Sonett 10 – Å, la meg få skrive et lykkelig dikt

Denne sonetten, i anførselstegn, var opprinnelig avslutningsdiktet i En bitte liten historie. Der heter det Vi er sammen, og er omskrevet forid jeg følte – ganske riktig – at jeg ikke fikk til sonetten. Jeg følte også jeg trengte en verdig avslutning på en historie som ikke akkurat er så liten som tittelen på samlingen, men jeg endte der opp med enda et dikt i min egen stil, som jeg selv skriver dem.

Torsdager, derimot, er det ikke så farlig. Da kan jeg poste hva som helst. Der kan jeg også radbrekke sonettsjangeren. Frem til jeg begynte å gjendikte Shakespeare for alvor, cirka i 2016, så tok jeg det ikke helt alvorlig med den jambiske versefoten. Det holdt for meg at det var ti stavelser, og at det var kryssrim i kvartettene, og parrim i konklusjonen. Det er som hos Shakespeare. Resultatet er en hybrid, der min egen versekunst (igjen i anførselstegn) og måte å skrive på, opptrer sammen med triksene fra Shakespeare, og i filler som liksom skal være klærne hans.

Resultatet er sånn som dette, kanskje er det dette diktet som skulle vært avslutningen på En bitte liten historie, kanskje hører det vel så godt hjemme her som sonett X, i den samlingen som så feilaktig kalles «Egne sonetter».

Sonett X

Å, la meg få skrive et lykkelig dikt
og la diktningen min være sann
Det hender så sjelden i livet mitt
at jeg blir slik en lykkelig mann

at slik jeg ønsker det er slik det går
at slik jeg skriver det er slik det blir
og hva jeg drømmer om er hva jeg får
og hva jeg nyter er lykken hun gir.

Å, la meg få skrive dette er sant
La meg få tro det vil skje, og har skjedd
De lykkeligste tingene hender i blant
Og nå får jeg være med, det er rett.

Aldri blir gleden min større enn dette!
Jeg har funnet henne, og hun er den rette!

ES2010

Sonett 9 – Hver dag står jeg opp og spiser min mat

Det er virkelig en god stund siden jeg har postet noen av mine egne sonetter. Forrige er nummer 8, postet i 2011. Nå er det 2019, og jeg tilbakeposter nummer 9 til august 2016, en måned jeg ikke postet noen dikt fra kategorien alt mulig. Det er dikt for torsdag, dere finner de ulike underartene i menyen til høyre, under kategori, Diverse dikt. Sonettene er en av mange.

Noe av grunnnen til at jeg sluttet å poste sonetter, var at jeg sluttet å skrive dem, for jeg skjønte jo at jeg ikke klarte det. Etter at jeg for alvor begynte å gjendikte sonettene til Shakespeare, og for alvor skjønte hva versefoten hadde å bety, så skjønte jeg jo enda bedre hvor elendige mine egne forsøk er. Det eneste jeg passer på, er at det er 10 stavelser, og at det er kryssrim underveis og parrim til slutt, slik det er det hos Shakespeare. Det er ikke engang sikkert det er 5 takter i linjene, 5 trykktunge stavelser.

Men ok, diktene er jo kanskje verdt noe allikevel, og jeg har noen torsdagshull å fylle på bloggen også for senere år. Da vil det nok komme flere sonetter, eller sonetteforsøk. Jeg tenker nok at de 12 første vil jeg ha med sin egen rytme, sånn som jeg da skrev dem, eller forsøkte å skrive dem. Etter det skal jeg tvinge dem inn i den takten som er riktig. Her, sonett nummer 9, begynte jeg på i 2009, skrev videre på i 2011, og fullførte nå i 2019, med linje 7.

Sonett IX

Hver dag står jeg opp og spiser min mat
Hver dag er det jobb, og så går jeg hjem
En dag er et liv for en kjekk krabat
Hver dag er jeg en som er med blant dem.

Men i hodet mitt finnes også en verden
Mine tanker er suveren regent
Der blir jeg med fantasien på ferden
Der stirrer jeg på, hvat som ikke har hendt.

De fleste tanker, jeg har tenkt dem før
Jeg kjenner den vei de fører meg hen.
Der hva som går for seg med mitt humør
Hva som jeg så vil beholde igjen.

Der er det skrevet, her står jeg og ser
Jeg er ved det punkt hvor det ei trengs mer.

ES2009, 2011 og 2019

Sonett 8 – Jeg er meg selv og meg selv skal jeg vær’

Her poster jeg enda en av mine sonetter, der jeg strengt tatt gjør vold på sjangeren.  Det kan kanskje synes underlig at det tar tatt så lang tid å skrive et dikt som er så enkelt, så underlig, der ord og stavelser ganske pussig er utelatt for å få verseføttene til å stemme, men hvor belønningen ikke akkurat tilsvarer den man får når Shakespeare og mesterne gjør det samme. Å forsøke å skrive litt selv kan kanskje best av alt bidra til å øke forståelsen hvor vanskelig det er å skrive dikt, særlig når det alt sammen skal stemme, og man ikke bare kan gjemme seg unna med å si at det er en uhøytidelig hobby, som jeg gjør. Det sagt, så er denne sonetten det denne bloggen skal være, helt grei poesi.

Sonett XIII

Jeg er meg selv og meg selv skal jeg vær’
I verden med andre og alene
Skal ingen få sagt hvor lykk’lig jeg er
Nei, se det skulle ingen få mene.
Jeg spør ingen spørsmål gjør ikke jeg
Og sier til alle jeg har det bra
Ingen får lov til å endre på meg
Jeg sier nei, og jeg smiler, er glad.
For jeg har en verden når lykken steil
Der jeg selv skriver ut alt som skal skje
Og enkelt kan endre alt som er feil
Med simple ord dikter jeg meg helt med
For jeg er verden, min konge og prins
Selveste keiseren ingenting fins.

ES2009-11

Sonett 7 – Min leilighet er 35 kvadrat

Lørdager poster jeg sonetter av Shakespeare. De hører til den største poesien i verdenslitteraturen. Jeg prøver meg selv i genren, som i dag kanskje blir litt høystemt i forhold til tidsånden, men som er gøy å prøve seg i. Det er godt å være bundet av formen også, av og til, i en verden der alt ellers skal være så fritt. Jeg har postet 6 sonetter tidligere, som dere finner ved å klikke på «diverse dikt» under kategorier, eller «Egne sonetter» under tags. Hvis dere skriver inn sonett i søkefeltet kommer for det meste sonettene til Shakespeare. Det er en annen verden. Nettopp det jeg forresten skriver om i min sonett nummer 7.

Sonett VII

Min leilighet er 35 kvadrat
eller mer, eller cirka omtrent, det.
I kjøleskapet har jeg en dose med mat
Og i fryser og skuffer og skap, med.
På gulvet mitt har jeg stoler og bord
Jeg har vaser med blomster i karmen
Jeg lever så godt i huset jeg bor
Har meg selv til å sørge for varmen
Ingen skal høre meg si noen ting
Nei, ingen skal høre meg klage
Det hender ’blant at jeg går rundt i ring
Jeg går av og til frem og tilbake.
Og blir det trangt for meg så går jeg litt
Til en verden gjemt bort i hodet mitt.

ES, Sonett VII

Sonett 6 – Kunne jeg skrive det så det ble sant

Jeg spanderer på ny et dikt fra sonett-samlingen min, selv om det er sparsomt med plass å poste dem på, nå som jeg bare poster en torsdag i måneden, og det er mange overraskelser på lur. Sonettene mine begynte jeg å skrive for noen år siden, da jeg først begynte å arbeide så smått med sonettene til Shakespeare. Det at jeg startet denne poesibloggen, var en fin motivasjon for å skrive dem ferdig. Motiv-kretsen skulle være velkjent for faste lesere.

Sonett VI

Kunne jeg skrive det så det ble sant
Enn om det hadde den minste effekt
Så skrev jeg det ned her så lett elegant
Og ordnet det til her så herlig og frekt
At endelig kom du gjennom min dør
Som om dette var som den minste sak
som om dette var noe du ofte gjør
som det ikke var noe uvanlig bak.
Jeg skulle skrive det, skrive det, jeg
du skulle kommet igjen og igjen
og jeg bare skrev det nydelige deg
som fantes ved hjelp av min magiske penn.
Men jeg skriver slik at ingenting skjer
Jeg skriver på ny og det skjer ikke mer.

Sonett 6, ES, 2008-10)

Tillegg 2019: Jeg kaller dette en sonett, men det er ikke riktg. En sonett skal ha 5 jambiske føtter, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, det har ikke det jeg kalte sonetter mellom 2008 og 2010.

Sonett 5 – Musiker var jeg, skulle jeg skrive

Når jeg ikke har tid til annet, blir torsdagsdiktene for tiden fylt med små sonetter fra den lille sonettsamlingen min. Å skrive sonetter var noe jeg begynte å leke meg med den gang jeg for første gang begynte å lese Shakespeare sine sonetter, og det ville selvsagt ikke lykkes meg noe særlig. Opprettelsen av denne bloggen og det naturlige behovet etter å fylle den opp med dikt, har fått meg til å hente sonettene mine opp igjen, og skrive dem ferdig. Her er en sonett som handler om musikk.

Jeg liker ikke så godt å kommentere mine egne dikt, som jeg kommenterer diktene jeg presenterer i helgene. Men for dette diktet gjør jeg et unntak, siden jeg har prøvd meg med noen rytmetyverier i linjene 3, 5 og 10. Det skal være 10 rytmeslag i sonettmønsteret jeg følger*, og som jeg har hentet fra Shakespeare, men disse linjene har strengt tatt 11. Første ord er imidlertid svært trykksvakt, og opplest kan det nesten bli slått sammen med påfølgende ord, altså «M’formfullendt skildring…», om dere forstår. Jeg har derfor satt det første ordet i disse linjene j parentes.

Sonett V

Musiker var jeg, skulle jeg skrive
En endeløst vakker komposisjon
(Med) formfullendt skildring av deg i live
Og hvordan det endrer min situasjon.
(Jeg) skulle fått alt inn i en melodi
Instrumentene vekslet elegant
Om å synge din pris og alt lykkelig
Og alt skulle være vakkert og sant.
Musiker er jeg, men i et nivå
(Som) effektivt hindrer behagelig klang
Samstemte toner vil ikke jeg få.
I ord vil jeg nå levere min sang.
Og endeløst vakkert lyktes det meg,
Å skrive så enkelt jeg elsker deg.

ES2009

* Kommentar, 2019: Det «sonettmønster jeg følger» er ikke riktig, i 2009 misforstod jeg grovt hvordan det skulle være. Poenget er ikke de ti taktslagene, men at det skal være 5 trykktunge stavelser, og at de skal komme i jambisk versefot med annenhver lett-tung. Jeg følger ikke det mønsteret, og skriver dermed ikke sonetter.

Sonett 4 – Hvis du var et ord, og ordet var mitt

Jeg har vel ennå ikke helt funnet ut hvordan jeg skal presentere mine egne sonetter. De er å betrakte som en hobby, og overskriften blir alltid litt for høytidelig, eller litt for uhøytidelig.

Sonett IV

Hvis du var et ord, og ordet var mitt
Jeg skulle skrevet deg inn i word
For den verdenen der behersker jeg litt
Der kontrollerer jeg litt hva jeg gjør.
Der kan jeg jo skrive alt som skal skje
Der kan jeg endre på alt som er feil
Der kan jeg dikte at jeg selv er med
Skrive meg lykkelig sammen med deg.
Men livet vi lever er ikke ord
Og tekster har aldri endret et liv
For dem som vandrer rundt på vår jord
Alt hva jeg skriver har intet å si.
Likevel skriver jeg stadig igjen
Og søker min trøst i tekstverdenen.

ES2009