Venner, av Sigbjørn Obstfelder

I måneden desember skal vi ta for oss Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er vår kanskje største poet, selv om han bare var aktiv en kort periode, og bare fikk utgitt en eneste diktsamling. Fra den har jeg tidligere postet to dikt, Jeg ser og Genre. Det første er et av de sterkeste og mest kjente diktene som er skrevet på norsk, det andre et vakkert kjærlighetsdikt om forholdet mellom mann og kvinne, slik det kan bli sett i 1890-talls diktningen. Obstfelder er også min norske favorittpoet, om enn dette forholdet mellom oss var sterkere i mine yngre dager, enn nå. Delvis gjennom arbeidet med bloggen har jeg sett at det er mange foruten ham som har skrevet vakkert, og delvis er det slik at det blir med de første favorittdiktene med Obstfelder. Det er «Jeg ser» som lyser alene, «Genre» og prosadiktet «Byen» treffer gjerne unge studenter, på jakt etter en mening i eksistensen. I de øvrige diktene til Obstfelder er disse tingene ikke like klart og sterkt uttrykk, og det var jo heller ikke så mye han fikk skrevet.

Når det er sagt, så er det få norske diktsamlinger som kommer opp mot Obstfelders samling Digte som kom i 1893 (lenken fører til dokumentasjonsprosjektet til universitet i Oslo, der denne samlingen og andre tekster av Obstfelder er lagt ut).  Obstfelder har da vært mer eller mindre litterært aktiv siden slutten av 1880-tallet, der han skrev og fikk produsert tekster for gymnasavis, og også skrev tekster han ikke viste frem. I 1889 fikk han sin første utgivelse, Heimskringla, som var en parodisk tekst for studentersamfunnet (jeg har ikke lest den). I 1890 skrev han diktet jeg poster i dag, «Venner», som også er åpningsdiktet i diktsamlingen hans.

Det er et svært optimistisk dikt, skrevet mens han oppholder seg i Amerika, der han besøker broren Herman, og forsøker å få seg arbeid som ingeniør. I diktet ser han seg tilbake på studenttiden, og alle de givende samtalene han hadde der. Jeg ser en kanskje uventet referanse, i Bob Dylans sangtekst Bob Dylan’s dream (lenken leder til teksten til sangen på Dylans offisielle nettside). Sangen er fra platen The freewheelin’ Bob Dylan, som Dylan gav ut i 1963, da han var 22 år. Obstfelder var 24 da han skrev sin tekst. Begge lengter de tilbake til en ungdomstid, der de kunne sitte gjennom nettene og snakke om hva som helst, og hvor skjønt det var, og hvordan de lengter tilbake. Det er virkelig en av Dylans vakreste tekster, så man skulle ta seg tid til å studere den, og lytte til sangen, som også er veldig fin. Og de som fra før kjenner Dylan og denne sangen hans godt, kan ta seg tid til å lese dette diktet av vår egen Obstfelder, og se at det er et visst fellesskap mellom dem.

VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, –
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, – den indiske buddha, –
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, –
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, – tonende -, ildspiral, –
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
– sole i lyshav, sole i tankehav, –
en uendelig, – tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud –
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
– der, hvor den ene er,
var den anden, –
livceller svæver,
hæver sig,
synker.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til –
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket…

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

fra Digte, 1893

Kommentar til diktet

Vi kan begynne med å ta en titt på åpningsstrofen. Det består bare av en eneste setning, satt nedover linjene, med komma, bindestrek og innskudd, som om han kommer på ting etter hvert som han skriver. Det skal være Bare en liden vise om du og jeg, ikke store greiene, ikke noe høytidelig, forresten ikke om du og jeg, men om dagene, som den gang var, eller aller helst nettene, og så videre. Det er tankeassosisasjoner som utspiller seg. Når dikteren skriver ordet nætterne, så kommer han liksom på hvordan det så ut disse nettene, med lampen som lyste i tussmørket, og Buddha-figuren, en byste av Jacobsen (hvem nå dette kan være9, og Wagnerportrettet – med utropstegn! Så slutter strofen, med noe helt annet enn det den har begynt med.

Dette skiller seg helt ut fra all tidligere, tradisjonell diktning. Det er skrevet i 1890, året romanen Sult av Knut Hamsun ble utgitt, og vi får en markert ny retning i litteraturen vår. Obstfelder blir en helt sentral poet i denne retningen, den mest sentrale av dem alle, men han får ikke så mye glede av det i sin levetid. Det er godt gjort å skrive noe så radikalt nytt i så ung alder, og uten at man har vært i nærheten av å få etablert seg som forfatter. De fleste liker helst å begynne med å kopiere andre. Obstfelder begynner med å se ut som han har helt andre mål enn hva våre tidligere poeter har hatt, det gjelder ikke lenger om de samme tingene.

Så kommer strofene to og tre, som er satt litt inn som et innskudd i teksten. Fremdeles ser det ut som rytmen er helt tilfeldig, ordene valgt som de faller seg, rim er ikke tenkt på. Vi satt sammen i røykskyer, / vi drømte sammen om livet, det er slik vi snakker, det er slik ordene kommer når vi tenker. Det er stemningsskildring, som om Obstfelder virkelig ser for seg hvordan de satt og røykte, og drømte om livet og om fremtiden. Det er viktigere  å få sagt dette, enn å få satt det inn i noe dikt. Først deretter kommer de smått manipulerte linjene, der formen får forrang for innholdet. Var det virkelig prosa, virkelig en tankerekke, skulle det nå stått: jeg hadde den rikere sjel som fengslet fremtiden, du hadde det gladere hjerte med den varmere pulsen. Obstfelder stokker om på ordene, og setter også havde jeg, (…) havde du på egne linjer, og manipulerer med det trykket på dem. Vi kan også få med at Obstfelder viser selvinnsikt her. Som den fremtidige poet har han en rik sjel, men det glade hjerte hadde han aldri.

Strofe fire lukkes inne av to ord som står alene: Livet! og Lyset! Begge utstyrt med utropstegn. Her er Obstfelders fantasi i fri flukt. Kanskje kan vi si vi her ser optimismen til en ung dikter som ser en helt ny vei, helt nye muligheter i diktningen og i livet selv, muligheter ingen har tenkt på, og som det nå er fritt frem å utnytte. Obstfelder utdannet seg til ingeniør (om enn han aldri tok eksamen), og jeg mener vi her også kan se litt fra den den gang nymoderne fysikken. Det var nettopp på denne tiden man forsøkte å måle lysfarten for første gang, Maxwell hadde kommet opp med sine ligninger, snart skulle man si at fremtidens fysikk ville bestå av å finne flere desimaler i kjente størrelser. Samtidig er her også den poetiske, ny-romantiske mystisme, den som åpner for alt, der det ikke er noen begynnelse og ende, der ånd[en] risler i, og solen drypper af. Det må være dette som kalles frie vers, på alle tenkelige måter. I en visjonær utblåsning går man så ut av det tomme og kolde, og inn mot varmen, som er Gud, og lyset. Dette kan vanskelig leses som den kristne Guden, men et mystisk Gud, en erstatning for Gud, en ny-romantisk eller modernistisk Gud, en Gud man selv velger. For unge Obstfelder ser det her ut til å være begeistringens Gud.

Stofe fem følger opp dette mystiske, med en sjelefellesskap som bryter ned de fysiske størrelsene tid og rom. Der den ene er, er også den andre, eller var den andre, som det er formulert i diktet. Det er – slik jeg leser det – et åndelig fellesskap som teller like mye som det fysiske. Jeg mener det er ment å være gåtefullt, begeistret. Når livcellene svever, og i de to siste linjene hæver sig, / synker, så er det som om det er en organisme som puster. Det kan være selve verdensaltet, brystet som går opp og ned. Fantasi, religion, mystisme og virkelighet går i ett. Den ene verden er ikke virkeligere eller viktiere enn den andre.

I strofe seks har vi virkemidler som gjør det lett for den som skal analysere diktet, tydelige og fine. Det er en setning som lukker strofen sammen, åpner og ender den, nætterne var lange og lyse. I mellom dem er en ny tankerekke, formulert som en setning. De hadde mye å tale om, det var mye vakkert – og så fortsetter tankeassosisasjonene, hva som var vakkert (merk også hvordan diktet er fylt av positive, begeistrede ord). Det er solgløden, kanskje en liten opphenting av noe av det som ble sagt i strofe 4, og så er det vi længedes mot, som både kan vise tilbake til denne solgløden som allerede er nevnt, eller til det som nevnes i neste linje, kvinner. Vi vilde ofre vårt blod, står det så, enten for kvinnene, eller for noe annet, eller for alt. På ny står det at nettene var lange og lyse, med forsterket betydning.

Og så kommer den første forsiktige strofen, nummer sju. Nå har hav og tid skilt oss (Obstfelder skriver her kanskje konkret, han er i Amerika, i Vesten), og nettene er mørke der i vest, der han er. Han er nå ensom og alene, begeistringen gjelder ikke lenger. Her er for øvrig Obstfelder i samme stemning, som Dylan er i hele sin sang, nevnt i innledningen. Frem til nå har assosisasjonene og fantasien hatt fritt spill, nå er det så vidt han våger seg, kanskje er det noe som rører seg, i det golde hotellrommet. Nå er også ordvalget kaldt og trist. Men i slutten av denne strofen vokser det frem noe, ansiktslinjer som flakker i solhjørnet (på ny solen), bysten av Jacobsem, og Buddha frem fra mørket.

At Buddha nevnes gir en fin overgang til den lille avslutningsstrofen. Buddhismen er en religion full av mystisme, her er det også gode muligheter for liv etter døden. Og poeten våger spørsmålet:

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

Dette ringer også frem til Obstfelders egen Jeg ser, jeg ser, / jeg er på feil klode, måten å avslutte de to diktene minner om hverandre. Her i dette diktet, Venner, ligger det et ønske om å møtes igjen, på en eller annen mystisk måte. Hvor fantastisk diktet har vært, fantastisk i betydningen mirakler kan skje, så ligger det også i avslutningen et visst håp om at mirakelet kan skje enda en gang. Selv om Obstfelder er et Atlanterhav fra sine gamle venner, så kan de kanskje møtes igjen, en eller annen gang, på en eller annen klode.

Genre, av Sigbjørn Obstfelder

Som fortsatt forholdsvis nygift mann er det på sin plass med et vakkert dikt om kjærligheten. Det er et av flotteste diktene jeg vet i sjangeren, jeg likte det lenge før jeg begynte å like dikt. Det er skrevet av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900), og utgitt i hans debutsamling Digte. Så mange flere diktsamlinger rakk han ikke å gi ut i sin levetid, dessverre. Det ble med spredte enkeltdikt, og ikke fullt så vellykkede forsøk i andre sjangere.

Diktet «Genre» skiller seg kanskje litt ut i fra de andre diktene i samlingen, og Obstfelders øvrige produksjon. Her er ikke den eksistensielle angsten, kjent fra Jeg ser, her er lite av den uro og fremmedfølelsen som kjennetegner 1890-tallsdiktningen, og som Obstfelder var en del av. Dette er et lite stykke familielykke.

Vi må nesten ta med at Obstfelder selv aldri fikk oppleve noen lykke som dette. Han giftet seg aldri, og døde barnløs. Fra sin egen barndom og oppvekst kan det heller ikke være så mye å hente. Faren var strengt religiøs, moren døde tidlig. Og Sigbjørn var den syvende i en søskenflokk på 16, der syv vokste opp. I 1890 reiste han til Amerika, i et mislykket forsøk på å bli ingeniør. Da han kommer tilbake får han et nervøst sammenbrudd. I 1893 debuterer han altså som poet, 27 år gammel. Et eller annet har likevel gjort det mulig for ham å skrive et dikt som dette.

Genre

De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.

Og natlampen brænder.
På oblaten flyder
den lille tande
omkring uskyldigt
i den gule olje.

Rullegardinet skudt tilbage.
En gaslygt udenfor.

Det er alt.

Hvor den flimrer vemodig!
Teppet er gledet ned.
Gaslygten strækker hals og glor på min kones skulder.

Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten får ikke se
det hvide, som jeg eier!

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,
– som smiler i søvne, –
og på dine fingre,
og på trolovelsesringen,
og på sølvkorset om halsen.

Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.
Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.

Kommentarer

Jeg elsker enkle åpninger i dikt. De sover. / Begge sover. Enklere blir det ikke. I en sjanger som skal være så økonomisk med ordene, sløser Obstfelder bort to linjer på å få sagt akkurat det samme. Det er bare ordet for subjektet som er byttet ut, de med begge. Så kommer den vakre, vakre sammensetningen Den lille deilige i vuggen. / Den store deilige i sengen, som så uimotståelig vakkert får frem mannens kjærlighet til sitt lille barn og til sin kone. Liten og deilig er barnet, skjørt i vuggen. Stor og deilig – og seksuell – er konen i sengen. Punktumet etter hver linje gir god pause til refleksjon, til å nyte. Det er mesterlig enkelt som Obstfelder her over fire linjer får frem gleden til en mann som betrakter sine sovende hustru og barn.

Så kommer over to strofer (i noen redaksjoner ser jeg det samme er samlet i èn) en liten beskrivelse av omgivelsene. Det er nattlampen som brenner, rullegardinet som er trukket tilbake, og en gasslykt utenfor.

Det er alt, står det så. I en linje helt for seg selv. Det kan bety så meget. For eksempel kan det tas direkte, at det som er beskrevet er alt som er der. Men det kan også leses større, som at dette er «alt som betyr noe», at her «har han alt», eller noe i de baner. Det kan leses som rikdom, eller fattigdom.

Linjen Hvor den flimrer vemodig! er karakteristisk Obstfelder, som også dalingen i teppet som er glidt ned er det. Svært ofte i diktene til Obstfelder er det noe som senker seg, eller noe som går nedover. Verbet flimre passer i Obstfelders og hans likes måte å se verden på. Der er ingenting fast, alt flimrer, alt er vanskelig å få tak på. Ordet vemodig passer på hans sinnstilstand, og stemningen som ofte er i diktene hans. Det er også typisk at han gir døde ting menneskelige egenskaper, at det her er gasslykten som flimrer vemodig. Formuleringen minner også om Hvor de graablaa skyer blir tunge, fra Jeg ser.

Gasslykten er for øvrig frekk nok til å forsøke å se på hans kones skulder, også en besjeling. Men her er det også et sjarmerende uttrykk for mannens beskyttelse for sin største skatt, konen. Selv ikke døde ting skal få se på nakne henne. Gaslygten får ikke se / det hvide som jeg eier!

Nest siste strofe er der dikter-jeget slutter å være betrakteren, og lar seg bli litt revet med. Han vil kysse hennes smilehull, som han registrere smile, mens hun sover. Og så gir han seg ikke med det, og kysser også fingrene, trolovelsesringen og sølvkorset om halsen. Det er også et naturlig assosiasjonssprang, han kysser fingrene, ser forlovelsesringen, husker de har lovet hverandre evig samliv, kysser det, og kysser også sølvkorset på halsen hennes. Merk også den lette dansen i selve ordene i førstelinjen her:

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,

Det er så man får lyst til å drikke vann, så friskt og fint det er.

Men ved siden av starten, er det slutten jeg liker best. Der kryper han opp til henne, og blir varm med henne. Og så vil han bare glemme, at de av og til ikke er som de burde være, at de av og til krangler. At de ikke alltid ser verdien av det som nettopp her så vakkert og overbevisende er skrevet.