Hun må

Dette diktet er ytterst fortvilt. Det er skrevet av den gang 33 år gamle Eivind Salen, som den gang satt uten en kvinne, og tok en titt på seg selv og sin kropp. Hanså mange feil og merkelige ting, han skjønte at i dette var det ikke mye som passet inn i en ung kvinnes drømmer, han satte sitt håp i at han ville finne ei som ville gjøre noe godt for andre. En som ville ta ham som han var, akseptere alt det rare han så, alle feilene og manglene, og ta ham som han var. Gjerne med ønske om forbedring. Det er et dikt skrevet i redsel, hva i all verden er det meg, hvordan er jeg havnet i livet jeg lever? Finnes det noen som kan forstå det bedre enn jeg? Og som kan elske meg som jeg er? Det er universelle ønsker, og blir alltid vakkert når det blir skrevet ned i et dikt.

Hun må

Hun må når jeg kommer

med bare meg

slik som jeg er

slik som jeg egentlig er

slik som ingen andre får se at jeg er

men bare hun får se at jeg er

når jeg kommer som dette

til henne

og hun er den som får se det.

Så må hun vite bedre enn jeg

hva i all verden det er med meg

ES2007, Nr. 11

Herregud (Et fortvilet dikt)

Dette diktet het originalt «Et fortvilet dikt», og har bare når det blir postet her på bloggen fått litt parenteser rundt seg.

Et fortvilet dikt (Herregud)

Jeg har behov for å skrive tre fire ganger

Herregud, herregud, herregud

Herregud

Herregud for femte gang

og Herregud for sjette gang

Herregud

Det ble sju

Herregud

Åtte ganger

Jeg tror ikke det hjelper

å skrive det to ganger til

Herregud, herregud.

ES, Diktsamling, Nr 60, Lå en stund i lyrikk07, mye ble flikket i 2009

Når det ikke er mer igjen

Det aller siste tirsdagsdiktet for i år, og kanskje for alltid, vil være dette, passende.

Når det ikke er mer igjen

Når det ikke er mer igjen
når det er
ikke mer
igjen
Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det frem
Tro meg
Tro meg
Mitt hjerte banker
Mine øyne er blanke
Jeg skriver
Jeg skriver
Når det ikke er mer igjen.

ES, Lyrikk05, Ekstra

Nyttårsdiktet

Et litt tidlig nyttårsdikt. Det har seg slik at jeg følger diktsamlingene mine strengere enn kalenderen, og dette er nummer 12 for samlingen Høst03. Det er ikke et lystig nyttårsdikt, men lystige nyttårsdikt finnes det nok av. Dette diktet fantes ikke – før nå.

Nyttårsdiktet

Godt nytt år til alle
Det gamle er ferdig
Det samme kan sies om meg
Jeg sitter med glasset
og flasken i hånden
mine ensomme venner og jeg

Om verden var fattig
og jeg var den rike
da skulle jeg kjøpt en rakett
og sendt den i luften
skutt opp den med rampe
da skulle alle få sett

Godt nytt år min kjære
jeg har deg i hånden
vær snill, bli ikke tom
og jeg tar deg til munnen
hvisker deg amen
den bunnløse sorgen kom

Så er det over
Ingen ting venter
Her er et år som skal gå
Og i det skal hende
kan jeg bare glemme
jeg går og legger meg nå.

ES, Høst03, Nr 12

eivindklovn

God påske

Det er ikke akkurat påske, men dette diktet er skrevet i påsken, og er det tredje diktet i samlingen Lyrikk05.

God påske

God påske, min venn
Du har sett det før
Du snakker med deg selv
Slik jeg også gjør
For hvem andre er det
som snakker med meg
eller deg
eller hvordan det blir
God påske, min venn
Du verden, det svir.

ES, Lyrikk05, Nr 3

Påske05

Enda et forsøk på graving

Dette er dikt nummer 10, det henger sammen med nummer 10 i alle samlingene jeg skrev på denne tiden, og med nummer 5 i denne samlingen her. Det er en oppdiktet karakter, det må være sagt, selv ikke jeg blir så fortvilet som dette.

Enda et forsøk på graving

 

Jeg sier til verden

Som ikke vil høre

Nå skal det bli noe av

Jeg levde og levde

Så godt som jeg kunne

Nå skal jeg ned i min grav!

 

Du skal ikke be meg

Om å la være

Fra nå av er gråten hos deg

Jeg går i graven

Og der skal jeg råtne

Mens du skal bli pint av meg

 

Nå er det din tur

Til å trygle og angre

Nå skal du få lov til å se

Din pest og din plage

Din forbannede vorte

Endelig graver seg ned!

 

Og ingen skal være med!

Min sorg er det ensomste sted!

Forsvinne er alt jeg vil!

Borte fra verden

og alle de tanker

Hjelp med da! Vær så snill!

ES2003, Nr 10

Flere toner fra kjelleren

Dette diktet hører med blant kjellerdiktene. Også i samlingen Sanger for Jan Erik kommer et slikt dikt, det er en samling jeg poster om fredagene, og jeg tror kjellerdiktet er nummer 11. De er skrevet på bakgrunn av noen teaterstykker som jeg arbeidet med på den tiden, Spaghetti, som jeg allerede hadde satt opp, og spilt i sammen med Georg Francis i kjelleren i Hans tanks gate 18, og forresten også på IDEA-festivalen i det som må ha vært 2001, den gang det var i Bergen. Spaghetti hadde to rollefigurer (pluss en taus kvinne, som av og til kom inn, og som kanskje var der, slik det alltid var i de første stykkene mine), jeg skrev etterpå fortsettelsen for den ene, en monolog. Den heter Kjellermonolog, og ble satt opp i 2005. Dette diktet kunne i alle fall vært holdt av ham.

 

Flere toner fra kjelleren

 

Prøv ikke å få meg til å synge

Prøv ikke å få meg til å le

Haha – jeg bare tuller med dere

Blodet som renner

Det er en finte

Jeg er så å si død

Det er ikke mer

Det er bare disse kroppsfunksjonene

som holder meg i live

De gir ikke opp

Det gjør jeg

Jeg gir opp så det renner av meg

Og åpner min munn, og synger i vei…

 

Aaahhh…

 

Deilig å synge ut

Det høres levende ut

Du derimot, er død som en fisk

eller taus som en fisk

Samme for meg

Jeg hører ingenting, jeg

Jeg tøyser om alle ting, jeg

Det er mange som ler av meg

Jeg ler av alt sammen jeg

Bare hør!

Det er fortsatt humør

i meg om jeg dør

Hører du humøret?

Skjønner du jeg dør nå?

Kan du ikke gå nå?

Du må være så snill å gå nå

Jeg holder ikke ut nå

Mitt muntre humør tar på nå

Kanskje er jeg død nå.

Jeg synger likevel så…

 

Aahh

Lyrikk03, Nr 8

Fra oppsetningen "Spaghetti" i Hans tanks gate 18, desember 2001. Salen teater.

Fra oppsetningen "Spaghetti" i Hans tanks gate 18, desember 2001. Salen teater.

En begravd stakkars ønske om musikk

Om dette diktet er nødvendig å si at det er inspirert av Tom Waits, og særlig hans sang «Tom Traubert’s blues». Så det er et forsøk på å dikte opp en karakter, og denne karakteren går igjen i de fleste av diktsyklusene mine, for ikke å si omtrent alle. Og det er alltid dikt nummer 10, og handler om en som er fortvilt fortvilet over et eller annet. Ja, dikt skal man ikke snakke om. De skal man sette frem.

En begravd stakkars ønske om musikk

 

Du husker meg ikke

Det vet jeg på forhånd

Du skal ikke lyve for meg.

Mitt liv er råttent

og ikke for andre

Det er ganske opplagt synes jeg.

 

All ting er giftig

Og brennende smerte

Det har jeg vennet meg til

Jeg tåler å gråte

Med tørrede tårer

Så la meg i fred vær så snill.

 

La meg i fred, vær så snill

Ser du ikke hva jeg vil!

Jeg er så tydelig jeg kan!

Jeg snakker og snakker

Og kommuniserer

Jeg er en levende mann!

 

Jeg er en levende mann!

Jeg er en levende mann!

Jeg roper fra graven hallo!

Så snart noen hører

Så skal jeg snakke

Ja, da skal vi synge! vi to.

Nr 10, Lyrikk02, ES2002