Gamle dikt: Du kjenner ikke meg…

August 1996 var jeg 22 år, og reiste tilbake til Bergen for en høst som ikke skulle gå så altfor bra, etter en vår som ikke gikk så altfor bra. Noen av diktene jeg skrev i den perioden var litt mer enn de vanlige sekslinjersrimeriene jeg hadde skrevet hittil. De var langt i fra stor kunst, til det leste jeg altfor lite ennå selv, men det var litt mer enn det hittil hadde vært. Det var litt ut i litt mer ukjent innhold, og det var litt ut av sekslinjersformen i noen av diktene. Som stor fan av meg selv, det må jeg nok innrømme at jeg er, tross alle mine feil, så er jeg stor fan og mer enn normalt interessert i min egen utvikling, og hva som har skjedd meg. Jeg vet ikke om følelsene jeg her uttrykker er oppriktige, men hadde jeg dem, er jeg stolt av dem.

Du kjenner ikke meg, jeg er her hver dag

Hver dag går jeg i gatene her

Ingen i gaten vet hvem jeg er

Som en fugl uten vinger, eller hva det kan kalles

Går jeg de gater og kan ikke annet

Ikke noe spesielt mål å nå

Det er bare dette, bare å gå.

ES1996

Jeg er en stein

Dette diktet er ikke av de lystigste. Men fint er det, og et høstdikt er det. Mer skal det ikke til.

Jeg er en stein

Av og til
skulle jeg ønske
jeg hadde muligheten
til å kle meg ut
og bli mine klær
bli den jeg er
jeg vil kle meg ut som en stein
og stille meg opp
midt i et selskap
med min steinete kropp
så alle kunne få se
at jeg
er ikke med
jeg er en stein
der har du meg
midt i et selskap
sitter jeg.

ES, Høst03, Nr 8