Der Musensohn (Musesønnen), av Johann W. von Goethe

Dette diktet har jeg gledet meg litt til å poste. Det er et dikt som er tonsatt en rekke ganger, og ganske sikkert er mer kjent i melodien til Franz Schubert, enn som selvstendig dikt. Selv har jeg den i innspillinger med Siegfried Lorenz på sang og Norman Shelter på klaver, også med Dietrich Fischer-Dieskau og Gerald Moore (1). Men jeg kommer inn i lied-tradisjonen fra to veier. Min interesse for musikk og for klassisk musikk, har ledet meg inn i sangenes verden også, om enn sang til piano var det som satt lengst inne, og som jeg brukte lengst tid på virkelig å like. Diktlesing har jeg gjennom litteraturen, der også interessen for dikt var det som kom sist. Den interessen har også blitt stimulert av arbeidet med denne bloggen, man liker det man kan litt om, og når man kan litt, vil man gjerne kunne mer.

Her på bloggen er det teksten, og ikke melodien som skal stå i sentrum. For denne Lieden, er det imidlertid litt vanskelig, for det er virkelig en herlig melodi Schubert har satt til den! Men det får vente, først skal jeg behandle Der Musensohn som et selvstendig dikt. Det ble trykket i Neue Schriften, som ble utgitt i 1800, men det er omstridt når diktet egentlig er skrevet. Diktet har sin egen behandling fra side 267 i Bind 1 – Gedichte – av Goethe Handbuch (J. P. Melzler, 2004). Der står det – med sedvanlig tysk presisjon – at diktet ikke har noen overlevering i håndskrift, og at oppfatningen at diktet ble skrevet i 1799 står i mot en antakelse om at det har sin opprinnelse fra 1774. Ingen stor sak, kanskje, så mange år senere, men for Goethe-kjennere og Goethe-forskningen er det viktig om det er Sturm-und-Drang-Goethe fra 1770-tallet eller Weimar-klassiker-Goethe fra 1799 som er opphavet. I Goethe Handbuch står det i den klassiske perioden, som de setter fra 1787 1806, noe som er naturlig all den tid diktet er trykket i den perioden. Men det er elementer i diktet som gjør at det også passer inn i Sturm und Drang, og det har å gjøre med om diktet er skrevet i en rant av skaperkraft (Goethe beskriver selv et slikt øyeblikk, i selvbiografien Dichtung und Wahrheit, gjengitt i Goethe Handbuch, s. 269), eller om det er klassisismens avklarede ro, det dikterens skaperkraft blir formet inn i takt og rytme.

Det står en del interessant om diktet i Goethe-håndboken, så jeg har lagt til en avdeling kalt En liten analyse. Den skal følge det som står i Goethe-håndboken ganske tett. Denne bloggen skal jo være en diktblogg, til glede og fornøyelse, men litt klinisk analyse må vi også kunne tillate oss. Spesielt i et så livfullt dikt som Der Musensohn.

Men først er det til selve teksten, diktet selv – Musenes sønn, eller Musesønnen. I originalen skrives det i ett ord, Musensohn, men det går an å mene at det klinger bedre med Musenes sønn, på norsk. Musene er faste følgesvenner her på bloggen, naturlig nok, når temaet er poesi. De er skytsgudinner for diktning, sang, vitenskap og musikk, og de er døtre av Zevs og Mnemosyme. De påkalles også i klassiske tekster, for hjelp og inspirasjon til å skrive tekstene, og de påkalles i tekster som tar etter den klassiske måten å skrive på. Det passer altså godt at Goethe gjør det, midt i hans egen, klassiske periode. Trykk på tagen Musene, så får dere de postene der jeg har skrevet om musene på bloggen, alltid i forbindelse av at jeg tar for meg et dikt der musene er et tema.

Selv om diktet har en referanse til musene, er det ikke nødvendig med klassisk skolering for å ha glede av det. Derimot er det en fordel å ha anlegg for livsglede, og livsbejaelse. Musesønnen er diktets jeg, og han reiser rundt og spiller opp til dans og livsutfoldelse. Diktet passer spesielt godt nå i mars, nå som det går mot vår, riktig nok langsomt, men like sikkert som alltid. Her hos oss er det ennå grått og vått, gresset er gult og brunt, mer enn grønt, og man må gå helt nær trærne for å se om det er knopper på dem. Men knoppene er der, og det er bare et spørsmål tid før de springer ut og blomstringen er her. Dikteren kan knapt vente, og det kan vel ikke vi heller? Musesønnen er imidlertid ikke snauere enn han hilser både våren og vinteren med begeistring, der han flyr omkring fra sted til sted, og spiller sin sang, spiller opp, til liv!

Der Musensohn

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Ich kann sie kaum erwarten,
Die erste Blum’ im Garten,
Die erste Blüt’ am Baum.
Sie grüßen meine Lieder,
Und kommt der Winter wieder,
Sing ich noch jenen Traum.

Ich sing’ ihn in der Weite,
Auf Eises Läng und Breite,
Da blüht der Winter schön!
Auch diese Blüte schwindet
Und neue Freude findet
Sich auf bebauten Höh’n.

Denn wie ich bei der Linde
Das junge Völkchen finde,
Sogleich erreg’ ich sie.
Der stumpfe Bursche bläht sich,
Das steife Mädchen dreht sich
Nach meiner Melodie.

Ihr gebt den Sohlen Flüge!
Und treibt durch Tal und Hügel
Den Liebling weit von Haus.
Ihr lieben, holden Musen,
Wann ruh’ ich ihr am Busen
Auch endlich wieder aus?

Neue Schriften, 1800

Musesønnen

Å streife gjennom fjell og skog,
Min lille sang å plystre vekk,
Sånn går det fra sted til sted!
Og alt rører seg etter takten,
Og alt beveger seg etter målet,
Bort til meg.

Jeg kan knapt vente på den,
Den første blomst i hagen,
Den første blomstring på treet.
De hilser mine sanger,
Og kommer vinteren i mot,
Jeg synger ennå hver en drøm.

Jeg synger den i vide verden,
På isen lang og bred,
Der blomstrer vinteren skjønn!
Også denne blomstringen svinner
Og finner seg nye gleder
På kultiverte høyder.

For som jeg ved lindetreet
Det unge folket finner,
Straks egger jeg dem opp.
Den sløve unggutt brisker seg,
Den stive jenta svinger seg
Etter min melodi.

Dere gir bunnen vinger!
Og driver gjennom haug og dal
Den elskende langt fra huset.
Dere elsklige, yndige muser,
Når skal jeg henne ved brystet
Endelig hvile ut igjen?

Språk, form og innhold

Det er fem strofer, hver med 6 linjer. Rimmønsteret er AAbCCb, der like bokstaver rimer, og store bokstaver tilsier trykklett (kvinnelig) utgang, og små bokstaver trykktung (mannlig). Versefoten er jambisk, annenhver trykklett og trykktung. Hver linje har tre føtter, det vil si tre slike par med lett-tung, lett-tung, lett-tung. Så har linje 1 og 2, og 4 og 5, en ekstra trykklett stavelse til slutt. Merk hvor sterk virkning det har, når denne siste trykklette stavelsen mangler i linje 3 og 6. (2) Man kan også si at strofene er bygget opp av to sett med 3 linjer, og at hvert av disse settene ender med en trykktung stavelse.

Jeg har under markert trykket i første strofe i diktet. Man ser at det er helt konsekvent, og det er ingen ekstra stavelser der det ikke skal være det. Dette gjelder gjennom hele diktet. Jeg vil si at det andre trykket i langlinjene (1, 2, 4 og 5) er svakere markert enn det første og siste, så det har jeg satt i fetkursiv. Dette er ikke noen stor sak. Under En liten analyse skriver jeg litt mer om formen.

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Trykkfordeling, Der Musensohn, Goethe

Det var et omfattende arbeid med oversettelsen og gjendiktningen denne gangen, men nå skal det være på plass.

I første strofe ligger vanskeligheten i oversettelen å få den enkle og forståelige tysken over i like enkel og forståelig norsk. I de første to linjene er det plasseringen av infinitiven, zu schweifen (streife, vandre) og wegzupfeifen (plystre vekk). Det siste er også et sammensatt verb, som på norsk må splittes opp. Jeg har løst det med å endre litt på ordstillingen. I linjene 4 og 5 er verbene refleksive, der refleksiven (sich – seg) er plassert i linje 6. Både reget (røre) og beweget (bevege) er transitive, og trenger et objekt å røre og bevege. På norsk må denne refleksiven plasseres nærmere verbet, det går ikke å røre og bevege uten å ha noe å røre og bevege. Her må jeg stokke om på ordstillingen ganske mye, og flytte sich (seg) opp i både linje 4 og 5, mens linje 6 blir stående ganske kort. I gjendiktningen har jeg løst det på en litt annen måte. Strofen skulle være forståelig, diktets jeg, musesønnen, streifer gjennom fjeld og skog, og plystrer vekk sangen sin, sånn at alt beveger seg etter den.

I andre strofe viser sie (henne, den) tilbake til blomsten, det er ikke «henne» (ei jente) han venter på. Det tyske verbet erwarten (vente på) er transitivt, tilsvarende norsk «vente på». Verbet for å vente er warten. Hva han ikke kan vente på, blir fortalt i linjene 2 og 3. Pronomenet Sie (de) i linje 4 står i flertall, de, og viser mest nærliggende tilbake til blomstene (som hilser sangen, og kommer vinteren i mot). Det kan av og til være vanskelig å bestemme seg for om man skal oversette tyske noch (nok, ennå) med norske ennå, eller bruke nok også på norsk. Tysk skiller ikke, men norsk skiller, og i siste linje i andre strofe er det betydningsforskjeller hva man velger. Jeg går for ennå. Strofen forteller at musesønnen nesten ikke kan vente til den første blomstringen begynner, de hilser ham og kommer vinteren i møte, mens han synger enhver (jenen) drøm.

Tredje strofe begynner med Ich sing ihn in der Weite (Jeg synger den i det vide, direkte oversatt). Pronomenet ihn (ham, den) er objektsformen av hankjønn, entall. På norsk bokmål blir det «han» eller «ham» om det viser til en person, og «den» om det viser til et substantiv i hankjønn. Her viser det til Traum (drøm) i strofen over, derfor «den». Så er det preposisjonsfrasen in der Weite (i det vide), der tysk bruker denne vendingen, der vi på norsk bruker «i vide verden». Jeg oversetter med sånn vi sier det på norsk, mens i gjendiktningen er det ikke plass til mer enn «vide». Så der har jeg omskrevet. Ordet Höhn er en gjenganger for oss som jobber med originaltekster av Goethe. Jeg har etter hvert lært meg at det må være Höhen, høyder. Adjektivet bebaubt er partisipp av bebauen (bebygge, dyrke). Det tilsvarer vårt bebygget, sammensetningen er den samme. Men tyskerne bruker det også i betydningen dyrket, eller kultivert. Her er det nok den betydningen som gjelder. Innholdet i denne midtstrofen, er at han synger sangen sin i hele, vide verden, på den lange og brede isen blomstrer vinteren (en selvmotsigelse, se En liten analyse). Så er det at også denne blomstringen er noe som forsvinner, og finner ny glede (Freude), på oppdyrkede høyder.

I fjerde strofe viser sie (dem) i linje 3 tilbake til das Junge Völkchen (det unge folket) i linje 2. Det er akkusativ flertall, 3. person, på norsk «dem». Disse tre linjene er en begrunnelsessetning som innledes med denn (for, for at), og wie (hvordan, som). Så denn wie… blir for som…, og så følger først betingelsen, og så konsekvensen. Som han finner det unge folket (das junge Völkchen), så egger (errege) han dem straks (sogleich) opp. Den sløve (stumf) gutten (Burche) brisker seg (bläht sich), mens den stive jenta svinger seg (dreht sich). Alt etter melodien til Musesønnen, som spiller. Drehen betyr å dreie, men i forbindelse med å danse (tanzen), så sier vi på norsk heller svinge seg, der tysk sier dreht sich.

Femte strofe er vanskeligst i gjendiktningen, der det er irriterende vanskelig å få den enkle førstelinjen over i norsk med versefoten beholdt. Pronemenet Ihr (dere) blir brukt om musene, det er de som gir «bunnen vinger». Substantivet Sohle betyr såle, som på norsk, men tyskerne bruker det også i betydningen «dalbunn», og det som er nederst. Så musene gir det som er nederst vinger, sånn at det kan fly. Verken såle eller dalbunn fungerer godt i overført betydning på norsk, vi vil vel heller se for oss en såle eller en dalbunn med vinger, i stedet for å se det billedlig for alt som ligger i bunn. Jeg oversetter derfor med «bunnen». Den liebling (elsklingen) som blir drevet gjennom haug og dal i linje 2 og 3, er musesønnen. Ihr (dere) i linje 4 viser igjen til musene, nå brukt som hilsen, «dere elskelige, yndige muser». Her er det et valg hva man velger å oversette lieden og holden med, begge er flertallsformer av adjektivene, og står til musene. Det siste ihr i linje 5 har voldet meg ganske store vanskeligheter. Jeg har funnet ut at det er et eiendomspronomen, deres, eller hennes, og at det står til bryst (Busen). I mitt hode må det da være musenes bryst, eller en av de kvinnelige musene. Det er ingen annen kvinne det har vært snakk om i teksten. Og det kan ikke godt dukke opp en fra intet. Alt dette er imidlertid fortolkning. Så er det også et problem i selve lesingen, ruh ich ihr am Busen, er hviler jeg henne/dere ved brystet. Verbet ausruhen kan være både transitivt og ikke-transitivt, så det kan være både hvile ut og hvile noen ut. Eller her: «hvile ut ved brystet (hennes)» eller «hvile henne ut ved brystet (mitt)». Grammatisk skulle det være den siste, men semantisk (innholdsmessig) passer det bedre med den første. Det er den jeg har sett andre oversettelser bruke, og det er den Goethe Handbuch skriver at det er (an deren Busen). Jeg oversetter med henne, som det står i originalen, inntil jeg eventuelt er bedre opplyst. Meningen i denne siste strofen er at musene utstyrer selv det som er lavest nede, med vinger, og at de driver ham – musesønnen – over haug og dal, for å spille sangen sin. Så spør han til slutt, de kjære musene, når de skal ta ham hjem igjen, sånn at han omsider kan hvile ut

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wegzupfeifen -> pfeifen (pfeift, pfiff, hat gepfiffen, itr.) 1. plystre. 2. pipe, hvine, ule. 3. blåse. 4. (overført, omgs.) røpe, angi, forråde.
reget -> regen (sv. refl.) røre, bevege; ohne sich zu regen uten å røre seg
fort (adv.) 1. bort, borte, vekk, fraværende; gått, kjørt av sted; 2. videre;
erwarten (sv. tr.) vente (på), vente seg, regne med
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand
Eises -> Eis das, -es/; is
schwinden (schwindet, schwand, ist geschwunden, itr.) svinne, avta, minske, blekne, forsvinne;
bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
Linde die, -/-n; lindetre.
erregt (adj.) opphisset, livlig, hissig, preget av sinnsbevegelse.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Bursche der, -n/-n; (ung)gutt, fyr, kar; ung mann; kamerat; lærling, student; oppasser.
blähen (sv. tr. itr.) blåse opp, svelle; sich blähen blåse seg opp, briske seg.
steif (adj.) stiv; (om drikk) sterk
Sohle die, -/-n 1. såle. 2. bunn, dalbunn;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør) 3. flygel.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
ausruhen (sv. tr. itr. refl.) hvile, la hvile; hvile (seg) ut, komme seg.

En liten analyse

Tyskland er et land av diktere og tenkere. De kan skrive dikt, og de kan lese dem. For å kunne skrive på høyt nivå, må man også kunne lese på høyt nivå. I Goethe-håndboken står det at Goethe og andre diktere ofte står frem som malere i diktene sine, de skildrer i ord hva de ser, lukter, hører og føler, de beskriver sanseuttrykkene. I der Musensohn er det ikke maleren, men spillemannen, som opptrer. Diktet har spillemannens bevegelse, der diktets jeg hopper omkring, fra det ene, til det andre. Ideen om spillemannen som spiller er jo også godt underbygget av innholdet og ordene, wegzupfeifen, nach dem Takte reget, sing (x2) og nach meiner Melodie i strofene 1, 2 (og 3) og 4. Likeså er bevegelsen understreket, med schweifen, von Ort zu Ort, reget, beweget, in der Weite i de tre første strofene, og i den siste, der han vender tilbake til huset. Mer enn maleren som står stille og observerer, er det spillemannen som reiser rundt og spiller.

Og hva er det så spillemannen spiller? Det er årstidenes gang, og det enkle liv. Skaperkraften i naturen er blomstene om våren, skaperkraften til poeten – spillemannen, musenes sønn – er sangen han synger. Det er blomstene som hilser sangen, i linje 4 strofe 2, og ikke omvendt, denne gangen. Ordene i sangen kan også leses som blomster som blomstrer, også de kommer vinteren i møte, og deres magiske skaperkraft viser seg i paradokset at vinteren blomstrer i linje 3, strofe 3. Den blomstrer sågar på den lange, brede isen, så lenge musesønnen er ute og synger, i den store vide verden, som han altså er og gjør.

Strofe 4 er sangen for landsbyfolkene. Det er en klassisk, tysk, landlig scene, ved lindetreet. Også her er det spillemannen, musesønnen, som vekker de fyrige følelser til liv, i de unge gutter og jenter. Han spiller til dans, og de danser. Merk at musesønnen selv ikke er engasjert i dansen, han er helt distansert, beskriver bare med karakteriserende adjektiv de sløve (stumpf) gutter og de stive (jenter) som henholdsvis brisker seg og svinger seg. Det er spillemannen, musesønnen som får tingene til å skje, men han er ikke selv med i disse tingene som skjer, annet enn at han gleder seg over dem.

Først i siste strofe kommer noe som kan minne om egne følelser for musesønnen. Det gjør han med det uttrykte ønske om å få komme hjem, til musene, for der omsider å kunne hvile ut.

Så hvordan skal man lese dette, utover det som står her helt åpenbart? Fremdeles holder jeg meg til Goethe Handbuch, som her skriver at diktet inneholder den romantiske forestillingen om verdens livgivning gjennom kunsten. Her er også bilder og motiv fra folkediktningen, etter påvirkning fra Goethes møte med Herder i Strassbourg. Videre – og nå blir det kanskje litt vanskelig å henge med – her diktet en refleksjon over dikterens egen dikteriske skaperkraft. Det er veldig lett og ubesværet, det som står her, musesønnen har denne evnen, og kan bruke den til å reise rundt i verden og ubesværet og uforpliktende bruke den.

Det er ingen subjektivitet i diktet, ikke i den forstand. Her er ingen som setter ord på tanker og følelser, og beskriver hvordan det er å være jeg, hvordan det er å være menneske. Goethe er selv en musenes sønn, kan selv være en spillemann, men i dette er han bare en allegori. Det er vranglesing å lese diktet som et uttrykk for hvordan det er å være Goethe. Det er ingen subjektivitet i diktet, det handler ikke om noe subjekt.

De første tre linjene i diktet er sitert i 16’de bok av det biografiske storverket, Dichtung und Leben. Goethe var fullt klar over sitt litterære talent, en tid der geni var et begrep brukt på genier, og han var opptatt av og reflekterte over at han var utstyrt med diktergaven. I Dichtung und Leben står det imidlertid So ging’s den ganzen Tag (Slik gikk det hele dagen). Fremmed for oss i dag, er den dikteriske skaperkraften gitt av naturen. Dikteren er bare et medium, man kan si naturen uttrykker seg gjennom dikteren. Derfor gir også begrepet geni den gang mer mening, du er i besittelse av noe ingen andre har, du er i stand til noe ingen andre kan. Dette er ikke noe å lære, dette er geni.

Slik er det for Musesønnen også. Han har gaven, reiser rundt og spiller, til alles forlystelse. Og han gleder seg selv også. Men det slutter med at han lengter hjem, til hvile

Kommentar

Det er altså mye det går an å få ut av en tekst med 5 x 6 linjer. Jeg er tilhenger av den livsgleden og den livsbejaelsen som ligger i diktet, jeg tror det hjelper oss til intet mindre enn et bedre liv, om vi gleder oss over våren og kjærligheten, årstidenes og livets gang. Om poesien kan hjelpe med det, sette ord på denne stemningen, vekke den og stimulere den, så har den en mening, i hvert fall for meg.

Jeg er også svak for avslutningen, der poeten og spillemannen lengter hjem, til hvile og ro. Livsglede og livsbejaelse er bra, men det er også anstrengende, og man lengter jo etter å kunne hvile ut i noens fang, etter hvert. Det er også skjebnen til alle som underholder, eller mange av dem, som gjør andre glade, men selv er trist. Nå leser jeg imidlertid mer i diktet enn det som står der, dette er ikke om omreisende spillemenn, som lengter hjem. Dette er om musenes sønn, som har diktergaven, og elsker å bruke den, men som likevel lengter hjem for å hvile ut, til slutt. Om det er aldri så mye vinter og vår og sang og dans, og alt som er.

Jeg må også avslutte med noen ord om komposisjonen til Schubert. Det er ikke så lett for meg å lese teksten uavhengig av den. Katalognummeret er D764, komposisjonen ble skrevet i 1822, og trykket i 1828. Det er trillende piano, og en sanger som synger ubesværet og uanstrengt, raskt av gårde. Tekst er bra, men det er noe med musikk og melodier, som virkelig kan få frem denne dobbeltheten, at det på overflaten er lyst og lett og glede, men at det er et eller annet ubestemmelig under. Særlig synes jeg Fritz Wunderlich får frem denne effekten, nesten som det å være musesønnen er en forbannelse, som at det å spille og være glad er en tvang man ikke slipper unna. Det liker jeg godt. Men her er det smak og behag. Og det er heller ikke sikkert alle vil høre denne sangen på samme måte som jeg.

Min gjendiktning

I oversettelser fra et språk til et annet møter man på standardproblem man hver gang må overvinne. Oversetter man dikt med fast rytme fra tysk til norsk, så har man et problem med at tyske durch er enstavelsesord, mens norske gjennom har to. Som alltid er gjendiktning kompromiss, og som vanlig er kompromisset jeg går for, å tillate halvrim, heller enn å tvinge inn ord som ikke er riktige, eller bryte med rytmen. Poenget med et dikt som dette, er at det skal være lett og ledig å lese det, og ikke vanskelig å forstå det. Og så skal det være mulig å synge, på melodien til Schubert, D. 764.

I siste strofe har jeg gjort noen omskrivninger, som man ser. Jeg har også prøvd grepet jeg av og til prøver, å bruke nynorsk de for bokmål dere. Jeg makerer med de’, så det ikke leses ‘di’. Det er dere som er korrekt bokmål, men verseskjemaet tillater ikke å starte med en troké. Heller ikke slutten på denne strofen er helt god. Generelt er jeg ikke helt fornøyd med denne gjendiktningen, ennå.

Musenes sønn

I fjell og skog å krysse,
Min lille sang å plystre,
Det går fra vei til vei!
Og etter takten leker,
Og etter mål beveger,
Alt sammen seg til meg.

Jeg kan nesten ikke vente,
Den første blomst å hente,
Den første blomstring øm.
De hilser mine sanger,
Mot vinteren de stanger,
Jeg synger hver en drøm.

Jeg synger alle steder,
På isen lange, brede,
Der blomstrer vinter’n flott!
Óg denne blomstring svinner
Og nye gleder finner
På høyder dyrket opp.

For når jeg nå vil finne
De unge ved en linde,
Straks egger jeg dem i.
Den sløve unggutt svulmer,
Den stive jenta tumler
Seg til min melodi.

De ‘gir til bunnen vinger!
Bort haug og dal ham tvinger
Den yndling fra hans hus.
Så kjære muser, mange
Når skal jeg der i fanget
Hos henne hvile ut?

ES2019

Noter

(1) Franz Schubert skal visstnok ha laget to forskjellige melodier over denne teksten. Den jeg har, og kjenner, er den som har katalognummer D764. Andre som har tonsatt diktet er Johann Friedrich Reichardt og Karl Friedrich Zelter.

(2) I Goethe Handbuch blir det sagt at dette var en form som ble mye brukt i rokoko-stilen på 1700-tallet. Det passer godt til en rokokofigur, med at det svinger seg rundt som i en dans i de to første linjene, og så ender figuren med den trykktunge utgangen av linje 3 (s. 267).

Kilder

Goethe Handbuch, Bind 1 – Gedichte Melzler, 2004.

Forrige: Rettung, Neste: Gefunden, Alle: Goethe

An die Günstigen (Til de begunstige), av Johann W. von Goethe

Det andre diktet vi poster av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er en kort hyllest til dikterkunsten. Goethe skrev det i 1799, og fikk det trykket først i 1800. Om enn det kan virke fremmed og uviktig i dag, treffer det godt tidsånden da det ble skrevet. Danskene H. C. Andersen og Adam Oehlenschläger brukte starten på diktet i tilegnelser. For Oehlenschläger var det mottoet for hans store utgivelse, Digte (1803), samlingen som introduserte romantikken i Norden, og som inneholdt danskenes mest kjente dikt, Guldhornene. For Andersen var det en tillegnelse til leserne i hans Phantasier og Skizzer (1831), et av hans tidlige, og mindre kjente verk.

An die Günstigen

Dichter lieben nicht zu schweigen,
Wollen sich der Menge zeigen.
Lob und Tadel muß ja sein!
Niemand beichtet gern in Prosa;
Doch vertraun wir oft sub rosa
In der Musen stillem Hain.

Was ich irrte, was ich strebte,
Was ich litt und was ich lebte,
Sind hier Blumen nur im Strauß;
Und das Alter wie die Jugend,
Und der Fehler wie die Tugend
Nimmt sich gut in Liedern aus.

Til de begunstigede

Diktere liker ikke å tie
De vil seg for mengden vise
Lovord og kritikk må det være
Ingen bekjenner seg gjerne i prosa
Dog betror vi oss ofte sub rosa
I Musenes stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strebet
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster bare i bukett
Og alderen slik som ungdommen
Og feilen slik som dyden
Tar seg i sanger godt ut.

Språk, form og innhold

Diktet er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Rimmønsteret er AAbCCb, der stor bokstav representerer trykklett utgang (trykklett siste stavelse), liten bokstav er trykktung. Formen er helt konsekvent gjennomført.

Innholdet skulle være rett opp i dagen. Det handler om at dikteren må skrive, at han vil vise seg for mengden, og at det må være både lovord og kritikk. Videre går det i at prosaformen ikke egner seg så godt for bekjennelser, da er det bedre å skrive på vers. Musene er de de greske skytsgudinnene for diktning, vitenskap og musikk, og i deres stille lund er det i overført betydning diktningen kan skje.

I andre strofe er det en oppramsing av erfaringer dikteren har gjort, og som i sanger (Liedern) tar seg godt ut. Her kan det være på sin plass å minne om den opprinnelige betydningen av ordet lyrikk, det er sang til lyrespill. Goethe bruker blomsterbuketten som bilde på hva han har gått gjennom i livet, alt er nå som en blomsterbukett av forskjellige erfaringer han kan skrive ut i diktene sine.

Diktet er tilegnet de begunstigede, die Günstigen, jeg leser dette til å være dikterne. Så er det den latinske vendingen sub rosa, oversatt betyr det «under rosen», men det gir vel så god mening å beholde originalen også i en norsk oversettelse, for det er slik den blir brukt også hos oss. Rosen var i antikken taushetens og fortrolighetens symbol, så når noe blir sagt sub rosa, blir det sagt i fortrolighet. Dette har jeg fra Store norske leksikon.

Ellers skulle det ikke være så mye å si på oversettelsen i dette diktet her.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der annet ikke er oppgitt. Oppslagsordene står med fet skrift.

schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
Lob das, -(e)s/; ros, lovord;
Tadel der, -s/-; kritikk, irettesettelse, daddel.
beichtet -> beichten (sv. tr. itr.) bekjenne, skrifte.
vertraun -> vertrauen (sv. itr.) stole på.
sub rosa adv. (latin egentlig ‘under rosen’) i fortrolighet (Bokmålsordboka)
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
litt -> leiden (leidet, litt, hat gelitten, itr. tr.) lide, tåle, finne seg i;
Alter das, -s/; alder
der Strauß -es/Sträuße 1. bukett, blomsterkvast 2. (overført) strid, dyst, kamp
Tugend die, -/-en; dyd
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar til diktet

Det er den begeistrede Goethe vi ser eksempel på her. Det er en kort, liten hyllest til dikterkunsten, og til troen på diktningens muligheter. Goethe søkte alltid etter idealene, han ville ha det sanne og det skjønne, og likte særlig godt når dette ble forenet. I diktningen så han denne muligheten, og det er det alle hans mange dikt i bunn og grunn handler om. Det er derfor kanskje naturlig at dette diktet kommer tidlig i samlingen, som en liten forsmak på hva vi har i vente, hva det senere skal handle om.

Min gjendiktning

Goethe er ikke så altfor ofte gjendiktet til norsk. De som bryr seg om ham kan nok ganske sannsynlig nok tysk til å lese ham i original, og de kan også reglene godt nok til å se at en gjendiktning ikke holder mål. I dette diktet skal ordene falle lett og naturlig på plass, og det går ikke an å bryte med metrikken. Jeg legger til en trykklett opptakt i aller første linje, og så trikser jeg det til litt for å få det til å gå opp. Enkelt og greit.

Til de begunstigede

En dikter vil ei tie stille
Å vise seg er hva han ville
Ros og daddel må til grunn
Ingen skrifter helst i prosa
Dog betror vi oss sub rosa
I de Musers stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strevde
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster kun i skrud
Og den gamle som den unge
Og det lette som det tunge
Tar seg godt i diktet ut.

ES2018

Forrige dikt: Vorklage, Neste dikt: Der neue Amadis, Oversikt over alle Goethes dikt: Goethe