunne.

Alle strofene ender med spørsmålet Min kjære, hva vil du mer (Mein Liebchen, was willst du mehr?). I første strofe er det at hun har alt, diamanter og perler og alt hva mennesket begjører, hva mer skal hun da ville ha, av ting? I andre strofe er det hva han har gjort, skrevet alle disse diktene, hva vil hun mer, at han skal gjøre? I tredje har hun pint ham og fått ham til å gå til grunne. Nå er spørsmålet hva mer hun vil gjøre, med ham.

Diktet uttrykker på en vakker og vond måte forelsket kjærlighet som ikke blir gjengjeldt. Han ser i henne (egentlig jeg ser i du, jeg kaller det han ser i henne for enkelhets skyld) et menneske som må ha alt, sånn forelskede mennesker forstørrer og gjør nesten guddommelige de man er forelsket i. Han beundrer henne sånn, uttrykt gjennom beundringen til øynene, bare en liten del av henne, at han har skrevet en hel hær av evige dikt. Men han får ikke lengselen oppfylt med det.

Denne forelskelsen tærer på ham, og får ham til å gå til grunne. Så lenge han vet om noe så vakkert og flott, og et forhold som kunne vært, men ikke er, så er det som resten av ham og tilværelsen ikke spiller noen rolle. Han er gått til grunne. Forelskelsen er blitt så intens, at den ødelegger ham.

Ganske riktig har Heine skrevet ganske mange sånne dikt, en hel hær av dem, og mange av dem går til en sånn du-person, ingen helt kan vite hvem egentlig er. Det er en del av Heine-mystikken, man får liksom ikke helt tak på ham. Diktene hans er ofte veldig enkle og forståelige, det er ikke nødvendig å være lærd for å skjønne hva Heine vil si oss. Man trenger ingen forklaring for å få noe ut av dem. Til tross for denne tilsynelatende enkelheten, er det som man ikke blir ferdig med dem. Det er noe mer, der. Ved å trykke på tagen for Heine, eller skrive Heine i søkefeltet på bloggen, eller gå inn på Verdenslitteraturen (Meny øverst på siden), og se oversikt over diktene, så kan du komme til de andre diktene av Heine jeg har postet. Noen av dem er lengre, og handler om andre ting (Die Grenadiere, Belsatzar, Die Wallfahrt nach Kevlar), men mange er korte og enkle som dette. Og handler om en drøm som nesten var, men ikke er.

Min gjendiktning

I gjendiktningen denne gangen kunne det være fristende å holde på rimene fra originalen, selv om de på norsk ender opp som halvrim –ær. -er. Da kunne det gått begjær – du mer, og hel hær – du mer. Men jeg endte opp med å omskrive, så rimene blir med riktig lyd, men uten trykklett r til slutt i strofene 2 og 3. Trykkfordelingen er fulgt så det blir Heine-strofen, men den er ikke identisk som i originalen.

Du har diamanter og perler

Du har diamanter og perler,
Har alt hva mennesket ser,
Og har de skjønneste øyne –
Min kjære, hva vil du mer?

Om dine skjønne øyne
Har jeg en hel armè
Av evige sanger diktet –
Min kjære, hva vil du mer?

Med dine skjønne øyne
Har du gitt meg sånn en ve,
Og har latt meg gå til grunne –
Min kjære, hva vil du mer?

ES2019