Så stig da i meg, einsemd, av Tor Jonsson

Et vakkert dikt i dag. Det er skrevet av Tor Jonsson, og er et av hans aller siste. Han døde tragisk, tok sitt eget liv, og derfor er det vanskelig å lese dette diktet annet enn som et avskjedsdikt. Det gjøravslutningslinjne desto sterkere, «einsemda stormar mot si grense», «mitt liv var draum» og helt til slutt «Men livet skal eg aldri, aldri misse -«.

Tor Jonsson er en av de norske poetene jeg liker aller, aller best. Jeg giftet meg da jeg var 35, Tor Jonsson var 34 år da han døde. Jeg har ingen problemer med å relatere meg til ensomheten han skildrer i dette diktet, og kjærligheten han lengter etter i så mange av de andre. Hans skrivestil er alltid dempet, nesten innadvendt, han er ikke en som vil vise seg frem eller imponere med sin skrivekunst. Han gav ikke ut så mange diktsamlinger, ikke så mange bøker, og han livnærte seg som journalist. Mange av artiklene, essayene og kommentarene hans ble publisert i samlingen Nesler, som kom ut i 1950, året før hans død. Diktsamlinga Ei dagbok for mitt hjarte kom ut posthumt i 1951, Jonsson tok livet sitt allerede 11. januar det året. Fra før har han bare skrevet diktsamlingen Mogning i mørket. Den kom ut i 1943, midt under krigen.

Så det er en liten samling dikt Tor Jonsson etterlater seg. I det hele tatt en liten produksjon. Kort liv. I tillegg til de to diktsamlingene jeg har nevnt finnes Berg ved blått vatn (1946) og Jarnnetter (1948). Jeg er ikke sikker på hvor mange tidligere upubliserte dikt som finnes i de mange «dikt i samling» som siden er utgitt av ham. Det er ikke så mye i andre sjangere heller, han debuterte med fortellingen Et lite minne i 1932, og vant en pris for skuespillet Siste stikk, i 1950 (amatørskuespill, en enakter). Man leser alt han skrev i løpet av et par dager. Hans venn, Sparre Olsen, skriver i forordet til Tor Jonsson-minne at «på nokre sentimeter i bokhylla får du plass til alt han er skrive» og at «nokon meterdikter var han ikkje», men at «kunst ikkje [skal] vurderast i med mål og vekt» og at Jonsson ruvar i «kvalitet, ikkje i kvantitet».

Allikevel er det dedikert en hel nettside om ham. Diktene vekker en enorm gjenklang, mange har et dikt av ham som favorittdikt, eller et dikt de går rundt og husker på og kan litt av. Diktet som kjennes best under førstelinjene Nærast er du når du er borte, har mange av oss et sterkt forhold til. Den dedikerte Jonssonsiden har en samling tekster, kjærlighetsdikt, av ham, der vakre Norsk kjærleikssong har hedersplassen. Der blir han og hun sammenlignet med grana og bjørka, molda og såkornet, berget (grått og nakent) og tjernet (der himmelen speiler seg). Det slutter typisk Jonsson Evig, evig er du mi, som om han skrive det i ord og få det sant som ikke var det. Det er også karakteristisk – og fullt forståelig – at en som så dårlig fikk oppleve kjærligheten mellom mann og kvinne er den som er blant de aller, aller beste til å uttrykke den. Jonssons kjærlighetsdikt rager i norsk litteratur, få får det varere, og vakrere enn ham.

Sånn er det også når han skriver om ensomheten, her i et av sine aller siste dikt. Ivar Havnevik skriver i Dikt i Norge (kan kjøpes på nettet eller i bokhandler) om Jonsson og diktet

Tor Jonssons særpreg som lyriuker er evnen til å konkretisere følelser. De blir gjerne fremstilt i et synsbilde, skarpt i konturene og uttrykt i rytmesikre vers, med et ordvalg som ikke holder mye tilbake. Mange av diktene i den posthumt utgitte Ei dagbok for mitt hjarte (1951) står som fast modellerte følelser, om noe slikt kan tenkes, en nedtrykthet som både er hemningsløs og fullt ut kunstnerisk kontrollert, i innfridde varsler om død:

 

Så stig da i meg, einsemd

Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklar visse
og difor eig eg ikkje jorda meir. –
Men livet skal eg aldri, aldri misse.

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk og ordforklaringer

Noen ord trenger kanskje en forklaring for noen.

tæringsdraum -> tæring betyr å bruke opp, du tærer på noe du har, og bruker det da med en klar tanke at om at dette går mot slutten, snart har du ikke mer igjen. Tæring er også det gamle ordet for tuberkolose.

avgrunnssvimre avgrunnssvimle, norsk ordbok skriver svimre har sammenheng med svimle, det er fra norrønn svimra, som er nettopp å svimle.

onnor annen (onnor verd annen verden)

løyndom hemmelighet

einsemsrøyster ensomhetsrøster, eller ensomhetsstemmer

atterføding gjenfødelse

Kommentar til diktet

Diktene og bildene til Jonsson er vanligvis veldig enkle. Man trenger liten veiledning for å forstå hva ordene betyr, og hva meningen i verselinjene og setningene er for noe. Det er ingen anstrengt forvanskning for å få det i en lyrisk, poetisk form. Det står rett frem, grammatisk riktig, naturlig språk, ukunstlet. Sånn er det også her.

Rimene er ganske fine. Ved første øyekast og gjennomlesning er man knapt oppmerksom på at de er der, de kommer utvalgt og fritt, følger ikke noe fast mønster, og det gir ikke mening å sette opp noe rimskjema. Men ved å se på ordene som rimer, ser man det er en fin forbindelse mellom dem. Det er lykke her og onnor verd, i linjene 3 og 5, morgenstund og annan grunn i 7 og 10, og til sist (dagklar) visse og (aldri, aldri) misse. Det er nesten overflødig å forklare hva disse rimene betyr, hver leser kan selv gjøre seg opp sin tanke og mening. Min tanke er at diktet er skrevet som en avskjed til livet, drømmen om lykke her på jorden blir satt opp mot en annen verden (riktignok er den «onnor verd» i linje 5 nettopp den avgrunnssvimre jord, altså nettopp jorden vi lever på, men det blir da en annen verden for ham som er et annet sted, altså i døden). Likeledes er det med morgenstund (på denne jorden, livet) og ein annan grunn (en annen verden, døden).

Rimet dagklar visse og aldri, aldri misse i avslutningen gir en avklart ro dikteren vel egentlig ikke har, men som han likevel her uttrykker. I sammenhengen, og i meldingen Jonsson ønsker å gi ettertiden, er roen og forsoningen der. Det står at ensomheten stormar mot si grense, mot døden, og at livet (mitt liv – hans liv) var en drøm bortsett fra en dagklar visse, vissheten er klar som dagen, utvilsom (kanskje går det også an å lese linjen som om livet manglet den dagklare vissheten, at foruten betyr uten, fri for – nynorsk ordliste har fire forskjellige betydninger av ordet -, en slik lesning passer godt til meningen den står i, at mangelen på klar visshet (og at livet var drøm) gjør at han ikke lenger eier jorden – difor eig eg ikkje jorda meir, men det gir da ikke så god mening for rimet). Satt sammen med at livet skal jeg aldri, aldri miste gir det god mening, en dagklar visshet om at hva som enn skjer skal han aldri miste livet. Det går også an å tolke det dithen at Jonsson vil leve videre, tross selvmordet, og kanskje til og med at han har en tanke om å leve videre gjennom diktene sine. Noe han gjør.

Feinschmeckere kan bruke ordet epanalepsis, eller latinske geminato, om virkemiddelet i siste linje, fordoblingen (eller gjentakelsen) av ordet aldri, «livet skal eg aldri, aldri misse». Det er et retorisk grep, mye brukt av Jonsson (berømt i Norsk kjærleikssong: evig, evig er du mi). Gjentakelsen forsterker meningen av ordet, selvfølelig – og det er ikke tilfeldig ordet som gjentas er et nøkkelord, i mine to eksempler «aldri» og «evig», to sterke ord i seg selv, de trenger knapt en forsterkning, men får det likevel -, og gir også et brudd i rytmen, noe som ytterligere henleder oppmerksomheten nettopp mot det som står der. I begge eksemplene er det uttrykt et brennende ønske (et annet eksempel fra Jonsson er nettopp for det eg skal brenne og brenne, hentet fra Til ein namnlaus), et ønske man ikke kan ønske sterkt nok, en veldig sterk lengsel. Det blir spesielt å drepe denne lengselen ved å sette et fremmedord på det, og kalle det epanalepsis.

Kanskje passer det kanskje å hente opp igjen starten av det aller første diktet i den første samlingen Jonsson utgav. Det diktet heter Ordet, og det begynner slik:

Kva hjelp det å syngje

som elv i det aude?

Kva hjelp det å kyngje [ringe, slå]

med klokker for daude?

 

Slik er det en forbindelse mellom hans første dikt i hans første samling, og hans siste dikt i hans siste. Det begynner med fånytta i å ringe klokker for daude, og slutter med livet skal eg aldri, aldri misse.

Til ein namnlaus, av Tor Jonsson

Til ein namnlaus av Tor Jonsson er et dikt jeg liker godt, og som betyr mye for meg. Jeg ser av nettet at den namnlause i diktet skal være Gud, og det er diskusjoner om hvem «henne» er der til slutt, særlig siden Tor Jonsson aldri hadde noen «henne» å takke så veldig for. Han fikk det aldri til med kvinner. Det gjør diktet desto sterkere for meg, som de andre kjærlighetsdiktene til Jonsson også er det. Kanskje er det noe med at den utilfredsstilte lengselen er sterkere? Folk som lykkes i livet klarer jo aldri å skrive riktig intense dikt. Du må kanskje kjenne en uro for å formidle en.

For meg gir slutten utmerket mening, det er en kvinnelig inspirasjon som er gnisten i livet hans, det er den som gjør at han brenner. Slik taler diktet også til meg, som også har levd store deler av livet uten å ha noen kvinne å kalle min egen, å være helt nær med. Også jeg har bare hatt noen å lengte etter.

Nå som jeg leser hele diktet på ny og i sammenheng, så ser jeg det er rimelig å tolke den navnløse til å være Gud. Det er en Gud som passer i den moderne verden, der det ikke er så lett å tro på noen Gud eller allmektig kraft som styrer det hele, men der den religiøse lengselen kanskje ennå er til stede. Det står veldig flott at dikter-jeget (som vi her nesten må lese som Jonsson selv) savner noen å takke for skjønnheten i naturen og rikdommen i livet. At det er noe å være takknemmelig for, men ikke noen å rette takknemmeligheten til. I mangelen på en slik navnløs å takke, takker han for henne, som den navnløse har gitt ham.

Jeg synes den takken er intens, og vakker. Jeg liker også hvordan diktet ender ut i ordene «brenne og brenne», som både indikerer å brenne av energi, ha gnisten, være glødende og produsere, men også det å brenne opp, som man gjør mens man lever. Bindestreken (i stedet for punktum) gir ikke akkurat en avslappende pause eller slutt, her, brannen fortsetter, og det binder også slutten sammen til slutten på strofe 1 (vera og vera). Sånn blir det en forbindelse mellom det å være og det å brenne, som jeg leser som en ganske intens form for å leve.

Helt ferdig får jeg ikke denne posten heller, den er skrevet på forhånd (jeg har skrevet mer siden, noe som forklarer hvorfor alt ikke henger helt sammen, og noe er skrevet dobbelt opp), og i det den blir postet, er jeg på tur i Stølsheimen. Det er måten jeg brenner på, nå. Og jeg takker også henne, som nå er blitt min kone.

Til ein namnlaus

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
å vera og vera –

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.

Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne –

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk- og ordforklaringer

Med «sola gå under» og «berga bli blå» menes neppe stort mer enn at solen går ned for kvelden, og fjellene får den karakteristiske, blålige fargen som de får i kveldslyset. For Jonsson, som er fra Lom i Gudbrandsdalen, er nok dette noe han har sett og tenkt over mange, mange ganger. Æra i å gå her, æren i å være i live, er videre hva Jonsson vil takke for i denne strofen. Så han takker for naturen (solen og berget) og for livet.

Li i strofe 2 er å lide, og betydningen i sammenhengen ser ut til å være at lidelsene i  livet gir gleden noe å slå rot i (å røta er å slå rot, et verb laget av substantivet røtter). Så uten lidelsene ville gledene bare henge der i løse lufta, ikke ha fast grunn under seg. Det er spenstig av Jonsson å takke for lidelsene, heller enn for gleden, men han takker for lidelsene som grunnlag for gleden. Videre i samme strofe kommer jord har eg femnt, å femne vil si å omfavne, altså «å slå armene rundt». Det er opp til enhver leser hva man vil legge i vendinger som «skogen har gøymt meg» og «jord har eg femnt», kanskje har det noe med at har kunne søke tilflukt i skogen når han vil være i fred for andre (Jonsson skriver ellers mye om bygdedyret, og hvordan andre har plaget ham og hans like, sett ned på ham, og følt seg bedre), og at å omfavne jorden er et uttrykk for å være takknemlig for den. I hvertfall er det alt sammen skaperverket til den namnlause, som Jonsson ikke vet hvordan å få takket.

Vendingen bleka mot blåner, synes jeg er litt vanskelig, å bleka må være å bleke, altså å bli hvitere, mattere, bleket, svinne. Blånene er de blånende fjell, altså at de blå fjell blir blekere. Jeg får ikke så mye mer mening ut av det, hva det skal bety. Den nattsvarte brunn er den nattsvarte brønn, brunn er brønn, og jeg leser det til at de bleknende, blå fjell speiler seg i brønnen. Det er vanskelig å lese det i annet enn i overført betydning, «nattsvart brønn» er ikke noen positiv sammensetning, det blir ikke mørkere enn nattsvart, brønnen er lukket og innestengt, uten at jeg vil spekulere noe mer i det. Brønnen er også kilden for vann, livgivende vann, så jeg vil  la det være åpent hva det er for noe, og hva det betyr. I hvert fall ligger takken blodløs (blodlaus) som bønn i munnen hans (bøn i min munn), uten blod betyr uten liv, blek og usagt. Di ordløyse betyr «ordløsheten din», eller «tausheten din», den som har gitt alt dette, sier ingenting, og det fører ein vantru (en som ikke tror, eller en som tror feil, ofte blir det brukt om folk som ikke er kristne, eller ikke tilhører religionen på stedet) vill (på ville veier). Den vantro kan vanskelig være andre enn Jonsson selv.

Den namnlause gjevaren (navnløse giveren) er mysteriet i diktet, når jeg leser det på ny og har lest de andre diktene i samlingen, er jeg overbevist om at det må være en slags Gud eller noe guddommelig, noen som står bak skaperverket. Laut er preteritum av å lyte, her brukt i betydningen «ha lov til å skje», «gi lov til å skje», «la skje», altså at poeten ikke får fred før han har noen å takke for alt som skjer. Det slutter med et brudd, poeten gir opp henvendelsen til den nanvløse, og sier at om denne ikke kommer nær ham (nær meg – viser seg på noen måte), så vil han takke henne, kvinnen, som den navnløse har gitt ham for at han skal brenne, og da i en betydning «brenne av liv». Merk at her takker han ikke skaperen – den navnløse – som har gitt ham gaven (=henne), men takker henne, kvinnen. Han takker gaven, ikke giveren. Det blir også at han takker henne, en kvinne, et levende menneske, og ikke en idé, en tanke, noe navnløst, som han kanskje ikke vil nå frem til og som kanskje heller ikke finnes. Det er også henne, kvinnen som gir ham noe å leve for, det er hun som gjør at han skal (ikke «kan», «vil» eller «må») brenne og brenne.

Kommentar til diktet

Dette diktet hører sammen med Så stig da i meg, einsemd (som jeg poster neste uke) til i samlingen Ei dagbok for mitt hjarte. Samlingen har jeg skrevet om på søsterbloggen (helt grei litteratur), og den er tilgjengelig på nett for norske IP-adresser på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider (utgaven er scannet inn, og har en koselig hilsen på første side inne i boken, det er en gave til noen som heter Astrid og Sigurd, med ønske om god jul og godt nytt år, 1953!) . Samlingen er utgitt etter Jonssons død, han tok livet av seg i januar 1951, året denne samlingen kom ut. Den består av tre deler, én som har samme tittel som boka, og består av ett eneste, langt dikt, med det navnet (Ei dagbok for mitt hjarte), de to andre delene er «Døde dagars ord» og «Lause dikt». Både diktet jeg poster i dag, Til ein namnlaus, og diktet jeg poster neste uke, Så stig da i meg einsemd, hører til i delen som har fått navnet «Lause dikt». Kanskje har det noe med at Jonsson ikke hadde bestemt seg for hva han ville gjøre med dem ennå, mens han hadde en idé om at han skulle lage en diktsamling med navnet Døde dagars ord, og at han ikke fikk denne ferdig før han døde.

At dikteren dør gir selvsagt en ekstra kraft til diktene som blir igjen. Det gir en ekstra mening til avslutningen på Så stig da i meg, einsemd at einsemda stormar mot si grense og at livet skal eg aldri, aldri misse, det er vanskelig å lese det annerledes enn som refleksjoner om det kommende selvmordet. Også linjene her i Til ein namnlaus får en ekstra dimmensjon over seg, han skriver han skal brenne og brenne, men han er i ferd med å brenne opp. I så stig da i meg einsemd bruker han vendingen tæringsdraum om lykke, ordene «å tære» og «å brenne» er beslektet med det at begge uttrykker det å bruke opp noe, det at noe forsvinner, går opp i flammer, eller tæring.

Også i Så stig da i meg, einsemd, som her i Til ein namnlaus, og i mange andre av hans dikt, bruker Jonsson det retoriske virkemiddelet som på gresk har navnet epanalepsis. På norsk kan vi si «fordobling», eller «gjentakelse». I Så stig da i meg, einsemd, er det «aldri» i livet skal eg aldri, aldri misse», som blir gjentatt, mens her i Til ein namnlaus er det først «vera og vera» i strofe 1, så «brenne og brenne» i sistestrofen. At samme grep blir brukt på begge knytter dem også sammen, slik at man kan lese det til at det «å vera og vera» vil si «å brenne og brenne», altså at det å leve vil si å brenne (opp).