Ich stand in dunkeln Träumen, av Heinrich Heine

Dette diktet er nummer 23 av 80 fantastiske dikt av Heinrich Heine (1797-1856). Jeg har etter hvert fått postet en del av ham, og flere er på vei, når jeg nå får etterfylt hullene i mindre aktive år på bloggen. Nå har jeg ganske snart fått lest ut alle diktene i Buch der Lieder, den utrolige samlingen med alle dikt Heine hadde skrevet frem til 1827. Da var han 30 år, og hadde skrevet sine viktigste og mest fascinerende dikt. Samlingen er naturlig nok en av de mest kjente og mest suksessrike i tysk litteraturhistorie. Den har gjort Heine stor, nåde i samtiden og i ettertiden.

Jeg har tidligere skrevet om Heine som den dikteren det er litt vanskelig å plassere. Mange av de store dikterne er det, de står liksom utenfor tid og rom, og skriver for evigheten, uten å la seg påvirke så enormt av skiftende stiler og strømninger. Heine er født i perioden som kalles klassisismen, og lever inn i perioden som kalles romantikken, men hører ikke egentlig godt hjemme i noen av dem. Til å være klassist er han altfor fri, og han har få referanser til den klassiske ideverdenen. En romantiker er han nok mer, mystisk, og om følelser og kjærlighet, men han mangler helt det romantiske patos. Diktene er ofte stillferdige, lavmælte, om ting som kunne bli, men ikke blir. Her er ikke den romantiske helt, som ville forandre verden.

Heine er også en av ytterst få poeter som har fått en strofeform oppkalt etter seg. Det er ikke han som oppfant den, den er gammel og velbrukt, men Heine utvikler den til et mesterskap, så den har fått hans navn: Heine-strofen. Eller som guruen Hallvard Lie formulerer det i sin Norsk Verslære:

Den halvverte, blandettaktige hildebrandstrofe med balladerim blir stundom kalt «Heine-strofen» (Norsk Verslære, 1967, s. 227)

Det spesielle ordet «blandettaktige» ser jeg knapt brukt, utenom hos Lie, eller med referanse til ham. Det er etter mitt syn bra dette ordet ikke har fått fotfeste, for det er forvirrende når man møter det i skrift. Om man ikke kjenner det godt, kan man lese det feil. Ordet er blandet-taktig, ikke blandett-aktig. Takten er blandet, noe som betyr at antallet trykklette stavelser mellom de tre trykktunge varierer. Den opprinnelige Hildebrandstrofen hadde 8 linjer, den halvverte har 4. Svært, svært mange av Heines dikt har 4 linjer i hver strofe. Og svært mange av diktene har blandet takt, det er typisk Heine å skyte inn noen ekstra trykklette stavelser her og der. I dagens dikt skjer dette i fjerde linje i hver strofe, der det er to trykklette stavelser mellom første og andre trykktunge. Fjerde linje i første strofe har heller ingen opptakt.

Alt dette skriver jeg mer om i Språk, form og innhold. Nå er det å lukke øynene mens man leser diktet, og tre inn i Heines forunderlige verden, å stå i dunkle drømmer, stirre på hennes bilde, se henne begynne å leve..

Ich stand in dunkeln Träumen

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab –
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

1823/24 (Buch der Lieder, 1827)

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og stirrer på hennes bilde
Og det elskede ansikt
Begynte hemmelig å leve

Om leppene hennes trakk seg
Et smil så vidunderlig
Og som fra vemodstårer
Lyste hennes øyne opp.

Og mine tårer fløt
Meg fra kinnet ned
Og akk, jeg kan ikke tro det
At jeg deg mistet har.

Språk, form og innhold

Dette diktet er et eksempel på Heine-strofen, og sågar et av eksemplene nevnt i Lies verslære. Rimmønsteret er OaOa, balladerim, der andre og fjerde linjer. At o’en er stor, betyr at det er trykklett utgang på linjen, at a’en er liten, betyr tilsvarende at den er trykktung. Bokstavene tidlig i alfabetet indikerer linjer som rimer, bokstaven o betyr at her er det ikke rim.

Viktigere enn rimet, er fordelingen av trykket. Det er det som kjennetegner Heine-strofen, eller den halvverte Hildebrandstrofen, som den kommer av. Det er tre takter i hver linje, tre trykktunge stavelser. Og så varierer det om det er én eller to trykklette stavelser mellom. Ofte er første stavelse i linjene trykklett, men de trenger ikke være det. I dette diktet er det bare fjerde linje i første strofe som starter med trykktung stavelse. Det vanlige er å ha en trykklett stavelse mellom de trykktunge, men jeg teller 5 steder der det er to i dette diktet. Mulighetene for variasjon gjør diktene med denne strofeformen veldig smidige, og Heine får det til veldig uanstrengt, som om ordene bare faller på plass av seg selv.

Her er hele diktet med trykktunge stavelser markert med fet skrift.

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

Heine, Ich stand in dunkeln Träumen

Språklig er det ingen store problemer denne gangen. Jeg har lagt ved ord i gloselisten, der det er mulighet for flere oversettelser. Ordet Erglänzen er ikke et oppslagsord på Ordnett.no, men står i tyske Duden som glänzend aufleuchten (lyse glansende opp) og med synonym aufleuchten (lyse opp), aufscheinen (skinne opp). Det sammensatte ordet Augenpaar er heller ikke å finne på Ordnett.no, men har hyppighet to av fem hos Duden. Det skulle tilsi at ordet er vanligere på tysk enn på norsk. Et kjapt søk på Google etter Øyepar viser bare sære treff, som vesener med flere par øyne, noen øyepar åpne, andre lukkede, og i oversettelser og omfattende ordlister. Jeg tror derfor jeg er på trygg grunn når jeg oversetter denne linjen med «lyste hennes øyne opp».

I siste strofe er det kanskje noe å tenke på hva en oversetter skal gjøre med stedsadverbet herab, hitned. På norsk er det mer naturlig med bare ned. Som alltid er det svært effektfullt på tysk, med verbet som kommer sist i setningen, og sist i diktet. I oversettelsen av aller siste linje beholder jeg den tyske ordstillingen.

Innholdet skulle være greit å få med seg i dette diktet. Jeg-personen i diktet står og drømmer foran et bilde av ei jente. Bildet blir levende for ham, hun smiler, og øynene stråler opp, som fra vemodstårer (en fantastisk ide, forresten, stråle opp av tårer av vemod). Hans tårer renner også, nedover kinnet, når han tenker at han har mistet henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

dunkel (adj.) mørk, dunkel; matt; uklar, utydelig; mørk, dyp
Bildnis das, -ses/-se; portrett; bilde.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig
wunderbar (adj.) vidunderlig
Wehmut die, -/; vemod
Erglänzte -> glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
flossen -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
herˈab (adv.) (der ovenfra og) ned hit, nedad

Kommentar

Det er noe veldig uhåndgripelig med Heine. Han har skrevet lass på lass med dikt av denne typen, der en drømmende jeg-person tenker på en kjærlighet han har hatt, og tapt. Med Goethe, for eksempel, en av dem det er naturlig å sammenligne Heine med, enda Goethe var flere titalls år tidligere ute, og var en gammel mann i det Heine begynte sin litterære produksjon, med Goethe er det alltid personlig. Goethe skriver om Goethe selv. Det er hans betraktninger, hans liv, relevant for ham. Det er opplevde dikt.

Med Heine vet man liksom aldri. Det kan skyldes at jeg kjenner biografien til Goethe bedre enn biografien til Heine, men det kan neppe skyldes det alene. Det er også det at Heine i mye større grad iscenesetter seg selv i tekstene sine, både i diktene og i øvrige tekster. Han opptrer med maske og i forkledning, man vet aldri om han egentlig mener det han skriver, vet aldri om det er en opplevd eller oppdiktet følelse han skildrer.

Det treffer jo meg, noe så til de grader. Heines dikt er mye mer umiddelbare for meg, han er liksom meg i en bedre utgave, og skriver liksom det jeg hadde hatt lyst til å skrive, bare mye, mye bedre. I dette diktet også, drømmen om denne jenta, som man ikke engang kan være sikker på om Heine noen gang har hatt, men man kan være helt sikker på at han har mistet. Det er nydelig gjort, med den varsomme oppbygningen, den skjære drømmen, bildet som blir levende, og tårene – rettere: følelser uttrykket gjennom tårer -, og så i siste linje: tapet. Det er nydelig noe som kunne vært, men ikke er. Finnes det noe vakrere? Jeg er veldig svak for slike ideer, det er veldig personlig for meg.

Litt mer objektivt vil jeg også ha med at Heine er en mester i sånne overraskende, forløsende avslutningslinjer. Han gjør det utallige ganger, i mange forskjellige typer dikt. Alle store poeter får selvsagt avslutningen bra, det er jo noe av det viktigste i diktet, hva leseren sitter igjen med. Men jeg tror jeg vil unevne Heine til mesteren i dette,.. og sannelig ble jeg ikke objektiv allikevel.

Enkelt og vakkert, det er Heine. Drømmende, fantasirikt, det er Heine. Store historier i små ord, det er Heine. Ingen kan som ham slenge ut noen små linjer, se her er et lite dikt, og så er det sånn rikt innhold. Slike følelser. Her står han og tenker foran bildet av jenta si, og så er det slik gjenklang i meg, nesten 200 år etterpå. Dette diktet er et av 88 i Die Heimkehr (Hjemkomsten) i Buch der Lieder (Sangenes bok). I tillegg kommer Junge Leiden, Lyrisches Intermezzo, Aus der Harzreise og Die Nordsee. Heine gjør det mange, mange ganger. Og får det til å se enkelt ut. Som en stor dikter gjør.

Samlingen Die Heimkehr vil komme på Helt grei litteratur på mandag 1. april.

Min gjendiktning

Heine er nok kanskje den dikteren i verdenslitteraturen som ligger min egen stil nærmest, så hans dikt er lettere å gjendikte enn andres. Stort sett er trykket fordelt som i originalen, men noen få trykklette stavelser er tatt bort og lagt til. Reglene for Heine-strofen er oppfylt.

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og ser på hennes portrett
Og det så kjære ansikt
Hemm’lig levde med ett.

Om hennes lepper trakk seg
Et smil så underbart
Og som fra vemodstårer
Strålte øynene klart.

Òg mine tårer strømmet
Meg nedover mitt kinn
Og akk, jeg kan ikke tro det
At du ei mer er min.
ES2019

Kilder

Hallvard Lie: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, 1967.

Gefunden (Ich ging im Walde), av Johan W. von Goethe

Dette er en relansering av et dikt jeg først postet i mars 2017. Den gang var jeg bare så vidt kommet i gang med mitt mer omfattende arbeid med tysk og tysk tekster, og jeg hadde ennå ikke begynt å lese disse forfatterne ordentlig. Det rakk med de diktene jeg postet. For diktet Gefunden var jeg veldig på overflaten av hva det egentlig handlet om, og jeg kjente ikke til diktets tilblivelseshistorie og forskjellige versjoner. Diktet ble den gang presentert med denne innledningen her:

Johan Wolfgang von Goethe (1749 – 1832). Han er en gigant som min haltende tysk har gjort at jeg aldri helt har kunnet sette fullt ut pris på. Selv store norske leksikon, som skal være nøytralt, saklig og etterrettelig, slår til med formuleringer som «tysk litteraturs største dikter», «mange henseender en unik personlighet» og kraftsalven: Han var som få andre universell; han hadde en altomfattende viten, en kunstnerisk skaperkraft og en utrolig evne til fornyelse og utvikling. Lenger nede står det uforbeholdent: I denne tiden trådte geniet Goethe frem. Det er ingen andre skikkelser jeg har funnet som får sånne karakteristikker, ikke Johan Sebastian Bach, ikke William Shakespeare, ikke Leonardo da Vinci, for alle disse står det med reservasjoner «en av de største», «regnes som» og «en av de største begavelser». Sånt kan kanskje si mer om den som har skrevet artikkelen, enn den det blir skrevet om.

I dag har jeg bedre forutsetninger for å presentere diktet skikkelig. Jeg har lest gjennom det aller meste av diktene i Aufgabe letzter Hand, Goethes samleverk, og jeg har postet flere av dem ganske grundig her på bloggen. Jeg har også skaffet meg Goethe Handbook, Band I – Gedichte (Metzler, 2004), og kan bruke den for ytterlige informasjon både om omstendighetene rundt hvordan diktet ble til, og publisert, og om hvordan det godt kan leses. Om dette diktet står det fra side 264, at diktet finnes i et brev Goethe skrev til sin kone, Christiane Vulpius, med dato 26. august, 1813. Brevet er adressert «Frau von Goethe», og ble levert ved Stad-Ilm mellom Weimar og Ilmenau. Håndskriftsutgaven har et par overstrykninger og rettinger, hvilket skulle bety at Goethe skrev det i øyeblikket, som et leilighetsdikt. Det var ikke noe han kladdet først, eller hadde skrevet på forhånd, og så førte inn i brevet. Denne utgaven, fra brevet, ble først trykket i 1815. Siden omgjorde Goethe selv diktet noe, da det på ny ble publisert i Aufgabe letzter Hand, i 1828. Endringene er av typen som gjør diktet mindre personlig, og mer generelt.

Jeg ser at jeg postet den opprinnelige utgaven, fra brevet, uten å være klar over det. Denne gangen poster jeg diktet i utgaven som finnes i Aufgabe letzter Hand, og så poster jeg de alternative versjonene med oversettelser til slutt i posten. Først er det diktet, som regnes blant Goethes mest berømte. Det er skrevet i 1813, Goethe går i sitt sekstifjerde år, på vei mot å bli en gammel mann. Han har et avklaret forhold til livet og til verden, og en trygg overbevising om at alt harmonerer og gir mening, når man bare evner å sortere ut all forstyrrende støy i kaoset. Livsynet er illustrert i dette diktet, der også all støy er utelatt, og hvor hver linje bare har to takter, og ingen linje flere enn fire ord. Det handler om en plante som blir funnet i skogen, og tatt med hjem for å bli plantet om i hagen. Der blomstrer den opp på ny. Det er allegorisk for hendelser i Goethes eget liv, han fant sin kvinne, Christiane Vulpius, og tok henne til sitt hus og hage, hvor også hun blomstrer opp på ny.

Gefunden

Ich ging im Walde
So für mich hin,
Und nichts zu suchen
Das war mein Sinn.

Im Schatten sah’ ich
Ein Blümchen stehn,
Wie Sterne leuchtend,
Wie Aeuglein schön.

Ich wollt’ es brechen,
Da sagt’ es fein:
Soll ich zum Welken
Gebrochen sein?

Ich grub’s mit allen
Den Würzlein aus,
Zum Garten trug ich’s
Am hübschen Haus.

Und pflanzt’ es wieder
Am stillen Ort;
Nun zweigt es immer
Und blüht so fort.

1813/1815

Funnet

Jeg gikk hen i skogen
Så for meg selv
Og intet å søke
Var meningen min

I skyggene så jeg
En liten blomst stå
Som en stjerne den blinket
Som øyne små skjønt

Jeg ville brekke den
Da sa den fint
«Skal jeg visne
Og bli brukket?»

Jeg gravde den opp
Med alle røttene
Til hagen bar jeg den
Ved det søte huset

Og plantet den på ny
På et stille sted
Nå slår den greiner
Og blomstrer i vei.

Språk, form og innhold

Diktet har fem strofer med fire verselinjer i hver. Versefoten er jambisk, med to føtter, lett-tung, lett-tung. Rimmønsteret er balladens, OaOa, der store bokstaver betyr trykklett, kvinnelig utgang, på linjen. En kurositet er at diktet står nevnt i Hallvard Lies Norsk Verslære, i gruppen han kaller to-to gruppen, firversinger med vekslende kadens (KkKk), men det står der under titteletn Im Vorübergehen, med parentes (Ich ging im Walde). Dette er altså den sjeldnere utgaven av diktet, den mindre brukte og dårligere versjonen som ble trykket i 1827. Det kan vanskelig være annet enn en lapsus hos Lie og forlaget. I versjonen Im Vorübergehen (gjengitt under) er formen ikke konsekvent, strofe 5 har bare kvinnelig kadens, og strofe 6 har fem linjer med omsluttende rim i 2-5. (OaBBa).

Her er trykkfordelingen i første strofe. Det er veldig enkelt, annenhver stavelse lett og tung, helt konsekvent i alle strofer og alle vers.

Ich ging im Walde
So vor mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Innholdet i diktet er at diktets jeg-person går i skogen for seg selv, uten å være på jakt etter noe spesielt. Så ser han en liten blomst som står der i skyggen, og skinner som små øyne. Han vil brekke den, som det står, eller plukke den. Og den sier at det må han ikke gjøre, for så vil den visne. Han tar likevel blomsten med alle dens røtter, og bringer den tilbake til hagen sin ved det fine huset. Der planter han den på ny, og den slår greiner og blomstrer igjen. I overført betydning kan blomsten være ei jente, kanskje spesielt Goethes egen kone, Christiane Vulpius, men det går også an å lese blomsten som et symbol på flere ting et menneske tar ut av sine omgivelser, og planter på ny og gir nytt liv, et annet sted. Jeg skriver mer om dette i En liten analyse, og i kommentaren.

I de to andre versjonene av diktet er det noen forskjeller. I versjonen av 1815, er det bare noen nyanseforskjeller til den jeg trykker fra 1828. At Blümchen står for Blümlein betyr ingenting, det er begge dimminutiver for blomst, og det er bare marginal forskjell i klang mellom dem. Da er det litt større betydning at den eldre Goethe heller vil ha at han grov alle røttene opp, enn at han hogg dem av. Det å hogge røttene opp er litt mer brutalt. Likeledes setter han planten der på et kjølig sted, mens han i 1828 vil ha den på et stille sted. Et stille sted skulle vel være å foretrekke? Viktig er også at planten i den tidlige versjonen av diktet slår greiner (zweigt) og blomstrer (blüht) for ham (mir). Det er det jeg mener, når jeg skriver den tidlige utgaven er litt mer personlig. Her har jeg også Goethe Handbuch med meg (s. 264).

I versjonen fra 1827 er innholdet vesentlig annerledes. Tittelen er Im Vorübergehen, I forbigående. Det er bare første strofe som er lik, utenom at han her går i felten (im Felde), i stedet for i skogen (im Walde). Det blir ikke gjort et poeng av at blomsten står i skyggen, den står heller nær ham (so nah), og han sier han aldri har sett en kjærere (lieber) blomst. Dette er ganske motsatt av det som blir fremhevet i versjonen som har blitt stående som den mest kjente og brukte. Som i denne versjonen vil han brekke blomsten, men ulikt den, forsvarer blomsten seg i ti linjer, i stedet for to. 10 av 14 linjer i diktet er altså at blomsten forklarer hvorfor han ikke må plukke den. I Gefunden er det bare at den vil visne, og brekke, men så viser det seg altså at den blomstrer på nytt når den blir plantet i hagen. Moralen i Im Vorübergehen er snarere at blomsten på få bli stående. Det er den fineste han har sett, så den må få stå i fred. Sånn slutter diktet også, med at han på ny går i skogen (merk i siste strofe er det skogen (im Walde), i første er det felten (im Felde)). Nå er det jeg var så munter/ Ville alltid videre (Ich war so heiter,/ Wollt immer weiter), og det var det som var sinnet hans og meningen hans (Das war mein Sinn). Det er så man må snakke om et helt annet dikt, men det står jo godt som en kommentar til Gefunden, eller et alternativ til det.

I oversettelsen er linjen jeg klart har hatt størst problemer med den berømte nummer 2 i første strofe: So für mich hin. Eller som det står i den alternative versjonen: So vor mich hin. Nå, etter to år med ganske intensive tyskstudier, er jeg fortsatt ikke helt overbevist om jeg har forstått det riktig. Men jeg tror det er sånn at de to første linjene må leses i sammenheng, og at hin (hen) hører til ging im Walde (gikk i skoggen). Så det er sånn at han gikk inn i skogen, für mich eller vor mich, for meg (selv). Videre har jeg raffinert oversettelsen av linje 3 og 4 siden diktet først ble postet her på bloggen. Sinn er både på tysk og norsk «sinn», men tyskerne bruker det oftere enn oss i betydningen «hensikt, mening». Så her det at det er ikke meningen for ham å lete etter noe, der han går i skogen.

I strofe 2 er både Blümchen og Blümlein dimminutiv av blomst, noe som alltid setter en oversetter i valget om å oversette med En blomst eller En liten blomst. Litt vanskeligheter er det også i linjene 3 og 4: Wie Sterne leuchtend/ Wie Äuglein schön. Ordet Wie blir brukt som konjunksjon, som, eller relativt pronomen, som vi før kalte det. Så blomsten lyser som en stjerne, og som (små) øyne skjønne. Også Äuglin er dimminutiv, og man må velge om man vil hinte til kjæleformen også på norsk.

I strofe 3 er vanskeligheten Soll ich zum Welken (skal jeg til visnen), der Welken er brukt som substantiv etter preposisjon «til visning». Det gir en ganske forvansket norsk å oversette ordrett her, særlig med gebrochen sein (brukket være) i linjen under. Så jeg omskriver for å få det forståelig.

Strofe 4 skal være ganske grei, grub’s er grub es (gravde den), og så er det med alle røttene, i dativ i originalen. Han bar den til hagen (Zum Garten trug ich’s), ved det pene huset (An hübschen Haus).

I den siste strofe blir blomsten planten på ny, Wieder betyr her igjen. Så vil jeg si at immer fort hører sammen i linje 3 og 4, immerfort betyr uavbrutt, stadig vekk, immer betyr alltid, bestandig, fort betyr vekk. Zwegien brukt som verb må bety å slå greiner eller å forgreine seg, når den gjør det immer, betyr det at den gjør det «alltid». At den blüht so fort betyr noe sånt som at den «blomstrer vekk», eller «blomsterr i vei». Oversettelsen jeg har gjort, er ganske fri, men den skulle likevel dekke meningen ganske godt.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagtes blå ordbok, på Ordnett.no.

hin 1. dit bort, hen, bort (til, i retning mot) 2. (omgs.) ødelagt, dødt, borte, forbi (→ også hin sein).
Blümlein – diminutiv -> Blume blomst
Äuglein – diminutiv -> Auge øye
fein fin
Welken subst -> welken visne
Wurzeln – flertall -> die Wurzel rot
hob – preteritum -> heben 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.
trugs – trug -> tragen bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
hübschen -> hübsch 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
blüht -> blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje; sein Weizen blüht (omgs.) lykken smiler til ham.
zweigt -> abzweigen 1..forgrene seg; 2. (omgs.) legge til side, lure unna.

En liten analyse

Her bruker jeg Goethe Handbuch til støtte. Denne skriver om diktet på sidene 264-266. De plasserer med det diktet i avdelingen Lyrik der klassischen Zeit, 1786-1806, til tross for at det er skrevet i 1813, og utgitt i 1815, og på ny i smått moderert utgave i 1828. Teksten er skrevet av Alexander Bormann. Jeg henter poenger og faktaopplysninger derfra, men bruker det på min måte, og legger til mye selv, som ikke står der.

Goethe hadde ikke for vane å sende dikt i posten til sin kone, Christiane von Goethe, født Christiane Vulpius. Forholdet mellom de to vakte reaksjoner, Christiane Vulpius ble aldri akseptert blant kretsen til Goethe, selv ikke da han etter 18 formaliserte forholdet med å gifte seg med henne. Hun kom fra fattigere kår, og jobbet i en blomsterbutikk, for kunstblomster. Av den grunn hadde hun kallenavnet das Blumenmädchen, «blomsterjenta». Det er derfor veldig nærliggende å tenke at planten i diktet er Christiane Vulpius, og at historien er en allegori på historien mellom Goethe og henne. Men som Bormann skriver, så må man ikke trekke forhastede slutninger. Det er en mulig lesing, men ikke den eneste mulige.

Hvis man skal lese det konkret, som om vandreren i skogen er Goethe selv, og blomsten han finner er kona, Christiane Vulpius, så låser man lesingen litt. Men det går an å finne mye mening. Det passer med at blomsten står i skyggen, det er få som ser den. Christiane Vulpius levde også utenfor det gode selskap, uhn ble ikke sett. Det passer også med at Goethe rykker henne opp med alle hennes røtter, og tar henne med hjem, for å plante henne et nytt sted. Det passer også med hvordan Goethe i overført betydning gikk og vandret i skogen, uten å egentlig være på leting etter noe. Blomsten dukker opp på dikterens vei, som Christiane dukker opp i livet til Goethe. Christiane Vulpius tilhørte ikke sosieteten, og ble ikke lagt merke til i det gode selskap. Solen skinte ikke på denne blomsten.

Så er det dette med at jeg-personen vil brekke blomsten, plukke den. Tankene går til Heidenröslein, med det samme tema. Denne sammenhengen peker også Goethe Handbuch på (s. 265). Som der, vil ikke blomsten bli plukket. I Gefunden har vi direkte tale: Soll ich zum Welken/ Gebrochen sein. Omskrevet: plukker du meg, så visner jeg. I Heidenröslein er det (også omskrevet): brekker du meg, stikker jeg deg. (Ich steche dich/ Daß du ewig denkst an mich). Han (Der Knabe) brekker blomsten, og må av den grunn lide hele livet. I Gefunden plukker han blomsten, og sørger for at den ikke visner, ved å plante den på ny. Det er 15 år og et giftemål mellom de to diktene. Kanskje er det sånt at den modne Goethe har skjønt hvordan det skal være.

Men man skal være ytterst forsiktig med å legge moral og umoral inn i dikterne. Diktene bør få stå for seg selv, og man bør lese dem som de er. Gefunden er et uttrykk for at han er lykkelig med sin kone, og at han føler seg nødt til å si det til henne i et brev til henne, mens han er på reise. Diktet han skriver, blir av de mest berømte i tysk litteraturhistorie.

Kommentar

Jeg trodde jeg likte dette diktet bedre enn jeg nå gjør, når jeg har lest det mange ganger, og ganske grundig. Det er fullkomment i formen, avklaret, harmonisk, men det har ikke stoff i seg til å ringe i meg og i mitt liv. Det er oversatt en rekke ganger til norsk, og er med i mange samlinger tyske dikt, Goethe-dikt og dikt fra verdenslitteraturen. Diktet er en gjenganger. Men jeg greier ikke ta det til meg og glede meg over det, helt motstandsløst. Det har også gjort det vanskelig å skrive denne bloggposten. Mer enn for andre innlegg om andre dikt, har jeg denne gangen liksom ikke helt greid å finne ut hva jeg vil med det. Noe av grunnen er at diktet egentlig ikke formidler det jeg hadde i hodet at det skulle formidle, og at jeg ikke vet om jeg er i stand til å formidle diktets egentlige innhold helt reservasjonsløst.

Så sånn er det. Ennå har ikke denne posten fått en form jeg er helt fornøyd med. Selvsagt er det også forvansket av at diktet finnes i tre versjoner, og jeg måtte bruke mye tid på hva jeg egentlig ville gjøre med det. Nå tror jeg at jeg har funnet løsningen på akkurat det.

Og et berømt dikt fra verdenslitteraturen er presentert og oversatt og kommentert på en måte som ikke er gjort lett tilgjengelig på norsk før. Så det er da noe. Men jeg hadde likt om jeg hadde greid å få diktet under mer kontroll, enn jeg har nå. Jeg kan liksom ikke slå meg til ro, med sånn det er nå.

Vi har nå kommet gjennom de 12 første diktene i Goethes Lieder. Det tilsvarer et år med søndager her på bloggen. De 12 første diktene er ikke noe spesielle, de er et ganske representativt utvalg av Goethes produksjon. Men allerede har vi hatt berømte dikt som Heidenröslein, Der Musensohn og dagens Gefunden, vi har hatt de spesielle Die Spröde og Die Bekeherte, og vi har hatt de forelskede kjærlighetsdiktene Blindekuh og Christel. Allerede skulle vi ha en pekepinn på den veldige rikdommen i Goethes diktning. De er ganske forskjellige i oppbygning, stemning, tema og motiv, disse 12 diktene. Og vi er bare innenfor en av hovedgruppene Goethe selv inndelte diktene sine i, det er kun Lieder. Alle de andre sjangrene og kategoriene kommer i tillegg. Så det er en gigant vi har med å gjøre. Vi har en fattig verden, om vi ikke lar ham snakke til oss.

Jeg fortsetter den ukentlige postingen av dikt av Goethe neste lørdag, Det er det atskillig kortere og mindre ambisiøse diktet Gleich und gleich, Like og like, om en liten bie som setter seg på en liten blomst, og det er det hele!

Alternative versjoner og gjendiktninger

Denne gangen legger jeg ved de alternative versjonene, og gjendiktninger av dem. Til slutt kommer gjendiktningen av utgaven som den står i Aufgabe lezter Hand.

Min gjendiktning

Jeg gikk i skogen
Sånn for meg inn
Og søkte intet
Det var mitt sinn

I skyggen så jeg
En blomst der stå
Lik stjerner lyste
Dens øyne små

Jeg ville’n brekke
Men fint den ba
«Skal jeg til visnen,
Bli brukket av?»

Jeg grov den alle
Dens røtter opp,
Til hagen bar det
Ved huset vårt

Og plantet om att
På stille sted
Nå slår den greiner
Og blomstrer med.

ES2019

Alternative versjoner

Først i versjonen fra 1815.

Gefunden

Ich ging im Walde
So vor mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Im Schatten sah ich
Ein Blümlein stehn,
Wie Sterne blinkend,
Wie Äuglein schön.

Ich wollt es brechen,
Da sagt’ es fein:
Soll ich zum Welken
Gebrochen sein?

Mit allen Wurzeln
Hob ich es aus,
Und trugs zum Garten
Am hübschen Haus.

Ich pflanzt es wieder
Am kühlen Ort;
Nun zweigt und blüht es
Mir immer fort.

1815

Funnet

Jeg gikk i skogen
Så for meg inn
Om intet søke
Det var mitt sinn

I skyggen så jeg
En blomst der stå
Som stjerner lyste
Dens øyne små

Jeg ville’n brekke
Men fint den ba
«Skal jeg til visnen
Bli brukket av?»

Med all dens røtter
Jeg jeg den ut ,
Det bar til hagen
Vårt søte hus

Jeg plantet den så
På kjølig flekk
Den greiner, blomstrer
Meg stadig vekk

1815, ES2019

Her er diktet i versjonen kalt Im Vorübergehen. Denne versjonen er trykket i 1827, Forskningen mener det dreier seg om et tidligere forsøk, for som Eduard von der Hellen formulerer det: Wie sollte Goethe darauf verfallen sein, ein so vollkommenes Gedicht hinterdrein derartig zu parodieren? (Komm in JA 1. s. 307, mitt sitat fra Goethe Handbuch 1, Gedichte s. 265) Hvorfor skulle Goethe falle til å parodiere et så fullkomment dikt på denne måten? Jeg har satt opp dikt og oversettelse ved siden av hverandre. Det pleier å resultere i problemer med formatet, så jeg gjør ikke det så ofte.

Im Vorübergehn

Ich ging im Felde
So für mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Da stand ein Blümchen
Sogleich so nah,
Daß ich im Leben
Nichts lieber sah.

Ich wollt es brechen,
Da sagt’ es schleunig:
»Ich habe Wurzeln,
Die sind gar heimlich.

Im tiefen Boden
Bin ich gegründet;
Drum sind die Blüten
So schön geründet.

Ich kann nicht liebeln,
Ich kann nicht schranzen;
Mußt mich nicht brechen,
Mußt mich verpflanzen.

«Ich ging im Walde
So vor mich hin;
Ich war so heiter,
Wollt immer weiter –
Das war mein Sinn.

1827 (Enstanden)

I forbigående

Jeg gikk i felten
So für mich hin,
Og ingenting å søke,
Det var mitt sinn.

Der står en blomst
Så straks så nær,
At jeg i livet
Ikke noe elskeligere så.

Jeg ville brekke den,
Da sa den hurtig:
«Jeg har røtter,
De er til og med hemmelige.

I dype jorden
Er jeg grunnlagt;
Derom er blomstene
Så skjønt rundet.

Jeg kan ikke elske,
Jeg kan ikke skrenke;
(Du) må ikke brekke meg,
(Du) må meg omplante.

«Jeg gikk i skogen
Så for meg hen;
Jeg var så munter,
Ville alltid videre –
Det var mitt sinn.

1827 (Trykket)

Forrige: Der Musensohn Neste: Gleich und gleich Alle: Goethe

Blomst, Liten blomst, Goethe, Gefunden

Gefunden!

Kilder

Goethe Handbuch, Band 1: Gedichte (J. B. Metzler, 2004)