Sang, av Øyvind Rimbereid

Øyvind Rimbereid er en kar jeg ikke kjenner så altfor godt som poet. Jeg har skumlest noen av verkene hans, Seine topografier, fra år 2000, som dagens dikt er hentet fra, og den lange teksten om Jimmen, hesten, som han har fått mange gode kritikker for. Det samme gjelder for Solaris korrigert, som han gav ut i 2004, og som vel var det som gjorde at han fikk plass i en liste over de 25 viktigste forfatterne i norgeshistorien, eller hvordan det var (jeg har sjekket og funnet at det var verket som fikk plass blant de 25 viktigste verkene i Norgeshistorien, litt av en bragd). Han har jobbet ved nordisk institutt i Bergen, hvor han var min kollokvieleder et semester, den gang han var en gryende og på vei mot å bli en anerkjent, forfatter. Jeg mener også han har vært tilknyttet skrivekunstakademiet i Bergen.

Rimbereid er fra Stavanger, og mange av diktene hans i Seine topografier har tema fra Stavanger, og de er alle sammen skrevet på dialekt. Noen av dem er helt enkle, som «Det enkle muliga», der alt som skjer over de fire linjene i diktet er at noen reiser frem og tilbake med Egersund for å kjøpe pølser med «den heilt spesielle regesalaten». Andre er svært ambisiøse, og går over flere sider, slik som diktet med tittelen «Stavanger», i tillegg til «Orkanen i Danmark 3.-4. desember, 1999» og «Synagoge», for å nevne noen få. Disse peker fremover mot Solaris korrigert, vil jeg si, uten at jeg kjenner Rimbereid godt nok til at jeg kan si dette med tyngde.

Jeg bør nok holde meg nede på jorden og lese diktet «Sang» helt for seg selv. Det er et enkelt, kort dikt, jeg har sett det før i andre sammenhenger, så jeg tror det er ganske berømt, og det består av 8 korte linjer, alt i en setning. Kanskje spiller det litt på den klassiske sangen til Stavangerensemblet, «De’ e’kje greit å vera foggel i dag», kanskje er det lån fra Hemmingways verdens korteste novelle om den ubrukte barnevognen som var til salgs, men ingen av disse referansene er nødvendige for å ha glede og utbytte av diktet.

Sang

Mens eg ein moning alt i februar hørte
trosten udenfor vinduet mitt, altså i ein by
kor trosten òg hørre te, tenkte eg
her eg ligge, dressen i skabet
ennå ikkje brukt, at ein dag,
ein dag skal du òg, trosten
ska du òg,
trosten

Fra Seine topografier, 2000

Kommentar til diktet

Jeg skal være forsiktig med å gå for langt i tolkningen av dette diktet. Jeg er ikke så vant med å lese denne type dikt, og ikke med å lese dikt av Rimbereid. Jeg har heller ikke diskutert det noe særlig med kjennere, eller folk som kan korrigere meg, så min egen mening og egen tolkning har fått utfolde seg fritt.

Etter min mening er det viktig med rytmen i dette diktet. Det begynner som en lang og litt klønete setning, der den som fremsier diktet stadig må korrigere seg, der det ikke er noe stramt hva som får lov til å være med, der det flommer litt over av ord og betydninger som til og med krasjer litt i hverandre, og så ender det opp i enkle ord og meninger som gjentar seg, verselinjene blir kortere, og til slutt står det bare igjen ett ord: trosten.

Diktet er antagelig ikke laget for å leses altfor nøye. Det passer godt til opplesning, der den tunge, overlessede starten vil stå i fin kontrast til den enklere slutten. Så i det følgende vil jeg bare peke på forskjellige ideer som kanskje kan ligge i diktet, og forklare litt for de som ikke får så mye ut av det.

Morgenen er i februar, det gir assosisasjoner til en kald og mørk morgen, vinduet er også kaldt. Trosten er en av våre fineste sangfugler, den kan flere melodier og til og med immitere andre, noe jeg ikke tror er poenget her. Det er en trekkfugl, men mange av dem overvintrer, spesielt de vanligste heromkring, svarttrost og gråtrost. Hos oss har vi fuglebrett, så dette vet vi. Når det står alt i februar, så skulle det vel kanskje ligge en tanke om at trosten allerede er her. Om man ser på denne trosten som en tilbakevendt trekkfugl, er det et tegn på at våren er i anmarsj. Det er et tidlig vårtegn, et vårtegn alt i februar. Og det er ganske sikkert at denne personen ikke pleier å høre trosten i februar, og at det overrasker ham.

Det blir nevnt at det er en by «hvor trosten også hører til», vi er altså i byen, og frasen «også hører til» får oss til å tenke på alle dem som ikke hører til noe sted. Eller, dette må ikke sies for sterkt, «også hører til» er inkluderende, men siden det er en trost, og hovedpersonen ennå ligger i sengen, så går ikke assosisasjonene til de rike og velstående. «Dette er for oss som identifiserer oss med trosten», kan man nesten si. De som passer på å få sagt at også trosten «hører til». Det kan også leses som at dette er en by hvor det også er plass for troster, altså en ikke altfor stor by, passende for stavanger. Men også i denne lesingen vil jeg si det er ganske viktig å ha med at dette er en by hvor det er plass til alle. Kanskje kan det være også outsiderne, også trosten.

Detaljen om dressen i skapet, den som ennå ikke er brukt, tja, det kan jo også leses som et slags uforløst potensiale, en dag skal den brukes, men i dette uforløste potensialet ligger også en tanke om at dette dreier seg om en som ennå ikke har fått det helt til. En som ikke har fått vært i en situasjon der han har bruk for dressen.

Det er et kort dikt, så man bør ikke bruke for mange ord på det. Jeg tror det skal være litt uhøytidelig. I dikt er man ofte på jakt etter hva de forskjellige tingene kan symbolisere, her hva denne trosten kan være. Sånn som diktet slutter, vil jeg si at jeg-personen identifiserer seg ganske sterkt med trosten, slik at han nesten snakker med seg selv. Så når han sier skal du òg, trosten, så sier han det nesten til seg selv. En dag skal han også. Hva han skal, blir ikke sagt, men det kan jo kanskje være å havne i en situasjon der han bruk for dressen, eller blir sånn som de andre, de som hører til uten at det er nødvendig å si det.

Hvor sterkt skal jeg gråte

Dikt nummer 5 i samlingen Lyrikk13 heter «Hvor sterkt skal jeg gråte», og handler om det, hvor sterkt jeg skal gråte.

Hvor sterkt skal jeg gråte

Se på tittelen
Se på meg
Jeg står her og gråter
Levende foran deg

Du sier ting slike ting som jeg ikke vil høre
At du har fått nok av meg
Og vil gå bort fra meg
Det må du ikke gjøre
Jeg er sterk som en fugl
I ferd med å dø
Vær snill å behandle mg
Varsomt som snø

Du må ikke gå
Hvor sterkt må jeg gråte
For at du skal forstå.

Nr. 5

ES2013

Zarjanka

På russisk heter Rødstrupe Zarjanka. Det er favorittfuglen, blant fuglene på fuglebrettet. Og det russiske ordet gir meg drømmer og assosisjoner som alene er nok for et dikt, synes jeg. Men jeg fikk det ikke helt til. Diktet fungerer bare når man fullt og helt er hengitt til drømmene. Og det skal ikke en dikter forlange av en leser.

Deler av diktet er veldig inspirert av Pusjkins vinterdikt, om det gamle ekteparet i rønnen i skogen, og han som vil at hun skal synge om fuglen som levde i fremmede land, på andre siden av sjøen. Det er den drømmen Pusjkin fikk til, og jeg prøvde på.

 

Zarjanka

Zarjanka!

Zarjanka!

Du er vakker som ditt røde bryst!

Jeg elsker deg, jeg har så lyst

Zarjanka, zarjanka, zarjanka.

 

Min zarjanka

Syng meg en sang,

jeg vet du kan

Jeg vil du skal synge på russisk

Så synger du bare om fjerne land

 

Syng på hvilket språk du kan

om hvordan det gikk

med jenta som bar vann

 

Det gjør ikke noe

om jeg drikker lite grann

 

Det er så kaldt

i tankene

jeg vil til noe

varmere

Zarjanka

 

Zarjanka, min Zarjanka

La oss fly av sted

Til landet med gåter og diktere

Og drømmer som venter på å skje

Så du flyr først

 

Jeg er med.

Lyrikk12, Nr. 10

ES2012 (med redigeringer senere)

 

Variasjoner

Zarjanka!

Jeg kan sitte ved vinduet

dagen lang

for å få et glimt av deg

min Zarjanka!

 

Du er vakker som ditt

røde bryst

og du gir meg så

deilige tanker.

*

Rødstrupen og jeg – Zarjanka

Det er en rødstrupe utenfor mitt vindu

På russisk heter den Zarjanka

Og med en gang flyver tankene av sted

Jeg vil være med deg min Zarjanka!

Som en fugl

Noen dikt leker bare med ordene, prøver seg liksom litt, og ser om det blir til noe, uten å vite helt hva det skal bli, og om det ble. Som en fugl er et slikt dikt, det begynte som en lek med ord, som et forsøk på å skrive noe, så var det å se om det var noe der, uten å vite hva det skulle være, og om det ble.

Som en fugl

Som en fugl
Som en fugl
Som hun kom til meg
Mine vinger
Mine bein
Mine fuglebein
Og nebb
Som en fugl
Som en fugl
Kom hun til meg
Pip, pip

Nr. 105

ES2013 (tror jeg)

Et ønske om en fugl

Dette diktet er hentet ut fra Lyrikk11, der jeg forsøkte å gjøre det lenger, men ikke lyktes med det. Diktet er langt nok som det er. Og får plass i Diktsamling.

Et ønske om en fugl

Jeg kjente en grønnfink som trodde på engler

Det synger ingen fugler lenger

Og om vinteren er luften stiv

av frost

Hvem kan puste liv

i oss?

ES, Diktsamling, Nr. 84

Kjøttmeismorgen

Dette er et flott morgendikt for flotte dager.

Kjøttmeisen

En kjøttmeis sitter på taket

Hva snakker du om i dag, kjære kjøttmeis?

Har du lyst til å ta en prat om dagen?

At den er på vei

og har vært det mange timer nå!

At det er i sol den

og den vil gå høyere og høyere

og at dette er ingenting å snakke om

Det skal synges!

ES, Diktsamling: Nr. 79

I dag er det jeg

Dette diktet viser tilbake til dikt nummer 6. Men bare på gøy, selvfølgelig, det er tøysedikt. Dog må det sies at det bruker fuglemotivet, og er et ordentlig gladdikt. Det er forresten også et dikt det er gøy å lese opp, og da særlig linjene 8 – 10. Lest skikkelig, blir det veldig bra.

I dag er det jeg

I dag er det jeg
I dag er det jeg
I dag er det alle ting hender
for meg
Jeg har skrevet et brev
og sendt det av sted
Fuglene synger
Tenk så vakker det er mulig å være
jeg kan ikke tro det er sant
men det er det.
Her sitter jeg og synger med dem.
Jeg har skrevet et brev – det vil komme frem.

ES, Høst03, Nr 11

Fugleflukt

«Dette diktet har i det minste en fin setning. Utover det, er det ikke så mye positivt å si.» Sånn var min første innledning til dette diktet. Jeg leste det om igjen da jeg la ut lenke til det i oktober 2011, og jeg syntes fortsatt den omtalte setningen var fin, i likhet med flere av de andre setningene i diktet. Slutten var imidlertid helt håpløs, så jeg gikk inn og skrev en ny slutt, uten at jeg helt føler min redningsaksjon gav den fine setningen de fine omgivelser den fortjener. Diktet vil sikkert ikke ha så mange lesere som kan gjøre seg opp en mening, gjemt unna som den er i en post fra nå noen år tilbake.

Fugleflukt

To fugler flyver høyt i sky
Jeg kan ikke tro det
Det må være en bløff.
Det er så falskt som falskt kan være
I ekte forkledning
Er det lagt meg å mene

Jeg liker det ikke
Og er nødt til å se det
Alt som er vakkert
Jeg er ikke til stede.

ES, Diktsamling, Nr 44

Hvor er de hen nå da fuglene?

Dette diktet tilhører en kategori jeg har skrevet flere dikt i. Jeg ser for meg at det er en fyllik som uttaler dem.

Hvor er de hen nå da, fuglene

Hvor er fuglene hen?
Hvor er fuglene hen?
Jeg tror de skal komme igjen.
 
Jeg vet jeg har skrevet det ned
Fuglene er nok et sted
Fuglene er nok et sted
 
Det er nok å tenke på det
Jeg kan leve lenge bare på det.

ES, Diktsamling, Nr. 27