Sonett 150, av William Shakespeare – O! from what power hast thou this powerful might

I dag kommer noe så sjelden som en sonett som er skrevet helt ferdig i det innlegget postes. Komplett med oversettelse, kommentarer og gjendiktning. Problemene som har vært, er gjort rede for i kommentaren om språket og oversettelsen. De skal alle være overvunnet.

Sonettformen er vanskelig på norsk. Vi har ikke et språk laget for konsekvent veksling mellom trykklette og trykksterke stavelser, og vi har ikke den økonomi i antall stavelser som det engelske språket har. Derfor er det heller ikke skrevet noen store sonetter på norsk, og oversettelser og gjendiktning av de utenlandske mesterverk blir alltid litt anstrengt. Av språkene jeg kan finnes det store sonetter på italiensk og engelsk, og noen ganske gode på tysk og russisk.

Sonettene til Shakespeare står noe i en særklasse. De er språklige mesterverk, selvfølgelig, og de skaper en ny form å skrive dikt på, en ny sjanger, så å si. Det er den engelske sonetten, atskilt fra den italienske. Det italienske språket med sin melodi og sin letthet i å finne rim, åpner for rimmønstre umulig å få over i andre språk. Engelskmennene gjorde om på formen, og kuttet fra det italienske abba abba cdc dcd, til engelske abab cdcd efef gg. Shakespeare bringer denne formen til mesterskap.

I de 154 sonettene vi har fra Shakespeare er det stor variasjon i uttrykk og følelser. Det er kjærlighet og lidenskap i alle dens former det handler om, og i alle dens stadier og tilstander. De første 126 sonettene handler om kjærligheten til en skjønn ungdom, en mann, de neste frem til 152 om lidenskapen etter en mørkhåret kvinne, the dark lady. Det er forsket og spekulert enormt i hvem disse to kan være, og hvor mye i sonettene som gjenspeiler biografiske fakta i livet til Shakespeare, men ingenting er mulig å vite, for kildene er utilstrekkelig. For meg gir det best mening om mange av de første 126 sonettene er skrevet fra en far til sin sønn, den betingelsesløse og ubegrensede kjærligheten der passer til den man har for sine egne barn. Den mørkhårede kvinnen er ikke den kvinnen Shakespeare var gift med, så her går det utover den kjærligheten man har til en elskerinne. Men jeg skal ikke gå inn i noen spekularsjoner. Tekstene er som de er.

I sonettene 147 til 150 er det sinnsstemningen man får når lidenskapen driver en til vanvidd, som beskrives. Sonett 150 avslutter den minisekvensen, der kvinnen har vært ham utro, i den grad han kan gjøre krav på henne, og han likevel ikke kan holde opp med å elske henne.

Sonnet 150

O! from what power hast thou this powerful might,
With insufficiency my heart to sway?
To make me give the lie to my true sight,
And swear that brightness doth not grace the day?
Whence hast thou this becoming of things ill,
That in the very refuse of thy deeds
There is such strength and warrantise of skill,
That, in my mind, thy worst all best exceeds?
Who taught thee how to make me love thee more,
The more I hear and see just cause of hate?
O! though I love what others do abhor,
With others thou shouldst not abhor my state:
If thy unworthiness raised love in me,
More worthy I to be beloved of thee.

Min oversettelse

Sonett 150

Åh! fra hvilke krefter har du denne kraftfulle makt,
Med utilstrekkelighet å beherske mitt hjerte?
Å få meg til å gi en løgn til mitt sanne syn,
Og sverge at lyset ikke smykker dagen?
Hvorfra får du det stygge til å kle deg sånn,
At i det veldige skrotet av gjerningene dine.
E det en slik en styrke og ferdighetsgaranti,
At for meg overgår ditt verste alt det beste?
Hvem lærte deg hvordan å få meg til å elske deg mer,
Jo mer jeg hører og ser rimelig grunn for hat?
Åh! selv om jeg elsker hva andre hater,
Skulle du ikke hate min tilstand med andre:
Hvis din uverdighet reiste kjærlighet i meg,
Mer verdig er jeg til å bli elsket av deg.

Kommentar til språkt og oversettelsen

I oversettelsen er vanskeligheter glattet over for å få det til å fungere noenlunde på norsk. Her, under, står nærmere forklaringer på hva som er gjort, hva meningen er, og hvilke problemer som ligger der. Til hjelp har jeg – som alltid – samleutgaven av Shakespeares sonetter og dikt, og nettsiden Shakespeare-sonnets.

I første linje er det valg av ord som er spørsmålet. Power og powerful skal i originalen uttales powre, slik det også er skrevet i Quarto. Ordet insufficiency er ikke spesielt vanskelig å oversette til norsk, men det er vanskelig sånn som det står i sammenhengen. Shakespeare bruker ikke dette ordet andre steder enn her.  Jeg har derfor satt det opp i gloselisten. Det er omdiskutert nøyaktig hvordan det skal tolkes. Imperfection, defects og inadequate qualities er engelske erstatningsord som kan forklare meningen, som har å gjøre med at det er noe feil med henne, og likevel har hun denne makten til å kontroller hjertet hans. Sway er brukt i den fjerde betydningen av ordet, å ha makt over eller beherske. Så hun behersker hjertet hans med utilstrekkelighet. Å oversette to give a lie med  «å gi en løgn» er ordrett, og antagelig like uvanlig på norsk som på engelsk. Brightness og grace har jeg satt opp i gloselisten, så dere ser alternativene. Ordet grace er brukt i mange av sonettene, og ofte hos Shakespeare. Her er det brukt som verb, i betydningen at lyset (brightness) smykker eller kaster glans over dagen. Så det er hennes kontroll over hjertet hans, som gjør at han får løgner til å bli sanne, med eksempel at han vil sverge på at det ikke er lyset som begunstiger dagen. Her er det også med at hun som forårsaker dette, også er mørk.

Ill er et vanlig ord de fleste kjenner, men jeg setter det opp i gloselisten likevel, for det er en vanskelighet her å få det over i norsk. Vendingen becoming of things ill får meg til å tenke på filmen Death becomes her, på norsk «Døden kler henne», men omdiskutert, fordi tittelen er uoversettelig. Partisippformen av verbet, becoming, passende, gjør det enda vanskeligere. Omskrevet blir det at hun har evnen til å negative, stygge, onde (ill) ting til å se bra ut hos henne, en referanse fra Shakespeare selv er i Antony og Cleopatra, 2.2.224-25, hvor Enobarbus sier om Cleopatra:

Where most she satisfies; for vilest things
Become themselves in her, that the holy priests

I linje 6 er et nytt engangstilfelle av bruk av ord hos Shakespeare. Det er det eneste stedet han bruker ordet refuse som substantiv. Jeg setter også dette ordet opp i gloselisten. For etterrettelighetens skyld, setter jeg da også opp deed, selv om dette ordet også skulle være ganske kjent. Vendingen (the very) refuse of thy deeds blir noe i retning av «skrotet av dine gjerninger». Substantivet refuse blir også brukt om det som vi på norsk kaller sekunda vare, eller annensortering, særlig om tøystoffer. Det er disse varene som ikke kan selges til full pris. Skills er nå blant ungdommen blitt et gangbart fremmedord, kortere enn det norske «ferdighet». I linje 7 er det en ferdighetsgaranti det er snakk om, når det står warrantise of skills. Direkte oversatt betyr in my mind «i mitt sinn», selvfølgelig, men denne vendingen i denne betydningen er ikke så innarbeidet på norsk som på engelsk, så jeg oversetter heller med «for meg». Vendingen thy worst all best exceeds er typisk Shakespeare, en veldig økonomisering i bruk av ord og en frihet i å plassere dem, som gjør at meningen kommer frem fortettet, poetisk og med snert. Dine verste egenskaper overgår dine beste», er det som står, eller «ditt verste alt beste overgår». Sånn det står hos Shakespeare, trenger det ikke bare være de verste egenskapene, men alt det verste hun sier, gjør og er, og det beste er ikke bare det beste ved henne, men alt det beste som er. Linjen er selvfølgelig et paradoks, og således også virkningsfull.

Linje 9 skulle være grei, hvem er det som lærte deg disse triksene som gjør at jeg elsker deg mer, til og med, tross alle dine feil, som tidligere er nevnt, og tross det som fortsetter i linje 10. Der blir uttrykket just cause brukt, det er juridisk, og er ordene som blir brukt i ekteskapsinngåelsen. Der blir det brukt i spørsmålet om noen nå har en rimelig grunn for at ekteskapet ikke skal bli inngått, i så fall må de si det med en gang, eller tie for alltid. Her er det rimelig grunn for hat, just cause for hate, så vendingen vanligvis brukt for kjærlighet blir her brukt for hat. På engelsk har ordet abhor (avsky, hate) lydlig likhet med whore (hore), og denne lydlikheten blir benyttet av Shakespeare i Measure for measure (navnet på bøddelen, Abhorson) og av Desdemona i Othello:

But never taint my love. I cannot say ‘ whore ’:
It does abhor me now I speak the word; (IV, 2, 160-61 i utgaven på ShakespeareWords)

I linje 11 kan kanskje denne lydlikheten virke anstrengt å poengtere, men i linje 12 er den relevant, der det står With others thou shouldst not abhor my state. Skrivemåten er abhor, men uttalen er som om det skulle stå ab-whore, og i det ligger det en mening som på norsk ville bli «hore med andre». Det er også dette som er meningen i ordet brukt som det er stavet, hun hater ham og hans tilstand, med å være med andre. Han, derimot, elsker det andre hater, om han her sikter til henne eller handlingene hennes. Utropet tilsier at dette er et følelsesutbrudd, og at han ikke klarer å la seg styre av fornuften.

Konklusjonen inneholder en finesse, påpekt av W. G. Ingram og T. Redpath, og gjengitt i min utgave av Complete Sonnets and Poems fra Oxford. På overflaten er det sånn at det betyr om jeg nå elsker deg, tross all din uverdighet, er ikke jeg da mer verdig å bli elsket av deg tilbake? Altså når jeg elsker deg som du er, tross jeg ser deg som du virkelig er, da skulle vel jeg være mer verdig å bli elsket av deg også? Det er også en annen mulighet. At når jeg er såpass dum at jeg elsker deg til tross for alle feilene du gjør, så er jeg såpass uverdig til å bli elsket, at bare en med slike feil som du kan gjøre det.

Gloser

Glosene er som vanlig slått opp på Ordnett.no, utenom Warrantize, hvor jeg har brukt Shakespeareswords.

insufficiency 1. utilstrekkelighet 2. mangel 3. (medisin) insuffisiensutilstrekkelig funksjonsdyktighet
sway 1. svingesvaiegyngevaie 2. krengevakle 3. (overført) vaklesvingepåvirkeinnvirke pålede 4. ha makt overha innflytelse overbeherskestyredominereavgjøre (resultatet av)
brightness klarhetlys
grace 1. prydesmykke 2. hedregjøre noen den ære åbeærebegunstige 3. (overført) kaste glans over 4. (musikk) forsire
whence (gammeldags, litterært) hvorfrahvor … frahvoravhva … av
become 1. (begynne å være) bli 2. passekle
ill 1. onde 2. skadeulykke 3. (flertall) ulykkermotgangmisforholdprøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5. (mest dialekt) ondesykdom
refuse 1. avfallspillskrotrusksøppel 2. (handel) feilvare
deed 1. handling 2. gjerning 3. bragdbedriftbravadestordåd 4. (jus, også deed of conveyance) overdragelsesdokumentforskrift 5. (jus) dokumentkontrakt
warrantise, warrantize autorisasjon, sikkerhet, fullmakt

Kommentarer til sonetten

Shakespeares sonetter består av tre bilder, og så en konklusjon. De tre bildene står i de tre første kvartettene, og er variasjoner over et tema. Konklusjonen i de to siste linjene er den logiske konklusjonen på det som er skrevet, sammenfattet i to linjer, og helst med litt snert.

Ideen denne gangen er at hun har makt til å kontrollere hjertet hans, og få ham til å si, tro og mene mange ting han vet ikke er sant. Denne evnen har hun, tross han ser det er mange feil ved henne, og at det ikke burde være slik at hun har denne evnen. I andre kvartett stilles det retoriske spørsmålet hvorfra hun har denne evnen, at det som han vet er dårlig og ondt, hos henne ser bra ut, og at det som er dårlig hos henne overgår alt annet som er bra? I den tredje er det spørsmålet hvorfra hun har evnen til å få ham til å elske henne bare mer, enda så mye vondt hun gjør med ham, og enda hun har seg med andre? Konklusjonen er at når han gjør alt dette, så burde han være mer verdig kjærligheten hennes. Om det er fordi han er edel og utholdende, eller om det er fordi han er en syk idiot.

Min gjendiktning

Ingen unnskyldninger denne gang, her er gjendiktningen:

Sonett 150

Fra hvilke krefter har du fått den makt,
Defektfullt herske over hjertet mitt?
Så jeg løgn til sanne syn vil få sagt,
Og sverge lyset ei gjør dagen hvit?
Hvorfra får du ynde av onde ting,
I din veldige samling gjerningers skrot.
Står slik styrke og evner omkring,
For meg står ditt verste det beste i mot.
Hvem lærte deg meg å elske deg mer,
Når jeg sanser rimelig grunn for hat?
Om jeg elsker der andre hatet ser
Så skal du ei med folk gi hat min sak:
Hvis din uverdighet gav elsk i meg,
Mer verd er jeg da å bli elsket av deg.

Reklamer

Sonett 149, av William Shakespeare – Canst thou, O cruel! say I love thee not,

I år kommer jeg til å bli ferdig med postingen av sonettene. Det er seks stykker igjen, og med en sonett i måneden, vil jeg dermed være ferdig i juni. Deretter tenker jeg å ta andre dikt av Shakespeare ut året. Det kan ta mellom 5 og 10 timer å få ferdig en skikkelig post, med kommentar, oversettelse og gjendiktning, så det er litt av en jobb. Det passer godt å få den ferdig i løpet av bloggens tiårsjubileum. Da skal også alle sonettene få blitt presentable. Gjendiktning kan jeg ikke love til alle, men oversettelse og forklaring skal på plass.

Sonett 149 er en del av serien 147 – 150 der sonettskriveren er under store følelsesmessige påkjenninger, der lidenskapen forrykker sinnsbalansen hans. Det er første gang i serien han bruker ordet cruel til å betegne den han elsker, en betegnelse som var vanlig blant andre sonettskrivere, men altså ikke hos Shakespeare. Dette tar jeg direkte fra Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt, en god følgesvenn i arbeidet med dem. 8 ganger bruker Shakespeare ordet cruel i sonettene, 5 av dem fra 127, der han skriver om den mørkhårede kvinnen. Den skjønne ungdom han skriver til i de første 126 sonettene blir selvfølgelig aldri kalt noe slikt, han er kjærlighet og ufeilbarlig, mens den mørkhårede kvinnen er lidenskap, og følelser ute av kontroll.

Sonnet 149

Canst thou, O cruel! say I love thee not,
When I against myself with thee partake?
Do I not think on thee, when I forgot
Am of my self, all tyrant for thy sake?
Who hateth thee that I do call my friend,
On whom frown’st thou that I do fawn upon,
Nay, if thou lour’st on me, do I not spend
Revenge upon myself with present moan?
What merit do I in my self respect,
That is so proud thy service to despise,
When all my best doth worship thy defect,
Commanded by the motion of thine eyes?
But, love, hate on, for now I know thy mind,
Those that can see thou lov’st, and I am blind.

Min oversettelse

Sonnet 149

Kan du, O grusomme, si jeg ikke elsker deg,
Når jeg er på ditt lag mot meg selv?
Tenker jeg ikke på deg, da jeg glemt
Er av meg selv, helt tyrann for din skyld?
Hvem er det som hater deg og som jeg kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg innynder meg,
Nei, hvis du ser bister ut for meg, tømmer jeg ikke så ut
Hevn over meg selv med øyeblikkelig jamring?
Hvilke kvaliteter verdsetter jeg i meg selv,
Som er så stolte at de kan ringeakte din tjeneste,
Når alt det beste jeg har høyakter din defekt,
Kommandert av bevegelsen til øynene din?
Men, kjære, hat i vei, for nå vet jeg hva du tenker,
De som kan se deg (som du er) elsker du, og jeg er blind.

Kommentar til språk og oversettelse

Jeg må nesten slå opp ordet cruel, siden det blir gjort sånt nummer av det. Jeg satte også partake opp i gloselisten, siden bruken av ordet her i sonetten er annerledes enn sånn det blir brukt til vanlig. Faktisk setter Oxford English Dictionary (OED) opp denne sonetten som det eneste tilfellet der partake betyr «å være på lag med», «støtte» eller «ta siden til». Tanken er at den mørkhårede kvinnen – den grusomme – ikke kan si han ikke elsker henne, når han selv er på lag med henne mot seg selv. Det skjer noe spesielt i overgangen fra linje 3 til 4, verbet forgot (glemte) står i preteritumsformen, men oppfører seg som om det var partisipp, hørende sammen med am (er) i neste linje – er glemt. Rekkefølgen på verb og partisipp er byttet om (glemt/ er), og den korrekte partisippformen skulle vært forgotten, men da ville ikke rim og rytme i sonett gått opp. I en tidligere utgave av posten forsøkte jeg å tvinge inn mening i ordene slik de står, men det blir veldig anstrengt, særlig når linjen begynner «tenker jeg ikke på deg, når jeg…»(Do I not think on thee, when I). Så jeg konkluderer, som nettsiden Shakespeare sonnets, med at her er det snakk om selvfornektelse. I min oversettelse som den nå står, skulle dette komme greit frem. Verbet er satt i partisippformen, og meningen kommer av seg selv på norsk. Quarto har heller ikke noe komma etter all tyrant, noe flere redaktører har, deriblant nevnte nettside Shakespeare sonnets og også Shakespeare word. Jeg følger imidlertid Oxford-utgaven, som har kommaet utelatt, med begrunnelsen at de første redaktørene i Quarto fra 1609 oftere utelater et komma før en underordnet leddsetning eller vokativ, enn etter. Forskjellen i mening er at med komma blir det en vokativ, en tiltaleform, mens uten blir det at han er tyrann for hennes skyld. Så jeg skjønner veldig godt de som lar kommaet stå. Men da må man altså mene det er en trykkfeil i originalen, noe det utmerket godt kan være.  Og sånn går diskusjonene om mange av Shakespeares sonetter. Quarto er for øvrig en tag dere kan trykke på, da kommer alle sonettene opp der jeg behandler dette stikkordet, og for de som ønsker en gjennomgang av hva Quarto-utgaven av sonettene er, så skriver jeg om det i forbindelse med sonett 120. Det er interessant lesning, og forklarer vanskelighetene med å redigere Shakespeares sonetter og øvrige tekster, og viser hvorfor det i mange tilfeller er umulig å avgjøre hva som er riktig.

Linje 5 er et retorisk spørsmål, der jeg har lagt til litt ord sammenlignet med originalen, for at meningen med den skal komme frem. Det samme gjelder linje 6, som er en variasjon over samme setningsformel. I klartekst er det altså at den som du ikke liker, liker ikke jeg heller, og de du liker, liker også jeg. «Nei» for nay er ikke helt riktig, men heller ikke helt galt, og ordlyden er veldig riktig. Så den får gå. Spend har jeg satt opp i gloselisten med betydning 2 og den litt uvanlige betydning 6, som det kanskje er et hint av her. Det er ikke bare jeg som antyder noe slikt, det står også i Oxford-utgaven. Jeg oversetter på en måte som beholder denne muligheten, og som også har med den normale fortolkningen. Grunnbetydningen er selvsagt «å bruke», og da helst om penger. Også present (tilstedeværende) får en plass i gloselisten, med en sjelden betydning, gjeldende her. Linjene 7 og 8 sier at om du ser bister ut for meg, eller skuler mot meg eller rynkter pannen over noe, så setter jeg straks i gang med å jamre, og det er en hevn over meg selv for det gale som jeg har gjort, og som får deg til å se sånn ut som du gjør overfor meg. Det bygger videre på det som står i de fire første linjene, han er på hennes lag i forakten over ham selv.

Verbet respect (respektere) blir brukt i en betydning som ikke dekkes av min ordliste, OED 4b, det er her «verdsette». Så poeten spør hvilke kvaliteter (merits) han verdsetter hos seg selv, og som hun ikke verdsetter. Ordene respect (respektere) og despise (ringeakte) har samme etymologiske opphav, det er latin respicere og despicere. Motsetningen passer godt, hva er hos meg motsatt hos deg, det skal alt sammen være en del av ideen om at han tenker som henne, han er som henne, også i de negative tankene om ham selv. Hele den tredje kvartetten med linjene 9 til 12 spør hvilke kvaliteter han har, som er stolte nok til ikke å stå i hennes tjeneste, når selv de aller beste egenskapene han har forguder (worship) selv feilene (defect) hennes, og det etter bare en liten bevegelse i øynene hennes. Uttalelsen er så ekstrem, at det er vanskelig ikke å lese den med hint av ironi, om sonettskriveren er aldri så i rør i sin forelskelse og lidenskap.

I konklusjonen blir kvinnen oppfordret til å fortsette å hate ham, egentlig er det vel rettere å tenke at hun ignorerer ham, for nå har han sett hvordan hun egentlig ser på ham. Hun har skjønt han er forblindet i sin kjærlighet, han ser ikke hennes feil, ser henne ikke som hun er, og en sånn vil hun ikke ha.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

cruel 1. grusomondskapsfullsadistisk 2. (hverdagslig) grufullskrekkeligforferdelig
partake 1. deltata delvære med 2. deleta del iha andel i
frown 1. rynke pannenrynke brynenese bister ut 2. skremme med bistert eller strengt blikkuttrykke noe med rynket panne
fawn 1.  (overført) logrekrypesmiskeinnynde seg 2. (om hund) vise hengivenhetvære vennligpipeknistrelogrekrype 3. (om hjortedyr) kalveføde
lour 1. se bister utse ond utse truende ut 2. (om himmelen) mørknese truende ut
spend 2.  bruke opplegge nedforbrukeuttømmeødsle bort 6. (hverdagslig, vanligvis preteritumfå orgasmeejakulere
present 6. (gammeldags) umiddelbarsom umiddelbart står til rådighet
moan 1. jammerjamringklagestønn(ing) 2. (om vind) klagende lydsvak tutingsvak ulingsukk(ing)jammer
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
despise 1. forakteringeaktese ned på 2. blåse iforsmå
worship 1. forgude 2. gå i kirkendelta i gudstjeneste 3. (gammeldags) høyakte

Kommentar til sonetten

Det er en kjent sak at sonettene til Shakespeare består av tre bilder som variasjoner over en idé eller et tema. Dette blir oppklarende diskutert i en podcast om sonetten fra BBC i programserien In our time, med Melvin Bragg, og det er med i ethvert standardverk om sonetter og om Shakespeares sonetter. Den engelske sonetten med Shakespeare er ulik den italienske med Petrarca, slik det engelske språket og engelske lynnet er ulikt det italienske. Italienerne deler de 14 linjene i sonetten om med 8 + 6, med idé og motidé, mens engelskmennene og Shakespeare har 4 + 4 + 4 + 2, med 3 bilder og en overraskende eller oppsummerende konklusjon, helst med litt snert.

Her i sonett 149 er de tre bildene variasjoner over ideen at sonettskriveren vil være på samme side som den elskede kvinnen i synet på ham selv, at hun ikke må tro at han ikke tenker som hun gjør, og at han med dette elsker henne forsvarsløst og lidenskaplig. Først blir det sagt i helt rene ord, som riktignok krever litt anstrengelse fra leseren å nøste opp i, han hevder sin rett til å si han elsker henne, og han sier grunnen til han gjør det. Han er for hennes skyld tyrannisk mot seg selv. Så er det at han er på hennes lag i synet på alle andre, de hun misliker, misliker han også, og når hun misliker også ham og viser det ved å morske seg, så straffer han seg selv med straks å jamre seg. Han er altså helt enig i hennes syn, og vel så det. I tredje kvartett er det at alle kvaliteter han har står til hennes tjenese, og de høyeste og beste han har, kan ikke engang måle seg med feilene hun har. Det er en kraftig hyperbel, men passer inn i bildene med selvforakt og selvutslettelse, og det intense ønsket om å uttrykke hvor ubehjelpelig han elsker henne, hvor lite han kan gjøre med det, og hvor rett han har i å gjøre det.

I konklusjonen kommer det en overraskelse og en motsetning, men det passer godt til den desperate stemningen ellers i sonetten. Hun vil ikke ha en som elsker henne så ubetinget, en sånn forakter hun bare. Det henter da opp igjen ordet cruel (grusom) fra linje 1. Hun er virkelig grusom, som ikke elsker ham igjen, så mye som han elsker henne. Men dette skal for ham være helt greit, for han elsker henne så høyt, at når hun forakter ham, så forakter han seg selv også. Det blir da på et litt sykt vis forståelig at hun ikke vil ha ham. Hun vil heller ha en normal mann, som ser henne mer som hun er, og som har litt mer kontroll over seg selv.

Min gjendiktning

Sonetteformen ligger ikke for det norske språk, og både de italienske og engelske sonettene er nesten umulige å oversette så de blir bra, og umulige å oversette så det blir riktig. Også Shakespeare tar seg friheter, og følger ikke den italienske formen strengt, men det er (så godt som) aldri flere enn ti stavelser i en linje, og de har gjennomgående en jambisk versefot (lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung). Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre på norsk, særlig ikke på bokmål, der ordene har altfor mange stavelser, så det går ikke an å få med alt innholdet samtidig som formenkravene overholdes. Jeg leker meg litt med å forsøke likevel. Prioriteringen er å få rimene og rett antall stavelser inn, og å få det til å fungere på et vis. Versefoten ignorerer jeg der jeg må, og meningsinnholdet må jeg tilpasse. Resultatet blir mitt eget, mer enn Shakespeare. Dette er gjendiktning, ikke gjengivelse, dette er lek og øving, ikke stor kunst, sånn som originalen er.

Sonnet 149

Kan du grusom si jeg elsker deg ei,
Når jeg på lag med deg er mot meg selv?
Tenker jeg ei på deg, når glemt er jeg
Og for meg selv for deg tyrann er vel?
Hvem hater deg som jeg så kaller en venn,
Til hvem skuler du der jeg bruker smisk,
Er du bister mot meg, er ei min hevn
Mot meg å straks tømme ut jamring striks?
Hva har jeg gjort som kan få min respekt,
Så stolt at de til din service stå fikk,
Når mitt beste forguder din defekt,
Befalt av bevegelsen i ditt blikk?
Men hat du i vei, jeg kjenner ditt sinn,
Du elsker de som ser, mens jeg er blind.

ES2018

Sonett 140, av William Shakespeare – Be wise as thou art cruel; do not press

God morgen! Det er første dagen i april, første virkelige vårdag, og hva passer vel bedre enn å starte en slik dag med en god gammel sonett av mester William Shakespeare? Vi har nå kommet til nummer 140 i rekken, og begynner å øyne at det vil bli en ende på dette. Etter denne er det bare 14 igjen, og bare 12 som handler om den mørkhårede damen (the dark lady) sonettene fra 127 har handlet om.

Sonett 140 fortsetter i sporene fra 139, der den elskende poeten forsøker å ta et oppgjør med at den mørkhårede damen han elsker, også flørter med andre. Det går sterkt innpå ham, og han har klandret henne, noe hann også gjør i denne sonetten, men han kommer til at han må tilgi henne. Her, i 140, følger mer av kvalene som følger med, og det viser seg at her er sterke følelser utenfor poetens kontroll, og han frykter de skal drive ham til galskap. Det er bare en av flere ting han frykter, i denne ganske intense sonetten, hvor det er presset inn mange skiftende og sterke sinnsstemninger på de bare 14 linjene.

Sonnet 140

Be wise as thou art cruel; do not press
My tongue-tied patience with too much disdain;
Lest sorrow lend me words, and words express
The manner of my pity-wanting pain.
If I might teach thee wit, better it were,
Though not to love, yet, love to tell me so;
As testy sick men, when their deaths be near,
No news but health from their physicians know;
For, if I should despair, I should grow mad,
And in my madness might speak ill of thee;
Now this ill-wresting world is grown so bad,
Mad slanderers by mad ears believed be.
That I may not be so, nor thou belied,
Bear thine eyes straight, though thy proud heart go wide.

Min oversettelse

Sonett 140

Vær vis som du er slu; press ikke
Min tungebundede tålmodighet med for mye forakt;
Så sorgen låner meg ord, og ordene uttrykker
Hva min medlidenhetsløse smerte består i.
Hvis jeg kunne lære deg litt smarthet, så var det bedre,
Om ikke å elske, så likevel, elsk å si meg så
Slik gretne, syke menn, når døden er nær,
Ikke får annet nytt enn helse fra sine leger;
For, hvis jeg skulle fortvile, så vil jeg bli gal,
Og i min galskap kunne snakke stygt om deg;
Nå er denne vridde verden blitt så elendig,
At syke ryktemakere blir trodd av syke ører.
At jeg kanskje ikke er slik, eller du beløyet,
Bær dine øyne strakt, om enn ditt stolte hjerte går vidt.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten har ikke så mange vanskelige ord, og skulle ikke være så vanskelig å lese i original og forstå. Den byr imidlertid på noen vanskeligheter når den skal oversettes til norsk.

Jeg vet ikke om det er de fine lydene i det engelske ordet cruel, som gjør at jeg aldri kan finne en tilfredsstillende erstatning på norsk for en poetisk tekst. Forslagene ordboken setter opp er lange og stygge, det føles ikke og er ikke det samme å oversette so cruel med «så grusomt». Ord som «slem» blir for snilt, ord som «ond» er å overdrive, og ordbokens forslag ødelegger også den poetiske rytmen. My tongue-tied patience er selvfølgelig «min tungebundede tålmodighet», der tongue-tied i tillegg til å fylle ut det nødvendige antall stavelser i linjen, også fungerer til å understreke at denne tålmodigheten er anstrengt, «tungen er bundet fast». Underforstått: man ville gjerne snakket, protestert, men gjør det ikke. Jeg tar likevel ordet vekk i oversettelsen, for «min tungebundede tålmodighet» blir overlesset på norsk. Det er tålmodigheten som ikke skal presses. Lest i linje tre er «av frykt for» (for fear that – http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/140), den første betydningen i Oxford dictionary: with the intention of preventing (something undesirable); to avoid the risk of. Hele linjen uttrykker en frykt for at sorgen skal låne poeten ord, og orden igjen skal uttrykke det som kommer i linje 4. Den linjen har jeg skrevet kraftig om, for å gjøre den forståelig på norsk. Jeg har satt opp i gloselisten alternativ for ordet manner, og ordet pity-wanting er som man ser satt sammen av pity (medlidenhet) og wanting (mangle). Det skulle bli noe sånt som «medlidenhetsmangel», et ord som gjør seg dårlig på norsk. Derfor omskrivingen.

Å oversette wit er ofte en utfordring. Det er samme ord som i vårt «vittig», et ord som nå er sklidd over i å bety «morsom», men som opprinnelig var mer beslektet med «visdom». Vi har et nokså tilsvarende i vårt «vidd», men det er ikke så mye brukt som engelske wit, og i hvert fall ikke så familiært som Shakespeares wit er for de som kjenner ham. Oxford-utgaven av sonettene og diktene skriver at i denne sonetten er det common sense, sometimes tending to sharpness, canniness’ in the period. Shakespeare Words skriver wit mental sharpness, acumen, quickness, ingenuity. Så man kunne kanskje for If I might teach thee wit i veldig hverdagslig norsk skrevet «om jeg våget lære deg å oppføre deg», eller «turte lære deg sunn fornuft», eller kanskje «om jeg kunne lære deg å oppføre deg litt smartere». Kanskje er det «smart» som i dag ligger nærmest det Shakespearske wit. Jeg oversetter derfor med «litt smarthet». Linjen Though not to love, yet, love to tell me so; er en forvanskning, subjektet you (du) er utelatt, enkelt sagt skal det være «selv om du ikke elsker (meg), skal du si (meg) at du gjør det». Jeg har vridd det litt til i min oversettelse. Testy (gretten) er et ord Shakespeare bruker sjelden, Oxford-utgaven av sonettene skriver at det betyr «irritabel» (irritable) og «kranglevoren» (querulous), ofte blir brukt med en antydning at den testy personen mangler noe (deficiency). «Gretten» skulle vel dekke dette greit. Linjen No news but health from their physicians know hører sammen med den over. Gamle, syke og gretne menn vil ikke høre annet enn gode nyheter fra doktorene sine, de vet ikke annet, og slik vil ikke den elskende sonettskriveren heller vite annet enn at den mørke damen ennå elsker ham. Min omskriving i oversettelsen presser kanskje det som egentlig står i originalen, noe.

Linjene 9 og 10 er forholdsvis enkle, både i originalen og i oversettelsen. Tanken der er også grei å få grep om, den sier – sånn cirka – at om han skulle bli så fortvilet (på grunn av at hun ikke elsker ham) som han burde, så ville han bli gal, og i den galskapen ville han begynne å snakke stygt om henne. Det er for øvrig en fin måte å uttrykke sterk og lidenskaplig kjærlighet på, han er ikke redd for fortvilelsen og galskapen i seg selv, men for konsekvensen at den skal gjøre at han begynner å snakke stygt om kvinnen han elsker. Linje 11 har en sammensetning av typen som pleier å by på problemer, ill-wresting, der ill er «dårlig, syk, skadelig, med mer», wresting er «vridning, rykk». Jeg tror ikke meningen blir så feil om jeg kutter ut ill i min norske oversettelse, «vridde verden» for ill-wresting world skulle gi nokså de riktige assosisasjoner. Til slutt i denne linjen dekker det engelske ordet bad mer enn noe tilsvarende norsk ord kan erstatte det med. Det vanligste ordet, «dårlig», synes jeg blir for mildt. Å oversette grown til «blitt», skulle være greit i denne sammenhengen. Verden er blitt elendig, dårlig, bad. Tolvte linje sier at gale bakvaskere blir trodd av gale ører, believed be (trodd å være) er omskriving av are belived (er trodd). Slik sier også jeg det i min oversettelse.

That I may not be so (at jeg ikke må være så) i linje 13, viser tilbake til mad (gal) i linjene over. At du heller ikke skal bli beløyet (nor thou belied), bygger opp til konklusjonen i aller siste linje. Hvem som skal belyve henne er kanskje ikke helt klart, resten av sonetten handler jo ikke så mye om at noen skal lyve om henne, men det kan være disse bakvaskerne (slanderers) fra tredje kvartett, eller det kan dreie seg om noe annet. Med bear thine eyes straight menes at hun skal holde øynene rett frem (på ham, poeten), og ikke se på andre. Hjertet kan imidlertid gå andre steder, det kan go wide.

Gloseliste

Glosene er slått opp på kunnskapsforlagets blå ordbok via ordnett.no.

cruel 1. grusom, ondskapsfull, sadistisk 2. (hverdagslig) grufull, skrekkelig, forferdelig
lest 1. for at ikke, for ikke å, av redsel for at, i tilfelle (noe skulle hende) 2. for at
disdain subst. forakt, ringeakt
manner 1. måte, vis 2.opptreden, oppførsel, maner, holdning 3. stil, maner, skrivestil 4. type, slag
testy irritabel, humørsyk, utålmodig, prippen
ill-wrestingsammensetning -> wresting vridning, rykk
slanderer bakvasker

Kommentar til sonetten

En sonett i engelsk stil slik Shakespeare skriver dem i dronning Elisabeths tid består av tre kvartetter og en kuplett til slutt. De tre kvartettene uttrykker hvert sitt bilde, hver sin tanke, hver sin idé, mens kupletten til slutt består av en konklusjon eller en oppsummering. Bildene i de tre kvartettene er ofte ganske like, ofte bare variasjoner over et tema, forskjellige måter å si det samme på. Det er sjelden en dialog, utvikling av et tema eller idé, eller tanker og ideer satt opp mot hverandre. Det er ikke som i de italienske sonettene fra Petrarch, og andre, der det i løpet av sonetten kommer en vending, og man i siste halvdel (strengt tatt er det ingen halvdel, det er de siste seks linjene, mot de åtte første) ser tingene på en annen måte. Her, i denne sonetten er de tre bildene i de tre kvartettene tre forskjellige måter for sonettskriveren å uttrykke hvordan det er når den mørkhårede damen han skriver til, ikke elsker ham, og han på samme tid vet det og ikke vil vite det. Han synes hun behandler ham stygt, siden hun ikke gjengjelder kjærligheten hans, men han vil ikke klandre henne for det, for han elsker henne jo.

Det er ment og skrevet ganske sterkt, der i starten, hvor sonettskriveren oppfordrer sin elskede til å være like vis (wise) som hun er grusom (cruel) mot ham, hun må ikke presse ham – eller hans  tause tålmodighet (tongue-tied patience) – med for stor forakt. En referanse som ikke gjelder lenger, men som kunne gjelde på Shakespeares tid, er at kriminelle og mistenkte forbrytere som nektet å snakke, ble presset under tortur til å gjøre det. Dette presset var konkret, en tung gjenstand ble lagt over brystet på den mistenkte, mens han lå på en skarp stein, slik at han ganske bokstavlig talt ble presset til å snakke enten han var skyldig eller ikke. Bildet går opp i sonetten også, siden poeten føler det som tortur å se hvordan hans elskede forakter ham gjennom å flørte med andre, og at dette kan presse også ham til å snakke, det vil si snakke ut om hva hun gjør mot ham. Det burde hun være vis nok til ikke å gjøre, siden hun også vil ta skade av det. Her, i denne sonetten, ber han om det oppriktig, for her vil han henne ikke noe vondt, og frykter bare for hva han kan komme til å si om han mister kontrollen over seg selv. Han vil ikke si det selv, men sorgen kan gi ham ordene og de ordene kan uttrykke hvordan det er.

I linjene 5 til 8 vil han selv forklare henne den visdommen han etterspør i de fire første. Her er han roligere, kaller ikke henne grusom eller beskylder henne for noe, vil bare ha henne med på det selvbedraget han trenger. Om hun ikke elsker ham, så må hun likevel si hun gjør det. Sammenligningen går til gretne gamle menn, som ikke vil høre sannheten om sin sykdom. Dette bildet er mer humoristisk, han nedvurderer seg selv, for han er vel knapt noen gretten gammel mann. I linjene 9 til 12 er det tilbake til fortvilelsen. Og på ny er det sånn at det han frykter ikke er fortvilelsen i seg selv, men det at den skal resultere i at han snakker stygt om henne han elsker. Dette kaller han galskap (madness), og han frykter også at i denne vridde verden kan gale rykter bli trodd av gale ører. Merk at ingen steder i denne sonetten er det noen egentlige anklager mot henne for det hun gjør. Poenget er ikke at hun er slem eller grusom mot ham, men at det hun gjør fører til at han kan gå for forstanden, og deretter gjøre skade på henne ved å snakke stygt om henne. Det er det han frykter.

Konklusjonen er her at for at han ikke skal bli gal, syk på sinnet, og hun ikke skal bli løyet om (belied) eller baksnakket av ham, så må hun holde øynene rett, om enn hjertet kan gå dit det vil. Det vil si at det må se ut som om hun ennå er med ham, selv om hun i hjertet ikke er det.

Min gjendiktning

Som alltid er gjendiktningene mer en stiløvelse, mer enn et seriøst forsøk på å lage stor poesi. Det gjelder å få inn det nødvendige antall stavelser og de riktige rimene, og for å få til det, må det inngås en rekke kompromisser. Det er litt eksperimentering også i disse øvelsene, og nå om dagen prøver jeg også å låne inn litt ord fra nynorsk for å få det til å gå opp.

Sonett 140

Vær vis som du er slem; og ikke press
Mitt tause tålmod med for stor forakt;
Så sorgen gir meg ord som alt mitt stress
Og smerte uten medynk så får sagt.
Om jeg deg lærte vett, det bedre var,
Om ikke elske, så si det du gjør
Som gretne, syke menn før døden snar,
Kun nytt om helse fra legen får hør’ ;
For, hvis jeg fortvilte, så ble jeg gal,
Og så i galskap stygt om deg kan si;
Den vridde verden er gått så i ball,
At syk ryktespredning sykt trodd vil bli.
Så jeg ei blir slik, du beløyd av skitt,
Bær øyet strakt, om hjertet ditt går vidt.