Gamle dikt: Kan ikke du, jeg vet du vil…

Den 22 år gamle Eivind Salen er i dag i ubestemte følelser, og jeg bretter det ut for all verden på internett. Det stod det var sist endret i april, så jeg plasserer det der, 14.04.2009 er datoten som stod på kladden jeg hentet innlegget fra. Nå kommer den i 2014. Jeg må bare sørge for å få den på en riktig dag.

Kan ikke du, jeg vet du vil
Treffe henne, og få ting til
Kan ikke du, når du lykkes i det
Si fra meg, en liten beskjed
Ikke så mye, bare si fra
Et eller annet, jeg vet ikke hva.

ES1996

Advertisements

Jeg sitter i en by

Dette diktet skrev jeg da jeg var 21 år. Det er 18 år siden. Jeg hadde ennå ikke begynt å lese dikt, jeg leste knapt nok bøker, så disse diktene er mest egnet til å underholde. Men dette diktet her, som jeg skrev i august det året, og som ikke kommer helt godt i gang, har noe i seg mot slutten, som er skikkelig ennå.

 

Jeg sitter i en by

Ingen vet hva jeg gjør nå

Ingen merker om jeg gråter, eller ler, som jeg gjør nå

Ingen ser når jeg er likegyldig, lykkelig eller lei

Ingen kjenner mine planer, eller hvor jeg er på vei

Og hvis jeg vil fortelle hva jeg tenker eller føler

Selv om jeg står og brøler

Så hører ingen meg.

ES1995

Gamle dikt: Ta min hånd, et band spiller opp

Dette er et vakkert dikt om å danse.

Ta min hånd, et band spiller opp

Jeg vil gjerne berøre din velskapte kropp

Du kjennes så levende, kjenner jeg rett

Jeg tenker så lite og danser så lett

Musikken stanser, glem nå det

La oss danse, videre.

ES1995

Gamle dikt: Du er et kapittel jeg har lest og lagt bort

Mai 1995 var en uvanlig produktiv måned når det kom til diktskriving. Jeg kunne like godt skrevet at mai 1995 var en vanlig produktiv måned diktskriving. Jeg har alltid skrevet mange dikt i mai, særlig i ungdomsårene. Da var mai forbundet med eksamen, og med oppbrudd, for etter eksamen var det sommerferie, og vi reiste alle hver til vårt. To måneder uten damene man gikk og håpet på var katastrofe, tiden sluttet når sommerferien begynte, det var ikke å tenke på at det kom en tid også etter den. Ugjenkallelig, det er hva tingene er.

Før jeg begynte å lese bøker var jeg sørgelig lite påvirket av andre enn min egen måte å skrive dikt på. Friheten var alt, teknikken var ingenting. Men jeg hørte svært mye musikk, jeg skrev alle diktene mine til musikk. Det er lett for meg å se hvilken sang jeg har hatt på ørene her: Most of the time, av Bob Dylan.

Du er et kapittel jeg har lest og lagt bort

Skal jeg lese det mer? Det har jeg jo gjort.

Over er over, og ferdig med det.

Gå, du, og søk lykken et annt sted.

Var vi forelsket? Vel, det har jeg glemt

Jeg tenker ikke på det omtrent.

ES1995

Gamle dikt: Det er et sted som jeg vet om

2. desember 1996 skrev jeg dette diktet mens jeg hørte på sangen Helpless av Neil Young.  Stor kunst er det ikke, stor kunst har ingen påstått at det er. Men et uttrykk for de tanker jeg hadde den gangen mens jeg hørte den sangen, det er det. Og jeg som husker alt som skjedde den høsten, og alt som egentlig var i tankene til den da 22 år gamle Eivind Salen, jeg får mer ut av dette diktet enn alle andre lesere av det.

Det er et sted som jeg vet om

Der den blir mottatt, den som kom

Der blir du mottatt, ganske snilt

Ingen spørsmål blir deg stilt

Der kan du bare sitte ned

Og få være helt i fred.

ES1996

Gamle dikt: Jeg hører at du ringer på

Dette diktet har imidlertid er skrevet til to sanger av Bob Dylan, «Simple twist of fate» og «You’re a big girl now» står det ved siden av diktene. Diktet mitt har ikke noe med de sangene å gjøre heller, men de setter stemningen, som jeg får noe helt annet ut av. Takk skal du ha, du 24 år gamle Eivind Salen, 11 år etter liker jeg fortsatt hva du skrev! (og kom igjen nå lesere, se om dere får Simple twist of fate inn i hodet mens dere leser)

Jeg hører at du ringer på
Jeg knytter skorne, kommer nå
Et kyss, god dag, så fin du er
Jeg ser vi har sånt vakkert vær
Kan lønne seg å gå et sted
Du bestemmer, jeg er med
Du bestemmer, skog og fjell
Kunne ikke valgt det bedre selv
Sekundet etter rusler vi
Og solen er så blid, så blid.
 
Med ett ser jeg et stille vann
Jeg ymter at vi kanskje kan
Unne oss en liten rast
Og dette er en egnet plass.
Du smiler litt, jeg vet du vil
Du er som solen, bare snill.
Så tar vi bare oss
Du og jeg, så kloss, så kloss
Jeg kjenner du er varm og god
Livet og lykken, det er t
o!

ES1998

Gamle dikt: Av og til så føles det…

Dette diktet er skrevet i april 1996, skrevet til sangen «You are the everything», og når man ser det og kjenner sangen, forstår man det. Eller, kan man spørre om, gjør man egentlig det?

Av og til så føles det som ingenting går bra

Alle andre mennesker får alt det de vil ha

Status, rikdom, kvinner, alt man kan begjære

Vandrende misunnelse, hvor lykkelig man kan være

Alle disse tingene, ingenting har jeg

Men det er ikke det jeg drømmer om, for HUN er alt for meg.

ES1996