Mailied, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er mars, midten av mars, men turen er kommet til en liten Mailied av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Han har skrevet flere, den mest kjente er allerede postet her i desember (Wie herrlich leuchtet/ mir die Natur). Den er skrevet i 1771, da Goethe var ung, og på vei inn i Sturm und Drang-perioden. Denne vi skal poste i dag er skrevet i 1810, da Goethe var 60 år gammel. Det er av en annen karakter.

Mailied

Zwischen Weizen und Korn,
Zwischen Hecken und Dorn,
Zwischen Bäumen und Gras,
Wo gehts Liebchen?
Sag mir das!

Fand mein Holdchen
Nicht daheim;
Muß das Goldchen
Draußen sein.
Grünt und blühet
Schön der Mai,
Liebchen ziehet
Froh und frei.

An dem Felsen beim Fluß,
Wo sie reichte den Kuß,
Jenen ersten im Gras,
Seh ich etwas!
Ist sie das?

Maisang

Mellom hvete og korn
Mellom hekk og torner
Mellom trær og gress
Hvor går den lille elskling
Si meg det?

Fant min lille yndige
Ikke hjemme
Må det lille gullet
Være ute
Grønnes og blomstrer
Skjønne mai
Elskling lokker
Glad og fri

På klippene ved elven
Hvor hun rakte kysset
Det første, i gresset
Ser jeg noe!
Er det henne?

Språk, form og innhold

Diktet er satt opp i tre strofer, der første og siste er lik i formen, og midtstrofen skiller seg ut. Første og siste har 3+3 takter, og består av fem linjer. De tre første er like i formen, og så endrer det seg i de to siste, men de tre taktene er beholdt. Det starter med en troké, så følger en daktyl, i stavelser blir det tung-lett, tung-lett-lett, tung, i de tre første linjene. Så blir det tre trykktunge stavelser etter hverandre, vil jeg si, i de to siste. Rytmen endrer seg markant. Det passer med betydningsinnholdet, for det er der han ser etter henne.

Rimmønsteret i første og siste strofe er aabOb, små bokstaver tilsier trykktung utgang, store bokstaver er trykklett. Bokstaven o tilsier at linjen ikke har rim.

I midtstrofen går det raskere med 2+2 takter. Her er rytmen konsekvent, trokeisk, med annenhver trykktung og trykklett stavelse. Oddetallslinjene ender med en trykktung stavelse, mens partallslinjene har en trykklett til slutt.

Rimmønsteret her er kryssrim: AbAbCdCd.

Jeg setter opp trykkfordelingen for hele diktet denne gangen, siden det varierer sånn. Trykktunge stavelser står i fet skrift, bitrykk er fetkursiv..

Zwischen Weizen und Korn,
Zwischen Hecken und Dorn,
Zwischen Bäumen und Gras,
Wo gehts Liebchen?
Sag mir das!

Fand mein Holdchen
Nicht daheim;
Muß das Goldchen
Draußen sein.
Grünt und blühet
Schön der Mai,
Liebchen ziehet
Froh und frei.

An dem Felsen beim Fluß,
Wo sie reichte den Kuß,
Jenen ersten im Gras,
Seh ich etwas!
Ist sie das?

Goethe: Mailied (Trykkfordeling)

Språket og innholdet er stort sett greit. Det er diktets jeg-person som er på jakt etter sin elskede. I linje 4 er det geht das Liebchen, som er poenget med den s-en etter geht, det er forkortelse for das. Midtstrofen sier at den elskede ikke er hjemme, så må hun være ute, hvor hun trekker ham til seg, glad og fri.

I siste strofe er det på klippene ved elven det foregår. Der var det hun rakte ham kysset, det første av dem, i gresset. Der ser han noe, og lurer på om det er henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett. no.

Weizen der, -s/; hvete.
das Korn -(e)s/Körner; korn, såkorn, gryn
Hecken -> Hecke die, -/-n 1. hekk 2. hekketid.
Dorn der, -(e)s/ 1. (flt.: Dornen, Dörner) torn, tagg; 2. (flt. Dorne; verktøy) dor.
Holdchen -> hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
das Goldchen (koseord) lille skatt; mein Goldchen gullet mitt
daˈheim (adv.) hjemme;
draußen (adv.) der ute, utenfor, utomhus; utenlands, ute på havet;
grünen (sv. itr.) grønnes, bli grønt; (overført) blomstre, trives.
blühet -> blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje;
froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig; fro
Kuß -> Kuss der, -es/Küsse; kyss; jemandem einen Kuss geben gi en en kyss.

Kommentar

Det er et elskovsdikt, dette. Poenget er å få frem forventningen og lysten til jeg-personen som leter etter sin lille elskling. Dette er vårkåt elskovslyst, for å si det i rene ord. Han vil ha henne. Og diktet er skrevet som om letingen foregår i sanntid, som vi sier det i våre dager. Det går mellom de forskjellige planter, den drivende rytmen får frem at det liksom haster, at han jager. Og så spørsmålet: Hvor er det hun går hen? Hvor er hun?

Det er en elskovslek, dette, vil jeg si, sunn forelskelse. Hun var ikke hjemme, der han prøvde først, og så var det ut for å lete. I midtstrofen forsterkes de forelskede følelsene gjennom den livgivende våren, det grønne og blomstringen, alt er så frodig. Da lokker også Liebchen, glad og fri.

Hun rakte ham kyss på et bestemt sted, på klippene ved elven. Enda mer enn på norsk bruker tysk verbet å rekke (reichen) også i betydningen servere (der Kaffee wird im Nebenzimmer gereicht). Det er hun som gir ham kyss.

Og han vil ha mer. Da føler han ser noe der, lurer han på om det er henne. Diktet slutter i den forventningen.

Min gjendiktning

En mild omskriving her og der, og gjendiktningen er på plass.

Maisang

Mellom hvete og korn
Mellom hekker og torn
Mellom gresset og tre
Hvor går elskling
Si meg det?

Fant den hulle
Ei i hus
Lille gullet
Er gått ut
Grønne kvister
Skjønne tid
Elskling frister
Glad og fri

Der hvor elven i kryss
Hvor hun rakte meg kyss
Det første, i lund
Ser jeg noe!
Er det hun?

ES2020

[Uten tittel]

Jeg er alvorlig på etterskudd om dagen, i hele mai fikk jeg ikke opprettholdt bloggen, så nå i juni tilbakeposter jeg som det skulle være. Dette er et dikt som ikke har noen tittel, det er nummer fem i samlingen «Ta en slurk».

[Uten tittel]

Klar over til og med
Hva sko jeg har på meg
Kommer jeg til deg
Står der rett for deg
Ser sånn rett i deg
Befinner meg i deg
Du er hele verden for meg

Med fjellvann og skogsvann og elver og regn
Bekker som klukker gjennom landskapet
Fosser som styrter ned fjellveggen
Og fjellene selv, dalene mellom
Og alle planter, alle dyr
Og alle fisker og alt som flyr
Med lyder du skjønner og aldri forstår
Med steder du vil til, men får ikke lov
Å, som du er alt dette for meg
Å, som jeg står her rett foran deg
Å, som jeg føler at vi to er jeg.
Nr. 5

 

Fra tirsdag til lørdag (på godt og vondt)

Jeg skal ikke si at dikt nummer 1  – 4 er svake, verken følelses- eller kvalitetsmessig, i denne lille serien dikt fra «En bitte liten historie». Men det er noe eget med dette dikt nummer 5, så fremt det er noe sant i det, og det virkelig er jeg som har deltatt i denne bitte lille historien jeg skriver om. Det er et todelt dikt, dette her, som man ser. Og om man analyserer det sånn litt helt overflatisk, så vil man raskt se at første del er ganske konkret, ganske episk, mens andre del er mer lyrisk beskrivende. Jeg skal ikke si noe i mot det, for det er jeg som har laget det akkurat sånn.

Fra tirsdag til lørdag (på godt og vondt)

I

Jeg møtte henne tirsdag

Jeg sov hos henne onsdag

ville elske henne torsdag

og elsket henne fredag

Lørdag ble jeg forlatt.

Søndag var alt godt.

II

Jeg har så vondt i hjertet

Jeg har så vondt i hjertet

Det banker,

og det banker.

Jeg var med henne tirsdag

og er med henne fortsatt

Og hjertet det banker

så godt,

og så vondt.

Nr. 5

Sonett 26, av William Shakespeare – Lord of my love, to whom in vassalage

Ærede lesere! Denne sonetten blir postet på dagen hvor jeg gifter meg, og jeg ber dere da bære over med at jeg velger en mer personlig gjennomgang og dedikerer hele sonetten og posten og alt som er rundt det til min kjære kone, Olga Jurijevna Jurzjenko, jeg elsker henne og vet ikke hva godt jeg skal gjøre for henne! Jeg er meget glad det ble nettopp denne betydningsfulle sonetten det ble mulig å tilegne henne.

Sonetten står som en slags oppsummering av alle de foregående (eller i alle for sonettene fra 20 til 25), og tallet 26 er også et flott tall med det at det er halvveis til 52 (antall uker i året), og Shakespeare skrev 126 sonetter til den unge, elskede mannen. Deretter følger nye 26 til en kvinne, og 2 til som skiller seg helt ut til slutt. Om de første er skrevet til en mann, passer de like godt til en kvinne mange av dem, og jeg dedikerer altså denne til min kjære, vakre kone. Jeg er glad Shakespeare finner ord jeg selv ikke ville klare å finne!

Sonnet 26

Lord of my love, to whom in vassalage
Thy merit hath my duty strongly knit,
To thee I send this written embassage,
To witness duty, not to show my wit:
Duty so great, which wit so poor as mine
May make seem bare, in wanting words to show it,
But that I hope some good conceit of thine
In thy soul’s thought, all naked, will bestow it:
Till whatsoever star that guides my moving,
Points on me graciously with fair aspect,
And puts apparel on my tottered loving,
To show me worthy of thy sweet respect:
Then may I dare to boast how I do love thee;
Till then, not show my head where thou mayst prove me.

Min oversettelse

Herre av min kjærlighet, til hvem i avhengighet
Dine fortrinn min plikt sterkt knyttet til seg
Til deg sender jeg dette skrevne bud
Å vitne pliktskyldig, uten å vise min forstand.
En oppgave så stor, med en forstand så fattig som min
Kan synes bart, i å ønske ord for å vise det
Men jeg håper en god ide fra deg
I din sjels tanke, nakent, vil skjenke det
Til hvilken som helst stjerne som bestemmer min bevegelse
Peker på meg grasiøst med fin plassering
Og putter kledning på min fillete elskov
Å vise meg verdig din skjønne respekt.
Da kan jeg tørre å skryte av hvordan jeg elsker deg
Før vil jeg ikke vise mitt hode hvor du kan prøve meg.

Kommentar til oversettelsen

Innledningen bruker begrep fra middelalderens føydalsystem. Systemet bestod av et nettverk herrer og vassaller, eller lords og vassals, der altså poeten setter seg selv i avhengighetsforhold til den elskede. Slike vendinger var vanlige på Shakespeares tid, men jeg synes ikke de blir mindre kraftfulle av den grunn, om man bare tar dem alvorlig. Som jeg selvsagt synes man skal. Merit kan i følge blå ordbrok fra kunnskapsforlaget oversettes med «fortjeneste, fortjenestefullhet, fortreffelighet, god side, dyd, gagn, fortrinn». Første to linjer har klar mening, men litt vanskelig syntaks, det er altså at de gode egenskapene til den elskede er sterkt sammenknyttet med pliktene til den elskende. Embassage betyr ganske enkelt en melding sendt med en ambassadør, eller kanskje også man kan prøve budbringer. Linje 4 byr på oversettelsesmessige utfordringer, siden ordet wit blir gjentatt i første stavelse av ordet witness, og siden flere ganger i sonetten. «Vidd» er et flott tilsvarende norsk ord, men «forstand» er kanskje mer dekkende, selv om dette ordet ikke inneholder de humoristiske og skarpskodde implikasjonene som også ligger i det herlige engelske ordet wit. Som dere ser har jeg ennå ikke lykkes i å finne en god løsning på den norske oversettelsen, her.

Linje 5-6 uttrykker at oppgaven om å vitne med ord (i den skrevne meldingen) for en med så liten forstand som poeten, det er en oppgave som kan etterlate ham litt maktesløs og naken (bare – uten midler til rådighet). Han vil aldri klare å finne de riktige ordene. Men det er et håp om at den elskede selv kan hjelpe ham. Conceit betyr «idé, forestilling; innfall, grille; innbilskhet, selvtilfredshet». Bestow betyr «overdra, skjenke; gi, vise».

Linjene 9 og 10 henter virkemidler fra astrologien. Det er stjernene som er med og bestemmer hva som skal skje på jorden, og det er stjernenes plassering som avgjør hva som skal skje. Aspect skal derfor ikke oversettes med «aspekt», som vel ikke gir noen særlig god mening på norsk, men med «utseende» eller «beliggenhet». Apparel betyr «kledning, drakt; klede, kle». Respect blir ikke godt oversatt med respekt, her, jeg velger foreløpig «omsorg».

Først når alle betingelsene i linje 9-12 er ordnet, tør poeten stikke hodet frem og bekjenne hvordan han elsker den elskede.

Kommentar til sonetten

Det må først her sies at tolkningen av sonetten er litt problematisk. Poeten skriver om sin manglende forstand og sin mangel på ord, men han gjør det i slikt et mesterskap, at det ikke kan være tvil om at han selv er klar over selvmotsigelsen i budskapet. Man ser det også i konklusjonen, der poeten skriver at først når alt med stjerner og stjernenes plassering og den elskedes inspirasjon er på plass, først da tør han stå frem og bekjenne sin elskov. Men bekjennelsen er jo allerede gitt i de 14 linjene sonetten består av. Så en ordentlig tolkning av sonetten blir umulig, så lenge man ikke holder åpent for leken.

Men akkurat her i dag når jeg gifter meg er det ikke en ordentlig tolkning som er målet. Jeg skriver under på den aller høyeste og aller mest tankeløse tolkningen av sonetten. Jeg er også en vasall av min hustrus kjærlighet, jeg er også fullt ut bundet opp av hennes fortrinn og mange gode egenskaper. Jeg vil også sende hende budskap om at jeg elsker henne, med med min ringe forstand og mine fattige ord vil jeg aldri komme i nærheten av den prising hun fortjener. Mitt eneste håp er at hennes skjønhet og ynde skal inspirere meg ytterligere, slik at jeg når opp til en forstand jeg vanligvis ikke har og finner ord jeg vanligvis ikke behersker, og hjulpet av stjerner og universet når opp til henne og viser meg verdig hennes oppmerksomhet. Først da tør jeg bekjenne min fulle kjærlighet. Og det tør jeg i dag, for akkurat i deg har hun sagt ja, og med det har hun gitt meg all den inspirasjonen jeg trenger!

Hvordan bryllupet forløp kan alle interesserte lese om på hovedbloggen.

Olia og meg, bryllupsdagen