Einsamkeit (Ensomhet), av Johann W. von Goethe

I parken som het Park an der Ilm, i Weimar i Tyskland, finnes det en steintavle med en innskrift på en klippevegg. Steintavlen ble satt opp våren 1782, og teksten er skrevet av en viss Johann Wolfgang von Goethe. Den store dikteren kom til denne lille byen i 1775, på invitasjon av hertug Karl August av Sachsen-Weimar. Goethe tok i mot invitasjonen, og ble boende i Weimar i hele sitt liv. Dette er viktig nok for tyskerne, til at da en ny republikk skulle opprettes i 1919, etter å ha tapt i første verdenskrig som et keiserrike, så ble republikken opprettet i Weimar, og den er blitt hetende Weimar-republikken.

Jeg har ikke vært i Weimar selv, og ikke sjekket denne innskriften. Den skal være plassert opp mot Das Römische Haus, i vestenden av parken. Det er en tekst på seks linjer, skrevet i Heksameter, den gamle antikke formen med seks verseføtter. Det er på denne måten de gamle klassikerne er skrevet, sånn som Odysseen og Illiaden, av Homer, og Aeniden, av Vergil.

Den autorative teksten på norsk om Skandinavisk heksameterdiktning er skrevet av Gjert Vestrheim, og publisert i Klassisk Forum nr. 1, 2010. Poenget hans er at det på norsk og skandinavisk kun er gjort spede forsøk, og det med vekslende resultat. Et poeng er også at de antikke språkene gresk og latin består av lange og korte stavelser, det er her motsetningen er, mens de germanske språkene – deriblant norsk – har motsetningen mellom trykktunge stavelser. Så når vi sier at en troké lett stavelse fulgt av en tung, så er det opprinnelig en kort stavelse fulgt av en lang. Likeledes bestod den greske daktylen (dak-ty-los) av en lang stavelse, fulgt av to korte. For oss er den daktyl en trykktung stavelse, fulgt av to trykklette. Disse forskjellene gjør de antikke versemålene vanskelige å kopiere, og vanskelig å forstå fullt ut, uten at man selv behersker disse språkene. Det er ganske vanlig at også dikterne selv blir rettet på av de som har studert de klassiske språkene, og Vestrheim gjør det konsekvent gjennom hele sin 24 sider lange tekst. Og det er ikke bare dikterne som får gjennomgå, også litteraturviterne og teoretikerne, selv en gigant som Hallvard Lie (Forfatter av Norsk Verslære, 1967). De har alle sammen store problemer med å skjønne hva en cesur er. Vestrheim skriver utførlig om dette i starten av teksten, med poenget at det på norsk og delvis på tysk er innarbeidet seg en forståelse av dette begrepet, som er feil (i forhold til den greske og latinske cesuren), eller meningsløs (definisjonen for hva en cesur er, blir så fri, at det er ikke noe å ta hensyn til når man arbeider med heksameteren). Årsaken til misforståelsene er at cesur på gresk og latinsk er et snitt, det er et ordskille, inne i tredje eller fjerde versefot. Et ordskille vil si at et ord blir fulgt av et nytt ord, ganske enkelt. På norsk og andre germanske språk er imidlertid cesur blitt en pause, og man har på norsk kommet frem til at denne pausen deler innholdselementer (typisk sånn man sette komma, det jeg skriver her er innholdselement nummer to i parentesen), og kan komme hvor som helst i linjen. I følge Vestrheim blir begrepet cesur dermed så fritt, at det blir meningsløst, mens det på gresk og latin er strengt definert, og blir strengt gjennomført.

Tyskerne tar sine antikke klassikere alvorlig. Så der blir det i de autoriative verkene kalt schnitt, og ikke forskjellige ord for pause. Det er imidlertid litt vanskelig å snakke om cesur på germansk, språket og versene er bygget opp på en annen måte, så jeg lar den diskusjonen ligge med det. Vestrheims konklusjon, som jeg lar gjelde, er at vårt heksameter er en trokeisk-daktylisk sekstakter uten faste regler for cesur (s. 68).

I klasseismen på 1700-tallet var det denne formen som gjaldt, men det må vel kunne sies at det var med begrenset suksess, sammenlignet med originalene.

Goethe levde midt i denne tiden, og var selv en klassiker. Han skrev ganske mye på dette versemålet, også noen hans mest kjente tekster, som romerske elegier og plantenes metamorfose. Videre brukte han denne formen i nærmest utallige aforismer. Og så ble den brukt i de 24 diktene i kategorien Antiker Form sie nährend, og det er her følgende dikt er plassert.

Einsamkeit

Die ihr Felsen und Bäume bewohnt, o heilsame Nymphen,
Gebet jeglichem gern, was er im stillen begehrt!
Schaffet dem Traurigen Trost, dem Zweifelhaften Belehrung,
Und dem Liebenden gönnt, daß ihm begegne sein Glück.
Denn euch gaben die Götter, was sie den Menschen versagten:
Jeglichem, der euch vertraut, tröstlich und hülfreich zu sein.

Ensomhet

Dere som bebor fjell og trær, o helsebringende nymfer,
Gir gjerne til hver, hva han i det stille begjærer!
Skaffer trøst til den triste, den tvilsomme belæring,
Og den elskende unnder, at ham møter sin lykke.
For til dere gav Gudene, hva de nektet menneskene:
Til hver, som stoler på dere, trøsterik og hjelpsom å være.

Språk, form og innhold

Formen er klassisk heksameter. Hver linje har seks trykktunge stavelser. Hver av disse trykktunge stavelser er del av sin takt, og på de germanske språkene varer hver takt like lenge. Antall trykklette stavelser endrer ikke lengden på takten. I de klassiske språkene gresk og latin blir ikke ordet takt brukt, men versefot. Siden vi har mange av våre teoretiske uttrykk fra gresk og latin, fører det til litt problemer, fordi uttrykkene ikke er laget for våre språk, og heller ikke passer helt inn.

Jeg har forsøkt så godt jeg kan å fordelle de trykketunge stavelsene i linjene. Slik jeg får det til, er det troké (tung-lett), daktyl (tung-lett-lett), daktyl, troké, daktyl, troké i første linje, og at denne fordelingen blir fulgt sånn cirka i oddetallslinjene. I partallslinjene er imidlertid siste stavelse trykksterk. Dette får ikke jeg til å rime med de klassiske reglene, så her melder jeg pass. Merk at nest siste takt, den 5, alltid er en daktyl, slik verseformen krever det skal være.

Die ihr Felsen und Bäume bewohnt, o heilsame Nymphen,
Gebet jeglichem gern, was er im stillen begehrt!
Schaffet dem Traurigen Trost, dem Zweifelhaften Belehrung,
Und dem Liebenden gönnt, daß ihm begegne sein Glück.
Denn euch gaben die Götter, was sie den Menschen versagten:
Jeglichem, der euch vertraut, tröstlich und hülfreich zu sein.

Trykkfordeling, Einsamkeit, Johann von Goethe (1749-1832). Jeg har markert trykkene der jeg tror de er, og må ta forbehold for at jeg kan ha bommet.

Språket byr også på noen utfordringer for en som bare har årsstudium i tysk. Det er bare seks linjer, men det er ganske krevende. Med unntak av den første har alle linjene utstrakt brukt av dativ, det handler om noen som gir noen noe. Starten er vanskelig, med Die ihr Felsen, jeg tror pronomenet die er brukt påpekende, i betydningen «dere (som bor)». Et påpekende pronomen, eller demonstrativ, som det nå heter, skal referere til et substantiv. Så det må være nymfene. Ordet heilsam betyr «helsebringende» eller «nyttig», ingen av de ordene egner seg godt akkurat her, synes jeg.

I fjerde linje står ihm i dativ, så det er lykken som møter til ham, ikke han som aktivt møter lykken. I femte linje er det kasus, som viser setningsfunksjonen, på en måte det ikke lar seg gjøre på norsk i denne ordstillingen. hülfreich er alternativ skrivemåte for hilfreich

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Fels der, -en/-en; (høytidelig); der Felsen -s/-; klippe, fjell, grunnfjell.
heilsam (adj.) 1. helsebringende 2. nyttig.
begehrt -> begehren (sv. tr.) begjære, forlange, ønske, ville ha;
zweifelhaft (adj.) tvilsom.
die Belehrung belæring, informasjon, opplysning, råd.
gönnt -> gönnen (sv. tr.) unne;
vertraut -> vertrauen (sv. itr.) stole på.
hilfreich (adj.) hjelpsom.
tröstlich (adj.) trøsterik.

Kommentar

Det er 24 dikt i den lille samlingen. De er alle sammen skrevet uten rim, og på heksameter. Flere av dem er på to linjer, de fleste er på fire, og ingen er på mer enn tolv. Betegnelsen dikt er kanskje ikke helt treffende, de går også under betegnelsen epigrammer. Noen av de korte tekstene kan også passere som aforismer, sånn som denne

Selbst ein so himmlisches Paar fand nach der Verbindung sich ungleich:
Psyche ward älter und klug, Amor ist immer noch Kind.

Ungleiche Heirat (1780-årene, trykket 1789)

og denne

Du verklagest das Weib, sie schwanke von einem zum Andern!
Tadle sie nicht; sie sucht einen beständigen Mann.

Entschuldigung (1783, trykket 1789)

Den første sier at selv et himmelsk par som Psyche og Amor finner seg ulike etter forbindelsen (Verbindung). Psyche er eldre og klok, Amor fremdeles et barn. Den andre sier at du klager over en kvinne, som svinger fra den ene til den andre. Klandre henne ikke, sier teksten, for hun søker en bestandig mann. Det er tekst fra en annen tid. Om Goethe går det nok an å si, at han var vel så ubestandig, som kvinnene han bebreider. Kanskje går det an å si at det var han som svingte fra den ene til den andre, til han kom samme med Christiane Vulpus, og levde med henne. Uansett synes jeg slike fyndord med datidens klokskap kan være fascinerende å lese.

Jeg valgte ut Einsamkeit, fordi denne også var valgt ut til å bli plassert på en steintavle i Park an der Ilm, og fordi temaet Ensomhet er gjennomgående hos Goethe. Det var også temaet i det forrige diktet som ble postet, Lied der Mignon, om det var en ganske annen type ensomhet. Der var det en ensomhet som helt klart var til plage, det var en lengsel etter samvær, og ganske sterkt uttrykt. I samme roman finnes også diktet Harfenspieler, med startlinjen Wer sich der Einsamkeit ergibt, alternativet for meg å poste forrige gang. Også dette handler om en ensomhet som gnager, og som man ønsker å unngå.

I dagens dikt er det en opphøyd form for ensomhet det handler om. En utilgjenglig form, nærmest for de priviligerte. Dette er dikterens ensomhet

Min gjendiktning

Dette er min første heksametergjendiktning. Så her er jeg på usikker grunn. Jeg prøver å få trykket fordelt nokrså som i originalen. Hver linje skal ha seks trykktunge stavelser, det skal veksle mellom trokeer og daktyler, og siste stavelse skal være en troke. Partallslinjene skal ha trykktung utgang. Ellers er det ganske sikkert noen regler jeg har oversett. Resultatet er uansett ikke noe spesielt godt. Men det er et forsøk, og en start.

Ensomhet

Dere som kllipper og trær bebor, o nyttige nymfer,
Vil helst alle mann gi, hva han i stillhet begjær’!
Skaffer den traurige trøst, den tvilhenfalne belæring,
Og den elskende godt, han får møte sitt hell.
For dem gav så de Guder, hva de til menn’skene nektet:
Hver av dem, som på dem tror, trøstig og hjelpsom å bli.

ES2019

Kilder

Gjert Vestrheim: Skandinavisk heksameterdiktning , fra Klassisk forum, nr. 1, 2010.

Innlegget er tilbakepostet fra mars 2019.