Jeg ynkes ikke, roper ikke, gråter ikke (Не жалею, не зову, не плачу). av S. A. Jesenin

Jeg har en svakhet for den russiske poeten Sergej Jesenin (1895-1925). Inngangen er det nydelige diktet, Brev til mor (Письмо матери), med de vakre og enkle åpningslinjene Lever du fortsatt, gamle mor?/ Jeg lever også. Hei på deg, hei! Under disse linjene er en sønn som vet moren er bekymret for ham, og også vet at hun har god grunn til å  være det. Det er også, som så mange av Jesenings dikt, veldig ømt og følsomt, en tid der den litterære mote var en voldsom modernisme, der det gamle skulle rives ned og det ikke var noen plass for noen sentimentalitet. Hos Jesenin er sentimentaliteten alltid fremtredende, og det passer meg godt. Hva skal man vel skrive dikt for, om det ikke er for å uttrykke følelser?

Dagens dikt passer utmerket i den forbindelse. Det er gamle unge Jesenin, i 1921, 26 år gammel, som skriver om hvordan han føler livet hans er forbi, hvordan ungdommen er over. Uten ytterligere kommentarer går jeg rett til diktet, først på russisk, så med min oversettelse, og kommentarer etterpå. Til sist er det lagt inn en liten gjendiktning, eller kanskje bedre man skulle si omskriving av diktet til norsk.

*

Не жалею, не зову, не плачу,
Все пройдет, как с белых яблонь дым.
Увяданья золотом охваченный,
Я не буду больше молодым.

Ты теперь не так уж будешь биться,
Сердце, тронутое холодком,
И страна березового ситца
Не заманит шляться босиком.

Дух бродяжий! ты все реже, реже
Расшевеливаешь пламень уст
О, моя утраченная свежесть,
Буйство глаз и половодье чувств!

Я теперь скупее стал в желаньях,
Жизнь моя, иль ты приснилась мне?
Словно я весенней гулкой ранью
Проскакал на розовом коне.

Все мы, все мы в этом мире тленны,
Тихо льется с кленов листьев медь…
Будь же ты вовек благословенно,
Что пришло процвесть и умереть.

1921

Min oversettelse

Jeg ynker meg ikke, roper ikke, gråter ikke,
Alt går bort, som røyk fra hvite epletrær.
Omfavnet av den gylne vìsning,
Blir jeg ikke ung mer.

Du er ikke sånn nå at du alt vil slåss,
Hjertet, er rørt av en kulde,
Og landet av bjørketepper
Lokker ikke med å slentre rundt barbeint.

Omstreifende ånd! Du rører bare sjeldnere,
Og sjelderne opp flammens lepper
O, min tapte friskhet,
Øynenes raseri og følelelsenes flom!

Jeg er nå blitt gjerrigere i ønskene,
Livet mitt, eller drømte jeg om deg?
Det er liksom jeg med vårens rungende morgen
Galopperte på en rosenrød hest.

Vi er alle, vi er alle i denne verden forgjengelige,
Stille strømmer honning fra lønnebladene…
Vær du nå evig velsignet,
At du kom blomstret og døde.

Kommentar til spårket og oversettelsen

Første strofe byr på noen grammatiske utfordringer. Ord for ord er det forståelig, men det er hvordan det er satt sammen, og hvordan det skal overføres til norsk, som er vanskelig. Første linje er tre verb i første person presens, med nektelsesordet не (ne – ikke) foran. Den eneste vanskeligheten her, er noen nyanseforskjeller i verbenes betydning på russisk og norsk. Verbet жалеть (zjalet – synes synd på (noen), er lei for (noe)) er transitivt, det skal ta et objekt i akkusativ, men her er det brukt intransitivt, uten objekt. Det er som om man på norsk skulle sagt «jeg synes ikke synd på…». Det mangler noe der, hvem det er man synes synd på. Lignende er det for det andre verbet, der russiske звать (zvat, kalle) er å rope på noen, eller å kalle noen noe. Her er norske «jeg roper ikke» dekkende, om enn det russiske litt sterkere har en idé om at man roper på noen, og ikke roper alene ut i intet. For å få det til å fungere på norsk, og andre språk, er det vanlig å bruke den betydningen av халеть som ikke trenger objekt, det vil si å angre. Selv om det egentlig er å «angre på» det russiske ordet betyr. Litt er dette smak og behag, men jeg ender altså med ynkes ikke. Det å si at man ikke angrer på noe, er litt obsternasig, man vet man kanskje burde angre, og at folk synes man burde gjøre det, men man sier til dem at man ikke gjør det. Grunnbetydningen av жалеть er å synes synd på, stammen i ordet er жаль (zjal, synd), og det har ikke noe med å angre å gjøre, utenom at man angrer på det som er synd. Linje 3 er den vanskeligste. Det er ordet vìsning (увядение, uvjadenie) i genitiv entall, fulgt av золотом (zolotom, «med gull») i instrumental og en partisipp av verbet охватить (okvatit, omfavne). Denne partisippformen står i nominativ eller akkusativ, altså har ingen av de tre ordene samme kasus. Foreløpig har jeg gjort det litt mekanisk, med det resultat at den norske oversettelsen min blir litt gebrokken. Siste linje er imidlertid grei, direkte oversatt er det «jeg blir ikke ung mer».

I strofe 2 starter det med Ты теперь не так уж будешь биться (Ty teper ne tak usj budesj bitsja). Direkte oversatt ord for ord er det: «Du nå ikke slik allerede vil være å slåss». Som man ser av gloselisten under, kan биться (bitsja – slåss, slå seg) bety mer enn bare å slåss. Det er en refleksiv av verbet бить (bitj, å slå). Russerne bruker ikke verbet være i presens, sånn som vi gjør det, er er alltid underforstått i russiske setninger. Det lille ordet уж (usj, egentlig: ‘uzj’, stemt s, dvs z) kan både være adverb og bety «alt, allerede», og det kan være en forsterkende partikkel, lignende norsk «jo, sannelig, da, osv». Ordet так (tak, slik) i denne setningen er brukt sånn som vi bruker slik, eller så, og будешь (budesj., vil være) er fremtid av «å være» (есть, jest). Теперь (teper) er nå, eller nå for tiden, ulikt сейчас (sejtsjas) som er nå, denne stund. Så er det å pusle det sammen. Jeg klarer ikke å finne ut av hva страна березового ситца skal bety. Det skal være Det første er av bjørk, og det andre er kaliko, det Store norske leksikon omtaler som «glatte bomullstøyer i toskaftbinding», mens norsk akademis ordbok har sterkt, grovt bomullstøy, ofte med påtrykt mønster. Navnet er fra den indiske byen Calicut, den som nå staves Kozhikode. og det ser ut til å være både et stoff og en fremstillingsmetode.

I den tredje strofen starter vanskelighetene med ordet бродяжий, ikke et oppslagsord i ordboken, men forklart i gloselisten under. På meg kan det virke som бродяжий omhandler omstreifende i overført betydning, mens бродячий dreier seg om mennesker som streifer om i direkte betydning, en omflakkende musikant, for eksempel. Men jeg vet ikke dette. I alle fall har jeg oversatt бродяжий дух med omstreifende ånd, det passer i sammenhengen. Jeg har også stokket om på rekkefølgen av ordene, og lagt til et virkemiddel som ikke finnes i originalen, med at vendingen sjeldnere, sjeldnere (реже, реже) er lagt over to linjer. Det er rett og slett for at linjene skal se litt mer like ut i lengden. Videre er утраченная partisipp av verbet утратить , å miste, å tape, og det som er tapt er свежесть, ferskhet, friskhet. Så den linjen er grei, men forbindelsen til linjen under, og hva som skjer der, er vanskeligere. Substantivet буйство står oversatt i gloselisten, det har med raseri og voldsomheter å gjøre. Det er satt sammen med et annet substantiv, i genitiv flertall, глаз, av глаза, øyne. Det er altså «raseriet til øynene», dette her, eller «øynenes raseri». Jeg har tenkt om det kanskje er bedre å oversette med «raseriet i øynene» eller «et raseri i øynene», men da skulle det på russisk vært буйство в глазах. Som så mange ganger før, velger jeg å legge meg tett på originalen, og ikke oversette med noe som ikke står der. Det følger en slik genitivsammensetning til, og jeg oversetter den på samme måte, половодье чувств blir flom av følelser.

Fjerde strofe begynner med en setning som ser ut til å gå over to linjer. Første linje er grei, det er omtrent ordrett oversatt han nå er blitt gjerrigere i ønskene sine. I neste linje kan det se ut som om dette er noe han liksom sier til livet sitt, i og med at жизнь моя, livet mitt, står i nominativ, og første linje ble avsluttet med et komma, ikke punktum. Det betyr at livet er noe han henvender seg til. Linje to fortsetter med иль ты приснилась мне, eller drømte jeg om deg. Den som drømmer står i dativ, her er det мне, dativformen av 1. person, altså er det han som spør om livet bare var noe han drømte? Det er kjente tanker og spørsmål, men det ser litt rart ut i og med at han nettopp har sagt han er blitt gjerrigere i ønskene. Kanskje ville det blitt lettere om man kunne se linje to som en isolert setning, (er) livet mitt, eller drømte jeg deg bare? Men sånn det står i originalen, våger jeg ikke en slik drastisk tolking i oversettelsen. Så jeg lar det stå på norsk, med de samme vanskelighetene som (for meg) er der på russisk. Fjerde strofe fortsetter med en sammenligning i linje 3, словно er «liksom» eller «som om». De tre neste ordene etter я, jeg, står alle i instrumental. I originalen er det med at det er en tidlig morgen, рань betyr jo nettop det, men på norsk må jeg nesten la det tidlige i morgenen være underforstått. Ellers blir det veldig mange ord. Det han gjorde denne tidlige morgenen om våren, og som er en sammenligning med hvordan livet hans nå føles, er å galoppere på en rosenrød hest. Den siste linjen i strofen er ganske uproblematisk.

Femte og siste strofe starter med en gjentakelse, все мы, все мы, direkte oversatt «alle vi». På norsk må vi imidlertid ha inn et verb, vi må ha med er, og så er det et lite spørsmål hvor dette verbet skal plasseres. Jeg setter vi er alle, selv om jeg med det bytter om på rekkefølgen av ordene i originalen. Det skulle ikke ha så veldig mye å si. «Vi er alle i denne verden forgjengelige», er det linjen ganske tydelig sier. Så er det den vakre, poetiske Тихо льётся с кленов листьев медь, Stiller flyter (ned) fra lønnebladene honning. Det er et bilde på livet, dette, for den som ikke får med seg det. Livet vårt er som honningen som flyter på lønnebladene. Så er det standardformuleringen for å uttrykke (litt høytidelige) ønsker, Будь же ты вовек, vær du (nå) evig, det er standard russisk og standard oversettelse. Det eneste er den lille partikkelen, же, som jeg har utelatt. Siste linje er på norsk som på russisk, at du kom, blomstret (ferdig), og døde. Det eneste ekstra er forstavelsen про-, det er preposisjonen gjennom, og har betydninger cirka tilsvarende norske gjennom, også når det blir brukt som forstavelse. Her er det noe sånt som «gjennomblomstret», eller «gjennomførte blomstringsprosessen», altså blomstret ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift. De er strukturert for hver strofe.

жалею – presens, 1. per., entall -> жалеть <св по-> 1. В (испытывать жалость) synes synd , ha medynk med; ynkes over 2. (беречь) spare 3. о П. что (сожалеть) være lei for; være kjed av книжн; angre
зову -> звать 1. св по- (крычать) rope; rope på (крыком призывать); kalle 2. св по- (пригласить) be (hjem til seg), invitere, innby 3. (называть) kalle
пройдет – presens, 3. pers, entall -> пройти 1. gå; komme 2. gå, tilbakelegge (..) 12. (прекратиться) gå over, holde opp, opphøre, gi seg 13. gå gjennom
яблонь – genitiv flertall -> яблоня (Malus) epletre
дым røyk
увяданья – genitiv entall -> увядание 1. vìsning 2. перен. vìsning, hensykning, falming
охваченный – partisipp -> охватить св (охвативать, нсв) 1. (обнять) slå armene om, omfavne; gripe om (обхватить); omslutte, omfatte 2. воен. omfatte 3. (окутать) omspenne; задание охвачено пламенем bygningen er omspent av flammer [overtent] 4. (о чувстве) gripe 5. (распространиться) bre seg over 6. б. ч. нсв (вылочить в себя) omfatte, spenne over 7. (понять) fatte, begripe 8. (вовлечь) ~ всех детей школьным обучеием oppnå at alle barn får skolegang

биться 1. (сражаться) slåss 2. (колотиться) slå; волны бьются о берег bølgene slår mot stranda 3. (метаться, мрепетать) sprelle; ha [ligge i] krampetrekninger (в судорогах) 4. (пульсировать) slå 5. (имет свойство разбиваться) (легко) ~ være skjør, ha lett for å knuses; не биться være uknuselig 6. над Т, с Т (пригласить усилия, добиваясь чего-л) slåss, stri, ha sin fulle hyre, bale, kave med 7. разг. (жить в нужде) ~ (как рыба об лёд) slite for å få endene til å møtes
тронутое -> тронутый I прч от тронуть (1.2. см трогать 3. (слегка повредить) skade, beskadige) II 1. (растроганный) rørt 2. разг. (несколько ненормальный) som har en skrue løs, ikke helt riktig, litt sprø 3. прость (слегка испорчённый) bedervet
березового – genitiv, entall – берёзовый bjørke-; av bjørketre, bjørketres (сделано из берёзы)
ситца – genitiv, entall -> ситец sirs, kattún, kaliko
заманит – 3. pers, entall -> заманить <заманивать> lokke; ~ в западню [засаду] lokke i en felle [i bakhold]
шляться прость. gå og slenge, gå og drive
босиком barbeint

дух 1. (психичиске способности) ånd 2. филос. ånd; ~ и матери ånden og materien 3. (моральное состояние) mot; моральный ~ moral 4. (характерные свойства, сущность, тенденция) ånd; ~ закона lovens ånd 5. рел. миф. ånd 6. разг. (дыхание) pust 7, прост. (запах) lukt
бродяжий er ikke oppslagsord, men er et paronym (avledet eller beslektet) med бродячий 1. vandrende (..), på nettsiden paronym online står denne forklaringen til бродяжий: Относящийся к бродяге, принадлежащий, свойственный ему, av meg oversatt til «forholdende seg til omstreiferi/løsgjenger». Det er et avledet adjektiv av verbet å vandre (бродить), og/eller substantivet landstryker (бродяга).
реже – komparativ -> редкий 1. (нечастый, негустой) tynn, glissen; ~ лес, волосы tynn [glissen] skog, tynt hår; с ~им населением tynt befolket 2. (неплотный – о материи) tynn, løstvevd, løsvevd 3. (происходяий через большое промежутки времени) sjelden 4. (исключительный) sjelden
расшевеливаешь – presens, 2. pers, entall -> <расшевеливать нсв (står ikke i ordboken)>, расшевелить св В разг. 1. røre opp, rote opp i; ruske nn våken (разбудить) 2. перен. ruske opp i, få fart på
уст – genitiv flertall -> уста поэт. munn, lepper
утраченная – partisipp, hunkjønn, nominativ, entall -> утратить <утрачивать> miste, tape
свежесть ferskhet, friskhet
буйство raseri, voldsom oppførsel, voldsomheter
половодье flom

скупее – komparativ -> скупой I gjerrig, gnier II прл (о человеке) gjerrig, gnieraktig, påholden, påholdende, nipen, knuslete 2. (скудный) sparsom, knapp, snau 3. ~ой на слова ordknapp, fåmælt
желаньях -> желание ønske; lyst
иль соноз. книжн. или прост. см или 1. в разн. знач. eller; ~ … ~… enten … eller… 2. ~ (же) (в противном случае) ellers
приснилась -> присниться ему ~лся сон han hadde en drøm; ему ~лось, что… han drømte at; она ему ~лась han så henne i drømme; han drømte om henne
весенней – instrumental -> весенный vår-; ~ый день vårdag
гулкой – instrumental -> гулкий 1. rullende, rungende ljomende, gjallende 2. (о помешении – и т.п.) som gir hul gjenlyd
ранью – instrumental -> рань tidlig morgen; в такую ~ så ukristelig tidlig, før fanden har fått sko på
проскакал – fortid, hankjønn, entall -> проскакать 1. galoppere; ~ мимо galoppere forbi; ~ по улице galoppere bort over gata 2. ~ на одной ноге hinke på ett bein
розовом -> розовой 1. (о растенный) rosen-; ~ый куст rosenbusk 2. (о цвете) lyserød, rosenrød, rosa 3. перен. rosenrød

тленны -> тленный forgjengelig
льется -> литься 1. flyte, strømme; (обильно – тж) flomme, velle 2. перен. (о речи) flyte
вовек высок 1. (вечно) evig, for evig (og alltid) 2. глаголе с отриц. (никогда) aldri i evighet [i livet, i verden]
процвесть ikke oppslagsord, sammensatt av forstavelsen про- som er i betydning 4, at handlingen er avsluttet, og verbet: цвести 1. blomstre, stå i blomst 2. bomstre, florere, trives 3. (плесневать) mugne, skimle (Ordet процветать betyr blomstre, florere, trives)

Kommentar til diktet

Jeg fikk av en kamerat en gang en bok som heter Russian Context. Han hadde funnet den på salg i studentbokhandelen i Bergen, og kjøpte den til meg, som en gave. Den er utgitt i 1997, like før internett eksploderte, og gjorde innholdet i boken tilgjengelig overalt. Meningen er å sette russisk kultur inn i en kontekst, forklare russiske måter å tenke på, og presentere noen russiske referanser for dem som vil lære seg språket og kulturen. Før boken kom, skulle det ganske mye lesing til for å oppnå noe tilsvarende. Her var det samlet alt sammen på et sted. Historie, språk, litteratur, kunst og kultur, geografi, statsstyre, vitenskap, og mye mer. Den er også et fascinerende innblikk i hvordan utenomverden så på Russland i 1997, den gang Jeltsin styrte landet i kaos, men Sovjetunionen var vekk, og alle var veldig optimistiske med tanke på Russlands demokratiske fremtid og vårt vennskap med dem.

Så er det et øyeblikksbilde av den russiske mediebildet akkurat det året, akkurat den tiden. De som redigerte boken, fulgt med, og hentet ut sitat fra dikt og annen litteratur, brukt i aviser og i dagligtale. Den gang fantes ikke sosiale medier å hente inn informasjon på, man måtte gjøre jobben selv, hjulpet bare av folk man hadde reell kontakt med. Dette diktet til Jesenin er med der, med innledningslinjene som referanse. De oversetter på engelsk med: I do not regret, do not call out, do not cry. Så har de en referanse, med en artikkel i avisen Novoje vremja (новое время – ny tid), der jeg (я – ja) er byttet ut med hun (она – ona). Så det er hun som ikke angrer, ikke roper ut og ikke gråter. Hun er journalisten Jelena Suponina, og hun var i nyhetene fordi hun vant en pris for arbeidet sitt. Sitatet fra Jesenin kommer hun selv med, i det hun skal forklare læresetningene i Islam hun har tatt til seg (the principles of Islam she adopted).

Og så skriver de ikke mer om dette diktet til Jesenin, og ikke mer om Jelena Suponina. De går videre til neste dikt, og neste, korte referanse. Også for meg, særlig i de første årene av bloggen, var denne boken en god kilde å finne dikt fra. Jeg har hatt stor glede av den.

Men her på bloggen, Helt grei poesi, går vi litt grundigere inn i tekstene enn denne overflateskrapingen Russian context gjør. Første strofe er altså en sånn russere med utdannelse vil kunne utenatt, i alle fall kjene igjen, og første linje er sånn som nesten alle russere vil kjenne igjen. De er ikke så glade i Jesenin, som de er i Majakovskij, og de leser ikke Jesenin med samme entusiasme som jeg. Her ligger nok helst poetiske kvaliteter til grunn, Majakovskij var unektelig mer voldsom og grensesprengende, men også dessverre kanskje det faktum at Jesenin var jøde. De to var samtidige. Begge var modernister, men Majakovskij hører til retningen som kalles futurisme, mens Jesenin er i den mer stillferdige imagismen. Det er billedbruken i diktet som skal formidle innholdet, og bildene skal være enkle og klare og presise. For Jesenin var denne litterære stilretningen også knyttet til hans bondebakgrunn, og vennskapet med bondedikteren Nikolaj Kljujev (Store norske leksikon, artikkel om Jesenin).

Nå er det mange som blir hektet av, straks man begynner å forklare dikt og annen litteratur i sammenheng med litterære perioder. Men meningen er jo at det skal øke forståelsen av diktet, og tekstene, og gjøre folk i stand til å lese dem, og få mer ut av dem. Enhver vil raskt se i diktet at her er det virkelig mange bilder lagt inn, og bildene er fra landet og bondens verden. Her er det det røyk rundt hvitblomstrende epletree, her er det vårens rungende morgen, her er det honning som renner på lønnebladene. De språklige bildene, der ordene gjelder i overført betydning, er også gjerne fra naturen og plantelivet. Her er det å blomstre, og å visne, som et bilde på menneskelivet.

Disse bildene er ikke lagt inn for å oppfylle en litterær retning, selvfølgelig. De er der for at Jesenin skal uttykke hva han ønsker å si. Han er ingen gammel mann, men han er i en alder der han føler seg veldig gammel, og han føler at livet er slutt. I popverden har alderen 27 år en slags magisk klang, en slags forbannelse, siden det var i den alderen Jimmi Hendrix, Jim Morrison og Kurt Cobain døde, for å nevne noen få blant mange. Jesenin ventet ytterligere 3 år før han endte livet sitt, ved å skjære over pulsårene og i tillegg henge seg. Det var i den tilstanden han ble funnet på hotellrommet sitt, i følge politirapporten. Han skal da i lang tid ha lidd av depresjon, og dødsfallet kom ikke uventet, men som så ofte i sovjetiske og russiske dødsfall, er det mystikk rundt det, og det er spekulasjoner om politirapporten er helt ekte. Jesenin var i søkelyset til NKVD, forløperen til KGB, i årene fra 1920 til 1925, og særlig etter 1922.

Så teksten og livet henger sammen. Jesenin kom fra enkle kår, men levde et bohemliv, med drikk og kvinnehistorier, og landet hans Russland gikk jo også gjennom noen virkelige voldsomheter de årene han levde. Så når han skriver diktet, føler han at han har brent opp kruttet. Han ser hva som har vært, husker de buldrende følelsene, men nå som det er forbi, føles det bare som et forgjengelig øyeblikk. Omtrent som rimdampen rundt de blomstrende epletrærne en kald vårmorgen. Omtrent som honning som renner ned et lønneblad. Omtrent som det å galloppere gjennom landskapet en vårmorgen, ikke se seg rundt, ikke se seg tilbake. Nå er det forbi. Gløden og kampviljen er der ikke lenger, og vil ikke komme igjen. Ungdommen er over. Han angrer ingenting, klager seg ikke, gråter ikke, konstaterer bare at han kom, blomstret seg ferdig, og døde.

Nettet er nå fullt av informasjon om Jesenin og om dette diktet. Det er rikelig for dem som leser engelsk, som jo er de fleste, og enda mer for de som også leser russisk, noe som nok er ganske få. Denne nettsiden har en liten analyse: http://pishi-stihi.ru/ne-zhaleyu-ne-zovu-ne-plachu-esenin.html.

Min gjendiktning

Her er gjendiktningen, mens den ennå er under arbeid. Det er en ganske fri gjendiktning, som man vil se, de som leser oversettelsen og kommentarene til den nøye, og de som kan russisk nok til å lese originalen. Men det er forhåpentligvis en gjendiktning som kan fungere på norsk.

Jeg angrer, roper, gråter ei,
Alt går bort, som epletreet visner hen.
I visnings favn er også jeg,
Ikke blir jeg ung igjen.

Du ønsker nå ikke kamp og strev,
Hjertet, berørt av kuldens glo,
Og landet dekket i bjørkevev
Frister ikke å gå i uten sko.

Omstreifende ånd! Du rusker til
Sjeldnere sånn at flammen kom
O, min tapte friskhet,
De voldsomme øyne og følelsers flom!

Jeg er nå i ønsker blitt gjerrig,
Mitt liv, eller drømte jeg best?
Som jeg om vårens rungende morgen
Galopperte på rosenrød hest.

Forgjengelige, forgjenglige er vi alle,
Stille strømmer ned honningen, søte
Vær du nå evig velsignet,
At du kom, blomstret ut og døde.

Sonett 45, av William Shakespeare

Sonett 45 henger direkte sammen med den foregående. I nummer 44 var jord og vann representanter for kroppen, her er luft og ild representanter for tanken.

Sonnet 45

The other two, slight air, and purging fire
Are both with thee, wherever I abide;
The first my thought, the other my desire,
These present-absent with swift motion slide.
For when these quicker elements are gone
In tender embassy of love to thee,
My life, being made of four, with two alone
Sinks down to death, oppress’d with melancholy;
Until life’s composition be recured
By those swift messengers return’d from thee,
Who even but now come back again, assured
Of thy fair health, recounting it to me:
This told, I joy; but then no longer glad,
I send them back again, and straight grow sad.

Min oversettelse

De andre to, den løse luft og rensende ild,
Er begge med deg, hvor enn jeg er
Den første er min tanke, den andre mitt begjær
De til stede og borte med raske bevegelser
For når disse kvikkere elementene er vekk
I øm ambassade av kjærlighet til deg
Mitt liv, som var laget av fire, med to alene
Synker ned til døden, tynget med melankoli
Til livets sammensetning er gjenopprettet
Med disse hurtige budbringere vendt tilbake fra deg
Som i akkurat dette øyeblikk kommer tilbake med forsikringer
Om din fagre helse, og oppregner den til meg
Dette fortalt, jeg gleder meg, men så ikke lenger glad
Jeg sender dem tilbake, og blir straks igjen trist.

Kommentar til oversettelsen

Første fire linjer trekker litt i betydningen til enkelte ord. Slight betyr vanligvis «så vidt» eller «lite», mens purge betyr «rense» og «lutre». Ideen skal være at luften mangler substans, den er umulig å gripe, den er bare slight. At ilden rensker opp i det den brenner er en gammel. Jeg oversetter slight og purging med «løs» og «rensende», der sistnevnte etter min mening står seg godt, og førstnevnte trenger en liten kommentar. Helst skal det jo også passe inn i linje tre, der luften blir sammenlignet med tanken, og ilden med begjæret. Da er det med luften min oversettelse gjør seg best.  Abide kunne i gammel engelsk bety bo, og det er det som er meningen her. Present-absent kan ikke settes så elegant sammen med norske «tilstede-borte». Det ligger også en tolkning i om det skal bety at de er tilstede og borte på en gang, eller om de skifter mellom å være til stede og borte. Min norske oversettelse av linje 4 er gjort enkel og prosaisk, men holder også åpent for tolkningsmulighetene i originalen.

Quicker (= «kvikkere, hurtigere, raskere») referer tilbake til sonett 44, der poeten skrev om jord og vann, som rett nok kan virke langsommere enn ild og luft. Linje 6 er en liten nøtt. Min hovedkilde skriver at ideen til Shakespeare var rollen ambassadørene spilte i samtiden, da de kunne bringe løfter om kjærlighet til konger og fyrster langt unna. Forklaringen virker plausibel nok, men språklig er det dristig, for det står vitterlig ikke embassadors, men embassy. Jeg følger den samme dristighet helt direkte i min oversettelse.  Oppressed blir i kunnskapsforlagets ordbok oversatt med «trykke, trykke ned, tynge på, undertrykke, knuge, overvelde». Being made of four viser til de fire elementene, der han nå har to igjen, jord og vann, og med dem synker ned i døden.

Linje 11 og 12 henger sammen, assured (= forsikret) står sammen med of thy fair health, det er dette han har fått visshet om. Jeg oversetter slik at dette kommer klarere frem. Recounting betyr her noe sånt som «reoppregner» eller «forteller opp igjen». Jeg oversetter slik at counting (= «regner, teller») kommer med.

Konklusjonen i linje 13 og 14 er at når den elskende får disse oppregnelsene fra ild og luft (= tanken), så gleder han seg. Men det varer ikke lenge før han på ny må sende tankene av gårde, og på synker ned i den melankoli som tynger ham til døden i linje 8.

Kommentar til sonetten

Sonetten benytter seg av ideen om at alt i verden består av de fire elementene ild, luft, jord og vann. Den henger tett sammen med den foregående, der jord og vann stod for kroppen, og lar her ild og luft stå for tanken. Kroppen er tvunget til atskillelse, og lider fryktelig under det. Men tanken er som ild og luft, og kan lett bevege seg over store avstander. Problemet er at når tanken er sendt bort, blir kroppen igjen desto enda mer ulykkelig. Tyngden til disse elementene senker den elskede ned i døden, ned i melankolien i linje 8. Det varer imidlertid bare til de to budbringerne, ild og luft, kommer tilbake med beretninger om den elskede. Da blir de fire elemtene gjenforent, og en elskende kan glede seg for et øyeblikk. Det skjer akkurat i det han får oppregningen om at alt står bra til med den elskede, så lenge varer gleden. Men så må tankene ut på flukt igjen, og melankolien starter på ny. Sånn er livet til den elskende.

Det er mye stoff og tunge ideer presset sammen i denne sonetten og den foregående. Shakespeare velger et svært krevende uttrykk for atskillelsen. Savnet er så sterkt, at den elskende blir splittet i tanker og kropp, de to er ikke lenger én. Tankene er hele tiden hos den elskede, men det gjør kroppen som er igjen og ikke kan være det bunnløst ulykkelig. Gjennom å bruke de fire elementene og knytte jord og vann til kropp, ild og luft til tanke, får Shakespeare ytterligere frem denne splittelsen. Men det fungerer bare om leseren er med på ideen.

Das trunkene Lied, av Friedrich Nietzsche

I dag skal vi presentere et dikt skrevet av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche (1844 – 1900). Han er suverent mest kjent og betydningsfull som filosof og tenker, men han skrev også dikt. For meg er han en nøkkelperson i overgangen mellom den gamle og den moderne verden. Han er den første sanne modernist, og da mer i tanker, enn i uttrykk. Hans berømte Gud er død markerer ikke bare et oppgjør med kristendommen og et nei til religionen, det oppgjøret hadde mange andre gjort også. Nietzsche er den første som peker på de fulle konsekvensene av dette. For med mangel på Gud, mangler også det faste punkt hvor man kan skille rett og galt, godt og vondt fra. Uten en allvitende Gud til å definere det for oss, blir slike spørsmål atskillig mer problematiske, og i følge Nietzsche blir de helt umulige.

Merk også at Nietzsche er virksom mot slutten av 1800-tallet, samtidig med den russiske romanforfatteren Fjodor Dostojevskij. Dostojevskij skriver samtidig at om Gud er død, er alt tillatt, og Dostojevskij bruker sine store romanprosjekt med Brødrene Karamsov på toppen til å vise hva konsekvensene blir i en verden uten religion. Samtidig sier altså Nietzsche at Gud er død, og at religionen ikke lenger kan finnes som den gjorde. Og Nietzsches syn har blitt værende. Kristendommen og andre religioner finnes fortsatt, selvfølgelig, men den har ikke lenger autoriet til å definere rett og galt her i verden.

Og så kan man diskutere i hvilken grad denne moralens forfall var årsak til første og andre verdenskrig, til Mussolini og Hitler, til konsentrasjonsleire og holocaust. Nazistene brukte Nietzsche som sin yndlingsfilosof. Det er urettferdig mot Nietzsche, kanskje, men når man leser ham ser man at nazistene ikke var idioter. Det er absolutt et slektskap mellom tenkemåten.

Når det er sagt, trenger man slett ikke være nazist for å ha glede av Nietzsche. Dette er en tankekraft som tør stirre livsbetingelsene i hvitøyet. Han velger ingenting for at livet skal bli lettere å  leve, men tar alt så grusomt som det er. Det er en besettende kraft i tenkingen hans, og i tekstene hans. Det gjelder også i diktene, der jeg har valgt Das trunkne Lied, eller «fyllesangen». God forlystelse.

Das trunkene Lied

O Mensch! Gib Acht!
Was spricht die tiefe Mitternacht?
«Ich schlief, ich schlief —,
Aus tiefem Traum bin ich erwacht:—
Die Welt ist tief,
Und tiefer als der Tag gedacht.
Tief ist ihr Weh —,
Lust—tiefer noch als Herzeleid:
Weh spricht: Vergeh!
Doch alle Lust will Ewigkeit —,
— will tiefe, tiefe Ewigkeit!»

fra Ecce homo (1888)

Min oversettelse

Den drukne sang

O menneske! Gi akt!
Hva sier den dype natt?
«Jeg sover, jeg sover —,
Av dype drømmer er jeg vekket :—
Verden er dyp,
Og dypere enn dagen tenkte.
Dyp er dens vemod —,
Lyst — enda dypere enn hjertesorg:
Vemodet sier: Forgå!
Dog vil alle lyster evighet  —,
— vil dyp, dyp evighet!»

Kommentar til oversettelsen

Å oversette Lied trenger man kanskje ikke, Lied går på norsk også.

Jeg oversetter Weh med «vemod», etter først å ha brukt «ve» i linje 7. Årsaken er at ordet kommer igjen to linjer nedenfor, og der går det ikke med det norske «ve». Linje 8 har noen små utfordringer. Noch betyr vanligvis «enda» eller «ennå», og jeg forsøkte først en friere gjendiktning med «Lyst – dypere nok enn hjertesorg», men endte opp med en mer originaltro variant. Jeg oversetter Herzeleid med «hjertesorg», det beholder i alle fall ordet hjerte. Linje 8 er også atskillig mer elegant på tysk, der Weh og Vergeh både rimer og lydlig står svært nær hverandre.  Vemod og forgår gir ikke det samme.

Det er som jeg vil skrive den siste evighet med stor bokstav – vil dyp, dyp Evighet.

Kommentar til diktet

Jeg skriver i innledningen om Nietzsche som den første, sanne modernist. I enda større grad er han kanskje den første eksistensialist. En annen som kan gjøre krav på den betegnelsen, er dansken Søren Kirkegaard. Han skriver et sted at å gi seg hen til filosofien, er å kaste seg ut på 1000 favners dyp. Jeg har alltid sett på dette som en stor skrekk, at han uttrykker høydeskrekken og hjelpeløsheten av å svømme på toppen, mer enn at man bare kan få med seg overflaten der det finnes stor dybde.

Det er i alle fall min tolkning av Kirkegaard som passer her i diktet til Nietzsche. Dypet det er snakk om er ikke noe positivt dyp, og evigheten må ikke forstås som noe gledelig, men som en avgrunn. Dette er mennesket alene i natten, vekket fra sine drømmer, og stilt overfor livsbetingelsene.

En verklighet (drömd), av Gunnar Ekelöf

Dette er et dikt av Skandinavias største dikter, Gunnar Ekelöf (1907-1968) fra Sverige. Det er min mening, og den står fast med det at ingen norske poeter kommer i nærheten av ham, selv ikke favoritter som Sigbjørn Obstfelder, Tor Jonsson, Gunvor Hofmo og Olaf H. Hauge, det finnes jo også flere. Men de norske dikterne har som regel et begrenset antall dikt som virkelig skinner over alle de andre, og de skriver innenfor en nokså smal tema- og motivkrets, de har sin stil og holder seg til den. Gunnar Ekelöfs produksjon er rik. Der kan du stadig finne nye skatter. Der er det dikt jeg aldri har hørt om eller sett, som jeg plutselig finner frem til, og som er like gode som alle de andre. Det ville overraske meg om jeg fant noe lignende for de norske jeg har nevnt.

Gunnar Ekelöf vokste opp i et borgerlig hjem på begynnelsen av 1900-tallet. Et meget borgerlig hjem, faren var børsmegler, moren adelskvinne, men Ekelöf fant seg aldri til rette i dette livet, og tok siden sterk avstand fra det. Det er kanskje ikke så rart, faren pådro seg syfilis allerede på 1890-tallet, og døde av sykdommen i 1916, etter lang tids galskap. Moren giftet seg på ny i 1921, med en mann unge Ekelöf foraktet, og som også foraktet ham. Stefaren brakte med seg en stebror, som etter hvert skulle utvikle nazi-sympatier. Forholdet til moren ble heller ikke noe særlig godt etter dette. Så Gunnar Ekelöf hadde en ulykkelig barndom, og gikk inn i ungdommen rotløs og med få holdepunkter i livet. Han skulle da også bli en indivudalist, som ikke fant seg riktig til rette noe sted, eller i noe miljø.

Fra faren arvet Gunnar Ekelöf og familien en betydelig sum penger, og den finansielle romsligheten han var født inn i gjorde at han på 1920-tallet kunne reise rundt i Europa og studere, og oppleve verden. I Paris kom han i kontakt med den surrealistiske kunstretningen, i London studerte han orientalske språk, og tilbake i Sverige igjen fortsatte han med det, uten at det ble noen eksamen. Han studerte også litt musikk. Alt dette fikk betydning for hans senere diktning, det er lett å spore den orientalske påvirkningen, og i de første diktsamlingene hans skriver han i en stil som ligger tett til den franske surrealismen. Og som alle store poeter har han et musikalsk språk.

Formuen satte han forresten over styr, eller, det blir feil å si at det var han som gjorde det, de gikk tapt i depresjonen som fulgte krakket i New York i 1929. Ekelöf hadde satset pengene hos en ikke ukjent, verdensberømt svenske, ved navn Ivar Kruger, fyrstikkongen. Da han tok selvmord i 1932, var Gunnar Ekelöf en av dem som gikk med økonomisk. Samme år debuterte han som dikter.

Den første diktsamlingen til Gunnar Ekelöf het Sent på jorden, og kom ut i 1932. Han hadde ennå ikke funnet sin litterære stemme, og eksperimenterte på denne tiden med surrealistiske tekster, inspirert av den franske surrealismen, og Igor Stravinskijs ballett Vårofferet. Siden på 1930-tallet gav han også ut samlingene Dedikation (1934), Sorgen og stjärnan (1936) og Köp den blindes song (1938). Allerede i disse samlingene finnes en del skatter, interesserte kan sjekke hjemmesidene til Gunnar Ekelöf selskapet i Sverige, der er noen av tekstene utlagt. Jeg anbefaler for eksempel «Indskrift» fra siste samling, fire linjer, briljant utført.

Det er fra 1941 og samlingen Färjesång, at Ekelöf får sitt virkelige litterære gjennombrudd, og markerer seg som en av Sveriges mest betydelige poeter. Han fikk etter det gitt ut 8 samlinger før han døde i 1968, en av dem er Om høsten (1951), hvor dagens dikt er hentet fra. Det heter «En verkelighet (drömd)», og er etter min mening meget representativt for hvordan Ekelöf skriver. Den rette betegnelsen er sikkert «modernist», og jeg bruker «modernistisk diktning» som en tag på denne posten, men denne merkelappen alene blir ufullstendig på Ekelöf. Han skriver riktignok frie vers, og han skriver om livet og livsbetingelsene i en verden uten faste holdepunkter, men han har ikke den modernistiske pessimismen, og han setter heller ikke by og land opp mot hverandre, som mange modernister gjør. Han er en naturlyriker, har jeg sett noen skrive, han er en modernist som fortsatt er glad i naturen.

Ja, jeg skal ikke henge meg opp i merkelapper. Styrken til Gunnar Ekelöf er at han er veldig enkel å lese. Man trenger slett ikke universitetsutdannelse for å forstå ham, man trenger ikke tolkning og veiledning for å forstå diktene hans, ordene hans er enkle og forklarer seg selv. Det er dyp filosofi i dem, og en ekte undring over verden, og ikke den undringen som bare ønsker å vise seg frem. Han formulerer seg så enkelt og liketil, at man ofte etterpå sitter og føler at dette kunne jeg også tenkt, om jeg bare hadde kommet på det. «En verkelighet (drømd)» er som nevnt et godt eksempel på dette.

At virkeligheten kanskje bare er en drøm, er det jo mange som er opptatt av for tiden, hva er drøm og hva er virkelighet, det går jo helt tilbake til de gamle kinesere og Lao tse å være opptatt av det. Men Gunnar Ekelöf klarer også å gjøre det jordnært, og ekte, og får frem at den helt vanlige virkelighet vi alle befinner oss i, den er like underbar som alle mulige drømmer. Jeg er glad i dette diktet. Det passer spesielt godt nå som det snart er påske, og fottursesongen innledes.

EN VERKLIGHET

 (drömd)

Jag tror inte på ett liv efter detta
Jag tror på detta liv
Och nu, när saven slutat stiga och jag har hunnit
Till sensommaren, min årstid, minns jag
Hur ångestfyllt jag förr tyckte syrsorna filade,
Tycker så inte längre.

Det är redan skumt
Och åkervägens smala rödskiftande band
Försvinner in i dungar, löper ut ur dungar:
Om varje vägkrök ett mysterium
Av färgernas och ljusets egenliv
Det är skönt att gå
En gammal gärdsgård är också med
Det är den stund då stenarna tänker som bäst
Det är den stund då denna stora varelse
Andas och doftar. Vilka färger i skymningen!
Trädorna lila, stenar i tankfullt skiftande blått
Och lövskogen så rik på skiftningar
Som vore den sitt eget sus!
Ett gult löv är ännu en dyrbarhet
På ena sidan vägen sädesfält
och på den andra sidan barrskog
och säden gul till röd och i skylarna guldbrun
och den sandröda vägen, jag älskar sådana enkla vägar
bara för gående och för grova fordon efter fromma hästar
Sådana vägar tycks mig lika goda som någon livsfilosofi
Och varje landskap, varje skiftning i landskapet, innehåller alla möjliga landskap
och detta liv innehåller alla möjliga liv:
Syrsornas, lysmaskens, grävlingens – alla tänkbara liv
Och det är detta liv som skall fortsätta, som fortsätter
också högre och högre upp, i andra sfärer
Där pågår just nu detta liv
Som också är kvällsmolnens liv, och stjärnornas, och de befolkade världarnas,
Och de osynligas liv, och de dödas
Ty något annat liv finns inte:
Alla lever de och skall leva
och alla ger av sitt liv åt alla och lånar sitt ljus åt alla
och det är inte ett gott och inte ett ont
Det bara är
Det finns en lyckokänsla som kommer sällan men kommer ändå
Det finns detta vårt fornimmandes vittnesbörd
och detta att vara till.
Flyktigt är allt medvetande
men flyktigt är inte fåfängligt.
Så sluts min bukoliska sång.

Kommentar til språket

Jeg er av den oppfatning at man i Norge ikke skal oversette svenske og danske tekster. Det er tekster man skulle være vant med å lese, og klare like greit som alle de ulike skriftspråkene norsk har hatt opp gjennom årene. Man skal selvfølgelig ikke oversete Arne Garborg til moderne norsk, det var en skam å oversette Peer Gynt til nynorsk, og man skulle møte flere danske og svenske tekster, slik at man blir vant med dem. Spesielt i disse internettider, ville det være bra om det nordiske språkområdet holdt sammen, og at man enkelt og liketil kunne sjekke hverandres nettsider.

Vi som kommer fra vestlandet har ikke engang vokst opp med svensk TV, og har dermed gått glipp av noen av forskjellene mellom norsk og svensk, som alle på østlandet vet om. Jeg er ikke spesielt god i svensk, og må skjønne mange ord ut i fra sammenhengen, og noen må jeg til og med sjekke opp.

Syrsorna = Sirissene (et insekt, sjekk Wikipedia), Varelse = Tilværelse, Skymmingen = Halvmørket, skumringen, Bukolisk = (av gr. boukolos = gjeter) – som hører til gjeterlivet, hyrdelivet; bukolisk diktning er i følge store norske leksikon på nett en diktning som oppstod på Sicilia og Hellas, og som handlet om gjeterlivet.

Kommentar til diktet

Gunnar Ekelöf skriver enkelt og lett forståelig. Merk hvordan diktet starter: Jag tror inte på et liv etter detta/Jag tror på dette liv. Det er rett på sak for det moderne mennesket som lever et liv uten religion, som selv må finne meningen. Så er det en meget enkel og meget stemningsmalende setning som går over to verselinjer, der det lyriske jeg befinner seg i sin årstid, sensommeren, og husker hvordan han tidligere var redd for sirissenes spill. Og så: Tycker så inte länger. Det er en verden og en virkelighet som er trygg.

Og så kommer andre del med bevegelsen. Det lyriske jeg går nedover en slags skogsvei, en gammel kjerrevei, og ser på virkeligheten om ham. Til å begynne med er den meget konkret, han beskriver bare det han ser, og gjør det som hvem som helst kunne gjort det. Det enkle er nok. I linje 4 og 5 kommer mysteriet, med fargene og lysets egenliv. Dette er virkelighetens mysterium, fargene og lyset i naturen er så naturlig som det blir, men like fullt et underbart mysterium. Det är skönt att gå.

Det är den stund då stenarna tänker som bäst/Det är den stund då denna stora varelse/Andas och doftar. Vilka färger i skymningen! står det i verselinje 8 til 10 i strofe 2. Jeg vil ikke tolke et slikt dikt for mye, men den første setningen der, den om steinene som tenker, modernistisk dristig, men her en del av underet, og jeg kan godta at en mann som går og kjenner på naturens under, er i stand til å tenke en slik tanke. For meg har det to tolkninger, den ene er at steinene ikke tenker i det hele tatt, og det er slik man skal oppføre seg i naturen, man skal bare være til. Den andre tolkningen er mer svevende og mystisk, med naturreligion og naturfilosofi, der alt har liv og sjel, og også steinene har tanker. Den vandrende henger seg ikke opp i denne tanken, og vi skulle heller ikke gjøre det. Det er tiden hvor hele tilværelsen puster og lukter, setningen avsluttes med punktum, og midt i verselinjen kommer en ny setning, et rent utbrudd: Vilka färger i skymningen! Dette er følelser mer enn tanker.

Den følgende delen er rik på skildringer, med det gule løv som en dyrebarhet, en setning like dristig, kanskje, som steinen som tenker. Merk hvordan disse skildringene bare skilderer en vanlig vei med et vanlig landskap, det er ingenting spesielt her, verken med landskapet eller med skildringen av det, utenom at den som går er så begeistret for det. Han setter sånn pris på det, det er det fantastiske i det enkle, den vanlige virkelighet som det største under.

Og så kommer min favorittsetning i diktet: jag älskar sådana enkla vägar. Å, den er så nydelig, den kan stå helt for seg selv, den enkle veien er nok. Men den kan naturligvis også leses i overført betydning, om den enkle veien i livsferden, og i kampen mot livsbetingelsene. Det er så mye bedre når det er enkelt og greit. Denne tolkningen blir støttet opp av linjen to linjer lenger nede: Sådana vägar tycks mig lika goda som någon livsfilosofi. Veien er en livsfilosofi i seg selv, den enkle livsfilosofien er den beste. Jeg vil likevel være forsiktig med tolkning, de står best som det er, klart og  fint, i pakt med naturen trenger man ingen livsfilosofi. Meningen forklarer seg selv, man er omringet av den.

Deretter gjør Ekelöf et sprang, og forlater den enkle virkeligheten, og begynner å tenke større tanker om den. Det går over i en slags form for naturreligion, der det ikke finnes noen egentlig Gud, men der alt som eksisterer er en helhet som like godt kunne være en Gud. Jeg er ikke vel bevandret i dette, og skal uttale meg forsiktig. Men setninger som Och varje landskap, varje skiftning i landskapet, innehåller alla möjliga landskap/ och detta liv innehåller alla möjliga liv: gir i hvert fall meg assosiasjoner til østens religioner og til natureligionene. Det er uansett vakkert, og det er for meg det viktigste. Det gir uansett en intens og fortettet følelse av nåtid, alt tenkelig foregår her og nå. Man trenger ikke være religiøs for å bli grepet av en slik tanke.

Ekelöf går også videre, og tar med livet til kveldsmånen, stjernene og liv på alle andre befolkede planeter, det er hele universet som finnes i dette øyeblikket. Inkludert alle de usynlige og de døde. Hvem de usynlige er, skal ikke jeg uttale meg om, det kan være alt det som eksisterer, men som man ikke kan sanse, ikke se, ikke forstå, og at alle døde er med, bidrar til å gjøre helheten større. I dette øyeblikket – langs den helt vanlige veien et sted i Sverige –  finnes absolutt alt. Ty något annat liv finns inte:

Alla lever de och skall leva/ och alla ger av sitt liv åt alla och lånar sitt ljus åt alla/ och det är inte ett gott och inte ett ont/ Det bara är
Dette tok jeg med på ny, for det er vakkert. Diktersubjektet forsoner seg med alt i verden, og mener der og da i dette store øyeblikket at alt er godt for alle, at alt gir liv til alt annet. Det er det store samspill. I en slik verden finnes ikke noe godt og ondt, Det bara är. Dette er også konklusjonene de store filosofene i første halvdel av 1900-tallet kom til, i hvert fall slik jeg overflatisk har forstått dem. Spørsmålene vi er i stand til å stille, om hvorfor vi lever, hva som er rett og galt, alle de eksistensielle problemene våre, de bare tåker tingene til for oss, at verden er, er det viktigste. Det er ingenting med den å forklare, forklaringene vil bare gjøre den vanskeligere å forstå, unødig komplisert, det hele er enkelt. Den er.

Konklusjonen på diktet er at denne lykkefølelsen er noe som kommer sjelden, men som kommer. Og da henger alt i hop sammen, alt i verden og i universet, fortid og fremtid, og nåtid. Det er flyktig alt som er bevisst, alt er forgjengelig, men det er likevel ikke bortkastet, det er likevel en del av helheten. Og slik slutter Gunnar Ekelöf sitt hyrdedikt. Og jeg min post.

"Jeg älskar sådana enkla vägar", Gunnar Ekelöf

"Jeg älskar sådana enkla vägar", Gunnar Ekelöf