Sonett 148, av William Shakespeare – O me! what eyes hath Love put in my head,

Året går mot slutten, og jeg har anledning til å poste en av de sterkeste sonettene til Shakespeare for å avslutte det. Det er i gruppen på fire fra 147 til 150, der sonettskriveren ser ut til å være i et slags delirium i sin lidenskap til den mørkhårede kvinne han skriver om.

Det er en ganske komplisert sonett det tar tid å gjøre ferdig. Oversettelsen og kommentarene til den skal være nokså i orden, men det er arbeid som gjenstår i resten av presentasjonen.

Sonnet 148

O me! what eyes hath love put in my head,
Which have no correspondence with true sight;
Or, if they have, where is my judgment fled,
That censures falsely what they see aright?
If that be fair whereon my false eyes dote,
What means the world to say it is not so?
If it be not, then love doth well denote
Love’s eye is not so true as all men’s: no,
How can it? O! how can Love’s eye be true,
That is so vexed with watching and with tears?
No marvel then, though I mistake my view;
The sun itself sees not, till heaven clears.
O cunning Love! with tears thou keep’st me blind,
Lest eyes well-seeing thy foul faults should find.

Min oversettelse

Sonett 148

Akk, hvilke øyne har elskoven satt i hodet mitt,
Som ikke har noe samsvar med det sanne syn;
Eller, hvis det er samsvar, hvor har da min dømmekraft tatt veien,
Som bedømmer falskt hva de ser som riktig?
Hvis det er slik at det var fint, det mine falske øyne forguder,
Hva mener verden med å si det ikke er så?
Hvis det ikke er sånn, så betegner elsken det godt
Elskens øye er ikke så sant som alle menns: nei,
Hvordan kan det? Å! Hvordan kan elskovens øye være sant,
Når det er så irritert over å våke og med tårer?
Det er ikke så rart, altså, enda jeg tar feil i mitt syn;
Solen selv ser ikke, før himmelen klarner opp.
O kunnige elsk! Med tårer holder du meg blind,
Om ikke øyne som ser skulle finne dine skjendige feil.

Kommentar til språket og oversettelsen

De fleste sonettene til Shakespeare er vanskelige å oversette til god norsk, men denne sonetten har noen ekstra vanskeligheter. Ordet love (kjærlighet, elske) forekommer 5 ganger. De to første gangene er det med liten bokstav, de tre siste med stor, men den tredje (midterste) gangen står ordet først i en linje, der alle ord får stor bokstav uansett. Når det står med stor bokstav, er det personifisert, til kjærlighetsguden Cupido. Denne guden er blind, noe som passer godt til innholdet i sonetten, der mye handler om øyne og å se, i kjærlighet/elsk og uten. Det norske ordet kjærlighet er mye mer knyttet til den filosofiske ideen, og mindre til lidenskapen. Det engelske ordet love dekker begge deler, og kan referere både til ideen (kjærlighet) og til aktiviteten (å elske). Når man skal velge ord å oversette med, blir man ofte satt på et umulig valg. Og i denne sonetten mer enn ellers. Jeg har forsøkt å oversette så det blir forståelig norsk, samtidig som mest mulig av originalen er beholdt.

Sonettten begynner med et utrop, O me! («Å meg»), utropstegnet er der også i Quarto, det nærmeste vi kommer en original, der det står OMe!. Vi har ikke dette utropet på norsk, men min oversettelse med akk skulle fungere godt nok. Det er ingen semantisk betydning i utropet, det er et uttrykk for mismot og misnøye. Quarto har også liten bokstav i ordet love (kjærlighet), men mange redaktører, inkludert nettsiden Shakespeare-sonnets, anser det som en trykkfeil, og personifiserer med stor bokstav. Den blinde kjærlighetsguden Cupid passer godt til en del av innholdet i sonetten. Jeg oversetter correspondence (korrespondanse, overensstemmelse, samsvar) med samsvar, det norske ordet som lettest får frem mening: øynene elskingen setter i hodet på den elskende, gjør at han ikke ser tingene som de egentlig er (true sight – sant syn). Linje 3 spør hva hvis det øyene ser har samsvar med det sanne syn, hvor har så dømmekraften flyktet hen? I linje 4 står det at dømmekraften dømmer på en falsk måte det øynene ser er riktig. Falsely er adverb, og sier noe om verbet, måten han dømmer på. Så det går ikke å oversette med «dømmer falskt». Jeg prøver med omskrivingen «bedømmer falskt» for å få falskt brukt som adverb, beskrive verb, og ikke som adjektiv, at det er tingen han bedømmer som er falsk.

I andre kvartett bygges det opp et slags retorisk resonnement, basert på de logiske antagelsene hva hvis det er sant, hva hvis det ikke er sant. Sonettskriveren spør hva hvis det er sant det mine øyne ser, at du er pen (fair), hvordan kan verden da mene noe annet. Og hva hvis det ikke er sant, hvordan blir det da. Betydningen av ordet fair har jeg skrevet mye om i arbeidet med sonettene. Det tilsvarende norske ordet er «fager», og i ordet ligger en idé av å være lys, god, rettferdig og vakker. Særlig det at det engelske ordet fair kan bety en lyshåret er det kanskje ikke så mange som er oppmerksom på her i Norge. Som alltid er det Shakespeare-words som er stedet å oppsøke, om man vil ha en oversikt over Shakesepares vidstrakte bruk av dette ordet. Ordet dote er litt mer sjelden, Shakespeare-words har oversikt over bruken av det ordet også, jeg har satt det opp i ordlisten, det er ordet som betegner blind forelskelse, det å være helt omtåket i sin beundring av noe. Meningen i linjene 5 og 6 skulle kunne komme greit frem i oversettelsen min, det er altså slik at han retorisk spør at hvis det er slik at hans øyne ser rett når de holder noe som fint, som også er det, hvordan kan da resten av verden mene noe annet? Det er koblet opp mot det som står i de fire første linjene, der han lurer på om han forelskede øyne gjør at han ser noe feil. Nå spør han altså, at det han ser som veldig fint, også er det, hvordan kan det da være feil? I linje 7 og 8 blir den motsatte antagelsen satt frem, hva hvis det ikke er sant. det som kjærligheten betegner (denote), da er det slik at kjærligheten selv bekrefter at den gjør blind. Det den elskene ser, er ikke det samme som alle andre ser. Disse to linjene kan også tolkes på litt andre måter, men ikke noe vesentlig. Alle menns: nei (all mens: no), er den spesielle vendingen som blir brukt for å illustrere at alle andre ikke er enig i det den elskende ser. Quarto har også kolon etter menns, sånn at det det kan se ut som direkte tale. Love’s eye kan også være kvinnens genitalia. En tredje mulighet er at uttalen er lik som Love’s aye, kjærlighetens bifall. Om sonetten blir lest høyt, er det godt mulig å oppfatte det slik. Det er ikke uvanlig hos Shakespeare at det på denne måten ligger tre muligheter for tolking oppå hverandre, og at alle gir god mening, også når man går dem nærmere etter i sømmene.

I linje 9 går det helt utmerket, om love’s eye er kvinnens genitalia, hvordan kan den være tro? Nettstedet Shakespeare-sonnets er stedet å oppsøke for mer om dette. Der står også videre referanser. Omskrevet til vanlig norsk med grunnbetydningen blir det hvordan kan kjærlighetens øye være nøyaktig eller trofast, hvordan kan det se tingene som de er. Ordet vexed er brukt i betydningen irritert, som en sykdom eller en betennelse kan irritere. I ordlisten er vexed satt opp som adjektiv, men det er også partisippet av verbet to vex, der ergre og å irritere er hovedbetydningen, pine og plage betydning 4. Så det er kjærlighetens øye som er plaget av å se på det som skjer, og å gråte over det. Dermed kan det ikke se skikkelig (true). Watching er den aktive presensformen på engelsk, den bruker vi ikke på norsk på denne måten, så vi må omskrive. Kommentatorene mener at watching her skal bety å være oppe sent (staying up late), og de pleier å ha rett. Jeg tar med den syvende og gammeldagse betydningen av verbet watch i gloselisten, for å illustrere. Det norske ordet «våke» skulle være dekkende. Marvel er under, men vendingen no marvel then oversettes bedre med «det er ikke så rart, altså». Forbindelsen med ordet though (enda, selv om, om enn) er kanskje litt vrien, det skal være noe i retning at «det er ikke så rart altså, selv om jeg tar feil». Linje 12 sier at heller ikke solen ser, før den bryter gjennom skyene.

O cunning Love har flere slibrige ordspill, igjen er Shakespeare-sonnets stedet å sjekke dem opp. Kort kan jeg si det gjelder O som kvinners Oh, lyden de lager, cunning er listig og kunnig også i seksualakten, i tillegg til at det grove ordet cunt ligger inni der. Love står skrevet med stor bokstav, så det kan være den blinde kjærlighetsguden, men det er også følelsen av kjærlighet og objektet for den. Det engelske ordet Love dekker alt, med mer. Foul brukt som adjektiv har som man ser av gloselisten mange betydninger. Brukt som substantiv og verb har det ytterligere.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

aright (dialekt) rettriktig
dote (up)on forgudedyrketilbeelskevære svak for (dote gå i barndommenvære litt fjollete)
denote 1. betegneangi 2. tyde påindikere
vexed 1. ergerligirritertarg 2. (om spørsmål) omstridtomdiskutert
watch 7. (gammeldagsvåkevære våkenholde seg våken
marvel 1. underunderverkvidunder 2. (gammeldags) gåte
cunning 1. slulistigutspekulert 2. (amer., hverdagslig) søtdeilignettgod 3. (gammeldags) dyktigflink
foul 1. (om lukt og smak) avskyeligfælekkel 2. (om humør e.l.) dårligelendig 3. moralsk avskyeligskjendig 4. (sport) regelstridigugyldigutenforgaluærlig 5. (om vær, vei, sjø e.l.) vanskeligfarlig 6. tilskitnetforurenset 7. tilstoppettilgrodd 8. (om mat) råtten 9. (om manuskript e.l.) full av feilfull av rettelser 10. (om tau e.l.) ugreifloket 11. (sjelden) stygg

Kommentar til sonetten

Det er en komplisert sonett, der mye av det viktige i tolkningen av den står under kommentaren til språket og oversettelsen.

Reklamer

Sonett 147, av William Shakespeare – My love is as a fever longing still

Sonettene til Shakespeare er et ømt punkt på bloggen om dagen. Mange av dem er ikke i orden, og også den sterke 147 må nå postes i ettertid, og kanskje forlates før alt er gjort ferdig. Den innleder en gruppe på fire, der sonettskriveren i sin forelskede lidenskap krysser grensen for sinnsro over i galskap. Den følger nummer 146, den mest religiøse av sonettene, der sonettskriveren baler med spørsmålet om kropp og sjel. Så noen analytikere leser denne nummer 147 i forlengelsen av den, at resultatet av de religiøse grubleriene er galskap. Men sonetten leses også utmerket godt alene, og rekkefølgen av sonettene er omdiskutert, også på denne bloggen, så den diskusjonen tar jeg ikke på ny.

Denne sonetten innleder sekvensen på fire sonetter der lidenskapen driver sonettskriveren mot galskap.

I stedet går jeg på sonetten, og konsentrerer arbeidstiden mot den. Jeg skal prøve å få også den foreløpige versjonen til å bli nyttig. Ofte kan jo de såkalt foreløpige versjonene vare en stund.

Sonnet 147

My love is as a fever longing still,
For that which longer nurseth the disease;
Feeding on that which doth preserve the ill,
The uncertain sickly appetite to please.
My reason, the physician to my love,
Angry that his prescriptions are not kept,
Hath left me, and I desperate now approve
Desire is death, which physic did except.
Past cure I am, now Reason is past care,
And frantic-mad with evermore unrest;
My thoughts and my discourse as madmen’s are,
At random from the truth vainly expressed;
For I have sworn thee fair, and thought thee bright,
Who art as black as hell, as dark as night.

Min oversettelse

Sonett 147

Min elsk er feber som ennå lengter,
For det som pleier sykdommen (til å vare) lenger;
Gir næring til det som bevarer ondet,
For å behage den uvisse, syklige appetitten.
Min fornuft, legen til min kjærlighet,
Sint for at hans forskrifter ikke blir holdt,
Har (nå) forlatt meg, og jeg går desperat god for
(at) Begjær er døden, som legemidlene gjorde unntak for.
Uten sjanse for helbredelse er jeg, nå som fornuften ikke får pleie,
Og vanvittig gal med bare mer uro;
Mine tanker og min tale er som de gales,
Tilfeldig fra sannheten forgjeves uttrykt;
For jeg har sverget deg god, og tenkt deg lys.
Som er svart som helvete og mørsk som natten.

Kommentar til språket og oversettelsen

Det er en del å forklare her i ordbruken. Mange av problemene er standard for arbeidet med Shakespeares sonetter, med begreper og ideer som er typiske og karakteristiske. Til å veilede meg bruker jeg som vanlig nettsiden Shakespeare-sonnets og Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems, og i mindre grad Shakespeare-words og andre kilder.

Ordet love på engelsk fungerer både som verb og som substantiv, og inneholder både ideen om kjærlighet og om lidenskap, der norske oversettelser alltid må velge en av de to. Her, i denne sonetten, er det ganske tydelig at det er lidenskapen det gjelder, det er den som tærer på ham. Vendingen longing still inneholder formen av presens engelskmennene så ofter bruker, alltid når det er en pågående handling, og som det er misvisende å oversette med det mest tilsvarende norske, «lengtende». Det må altså omskrives til den vanlige norske formen, «lengter», og i operasjonen setter jeg også verbet til slutt. Feber, eller fever, er et begrep som ofte ble assosiert med lidenskaplig kjærlighet, og som vel til dels gjør det ennå. På engelsk er det en forbindelse mellom longing (lengter) og longer (lenger) som ikke synes så godt i de tilsvarende norske. Betydningen av nurseth (pleier) er imidlertid lik, og det er her den litt uventede at den behandler sykdommen for å holde på den, slik man pleier blomster og pasienter for å få dem til å leve. Det er direkte sagt lengselen som pleier feberen slik at den varer lenger. Engelsk har det utmerkede korte ordet ill, som har grunnbetydning i retning av å være «syk, uvel eller dårlig», men også kan bety «onde, skade og ulykke». Vårt «onde» fungerer kanskje ikke helt tilsvarende, men det er det beste jeg kommer opp med. Jeg har oversatt det litt overtydelig, her. Det gjelder også i linje 4, der jeg endrer setningsstrukturen og legger til sammenbindingen «for å», slik at meningen (og ikke ordlyden) kommer frem. Uncertain blir brukt i en litt uvanlig betydning, det er ikke nettopp at den er «usikker», for det er temmelig sikkert denne appetitten vil være der, men den er uviss, uberegnelig og umulig å bli klok på. Appetitten er lysten kjærligheten har på lengsel, det som gir feberen næring.

For Shakespeare er physican synonym med doctor, det er her i sonetten den som skal helberede sykdommen den lidende sonettskriveren har i sin feberaktige kjærlighet, og rollen som lege er det altså fornuften hans som har. Det åpner for en rik metaforbruk, og det gir også en forbindelse mellom denne sonetten og den forrige. Legen – altså fornuften – er sint fordi hans forordninger ikke blir fulgt, den syke gjør ikke som han får beskjed om, den forelskede følger ikke sin egen fornuft, og denne – legen, det vil si fornuften – har derfor forlatt ham (i linje 7). Det gjør at han er blitt desperat, og kan bekrefte at begjær (desire) er døden. Slutten på denne linjen er vanskelig, jeg oversetter med den samme vanskeligheten som er der i originalen. Den mest nærliggende forklaringen er at medisinene legen foreskrev, altså fornuftens befaling om ikke å pleie den lidenskapelige kjærligheten og lengselen, den forordningen ble ikke fulgt, og dermed ender det i døden. Slik vil også en pasient kunne dø, om denne ikke følger rådene fra legen.

Engelskmennene har et ordtak, past cure ist past care, godt synlig i linje 9, der jeg-personen er forbi (muligheten for) kurering (cure) og fornuften hans er forbi pleie (care). På ny har jeg valgt en litt ordrik oversettelse, så meningen skal komme klart frem. Uttrykket frantic-mad gir selvfølgelig vanskeligheter til en oversetter, da begge ordene betyr gal, på litt forskjellige måter. Oxford-utgaven av sonettene skriver at frantic-mad betegner den aktive og ville formen for galskap, i motsetning til mutt passivitet, noe som skulle gjøre min oversettelse med «vanvittig gal» ganske riktig. Nettsiden med Shakespeares sonetter skriver at originalen har stavemåten madde for mad, slik at det har en tvetydighet med made, altså kanskje kan bety «gjort gal». Videre nedover i sonetten blir mad skrevet riktig, og det er helt umulig nå å få vite om at stavemåten madde er en trykkfeil eller er gjort med hensikt.

Om fair har jeg skrevet mange ganger her, det betyr også lys, som ordet bright også gjør det. Om fair kan jeg kanskje best henvise til nettsiden ShakespeareWords, for de som er interessert i alle betydningene Shakespeare bruker ordet i.

De to første kvartettene i sonetten er ferdig behandlet. Lenger er jeg ikke kommet. Det gjør at både kommentarene og oversettelsen er litt i ubalanse.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

nurseth – nurses -> nurse 1. være pleier for (barn eller syke) 2. pleiestellepusle rundt 3. ammegi bryst 4. kjæle medklappeholde i sine armer 5. pleieskjøttepasse 6. være forsiktig medspareskåne 7. ta seg avbeskyttefremme 8. nære
prescriptions 1. forskriftforordning 2. (medisin) reseptordinasjonforskrift 3. (medisin) medisin 4. (jus) (rettighet på grunn av) hevd
physic 1. legemidlermedisiner 2. medisinlegekunst
except 1. unntagjøre unntak for 2. gjøre innvendingerkomme med innsigelser
frantic 1. desperatvillpaniskvanvittighektisk 2. (hverdagslig) forferdeligveldig 3.  (om person) galvanvittigfra segute av seg
discourse 1. foredragtaleforelesning 2. avhandling 3. (vitenskapelig) diskursdrøftelse
vainly forgjevesfåfengt

Kommentar til sonetten

Den er skrevet på en måte mange av de andre sonettene også er skrevet på. Så også Shakespeare har en formel-oppskrift han gjerne følger, bare at hans formel er så mye mer komplisert og rikholdig enn de andres. Ofte er jo sonettene satt opp som en kamp mellom forskjellige ting, om det er øye og tanke, fornuft og følelser, kropp og sjel, det ene og det andre, og ofte er de satt opp som en rettssak eller som å omhandle økonomiske affærer, eller andre ting som gjør at teksten kommuniserer på forskjellige nivå. Shakespeare bruker gjerne et bilde, og så fungerer dette bildet til å si noe om kjærligheten eller sinnsstemningen til sonettskriveren. Her er bildet at kjærligheten er en feber, eller en slags form for galskap, og så er fornften legen. Dette bildet blir holdt gjennom sonetten.