Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta, av Harriet Löwenhjelm

Det er eksamenstid for meg, og jeg har ikke så god tid til å lete opp gode dikt, eller sette seg så grundig inn i dem. Men jeg vil poste et lite dikt av den svenske forfatteren Harriet Löwenhjelm, en forfatter jeg kjente dårlig, og før i dag ikke kjente i det hele tatt. Enkle søk på Google, svensk Wikipedia og den aldeles ypperlige svenske litteraturbanken – kunne vi bare fått noe lignende på norsk – har ført meg frem til henne, og til dette diktet.

Det er skrevet på hennes dødsleie, i 1918, men først utgitt ni år senere. Löwenhjelm utgav ingen dikt i sin levetid, hun regnet seg heller som billedkunstner, men fullførte aldri utdannelsen sin ved kunstakedemiet i Stockholm, og ved Valans konstskola. Den mest utfyllende biografien jeg har funnet åpent på nettet er på sidene til Harriet Löwenhjelm-selskapet, og den mest kortfattede og presise er på sidene til Litteraturbanken. Jeg har ikke brukt mye tid på å bla meg gjennom noen av dem, eller søke ytterligere informasjon andre steder.

Löwenhjelm er født i Helsingfors, i en adelig familie, som det også skulle fremgå av navnet. Hun er altså finlandssvensk, som en av mine store favoritter, Edith Södergran, og hun døde – som henne – av tuberkolose. Det var også omtrent på samme tid, begge var født på slutten av 1800-tallet, levde og virket gjennom første verdenskrig, og døde kort tid etter. De var også farget av noen av de samme inntrykk, men måten de skrev på og veien de gikk, var vesensforskjellig.

Diktet jeg skal poste og kommentere litt i dag går inn i tradisjonen med dikt skrevet på dødsleiet. Vi kjenner den tradisjonen godt her i Norge, med vår egen kanskje aller største dikter, Henrik Wergeland, som skrev flere av sine aller mest kjente og sterkeste dikt mens han lå for døden våren 1841, altfor ung. Diktene til Löwenhjelm ligner litt på hans, men de er skrevet i en annen tid, der sentimentaliteten ikke lenger hadde gode kår, og rim og streng oppbygning og de tradisjonelle lyriske virkemidler heller ikke karakteriserte tiden.

Hos meg har sentimentaliteten imidlertid alltid gode kår, når det er skikkelig gjort, og uttrykker en følelse som er ekte. Jeg synes dette er et gripende dikt, skrevet av en som har et ganske naturlig forhold til det å dø, med en veldig menneskelig frykt, og et veldig menneskelig ønske om nærhet og ikke å dø i ensomhet. Jeg synes det er helt fint å skrive dette i rene ord, og i det vakre, svenske språket med det jeg hører som en nydelig, vâr kvinnelig røst, kanskje en stemme svak av tuberkolose, så blir det for meg ganske sterkt.

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta.
Famna mig varligt en liten stund.
Gråt ett grand — för så trista fakta.
Se mig med ömhet sova en blund.
Gå ej från mig. — Du vill ju stanna,
stanna tills själv jag måste gå.
Lägg din älskade hand på min panna.
Än en liten stund är vi två.

I natt skall jag dö. — Det flämtar en låga.
Det sitter en vän och håller min hand.
I natt skall jag dö. — Vem, vem skall jag fråga,
vart jag skall resa — till vilket land?
I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

I morgon finns det en ömkansvärd
och bittert hjälplös stackars kropp,
som bäres ut på sin sista färd
att slukas av jorden opp.

1918

Gjennomgang av språk, form og innhold

Jeg har ikke tid til å gjøre dette skikkelig, så det blir bare litt skissemessig. Diktet består av tre strofer, første er 8 linjer, andre er 5, og den siste er 4. Det går stort sett i kryssrim, men andre strofe – midtstrofen – skiller seg ut, med å ha en siste linje til slutt, en som rimer med linjene 1 og 3. Det her bryter mønsteret, og i tradisjonell diktlesing er dette da noe som skal tiltrekke seg oppmerksomheten. Den ekstra setningen som bryter mønsteret er:

I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

Og det passer jo ganske bra at det er nettopp denne som skal skille seg ut, all den tid den veldig klart uttrykker diktets tema. Diktskriveren – jeg-personen – skal dø, og hun stiller spørsmålet om hvordan hun skal våge det. Diktet er skrevet for å uttrykke og sette ord på disse vanskelige følelsene.

Jeg vil også ha med at første strofe har 8 linjer, men i strukturen er det sånn at det like godt kunne vært satt opp i to strofer på 4. Mønsteret med kryssrim vil bli fulgt. Enten man leser det så eller så, er det her ønsket om menneskelig kontakt som blir uttrykt. Dikteren bønnfaller en ikke-navngitt person, en du-person, til å ta henne, holde henne og stryke henne, til å holde varsomt rundt henne en liten stund. Hun ber også om at denne du-personen skal gråte litt, over det enkle fakta at hun (diktskriveren) nå skal dø, og at hun skal se henne med ømhet.Alt dette er et sterkt uttrykt ønske om menneskelig kontakt, om ikke å dø alene.

I de neste fire linjene blir det enda sterkere, i det dikteren bønnfaller den andre om at hun (eller han) ikke må gå. Det er ganske hundløst, som de sier, ganske forsvarsløst, det er et blottlagt ønske om at jeg trenger deg, og det er vel vitende at akkurat nå har jeg ingenting å gi. Det er bare du må være her, for min skyld. Ønsket om menneskelig kontakt er nå veldig konkret, hånden på pannen, og så det sterke ønsket om at enda en liten stund, er vi to. I dette ligger det både at så lenge den andre personen er der, så er de to, og i det at når hun (dikteren) nå snart skal dø, så vil de for alvor ikke være to lenger.

Midtstrofen henvender seg ikke til denne andre, men er mer generell, nesten sett utenfra, analytisk. Det er situasjonen som beskrives, fakta som konstateres, i natt skal jeg dø, en venn holder min hånd. Dødsfrykten blir uttrykt gjennom spørsmålet hvem skal jeg spørre hvor jeg skal hen, altså hva er det som skjer etter døden. Vennen som er der, kan ikke hjelpe med det. Det er heller ingen som kan hjelpe i spørsmålet hvordan den døende dikteren skal våge spranget fra livet, til døden.

Tredje strofe er om begravelsen, om hvordan de jordiske restene skal begraves og forsvinne. Det står at denne kroppen fortjener medlidenhet, at den er bittert hjelpeøs og stakkars. Så slutter det med at den bæres ut på sin siste ferd, merk at dette er ikke den samme ferden jeg-et i midtstrofen skal på, hva som skjer med jeg-et er ikke klart, men kroppen skal begraves og slukes opp av jorden.

Gloser

Merk at jeg er ingen autoritet i svensk. Jeg har søkt disse glosene opp så godt jeg kan, alltid med utgangspunkt i Svenska akademiens ordbok, og så eventuelt andre kilder, men mine norske oversettelser og forklaringer til glosene er mine egne, og de er ikke kvalitetssikret.

Smek-> smeka stryke, berøre forsiktig

flämtar -> flämta puste raskt, i hurtige åndedrag. Det kan også bety «blinke, glimte, gnistre».

låga ild, lue (flåmtar en låga «blinker en ild»

ömkansvärd «verd medlidenhet», «som fortjener medlidenhet»

Kommentar til diktet

Det er et kort, lite dikt, der dødsangsten i starten ikke får noen fullgod ro av å snu om fra jeg-et til kroppen til slutt. Det er et mye brukt grep i litteraturen å snakke om forråtnelsen, at de jordiske etterlatenskapene skal forsvinne, men her blir det også sagt at kroppen som skal begraves og forsvinne, fortjener medlidenhet og at den er bitter. Den sterkeste strofen synes jeg er den første, der dødsangsten og ønsket om nærhet får fritt utløp. Der den døende poeten ser seg selv og situasjonen utenfra, og når hun ser frem til hva som skal komme med begravelsen og forråtnelsen, er ikke diktet like sterkt, synes jeg.

Men det er en smakssak. Diktet blir selvfølgelig forsterket av at situasjonen er reell, Harriet Löwenhjelm ligger og skal dø i det hun skriver diktet, og synes dette er så viktig å få sagt, at hun bruker noen av sine siste, dyrebare minutter til å få skrevet det ned. 8 år senere blir det utgitt i bokform, og nesten hundre år etter det igjen, blir det postet av meg her på denne bloggen. Så ordene hennes har kraft i seg til å bli husket, og gjennom dem blir også hun husket, Harriet Löwenhjelm, en finlansvensk kunstner og poet.

Triumf att finnast til…, av Edith Södergran

Litt forsinket poster jeg dette vakre diktet av Edith Södergran (1892 – 1923), hentet fra hennes samling Septemberlyran. Den samlingen ble utgitt i 1918, mot slutten av første verdenskrig. Diktet kan kanskje leses mot bakgrunn av den, en triumf for livet i møtet med døden. Det kan også leses i forhold til hennes vanskelige liv, med dårlig helse og til dels fattige kår. Södergran var finlandsksvensk, med far fra Österbotten i det vestlige Finland, mor annen generasjons russer i St. Petersburg (med med etternavn Holmroos). Selv var hun også født i St. Petersburg, men oppvokst i Raviola, en by på det Karelske nes (som egentlig er et eid). Raviola og det karelske neset tilhørte den gang Finland, men Finland var selv et storfyrstedømme under Russland (siden Napoleonskrigene, og Sveriges avståelse i 1809). I dag tilhører det alt sammen Russland, etter finske avståelser i vinterkrigen.  Skolegangen gjennomførte hun ved den tyske pikeskolen i St. Petersburg, så hun hadde sterke impulser både fra svensk, finsk, russisk og tysk kultur.

Faren, Matts Södergan, fikk påvist tuberkolose i 1904, og døde av sykdommen i 1907. Edith var da 15 år gammel. Selv fikk hun påvist sykdommen i november 1908 (strengt tatt oppdaget de symptomer da, diagonsen kom på nyåret 1909), og slet altså med den hele sitt voksne liv. Verdenskrigen mellom 1914 og 1918 gjorde alt sammen vanskeligere, og revolusjonsåret 1917 med borgerkrigen forverret ytterligere tilværelsen for familien Södergran. Særlig den kommunistiske oktoberrevolusjonen ødela, den førte til at de mistet sin formue og måtte leve som fattige. Som besteborgere fra øvre middelklasse støttet de også den hvite siden, og fikk det naturligvis vanskelig da de røde vant. Det er mens både verdenskrigen og borgerkrigen ennå raser, Edith Södergran er i stand til å skrive følgende dikt:

Triumf att finnast till…

Vad fruktar jag? Jag är en del utav oändligheten.
Jag är en del av alltets stora kraft,
en ensam värld inom miljoner världar,
en första gradens stjärna lik som slocknar sist.
Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till!
Triumf att känna tiden iskall rinna genom sina ådror
och höra nattens tysta flod
och stå på berget under solen.
Jag går på sol, jag står på sol,
jag vet av ingenting annat än sol.

Tid – förvandlerska, tid – förstörerska, tid – förtrollerska,
kommer du med nya ränker, tusen lister för att bjuda mig en tillvaro
som ett litet frö, som en ringlad orm, som en klippa mitt i havet?
Tid – du mörderska – vik ifrån mig!
Solen fyller upp mitt bröst med ljuvlig honung upp till randen
och hon säger: en gång slockna alla stjärnor, men de lysa alltid utan skräck.

1918

 

Ordforkolaringer og kommentarer til språket

Jeg oversetter noen ord det kan være tvil om.

fruktar – frykter

värld – verden

ådror årer (rinna genom sina ådror renne gjennom sine årer)

förstörerska – forstyrrelse (egentlig personifisert, «forstyrrerske», om det går an på norsk)

ränker – narrespill

tillvaro – tilværelse

mitt i havet – midt i havet

ljuvlig – søtlig, herlig, vidunderlig (ljuvlig honung – herlig honning)

skräck – skrekk

Kommentar til diktet

Diktet er delt i to. Først er det om jeg, det å være jeg som del av uendeligheten, del av verdensaltet, så er det om tiden. Tiden er en fiende her, en forvandlerske (förvandlerska), forstyrrelse (förstörerska), fortrollerske (förtrollerska), for tiden er det som sørger for at alle ting tar slutt. Det er tiden som forvandler tingene. Og det er tiden som gir grunn til uro, for du vet at din lykkelige stund, alt du er, ditt liv, vil ta slutt. Det vil imidlertid ikke dikterjeget ha noe av nå, og sier tvert:

Tid – du mörderska – vik ifrån mig!

Morderske (mörderska) er den fjerde personifiseringen av tiden. Vik fra meg er direkte fra Bibelen, der det er Jesus som sier «Vik fra meg, Satan» (i den nye oversettelsen fra 2011 heter det «Vik bak meg, Satan», men meningen og referansen er den samme), da Peter vil ha ham til ikke å reise til Jerusalem for å lide.

Slutten er litt mystisk:

Solen fyller upp mitt bröst med ljuvlig honung upp till randen
och hon säger: en gång slockna alla stjärnor, men de lysa alltid utan skräck.

Jeg er ikke helt sikker på om slockna og lysa er infinitiv, eller en eldre variant av preteritum. Eller en spesiell form for fremtid, futurm, uten hjelpeverb. Det er i hvert fall solen som veldig billedlig – og kanskje veldig uttrykksfullt – fyller opp brystet til jeg-et med herlig honning, altså det søteste og beste som er, før hun – solen – sier: at alle stjernene sloknet, men likevel alltid lyste uten skrekk. Om det skjer i fremtiden, gir det mer mening: En gang vil alle stjerner slokne, men de vil likevel lyse alltid og uten skrekk. Kanskje kan det bety at stjernene ikke tenker på at de en gang vil slokne, og at det kanskje er noe mennesket også i sine liv burde gjøre?

Solen henter opp igjen avslutningen på strofe 1. Solen er der også et uttrykk for varme og glede, ja, kanskje selveste livsenergien. Dikterjeget går på sol, står på sol/ kjenner ingenting annet enn sol! Det er denne solen som også tar kommandoen over tiden, der til slutt.

Det står flere steder at Södergran er inspirert av Nietzsche, også i dette diktet. Södergran er inspirert av mange, også Nietzsche, og da er det hans vilje til liv (uttrykket er opprinnelig fra Schopenhauer, hos Nietzsche er det vilje til makt, viljen til å bestemme og definere hva som er rett, galt, godt og skjønt), hans ønske om å overvinne livsbetingelsene. Livsbetingelsene er hos Nietzsche vanskelige, i en verden uten Gud og uten mening, der all moral er relativ, og det ikke kan finnes noen overordnet kraft til å sørge for orden og rettferdighet. Det er bare overmennesket som klarer å utholde dette, som klarer å søke mening i denne verden og ikke i den hinsidige, som selv skaper denne meningen som egentlig ikke finnes.

Södergran gir kanskje i dette diktet uttrykk for større livsglede enn man til vanlig finner hos Nietzsche. Utgangspunktet er imidlertid likt, med spørsmålet: Hva frykter jeg? Måten spørsmålet er stilt på indikerer at denne frykten er noe dikterjeget har kjent på, og som hun nå vil vekk i fra. Da må hun finne en Nietzschesk mening i den dennesidige verden, hun må finne mening og plass i livet hun nå lever. I svaret låner hun litt fra østens filosofi, kan det se ut som, med plassen hun gir seg selv i helheten, en del av det uendelige altet. At hun er en ensom verden i en million verdener, betyr for eksempel kanskje at hun som enkeltmenneske er sitt eget univers, blant de mange millioner andre univers som må finnes når hvert menneske er en verden.

I fjerde linje, der, sammenligner hun seg også med en stjerne, som slokner til sist, noe hun tar opp igjen i avslutningen.

Den triumferende rytmen og gjentakelsen i linjene som følger illustrerer triumfen hun føler:

Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till!
Triumf att känna tiden iskall rinna genom sina ådror

Her renner til og med tiden i triumf. Språket er veldig billedrikt, og vandrer raskt fra det høye og billedlige til det nære og konkrete: och höra nattens tysta flod/ och stå på berget under solen. Å høre nattens tyste flod, er billedrikt, å stå på berget under solen er noe alle har opplevd.

Merk at dette diktet er skrevet helt fritt, ingen rim og tvungen rytme som binder det sammen. Det understreker friheten til jeg-et i diktet, hun kan ikke la seg binde av faste regler, beruset av livet som hun er. Om hun lykkes i å skrive et livsbejaende dikt, under de betingelsene hun levde under, så er det sannelig godt gjort. Om hun selv lyktes i å tro på det, er det enda bedre. Generelt er diktene hennes fulle av undring over tilværelsen, de er filosofiske og således tidløse, det er bare sjelden det handler om hvor vanskelig det er å være henne i det livet hun lever.

Avsked, av Edith Södergran

Det er en ekstra søndag denne måneden, da skal jeg poste et dikt fra et av de andre skandinaviske landene. Denne gangen blir det en svensk, eller rettere sagt finlandsvensk kvinne, den store Edith Södergran (1892 – 1923). Hun har skrevet mange vakre og kjente dikt det er fristende å poste, det er bare å fråtse i diktene hennes som er lagt ut flere steder på nettet.

Edith Södergran er i sannhet en fascinerende karakter. Hun er altså finlandsvensk, med finlandsvenske foreldre, men hun er født i den russiske byen St. Petersburg i 1892. Hun var eneste barn i søskenflokken, men begge foreldrene hadde avdøde barn fra tidligere ekteskap, det vil si, morens avdøde barn var født utenfor ekteskap. Særlig moren kom fra gode kår, men familien slet likevel økonomisk, fordi faren hadde vanskelig for å få seg stabil jobb med stabil inntekt. Familien flyttet til Raivola, på Karelen i datidens Finland, snart etter fødselen, men hun i årene 1902 – 1908 gikk på tysk pikeskole (under den tyske hovedskolen) i St. Petersburg.

Her ser vi hvor kort det er fra Raivola til St. Petersburg, knappe tre mil. Dagens finske grense er ende noen mil i nordvest. De nye grensene ble til etter vinterkrigen, og er vel langt på vei et ran mot Finland.

I 1910 fikk Södergan påvist tuberkolose, den sykdommen som til slutt skulle ta livet av henne. Hun måtte på grunn av dette avbryte skolegangen 16 år gammel, og i stedet tilbringe årene 1911 – 1914 ved et sanitorium i Sveits. Det er i denne perioden første verdenskrig bryter ut. Byen hun hadde sin skolegang i, St. Petersburg, er som man vet helt sentral i begivenhetene som ledet opp til den. Det var her den russiske tsar Nikolai II måtte besvare brevene fra Wilhelm II av Tyskland, om hvordan man skulle håndtere konflikten mellom Serbia og Østerrike-Ungarn. Skolen Södergran gikk på lå like overfor vinterpalasset, der tsaren bodde. Hun kom veldig tett på begivenhetene.

Det er altså store ting som påvirker henne på det personlige plan (tuberkolosen, de urolige familieforholdene) og fra den verden hun lever i (urolighetene i St. Petersburg, verdenskrigen). Kunstnerisk kunne hun nok ha fått mange påvirkninger fra tiden i St. Petersburg, da denne perioden var uvanlig livlig i russisk kunst, men som purung skoleelev er det nok begrenset hvor mye hun fikk med seg av det. Da var det kanskje vel så viktig at hun fikk kommet seg ut i verden, og sett alle menneskene på sanatoriet i Sveits. Disse sanatoriene kunne være de reneste intellektuelle symposiene.

Kort etter oppholdet i Sveits utgav Södergran sin første diktsamling, Digter (1916), hvor vårt dikt i dag er hentet fra. Samlingen fikk ingen stor oppmerksomhet da den kom ut, som ingen av Södergrans dikt eller diktsamlinger ble lagt merke til. Det er først etter hennes død hun har vokst seg stor.

Således passer vårt dikt, Avsked (Avskjed), godt inn. Hun er maksimalt 24 år da hun skriver det. I verden er det krig. I kroppen hennes har tuberkolosesykdommen allerede herjet. Hun kan vanskelig ha forhåpninger om et lykkelig liv, med den bakgrunnen og de fremtidsutsiktene hun har. Derfor tar hun avskjed, ubemerket, som hun føler seg og forblir, og for aldri mer å komme tilbake.

Avsked

Egensinnigt och kallt blev mitt hjärta
sen jag började längta efter dina smekningar.
Mina systrar hava ännu icke märkt
att jag icke mera ser på dem…
Jag talar aldrig mer med någon…
Jag vet ej huru ofta
jag kysser den lilla kattungen som sover vid mitt bröst.
Gärna ville jag hava en smula ledsamt,
men mitt hjärta är lyckligt och skrattar åt allt.

Mina systrar, jag gör, vad jag aldrig har velat,
mina systrar, hållen mig tillbaka –
jag vill icke gå bort från eder.
När jag sluter mina ögon, står han framför mig,
jag har många tankar för honom och inga för alla de andra.

– – – – – – – – – – – – – – – – – –

Mitt liv har blivit hotfullt som en ovädershimmel,
mitt liv har blivit falskt som ett speglande vatten,
mitt liv går på en lina högt uppe i luften:
jag vågar icke se det.
Alla önskningar, jag hade i går,
sloka som de lägsta bladen på palmens stjälk,
alla böner, jag sände i går,
äro överflödiga och obesvarade.
Alla mina ord har jag tagit tillbaka,
och allt vad jag ägde har jag skänkt åt de fattiga,
som önskade mig lycka.
När jag riktigt tänker,
har jag ingenting kvar utav mig själv än mitt svarta hår,
mina två långa flätor, som glida som ormar.
Mina läppar hava blivit glödande kol,
jag minns ej mer, när de började brinna…
Förfärlig var den stora branden som lade min ungdom i aska.
Ack, det oundvikliga skall ske som ett svärdshugg –
jag går utan avsked och obemärkt,
jag går helt och kommer aldrig åter.

Fra Digter, 1916

Kommentar til språket

Jeg mener de skandinaviske språkene ikke trenger oversettes. Vi skal lese hverandre i original. Det krever imidlertid litt arbeid med enkelte særegne ord i hvert av språkene. Jeg har satt opp noen av ordene som kan være vanskelige under, med en liten forklaring til hvert av dem.

En smekning er en lett og øm berøring med hånden, «kjærlig berøring» ville vi kanskje sagt på norsk. Märkt er «merket», huru ofta er «hvor ofte» og ledsam er «sørgmodig» eller «trist».

Å vela er det samme som «å tvile». Å hålla er selvfølgelig «å holde», hållen blir en slags «holdt», et partisipp, søsterne har holdt henne tilbake.  Svenskkyndige må gjerne rette meg, om min tolkning her er feil.

Hotfull er «truende» eller «skremmende», satt sammen av hot, som betyr «trussel», og –full. Ovädershimmel er «uværshimmel», første linje i siste strofe blir altså på norsk «Mitt liv har blitt truende som en uværshimmel. Sloka er «å henge slapt», de lägsta er de laveste, og stjälk er «stilk». Det er poetens ønsker som henger slapt som bladene på en palme, de strutter ikke etter å bli oppfylt. Mine två långa flätor er «mine to lange fletter», de glir som ormer (glida som ormar). Leppene er blitt glødende kull (Mina läppar hava blivit glödande kol), poeten minnes ikke når de begynte å brenne (började brinna). Förfärlig er «forderdelig», det oundvikliga «det uunvikelige» eller «uunngåelige». Til slutt ender det med at det lyriske jeg går ubemerket (obemärkt), og kommer aldri tilbake (åter).

Kommentar til diktet

100 år etter det er skrevet er det ikke lenger sjokkerende å lese dette diktet. Det er sånn man skriver dikt, nå for tiden, en rekke setninger med sterkt uttrykk, mer eller mindre løsrevet fra hverandre. Den gang var denne formen radikal. Modernismen hadde langt fra satt seg, selv om den blomstret i Europas kulturelle sentere, deriblant det St. Petersburg, der hun vokste opp. Hos oss i Norge hadde vi hatt Sigbjørn Obstfelder, men man trenger ikke være altfor trenet for å se at modernismen i Södergrans diktning hadde kommet lenger, enn den var hos Obstfelder. Obstfelder ser mer utover, han kommuniserer med verden. Dette diktet til Södergran ser bare ut til å ville sette ord på dikterens egne følelser, for dikterens egen del. Det er dikt som lukker seg selv igjen.

Den intense ensomheten i dette diktet peker mer fremover mot Gunvor Hofmo enn bakover mot Sigbjørn Obstfelder. Les de første linjene:

Egensindig og kaldt ble mitt hjerte
siden jeg begynte å lengte etter din kjærlige berøring.

Avvisningen er fullstendig allerede fra starten. Det er når hun begynte å lengte etter den kjærlige berøringen, etter kjærligheten, at hjertet ble kaldt. Her er ikke håp om at hun skal så mye som lengte etter slike berøringer igjen, med det vil hjertet bare bli kaldere.

Videre i første strofe går det i at hun ikke lenger deltar i samvær med sine søstre. Hun ser ikke på dem, snakker ikke med dem, eller med noen. Og de har ennå ikke merket det. Det er naturlig å lese at hun mener sine kvinnelige medsøstre, og ikke sine kjødelige søstre (hun har heller ikke noen), i disse linjene. De skriver ut en fullstendig og ugjennomtrengelig ensomhet. Hun har en liten kattunge ved sitt bryst hun kysser på. En katt kommuniserer ikke, gir ikke menneskelig kjærlighet, om enn den er aldri så søt og fin. Linjene kan leses direkte, eller i overført betydning. Uansett er det dette dyret, dette kosedyret, og ikke andre mennesker, hun gir sin oppmerksomhet.

Siste linje i første strofe kan vi kanskje tilskrive et ungt temperament. Hun vil være trist og lei, men hjertet ler (skrattar) av alt. Hun går altså ikke inn i det triste i ensomheten sin. Med det står hun i ungdommelig, provoserende opposisjon til verden. Det er ikke synd på meg! Vis meg ingen oppmerksomhet! Fuck off, som vi ville sagt det i dag.

Slik kan diktet leses på et overordnet plan. Det kan også leses mer direkte, der dikteren henvender seg til elskeren som har forsmådd henne. Dette gjør diktet mindre avvisende. Da er det denne elskeren som har gjort at hun har begynt å ignorere sine medsøstre, venninne sine. Det er det i protest mot ham at hun har det bra og kysser katten, til ham har hun behovet for å si at hun er lykkelig og at hjertet ler. Det egensindige hjertet i første linje blir da egoistisk, fordi hun i ønsket om den kjærlige berøring, setter alle andre hensyn til side.

Strofe nummer 2 er ganske kryptisk. Den gjør lesning nummer 1 vanskelig å opprettholde, men går an å forstå på bakgrunn av at dette er et dikt om en konkret mann. Her vil hun ikke forlate sine medsøstre. Likevel er dette mannen hun ser når hun lukker sine øyne, hun tenker mye på ham, og ikke noe på alle andre. I lesning nummer 1 er det vanskelig å forklare hvem denne mannen skal være. Hvordan kan hun ønske seg og være i intens ensomhet, når hun har en mann som hun tenker på så sterkt at han fyller sinnet hennes hver gang hun lukker øynene?

Siste strofe passer bedre til den første lesningen med den intense ensomheten. Her har Södergran noe av den distansen til sitt eget jeg, sitt liv og sin kropp, som skal bli karakteristisk for det videre forfatterskapet. Hennes liv er truende som uværshimmelen, et litt spesielt bilde, uværsskyer er mørke og tunge og trykkende, og henger over oss, truende med regn og kaldt. Det er vanskelig å se hvordan livet kan henge og være truende på samme måte. Det speilende vann livet er falskt som, viser ikke tingene som de er, bare bildene av det. Til sist er livet høyt oppe på en line, der jeg’et står nede på bakken, engstelig for at livet skal falle ned. Her har vi veldig konkret distanse mellom jeg’et og livet, et konkret bilde på den moderne fremmedfølelsen. Dikteren våger ikke engang å se på det.

Videre kommer motiv og tanker som skal dominere det tjuende århundre. Her er ikke lenger ønsker og håp, de har mistet sin kraft, henger slappe som palmeblad. Ordene har ingen virkning, de vil det dikteriske jeg’et bare ta tilbake. Hva hjelper vel ord? Ord må alltid ha en mening, og man kan ikke sette mening på det meningsløse. Denne tanken er ikke helt klart uttrykt i Södergrans dikt, men det antyder en lesning i den retning. At dikteren har sjenket sine eiendeler til de fattige som ville gjøre henne lykkelig, det må man kanskje sette på den ungdommelige konto. Det er vakkert skrevet, men er ikke så lett å se hva det skal bety. Det hører heller ikke helt hjemme i et sterkt dikt som dette, etter denne leserens smak.

Til sist kommer avslutningen som nok er dette diktets sterkeste del. Her reduserer Södergran jeg’et til kropp, og bare en del av kroppen: de to mørke flettene. Det er det eneste jeg’et har igjen av seg selv. Kanskje ser det da rart ut at dette jeg’et også har lepper som gløder som kull, som har begynt å brenne, og det ingen steder står at de har sluttet. Det står i konrast til linjene under, der ungdommen – med de sterke og levende følelser – er brent til aske. Og aske brenner ikke lenger.

Så gjenstår bare avskjeden. Den skal skje som et sverdslag. Denne formuleringen virker som om dikteren forventer å bli hogget ut av livet, det skjer brått og plutselig. Denne kraftformuleringen, bare ordet svärdshugg, har jo en god del kraft i seg, med to trykktunge stavelser og kraftige konsonanter (plosiver, for den som vil ha presise betegnelser), står i kontrast med den langt mykere avslutningen. Der forvinner hun bare.