Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. Maskene i linje 3 leser jeg som strikkemasker, tankene og følelsene skal løses opp på den måten, mens det brennende hjerte skal i aske i linje 4. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

Advertisements

Hendene, av Tor Obrestad

Et litt enkelt dikt av jærdikteren Tor Obrestad (1938-) avslutter temaet norske samtidslyrikere i januar i år. Det er enkelt med det at det er lett å forstå, og lett å like, og det har en hverdagsvisdom av typen som blir mye brukt til støtte og oppmunting om dagen. Virkemiddelet er også enkelt. Hendene blir gjort fremmede, som et slags objekt som ligg på bordet og kikkar på meg, en slags antipersonifisering, om man kan bruke et slikt ord. Ikke besjeling, men avsjeling. Fremmedgjøringen er et klassisk litterært virkemiddel som fremdeles er et av litteraturens aller viktigste, det som gjør at du ser kjente ting på en ny måte. De tingene som ellers er så vanlige at du ikke legger merke til dem. Hendene er jo bare der, de har sin oppgave, er en del av kroppen, selvfølgelig er de det. Obrestad lar imidlertid hendene være selvstendige, de stiller spørmål, Kva vil du bruka oss til? De er et redskap til personens bruk. Og de har fått stemme til selv å spørre hva de skal brukes til. Så går diktet over i refleksjoner over hva disse hendene har gjort, hva de har vært med på, og med det får vi også en historie om hva personen som eier dem har gjort og vært med på. Henders vante egenskaper er med i diktet, sentralt i diktet, mange vil sikkert raskt komme opp med svaret «holde rundt andre med» eller «varme andre» om man satt og tenkte ut hva man har hendene til, eller svarer på spørsmålet diktet selv stiller (eller hendene selv stiller i diktet!). Det er så vanlige svar at man knapt registrerer det. Ved å legge inn elementet av fremmedgjøring, får Obstfelder oss til å tenke gjennom hva dette er for noe en gang til, og kanskje på en ny måte.

Jeg skrev at Tor Obrestad er jærdikteren. Jordbruksregionen i Rogaland, den flotte flate som strekker seg fra Boknafjorden mellom Stavanger og Haugesund til Dalane i sør med fjell og dal har fostret flere poeter og diktere, uventet nok. Det er jo en bonderegion, står uten universiteter og høyskoler, og få videregående skoler. Nå snakker jeg om det egentlige Jæren, slik vi som bor i området oppfatter det. Geologisk går nordgrensen ved Boknafjorden, sør for den er landskapet likt, men i folks hoder går nok grensen sør for Figgjoelven. Nord for den er det byområder, folk snakker litt annerledes, det er siddiser og Sandnesbuer, poeter som Sigbjørn Obstfelder og forfattere som Aleksander Kielland kan ikke godt kalles jærdiktere. De representerer Stavanger, de har andre interesser.

Jærdikteren skriver om Jæren, om naturen, om det storslåtte møtet mellom Storhavet i vest og de langstrakte jærstrendene, ord lånt av Arne Garborg, det er et landskap som inviterer til store refleksjoner over forholdet mellom mennesket og naturen, over livene vi lever. Alle jærdiktere skriver om dette landskapet, mest berømt er Arne Garborg, som både i romaner og i dikt (Haugtussa) så å si er originalen, her finner vi standardformuleringene, urkilden, kan man nesten si. Men også nålevende Helge Torvund har skrevet vakre og vare ord om Jæren og landskapet, slik også Tor Obrestad har gjort det. De har alle en spesiell plass blant Jærbuen, samtidig som de blir lest og regnet blant de betydelige også ellers i landet.

Tor Obrestad har mye til felles med giganten fra slutten av 1800-tallet, den viktige perioden i norsk åndsliv og identitet, den kulturelle storhetstiden, kan man trygt si. I likhet med Garborg reiste han ut og tok til seg strømningene i hovedstaden, samtidig som han bevarte sine røtter fra Jæren. Obrestad ble redaktør i tidsskriftet Profil, halvt jærsk (min far var fra Kåsen) som også jeg er, synes jeg dette er stort, tenk en av oss redaktør i et slikt stort og viktig tidsskrift! Det var profilkretsen som definerte hvordan tingene skulle være i litteraturen, et av de mest bevisste overtakelsene fra den yngre garde mot den eldre vi i Norge har sett. Selv Knut Hamsun og hans like kunne ikke oppvise noe lignende mot sine forgjengere, de laget ikke noe tidsskrift der de gjorde greie for sitt program, de reiste bare rundt og holdt foredrag med litterære angrep. På 60- og 70-tallet ble det gjort meget bevisst, det har blitt sittende med navnet «profilkretsen», de mente diktningen skulle være politisk, at kaffekoppen skulle være kaffekoppen (altså at man skulle slutte med de veldige metaforene, at tingene alltid skulle være noe annet), og man skulle eksperimenter, særlig med formene. Tor Obrestad skrev på denne tiden romanen Sauda. Streik!  En roman som er på pensum i norsk litteraturvitenskap, fordi den så tidlig og så tydelig visker ut skillene mellom romanen og dokumentaren, det er en roman som ikke er fantasti. Og den er politisk som bare juling.

Siden har Obrestad i likhet med så mange andre blitt mindre politisk. Men han har skrevet videre, i en rekke sjangre, engasjert seg i debatten, vært fremme i avisene, akkurat som giganten Garborg. De tidlige diktsamlingene hans er politiske, så til de grader, nesten så man kan kalle dem revolusjonære. Titlene på samlingene indikerer hva det går i Vårt daglige brød (1968), Den norske løve (1970), Sauda og Shanghai (1973), Stå saman (1974), mens Vinterdikt (1979) vel markerer et slags skille, der noen dikt er politiske som før, mens andre henvender til naturen og årstidene, og da som vi finner dem på Jæren. Siden er det annerledes. I Mimosa, myosotis, rosmarin (1994) er det reflekterende, inadvendte dikt, slutt på politisk sprengkraft, nå handler det om å være menneske.

Det er fra denne samlingen dagens dikt er hentet. Man kan godt kalle det politisk, for det handler om å ta vare på hverandre, ta i mot de som kommer og er trøtte, leseren kan selv reflektere videre og tenke over hvem det kan være, og hvordan det skal gjøes. Det er imidlertid mer å gjøre om medmenneskelighet, enn politiske revolusjoner. Diktet er på det personlige plan, ikke på det samfunnsmessige.

Hendene

Hendene mine ligg på bordet og kikkar på meg.

Kva vil du bruka oss til?

Barn har blitt rolege i dei hendene.

Kvinner har sagt til meg

at varmen der har gitt dei kraft.

Men dei eg har villa gi varmen til har avslått

eller har hatt andre hender.

Og dei som ville ha

kunne eg ikkje gi det til, makta det ikkje.

 

Hendene. Lunken av brøddeig ligg i dei,

trælane etter spadeskaftet og fingerstyrken

etter skrivemaskintastane sine utallige repetisjonar.

Likevel kjende eg ikkje mine henders sirkel

eller kva som batt dei saman.

Nå veit eg det.

Vissa fyller meg med ei glede

eg ikkje kan forklare deg, dei må gjera det sjølv.

For dei kan vera puter

kring dei smale akslene dine.

Dei ligg på bordet og ventar

når du kjem hit og er trøytt.

 

fra Mimosa, 1994

Ord- og språkforklaringer

Moderne norsk skal alle kunne lese og forstå enten det er skrevet på bokmål eller nynorsk, alle som finner frem til denne bloggen skal også kunne forstå ordene som er brukt i diktet. Det er imidlertid noen passasjer der det kanskje ikke er så lett å forstå meningen med dem. Og det er enkelte ord i diktet som ikke blir brukt muntlig av den nye generasjonen, og som dermed kan få det tilsvarende ordet som blir brukt. Det dreier seg om ordet batt, som enkelt og greit betyr «bandt (bokmål: binde – binder – bandt – har bundet, nynorsk: binde – bind – batt – har bunde«. Trælar er et fortykket hudparti på håndflaten, ordet brukes både på bokmål og nynorsk, og staves træl. Akselen er kroppsleddet mellom halsen og det som holder kroppen og armen sammen, jeg vet ikke om det er noen egentlig forskjell mellom aksel og skulder. Kring er omkring, om noen skulle være i tvil om det.

Første strofe skulle være helt grei å forstå. I andre strofe finnes vendingen kjende eg ikkje mine henders sirkel, fulgt av eller det som batt (bandt) dei saman. Den er vanskeligere. Hendenes sirkel kan være sirkelen hendene og armene danner når man holder rundt noe, eller lager en sirkel med dem. Hva som binder dem sammen kan være konkret og biologisk, altså hva det er som gjør at kroppen vår og leddene henger i hop, eller det kan være hvilke krefter det er som gjør at man vil bruke hendene til å holde rundt noe. Setningen under, Nå veit eg det, kan tyde på det, men jeg vil alltid være forsiktig med å gjøre meg bestemte tolkninger. Obrestad er også vag når han skriver om akkurat dette, det er noe han ikkje kan forklara deg, og det litt underlege: dei må gjere det sjølv. Det tolker jeg til at det er hendene som må gjøre det. For meg er det ganske uforståelig.

Kanskje er det også litt vanskelig i det følgende, at hendene er puter kring dei smale akslene dine (igjen tolker jeg dei til å peke tilbake på hendene). Det gjelder nok i overført betydning, såpass er klart, men akkurat hva meningen skal være er litt uklart, hvordan dette skal være et bilde på noe rent utover at hans hender skal være beskyttelse for en annens aksler. På akselen er det vanligvis man bærer noe, så det har antagelig noe å gjøre med at hendene også skal hjelpe med å bære, eller skal gjøre at det man bærer ikke gnager så.

Kommentar til diktet

Det er nesten et slags prosadikt, dette diktet her. Det er vanlige setninger satt sammen, språket er ikke videre poetisk, verselinjene er ikke særlig verseaktige. Linjedelingen skiller det fra en vanlig, flytende prosatekst, men det er ikke slik at den gir diktet noen utvidet mening, i hvert fall ikke fra hva jeg kan se. Rytmen er fri, rim er det ikke, ikke har diktet noen av de dystre motivene og temaene fra modernismen, og heller ikke leken og moroa fra postmodernismen. Det er snarere slik at det bare gir blanke i all litterær tradisjon, og skriver tingene rett frem, enkelt og greit.

Kanskje går det med det an å si at Obrestad gjør diktet mer personlig? Han stiller seg veldig åpen og forsvarsløs i dette diktet, barn har blitt rolege i dei hendene, det er nok hans egne barn eller barn han har et nært forhold til, det her er snakk om. Det samme gjelder kvinnene som sier hendene har gitt varme. Hva det ligger i at han ikke har kunnet gi varmen til dem han ville, ser jeg ikke som min oppgave å begi meg ut på å forklare. De har avslått, eller har hatt andre hender. For meg vil dette bety de jeg har forsøkt å nå, eller har villet nå, men ikke har greid, også fordi de ikke har vært interessert. Avslutningen på strofen handler også om ikke å greie det, om å komme til kort. Og dei som ville ha/ kunne eg ikkje gi det til, makta det ikkje.

Strofe nummer to begynner konkret og meget personlig. Det beskriver en sansefornemmelse, lunken fra brøddeig, alle som har bakt brød med egne hender vet hva det betyr. Gode poeter er mestere i å få frem slike sansefornemmelser, gjerne slike som er helt hverdagslige, men i dikt og skrift er friske og originale. Trælene etter spadeskaftet,  det skriver gårdsgutten, arbeidskaren (uten at jeg vet noe om Obrestad har arbeidet på gård), også det er noe alle som har utført lignende arbeid har erfaring med. Kraften etter repetisjonene på skrivemaskintastene ligger imidlertid for den svært produktive dikteren og forfatteren, det er ikke for alle og enhver, på ny er diktet dypt personlig.

Kanskje skal jeg her i tolkningen forsøke å finne en ny mening i de neste linjene, om ikke å forstå mine henders sirkel, eller ikke å kjenne, som det står. Vendingen begynner med likevel, noe som kan indikere at på tross av alt dikteren har brukt hendene til, alt de har bakt brød, spadd jord og skrevet dikt og kloke tekster, så kjenner han ikke hendenes gåte, så å si. Her er det noe han ikke har svar på. Noe gåtefullt. Setningen Nå veit eg det trenger ikke være at han nå vet hva det er som binder hendene sammen, eller hva hendenes sirkel er for noe, det kan også være det betyr at han nå vet at han ikke kjenner disse tingene. Kanskje opererer jeg nå med skoleelevens forsøk på å tvinge mening ut av en tekst og en tekstlinje han eller hun får ingenting ut av, man er ikke plent nødt til å forstå alt i et dikt eller en avansert tekst, det er en utbredt misforståelse, noe er så uklart at det ikke lar seg forstå. Noe vekker bare ikke gjenklang i én.

Uansett må vi nok ha med at diktet både åpner og slutter med at hendene ligger på bordet. Først kikker det på jeg-personen, i et personlig dikt som dette får jeg ikke dette til å være andre enn dikteren selv. Til slutt ligger de og venter, på dem som kommer og er trøtt. Jeg tror jeg vil holde meg til den tolkningen jeg la inn innledningsvis, at dette er et dikt om medmenneskelighet, og at hender er til for å varme hverandre, støtte hverandre og hjelpe hverandre. Kanskje er det også dette som er hendenes sirkel, og det som binder dem sammen, medmenneskelighet og nestekjærlighet. Om jeg skal våge så store ord inn i min tekst, som attpåtil er en tolkning av en annens tekst. Kanskje er det slik at hendene ikke utførte sin egentlige oppgave da de bakte brød, spadde jord og skrev dikt, kanskje er ikke dette egnet til å binde dem sammen, kanskje utfører de best sin oppgave når de kan være puter på en annens skuldre, og være der noen kommer og er trøtte.

Kanskje. Jeg er ikke den som vil låse diktet fast til en bestemt tolkning, og håper at hva jeg har skrevet om det gjør det lettere, ikke vanskeligere, å lese.

Skolissene sa

Noene av diktene i Diktsamling er skikkelig fine. Dette er blant dem. Det  bygger på skolissediktet, som også er postet her i samlingen, og det var et forsøk på å skrive noe som skulle få plass i Lyrikk13. Ingenting av det jeg skrev om skolissene fikk plass der. Det var fordi jeg ikke fikk til dette diktet, Skolissene sa, før nå.

 

Skolissene sa

 

Hvem er vi? Hvem bryr seg om oss?

 

Og skoene under dem

lo så godt

Ja, en verden har vi fått

 

Å leve i

Og bli tråkket i

Og havne i søla i

 

Så kom ikke her og si

At det ikke er lett og greit å bli

 

satt inn i en verden

bare å bli knyttet sammen i.

 

Nr. 107

ES2013 (ferdig 2015, hvorfra diktet ble tilbakepostet)