Så stig da i meg, einsemd, av Tor Jonsson

Et vakkert dikt i dag. Det er skrevet av Tor Jonsson, og er et av hans aller siste. Han døde tragisk, tok sitt eget liv, og derfor er det vanskelig å lese dette diktet annet enn som et avskjedsdikt. Det gjøravslutningslinjne desto sterkere, «einsemda stormar mot si grense», «mitt liv var draum» og helt til slutt «Men livet skal eg aldri, aldri misse -«.

Tor Jonsson er en av de norske poetene jeg liker aller, aller best. Jeg giftet meg da jeg var 35, Tor Jonsson var 34 år da han døde. Jeg har ingen problemer med å relatere meg til ensomheten han skildrer i dette diktet, og kjærligheten han lengter etter i så mange av de andre. Hans skrivestil er alltid dempet, nesten innadvendt, han er ikke en som vil vise seg frem eller imponere med sin skrivekunst. Han gav ikke ut så mange diktsamlinger, ikke så mange bøker, og han livnærte seg som journalist. Mange av artiklene, essayene og kommentarene hans ble publisert i samlingen Nesler, som kom ut i 1950, året før hans død. Diktsamlinga Ei dagbok for mitt hjarte kom ut posthumt i 1951, Jonsson tok livet sitt allerede 11. januar det året. Fra før har han bare skrevet diktsamlingen Mogning i mørket. Den kom ut i 1943, midt under krigen.

Så det er en liten samling dikt Tor Jonsson etterlater seg. I det hele tatt en liten produksjon. Kort liv. I tillegg til de to diktsamlingene jeg har nevnt finnes Berg ved blått vatn (1946) og Jarnnetter (1948). Jeg er ikke sikker på hvor mange tidligere upubliserte dikt som finnes i de mange «dikt i samling» som siden er utgitt av ham. Det er ikke så mye i andre sjangere heller, han debuterte med fortellingen Et lite minne i 1932, og vant en pris for skuespillet Siste stikk, i 1950 (amatørskuespill, en enakter). Man leser alt han skrev i løpet av et par dager. Hans venn, Sparre Olsen, skriver i forordet til Tor Jonsson-minne at «på nokre sentimeter i bokhylla får du plass til alt han er skrive» og at «nokon meterdikter var han ikkje», men at «kunst ikkje [skal] vurderast i med mål og vekt» og at Jonsson ruvar i «kvalitet, ikkje i kvantitet».

Allikevel er det dedikert en hel nettside om ham. Diktene vekker en enorm gjenklang, mange har et dikt av ham som favorittdikt, eller et dikt de går rundt og husker på og kan litt av. Diktet som kjennes best under førstelinjene Nærast er du når du er borte, har mange av oss et sterkt forhold til. Den dedikerte Jonssonsiden har en samling tekster, kjærlighetsdikt, av ham, der vakre Norsk kjærleikssong har hedersplassen. Der blir han og hun sammenlignet med grana og bjørka, molda og såkornet, berget (grått og nakent) og tjernet (der himmelen speiler seg). Det slutter typisk Jonsson Evig, evig er du mi, som om han skrive det i ord og få det sant som ikke var det. Det er også karakteristisk – og fullt forståelig – at en som så dårlig fikk oppleve kjærligheten mellom mann og kvinne er den som er blant de aller, aller beste til å uttrykke den. Jonssons kjærlighetsdikt rager i norsk litteratur, få får det varere, og vakrere enn ham.

Sånn er det også når han skriver om ensomheten, her i et av sine aller siste dikt. Ivar Havnevik skriver i Dikt i Norge (kan kjøpes på nettet eller i bokhandler) om Jonsson og diktet

Tor Jonssons særpreg som lyriuker er evnen til å konkretisere følelser. De blir gjerne fremstilt i et synsbilde, skarpt i konturene og uttrykt i rytmesikre vers, med et ordvalg som ikke holder mye tilbake. Mange av diktene i den posthumt utgitte Ei dagbok for mitt hjarte (1951) står som fast modellerte følelser, om noe slikt kan tenkes, en nedtrykthet som både er hemningsløs og fullt ut kunstnerisk kontrollert, i innfridde varsler om død:

 

Så stig da i meg, einsemd

Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklar visse
og difor eig eg ikkje jorda meir. –
Men livet skal eg aldri, aldri misse.

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk og ordforklaringer

Noen ord trenger kanskje en forklaring for noen.

tæringsdraum -> tæring betyr å bruke opp, du tærer på noe du har, og bruker det da med en klar tanke at om at dette går mot slutten, snart har du ikke mer igjen. Tæring er også det gamle ordet for tuberkolose.

avgrunnssvimre avgrunnssvimle, norsk ordbok skriver svimre har sammenheng med svimle, det er fra norrønn svimra, som er nettopp å svimle.

onnor annen (onnor verd annen verden)

løyndom hemmelighet

einsemsrøyster ensomhetsrøster, eller ensomhetsstemmer

atterføding gjenfødelse

Kommentar til diktet

Diktene og bildene til Jonsson er vanligvis veldig enkle. Man trenger liten veiledning for å forstå hva ordene betyr, og hva meningen i verselinjene og setningene er for noe. Det er ingen anstrengt forvanskning for å få det i en lyrisk, poetisk form. Det står rett frem, grammatisk riktig, naturlig språk, ukunstlet. Sånn er det også her.

Rimene er ganske fine. Ved første øyekast og gjennomlesning er man knapt oppmerksom på at de er der, de kommer utvalgt og fritt, følger ikke noe fast mønster, og det gir ikke mening å sette opp noe rimskjema. Men ved å se på ordene som rimer, ser man det er en fin forbindelse mellom dem. Det er lykke her og onnor verd, i linjene 3 og 5, morgenstund og annan grunn i 7 og 10, og til sist (dagklar) visse og (aldri, aldri) misse. Det er nesten overflødig å forklare hva disse rimene betyr, hver leser kan selv gjøre seg opp sin tanke og mening. Min tanke er at diktet er skrevet som en avskjed til livet, drømmen om lykke her på jorden blir satt opp mot en annen verden (riktignok er den «onnor verd» i linje 5 nettopp den avgrunnssvimre jord, altså nettopp jorden vi lever på, men det blir da en annen verden for ham som er et annet sted, altså i døden). Likeledes er det med morgenstund (på denne jorden, livet) og ein annan grunn (en annen verden, døden).

Rimet dagklar visse og aldri, aldri misse i avslutningen gir en avklart ro dikteren vel egentlig ikke har, men som han likevel her uttrykker. I sammenhengen, og i meldingen Jonsson ønsker å gi ettertiden, er roen og forsoningen der. Det står at ensomheten stormar mot si grense, mot døden, og at livet (mitt liv – hans liv) var en drøm bortsett fra en dagklar visse, vissheten er klar som dagen, utvilsom (kanskje går det også an å lese linjen som om livet manglet den dagklare vissheten, at foruten betyr uten, fri for – nynorsk ordliste har fire forskjellige betydninger av ordet -, en slik lesning passer godt til meningen den står i, at mangelen på klar visshet (og at livet var drøm) gjør at han ikke lenger eier jorden – difor eig eg ikkje jorda meir, men det gir da ikke så god mening for rimet). Satt sammen med at livet skal jeg aldri, aldri miste gir det god mening, en dagklar visshet om at hva som enn skjer skal han aldri miste livet. Det går også an å tolke det dithen at Jonsson vil leve videre, tross selvmordet, og kanskje til og med at han har en tanke om å leve videre gjennom diktene sine. Noe han gjør.

Feinschmeckere kan bruke ordet epanalepsis, eller latinske geminato, om virkemiddelet i siste linje, fordoblingen (eller gjentakelsen) av ordet aldri, «livet skal eg aldri, aldri misse». Det er et retorisk grep, mye brukt av Jonsson (berømt i Norsk kjærleikssong: evig, evig er du mi). Gjentakelsen forsterker meningen av ordet, selvfølelig – og det er ikke tilfeldig ordet som gjentas er et nøkkelord, i mine to eksempler «aldri» og «evig», to sterke ord i seg selv, de trenger knapt en forsterkning, men får det likevel -, og gir også et brudd i rytmen, noe som ytterligere henleder oppmerksomheten nettopp mot det som står der. I begge eksemplene er det uttrykt et brennende ønske (et annet eksempel fra Jonsson er nettopp for det eg skal brenne og brenne, hentet fra Til ein namnlaus), et ønske man ikke kan ønske sterkt nok, en veldig sterk lengsel. Det blir spesielt å drepe denne lengselen ved å sette et fremmedord på det, og kalle det epanalepsis.

Kanskje passer det kanskje å hente opp igjen starten av det aller første diktet i den første samlingen Jonsson utgav. Det diktet heter Ordet, og det begynner slik:

Kva hjelp det å syngje

som elv i det aude?

Kva hjelp det å kyngje [ringe, slå]

med klokker for daude?

 

Slik er det en forbindelse mellom hans første dikt i hans første samling, og hans siste dikt i hans siste. Det begynner med fånytta i å ringe klokker for daude, og slutter med livet skal eg aldri, aldri misse.

Når du er borte, av Tor Jonsson

Jeg har en oppussing av diktene til Tor Jonsson i forbindelse med at jeg postet flere dikt av ham i september måned, 2016. Jeg går også tilbake, og frisker opp også dette diktet jeg postet aller først av ham, og som også er hans aller mest kjente.

*

I dag skal jeg poste et av de vakreste kjærlighetsdiktene som er skrevet på norsk. Det er skrevet av Tor Jonsson (1916 – 1951), en forfatter som selv ikke fikk oppleve kjærligheten så godt, men som kanskje nettopp derfor klarte å gi så vakkert og følsomt uttrykk for den. Første strofe er blant de mest kjente vi har, og selv folk som ikke bryr seg om dikt, klarer å sitere det, eller kjenner det igjen. Andre strofe er mer ukjent, men den hører med den også.

NÅR  DU  ER  BORTE

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Kommentar til diktet

Noe av effekten i diktet ligger i paradokset i de første setningene. Hvordan kan noe være nært, når det er borte? Og hvordan kan noe bli borte, når det er nært? Det inviterer til å tenke litt videre, og det gir svært god mening for mange at den de elsker er svært nær når de ikke er til stede. For er det ikke slik, at da er de i tankene hele tiden? Og er det ikke slik at dette savnet, og alle følelsene som hører med det, forsvinner når den elskede er der? På denne måten får Tor Jonsson frem litt av kjærlighetens mysterium. Og han avslutter det vakkert, med at det er dette han kaller kjærleik, og at han ikke vet hva det er.

Andre strofe er ikke så direkte og umiddelbart forståelig. Hva betyr egentlig dette med susing fra vind og foss? Tenker han konkret på susingen fra vinden og fossen på bygda? Eller er det ment i overført betydning, med suset i tankene når han tenker på henne? Da er det lettere å forestille seg den bortgøymde tonen, som en gitarstreng, som ligger og dirrer mellom de to elskende. Dette er kjærlighetenes streng.

Jeg kommer til å skrive mer om diktet og om Tor Jonsson senere. På siden Norske dikt står en oversikt over dikt jeg har postet av Jonsson, og andre norske diktere. De andre diktene har mer informasjon.