Epilog (Now my charms are all o’erthrown) fra The Tempest, av William Shakespeare

Så er vi kommet til den siste replikken Shakespeare la inn i et av stykkene sine. Det er aveskjedsreplikken i The Tempest, stykket som avslutter et fantastisk forfatterskap, med et fantastisk teaterstrykke.

Ordet fantastisk er brukt med omtanke. Shakespeare dikter opp en fantastisk verden til sitt avskjedsstykke, en isolert øy, som han befolker med fantastiske og forunderlige vesener. Disse møter en samling mennesker strandet fra et skip, gått under i en storm som er fremkallet av Prospero og hans avhengige hjelper, Ariel. Stykket heter Stormen, The Tempest, men det er ikke flere ordentlige stormer her, enn denne. Og den finner sted i den første lille scenen i første akt. Der skjer det ikke så mye mer enn at skipet forliser, mens mannskapet om bord skriker til hverandre, og forsøker å redde seg som best de kan. Resten av stormen er i beste fall i overført betydning. Det er øyen, the Island, alt handler om. Så The Island er et mer passende navn. Men Shakespeare valgte bort det opplagte navnet, så stykket har blitt hetende The Tempest, og lever veldig godt som det.

Det er en ordentlig konflikt i stykket. Prospero er forrådt av sin bror, Antonio, som i allianse med kongen av Napoli har fravristet ham hertugdømmet Milan. Denne broren er ombord i skipet som forliser, og det er for å få hevn over ham, Prospero fremkaller stormen. Det står en ganske detaljert gjennomgang av stykket på Helt grei litteratur. Og for de som behersker engelsk, er det kort vei til utallige nettsider og muligheter for å lese hele stykket gratis.

Her på denne bloggen er det poesien som er interessant. Og før vi kommer til avslutningsreplikken, som er denne postens hovedsak, så er det flere øyeblikk å ta med på veien. Dette stykket er fullt av sitatvennlige og lesevennlige deler. Det går helt fint å hoppe litt hit og dit, og lese litt utdrag. Særlig når man fra før er kjent med karakterene og den bakenforliggende handlingen. Som regel er detaljkunnskapen ikke nødvendig, det holder å vite at dette er en magisk verden der forunderlige skapninger møter vanlige mennesker.

Noen av replikkene er også svært berømte, som denne, av Prospero, i akt 4, scene 1. I denne scenen er det bryllup. Det er Ferdinand som skal få Miranda. For øvrig har Miranda bodd med sin far på denne øyen hele sitt liv. Ferdinand er den første mannen hun ser, og hun blir straks forelsket i ham. Scenen mellom dem, første i akt 3, er kostelig. Shakespeare har jo også ellers i stykkene sine mye moro med hvordan karakterene i skuespill må bli forelsket på kommando, og dypt og inderlig, for å få handlingen til å gå opp. Men dette er et sidespor, nå til Prosperos berømte replikk, der ordene We are such stuff/ As dreams are made on faller:

(…)
Our revels now are ended. These our actors,
As I foretold you, were all spirits and
Are melted into air, into thin air:
And, like the baseless fabric of this vision,
The cloud-capp’d towers, the gorgeous palaces,
The solemn temples, the great globe itself,
Ye all which it inherit, shall dissolve
And, like this insubstantial pageant faded,
Leave not a rack behind. We are such stuff
As dreams are made on, and our little life
Is rounded with a sleep. (…)

eller i min oversettelse

Festingen vår er nå avsluttet. Disse skuespillerne våre,
Som jeg varslet deg, var alle ånder og
Er smeltet til luft, til ren luft:
Og, som den grunnløse strukturen av denne visjonen,
De skydekkede tårnene, de prakftulle palassene,
De hellige templene, den store kloden selv,
Dere alle som den inneholder, skal oppløses
Og, lik det substansløse festspillet ble visket ut,
Ikke la en hylle bli igjen. Vi er av slikt stoff
Som drømmer er laget på, og vårt lille liv
Er avrundet med en søvn.

Denne berømte replikken med den enda mer berømte vendingen We are such stuff/ As dreams are made on, har en parallell i like berømte All the world’s a stage. Den er lagt ut som et eget dikt i Poetry Foundation. Det kunne den godt vært her på Helt grei poesi også, for den har kraft i seg til å stå på egne ben, og den er en nydelig beskrivelse av livets syv faser, som syv roller i et skuespill. Hele verden er en scene, alle mennesker er skuespillere (merely players). Vi trer ut og inn på scenen, har våre forskjellige roller, lever og dør. I the Tempest er det mer fantasifullt, som hele stykket er fantasifullt. Der er scenen og skuespillerne en magisk verden, eller klode, globe, som også er navnet på scenen der Shakespeare sine stykker ble spilt. Så der er det en nydelig dobbelt betydning. Eller lag på lag med betydning, noe som er Shakespears varemerke. Det er slikt stoff drømmer blir laget på (made on), ofte blir det referert laget av (made of), noe som kanskje passer bedre. Men replikken er altså As dreams are made on, og man må gå en ekstra runde med hjernen for å få mening i det også. Poenget er at denne magiske verdenen og vesenene der er grobunn for drømmer. Dette er fantasiens område, og et fruktbart sted å være.

Vi har også Mirandas korte replikk i akt 5:

O, wonder!
How many goodly creatures are there here!
How beauteous mankind is! O brave new world,
That has such people in’t!

Eller i min oversettelse

Å, under!
Hvor mange flotte skapninger er det her!
Hvor fager menneskeheten er! Å prektige nye verden,
Som har sånne folk i seg!

Uttrykket brave new world er gjort mer berømt av Aldous Huxly, som har dette som tittel på sin dystopiske fremtidsroman fra 1932. Den kom nettopp i ny norsk oversettelse, der det ble endret på den tradisjonelle «vidunderlige nye verden». Det er en nøtt å oversette disse små ordene, som det på engelsk er en nøtt å tolke helt hva det betyr. Grunnbetydningen av brave er tapper og modig, fra gammelt har vi ordet brave (med norsk uttale, ‘bra-ve), men det er malplassert her. Akkurat her er det vanskelig for meg å oversette, uten å ha alt dette i hodet. Jeg prøver med prektig, i betydningen storslått, om enn dette ordet kanskje er slitt i stykker av julesanger, sånn at folk i dag bare forbinder det med religiøsitet og kristendom.

Nå er det altså epilogen. Den er lagt i munnen til Prospero, den som trekker i trådene i stykket. Han har magiske evner, og er den som har fremkalt stormen som får skipet til å forlise. Det er ikke bare i sluttreplikken han ligger tett til forfatteren. Han er den som har magiske evner, og får alt til å skje. Slik dramatikeren gjør det.

Epilog

Prospero

Now my charms are all o’erthrown,
And what strength I have’s mine own,
Which is most faint: now, ’tis true,
I must be here confined by you,
Or sent to Naples. Let me not,
Since I have my dukedom got
And pardon’d the deceiver, dwell
In this bare island by your spell;
But release me from my bands
With the help of your good hands:
Gentle breath of yours my sails
Must fill, or else my project fails,
Which was to please. Now I want
Spirits to enforce, art to enchant,
And my ending is despair,
Unless I be relieved by prayer,
Which pierces so that it assaults
Mercy itself and frees all faults.
As you from crimes would pardon’d be,
Let your indulgence set me free.

Min oversettelse

All min trolldom har nå tatt slutt,
Og hva styrke jeg har er min egen,
Som er temmelig ynkelig: Nå, det er sant,
Jeg må være her sperret inne av dere,
Eller sendt til Napoli. La meg ikke,
Siden jeg har mitt hertugdømme
Og bedrageren tilgitt, bo
Under deres forbannelse på denne øde øyen;
Men løs meg fra mine bånd
Med hjelp av deres gode hender:
Mild pust fra dere må fylle
Mine seil, ellers vil mitt prosjektet feile,
Som var å behage. Nå ønsker jeg at
Ånden skal styrkes, kunsten begeistre,
Og min ende er fortvilelse,
Med mindre jeg blir befridd med bønn,
Som er så gjennomborende at det angriper
Barmhjertigheten selv og frigjør alle feil.
Som dere fra forbrytelser vil bli benådet,
Så la deres skånsomhet sette meg fri.

Kommentar til form og innhold

Shakespeare leker seg med takten og rytmen i denne avslutningsreplikken. Mye er gjort som en morsom effekt, også for å ta brodden av alvoret teksten kan uttrykke, men det er også brukt taktskifter for å fremheve innholdet.

Verseformen veksler mellom firfotede trokeer og firfotede jamber. Det vil si at hver linje har fire trykktunge stavelser, og at mellom hver trykktunge stavelse skal det være én lett. Men det varierer om linjen starter med trykktung eller trykklett stavelse. Når linjene starter med trykklett stavelse, går det også an å kalle det trokeisk verselinje med opptakt. Det er litt smak og behag hva man kaller det. Poenget er at det går annenhver tung og lett, og at det skal være fire trykktunge stavelser i en linje. Teksten er også konsekvent med trykksterk stavelse til slutt, det som kalles trykksterk utgang.

Sammenlignet med de femfotede trokeene sonettene og det meste av teaterstykkene er skrevet i, så er dette en morsom og uhøytidelig verseform. Det trenger man ikke skolering for å oppdage, det er bare å lese eller lytte til replikken. Om man ennå ikke er overbevist, kan man lese en av sonettene, eller en av replikkene på blankvers. Den ekstra trykktunge stavelsen i linjen gjør at den får et mer høytidelig preg. Det er ikke bare innholdet i sonettene som gjør dem til å ta mer alvorlig. Det er også rytmen det går i.

Det at det skal være bare én trykklett stavelse mellom de trykktunge gjør at o’er i overthrown og now, ’tis må leses som en stavelse, og trykksvakt.

Det er ikke noen stor sak om linjen har opptakt eller ikke. Det gir litt variasjon, passende til en muntlig replikk, dette er jo en tekst en skuespiller skal fremføre, ikke noe ment å leses og analyserers som et dikt. Som man ser er det 2 linjer uten opptakt, 3 linjer med, så 1 uten, og 2 med, før det blir 3 uten.

Det skjer imidlerid noe spennende etter linje 12. Linje 12 er perfekt i takten, svært markante trykksterke og trykklette stavelser, Must fill, or else my project fails, 4 i tallet. Så følger linje 13, med which was to please. Her går verseformen litt i stå. Det passer jo godt, med at det han nettopp har sagt er at «prosjektet feiler». Om man leser det som om det er forfatteren, Shakespeare, som snakker, så er det jo artig at rytmen feiler akkurat i det prosjektet feiler. Jeg har markert takten med lett-tung også i vendingen which was to please, men det er ikke markant, annet enn at ‘to’ er veldig trykklett og please veldig trykktung. Deretter følger det en trykktung til, i Now, og så er det flere trykklette stavelser i mellom de trykktunge i linjen under.

Jeg har markert trykktunge stavelser med fet skrift.

Now my charms are all o’erthrown,
And what strength I have‘s mine own,
Which is most faint: now, ’tis true,
I must be here confined by you,
Or sent to Naples. Let me not,
Since I have my dukedom got
And pardon’d the deceiver, dwell
In this bare island by your spell;
But release me from my bands
With the help of your good hands:
Gentle breath of yours my sails
Must fill, or else my project fails,
Which was to please. Now I want
Spirits to enforce, art to enchant,
And my ending is despair,
Unless I be relieved by prayer,
Which pierces so that it assaults
Mercy itself and frees all faults.
As you from crimes would pardon’d be,
Let your indulgence set me free.

Merk det skal være en pause etter please. Der er det en trykklett stavelse som mangler.

Kommentar til oversettelsen og gjendiktningen

I oversettelsen forsøker jeg å få inn meningsinnholdet i et lettfattelig norsk. I gjendiktningen forsøker jeg å gjenskape de poetiske kvalitene. Det klarer jeg ikke helt, som man ser, jeg har måttet ta meg noen friheter og flytte litt rundt på trykksterke stavelser. Jeg har hatt i hodet at det skal kunne fungere på en scene.

I linjene 5 – 7 er det en vanskelig setning: Let me not,/ Since I have my dukedom got/ And pardon’d the deceiver, dwell/ In this bare island by your spell; Vanskeligheten ligger i at det er en innskuddssetning inni der, som kan forvirre litt. Her er setningen skrevet ut på norsk: La meg ikke bo på denne øde øyen ved deres forbannelse, siden jeg har mitt hertugdømme (i Napoli) og (jeg har) benådet bedrageren. Prospero er subjekt i begge undersetningene, det er han som har hertugdømmet, og det er han som har benådet bedrageren. I vanlig språkføring er det uvanlig å bruke samme hjelpeverb «har» for noe man har, og for noe man har gjort. Men dette er poesi, da gjelder andre regler, og et ekstra har (have) for å understreke at det er samme jeg som har gjort det, vil ødelegge rytmen. Det forvanskes ytterligere av at det rett etter følger verbet i hovedsetningen, bo (dwell). Det er opp til skuespilleren å få dette formidlet så publikum får det med seg.

Which was to please er for enhver med litt engelskkunnskaper enklere å forstå i originalen enn i oversettelsen. Det mest nærliggende er tilfredsstille,

Gloseliste

charm 1. sjarmtiltrekningskraftyndefortryllelsetekke 2. trylleformulartryllemiddeltrolldomfortryllelse 3. amulettanheng, charm
overthrow 1. styrtefelle 2. erobrebeseire 3. (også overført) veltekullkaste 4. sette (en) stopper forfå (en) slutt på
faint 1. svakuklarutydeliglav 2. svaklitenvagfjern 3. halvhjertetynkeligutilstrekkelig 4. kraftløsmattbesvimelsen nær 5. (gammeldags) engsteligfryktsom
confined begrensetinnskrenkettrang (verbet: confine 1. holde fengsletholde innesperret 2. sperre innestenge innesette inn 3. begrenseinnskrenke 4. gjerde innramme inn)
pardon 1. forlatetilgi 2. unnskylde 3. (jus) benåde
deceiver bedrager
dwell 1. bovære bosattoppholde seglevedvele 2. ligge 3. holde uthvile
spell 1. trylleformulartrylleord 2. fortryllelsetrolldomforhekselseforbannelse
enforce 1. (om regel)  håndheveopprettholde 2. tvinge (frem) 3. forsterkeunderbyggestyrkes
enchant 1. begeistrehenrykke 2. forheksefortrylle
despair 1. fortvilelse 2. håpløshet
relieve 1. lettelindremildne 2. gi understøttelse/stønadbøte påbistå 3. avløse 4. befrikomme til unnsetning forhjelpe 5. gi avveksling fra 6. (foreldet) fremhevela fremstå i relieffla avtegne seg 7. (mekanikk) forsyne med fri(gangs)vinkelforsyne med klaringsvinkel
pierce 1. gjennomborebore seg inn i 2. ta hull ibore hull i, pierce 3. trenge igjennomtrenge fremtrenge inn (i)
assault 1. overfalleangripe 2. storme 3. (jus) true med voldøve vold mot
mercy 1. barmhjertighetskånsel 2. nådemiskunn 3. medlidenhet 4. (jus) benåding 5. barmhjertighetshandlingbarmhjertighetsgjerning 6. kilde til takknemlighet
indulgence 1. overbærenhetmildhetskånsomhetettergivenhet 2. nytelsefornøyelsefråtsingluksustilfredsstillelse 3. (kirkelig) avlat 4. (handel) betalingshenstand

Kommentar til teksten

Trolldommen er den Prospero har hatt i løpet av stykket, og som han har gitt fra seg når stykket ender. Det kan også leses som trolldommen Shakespeare og andre forfattere har når de skriver teaterstykker. Da behersker de en verden av drømmer og fantasi, med sine egne lover og regler, uavhengig av den verden vi lever i, og som ingen mennesker fullt ut er i stand til å forstå og begripe. Om forfatteren er en Mester, som Shakespeare var, så har han full kontroll over denne verden han dikter opp, og kan fortelle nøyaktig den og de historiene han har lyst til. Med det kan han gå opp i en høyere intelligens, og fortelle noe også om vår verden, som ikke lar seg fortelle utenom akkurat på denne måten i den oppdiktede historien. Når forfatteren trer ut av stykket, trer han også ut av magien, og er et vanlig menneske med sin egen stemme og mening i verden. Verken Shakespeare eller andre forfattere, uansett hvor store de er, er i stand til å si noe fantastisk om sitt eget samfunn og sin egen verden. Magien gjelder bare i diktningen.

Min gjendiktning

All min trolldom er nå segen,
Styrken her er nå min egen,
Den er mest svak: Nå, det er sant,
Jeg må vær’ her hvor de’ meg bandt,
Eller sendt til Napoli. La meg ei det,
Siden jeg har mitt hertugs sted
Og bedrageren benådet, bo
På denne øde øy forbannelsen tro;
Men løs meg fra mine bånd
Med hjelp av deres hånd:
Deres milde pust fyll mine seil
Om ikke vil mitt prosjekt slå feil,
Det var å behage. Nå ønsker jeg at
Ånden skal styrkes, kunsten ta fatt,
Og min ende vil vær’ et fortvilet stønn,
Med mindre jeg blir befridd med bønn,
Som borer sånn at dens overfall
Mot nåden selv all feil fri skal.
Som òg deres forbrytelser benådet vil bli,
La deres milde tilfredshet sette meg fri.

ES2018

Sonett 153, av William Shakespeare – Cupid laid by his brand and fell asleep

Dette er Shakespeares nest siste sonett. I den og den neste forlater han å skrive om den skjønne ungdom og den mørkhårede damen. Disse to skiller seg helt ut, og er mest en morsom og uhøytidelig historie om hvordan kjærlighetsguden Cupido blir seg frastjålet elskovsfakkelen sin av en av Dianas jomfruer, og at hun forsøker å slokke den i et vann. Det er basert på et dikt i en gresk antologi tilegnet Marcianus Scholasticus fra det femte århundret etter Kristus, skriver nettsiden Shakespeare sonnets. Shakespeare legger i denne sonetten til at vannet ikke klarer å slokke fakkelen, og at det i stedet blir til et sydende bad, som kanskje kan ha kurerende virkning. I alle fall vil han forsøke selv å finne lindring for sine egne lidelser, forårsaket av kjærligheten og lidenskapen, men at en sånn lindring bare kan finnes i elskerinnens øye.

Sonnet 153

Cupid laid by his brand and fell asleep:
A maid of Dian’s this advantage found,
And his love-kindling fire did quickly steep
In a cold valley-fountain of that ground;
Which borrowed from this holy fire of Love,
A dateless lively heat, still to endure,
And grew a seething bath, which yet men prove
Against strange maladies a sovereign cure.
But at my mistress’ eye Love’s brand new-fired,
The boy for trial needs would touch my breast;
I, sick withal, the help of bath desired,
And thither hied, a sad distempered guest,
But found no cure, the bath for my help lies
Where Cupid got new fire; my mistress’ eyes.

Min oversettelse

Sonett 153

Cupido lå ved sin fakkel og falt i søvn:
En jomfru av Diana fant denne fordelen,
Og hans elskovstennende ild ble hurtig søkkvåt
I en kald fjellkilde i området;
Den lånte fra hans hellige ild av elsk,
En tidløs livfull varme, som ennå skulle vare,
Og ble til et sydende bad, som man ennå kan bevise
Virker mot merkelige lidelser med en suveren kur.
Men ved min elskerinnes øye ble elsken tent på ny,
Gutten for en test vil berøre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket hjelp av bad,
Og hurtig dit bort, en trist gjest i ulage,
Men fant ingen kur, badet for hjelpen jeg trenger ligger
Der Cupido fikk ny flamme; min elskerinnes øyne.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som i så mange av Shakespeares sonetter og skuespill er det mulig å lese inn ganske saftig seksuell betydning. I denne sonetten er det elskovens ild, som kanskje kan være en kjønnssykdom, elskerinnens øye som også kan være hennes kjønnsåpning, og berøre brystet (touch) som også kan ha en mening av å infisere, smitte. Det er standard symboler, og når man først åpner for å lese på denne måten, så ser man at det gir mening, men det er ikke sånn at det er nødvendig å lese inn disse betydningene for å få noe ut av sonetten.

Brand brukt her, er fakkel. Fakkel er en av kjærlighetsguden Cupidos attributter, en av gjenstandene han ofte avbildes med og som dermed karakteriserer ham. Tanken er at han bruker denne fakkelen til å tenne lidenskapen i folk. Mest kjent og mest brukt av attributtene til Cupido, er buen og pilene, som han skyter med i blinde og gjør folk forelsket. Diana var en gudinne for jakt, og for månen og for fødsel, og hun var kjent for sin kyskhet og sin beskyttelse av kvinner. Hun var omgitt av jomfruer, og det var en av disse som fant denne fordelaktige situasjonen (this advantage). Siden Diana og hennes jomfru skal passe på sin egen og andre kvinners kyskhet, er det bra om de får tatt fra Cupido elskovsflammen hans. Det gjør denne jomfruen i de to neste linjene, hun tar fakkelen fra den sovende Cupido, og dypper den i vannet til en kald fjellkilde (cold  valley-fountain) som lå der. At vannet i kilden også er kaldt, passer godt, så det kan slokke den varme flammen.

Den engelske originalen begynner andre kvartett med relativpronomenet which (som), som skal vise tilbake til fjellkilden (valley-fountain). På norsk går ikke denne bruken av relativsponomenet, vi vil ha det umiddelbart etter ordet det viser til. Her må vi bruke påpekende pronomen, «den». Så det er fjellkilden som får varme fra Cupidos fakkel, når den blir kastet uti. Oversettelsen av ordet love (kjærlighet, forelskelse, elskov) er en sak nesten hver gang det blir brukt i Shakespeares sonetter. Den vanlige oversettelsen når ordet blir brukt som substantiv, er kjærlighet, men jeg oversetter stadig med elsk, der det er passionate love, altså lidenskap. Her skulle det være opplagt. Dateless (uten dato, uten «date», tidløs) er et ord Shakespeare bruker også i sonett 30. Her er det nok meningen at den ikke skal være rammet av tiden, at den er tidløs, alltid vil vare ved. Fra denne blandingen av fjellkilde og elskovsfakkel blir det et sydende bad (seething bath) med kurerende egenskaper (a sovereign cure) mot rare sykdommer (strange maladies). I linje 7 står which yet men prove (som ennå menn (be)viser), der bruken av prove (bevise) går litt i retning av «bekrefte», disse mennene kan ennå i dag bekrefte at det sydende vannet hjelper mot lidelsene deres. Uttrykket sovereign cure («suveren kur») er standard, det er en kur eller medisiner som virker suverent. De rare sykdommene (strange maladies) kan kanskje leses som kjønnssykdommer, men man er kanskje på tryggere grunn om man bare tenker seg alle slags rare lidelser som kan følge av å være forelsket, eller til og med andre ting.. Sonetten er herlig lite spesifikk, her.

Linje 9 sier at fakkelen til Cupido ble tent på ny (new-fired) i øynene til sonettskriverens elskerinne (my mistress eyes). Bildet er velkjent, øynene til forelskede mennesker kan funkle ganske godt, og de kan antagelig tenne opp igjen en sloknet fakkel til kjærlighetsguden. Det går an å spekulere om my mistress er den mørkhårede damen i de foregående sonettene, men det er ikke noe som tilsier at det må være det. Gutten i linje 10 er Cupido, trial (rettslig behandling, prøve) blir her brukt i betydningen «test». Fakkelen til Cupido skal testes ved å la den berøre brystet til sonettskriveren. Så først blir den tent i øynene til elskerinnen, så blir den testet i brystet til poeten. I linje 11 mangler litt pronomen og artikler. Jeg-personen er syk av det hele (sick withal), syk av hele historien, og han ønsker hjelp av et bad, eller av badet. Jeg må nok si jeg leser det som om det er snakk om badet i linje 7, det sydende bad av fjellkilden og Cupids fakkel, eller et helberedende bad. Det er imidlertid omdiskutert. Uansett setter han kursen mot dette badet, trist (sad) og i dårlig balanse, i ulage (distempered).

Så er konklusjonen at denne kuren ikke hjelper ham. Den eneste kuren som kan hjelpe, ligger i hans elskerinnes øyne, der Cupids flamme ble tent på ny.

Gloseliste

Glosene er som alltid slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blår ordbøker ligger til grunn.

brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
kindling 1. antenningopptenning 2. opptenningsvedtørrved
steep 1. legge i bløt 2. (la) stå og trekke 3. trekke (ut)vanne ut 4. (om lutefisk) lute (ut) 5. dyppefuktebløte (ut) 6. (bryggeri) støpestøpsette 7. (overført) gjennombløtegjennomsyre
fountain 1. (drikke)fontenespringvann 2. kaskade 3. (overført) kildevelloppkomme 4. (poetisk) kildebrønn 5. beholderreservoar
dateless 1. udatertuten dato 2. (hverdagslig) uten partner 3. tidløssom ikke blir foreldetsom ikke blir gammeldags 4. (poetisk) eldgammel
seething -> seethe 1. sydekokeskumme 2. (gammeldags, matlaging) koke 3. (overført) sydemyldrekokeboble
malady 1. sykdom 2. sykeonde 3. lidelse
trial 1. (jus) rettslig behandlingrettergangprosessrettssakdomsforhandlingprosedyre 2. prøveprøvingforsøkeksperiment 3. prøvekjøringprøveturprøving 4. prøvelse 5. (sport) uttakingskampforsøk, trial (ofte i motorsport og hesteveddeløp)
thither (gammeldags, litterært) der bortdit (bort)derhen
hie (gammeldags, poetisk eller spøkefullt) skynde seghasteile
distempered (gammeldags) (som er) i dårlig humør(som er) i ulage

Kommentar til sonetten

De to siste sonettene til Shakespeare er atskilt fra de andre, og fremstår nesten som en slags epilog. Det er ikke uvanlig å ende høytidelige og følelsesladde sonettsekvenser på denne måten, flere andre i Shakespeares samtid gjorde det.

Fra linje 9 og ut blir sonetten personlig. Der kommer et personlig pronomen inn, my (min), og henter sagnstoffet inn jeg-personens liv og samtid. Det knytter også denne avsluttende sonetten opp mot de foregående om den mørkhårede kvinnen (dark lady), siden det nå igjen handler om my mistress (min elskerinne).

Min gjendiktning

Cupido ved sin fakkel lå og sov:
Dianas jomfru denne fordel fant,
Hans elskovs ild ble dermed hurtig våt
I en fjellkilde på denne kant
Den lånte fra hans hellig’ ild,
En tidløs varme, som ennå held
Og ble et sydende bad, å bevise vil
Mot rar en liding kur så vel.
Men ved henn’s øye ble elsken tent,
Gutten for en test vil røre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket av bad litt hjelp,
Og hurtig dit en gjest så mutt og trist,
Men ingen kur fant jeg, den vil vær’
Der Cupido fikk flamme; i øyet der.

ES2018