Wer kauft Liebsgötter? av Johann Wolfgang von Goethe

Om dette ganske lille diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er det forfattet en hel avhadnling. Den er på 212 sider, og skrevet av Dietrich Gerhard. Jeg har selvfølgelig ikke tatt meg tid til å lese hele den, bare for å lage en helt grei post her på poesibloggen, men det lille jeg har lest er fascinerende lesing. Dette ubemerkelige diktet jo ikke akkurat regnes blant Goethes hovedverk, men har en lang historie, og er altså alene verdt en hel doktorgrad.

Jeg leste diktet selv flere ganger før jeg kom over denne doktoravhandlingen, og fant ikke noe særlig spesielt med det. Det ligner de diktene jeg de siste ukene har arbeidet med og postet, det har strofer på 8 linjer, og et veldig distansert forhold til tingene det beskriver. Dette er ikke et dikt med følelse. Kjærligheten er betraktet på avstand, det er Liebesgötter, kjærlighetsgodter.

Diktet finnes i Musealmanakken (Der Musen-Almanach) for 1796 med tittelen: Die Liebesgötter auf dem Market. Der er ikke strofene atskilt, og hele diktet fremstår som en eneste stor klump. Men det er mer med dette diktet enn som så. På 1790-tallet arbeidet Goethe på en fortsettelse av Tryllefløyten (Zauberflöte), Mozarts berømte opera. Diktet var tenkt som en Lied (sang) i den. Når denne fortsettelsen ikke ble noe av, fikk diktet sitt eget liv, slik det er presentert her.

Wer kauft Liebsgötter?

Von allen schönen Waren,
Zum Markte hergefahren,
Wird keine mehr behagen,
Als die wir euch getragen
Aus fremden Ländern bringen.
O höret, was wir singen!
Und seht die schönen Vögel!
Sie stehen zum Verkauf.

Zuerst beseht den großen,
Den lustigen, den losen!
Er hüpfet leicht und munter
Von Baum und Busch herunter;
Gleich ist er wieder droben;
Wir wollen ihn nicht loben.
O seht den muntern Vogel!
Er steht hier zum Verkauf.

Betrachtet nun den kleinen!
Er will bedächtig scheinen,
Und doch ist er der lose
So gut als wie der große;
Er zeiget meist im Stillen
Den allerbesten Willen.
Der lose kleine Vogel,
Er steht hier zum Verkauf.

O seht das kleine Täubchen,
Das liebe Turtelweibchen!
Die Mädchen sind so zierlich,
Verständig und manierlich;
Sie mag sich gerne putzen
Und eure Liebe nutzen.
Der kleine zarte Vogel,
Er steht hier zum Verkauf.

Wir wollen sie nicht loben,
Sie stehn zu allen Proben.
Sie lieben sich das Neue;
Doch über ihre Treue
Verlangt nicht Brief und Siegel;
Sie haben alle Flügel.
Wie artig sind die Vögel,
Wie reizend ist der Kauf!

1795

Hvem kjøper kjærlighetsgodter

Av alle skjønne varer
Som til markedet farer
Vil ingen mer behage
Enn de vi dere bærer
Fra fremmede land bringer
O hør, hva vi synger!
Og se den skjønne fugl
Den står til salgs

Først bese den store
Den lystige, den løse
Den hopper lett og munter
Fra trær og busker hitunder
Straks er den igjen der oppe
Vi vil den ikke rose
Og se den muntre fugel
Den står her til salgs.

Betrakte nå den lille
Den vil betenksom synes,
Og dog er den den løse
Så god slik som den store
Den vises mest i stille
Den aller beste vilje
Den løse lille fugl
Den står her til salgs

Å se den lille duen
Den kjære turteldamen
Jentene synes så sirlig
Forstandige og veloppdragne
De vil seg gjerne putte
Og deres elskov nytte
Den lille, sarte fugl
Den står her til salgs

Vi vil dem ikke lovprise,
De står til alle prøver
De elsker seg det nye
Dog over deres troskap
Forlang ikke brev og segl
De har alle vinger
Hvor hyggelige er fuglene
Hvor yndige kjøpet!

Språk, form og innhold

Dette er et typisk dikt i 3+3 gruppen, tre takter i hver av linjene i et par. Versefoten er konsekvent trokeisk, lett-tung, og siden det er tre takter i linjene, sier vi verset har tre føtter. Merk at når versefoten er trokeisk på denne måten her, går det også an å si at den er jambisk med opptakt. Da er den første trykklette stavelsen ikke egentlig med, og så begynner det egentlig med den andre trykktunge stavelsen. Uansett har alle linjene trykklett utgang, det slutter med en trykklett stavelse, utenom i den siste.

Strofene har 8 linjer, og rimmønsteret er AABBCCOo, ganske enkelt parrim. De to siste linjene skiller seg ut ved ikke å rime.

Von allen schönen Waren,
Zum Markte hergefahren,
Wird keine mehr behagen,
Als die wir euch getragen
Aus fremden Ländern bringen.
O höret, was wir singen!
Und seht die schönen Vögel!
Sie stehen zum Verkauf.

Goethe, Wer kauft Liebesgotter (1795), trykkfordeling

Jeg vil ikke gå i detalj om språket, denne gangen. Jeg tror jeg har oversatt ganske greit, og det var ingen spesielle vanskeligheter og avvininger å gjøre. Til Tittelen kan man velge kjærlighetsgodter eller elskovsgodter, eller elskovsgodteri eller elskovssnop. Her er det noen valg.

Innholdet skulle også være greit å nøste seg frem i, både i oversettelsen og i gjendiktningen. Det er de skjønne varene som står utstilt på markedet. De blir kalt fugler, og de blir beskrevet som fugler, men det heter kjærlighetsgodter, så det er jo nærliggende å lese det som kvinner. Men se i kommentarene mine lenger nede, før dere trekker forhastede slutninger, dette kan være en Lied til fuglefangeren Papageno. Uansett blir fulgene, eller damene, beskrevet, ganske uhøytidelig og lett. Til sist står det at de ikke må forsegles med brev og segl, her er det kanskje å tenke ekteskap, for fuglene har vinger, og kan fly vekk. Også dette blir sagt lettvint og uhøytidelig, men her kan det ha en litt tyngre bakenforhistorie, med Goethes eget liv, der han ennå avsto fra å gifte seg med Christiane Vulpus, eller noen av de andre kvinnene han møtte. Uansett er den avsluttende moralen at fuglene er tiltrekkende, og at kjøpet er tiltrekkende.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Verkauf der, -s/Verkäufe; salg; der Verkauf von Waren salg av varer.
beseht -> besehen (st. tr.) bese, beskue, se på.
lose (adj., jf. los) 1. løs 2. i løs vekt, enkeltvis 3. løsaktig, lettferdig.
hüpfet -> hüpfen (sv. itr.) hoppe.
droben (adv.) = dort oben der oppe.
loben (sv. tr.) rose, lovprise
bedächtig, bedachtsam (adj.) ettertenksom, sindig, forsiktig
zeigen (sv. tr. itr., refl.) vise, peke; vise seg, opptre, framstå (som)
Täubchen – verkleinungsform -> Taube die, -/-n; due
zierlich (adj.) sirlig, fin, grasiøs, yndefull.
verständig (adj.) klok, forstandig, forståelsesfull.
manierlich (adj.) veloppdragen, høflig.
Treue die, -/; troskap, trofasthet
Siegel das, -s/-; segl, signet.
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy 3. flygel.
artig (adj.) høflig, veloppdratt; lydig; snill, hyggelig ….
reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende;

Kommentar

Det er et spesielt dikt, der elskovsgodteriet står til salgs på markedsplassen. Det er selvfølgelig i overført betydning, men det er likevel spesielt å tenke seg dette på denne måten. Om man tenker seg dette som kjønnsmarkedet, og godteriet som byr seg frem er damene, og de som er på markedet for «å handle», så bærer det helt galt av sted.

Man må nok tilbake til at dette er tenkt som en Lied i en opera. Det er ikke en hvilken som helst opera heller, men en av de mest spesielle som er laget, Tryllefløyten, nærmere et lystspill, enn en opera, egentlig. Her er det vekslinger frem og tilbake og plutselige forelskelser, som ikke ville stått seg, om det ikke var for Mozarts fantastiske musikk. Det er en tryllefløye, det er magisk. Hva man kan relatere seg til som menneske, vår verden, er en annen verden. Dette er en eventyrverden.

I denne verden er det en fuglefanger, Papageno, han er en lystig fyr, men han er trist på grunn av en ting, og det er fordi han ikke har noen papagena, noen jente. Det får han i Papagena, også på magisk og fortryllende vis, og også straks i dyp forelskelse og kjærlighet. Deres duett er av mange, mange fantastiske sanger i operaen, eller lystspillet. Men det går ikke an å ta dette til inntekt for hvordan mann og kvinne vanligvis finner sammen. Papageno sutrer på helt latterlig lite mandig vis, han er klar til å gjøre ende på seg, fordi han ikke har noen Papagena, og så kommer hun plutselig, fra en gammel kvinne som blir forvandlet til en ung, uten at han gjør noe som helst for å fortjene henne. Og så er de begge lykkelige, og vil ha mange små Papagenoer og Papagenaer. Med Mozarts musikk er det bare å gi seg ende over.

Goethes fortsettelse på operaen ble aldri realisert. Det ville snudd forholdet i den opprinnelige Tryllefløyten helt på hodet. Der er det en ubehjelpelig libretto som får en gudebenådet komponist, i Wolfgang Amadeus Mozart, og så blir det også et gudebenådet stykke ut av det. Om Goethe skrev fortsettelsen, ville det blitt et geni av en forfatter, men det ville blitt en middelmådig komponist til å sette musikk til det. Det ble ikke flere Mozart, etter Mozart.

Jeg har ikke lest Goethes utkast til sin fortsettelse til Tryllefløyten. I min samleutgave av Goethes verker er dette uferdige verket bare referert til, i dagbøksnotater og i brevvekslingen med Schiller. Så jeg vet ikke hvordan Goethe hadde tenkt det. Men det gir litt mer mening, til dette at det i alle strofene er snakk om fugler. Skjønne, muntre, små, sarte og yndige. Papageno er fuglefangeren. Det er nok noe her.

Hvis man skal lese diktet på egne ben, sånn som det står, og uavhengig av Goethes Tryllefløyte, så ville jeg gjort det også veldig uuhøytidelig. Det er ikke sånn at det finnes noe kjønnsmarked, ikke i den forstand, ikke at noen plukker ut og noen blir plukket, og ikke at det er kjøp og salg, men heller at gutter og jenter finner hverandre. Da er det sånn at man velger, men det er selvfølgelig også sånn at det ikke er alle valgene som er gjensidige. Den delen omhandler ikke diktet, her er det bare om hvordan man velger den man skal satse på. Da går det jo an å si at man veier og måler, det er mange som frister, og så velger man seg til slutt ut en. Og han har vel rett i konklusjonen, at fuglene er artige, og at det er bedårende å stå i valget.

Min gjendiktning

Taktfaste dikt som dette må være taktfast også i oversettelsen. Det er nødt å være uanstrengt og enkelt, også når det går på bekostning av korrekt gjengivelse av innholdet. Fugl har jeg gjort til fugel i 7 linje i hver strofe, det er feil skrivemåte, men riktig lesemåte. Halvrim har jeg tillatt, for eksempel bringer-synger i strofe 1, stille-vilje i strofe 3 og putte-nytte i strofe 4.

Hvem kjøper kjærlighetsgodter?

Av alle skjønne varer
Som til vårt marked farer
Vil ingen mer behage
Enn de vi dere drager
Fra andre land vi bringer
O hør nå, hva vi synger!
Og se den skjønne fugel
Den står nå der til salgs

Først se til den store
Den løse, glad oss gjorde
Den hopper lett og munter
Fra trær og busker under
Straks er den att der over
Vi priser den og lover
Og se den muntre fugel
Den står her nå til salgs.

Betrakte nå den lille
Den tenksom synes ville,
Og dog den glad oss gjorde
Så godt slik som den store
Den vises i det stille
Den aller beste vilje
Den løse lille fugel
Den står her nå til salgs

Å se den lille duen
Den kjære turtelfrue
De jenter er så sirlig
Forstandig og så finslig
De vil seg gjerne putte
Og deres elskov nytte
Den lille, sarte fugel
Den står her nå til salgs

Vi vil dem ikke prise,
står til alle vise
Det nye er dem kjære
For dem deg tro å være
Forlang ei brev og seglet
De vinger vil ei feile
Hvor lydige de fugler
Hvor yndige det kjøp!

ES2019

Forrige: Verschiedene Empfindungen an einem Platze Neste: Der Abschied Alle: Goethe

I dag regnar det, av Karl Vennberg

Det var ikke så lett å finne dikt av Karl Vennberg på nettet. Han ble født i 1910, og var sammen med Erik Lindegren en av de såkalte svenske fyrtiotalisterna, det vil si en generasjon svenske forfattere som ville bringe modernismen inn i svensk litteratur. Debatten ligner på den vi hadde i Norge, med tungetaledebatten, og det er jo også slik at i den norske tungetaledebatten var det nettopp Lindegren vår egen Arnulf Øverland brukte som eksempel på moderne poeter med uforståelige tekster, eller tungetale. Lindegren har skrevet samlingen Mannen utan väg, den er å finne i digital utgave på nasjonalbiblioteket i Norge, men jeg var ikke i stand til å finne noen av Vennbergs tekster der. Med ham var det å søke etter løsrevne enkeltdikt.

Det jeg fant heter I dag regnar det, og er fra en langt senere periode, en periode der modernistiske tekster nok har mistet det meste av sin sjokkerende kraft. Det er et enkelt dikt, følsomt og rett frem, slik jeg liker dem. Det tradisjonelle værmotivet regnet blir brukt som illustrasjon av jeg-personens følelser, slik det er brukt i tusenvis av filmer og sanger, men jeg synes det fungerer friskt og fint også her.

Idag regnar det

Idag regnar det
och du har övergett mig.
Det värker i handen
som har slitits loss från dina höfter,
och regnet slår in genom hjärtväggarna.
Men koltrasten, den lilla demonen,
droppar sin sång på fönsterblecket
som förtryckta leenden.

Morgonen ligger tung som en gravsten i regnet.
Nyss var kärleken ett träd
som du lutade dig mot.
Nu är den en gårdag
som gräver sig ut genom min hud
med vassa naglar.
Regnet faller som förryckta leenden.

fra Visa Solen Ditt Ansikte, 1978

Gjennomgang av språk, form og innhold

Diktet består av to enkle strofer, den ene på 8 linjer, den andre på 7. Det er skrevet på fri, metrisk form, ingen rim, og ingen fast, bundet rytme, men strukturen er jo likevel ganske fast med de to ryddige og omtrent like store strofene. Strofene blir også bundet sammen med at begge slutter med de samme ordene, som förtryckta leenden, eller på norsk «som undertrykket latter».

Første strofe består av tre setninger. Det begynner med at det regner, og at en du-person har forlatt jeg-personen. Det kan ha skjedd nå nettopp, men det kan også være for en stund siden eller til og med for svært lenge siden. Det er nærliggende å lese dette som en kvinne (du) har forlatt en mann (jeg), og uten å bale mer med det her, kommer jeg til å bruke det slik i resten av gjennomgangen. Han er poeten, jeg-personen, det er han som skriver, og det verker nå i hendene hans som er blitt slitt løs fra hoftene hennes. Det kan leses som et bilde på at forholdet mellom dem er slutt. Regnet, som til å begynne med var fysisk, og et værfenomen, slår nå inn gjennom hjerteveggene ( genom hjärtväggarna). Regnet blir altså et konkret bilde på sinnsstemningen. I siste setning i strofen er det svartrosten (koltrasten) som dropper sangen sin på vinduskarmen (fönsterblecket), som undertrykket latter (förtryckta leenden). Dette er første innslag av noe virkelig modernistisk, noe liksom sjokkerende og uforståelig, et «dristig bilde», som det ofte blir kalt. Svartrosten blir også kalt «den lille demonen», og kan vel også kanskje leses som å være en liten demon, en som ser scenen, og ler av den.

Andre strofe består av fire setninger. Der blir det slått fast at det er morgen, og at den ligger som en gravstein i regnet. Man kan lese det som det er samme morgen som i strofe 1, eller en senere morgen, uten at det er noe stort poeng. Bildet med at morgenen ligger som en gravstein er også et sånt såkalt dristig bilde, modernistene er kjent for. I setning nummer to blir kjærligheten kalt et tre (träd), som du lente (lutade – på norsk kanskje også «lutet deg mot», altså enten i betydningen «hvilte deg mot» eller «støttet deg mot»). Det er typisk modernistene å bruke slike bilder, og liksom overlate det til leseren å assosiere seg frem til hva det skal bety, hvorfor akkruat et tre? liksom? Jeg tror nok jeg vil lese du-personen i denne strofen til å være at dikteren snakker til seg, at det er han som lente seg til dette treet kjærligheten var. Og uansett hva man vil lese i treet og dets egenskaper, så er den et støøttepunkt, og et levende støttepunkt. Det er noe håndfast, noe konkret. I setning tre i strofen blir kjærligheten ikke bare sammenlignet med, men sagt å være, den er: en gårsdag/ som graver seg ut gjennom min hud. Det er i sannhet et dristig bilde, og et følsomt og ømt og vondt bilde, det er en gårsdag, en fortid, som graver seg gjennom huden. … med vassa naglar (med vasse negler), står det også, etterpå. Så kjærligheten er ikke noe mykt og abstrakt, det er noe skarpt som graver seg gjennom huden, innenfra, og vil ut. Nå slutter diktet med at det er regnet som faller som undertrykket latter, og ikke sangen til den lille demonen, svarttrosten.

Gloser

Glosene er slått opp fortrinnsvis på svenske akademiens ordbok (SAOB), og videre andre steder på nettet om jeg ikke har funnet klart svar der.

övergett forlatt
koltrost svartrost
fönsterbleck vinduskarm
förtryckta undertrykte
leenden latter

träd tre
vassa (h)vasse, kvasse, skarpe

Kommentar til diktet

Karl Vennberg er en gammel mann da han skriver dette diktet. Da det blir utgitt i 1978, er han 68 år. Jeg kjenner ikke til hans livssituasjon, eller om det er noe personlig som ligger bak, for meg og min lesing er diktet kun tekst. Det er et dikt om et brudd, et kjærlighetsbrudd, og en poet som nå tenker på og føler på hvordan det var. Merk at det kan ligge mye bak ordene «hun har forlatt ham», eller «du har forlatt meg», det kan være veldig mange grunner til at forholdet er slutt. Vennberg bruker som jeg har skrevet før regnet til å illustrere følelsene. Det regner på alle sett og vis, regner vonde følelser, regner inn i hjertet hans. I første strofe er det svarttrosten som dropper sin sang som undertrykket latter, svarttrosten er en førsteklasses sangfugl, og det er også Sveriges nasjonalfugl, men her opptrer den som «den lille demon». Det er alltid risikabelt å være konkret i åpne bilder og utsagn, å lukke igjen mangetydige bilder til en enkelt tolkning, men jeg tror nok kanskje denne trosten og undertrykte latteren er et forsøk på å se seg selv utenfra. Selv om scenen er vond, er den også vanlig, alle forhold ender før eller siden med å ta slutt, og det gjør alltid vond. Svartrosten har sett det hele før, og må undertrykke sin latter for den selvmedlidende poet. Den undertrykte latteren står også i kontrast til følelsene og stemningene ellers i diktet, den skiller seg ut, og blir lagt merke til. Forfatteren fremhever den også, med å la den være avslutningen i begge de to strofene.

Stemningen i diktet er trist, resignert, og ikke stormende og i protest. Den en gang elskende poeten aksepterer sin situasjon, at han nå ikke lenger har noen å elske, at kjærligheten ikke lenger er noe støttepunkt å lene seg mot, ikke noe tre. Nå er den fortid, symbolisert med ordet gårsdag, kjærlighet er noe som hendte før, og som nå er slutt. Selv det at den graver seg ut av huden med kvasse negler blir ikke uttrykt som i smerte, men som et kaldt og resignert faktum. Det er dette som skjer. Regnet, som først i strofe 1 satte scenen, så på ny i strofe 2 var rammen der morgenen lå som en tung gravstein, er til slutt i diktet det som faller med undertrykket latter, lik svartrostens sang i strofe 1. Fagteknisk har vi mildt sagt å gjøre med en besjeling, regn med undertrykket latter, men det funger også som bilde på situasjonen. Jeg tolker det slik at det er så trist, så trist, så trist, men regnet ler av det, for det har vært med på dette før, og også vært brukt til å illustrere det og å få frem stemningen i ord og bilde.

Men dette er min tolking, og regnet og diktet fungrer vel så godt som åpen gåte, enn som lukket tolking. Diktet er veldig stemningsskapende, verd å lese, og egnet til å illustrere og sette ord på følelsene man har når et kjærlighetsforhold har tatt slutt, synes jeg.