Gamle dikt: Jeg tente et stearinlys, og tenkte på det

Sistesetningene er beholdningen i dette diktet skrevet til musikk av Leonard Cohen. Kjennere av ham vil kjenne igjen motiver og tekstlinjer, måte å skrive på, I lit a thin green candle, adjektivene skiller mesteren og amatøren akkurat her, som også rytmen og klangen i ordene gjør det. Men i dette diktet, skrevet desember 1997, da jeg er på vei fra «gamle dikt», som jeg kaller det, til resten av diktene, med start fra 2003, der er det ting jeg kan stå for også i dag, som ikke bare er morsomt. Særlig er det altså sistelinjene, som er skikkelige, og tanken bak oppbygningen, selv om den er ubevisst, og ikke gjort skikkelig, ikke gjort ferdig. Rytmebruddet i «Du kunne fly» blir slått dumt og feil ned igjen, for eksempel, i det platte «du var så fornøyd og virket så blid», og den tilfeldige rytmen som er litt derfra. Det er fra ungdomstiden. Avslutningen, den liker jeg helt skikkelig.

*

Jeg tente et stearinlys, og tenkte på deg

Du fyller hele mitt rom

Du kunne fly

Du var så fornøyd og virket så blid

Jeg så dette her så helt tydelig

Du fylte hele mitt rom og hele mitt sinn

Du fylte hele virkeligheten min

Jeg så på stearinlyset som jeg hadde tent

Og tenkte på deg, som om du var hendt

*

ES1997

Rett ved siden av diktet har jeg – uten sammenheng for øvrig – skrevet et flott og ganske ukjent sitat fra Lev Tolstoj, Anna Karenina, bind 2, s. 265:

Denne oppfyllelsen viste han den evige feil folk gjør når de forestiller seg lykken som oppfyllelse av ønsker.

Det er helt skikkelig.

Advertisements

Gamle dikt: Hvorfor blir stemmen min spak

Dette diktet handler om forelskelse. Og hvordan det er for unge, sjenerte menn og gutter, som så gjerne, så gjerne vil formidle sine følelser, men når hun står der foran deg og lever, så er det ikke alltid så lett. Nei, det er ikke alltid så lett. Dette vet jeg et og annet om, jeg var selv en slik sjenert ung mann og guttunge, og jeg led voldsomme kvaler under det. Jeg mestret jo ordene, jeg gjorde det, skrev dikt og andre tekster, også om dette temaet, fikk sagt klart og forståelig hva som var problemet, skjønte hva som måtte gjøres – men så var det altså det med at hun stod foran meg og levde. Det var noe ganske annet enn når jeg satt hjemme og tenkte på det, eller skrev dikt om det, som dette.

 

*

Hvorfor blir stemmen min spak

Slik at det jeg helst vil si

Det kommer ut så underlig rart

At det blir utydelig.

 

Hvorfor blir du stående da

Som om du helst vil høre

Det jeg sender ut så underlig rart

Og har med deg å gjøre

*

ES1997

Gamle dikt: Her er jeg i byen jeg bor

Oktober 1997 var en god diktermåned, som jeg skrev i posten i forveien, og siden torsdager er dagen for overraskelser her på bloggen, slår jeg til med enda et dikt fra den måneden, en av de aller beste i unge Esalens liv. Nå i begynnelsen av 40-årene sitter jeg med fasiten hvordan det gikk, alle nære venner og damer å være forelsket i, de bor nå i andre byer enn jeg, fremdeles skulle det gå et tosifret antall år før jeg traff den jeg nå er gift med, og var en helt annen, enn han som skrev dette diktet, inspirert av en velkjent sang av Simon & Garfunkel.

*

Her er jeg i byen jeg bor

Andre er annetsteds, vet ikke hvor

Her hos meg er lite som lever

Utenom meg, som strever og strever

Til den det måtte angå, og som muligens vil

Det er så i orden, her er plass til en til.

*

ES1997

Gamle dikt: Her er et dikt som starter bra

I oktober 1997 formelig sprutet det ut dikt fra unge Esalens makeløse penn, den lyseblå, han alltid skrev dikt med, og alltid skiftet ut med en rød, for å sette en stjerne over og under. Jeg sitter her med boken hans, og er en eldre utgave av ham, vel vitende at denne høsten aldri ble gjentatt, den var et høydepunkt, alene i sitt slag. Det er spesielt å sitte med tekster en selv har skrevet i en yngre utgave av seg selv, huske sånn cirka hva man tenkte, men også se det som fra en fremmed, livet mitt og hans er helt atskilt. Jeg vet at den unge utgaven av meg tok grunnleggende feil i veldig mange forhold i livet, visste lite om hva som ville komme, lite om hvordan verden hang sammen, lite om verdenskulturen og verdenslitteraturen. Derfor kunne han skrive dikt som dette, i boblende kreativt overskudd, bare på gøy.

 

*

Her er et dikt som starter bra

Og i andre linje tar det hele av

Fra den tredje sprenges alle grenser

Diktet rokker ved essenser

Dette dikt kan hevde seg

Blant verdenslitteratur – tror jeg

*

ES1997

Gamle dikt: Jeg prøver å holde ut, men det er umulig

Høsten 1997 var kanskje den lykkeligste i unge Esalens liv, studenten, aktiv i studentforeninger, aktiv i alt som var fest og moro, forelsket og sprengfull av glød. Sporene han – eller jeg, det var jo jeg som var ham, på den tiden – har etterlatt seg i form av ord, går ut av seg selv for å uttrykke voldsomheten i gleden, lykken og forelskelsen i livet sitt han – eller jeg – føler, eller følte. Noen av ordene er satt inn i dikt, klassiske for denne karen, som jeg var, seks linjer, to og to rimer, ofte med en morsom slutt, som dette.

Jeg prøver å holde ut, men det er umulig

Jeg gjør alt jeg kan, men som jeg sa, umulig

Ikke at du er så overveldig bra

Du er ikke nødvendigvis den jeg vil ha

Men du er den jeg tenker på nå

Derfor blir det så vanskelig å holde ut nå.

ES1997

Gamle dikt: Jeg sier stille…

Dikt fra juli 1997 har jeg allerede postet, det korte og enkle Et lite dikt av en liten mann. Det var det eneste diktet jeg skrev den måneden. Så nå, når jeg i følge programmet skal poste et dikt fra juli 1997, må jeg ta et fra juni det året i stedet. Det var en måned jeg skrev jeg skrev mange fine dikt. Et av dem var dette

 

 

Jeg sier stille

Vær så snill, en gang til?

Vær så snill, VÆR SÅ SNILL

Jeg sier det så mye du vil

Vær så snill, VÆR SÅ SNILL, vær så snill

 

Jeg har sagt det så ofte

at jeg har glemt hva jeg ville

Sa jeg det for stille?

ES1997

Gamle dikt: Jeg skjøt visst opp en rakett

I juli skriver jeg sjelden mange dikt, og i hvert fall ikke på 90-tallet, da jeg var student. Da var juli ferie, og jeg gjorde ingenting. I stedet henter jeg et ekstra dikt fra mai, en måned der jeg ofte skrev mye, den gang jeg var student og skoleelev, og et skole- eller studieår gikk mot slutten, og det var mye i hodet, og i livet, og i verden.

Jeg skjøt visst opp en rakett.

Skulle du sett.

Vel, vel, ikke noe å gjøre med

skjøt jeg den opp, så gjorde jeg det

Alt jeg har å gjøre nå

er å lene meg på ryggen, og se den gå.

ES1997