Sonett 43, av William Shakespeare – When most I wink, then do mine eyes best see

De tunge sonettene med utroskap og sjalusi er forbi, nå lengter poeten på ny til sin kjærlighet uten at hva som skjer i virkeligheten er med på å forkludre forholdet. Nå er det drømmen og lengselen som skal beskrives, en tid der sonettskriveren og hans elskede er atskilt fra hverandre. I sonnet 43 skjer det vakkert, med å beskrive hvordan den elskede viser seg for poeten i drømme, og på den måten gjør natten skinnende lys som dagen!

Sonnet 43

When most I wink, then do mine eyes best see,
For all the day they view things unrespected;
But when I sleep, in dreams they look on thee,
And darkly bright, are bright in dark directed.
Then thou, whose shadow shadows doth make bright,
How would thy shadow’s form form happy show
To the clear day with thy much clearer light,
When to unseeing eyes thy shade shines so!
How would, I say, mine eyes be blessed made
By looking on thee in the living day,
When in dead night thy fair imperfect shade
Through heavy sleep on sightless eyes doth stay!
All days are nights to see till I see thee,
And nights bright days when dreams do show thee me.

Min oversettelse

Sonett 43

Når jeg blunker mest, ser mine øyne best
For hele dagen ser de uvedkommende ting;
Men når jeg sover, i drømme ser de på deg
Og mørkt skinnende, er skinnende i mørket rettet.
Så du, hvis skygge gjør skygger skinnende
Hvordan ville vel din skygges form forme et skue
I den klare dagen med ditt mye klarere lys
Når til sovende øyne din skygge skinner sånn!
Hvordan vil, sier jeg, mine øyne bli gjort velsignet
Med å se på deg i den levende dag
Når i den døde natt din fine ufullkomne skygge
Står gjennom tung søvn i øyne som ikke ser.
Alle dager er netter å se til jeg ser deg
Og natten lyse dager når drømmer viser meg deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Språket i denne sonetten, og oversettelsen av den, krever litt forklaringer. Det er ulik bruk av ordet skygge (shadow, shade), som særlig gir noen utfordringer. Jeg har forsøkt å lage en leselig oversettelse og gjendiktning. Så er kommentarene under for spesielt interesserte.

Unrespected er satt sammen av un– (ikke-) og respect (respektere), men skal i denne sammenhengen bety noe i retning av «ting det ikke er verd å respektere». Altså uviktige ting, ting det ikke er vits å legge merke til, ting dem uvedkommende. Bright (lys, skinnende) er et ord som blir brukt mange ganger i sonetten. Da er det god oversettelse å bruke det samme ordet også på norsk. Altså skinnende. I linje 3 er darkly adverb, altså «på en mørk måte», så vi får en motsetning med «skinnende på en mørk måte», eller mørkt skinnende. Meningen er at øynene er bedre egnet til å se deg skinnende i mørket, i drømme, med øynene igjen. Da er de rettet rett mot objektet, deg, den elskede, som står frem lys og klar og skinnende, omgitt av mørke.

I linjene 5 – 8 stiller sonettskriveren det retoriske spørsmålet hvor deilig ville vel ikke den elskedes virkelige tilstedeværelsen i dagslys være, når den forestilte (drømte) tilstedeværelsen skinner så sterkt for øyne som er lukkede. Bruken av shadow (skygge) i denne sonetten har slektskap med bruken av samme ord i sonett 27, der det blir brukt nesten som kontrast til substans. Det er altså sånn den elskede forekommer den elskende i drømme, det er ikke selve ham, det er bare skyggen av ham. Og denne skyggen har egenskapen av å skinne, både her i linje 5 i sonett 43, og i linje 10 i den vakre sonett 27. I nyplatonisme er denne kontrasten mellom skygge og substans beslektet med forskjellen mellom kropp og sjel. Hos Platon er skygger den sansbare virkelighetens gjengivelse av ideene, det ideale. Ideen er substansen, skyggen er bildet. Skyggen er altså ikke den egentlige tingen, men alt vi kan sanse og se er skygger. Se også sonett 37, der det er denne betydningen av skygge som er brukt. Happy er glad, men på norsk står adjektivet glad veldig dårlig til intetkjønn (et «glad» show for happy show, lyder dårlig). Derfor bruker jeg det sterkere lykkelig, og oversetter show med skue, blant mange alternativ. Engelsk kan skille mellom ordene shadow og shade på en måte som norsk ikke kan, vi må bruke «skygge» på begge, og det ser litt rart ut. Jeg setter opp shade i gloselisten, ordet shadow tilsvarer veldig langt på vei det norske skygge. I linje 8 må jeg gjøre en omskriving av unseeing, siden vi på norsk ikke så lett kan si «useende», som engelskmennene kan si sitt tilsvarende.

Meningen i linje 9 til 12 er at poeten spør hvor velsignet øynene ikke ville bli, om de fikk se på den fullkomne skjønnheten som han er lys levende om dagen, i stedet for bare å se konturene av ham, skyggen av ham, om natten.

Konklusjonen er at dette skifter dag og natt for den elskende. Dagen er som natten, mørk og død, siden den elskede ikke er å se i den, mens natten er lys og levende, siden drømmene til den elskende der viser ham den skjønnede elskede!

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

wink 1. blunke (med) 2. blinke (til)glimte
bright 1. klarlyslysendeblankspeilblankglinsendeskinnende 2. gladgledesstrålendelykkeliglys 3. (om farge) klarsterkhøy- 4. våkenoppvaktbegavet
shade 1. (også overført) skygge 2.  (også overført) (farge)nyansesjatteringvariant 3. anelsesmule 4. (lampe)skjerm 5. (amer., også window shade) rullegardin 6. øyenskygge 7. (poetisk) spøkelse

Kommentar til sonetten

Det er et vakkert og velkjent motiv som her blir mesterlig utført. Hele sonetten er satt sammen av kontraster mellom lys og mørke, liv og død, virkelighet og drøm, tingen og skyggen av den, og siden den elskede stadig befinner seg i det negative av disse to kontrastene, så blir det hele snudd om, fordi den elskede lyser opp i mørket, og gir liv til den døde natten. Sonetten står også i gjeld til Platon, der den elskende er mennesket i hulen, som må ta til takke bare å se skyggen av tingen. Men skyggen av den skjønne elskede, er så vakker, at den elskende konkluderer lyst og fint i en avslutningslinje som rent gnistrer av glede med lyse ord og lyse vokaler.

De gode sonettene til Shakespeare er kjennetegnet av fortettet innhold, betydning på flere nivåer og overflod av de virkemidlene som blir brukt. Her er ordene og ordparene som blir brukt shadow, bright, eyessee, dream og daynight. Disse ordene kommer igjen og igjen nedover i sonetten, i forskjellige betydninger, som belyser og kommenterer hverandre. Det er også gang på gang ord som gjentas i samme linje, ofte i forskjellig ordklasse, som bright – bright i linje 4,  shadow – shadows i linje 5, form – form i linje 6, clear – clearer i linje 7, og kanskje også darkly – dark i linje 4. See – see i konklusjonen, linje 13, er nøyaktig samme betydning, så det blir litt annerledes.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er under arbeid, og står her i uferdig versjon. Jeg hadde veldig lyst til å beholde rimene i linje 1,3, 13 og 14, slik det er i originalen, men det ble ikke godt. Det ser også ut til at jeg må gi slipp på det retoriske grepet i linje 6, med skyggers form få forme, det blir for mange stavelser, så jeg må droppe formen form forme, for å si det med et smil.

Sonett 43

Når mest min’ øyne blunker, best jeg ser.
For hele dagen ser de dumme ting;
Men i min søvn, i drømme, ser de mer
Og mørke skinn, er skinn med mørkt omkring.
Så du, hvis skygge gir skygger skinn
Hvor vil vel skyggen forme herlig få
Til klar en dag, fra klare kilden din
Når skyggen din i søvne skinner så!
Hvor vil mitt øye bli velsignet gjort
Med det å se på deg den levend’ dag
Når i den døde natt din skygge sort
Står gjennom øynes tunge søvn i lag.
Hver dag er natt å se til jeg ser deg
Og natt blir dag når drøm deg viser meg.

ES2018

Sonett 27, av William Shakespeare – Weary with toil, I haste me to my bed

Tiden er inne for et høydepunkt blant sonettene til William Shakespeare. Sonett 27 innleder en ny gruppe på 4 sonetter, frem til nummer 30, hvor stemningen er roligere og mer ettertenksom. Tankene går også mer inn på den elskende selv, på poeten, og hvordan han føler seg i kjærligheten til den skjønne elskede. Det er et poeng i disse fire sonettene at den elskede ikke er til stede, den elskende er alene, og får således rikelig anledning til meditativ tenking. Dette er også et typisk motiv i mange andre klassiske sonetter, og klassiske dikt, og det er et tema som aldri vil bli uttømt. Elskende vil alltid fortsette å gi uttrykk for sine tanker til en elsket som ikke er til stede.

Denne sonetten, nummer 27, er en sonett som passer å leses om kvelden, når den man elsker er langt unna. Den passer kanskje ekstra godt hvis forholdet til den elskede er uavklart, hvis man har en del ting å tenke gjennom. Denne sonetten gir med forunderlig ro uttrykk for den stemning og de tanker man kan ha da. Jeg ville gjerne hvis jeg hadde kontroll over lesningen deres, lesere, satt i gang en metronom på sakte fart, og lest sonetten langsomt og uungåelig gjennom, tikk – – – takk, tikk – – – takk…

Sonnet 27

Weary with toil, I haste me to my bed,
The dear repose for limbs with travail tired;
But then begins a journey in my head
To work my mind, when body’s work’s expired:
For then my thoughts–from far where I abide–
Intend a zealous pilgrimage to thee,
And keep my drooping eyelids open wide,
Looking on darkness which the blind do see:
Save that my soul’s imaginary sight
Presents thy shadow to my sightless view,
Which, like a jewel hung in ghastly night,
Makes black night beauteous, and her old face new.
Lo! thus, by day my limbs, by night my mind,
For thee, and for myself, no quiet find.

Min oversettelse

Sliten av strev, jeg skynder meg i seng
Den kjære hvile for lemmer slitne av reise
Men så begynner en reise i mitt hode
Å virke med sinnet, når kroppens virke går ut
For da har mine tanker – fra fjernt hvor jeg er –
Til hensikt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og jeg holder mine hengende øyelokk vidåpne
Ser på det mørket som blinde kan se
Foruten min sjels imaginære syn
Viser din skygge til mitt synsløse blikk
Som, lik en juvel hengt i uhyggelig natt
Gjør svart natt fager, og hennes gamle ansikt nytt
Se så! Om dagen mine lemmer,om natten mitt sinne
For deg, og for meg, ingen ro vil finne.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen gikk sammen med resten av posten gjennom en liten revidering desember 2018. Ved å bruke også Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter ble jeg oppmerksom på et problem i ordvalget for moderne engelsk, sammenlignet med det som står i førsteutgaven av sonettene, Quarto fra 1609. Det dreier seg om ordet ‘trauaill’, som kan være enten travel (reise) eller travail (slit). Nettsiden Shakespeare sonnets gjør ikke noe poeng av dette, og bruker travel helt uproblematisk. Engelsk Wikipedia har travail, mens Shakespeare-appen min bruker travel. Ellers ser det på nettet ut til å være flittig bruk av begge deler. På meg ser det ut til at tradisjonen har vært å bruke travel, men Oxford-utgaven, som er fra 2002, setter inn travail. Begge deler gir mening. I originalen står det altså trauaill, et ord som ikke lenger blir brukt. Det er ganske åpenbart at Shakespeare bruker ordet i et ordspill, og det er dette som er argumentet for Oxford-utgaven å sette inn ordet fra originalen (Q’s form has been retained). I oversettelsen har jeg forsøkt å få med både «reisen» og «slitet». Her er også at det hadde vært fint å kunne oversette travel og journey med forskjellige ord, på norsk blir reise brukt for begge, men det er tydelige nyanseforskjeller på engelsk. Travel er generell reise, men journey er lenger og mer omstendelig, og gjerne i overført betyding. Jeg oversetter work med virke, de to ordene har jo samme opphav, og det passer med det senere «kroppens virke». I gjendiktningen bruker jeg arbeid.

Abide kan fra gammelt av oversettes med «bo», og det er nok det som er meningen her. Zealous pilgrimage kan ikke forstås skikkelig uten at man forestiller seg hva en nidkjær pilgrimsreise innebar på Shakespears tid, det var månedsvis på reisefot, hver dag med ny overnatting på mer eller mindre ukjent sted, hver dag på vandring til fots eller med hest og kjerre. Merk også at adjektivet Zealous (hengiven, dedikert) på Shakespeares tid ble flittig brukt om religiøs hengivenhet, passende for en pilegrimsferd.

Uttrykket sightless view gir en utfordring på norsk, siden vi egentlig ikke skiller mellom sight og view, og oversetter begge med syn. Sightless er også lydlig et mye vakrere ord enn synsløs, men jeg har ikke noe bedre å komme opp med. Ordlisten foreslår «blind» eller «usett». «Blikk» for view er også en nødløsning. I linje 12 viser her (hennes) tilbake til natten, ser det ut for, det er nattens gamle ansikt som blir nytt, ikke den man ser for seg. Denne siste kvartetten var den vanskeligste i gjendiktningen.

Det lille ordet lo! blir sjelden brukt, og er en liten nøtt. Kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «se!» (det blir  alltid brukt med utropstegn), Dr. Ledger viser også til at det har en mildt forsterkende betydning.  På norsk blir det nok riktig å oversette Lo! thus med «se så!», som jeg har gjort. Jeg har tatt meg den frihet å oversette mind med «sinne» i linje 13, for å få litt finere rytme.

Siden denne sonetten har et ordvalgsproblem i moderne engelsk, har jeg lagt inn originalen fra Quarto 1609 under gloselisten. Merk at «original» for Shakespeare som regel må i gåseøyne, det er ikke noen original å slå seg til ro med. Også de første trykte utgavene av tekstene hans inneholder feil, og tvilstilfeller, og det er ikke sikkert Shakespeare selv gikk god for dem. Det gir dog et innblikk i hva som har skjedd, i overgangen fra denne til moderne engelsk, og videre til norsk og andre språk. Ordet det dreier seg om er altså trauail, i linje 2.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Der er det kunnskapsforlagets blå ordbøker som blir brukt.

toil 1. hardt arbeid, slit, strev, mas, møye, anstrengelse 2.  (gammeldags) kamp, strid
trauaill –> travel 1. reisingdet å reise (..) travail 1. slit og strevmøyemas 2. pinesmerte 3. (fødsels)veer
journey (spesielt til lands og overført) reise
repose (litterært) 1. hvile, fred, søvn 2. harmoni, sinnsro
expire 1.gå ut, forfalle, opphøre, utløpe 2. puste ut, ekspirere 3. utånde, trekke sitt siste sukk, 4. (litterært) slukne
abide 1.  (om regel, bestemmelse) overholde 2. utstå (i nektende og spørrende setninger) 3 . (litterært) avvente, vente (på) 4. (litterært) vedbli, forbli 5. (litterært) oppholde seg, ha opphold, bo
zealous nidkjær, full av brennende iver, brennende, glødende
drooping 1. hengende, synkende, lutende 2. vissen, svak, matt 3. nedstemt, nedslått, motløs
eyelid øyelokk
sightless 1. blind 2. (poetisk) usynlig, usett
ghastly 1. fæl, uhyggelig, redselsfull, ekkel, skummel 2. (hverdagslig) grusom, forferdelig 3. svært dårlig 4. spøkelsesaktig, likblek

Originalen, Quarto 1609

WEary with toyle,I haſt me to my bed ,
The deare repoſe for lims with trauail tired,
But then begins a iourny in my head
To worke my mind,when boddies work’s expired.
For then my thoughts(from far where I abide)
Intend a zelous pilgrimage to thee,
And keepe my drooping eye-lids open wide,
Looking on darknes which the blind doe ſee.
Saue that my ſoules imaginary ſight
Preſents their ſhaddoe to my ſightles view,
Which like a iewell(hunge in gaſtlynight)
Makes blacke night beautious,and her old face new.
Loe thus by day my lims,by night my mind,
For thee,and for my ſelfe,noe quiet finde.

Hentet fra; http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/27. Faksmile finnes på: https://en.wikipedia.org/wiki/Sonnet_27#/media/File:Sonnet_27_1609.jpg

Kommentar til sonetten

Denne sonetten er én jeg personlig liker veldig godt. Det er noe gjenkjennelig med den, hvordan man etter dagens slit og strev skal gå til sengs, og så går tankene til den man elsker, et annet sted. Den setter svært godt denne stemningen, der man er sliten og trett, men likevel ikke vil kunne finne fred.

Sonetten sammenligner altså den anstrengende reisen den elskende poeten foretar om dagen, med den langt mer anstrengende sjelelige reisen som foregår om natten. Eller, avhengig av hvordan man oppfatter ordet trauail, i Quarto 1609, om det dreier seg om en reise (travel) eller slit (travail). Poenget forblir det samme. Om natten er det bare kroppen som blir sliten, om kvelden er det sinnet som ikke får hvile.

Som vanlig består denne sonetten av tre deler, før den avsluttende konklusjonen til slutt. De tre delene kalles kvartetter, siden de har fire linjer, og konklusjonen kalles kuplett, siden den består av to. I den første kvartetten settes premisset, den elskende går til sengs, for å avslutte dagens reise, og begynne nattens. I kvartett to blir tanken utviklet, med hvordan han har planer om en pilegrimsreise til den elskede. Pilegrimsreise blir brukt om steder som er hellige, og den hengivne pilegrim lar seg aldri rokke for å nå frem til sitt mål.

Siste halvdel av kvartett to, og den siste av de tre kvartettene, forsøker å forklare hvordan han likevel ser for seg den elskede, tross at han befinner seg i natten, i mørket, og at den elskede er langt unna. Han ser skyggen (shadow) av den elskede. Skyggen står gjerne i kontrast til substans, der substansen er tingen, skyggen er tanken om tingen. Her kan nok kanskje også tankene gå til Platons idelære, der skyggen er representasjonen av ideen, det fullkomne. Videre i sonetten blir skyggen sammenlignet med en juvel, som her den henger i natten, foran den elskedes åsyn, i tankene hans, gjør hele natten vakker og skjønn (beauteous). Det er poeten som får det fantastiske frem ved sin elskede, selv skyggen, tanken, er nok til å få svart natt ny og vakker. Tenk da på hva den elskede selv kan gjøre! Dette er et kjent og mye brukt virkemiddel, der man tar for seg en liten del av tingen, og fremhever det til noe fantastisk.

I første versjon av denne kommentaren skrev jeg også at det er bemerkelsesverdig hvordan en slik uro som man finner i sonetten, blir så rolig presentert. Det er en uro som den elskende liksom er fullt ut forsonet med. Dette er livet han har. Dette er sånn det er. Det kan også leses slik, at han er så sliten, at han ikke orker å kave og uroe seg mer, fordi den han elsker ikke er der. Det er den stille lengselen, etter noe som er langt unna, og som man elsker høyt. Da finner man ikke hvile om natten heller, da får man ikke fred, verken i kropp eller sinn.

Olia, Bach, Tog Simferopol - Kiev, 2009

Min gjendiktning

I gjendiktningen har jeg forsøkt så godt det lar seg gjøre å beholde rimene, den femfotede jamben og meningsinnholdet, samtidig som resultatet skal være forståelig på norsk. Det er sjelden mulig å få det helt i orden,

Sonett 27

Og trøtt av strev, går hastig jeg i seng
Den kjære ro for kroppen reisetrett
Men så begynner hodets reise, tenk
Arbeide mitt sinn, når kroppens strev er lett
Da har min tanke – fra stedet mitt –
Tenkt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og mine matte øyne åpnes vidt’
Å se det mørket blinde ser i vei.
Foruten sjelens imaginære syn
Fremviser skyggen din mitt blinde blikk
Liksom i grøsset natt juvelen fin
Gjør svart natt fager, nytt hennes ansikt
Se så! Ved dag min kropp, ved natt mitt sinn
For deg, og for meg selv, ei ro vil finn’.

ES2018