Mailied, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er tjukkeste desembermørke. Dagen blir ikke mørkere, enn den er i dag, 21. desember. Klokken 0519 i morgen snur solen, og vi går igjen mot lysere tider. Der fremme ligger måneden mai, med den månedens stemning, og selv om det ikke er lett å tenke på det nå, så er det et slikt dikt vi i dag skal poste.

Diktet Mailied satte Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som dikt nummer 51 blant Liederne i samlingene fra 1815, også Aufgabe letzter Hand, som jeg poster fra. Der er det ikke tenkt på at noen skal utgi et av diktene i uken, som jeg har gjort dette året, og derfor kommer dette lette, lyse vårdiktet helt merkelig plassert.

Det er maidikt og vårdikt på veldig mange måter. Våren er livets og forelskelsens tid, den bærer i seg løfter om sommer, og det er tiden blader og blomster spretter, og livet yngler. Goethe skrev diktet i mai og juni 1871, den gang han selv var 21 år gammel, og selv befant seg i livets vår. Det bare spruter livsglede av diktet, og jeg skal for denne stunden glemme at det er desember og mørkt og midtvinters.

Knopper spretter! Det er vår! (Goethe: Mailied)

Diktet er skrevet mens Goethe befant seg i Sesenheim, og hører til blant Sesenheimer-diktene. Sesenheim er en liten landsby i nærheten av Strasbourg, der Goethe studerte juss i årene 1770-71. I Sesenheim bodde prestedatteren Friedrike Brion, som Goethe forelsket seg i, og som er du-personen i dette diktet og flere av Goethes kjærlighetsdikt i perioden.

Diktet er fullt av energi og av liv, men Goethe selv var syk med en vond hoste denne tiden, og måtte holde seg innendørs. Det samme var Friederike Brion. Det er artig å ha i bakhodet, når man leser og tenker diktet som en vital forelskelseshistorie, fullt av liv og livsglede. Forelskelsen deres ble heller aldri noen ordentlig romanse. I 1771, samme år som Goethe skrev dette diktet, vendte han tilbake til Frankfurt som utdannet jurist, og forholdet til Friedrike Brion tok slutt.

Utgivelseshistorie

For et dikt som dette spanderer jeg et lite underkapittel på tilblivelseshistorien, hvordan diktet kom til å bli seende ut som det gjør i dag.

Det er endringer i diktet fra det originalt ble skrevet til senere utgivelser. Goethe skrev diktet i pinsen, og kalte det Maifest, i datidens skrivemåte Mayfest, og det var først med utgivelsen i 1789 det ble endret til nåværende Mailied (eller Maylied). Diktet kunne godt hete maifest, som en hyllest til festen mai måned er, men tittelen Mailied – eller: Maisang – gjør seg også godt. Det er et verdig dikt å gjøre krav på den tittelen.

Mailied

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Es dringen Blüten
Aus jedem Zweig
Und tausend Stimmen
Aus dem Gesträuch,

Und Freud und Wonne
Aus jeder Brust.
O Erd, o Sonne!
O Glück, o Lust!

O Lieb, o Liebe!
So golden schön,
Wie Morgenwolken
Auf jenen Höhn!

Du segnest herrlich
Das frische Feld,
Im Blütendampfe
Die volle Welt.

O Mädchen, Mädchen,
Wie lieb ich dich!
Wie blickt dein Auge!
Wie liebst du mich!

So liebt die Lerche
Gesang und Luft,
Und Morgenblumen
Den Himmelsduft,

Wie ich dich liebe
Mit warmen Blut,
Die du mir Jugend
Und Freud und Mut

Zu neuen Liedern
Und Tänzen gibst.
Sei ewig glücklich,
Wie du mich liebst!

1771, trykket 1775

Humle, frukttre, vår (Goethe: Mailied)

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg naturen!
Hvor glinser solen!
Hvor ler marken!

Det trenger seg på med blomstring
Fra hver grein
Og tusen stemmer
Fra krattet.

Og fryd og glede
Fra hvert bryst
O jord, o sol!
O lykke, o lyst!

O kjærlighet, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På den høyden der.

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Hvor elsker jeg deg!
Hvor blinker ditt øye!
Hvor elsker du meg!

Så elsker lerken
Sang og luft
Og morgenblomsten
Himmelduften

Hvor jeg deg elsker
Med varmt blod
Som du meg ungdom
Og glede og mot

Til nye sanger
og danser gir
Vær du evig lykkelig
Som du elsker meg!

Språk, form og innhold

Diktet har 9 strofer, hver på fire linjer. Hver linje har to takter, og versefoten er jambisk. Det går altså lett-tung, lett-tung, nedover. Linje 1 og 3 har trykklett utgang, linje 2 og 4 trykktung, veldig typisk. Rimene er i linje 2 og 4, of halvrim er tillatt, som i strofe 2 med ZweigGesträuch. Det er knapt nok halvvrim. Men det passer for perioden Sturm und Drang, som i det dette diktet blir skrevet er i ferd med å bli innledet.

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Goethe: Mailied (trykkfordeling)

Det er noen strofer som trenger litt forklaringer for oversettelsen.

I strofe to brukes konstruksjonen Es dringen Blüten, direkte oversatt «det trenger [seg på] blomstring». Sånn formulerer vi oss ikke på norsk, så jeg omskriver med «Blomstringen trenger seg på».

Jeg er ikke sikker på om jeg får helt grep om finessen i strofe 4, med først Lieb uten -e, så Liebe, med -e på slutten. Ordet for kjærlighet er die Liebe, og en kvinnelig kjæreste er også Liebe. Jeg oversetter med o kjærlighet, o kjære, men jeg er ikke sikker på om det er det som står i originalen. Ordet lieb blir helst brukt med liten bokstav, som adverb, og ikke med stor bokstav som substantiv. Det tyske ordet höhn hadde jeg lenge problemer med, før jeg skjønte det måtte være en poetisk forkortelse for höhen, høyder. Det er ord Goethe bruker ofte, men det er vanskelig å finne noen forklaring noe sted. Her står det i forbindelse med et annet vanskelig ord å få tak, for en som har tysk som fremmedspråk og ikke bruker det i dagligtale. Det er ordet jene, her Auf jenen Höhn. Duden skriver det er høystil, særlig skriftspråk, og at det er et demonstrativpronomen. Jeg oversetter med «Som morgenskyer/ på den høyden der».

Det tyske verbet blicken har jeg satt opp i gloselisten, selv om det har samme opprinnelse som vårt blikk. Hos oss blir det imidlertid brukt som substantiv, og bare helt nylig som verb, «å blikke», og da helst i betydningen «se stygt på». Men her i diktet handler det direkte sagt om det utelukkende positive å se forelsket på noen, det glimter, blinker og skinner i øynene, alle de tre verbene kunne vært brukt. I originalen, førsteutgaven av diktet, brukte Goeths også ordet blinken. I gjendiktningen er denne strofen sterkt omskrevet for å få takten til å gå opp.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

leuchten (sv. itr.) lyse, stråle, skinne; jemandem leuchten lyse for en.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
dringen (dringt, drang, ist gedrungen, itr.) bane (seg) vei; trenge (inn, på, fram), bryte fram (av noe).
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt.
Zweig der, -(e)s/-e 1. gren, kvist 2. (overført) gren;
Stimme die, -/-n; stemme, røst;
Gesträuch das, -(e)s/-e; buskas, kratt.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
segnen (sv. tr.) velsigne, signe;
volle -> voll (adj.) 1. full (i ulike betydninger) 2. hel, fullstendig; hel (klokke)time 3. fyldig, rund.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
Jugend die, -/; ungdom, unge mennesker;
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar

Dette er et av diktene nevnt på SNL, der det kraftfullt stod skrevet at «Diktenes rytmer og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstig koketteri bak seg«. Det er veldig sterkt sagt, og jeg tar opp det samme i behandlingen av Wilkommen und Abschied, som er skrevet i samme periode. Nå er formuleringen redigert bort, men de to diktene står ennå nevnt sammen med Heidenröslein, som eksempler på kjente dikt fra Sesenheimer-perioden.

Min gjendiktning

Dette er en gjendiktning i ordets rette forstand. En god del av innholdet er skrevet om, for å få det til å passe til norsk.

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg vår natur!
Hvor glinser solen!
For mark og ur!

Det bryter blomstring
Fra hver en grein
Og tusen stemmer
Fra kratt og hei.

Og fryd og glede
Fra hvert et bryst
O jord, o sol!
O fryd, o lyst!

O kjær, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På høyden grønn

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Jeg elsker deg!
Ditt øye skinner!
Du elsker meg meg!

Så elsker lerken
Sin sang og luft
Og morgenblomsten
Sin himmelduft

Hvor jeg deg elsker
Med varme blod
Som du meg ungdom
Og fryd og mot

Til nye sanger
Og danser gir
Vær evig lykke
Som du meg blir!

ES2019

Wechsel, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi er på ny tilbake til ungdomsdiktene til Goethe et par uker. Dette er Wechsel, på norsk Veksel, en allegorisk fremstilling av hvordan forelskelsen skyller over en, og tar en med nedover steder en ikke har vært. For unge mennesker skjer dette flere ganger (og noen er jo unge hele livet!), og da veksler det fra den ene, til den andre. Likevel er det noe eget med den første, skriver unge Goethe i dette diktet.

Wechsel

Auf Kieseln im Bache da lieg ich, wie helle!
Verbreite die Arme der kommenden Welle,
Und buhlerisch drückt sie die sehnende Brust.
Dann führt sie der Leichtsinn im Strome danieder;
Es naht sich die zweite, sie streichelt mich wieder:
So fühl ich die Freuden der wechselnden Lust.

Und doch, und so traurig, verschleifst du vergebens
Die köstlichen Stunden des eilenden Lebens,
Weil dich das geliebteste Mädchen vergisst!
O ruf sie zurücke, die vorigen Zeiten!
Es küsst sich so süße die Lippe der Zweiten,
Als kaum sich die Lippe der Ersten geküsst.

Skrevet på slutten av 1760-tallet, trykket 1769

Veksel

På steiner i bekken der ligger jeg, så lys!
Den kommende bølge sprer armene ut,
Og kurtiserende trykker hun det lengtende bryst
Så fører hun lettsinnet i strømmen nedover
Det nærmer seg den andre, hun stryker meg igjen:
Så følger jeg gleden til den vekslende lysten.

Og dog, og så trist, sleper du forgjeves,
De kostlige stunder til det ilende liv,
Fordi den elskeligste jenta glemmer den
O rop dem tilbake, de forrige tider!
De kysser seg så søtt leppene til nummer to
Som knapt leppene til nummer en kysset seg.

Språk, form og innhold

Det er seks linjer i strofene denne gangen. Først er det to linjer med parrim, så kommer omsluttende rim i de fire siste. Det er valsetakt, tung-lett-lett, eller daktylisk, som det heter på fagspråket. Alle linjene har opptakt (en trykklett stavelse i starten), og det er fire takter (fire trykktunge stavelser) i hver linje). Det er kun linje 3 og 6 som har trykktung utgang, altså at det slutter på en trykktung stavelse. Rimmønsteret skrives da slik: AAbCCb. I strofe 2 er rimene i linje 3 og 6 beslektet med tilsvarende i strofe 1.

Her er trykkene markert i fet skrift for den første strofen.

Auf Kieseln im Bache da lieg ich, wie helle!
Verbreite die Arme der kommenden Welle,
Und buhlerisch drückt sie die sehnende Brust.
Dann führt sie der Leichtsinn im Strome danieder;
Es naht sich die zweite, sie streichelt mich wieder:
So fühl ich die Freuden der wechselnden Lust.

Goethe: Wechsel, trykkfordeling

Diktet er skrevet allegorisk. Det er han som ligger på steinen i bekken, og så kommer bølgene og skyller over ham, og tar ham med. I overført betydning er det da forskjellige jenter som tar ham med nedover strømmen i forelskelse og kjærlighet, hver bølge er en jente. Den første er den beste, og selv om det kommer flere, vil han helst tilbake dit.

Kiesel er egentlig kisel eller kiselstein på norsk også. Vi har ordet fra tysk, der det betyr en liten stein som vannet har slipt glatt. Ordet er helt fremmed på norsk nå, og vi skjønner utmerket godt hva det er snakk om når jeg bare oversetter med «steinen i bekken». I linje 2 er det den kommende bølgen som brer ut armene sine, og jeg setter det førsst i setningen, for å gjøre det klart.

I andre strofe kan det være uklart om sie i linje 4 er «henne» (jenta som glemte ham) eller «dem» (de forgagne tider som skal ropes tilbake). Jeg er litt usikker på meningen i de to siste linjene, men forstår det sånn at samme hvor søtt leppene til nummer to kysser, så er det knapt som leppene til nummer en. Den første er best.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no. Oppslagsordene er markert med fet skrift.

Kiesel der, -s/-; kisel(ste(i)n). (kleiner, vom fließenden Wasser rund geschliffener Stein)
Verbreite -> verˈbreiten (sv. tr., refl.) spre; ein Gerücht verbreiten spre et rykte; sich verbreiten spre seg, utbre seg.
buhlerisch -> buhlen (sv. itr., gammeldags) 1. kurtisere, flirte med, beile til, kjæle med. 2. mit jemandem um etwas buhlen konkurrere med en om noe. 3. um etwas buhlen trakte etter noe.
streicheln (sv. tr.) stryke, kjærtegne
verschleifst -> schleifen I. (st.) (schleift, schliff, hat geschliffen, tr.) 1. slipe, kvesse (hvesse). 2. drille, kjøre hardt (med en). II. (sv.) (schleift, schleifte, hat geschleift, tr. itr.) 1. slepe, dra. 2. (overført) overtale (til å bli med). 3. (tr.) jevne med jorda, rasere.
vergebens (adv.) forgjeves, nytteløst.

Kommentar

Dette er diktet er representativt for ungdomsdiktningen til Goethe og andre, og handler om det som opptar ungdommens sinn. Det er den skiftende kjærligheten, de voldsomme forelskelsene, alle skiftene. Her går den unge dikteren over i et analytisk nivå, og er ikke i følelsene i det han skriver, men ser det utenfra. Han beskriver det som en som sitter på en glatt stein i en bekk, og så kommer strømmene og skyller ham hjelpeløst og deilig nedover. Det bare å sitte og vente på det komme, det er ikke noe han trenger å gjøre aktivt.

Strømmen blir beskrivet som en bølge, og etter den første, kommer en andre. Hver av dem er nye forelskelser, nye kvinner, og sånn får han de kostlige stunder i livet som iler forbi, som det står. Men når det ses utenfra, så er det noe eget med den første. De neste leppene kysser ikke helt sånn som dem.

Diktet får en ekstra snert av den trippende takten, og av rimene som smeller inn på riktig sted. Særlig det siste rimet, der det hele slutter med ordet geküsst, kysset. Det siste ordet henger igjen etter at diktet er lest, og her er det det første kysset fra den første forelskelsen som henger igjen. Slik det gjør i livet til den unge poeten som har skrevet diktet, og ganske sikkert til mange av oss.

Min gjendiktning

I gjendiktningen gjelder det først og fremst å få riktig valsetakten og rimene, og så må innholdet tilpasses det. Det er ikke så lett, men det går som regel an å tvinge det til. Sånn gikk det denne gang.

Veksel

På steinen i bekken jeg ligger, i følge!
Sprer armene ut så den kommende bølge,
Hun fløtrende trykker det lengtende bryst
Så fører hun lettsinn i strømmen nedover
Den neste hun kommer og stryker og lover:
Så følger jeg gleden den vekslende lyst.

Og dog, og så traurig, du sleper forgjeves,
De kostlige stunder det liv som må leves,
Den elsk’ligste jenta hun glemte deg nyss
O rop dem tilbake, de forgagne tider!
De kysser så søtt gjør de lepper omsider
Som knapt gjør de lepper som først gir deg kyss

ES2019

Die Schöne Nacht, av Johann Wolgfang von Goethe

I dag skal vi poste et av de berømte diktene til unge Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er skrevet våren 1768, og det ble trykket i Theodor Breitkopfs Neuen Liedern i 1769. Det har også funnet veien til Goethes Handbuch bok 1, for poesi, som et av tre eksempler på ungdomsdiktningen til Goethe.

Det er også et ganske bemerklsesverdig dikt, der skildringen av denne natten eller den skjønne natten er vakker og inderlig, men der slutten er en regelrett punchline som må endre oppfattelsen av hele diktet.

Die Schöne Nacht

Nun verlaß’ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun’ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Wie ergötz’ ich mich im Kühlen
Dieser schönen Sommernacht!
O wie still ist hier zu fühlen,
Was die Seele glücklich macht!
Läßt sich kaum die Wonne fassen,
Und doch wollt ich, Himmel, dir
Tausend solcher Nächte lassen,
Gäb mein Mädchen eine mir.

1767/1768, Trykket 1769

Den skjønne natt

Nå forlater jeg denne hytten
Til mitt kjæreste oppholdssted
Vandrer med skjulte skritt
Gjennom den øde, dystre skogen
Månen bryter gjennom busk og eik
Zefyros melder hennes løp
Og bjørketrærne strør med bøyning
Den søteste røkelse på henne.

Hvor gleder jeg meg ikke i kjølen
Til denne skjønne sommernatt
Å, hvor stille er det her å føle
Hva som gjør sjelene lykkelige
Den lar seg knapt lykksaligheten fatte
Og dog vil jeg, Himmel, til deg
Tusen slike netter være
Om min jente gav én til meg.

Språk, form og innhold

Strofene har 8 linjer, og er ganske store. Det gir tyngde til diktet. Diktet er imidlertid ikke noen oktave- Da må partallslinjene og oddetallslinjene rime i alle de første 6 versene, og det må avslutte med parrim i de to siste. Dette knytter også alle 8 linjene sammen. Her i dette diktet er det som om det er to fireversinger satt sammen, hver av dem med kryssrim. Mønsteret er AbAbCdCD. De små bokstavene betyr trykktung ende på linjen, de store bokstavene betyr trykklett. Jeg markerer trykkfordelingen i første strofe, betonte stavelser er markert med fet skrift. Versefoten er trokeisk, med annenhver tung-lett i fire takter i hver linje. Utgangen i oddetallslinjene er trykklett, mens den er trykktung i paratllslinjene.

Nun verlaß‘ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun‘ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Trykkfordeling, Goethe: Die Scöne Nacht

Meiner Liebsten Aufenthalt står i genitiv. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skal knyttes sammen til hytten, og være «Mitt kjæreste oppholds hytte», eller for å få ordene plassert riktig i linjene: «denne hytten/Til mitt kjæreste opphold». Det blir rart, så jeg omskriver med relativpronomenet «som» for å få det enkelt og forståelig på norsk. Den greske vindguden Zephyrus, med norsk skrivemåte Zefyros eller Sefyros, var guden for Vestavinden. Han var sønn av morgenrødens gudinne, Eros, og titanen Eros (SNL). På tysk skrives navnet Zephyr. Det er han som sees til venstre i det berøte maleriet Venus’ fødsel, av Sandro Bottocelli (1445-1510). Når Goethe bruker det i diktet, er det nok bare et uttrykk for vestavinden. Den tilsvarende guden i norrøn myologi var for øvrig Favne.

Genitiven i linje 2 gjentar seg også i strofe 2. Dieser schönen Sommernacht! Der går det å oversette med «Til denne skjønne sommernatt». For å samme effekt som i originalen, måtte det være «til mitt kjæreste oppholdssted» i strofe 1 også. Jeg tror det blir bedre sånn.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i Fet skrift.

Aufenthalt der, -(e)s/-e; opphold, oppholdssted; ventetid, stans.
verhüllen (sv. tr.) skjule.
finstern -> finster (adj.) mørk, dyster; (overført) truende, alvorlig, skummel; uvennlig, fiendtlig;
Eiche die, -/-n eik, eiketre.
Ze̱·phir Ze̱·phyr -s der kein Plur. 1 der Gott des Windes in der griechischen Mythologie 2 lit. leichter Wind (Tys Pons)
Birke die, -/-n; bjørk.
streun’ -> streuen (sv. tr.) strø.
Neige die, -/; (høytidelig) 1. rest; etwas bis zur Neige leeren tømme noe til bunns. 2. slutning, slutt; der Tag geht zur Neige det lir mot kveld; das Leben geht zur Neige livet nærmer seg slutten. 3. skråning, skrent.
Weihrauch der, -(e)s/; røkelse; jemandem Weihrauch streuen (overført) lovprise en (på en overdreven måte).
Ergetzen – foreldet -> ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.

En liten analyse

Dikt som er behandlet i Goethe Handbuch vil jeg skrive spesielt om, basert på hva som står der. Det kaller jeg en liten analyse.

Først litt tekstkritikk, diktet er her ikke gjengitt som det først ble skrevet. Første ord i diktet var opprinnelig Gern (Gjerne), i linje 4 stod det ausgestorbenen (utdødd) i stedet for öden, finstern (øde, dyster) Wald og verhüllten Schritte var vergnügten , for eksempel. Alt dette var endringer Goethe selv gjorde, etter hvert som det tidlige ungdomsdiktet hans ble trykket flere steder, og ble møtt av kritikk. Tittelen var Die Nacht, og ikke Die schöne Nacht.

Det er herlig å lese tyskerne skrive om lyrikken sin. Det er ikke en analytisk ting å skrive, men det er en begeistring jeg må gi uttrykk for. De bruker et avsnitt, og får sagt alt, kompakt og presis. De skriver at diktet beskriver natten som en dynamisk kraft, særlig i de tidlige versjonene av diktet, at natten lever sitt eget liv, uavhengig av betrakteren, og hvorpå jeg-personen trer frem i strofe 2, og bejubler lykken han der føler i natten. De skriver dette mye mer treffsikkert og uanstrengt enn jeg. Det at betrakteren trer frem, retter oppmerksomheten mot ham, og bereder grunnen for den plutselige vending og diktets avslutning. Der er det den lengselsfulle og erotiske lengsel som blir stilt i kontrast med denne fryden over å være i natten, en hyperbolisk kontrast, som de korrekt skriver det (hyperbolisches Kontrastbild). Det er dette som er diktet.

Kommentar

Jeg holder meg fremdeles til Goethe Handbuch, når jeg nå går over i min egen lille kommentar. Det er sammen med An der Mond det beste og mest gjengitte eksempelet på Goethes ungdomsdiktning. Det er satt til melodi 13 ganger, og da er det som regel utgaven jeg poster i dag som ligger til grunn. Mest kjent er den til Johann Friedrich Reichardt, jeg kjenner ikke den, men jeg gjengir det som står i håndboken.

Goethe er ennå under 20 år i det han gir seg i gang med å skrive dette diktet. Det er ikke mange 20 åringer i verdenshistorien som har vært i stand til å skrive noe i nærheten, men følelsene han gir uttrykk for, er veldig, veldig kjent, og nok noe få har vært foruten. Nå forlater jeg håndboken litt, og skriver av meg selv, det er den intense ungdommen, der alt er så sterkt og viktig, og man likevel på et øyeblikk er villig til å bytte det alt sammen vekk for en liten ting med den man i øyeblikket elsker. Det er veldig typisk, en natt med henne, ikke et iv med henne. Det siste ville han nok også vært i stand til å ønske, kanskje, men poenget er at man vil bytte noe veldig stort, med noe temmelig lite. Man vil bytte en helhet, alle netter, eller tusen sånne netter, med en detalj, en natt, med henne. Så man forsterker det man har med alt annet, og forminsker det man har med henne, og likevel er det med henne større og mer verdt. Det er det der Handbuch mener når de skriver sammenligningen er hyperbolisk.

Håndboken skriver videre – karakteristisk nøkternt – at Goethe viser sitt talent, men at hans virtuositet, selskaplighet (Geselligkeit) og formfølelse (Formgefühl) ennå kommer til kort. Det har nok å gjøre med at diktet ennå er litt artistisk, det er et dikt som gjør seg litt til, og uttrykker noe som nok er mer vakkert og flinkt skrevet, enn noe som er helt sant. Det vil si, sant vil nok den unge dikter insistere på at det vil være, men det er en sånn intenst, ungdommelig sannhet som nok ikke vil vare så veldig lenge. Neste dag og neste natt vil det nok kanskje være en annen sannhet som gjelder. Dikteren er ikke moden, ikke helt ferdig utviklet. Det er et dikt som jager følelsene og kaster seg inn i dem, heller enn et som leter etter dem, og nøster opp i dem, og uttrykker dem på en avklaret og sann måte.

Min Gjendiktning

Litt poetisk omskriving er det denne gangen i gjendiktningen, men tanken og stemningen skal være overbrakt. Zefyros får sitt tyske navn som passer i takten.

Den skjønne natt

Jeg forlater nå den hytte,
Den, mitt kjær’ste oppholdssted
Vandrer hen med skjulte skritte
Gjennom skog med mørke tre.
Månen bryter gjennom trærne
Zephyr melder hennes gang
Og bjørka drysser henne gjerne
Røkelse på veien lang.

Hvor jeg gleder meg i kjøle’
Til den skjønne sommernatt
Å, hvor stille her å føle
Det som gjør oss lykk’lig fatt
Knapt lar lykken seg begripe
Og dog vil jeg, Himmel, deg
Tusen slike netter give
Gav min jente én til meg.

ES2019

Forrige dikt: Der Abschied Neste: Glück und Traum Alle: Goethe

Der Goldschmiedsgesell, av Johann W. von Goethe

Der Goldschmiedsgesell, eller Gullsmedsvennen, er et ganske erotisk dikt av gamle Johann W. von Goethe. Det er dog et erotisk dikt som holder igjen, det er bare antydninger, men følelsene og fantasiene under er sterke. Det var sånn de gjorde det på 1800-tallet, leggen var sterkt nok som kroppsdel med tiltrekningskraft, og det å forestille seg å være en tråd som berører jentas munn er i grenseland for hva man kan gå med på av erotiske fantasier. Jeg liker det godt sånn. Man uttrykker mer ved å holde igjen.

Der Goldschmiedsgesell

Es ist doch meine Nachbarin
Ein allerliebstes Mädchen!
Wie früh ich in der Werkstatt bin,
Blick ich nach ihrem Lädchen.

Zu Ring’ und Kette poch’ ich dann
Die feinen goldnen Drähtchen.
Ach, denk’ ich, wann, und wieder, wann
Ist solch ein Ring für Käthchen?

Und tut sie erst die Schaltern auf,
Da kommt das ganze Städtchen,
Und feilscht und wirbt mit hellem Hauf
Um’s Allerlei im Lädchen.

Ich feile; wohl zerfeil’ ich dann
Auch manches goldne Drähtchen.
Der Meister brummt, der harte Mann!
Er merkt, es war das Lädchen.

Und flugs, wie nur der Handel still,
Gleich greift sie nach dem Rädchen.
Ich weiß wohl, was sie spinnen will:
Es hofft das liebe Mädchen.

Das kleine Füßchen tritt und tritt;
Da denk’ ich mir das Wädchen,
Das Strumpfhand denk ich auch wohl mit,
Ich schenkt’s dem lieben Mädchen.

Und nach den Lippen führt der Schatz
Das allerfeinste Fädchen.
O wär’ ich doch an seinem Platz,
Wie küßt’ ich mir das Mädchen!

Entstanden 1808, Erstdruck 1815

Gullsmedsvennen

Det er dog min nabo
En allerskjønneste jente
Så snart jeg er i verkstedet
Så ser jeg etter hennes lille butikk

Til ring og kjede banker jeg da
De finne gylne metalltråder
Akk, tenker jeg, når, og igjen, når
Er sånn en ring for Kätchen

Og åpner hun først skrankene opp
Så kommer hele byen
Og pruterer og agiterer med veldig haug
Om alle slags ting i butikken

Jeg filler, jeg filer helt i stykker
Selv mange gylne metalltråder
Mesteren brummer, den harde mann
Han merker, det var butikken

Og straks bare handelen stilner,
Griper hun etter det lille spinnehjulet
Jeg vet vel hva hun vil spinne
Det håper den kjære jenta

Den lille foten trår og trår
Da tenker jeg meg leggen
Håndstrømpen tenker jeg også med
Jeg sjenker den til den kjære jenta

Og etter leppen fører skatten
Den aller fineste tråden
Og var jeg dog på dennes plass
Hvor kysser jeg meg den jenta.

Språk, form og innhold

Dette diktet hører til 4 + 3 gruppen, med 4 trykksterke stavelser i første linje, 3 i andre. To linjer danner et par. Versefoten er jambisk. Og den er konsekvent i alle strofene. 1 og 3 linje har trykktung utgang, 2 og 4 har trykklett. Rimmønsteret er aBaB, altså kryssrim. Her er trykkfordelingen i første strofe.

Es ist doch meine Nachbarin
Ein allerliebstes Mädchen!
Wie früh ich in der Werkstatt bin,
Blick ich nach ihrem Lädchen.

Goethe: Der Goldschmiedsgesell, trykkfordeling

Diktet er ganske vanskelig å oversette. Det er utstrakt bruk av dimminutiv i det, og det er også noen andre vanskeligheter å kommentere.

I første strofe er standardproblemet at tysk mer enn norsk legger til en ending (-in) på substantiv som er mennesker eller yrker, for å indikere at det er en kvinne. Vi kan si det for lærerinne, og skuespillerinne, til og med venninne, men på tysk sier de det også for nabo, Nachbarin, eller «naboinne«. Det går ikke på norsk. Så er det Lädchen, dimminutiv av Laden, som betyr 1. butikk, bod, 2. (vindus)lem, skodde, og som dimminutiv er oversatt i ordboken med «Liten butikk». Jeg oversetter også med det.

Så er det videre til andre strofe, der tysk har et eget ord for metalltråd, Draht, eller i dimminutiv, Drätchen. Vanlig tråd er Faden, med dimminutiv Fädchen. Det blir et poeng nedover i diktet når en vanlig tråd blir brukt. Jeg velger derfor å oversette med metalltråd. Det er tråder av gull det er snakk om, men siden de blir beskrevet av adjektivet gylne (golden), blir det smør på flesk å skrive gylne gulltråder. Kätchen er kjælenavn for Kate, eller Katharina, og beslektede navn.

I tredje strofe er det problem med Schalter, dere ser i gloselisten hva det kan bety, jeg ser det for meg som en bryter som kan skrus av og på, og alt som kan åpnes og lukkes. Her er det også det hun gjør når butikken hennes åpner, hun åpner lukene, eller skrankene. Så er det tredje linje, der feilscht er pruter, wirbt er verver, men det kan bety litt av hvert annet også, som man ser av gloselisten, og slutten er vanskelig. Hell betyr lys, klar, men kan også brukes forsterkende, som veldig, voldsom. Hauf er Haufe, i betydningen 3a), som Duden skriver. Det er en mengde, skare, eller samling mennesker og dyr. Det vi på norsk sier som «en haug med folk». Så det er hele den lille byen som kommer og pruter og kjøpslår om alt i butikken, men jeg får ikke frasen mit hellem Hauf (med en veldig haug) til å passe godt inn i dette. Ikke på tysk, og ikke på norsk.

Zerfeil er et ord som ikke står i ordlisten, men feilen er «å file», og Zer– blir brukt som forstavelse når noe blir revet i stykker eller blir ødelagt. Verbet zerren betyr slite i stykker, dra, hale. Så han filer helt i stykker selv mange gylne gulltråder. Auch blir her brukt som forsterkning. Diktets jeg-person er en gullsmedsvenn, en lærling, og Mesteren er hans læremester, gullsmeden selv. Han er en hard mann, og merker at det er butikken som forstyrrer lærlingen.

Flugs og gleich i strofe 5 er synonym for straks. Det er at når bare handelen har gitt seg litt, rett etter åpningen, så griper hun (nabojenta) til spinnehjulet. Det står ikke at det er spinnehjulet, men det er opplagt i sammenhengen. Rädchen er dimminutiv av Rad, hjul, så det lille hjulet. Her: spinnehjulet. Så er det den litt spesielle vendingen, Es hofft das Liebe Mädchen, direkte oversatt «Det håper den kjære jenta». Jeg finner ikke noen bedre oversettelse enn den direkte, men jeg synes at den er merkelig, etter at gullsmedsvennen har sagt at han vet hva hun vil spinne.

Så kommer strofe 6, den nest siste, og den eneste der han egentlig beskriver jentas kropp. Det er den lille foten som trår og trår, og han tenker seg den lille leggen. Wädchen er dimminutiv for Wade, legg. Linje 3 har Strumpfhand («Strømpehånd») og ikke Strumpfband (Strømpebånd), uten at jeg helt skjønner hva dette skal være for noe. Ekstra vanskelig blir det av at den bestemte artikkelen er das, intetkjønn mens die Hand er hunkjønn og der Strumpf er hankjønn. Jeg har oversatt som om det ikke er noen vanskelighet her. I siste linje i strofen er det schenkt’s for schenkt es, skjenker den, han skjenker den til den kjære jenta.

I avslutningsstrofen fører hun tråden til leppen. Her er det Faden, tråden, som er dimminutivit. Gullsmedsvennen sier at han om han var på denne trådens plass, så skulle han sannelig kysset jenta. Det er en litt uvanlig formulering, küsst ich mir, kysset jeg meg. Mir er dativformen for meg, som alle tyskkyndige godt vet. Der Schatz (skatten) i linje 1 i denne strofen er jenta, vil jeg si.

Gloseliste

Glosene er om ikke annet er oppgitt slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Geselle der, -n/-n 1.kamerat, venn, kar 2. (håndverks)svenn.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse; d
Lädchen das, -s/-; liten butikk.
Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe.
pochen (sv. itr.) 1. an, gegen etwas (akk.) pochen banke på, mot noe. 2. auf sein Recht pochen pukke på sin rett.
Drätchen – dimminutiv -> Draht der, -(e)s/Drähte 1. (metall)tråd, bektråd 2. (omgs. for) telefon, fjernskriver.
Schaltern -> Schalter der, -s/- 1. (strøm)bryter 2. skranke, (billett)luke, ekspedisjon.
feilscht -> feilschen (sv. itr.) prute, kjøpslå.
wirbt -> werben (wirbt, warb, hat geworben, tr. itr.) 1. verve; 2. reklamere, agitere for; 3. fri til; søke å vinne ens gunst;
Hauf -> https://de.wiktionary.org/wiki/Haufe https://www.duden.de/rechtschreibung/Hauf
allerlei alle slags, forskjellig.
harte -> hart (härter, am härtesten, adj., adv.) hard, vanskelig, streng, tung; nær, tett (ved);
flugs straks, fluks, fluksens, på flekken.
Rädchen – Verkleinungsform -> Rad das, -es/Räder. 1. hjul; 2. sykkel;
wädchen -> Wade die, -/-n; legg.
Schatz der, -es/Schätze; (også overført) skatt.
Fädchen – Verkleinungsform -> Faden der, -s/Fäden 1. tråd 2. (flt. lengdemål) favn.

Kommentar

Goethe skrev dette diktet mens han oppholdt seg i Hof, etter en reise til Karlsbad i 1808. Han var da siden 1806 gift med Christiane Vulpius, så noen erotiske fantasier med jenta i en nabobutikk synes kanskje noe underlig for den snart 60 år gamle mannen. Diktet omhandler jo også en ung gulldsmedlærling, og ikke ham selv. Det er ikke lykkes forskningen å finne hvem og hva som står modell for diktet, verken i litteraturen, i gammel folkediktning, eller i verden, noen butikker og jenter som kan ha gitt Goethe ideen å skrive dette.

Så vi må ta diktet for det det er. Og det er slik vi lever det. Det er et evigungt motiv, gutten som forelsker seg i jenta. Som i alle gode forelsker er det sånn at den man er forelsket i overtar verden. Det finnes ikke noe annet, er ikke plass til noe annet. Så selv om gullsmedlærlingen er i sitt eget verksted, og har sin egen jobb å gjøre, så er det jenta i nabobutikken som er alt. Hvordan hun ser ut og hvordan hun er blir ikke beskrevet med ett ord. Det er bare alle detaljer i hva hun gjør, og hva som skjer, i butikken hennes. At dette er noe som har pågått en stund, får Goethe diskret frem, første med straks i strofe 1 skrive at dette er det første gullsmedlærlingen gjør da han kommer til verkstedet, han ser over til nabobutikken. Så er det slik det er skrevet i strofe 3, som om dette er noe som skjer hver gang, og at lærlingen følger nøye med hver gang, sånn at han har lært det. Dette er også noe mesteren, gullsmeden selv, har fått med seg. Det ergrer ham at lærlingen hans ikke er konsentrert om sitt eget arbeid, og at han ødelegger de verdifulle gulltrådene!

Mot slutten sirkler oppmerksomheten seg inn mot jenta. Da er det heller ingen beskrivelse verken av utseende eller kvaliteter, bare navn på kroppsdeler, og antydninger. Jeg er notorisk beskjeden, og strekker meg til det lengste når jeg forsiktig hinter om hva det med å pumpe foten opp og ned på spinnehjulet kan bety. Erotikken når sitt høydepunkt når jenta forsiktig fører den aller fineste tråden til leppene sine, og gullsmedsvennen skulle han ønske han var denne tråden, for å få kysse henne.

Diktet er nydelig tonsatt av Schubert, D560. Han var 20 år da han skrev sin komposisjonen, og altså mer inni den verden Der Goldschmiedgesell er. Merk at det finnes ingen gjevere smed enn gullsmeden, en lærling der er på vei inn i det høyeste en håndverker kan nå, og det er ingen tvil om at når det gjelder verdi, så er jenta i nabobutikken mye mer verdt. Han er en gullsmedlærling etter henne.

Min gjendiktning

Alle rimene i verselinjene 2 og 4 er rim i grammatisk ending, dimminutiv. Det er en ending vi ikke har tilsvarende på norsk, og dermed mister en gjendikter verktøyet Goethe har til å rime sammen disse linjene. Løsningen er en omskriving, men det er klart diktet med det mister litt av sin egenart. I min gjendiktning har jeg lagt vekt på at det skal løpe lett og greit, slik det gjør i originalen. I gjendiktningen bruker jeg strømpebånd, og ikke -hånd, eller håndstrømpe, som er ordet Goethe bruker.

Gullsmedsvennen

Det er dog min nabo der
En allerskjønneste jente
Så snart jeg i mitt verksted er
Så ser jeg etter henne.

Til ring og kjede banker jeg
De fine, gylne trevler
Igjen, igjen jeg tenker meg
Er de til henne, eller?

Og åpner hun først skranken opp
Så kommer hele staden
Og pruter ganske uten stopp
Om alle ting, vil ha den.

Jeg filer, sønder, slitt, i stand
Selv mange gylne tråder
Min mester brummer, harde mann
Han ser butikken over.

Og straks som hand’len stilner til,
Hun griper etter hjulet
Jeg vet vel hva hun spinne vil,
Og håper det en smule.

Den lille foten trår og trår
Den leggen kan jeg like
Og strømpebåndet også når
Jeg skjenker det den pike.

Og bort til leppen sin så stas
Sin tråd hun fører denne
O var jeg nå på trådens plass
Hvor kysset jeg meg henne

ES2019

Forrige: Liebhaber in allen Gestalten Neste: Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel Alle Goethe

Christel, av Johann W. von Goethe

I dag poster jeg nok et fullblods dikt av den tyske dikterkongen Johann W. von Goethe (1749-1832). Dette er et kjærlighetsdikt, der kjærligheten er en lidenskap som frarøver den elskende all kontroll, dette er et dikt om å være glødende forelsket. Goethe skrev diktet i årene 1773/74, og fikk det først trykket i 1776. Siden er det med i alle samlingene, noen ganger kalt An Christel (Til Christel), noen ganger bare Christel.

Jeg har undersøkt litt hvem denne Christel kan være, men har ikke ennå funnet noe opplagt svar. Ved søk på navnet Christel og Goethe ender jeg bare opp i dette diktet her, eller til tekster om Goethe skrevet av noen som heter Christel. Goethe Wörterbuch skriver at Christel er kjælenavn for Christian og Christiane, men Goethe treffer ikke sin senere kone Christiane Vulpus før i 1788. Lenge etter at diktet er skrevet, og trykket.

Goethes store kjærlighet rundt den tiden diktet ble skrevet var Charlotte Buff. Det er hun som er modellen for Lotte i Unge Werthers lidesler (Die Leiden des Jungen Werther, 1774). Men heller ikke dette er noen helt god kandidat for hvem Christel i diktet kan være. Charlotte Buff var gift, og hun gjorde det ganske klart at Goethes følelser for henne, ikke ville bli gjengjeldt. Forholdet mellom dem varte bare noen måneder, mens Goethe bodde i Wetzlar. Året var 1772. Og det var ikke noe forhold i den forstand, Goethe var bare hyppig og velkommen gjest i huset Buff.

Forskningen vet nok godt hvem denne Christel i diktet er. Det er få ting ved Goethe og hans liv som er ukjent, og mystisk. Jeg har imidlertid ikke greid å finne frem til det. Jeg tror ikke det er mulig å skrive dikt som dette, uten å ha en konkret modell å tenke på. Men det er ikke så farlig at vi – eller jeg – ikke vet helt hvem det er. Diktet står helt utmerket på egne ben. Så inntil jeg eventuelt vet mer, forlater jeg diskusjonen om hvem Christel er, og behandler diktet som det står.

Uttrykket for forelskelse i det er sant og ekte. Det er som man sier noe man kan kjenne seg igjen i. Dette er ungdomsforelskelsen, der alt forsvinner i den man har valgt seg ut, og det ikke er noen andre spørsmål som teller enn hvordan man skal få være med den utkårede mest mulig, og få forelskelsen fullbyrdet. Her er det fullbyrdelse ikke som en erobring, men bare det å få være med den elskede for alltid. Og om leseren henger med meg her, så skal det være for alltid i et øyeblikk. Det er en stund som skal romme evigheten. Det er ikke sånn at man skal gjøre noe annet etterpå. Goethe illustrerer akkurat dette poenget godt i hvordan han ender diktet.

Nå ble det mye tørt snakk om det som skal være en fantastisk følelse, det å være forelsket, og bli fylt av alt det gjør med deg. Her er

Christel

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh’ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Das schwarze Schelmenaug’ dadrein,
Die schwarze Braue drauf,
Seh ich ein einzig Mal hinein,
Die Seele geht mir auf.
Ist eine, die so lieben Mund,
Liebrunde Wänglein hat?
Ach, und es ist noch etwas rund,
Da sieht kein Aug’ sich satt!

Und wenn ich sie denn fassen darf
Im luft’gen deutschen Tanz,
Das geht herum, das geht so scharf,
Da fühl ich mich so ganz!
Und wenn’s ihr taumlig wird und warm,
Da wieg ich sie sogleich
An meiner Brust, in meinem Arm;
‘s ist mir ein Königreich!

Und wenn sie liebend nach mir blickt
Und alles rund vergißt,
Und dann an meine Brust gedrückt
Und weidlich eins geküßt,
Das läuft mir durch das Rückenmark
Bis in die große Zeh’!
Ich bin so schwach, ich bin so stark,
Mir ist so wohl, so weh!

Da möcht’ ich mehr und immer mehr,
Der Tag wird mir nicht lang;
Wenn ich die Nacht auch bei ihr wär’,
Davor wär’ mir nicht bang.
Ich denk’, ich halte sie einmal
Und büße meine Lust;
Und endigt sich nicht meine Qual,
Sterb ich an ihrer Brust!

Christel

Jeg har ofte et dampet, dystert sinn,
Et ganske så vanskelig blod!
Når jeg er med min Christel,
Er alt igjen godt.
Jeg ser henne der, jeg ser henne her
Og vet ikke av verden,
Og hvordan og hvor og når hun meg,
Hvorfor jeg liker henne.

Det svarte skjemteøyet der inne,
De svarte bryn derpå,
Ser jeg en enste gang dit inn,
Så går sjelen meg opp.
Finnes en, som har en munn så elske,
Så kjærligrunde kinn?
Ah, og det er enda noe rundt,
Der ser ikke noe øye seg mett!

Og når jeg så da tar henne fatt
I den luftige, tyske dans,
Det går herom, det går så skarpt,
Der føler jeg meg så hel!
Og når hun blir svimmel og varm,
Da vugger jeg henne straks
Ved mitt bryst, i min arm;
Det er meg et kongerike!

Og når hun elskende ser etter meg
Og glammer alt rundt,
Og da ved mitt bryst trykket
Og rikelig et kysset,
Da løper det meg gjennom ryggmargen
Til i stortåa!
Jeg er så svak, jeg er så sterk,
Meg er så godt, så vondt!

Da vil jeg ha mer og stadig mer,
Dagen blir meg ikke lange;
Når jeg om natten og kunne være med henne,
Der før var meg ikke redd.
Jeg tenker, jeg holder henne en gang
Og gjør bot for min lyst;
Og ender ikke mine kvaler,
Dør jeg ved hennes bryst!

Språk, form og innhold

Diktet har en veldig markant rytme. Takten er jambisk med fire føtter (lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung) i oddetallsstrofene og tre (lett-tung, lett-tung, lett-tung) i partallsstrofene. Alle utgangene av verselinjene er trykktunge. Rimmønsteret er ababcdcd, altså klassisk kryssrim over 2×4 linjer. Første strofe har en ekstra trykklett opptakt (hab), ellers er takten og rimmønsteret konsekvent gjennom diktet. Jeg gjengir med trykktunge stavelser markert med fet skrift:

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh‘ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Trykkfordeling, An Christel, av Goethe

Det går ikke an å si noe om dette vitenskaplig og verifisertbart. Det har med følelser å gjøre, og det er min påstand at dette er en takt som passer til å være forelsket i. Man lar seg rive med av stemningen, det går over stokk og stein, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam/ ta-tam, ta-tam, ta-tam, og igjen og igjen, gjennom hele diktet. Hallvard Lie skriver i sin Norsk Verslære fra 1967 at strofeformen først er å finne i gamle salmer, siden i pastoraler. Mange av diktene Lie ramser opp er ettertenksomme, og passer til å leses langsomt. Goethe bruker formen selv i diktet Der Fischer, en ballade. I Christel skrur Goethe tempoet opp, blant annet med oppramsinger (Und wie und wo und wann sie mir, strofe 1, linje 7), gjentakelser (Und (..)/ Und (..)/ Und (..)/ Und (..), str 4, linje 1-4) og omgangsspråk (dadrein, drauf). Det er med på å få frem den forrykte stemningen, synes jeg, forelskelse uten kontroll.

Når det gjelder oversettelsen min er det litt å si. Mir gefällt sie er fast vending for jeg liker henne, i strofe 1. Ellers skulle den strofen være grei. Dikteren setter rammen, med at han ofte ikke har det bra, men at alt er bra igjen, når han er med henne. Han ser henne overalt, og skjønner ikke hva det er med henne, som gjør dette med ham.

Strofe 2 har noen vanskeligheter. Dadrein er omgangsspråk for darin, «dit inn», «i det», «deri». Det samme gjelder drauf for darauf. I linje 4 er et sammensatt verb, aufgehen, satt opp i gloselisten. Den linjen er vanskelig å oversette. Som regel velger jeg da den norske oversettelsen som er tettest på originalen, og her ligger i norske «gå opp» mange av de samme betydningene som på tysk. Men vendingen «sjelen går meg opp» fungerer og klinger atskillig dårligere enn Die Seele geht mir auf. Lieben er å elske, men lieben i so lieben Mund ser ut til å være brukt som et adjektiv i en litt komplisert setningover linjene 5 og 6. På meg ser det først ut som setningen har to finitte verb, ist (er) først og hat (har) til slutt. Men det går ikke, så det ene verbet må være del av en leddsetning med en annen funksjon. I den norske oversettelsen min er problemene løst, det første verbet ist (er, finnes) er brukt som et spørsmål, og spørsmålet har to ledd, der det andre verbet hat (har) er verbal for begge. «Finnes noen som har en munn så å elske, og som har så elskerunde kinn?» Oversettelsen av det sammensatte adjektivet liebrunde (lieb + runde) er ikke opplagt. Til sist volder det hodebry med Ach, und es ist noch etwas rund. Brukt som adjektiv (et adjektiv står til substantivet) er rund det samme på tysk og norsk, en rund ting, sirkelformet. Brukt som adverb (et adverb står til verbet) betyr det omtrent, cirka, slik det kan gjøre også på norsk (eks: det var rundt 50 mennesker der). Her i setningen er det brukt som adverb, det er ikke noe substantiv adjektivet kan stå til, eller beskrive, og ordet står dessuten ubøyd. Jeg oversetter sånn som det står i originalen. Om det er noen som her ser noe jeg ikke har sett, tar jeg gjerne i mot tips, som jeg alltid gjør for å få rettet opp feil og forbedret innleggene.

I tredje strofe tror jeg wenn’s er satt sammen av wenn es, mens ihr (henne) er her dativformen for 3. person entall, hunkjønn. Det er brukt i vendingen ihr taumlig, på tysk er det ikke et subjekt «jeg» som blir svimmel, men en svimmelhet som kommer til meg, norsk «svimler for meg». Strofen beskriver hvordan det er når han danser med henne, i en luftig, tysk dans, og at han føler seg så helt og fullt, så ganske bra, eller hvordan man velger å oversette tyske å føle seg so ganz.

Strofe 4 har ikke noen spesielle vanskeligheter. Først er det at når hun ser på ham, glemmer han alt. Når hun klemmer ham til brystet sitt, og kysser ham, så løper det gjennom ryggmargen, til tåa, motsetningene mellom svak og sterk, vel (wohl) og vond (weh) er uttrykk for at det sitrer av spenning han ikke kan forklare.

Siste strofe har verb i konjunktiv i hypotetisk betydning – wäre. Min oversettelse skulle være grei. Strofen handler om at han bare vil ha mer og mer, og det ender, i klassisk, stormfull kjærlighetserklæring at han vil dø ved hennes bryst. Det blir sagt sterkere, om hun ikke ender kvalene hans, ved å få oppfylt lystene, så vil han dø ved brystet hennes.

Det er ikke noen forskjell på diktet i direkte og overført betyding denne gangen. Det er den forelskede jeg-personen som tenker over hva som har skjedd mellom ham og hans Christel, og alt han føler, lider og begeistres av dette. Først begynner det klassisk, med at han den forelskede ofte ikke har det så bra, men at når han er med henne, så er alt øyeblikkelig godt. Så er det også den klassiske med at den forelskede ser den han eller hun er forelsket i, alle steder. Det er også et uttrykk for at den elskede fyller hele ens sinn. Han avslutter første strofe med at han ikke skjønner hva som skjer med ham, og hva det er med henne som gjør at han føler på denne måten. Det er også en klassisk forelskelsesskildring.

Gloseliste

dadrein -> darein (-ˈein og ˈda-) (omgs.: drein; adv. poetisk) dit inn; i det, den; deri
Braue die, -/-n; øye(n)bryn.
aufgehen (st. itr.) 1. åpne seg, løsne 2. stige opp, stå opp 3. gå opp; gå inn i, opp i. 4. spire fram, komme opp, bli synlig. 5. ese, svelle. 6. begynne, (jakt)tiden er inne.
Wänglein – Verkleinungsform -> Wange die, -/-n 1. kinn 2. sidedel, vange.
rund I. (adj.) rund. II. (adv.) omtrent, cirka.
ich sie denn fassen darf -> jemanden am/beim Arm fassen gripe, ta en i armen
taumlig -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
wieg -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
blickt -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse.
weidlich (adv.) grundig, rikelig, til gagns.
das Rückenmark ryggmarg.
Zeh der, -(e)s/-en, die Zehe -/-n; tå; der, die kleine, große Zeh lilletå, stortå.
möcht -> mögen (mag, mochte, hat gemocht, etter forutgående infinitiv: hat … mögen; hjelpeverb, tr.) gjerne ville (ha, gjøre), ha lyst på; kunne, skulle; like, synes om.
davor (adv.) for (det, den); foran det; før det (jf. også vor);
bang(e) (adj.) engstelig, urolig, bange
büße -> büßen (sv. tr. itr.) gjøre bot, bøte, sone; (bibelsk) tilfredsstille; (sveits.) straffe; für etwas büßen müssen få lide, unngjelde for noe.
endigt -> endigen (sv. itr. tr., gammeldags, høytidelig) ende, avslutte; > se Enden
Qual die, -/-en; pine, kval, smerte, lidelse.

Kommentar

Det er gøy å være forelsket. Goethe er i 24-års alderen da han skriver dette diktet her, den rette tiden for stormende følelser. Det var også den rette tiden for den slags i den litterære stilen som preget periode, og som Goethe selv var helt sentral i å forme. Den kalles Sturm und Drang, det tysk ordbok skriver er «sterk indre begjær» (starkes inneres Begehren),, det norske ordeet trang tilsvarer sin tyske slektning i betydningen «trang til å få til noe». Det er følelsene som skal få utløp, subjektet – jeg-personen – som skal få seg og sine muligheter realisert. Stilretningen kommer som en reaksjon på den strenge klassisismen, eller nyklassisismen, der følelser, subjektivitet og skapertrang skulle holdes i tømme av strenge formale krav i sjangeren. Forelskelsen skulle behandles analytisk.

Måten Goethe lar sin forelskelse få utløp oppfyller også en rekke klassiske formkrav, og bruker klassiske virkemidler. Diktet er strengt oppbygd, rim og rytme er konsekvent oppfylt, og det er gjentagelser (også gjentagelser med variasjoner, sånn som spørreordene i strofe 1), motsetninger, overdrivelser og billedlige skildringer. Men disse virkemidlene har historien er egnet til å få frem sterke følelser. Og det er det forelskelse handler om, enten det er Sturm und Drang man skriver i, eller om det er en annen periode.

Siden skriver Goethe mer avklarede forelskelsesdikt og kjærlighetsdikt. Kanskje kan det være den litterære mote endrer seg, Goethe beveger seg mot en ny klassisisme, den såkalte Weimar-klassisismen, inspirert av den greske og særlig romerske antikken, der Goethe fant mye av den roheten og klarheten han søkte. Men det kan også være at Goethe blir eldre. Og da er også forelskelsen annerledes, man vet mer, blodet bruser på en annen måte, og man husker mer hvordan det var og kjenner igjen de sterke følelsene og reaksjonene på dem. Jeg ville i alle fall heller lese dette diktet som et uttrykk for sinnstemningen til en forelsket 20-åring, der alt går i ball, og man ikke ser noe høyere mål enn å avslutte alt, og dø ved sin kjæres bryst.

Min gjendiktning

I en gjendiktning som dette gjelder det å få opp tempoet, og la alt falle på plass i riktig rytme. Som alltid yter ikke gjendiktningen originalen noen rettferdighet, så dette får stå vel så mye for egen regning, som Goethes.

Til Christel

Har oft’ et dampet, dystert sinn,
Et ganske vansk’lig blod!
Men når jeg er med Christel min,
Er verden bare god.
Jeg ser hun her, jeg ser hun der
Og vet ei annet liv,
Og hvor og hvordan, hva hun er,
Hvorfor hun gjør meg slik.

Det svarte, skjemteøyet ditt,
De svarte bryn på topp,
Ser jeg en enkelt gang inn dit,
Går alt i sjelen opp.
Fins én, som har så deilig munn,
Så elskerunde kinn?
Og enda er det noe rundt,
Der ingen ser seg mett!

Og når jeg så tar henne fatt
I luftig’, tyske dans,
Det går herom, det går så bratt,
Da er jeg hel til gangs!
Og når hun svimler og blir varm,
Jeg vugger henne slik
Ved brystet mitt, og i min arm;
Meg er et kongerik’!

Og elskende til meg et blikk
Og alt er glemt og tyst,
Og da hun ved mitt bryst er trykt
Og rikelig meg kyst,
Da løper gjennom marg og ben
Meg ned i store tå!
Jeg er så svak, så sterk og ren,
Så godt, så vondt, og så!

Da vil jeg mer og stadig mer,
Ei blir meg dagen lang;
Når natten jeg og henne skjer,
Før det var jeg ei bang’.
Jeg tenker, jeg holdt henne da
Og soner for min lyst;
Og ender ikke mine kval,
Dør jeg ved hennes bryst!

ES2019

Forrige: Blindekuh Neste: Die Spröde Alle: Goethe

Ferdaminne frå sommaren 1985, av Halldis Moren Vesaas

Et av de kjekkeste kjærlighetsdiktene jeg vet er skrevet av Halldis Moren Vesaas (1907 – 1995) da hun var langt oppi årene. Sterke tekster om kjærlighet hører gjerne ungdommen til, der hele livet står på spill, og hormonene bruser for å forsterke det som ikke trenger å forsterkes. I alderdommen er livet levd, det er bare solnedgangen igjen, og den kan som alle solnedganger være vakker, men man kommer ikke unna at dagen – og livet – går mot slutten. Hormonene er svakere, som alle krefter i kroppen er det. Desto morsommere er det når Moren Vesaas skriver et dikt av ren kåtskap, om å stjele seg til kyss, og løpe unna så ingen ser det!

Diktet heter Ferdaminne frå sommaren 1985, og er hentet fra samlingen Livshus, utgitt i 1995, året Moren Vesaas døde. Jeg skal ikke være den som forsøker å sette ord på følelsene det gir å kalle en samling Livshus, når den blir gitt ut året man dør, men Moren Vesaas’ dikt handler mer enn de flestes om å være i live, være til stede i livet, og kjenne livet strømme gjennom kroppen. Hun skriver også mer enn de fleste om det å være i live sammen med andre, hun har mange dikt om det å nå frem til andre, ha felleskap, å gå over metaforiske stengsler som andres grinder og å besøke nabogården, noen av de aller, aller mest kjente diktene hennes handler om dette. Og de mest kjente diktene av henne, er også noen av de aller mest kjente diktene i Norge, noe jeg selv kan bekrefte med å vise til at få diktere er i nærheten av besøkstallene postene med dikt av Moren Vesaas får. Hennes livshus er åpent, hun vil gjerne ha gjester inn, og ennå er det nok av lesere som gjerne vil inn og besøke henne gjennom tekstene hennes.

Her er en ny sjanse,  og et dikt man virkelig kan lære av og bli optimistisk av, dagen er ikke slutt selv om man ser solnedgangen!

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Fra Livshus, 1985

Gjennomgang av språk, form og innhold

Et dikt som dette er lettfattelig, og man ødelegger det bare om man skriver for mye om det. Antall vers og strofer er helt irrelevant, synes jeg, alskens virkemidler virker best med at de er fraværende. Poenget er å få frem den dirrende spenningen, og hastverket, med å rekke et kyss før heisen når opp til andre etasje. Det er som om poeten ikke har tid til å jobbe med ordene, her er ingen streng form og redigering, så diktet er mer ordrikt enn man pleier å finne det i dikt. Ordene er også enkle og lettfattlige, fullstendig dagligdagse. Det gjelder også der språket er billedlig, som i blunken (øyeblikket) det varer og spenningen som bobler, alle og envher er i stand til å si og å forstå at det bobler inni én, når én er forelsket. Det er en stopp i diktet med spørsmålet rekk vi det, i strofe 5, et spørsmål som blir gjentatt og utdypet med flere ord like etter? Det er også en teknikk som holder på spenningen. Rekker de å kysse før heisen er oppe?

Selvfølgelig rekker det. Derfor tar de alltid heisen. Selv om de bare bor i andre etasje.

Kanskje må vi også ta med at den vesle boksen i linje 3 er en omskriving av heisen, en fremmedgjøringsteknikk som gjør at man skal se for seg de to i heisen, og dessuten bare helt vanlig, godt språk, med at man ikke skal gjenta samme ord (heisen) så ofte og så tett på enannen i samme tekst. Ordet to-eine i samme strofe er kanskje litt poetisk, i alle fall litt sjelden. Det er oppgitt i nynorsk ordbok, som to uten nærvær av tredjemann, noe som ikke skulle være så altfor vanskelig å forstå. Jeg for min del forbinder det med en slags å være alene, bare med to. Her har nynorsk et flott ord bokmål ikke har, men som jeg godt synes bokmål kan stjele om de har bruk for det. Når vi snakker, bruker vi vel kanskje «alene med to», eller «han (hun) og jeg var alene», altså en omskriving. Hos Moren Vesaas blir det riktig flott, med at de blir inderlig to-eine, inderlig, som jeg synes er et mykt og ømt ord, og som vender seg innover. Det er at de er så inderlig alene sammen, som gjør at de bare må kysse hverandre. På ny skal jeg vokte meg for å bli for analytisk, i et dikt som forstås best umiddelbart, men det handler for meg om å sette fornuften til side, og la følselsene styre.

Det er ikke nødvendig å ta heisen når man bor bare i andre etasje. De gjør det selvfølgelig likevel, hele tiden. Og når de er inni den, så må de bare kysse, for de er så inderlig sammen, der inne.

Kommentar til diktet

Ferdaminne frå 1985 er en tittel som bringer tankene til et mer kjent ferdaminne skrevet av Olavsson Vinje, og for sumaren 1860. Der er også det kjente diktet Ved Rondane (No ser eg atter slike fjell og dalar), høytidelig og høytidsstemt, og del av Norges nasjonallitteratur. Når Moren Vesaas legger sin tittel så tett på den, så blir det fin humor, med det smått pompøse minnet til Vinje, og det helt lette minnet til Moren Vesaas. Litteraturen og litteraturhistorien handler jo litt også om hva det er verdt å skrive dikt om, i nasjonalromantikken Vinje var en del av, så var det den storslåtte naturen og menneskets plass i det. Ferdaminnene til Vesaas er små turer opp og ned heisen der de bor, det synes hun det er verdt å skrive dikt om. For de litteraturhistorisk interesserte er jo dette godt passende med postmodernismen, der høyt og lavt ble blandet, og alt var lov. Det var også en tid der leken hadde større plass enn alvoret, stikk i strid med sånn det var i nasjonalromantikken.

Nok om det.

Dette diktet er for folk flest, som har vært forelsket, og i alle aldre. Her skal man ikke henge seg opp i litterære referanser og i litteraturhistoriske perioder, jeg synes ikke engang biografien og at Moren Vesaas det året er nyforelsket er noe å henge seg opp i. Det passer veldig godt for meg at det er gamle folk i 70-årene det handler om, den delen av biografien vil jeg gjerne ha med, det er jo også en fin opplysning å komme med, om man går gjennom diktet for folk som leser det for første gang. Noe av spenningen med å være forelsket er at det skal være litt ulovlig, man skal gjøre litt ting andre ikke skal få vite, man skal ha en egen verden og hemmeligheter med den man er forelsket i. Den spenningen fanger diktet helt ypperlig, og det er det som er poenget med diktet. Alt annet er å snakke rundt det.

Så det har ikke jeg tenkt å gjøre mer.

Du og De, av Aleksander Pusjkin

Et enkelt dikt avslutter serien med dikt av den russiske poeten Aleksander Pusjkin (1799-1837) i dag. Det er et dikt som gjør litt moro ut av høflighetsformene ty og vy, eller du og De. I det gamle Russland var det en selvfølge at alle øvrighetspersoner ble tiltalt med De, og det skulle ikke mye til å bli øvrighetsperson. Kun de nærmeste venner og drikkekamerater og bondetamper var du. Ennå blir alle fremmede tiltalt med De, til like med læreren, tannlegen, politikere, notariuser, alle du går inn i et underlegenhetsforhold til. Jeg tiltaler min kones mor med De, men med søsteren er det litt frem og tilbake. Russerne har til og med et slags ordtak for den utstrakte bruken av De: Idu na vy!, direkte oversatt «jeg går (over) til De!», eller «nå skal jeg begynne å kalle deg med De». Meningen er «nå skal vi ikke lenger være venner», «vi er ikke lenger dus», «jeg er sint og fornærmet».

Russernes nasjonalpoet gjør det til stor litteratur hvordan skillet mellom høflighetsformen og vennskapsformen skiller mellom formelt vennskap og kjærlighet. Det er også åpent for alle som leser russisk litteratur i original, da endringer i personers vennskapsforhold kommer til uttrykk i hvordan den andre personen tiltales. Siden verbene også konjugeres etter subjektsformen (eller man bøyer verbet etter hvem som utfører handlingen, slik det også er i latinske språk som fransk, spansk og italiensk) kan man ikke vri seg unna med å utelate pronomenet. På norsk blir det kunstig nå med De, og på engelsk eksisterer ikke formen i det hele tatt. Pusjkin er en god del år før de store russiske romanforfatterne, da han skrev dette diktet, i 1825, ble det ennå ikke skrevet romaner. Men høflighetsformene var så absolutt til stede.

Russiske skolebarn er satt til å pugge dette diktet, og russiskspråklige med utdannelse vil kunne sitere det ordrett. De tar vare på sine poeter og på sine store dikt i det store landet i øst, slik blir også språket lært inn og bevart som det blir brukt best.

Utgaven jeg trykker limer jeg inn fra russisk Vikiteka.

 

Ты и вы

Пустое вы сердечным ты
Она, обмолвясь, заменила
И все счастливые мечты
В душе влюблённой возбудила.
Пред ней задумчиво стою,
Свести очей с неё нет силы;
И говорю ей: как вы милы!
И мыслю: как тебя люблю!

Du og De

Pustoje vy serdetsjnym ty
Ona obmoljas, zamenila
I vsje stsjastlivyje metsjty
V dusje vliubljonnoj vozbudila.
Pred nej zadumtsjivo stoio,
Svesti otsjej njejo njet sily;
I govorju ej: kak vy mily!
I mysliu: kak tebja liubliu!

Min oversettelse og gjendiktning

Ты и вы

Tomme De med hjertelige du
Erstattet hun i en forsnakkelse
Og alle lykkelige drømmer
vekket hun i min forelskede sjel.
Foran henne står jeg tankefull,
Å ta øynene fra henne er ikke i min makt;
Og sier til henne: hvor De er søt!
Og tenker: hvor jeg elsker Deg!

Du og De

Plutselig sa hun du for De
En forsnakkelse, som var nok
Til at jeg i min sjel ble lykkelig
Og alle drømmer i den vekket opp.
Foran henne står jeg tankefullt der ,
Krefter til å se bort har ikke jeg;
Og sier til henne: hvor skjønn De er!
Og tenker stille: hvor jeg elsker deg!

 

 

Kommentarer til språket og oversettelsen

I oversettelsen har jeg omskrevet litt og endret rekkefølgen på noe for å gjøre det forståelig på norsk. I gjendiktningen har jeg tatt bort og lagt til for at det skal fungere som et dikt. Med det har min stil blitt vel så synlig som Pusjkins, noe leseren nok må leve med. Med å gjøre det på den måten får jeg i det minste flere gjendiktninger ferdige, og forhåpentligvis kan det gjøre flere interesserte i disse diktene og kanskje åpne en ny verden for noen.

Ordet Пустой (pustoj) kan i tillegg til «tom» også bety «lettsindig» eller «ubetydelig», som man ser av glosene under. обмолвясь (omolvjas) er gerundium (adverbialpartisipp) av обмолвиться, som betyr «å forsnakke seg». Det er altså en slags «forsnakkende seg» erstattet hun De med Du (заменила betyr «erstatte»). En slik måte å formulere seg på er unaturlig på norsk. Vi omskriver med substantivisering, og så en preposisjon (å forsnakke (seg) -> en forsnakkelse, og så «i forsnakkelsen»). Ordene В душе влюблённой (v dusje vliubljonnoj) hører sammen, preposisjonen В (i) styrer lokativ, og душе влюблённой er lokativsformer for душа влюблённая.

Ellers skulle det ved hjelp av glosene under være ganske greit å finne ut av hva de ulike ordene betyr, og hvordan jeg har tenkt i mine oversettelser. силы betyr krefter, det står i genitiv, siden нет (njet) er nekting (russisk bruker genitiv ved nekting), så her har jeg omskrevet litt. Som man ser av glosene betyr Свести mye forskjellig, det meste i betydningen  ta med seg noe et sted, som oftest ned eller bort. Det skulle være greit å oversette med «å ta øynene bort», eller «se vekk», som jeg har valgt i gjendiktningen. Originalen har imidlertid det poetiske ordet очей (otsjej) for «øyne». Det vanlige ordet for øye og øyne er глас (glas) og гласа (glasa).

Gloser

Fra kunnskapsforlagets store blå russisk-norsk ordbok.

Пустое -> Пустой 1. tom; folketom, mennesketom; hul; ledig; fri- 2. lettsindig; tom; overflatisk 3. tom, løs; nytteløs, bortkastet; tom, innholdsløs 4. ubetydelig, bagatellmessig

сердечным -> сердечный 1. (относящийся к сердцу) hjerte-; сердечная мышца; сердечный припадок  2. (добрый, отзывчивый) varmhjertet, hjertelige 3. (любовый) kjærlighets-; сердечная драма

обмолвясь -> обмолвиться 1. (оговориться) forsnakke seg 2. (приговориться) forsnakke seg, nevne i forbigående

заменила -> заменить 1. (кем-л, чем-л) erstatte 2. (занять место; стать равноценным) erstatte; vikariere for 3. (сменить) avløse

влюблённой-> влюблить gjøre {få} noen forelsket i seg: fordreie hodet på

задумчиво -> задумчивый tankefull, ettertenksom

Свести II (1) 1. føre ned; leie ned; hjelpe ned; føre vekk 2. bringe, føre, leie; hjelpe 3. (вывести, устранить) fjerne; få bort; ~ пятно  4. hogge ut 5. redusere til, bringe ned til

очей -> око <мн очи> поэт. øye, øyne

Kommentarer til diktet

Jeg kjenner jeg er direkte innhabil når det kommer til russiske dikt, og særlig til Pusjkin. Jeg kommer på gråten ved slutten, enda så enkelt det er, og enda så i farten det kanskje er skrevet. Det har en veldig gjenklang i meg, disse russiske følelsene, og alt som ligger bak dem og i dem.

Jeg blir også slått av hvor økonomisk, rikt og poetisk det russiske språket er. Det er ikke mulig å få inn alle meningene og alle assosisasjonene på norsk, uten å bruke en mengde ord. I mine oversettelser er ord overflødige, de kan tas bort, setningene kan omformuleres. I originalen er hvert ord nødvendig.

Det begynner veldig forsiktig, Пустое вы сердечным ты, det tomme De for det hjertelige Du. сердечным er satt i dativ, det vil si at det er dit det går. Så er det «hun erstattet», med «i en forsnakkelse» eller «forsnakkende seg» (обмолвясь) i mellom. Deretter er det som om alt åpner seg, denne enkle forsnakkelsen setter i gang er rikdom av følelelser og drømmer i jeg-personen. «Og alle lykkelige drømmer i den forelskede sjelen ble vekket hun» er den direkte oversettelsen. Verbet возбудила står i fortid, og da indikerer russiske verb kjønnet og tallet (entall eller flertall) på den som utfører handlingen.

Russerne har ofte dette med at mannspersonen står tankefull eller på annen måte foran kvinnen han elsker. Også Lermontov skildrer denne situasjonen i diktet Til A. O. Smirnova. Der er det imidlertid slik at han foran henne ikke får til å gjøre det han tenker når hun ikke er der. Hos Pusjkin er det forskjellen mellom hva han sier og gjør, og hva han tenker, som er poenget.

Det er en dobbeltbetydning til slutt, med at han elsker Deg, som kan bety ordet deg i plassen for Dem, altså at de er venner og dus, men det kan også bety at han elsker henne, altså personen.

Kanskje er det dette med at man står foran en mulighet man ønsker å gripe, men ikke helt vet hvordan å få det til, eller ikke klarer å overvinne følelsene til å få gjort det man vet man må, kanskje er det dette som griper meg så veldig. Kanskje er det det at jeg alltid leser og tolker russiske dikt som om følelsene der er helt troverdige og ekte. Det er ingen ironi, ingen forsøk på å være kul, det er mennesker med sterke følelser, og som strever med å få utløp for dem og få dem tilfredsstilt. Akkurat dette diktet slutter kanskje optimistisk, det er opp til leseren. Kanskje er tanken om at han elsker henne det som skal til for å innlede et forhold, for at det skal bli til henne. Og kanskje er forsnakkelsen hennes «en forsnakkelse» i hermetegn, en invitasjon til at også hun er interessert i noe mer.

I alle fall er det et nydelig dikt som har overlevd snart tohundre år, og er godt kjent av millioner av mennesker. Eller som det heter her på bloggen: Helt grei poesi!

 

Gamle dikt: Hvorfor blir stemmen min spak

Dette diktet handler om forelskelse. Og hvordan det er for unge, sjenerte menn og gutter, som så gjerne, så gjerne vil formidle sine følelser, men når hun står der foran deg og lever, så er det ikke alltid så lett. Nei, det er ikke alltid så lett. Dette vet jeg et og annet om, jeg var selv en slik sjenert ung mann og guttunge, og jeg led voldsomme kvaler under det. Jeg mestret jo ordene, jeg gjorde det, skrev dikt og andre tekster, også om dette temaet, fikk sagt klart og forståelig hva som var problemet, skjønte hva som måtte gjøres – men så var det altså det med at hun stod foran meg og levde. Det var noe ganske annet enn når jeg satt hjemme og tenkte på det, eller skrev dikt om det, som dette.

 

*

Hvorfor blir stemmen min spak

Slik at det jeg helst vil si

Det kommer ut så underlig rart

At det blir utydelig.

 

Hvorfor blir du stående da

Som om du helst vil høre

Det jeg sender ut så underlig rart

Og har med deg å gjøre

*

ES1997

Geh unter, schöne Sonne (Gå ned, skjønne sol), av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770-1843) er et enigma. Han ble en gammel mann, men han levde et kort og intenst liv som aktiv. Han arbeidet som huslærer, først hos Charlotte von Kalb, så hos bankieren I. Fr. Gontard, i Frankfurt. Det var her det skar seg, kan man si, for Hölderlin forelsket seg voldsomt i bankierens hustru, Susette. Han kalte henne Diotima i diktningen, og stilte henne opp som et ideal, etter gammelt gresk mønster. Det gikk ikke så bra med forholdet til Fr. Gontard, naturlig nok. Det ligger i kortene at det blir konflikter når huslæreren stormende forelsker seg i kona i huset. I 1798 kom det til et heftig oppgjør med Gontard, og Hölderlin måtte bryte opp, og forlate posten. Han forsøkte seg som huslærer andre steder også, men skled stadig mer over i sinnssykdom, og levde tilbaketrukket fra 1806 frem til sin død.

Det er gåtefullt. Det er også gåtefullt hvordan Hölderlin spaserte til Bordeaux, og tilbake. I det hele tatt er det mye som er fascinerende med livshistorien til Hölderlin, de sterke følelsene og de personlige tragediene, holdt opp mot de stadig mer intense diktene. Da Hölderlin vendte tilbake fra Bordeaux, fikk han nyheten om at hans store og uoppnåelige kjærlighet, Susette, var død. Livet til Hölderlin går i oppløsning, som også diktene hans går i oppløsning. Ennå holder han på de gamle, antikke idealene, i alle fall når det kommer til motivkrets, og i tonen, og tema, men formene går i oppløsning. Han skriver stadig friere, og bryter alle regler for vers og rim og rytme, etter hvert som han går stadig mer inn i galskapen.

Diktningen til Hölderlin skiller seg ut. Det er ikke så mye som ligner på måten han gjør det på, i alle fall ikke i samtiden. I ettertid, i modernismen, vinner det gjenklang å skrive fritt, uavhengig av form og regler, og i intense følelser og bilder. Men et sentralt trekk i modernismen og moderniteten er at man vil bryte med det gamle, den er ganske revolusjonær i sin tankegang. Også Hölderlin var revolusjonær, og støttet for eksempel den franske revolusjon, og ideene derfra. Men han fant sine idealer i antikken, og han dannet seg vel en ideverden han er ganske alene om, vil jeg si. Ingen sanne modernister ville finne på å skrive et dikt som det jeg poster i dag, for eksempel. Og det er også vanskelig å tenke seg at en sann romantiker skal gjøre det, og i alle fall ikke en sann klassisist.

Kanskje er det dette ubestemmelige med ham som gjør ham så tiltrekkende for litteraturviterne? Man blir liksom ikke ferdig med å drøfte ham, det lar seg ikke gjøre å komme opp med noen konklusjon. Og om diktene hans fikk liten utbredelse i samtiden, så nevnes han i dag helt der oppe sammen med Schiller og Goethe, som en av de virkelig store.

Så får vi se da, hvordan Hölderlin gjør det, i dette diktet til sin store kjærlighet, Susette, det greske idealet, Diotima. Gå under, skjønne sol, de kjente deg, hellige, ikke.

Geh unter, schöne Sonne

Geh unter, schöne Sonne, sie achteten
Nur wenig dein, sie kannten dich, Heilge, nicht,
Denn mühelos und stille bist du
Über den Mühsamen aufgegangen.

Mir gehst du freundlich unter und auf, o Licht!
Und wohl erkennt mein Auge dich, Herrliches!
Denn göttlich stille ehren lernt ich,
Da Diotima den Sinn mir heilte.

O du des Himmels Botin! wie lauscht ich dir!
Dir, Diotima! Liebe! wie sah von dir
Zum goldnen Tage dieses Auge
Glänzend und dankend empor. Da rauschten

Lebendiger die Quellen, es atmeten
Der dunkeln Erde Blüten mich liebend an,
Und lächelnd über Silberwolken
Neigte sich segnend herab der Aether.

Geh unter, schöne Sonne

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt bare litt, de kjente deg, hellige, ikke,
For lett og stille er du gått opp
Over de møysommme.

Meg går du vennlig ned og opp, o Lys!
Og helt erkjenner mine øyne deg, herlige!
For guddommelig stille å ære lærer jeg
Da Diotima helbredet meg sinnet.

O du himmelens budbærer! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskling! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende og tenkende oppover. Da bruste

Levende kildene, det pustet
Den dunkle jords blomstring kjærlig på meg,
Og smilende over sølvskyer
Bøyde seg velsignende eteren hitned.

Skrevet før 1800, trykket  1846 (Tittel:  Am Abend)

Språk, form og innhold

Det er nesten sånn jeg vil være litt forsiktig med å uttale meg om formen til dette diktet. Teksten er strukturert i vers og i strofer, 4 vers i hver strofe, og 4 strofer alt i alt. Men det er ingen versefot jeg kan finne, og det er heller ingen regelmessige rim. I alt dette er Hölderlin langt, langt forut for sin tid. Her er det innholdet i ordene og klangen som styrer, her er ingen fast form med rim og rytme de må tvinges inn i. Likevel er ikke formen fullstendig fri, siden vers- og strofeinndelingen er så markant.

De to første strofene består av bare en setning. Begge disse setningene er nokså kompliserte, med mange innskudd og komma, men det går fra punktum til punktum. I den tredje strofe er det punktum litt inne i den siste linjen, etter tre takter, og så begynner en ny setning som fortsetter ut sistestrofen og diktet. Dette var noe man svært sjelden så i Hölderlins samtid, men som nærmest er blitt regelen i nyere tid.

Det er noen grammatiske vanskeligheter i den første strofen. Pronomenet i linje 2 er dein (din, ditt), men det er i alle for meg hva dette pronomenet sikter til. Din/ditt hva?  Alternativer er å oversette med «(..) aktet/ Bare litt det som var ditt» og «(..) aktet/ Ditt bare litt». Jeg går for den siste. , så gir det i alle fall mening, om enn jeg ikke kan garantere at dette er samme mening som i originalen. Videre i linje 2 beholder jeg samme ordstilling som på tysk, og oversetter ord for ord. Andre halvdel av strofen innledes med konjunksjonen denn (for), har adverbene mühelos (lett, uanstrengt) og stille (stille) til å beskrive verbet hvordan solen har gått opp (Aufgegangen). Jeg flytter partisippet (Aufgegangen) opp i tredje linje, lenger frem i setningen. Ordet Mühsamen voldte meg en del hodebry, Mühe er samme ord som norsk møye, og mühelos (lett, uanstrengt, eg. uten møye) blir brukt i samme setning, men møysom er ikke så mye brukt på norsk. Kanskje fordi det ligner for mye på nøysom? Uansett er Müsamen et substantivert adjektiv i flertall. Kasus er dativ, styrt av preposisjonen über, og at handlingen er på stedet, ikke til stedet. Frasen Über den Mühsamen (over de strevende/de som strever/de møysomme) er preposisjonsuttrykk, her i funksjon av et adverbial, hvor solen har stått opp. Men det løser ikke problemet hvordan Mühsamen skal oversettes. Jeg ender med å bruke samme ord på norsk som på tysk, møysom, selv om dette ikke er et oppslagsord i ordlisten. Jeg synes det er viktig å finne et ord som uttrykker en tilstand, ikke en handling. Frasen «Over de som strever» gir best norsk, og er mest forståelig, men å være blant de som strever kan være et valg. Med Über den Mühsamen oppfatter jeg det slik at Hölderlin mener hele menneskeheten. Tanken er at de får ikke med seg den herlige solen, som går opp og ned. Ordet møysom har i det minste tidskoloritten, og det står i norsk akademis ordbok.

Tysk skiller mellom dativ og akkusativ, noe vi ikke gjør på norsk. Dermed er det alltid et spørsmål hvordan vi skal oversette tyske mir ((til) meg) når det av ordstillingen ikke er opplagt at det er dativsfunksjonen det siktes til. Jeg oversetter mir i starten av strofe 2 bare med meg. Strofen sier at du – solen, Diotima – går vennlig opp og ned, og at hans øyne erkjenner dem. henne, fordi han guddommelig lærer å ære henne, fordi hun – Diotima – har helberedet hans sinn. Diotima er navnet Hölderlin gir Susette i diktningen sin. I det klassiske Hellas var Diotima fra Mantinea en profet og filosof, blir det oppgitt på Wikipedia, mens Duden holder henne som en mytologisk presterinne hos Platon. Jeg tror nok det er denne funksjonen som ligger nærmest den Hölderlin bruker i diktningen sin.

I tredje strofe er det en god del bruk av genitiv. Først er det at hun er himmelens budbærer, Botin des Himmels. På tysk viser dimminutiven -in at det er kvinnelig budbærer, mannlig er der Bote. Så tar verbet lauschen dativ, det er intransitivt, og tilsvarer godt norske lytte til (deg). Dette dativsobjektet blir gjentatt i linjen under, jeg lytter til deg/til deg (..). Så blir navnet hennes sagt, og adjektive Liebe (elskede) til å beskrive henne. Deretter er det litt mer vrient, med konjunksjonen wie (hvordan, hvor; som), som innleder det man kanskje kan kalle et retorisk utrop. Retorisk utrop er ikke noe innearbeidet begrep, jeg mener utrop av typen «hvor her er vakkert!» Her er verbet sah (så), som er fortidsformen av sehen (se) for 1. og 3. person entall. Det kan altså være jeg, eller det (eller han eller hun), som så. På norsk er det ikke noe i formen på verbet som indikerer hvem som utfører handlingen, så i kompliserte setninger er det vanskeligere for oss å finne ut hva som er subjekt. Her er det dieses Auge (dette øyet), helt til slutt i linje 3. Dette er ikke opplagt, verken på norsk eller tysk, særlig siden formen dieses er vanligst å bruke for genitiv, mens det her er en nominativ sideform. Jeg flytter dette setningsleddet frem i setningen, og omrokkerer, for å få det forståelig på norsk. Også von dir (fra/av/om deg) er litt vrien, da preposisjonen von kan bety så mange forskjellige ting. Og til sist synes jeg det er rart at Zum Tage har entallsform i pronomenet (Zu dem – til den), men flertall i substantivet (Tage – dager). Dette problemet ignorerer jeg i oversettelsen.

Jeg skal heller ikke gå god for hvorfor det står Lebendiger og ikke Lebendig i starten av strofe 4. Jeg skjønner ikke den ekstra endelsen, -er, men tror jeg skal være på rimelig trygg grunn når jeg oversetter med levende.Videre er det gjort elegant, med es atmeten (det pustet) og Der dunkeln Erde Blüten (den dunkle jordens blomstring). Her er Der dunkeln Erde genitiv. Setningen fortsetter, med at denne pustingen puster kjærlig (liebend) på meg (mich an). Jeg tror det her er akkusativ (mich) på grunn av bevegelse, det puster med bevegelse. Passivkonstruksjonen, med at det puster på meg, er elegant gjort. Det er vakkert uttrykt. Så slutter det stille og rolig, og fortsatt vakkert, med at smilende over sølvskyer, bøyer eteren seg velsignende ned hit (til jorden, hvor han er). Eteren (Der Aether) er stoffet man den gang trodde befant seg overalt i rommet, der vi nå har gått med på at det er vakuum. Den gang kunne man ikke gå med på at det fantes tomhet i universet, det måtte alltid være noe, og dette noe, som lå rundt oss, var eteren. I diktet til Hölderlin bøyer den seg velsignende ned til oss.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på.
mühelos (adj.) lett, uten anstrengelse.
die Botin -/-nen kvinnelig bud.
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;

En liten analyse

Diktet ble skrevet en gang før juni 1800, da Hölderlin avsluttet oppholdet sitt i Homburg, men det ble utgitt første gang i Hölderlins dødsår, 1846. Da hadde det tittelen Am Abend, Ved aftenen. Utgivelsen Sämtliche Werke var det Christoph Teodor Schwab som stod for. Det var den første samleutgaven av Hölderlins verker, og den første offentlige utgivelsen av svært mange av Hölderlins tekster. I sin levetid gav han bare ut Erste Gedichte, i Gotthold Friedrich Staulins Musenalmanach for 1792, og storverket Hyperion (1797-1799) og sørgespillet Sophokles i 1804. Etter dette levde han altså tilbaktrukket, og sinnslidende, i et tårn i byen Thübingen.

Det er altså en tragisk livshistorie vi har med å gjøre. Om en kunstner som ble oversett og ignorert i samtiden, men som ettertiden beundrer og elsker. Det er lettvint å skrive at han ikke ble forstått i samtiden, for det ble han vitterlig ikke, men det er mer treffsikkert å skrive at han ikke ble lest. Han greide ikke å vinne interesse med tekstene sine, om det var fordi de var for utilgjengelige, eller om det var andre årsaker.

Også i dag trengs det nok kanskje en viss skolering før man har utbytte av Hölderlins tekster. Det er derfor han er så populær blant forskere og kjennere, det er en poet som gir mer når man jobber med ham, men der det kreves en viss anstrengelse å få den første interessen. Det er en fordel å kjenne til antikken, og idealene derfra, og det hjelper også godt å kjenne Hölderlins samtid, og hva som rørte seg i Tyskland i den intense opplysningstiden. Og ikke minst gjelder det å kjenne til nyere litteraturhistorie, og hvilken vei det har gått. Da vil man se at det er Hölderlins måte å skrive på som har vunnet frem, mens stilstikre diktere som Goethe og Schiller mer enn Hölderlin tilhører en annen tid.

Jeg hviler meg først og fremst på min egen lesing her, nå, så dette er ikke forskningsbasert, selv om jeg kaller det en liten analyse. Det er en måte å lese diktet på. Solen er Diotima, solens egenskaper blir brukt for å karakterisere henne, en klassisk metafor. Så nå går solen ned, enda bedre på tysk, med Unter (Under). Modellen for Diotima, Susette, er syk, og dør få år etter diktet er skrevet, men jeg er ikke sikker på om det er dette Hölderlin har i tankene når han skriver. For meg gir det mening at denne kvinnen fødes, lever, og dør, uten at folk bryr seg så veldig. De har nok med sitt eget strev. Sånn som folk flest ikke er oppmerksomme på den fantastiske solen, som hver dag står opp, og går livgivende over himmelen, før den går ned igjen. Det er vanskelig å finne en mer kraftfull sammenligning, enn å sammenligne et menneske med solen. Her hos Hölderlin vil jeg si det er gjort meget konkret.

Denne lesingen kan vi underbygge ved å peke på hvordan Hölderling henvender seg til både solen og Diotima med du, og det glir helt over i hverandre hvem som er hvem. I første strofe blir det brukt ordet solen (Sonne), i andre strofe Diotima, i betydningen at hun helberedet hans sinn, og i tredje strofe igjen Diotima, i egenskap av å være himmelens sendebud (Botin), ganske likt som solen. Den diktet påkaller blir kalt Heilige (hellige), Licht (lys), Herrliches (herlige) og Liebe (elskede), alt treffende for både solen og Diotima.

Det religiøse og mystiske er også sterkt til stede i dette diktet. Dette er ikke opplysningstidens rasjonalitet, og veldig langt der i fra. Det er også en religiøsitet som ikke er knyttet til en bestemt religion, vil jeg si, her er i alle fall ingen allmektig, kristen Gud, som står over det hele, og kontrollerer. Den hellige er solen, og Ditotima, diktet går veldig langt i å skrive at det er disse som skal dyrkes, og at det er de som har helberedende, trøstende og livgivende egenskaper. Ordet göttlich (guddommelig) blir brukt om hvordan han lærer å ære henne (Diotima), eller den (solen), og rett etter er det det ordet heilte (helberedet) som blir brukt om legingen av sinnet. Å helberede (heilen) er magisk og mystisk, det lar seg ikke forklare, og det at hun helberedet sinnet hans, blir lagt frem som årsaken til at han ærer henne. Det blir ikke så mye mer religiøst, enn det.

I siste strofe er ideer vi vel i dag forbinder mest med østens religioner? Det er verdensaltet som puster, den mørke jords blomstring. Dette er ikke noe man finner verken i kristendommen eller i opplysningstidens vitenskaplige rasjonalitet, der alt skal kunne forklares, det er noe helt eget. Det er eteren som kommer ned og velsigner. Dette bryter kanskje med det som ellers står i diktet, der det er Diotima og solen som er hovedsaken. Men nå er man kanskje hensatt i en religiøs transe, der man kan gå med på et sånt bilde. Og vakkert uttrykt er det i alle fall.

Kommentar til diktet

Et dikt er hva det går an å gjøre med ord. Hölderlin viser her at går an å sette intense følelser og en svært spesiell stemning og tenkemåte, inn i ord. Han gjør det på en måte som ingen har gjort før ham, ved å bryte alle regler for hvordan et dikt skal settes opp, med rim og rytme, og spesielle verseføtter. For ham er det nesten som ordene blir så sterke, at han kan ikke stå i mot dem. Det er nesten som han bare må skrive dette diktet, for å kunne gi uttrykk for de sterke følelsene sine, som han ikke fikk uttrykket på andre måte.

Etter at Hölderlin forlot huset Gottard og husfruen Susette, stod han i hemmelig brevveksling med henne. Forelskelsen gav seg ikke, og han må ha gått og gnaget på dette, som han gikk og var plaget av mange andre ting i eget liv, og i samfunnet, samtidig. Det var ikke så mange som fulgte Hölderlin i tankene hans, noe som må ha gjort ham bare mer ensom. Det er også komplisert hva han egentlig mener, hvor sterkt han holder på mystikken, og på idealene fra fortiden. Mener han virkelig at den dunkle jords blomstring puster på ham, eller er dette bare et bilde på en stemning han har? Skjønner han selv at Susette er en vanlig kvinne, med mann og barn, og praktiske gjøremål, eller er det virkelig slik at hun kan være en Diotima, et ideal?

Noen og enhver vil vel holde den de er forelsket i, som et ideal. Jeg er selv villig til å holde både min kone og mitt barn til å være solen i mitt liv, og vel så det. Sterke ord kan aldri fullt ut uttrykke de sterke følelsene jeg har for dem. Men diktet til Hölderlin kan vise måter å tenke på, og å uttrykke seg på, som jeg synes er berikende, i alle fall for meg. Så er det opp til hver enkelt å finne ut hva de får ut av det.

Jeg er også grepet av skjebnen til Hölderling. Diktet begynner Gå under, skjønne sol. De kjente deg, hellige, ikke. Det er noe Hölderlin også kunne sagt om seg selv.

Min gjendiktning

I et dikt som dette, der det ikke er så strenge krav til formen, vil det ikke være så strenge krav til formen. Men der jeg i oversettelsen legger mest vekt på innholdet, vil jeg her i gjendiktningen også forsøke å få med litt av den poetiske kraften. I dette har jeg lite annet å støtte meg til enn min egen språkfølelse. Jeg oversetter så diktet skal la seg gjøre å lese med innlevelse og intensitet som i originalen.

Gå ned, skjønne sol

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt kun lite, de kjente deg, hellige, ikke,
For ubesværet stille gikk du opp
Over de som kjenner besværet.

Meg går du vennlig både ned og opp, o Lys!
Og mine øyne erkjenner deg helt, du herlige!
For guddommelig stille lærer jeg å ære
Da Diotima har helbredet mitt sinn.

O du himmelens sendebud! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskede! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende, tenkende oppover. Da bruste

Kildene levende, det pustet på meg
Den dunkle jords blomstring, kjærlig
Og smilende over skyer av sølv
Bøyde velsignende eteren seg, hitned.

ES2019

Du er født!

11. september, 2014, kom vårt første barn til verden. Det var en boblende glede jeg ikke på forhånd kunne forestille meg, enda hvor mye tid jeg før hadde hatt på å forestille meg det. Det overveldet meg, og sendte meg inn i en lykkerus, som ennå varer, og hvorfra ordene kommer ut av seg selv. Jeg har skrevet en diktsamling, Dikt til Irina!, der alle dikt har utropstegn, og hvor jeg en fredag i måneden i 2015 skal poste dikt fra. Det første heter Født! – og er basert på en helt sann historie og en helt virkelig, vindunderlig opplevelse.

 

Født!

Jeg kan skrive så mange ord jeg vil
det er ingenting mot
at du er til

du er den største gleden far kan ha
du er å gjøre andre glad

jeg ser solen skinne bare for meg
jeg ser solen – det er deg

jeg kan skrive alle ord jeg kan
skrive vakrere enn det går an
men det blir ikke større enn at det er sant!

Nå rimer alt!

Irina –

Du er født!

Nr. 1

ES2014