Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. Maskene i linje 3 leser jeg som strikkemasker, tankene og følelsene skal løses opp på den måten, mens det brennende hjerte skal i aske i linje 4. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

Advertisements

Sonett 15, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 14 (Not from the stars do I my judgement pluck)

Dette er sonett nummer 15 av William Shakespeare. Den innleder et nytt motiv, som også i de følgende sonettene skal være gjeldende, den at den skjønne ungdom også gjennom versene poeten skriver, vil bli holdt i live.

Sonnet 15

When I consider every thing that grows
Holds in perfection but a little moment,
That this huge stage presenteth nought but shows
Whereon the stars in secret influence comment;
When I perceive that men as plants increase,
Cheered and checked even by the self-same sky,
Vaunt in their youthful sap, at height decrease,
And wear their brave state out of memory;
Then the conceit of this inconstant stay
Sets you most rich in youth before my sight,
Where wasteful Time debateth with decay
To change your day of youth to sullied night,
And all in war with Time for love of you,
As he takes from you, I engraft you new.

Min oversettelse

Når jeg betrakter alle ting som gror
Er fullkomment bare et lite øyeblikk
At denne enorme scenen viser bare show
Som blir kommentert av stjernene i hemmelig innflytelse.
Når jeg blir klar over at mennesket vokser som planter
Oppmuntret og holdt i sjakk av den samme himmel
Prangende i deres ungdommelige sevje, synker på høyden så ned
Og går med sin noble tilstand til glemselen
Da så tanken på dette ikke varige opphold
Plasserer deg foran meg i din rikeste ungdom,
Hvor den sløsende Tiden diskuterer med forfallet
For å endre din ungdoms dag til jordsvart natt
Og i kamp med Tiden for kjærlighet til deg
Som han tar fra deg, graverer jeg deg på ny.

Kommentar til oversettelsen

Jeg har skiftet ut oversettelsen, etter først å ha prøvd «forestillinger» for show . med «forestillinger», selv om det norske ordet har en uheldig sidebetydning om at en forestilling er noe man ser for seg i hodet. Den hemmelige innflytelsen til stjernene, har med det som står i sonett 14 å gjøre, det er astrologien. Meningen i de første fire linjene er at når jeg-personen tenker over alle ting som vokser her på planeten, det vil si alt levende, så ser han at det er på høyden av sin skjønnhet bare et lite øyeblik. Det er alt sammen bare skuespill, og kommentatorene er stjernene, som også – kanskje – har en hemmelig innflytelse på hva som skjer her på jorden.

Percive betyr «legge merke til, oppfatte». Increase betyr «å øke», som de fleste vet, men det har også en sidebetydning av å reprodusere seg. Dette ordet ble også brukt med denne betydningen i Sonnet 1Cheer betyr nå «å feire» eller «å heie på», denne betydningen kommer imidlertid ikke inn i det engelske språket før på 1800-tallet. Den opprinnelige betydningen er «oppmuntre», og det er det som er ment her. Checked betyr «holdt under kontroll, hindret, holdt tilbake», særlig brukt om planter. Det er også samme ordet vi har i sjakk, når kongen blir holdt i sjakk. Vaunt er et gammelt ord som betyr «skryte» eller «braute», sap er «sevje». Meningen i hele setningen i linje 7 er at det at ser så friske ut i sine unge skudd, gjør at de på en måte skryter av seg selv. Det lar seg derfor gjøre – mener jeg – å oversette med prangende. Hos Shakespeare betyr brave noe annet enn modig, ShakespeareWords har som alltid den beste oversikten. Out of memory er «ute av hukommelsen», altså «glemselen». Meningen i andre kvartett er at mennesket også er som plantene, det er den samme himmel som får oss til å gro, og også kan stanse vår vekst. Vi ser flotte ut i vår ungdom, men akkurat mens vi er på toppen, begynner også nedgangen, og vi vil gå med – bruke, som vi bruker klær – vår skjønnhet til den ikke er der lenger, og ikke engang finnes i minnet til noen.

Conceit betyr i dag «innbilsk, selvgod, overlegen», den gang betydde det mer en tanke eller vurdering, som riktignok kunne være noe overdrevet eller «fancy». Inconstant stay er en sammensetning av motsetninger, siden inconstant betyr «ikke-varig», mens to stay nettopp er noe du holder frem med. Å oversette sullied med «jordsvart» er et kompromiss, «sullied» har med «soil» å gjøre, og meningen er at natten er svart, der dagen er lys. Decay er forfall eller forråtnelse, det er et ord som blir brukt om noe som reduseres, forverres, og slikt noe. Meningen i denne siste kvartetten før konklusjonen er litt vanskelig å få tak på slik den er formulert, Shakespeare er gjerne diffus med subjektene og objektene i sonettversene sine. Her er det altså tiden som plasserer denne skjønne ungdom i poetens samtid, og samtidig er i ferd med å endre ungdommens skjønnheten til alderdommens sykdom og død, med metaforbruken fra dag til natt.

Det er verdt å merke seg at formuleringen in war er brukt i stedet for at war, som er vanligere. Det gjør skarpere motsetningen mellom å være in war og in love, en motsetning som er ganske uoversettelig. Det er også uklart nøyaktig hva linje 13 skal bety, om alle er i krig med tiden, eller om noen er fullt og helt i krig med den. Det er også uklart om for love of you skal bety for kjærlighet til deg eller for din kjærlighet, antagelig skal det nok være i kjærlighet til deg, siden det er mest i tråd med den øvrige meningen i disse første sonettene. Jeg unngår det første problemet med å utelate all fra oversettelsen. Meningen i konklusjonen er at tiden riktignok tar skjønnheten fra ungdommen, etter som han blir eldre. Men samtidig som tiden Tar, inngraverer poeten ungdommens skjønnhet i linjene han skriver.  Derfor blir skjønnheten allikevel stående.

Kommentar til sonetten

Motsetningen er igjen skjønnheten og Tiden, denne gangen skrevet som et egenavn med stor bokstav. Skjønnheten er riktignok fullkommen så lenge den varer, men i kampen mot Tiden vil den som alt levende til slutt gå tapt. Sammenligningen går denne gangen spesielt til planteverdenen. For plantene er denne fremvoksten til fullkommenhet, og videre til forfallet, spesielt synlig, siden det alt sammen foregår i løpet av bare et år. Om våren ser plantene prangende vakre ut, da er det som om de ikke enser at de i løpet av kort tid skal råtne og dø.

Slik er det også med menneskene. På veien i denne sammenligningen mellom planter og mennesker, får han også trukket inn en del nye moment. Det går imidlertid på at vi egentlig er like lite herrer i våre liv, som plantene er. Linje 3 har slektskap med en berømt setning fra As you like it, All the world’s a stage, and all men and women merely players. Dette er et teaterstykke Shakespeare antagelig skrev kort etter han var ferdig med sonettene. Tanken om at verden er en scene, og at vi mennesker bare opptrer på den er imidlertid ikke Shakespeares oppfinnelse. Den var ikke ukjent i renessansen. At stjernene opptrer som kommentatorer til dette skuespillet passer i bildet som blir brukt om scenen, stjernene kommenterer spillet, men man må også legge litt godvilje til for å la det gå helt. Vi må låne troen på astrologien fra Shakespeares tid, og tolke det slik at det vi leser i stjernene er stjernenes kommentar til spillet vi gjør.

Innskuddet med skuespillet og stjernene som kommentere det går imidlertid litt på siden av hovedlinjen i sonetten. Den handler om kampen mellom Tiden og skjønnheten, en kamp Tiden alltid vil vinne. Plantene er ikke klar over det, og mennesket ser ikke ut til å tenke over det, der også vi i vår ungdoms skjønnhet oppfører oss som om dette skal var livet ut. Vi bærer vår skjønnhet til vi ikke har den lenger. Først forsvinner den fra oss, så forsvinner den fra minnet.

Dette er premisset satt foran oss i sonettens første 8 linjer. Så setter poeten frem at Tiden har satt nettopp den elskede ungdom frem foran ham, i all sin skjønnhet. Den elskede sonettene er rettet til har sin fullkommenhet akkurat i det sonettene blir skrevet. Den eldre poeten skjønner hvilken vei det vil gå også med denne ungdommens skjønnhet, den samme vei som det går med alle andre. I sonetten er det beskrevet som Tidens debatt med forfallet, det kunne like godt vært oversatt med «forråtnelsen». Det er hipp som happ hvem man gir skylden, om det er Tiden eller forråtnelsen, de to virker sammen, og det er en katastrofe det de gjør, med å forandre en slik skjønn dag, som ungdommen er, til den mørke natt han vil bli.

Presentert for dette er man nødt til å finne en løsning. Tidligere sonetter har foreslått at den skjønne ungdom skal få en etterkommer for å bringe skjønnheten videre. Her blir det imidlertid foreslått en annen løsning, og det er at skjønnheten skal leve videre i disse verselinjene som beskriver den. Dette innleder et nytt tema, som skal bli videre utviklet i noen av de senere sonettene. Men først skal han tenke seg om en gang til i den neste sonetten som henger direkte sammen med denne.

Neste: Sonnet 16 (But wherefore do not you a mightier way)