Gamle dikt: Jeg rekker det ikke…

Det er best å dikte om håpet. Det er enkelt nok å ha det håpløst, det er å tro på seg selv og på livet som er det vanskelige, og som man kanskje skulle trenge hjelp til, av og til. Spesielt skulle det være sånn i julen, der det i kristen tradisjon er slik at barnet er født, og dette barnet er verdens frelser. Da finnes det håp, uansett. Man trenger ikke være kristen selv, for å skjønne denne ideen, og dens tiltrekningskraft.

Likevel er det sånn at man av og til trenger å gi uttrykk også for håpløsheten. Av og til kjennes det simpelthen som en sannere følelse, og alt dette snakket om lys og håp, kan være bare feil og dumt for den som lever i mørket. Her er et dikt skrevet julaften 1998, og postet ganske nøyaktig 20 år senere, 2. juledag, 2018. Den gang uttrykker diktet en følelse av at livet renner ut, og at man ikke får noe ut av det. Følelsen blir gjenspeilet i diktet, som heller ikke vil seg, og det er bare å be om unnskyldning.

Jeg rekker det ikke
Jeg blir ikke ferdig
Sangen renner ut
Og livet
Men diktet
Det gjenstår, det er ikke ferdig
Og det er i Feil
Og det som er skrevet er ikke en gang dikt
Og det som er levet er ikke en gang liv
I’m so sorry

ES1998

Et minne

Hvert år siden 2009 har jeg skrevet en liten diktsamling for meg selv, alltid med 12 dikt, og alltid med tittelen Lyrikk foran de to siste sifrene i årstallet. Diktene som finner sin vei inn i disse diktsamlingene, passer godt til de stemninger jeg hadde dette året, og de stemningene jeg hadde når det passet meg å skrive dikt. 2009 var et spesielt år. Det begynte veldig vanskelig, men endte veldig lykkelig. Mange av diktene er skrevet i den første tiden, da det var vanskelig. Sånn som dette.

Et minne

Traff

Som et øksehogg i skallen

og smerten

jeg skulle føle

den føler jeg

som en innbilning

i det

jeg tar øksen ut

og kjenner

det renner

tykt

 

Det hogger på ny

når jeg tar den bort

Blodet renner sort.

 

Det er et minne jeg har

Dere ser meg med øksen.

Nr. 3

ES2009