Jeg går alene ut på veien, av Mikhail Lermontov

Det berømte diktet med åpningslinjene Выхожу один я на дорогу (Vykhozju odin ja na dorogu – Jeg går alene ut på veien) skrev Lermontov i mai/juni 1841. I juli samme år blir han skutt og drept i en duell. Duellen kunne vært unngått, det var en trette mellom Lermontov og major Martynov, hvor Lermontov fornærmet Martynov i damers nærvær, og Martynov utfordret ham til duell. Lermontov stilte opp, og ble skutt, 15. juli, 1841. Jeg tenker at slike dueller grenser mot selvmord, men det er ikke noe i forskningslitteraturen jeg vet om, som gir dekning for en slik påstand. I alle fall er sinnsstemningen i dette diktet passende for en som går med en dødslengsel.

Michail Lermontov (1814 – 1841) er i det hele tatt en fascinerende skikkelse. Fra før har jeg av ham postet diktet Парус (Parus – Seilet), og И скучно и грусно (både kjedelig og trist), siden har jeg postet mange flere. Det første diktet av dem skrev han i 1832, uforskammet i en alder av bare 18 år. Det er et av de mest kjente diktene i russisk litteratur, praktisk talt alle som kan russisk kjenner det. Jeg kjenner ingen andre eksempler på noen som skriver en tekst som 18 åring, og så blir denne en del av landets kulturarv. Desto mer bemerkelsesverdig er det at dette gjelder en såpass rik kulturarv som den russiske. Diktet har da også en modenhet som savner sidestykke, for en poet i denne alderen.

Da Lermontov dør i 1841, er han bare 27 år gammel. I populærkulturen er det noe spesielt med den alderen. Bemerkelsesverdig mange artister og kunstnere ender sitt liv akkurat så gamle. I vår tid er det overdose, ulykker og selvmord som er årsaken, men som for Lermontov, er overdoser og visse typer ulykker av en slik art at det minner om selvmord. Lermontov har trekk ved seg som gjør at han kan minne litt om artister og kjendiser, han var en slags kjendis for sin tid, vakker, delvis omsvermet, ganske kjent og populær i visse kretser, en som levde livet ganske intenst og hadde noen ekstraordinære talenter. Det er fristende å snakke om «dragning mot tragedien», særlig når vi vet hvordan Lermontovs liv endte, men det er også veldig, veldig synlig i tekstene hans at han hadde denne dragningen.

 

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om poeten i denne omgang, og heller gå rett på diktet. Lermontov har en fascinerende livshistorie, og jeg ser jeg skriver drypp av den hver gang jeg poster et dikt av ham. For dette diktet er det ikke nødvendig å si så mye mer, tror jeg. Lermontov var i eksil, i Kaukasus, delvis for å ha skrevet et dikt som er støttende til Pusjkin, og kritisk til tsaren, etter at denne store dikteren også ble sendt i eksil, og døde i duell. De har det med å kvitte seg med sine talenter, russerne, men det er en annen historie. Dette er historien om Lermontov, og hvordan han på slutten av sitt unge liv, går med et mismot som ikke skulle høre alderen til.

Выхожу один я на дорогу

Выхожу один я на дорогу;
Сквозь туман кремнистый путь блестит;
Ночь тиха. Пустыня внемлет богу,
И звезда с звездою говорит.

В небесах торжественно и чудно!
Спит земля в сияньи голубом…
Что же мне так больно и так трудно?
Жду ль чего? жалею ли о чём?

Уж не жду от жизни ничего я,
И не жаль мне прошлого ничуть;
Я ищу свободы и покоя!
Я б хотел забыться и заснуть!

Но не тем холодным сном могилы…
Я б желал навеки так заснуть,
Чтоб в груди дремали жизни силы,
Чтоб дыша вздымалась тихо грудь;

Чтоб всю ночь, весь день мой слух лелея,
Про любовь мне сладкий голос пел,
Надо мной чтоб вечно зеленея
Тёмный дуб склонялся и шумел.

1841 (publisert 1843)

Vykhozju odin ja na dorogu

Vykhozju odin ja na dorogu;
Skvoz tuman kremnistyj put blestit;
Notsj tikha. Pustynja vnemlet bogu,
I zvezda s zvezdoiu govorit.

V nebesakh torsjestvenno i tsjudno!
Spit zemlja v sijanyj golubom…
Sjto zje mnje tak bolno i tak trudno?
Zjdu l tsjevo? zjaleiu li o tsjom?

Uzj ne zjdu ot zjisni nitsjevo ja,
I ne zjal mnje prosjlovo nitsjut;
J isju svobody i pokoa!
Ja b khotel zabytsja i zasnut!

No ne tem kholdnym snom mogily…
Ja b zjelal naveki tak zasnut,
Sjtob v grudi dremali zjizni sily,
Sjtob dysja vzdymalas tikho grud;

Sjtob vsjiu notsj, ves djen moj slukh leleja,
Pro liubov mnje sladki golos pel,
Nado mnoj sjtob vetsjno zeleneja
Tomnyj dub sklonjalsja i sjumel.

1841

Min oversettelse

Jeg går alene ut på veien

Jeg går alene ut på veien;
I tåken glinser den steinet;
Natten er stille. Tomheten lytter til Gud,
Og stjerner snakker med stjerner.

Himmelen er så høytidelig og underlig!
Jorden sover i et blått skinn…
Hva er det som er så vondt og vanskelig for meg?
Venter jeg vel noe? Ønsker jeg noe?

Allerede venter jeg ingenting av livet
Og jeg har slett ikke noe å beklage i fortiden;
Jeg søker frihet og ro!
Jeg skulle ønske jeg glemte meg selv og sovnet!

Men ikke med gravens kalde søvn…
Jeg skulle ønske jeg kunne sovne slik for evig,
Slik at i brystet slumret livets krefter,
Slik at pustende hevet seg stille brystet;

Slik at dag og natt kjælte min hørsel (med meg),
Om kjærligheten sang meg en søt stemme,
Det trengs med meg for alltid å bli grønnere
En mørk eik bøyde seg og bråkte.

1841

Kommentar til oversettelsen og språket

Selv om diktet ikke er så vanskelig å forstå, er det ganske vanskelig å få det oversatt. Kommentarene her er ganske utfyllende, for dem som er interesserte i hvordan det er gjort. Diktet pleier å bli introdusert tidlig til dem som er interessert i å lære seg russisk, og det står i det gamle læreverket Соседы (Sosedy – Naboer), så litt nøyere forklaring skulle kunne være på sin plass.

Det er en god del vanskeligheter i oversettelsen av den første strofen, selv om den ikke er noe spesielt vankselig å forstå. Den første vanskeligheten ligger i oversettelsen av дорога (dorogu – vei) og путь (put – vei). Begge ordene betyr vei, men det går ikke å oversette med samme ord sånn i to linjer rett etter hverandre, og der originalen bruker forskjellige ord. Det ene ordet har også et adjektiv knyttet til det, кремнистый (kremnistyj – steinete), sånn at det blir «gjennom tåken gnistrer den steinete veien». Men når første linje er «Jeg går alene ut på veien», må den skrives om. Verbet Выхожу (vykhozju – jeg går ut) oversettes godt med «jeg går ut», og veien er satt i akkusativ, så det er å gå ut på veien, ikke å gå på den i første linje. Jeg har oversatt Сквозь (skvoz – gjennom) med i tåken, selv om det egentlig står «gjennom tåken». I linje 3 står det Пустыня внемлет богу (pustynja vnemlet bogu – tomheten lytter til gud), Пустыня er i nominativ, og subjekt i setdningen, богу er i dativ, vanligvis forbeholdt indirekte objekt. På norsk omskrives det gjerne med en preposisjon, til Gud, eller for Gud. Så er det den vakre, uoversettlige slutten, der den ene stjernen snakker med den andre. I læreverket Соседы (Sosedy – Naboer) er linjen oversatt upoetisk «Og stjernene snakker med hverandre», mens i originalen står den ene stjernen i nominativ, den andre i instrumentalis. På den måten får russisk en poetisk, økonomisk og vakker variant av det som på norsk blir ganske platt: Og stjerne snakker med stjerne. På toppen får russisk verbet til slutt, så det blir «Og stjerne med stjerne snakker». Når dette i tillegg rimer med andrelinjen, блестит (= ca. lyse, eller gnistre), så får det en effekt diktet ikke er i nærheten av å få i noen mulige oversettelser på norsk. Jeg skal renskrive dette avsnittet, men prioriterer å gjøre meg ferdig med resten av diktet først.

Russerne bruker ofte himlene i flertall. Jeg oversetter den litt fritt. Den ordrette oversettelsen av første linje i strofe to er I himlene (er det) høytidelig og underlig. Det blå skinnet jorden sover i er nattemørket, eller kanskje kveldsmørket. Det kan jo også hende russerne som oss har lyse netter. I hvert fall blir dette underbare i de to første linjene satt i veldig kontrast med hvordan jeg-personen som observerer har det inni seg. Effekten er kraftfull, her er så vakkert, hvorfor har jeg det så vondt? Begge de to siste linjene gjør bruk av såkalte partikler, småord som ikke egentlig lar seg oversette, men som vi har tilsvarende på norsk med jo, da, vel, nå og kanskje en del andre. Det er ord som ikke har noen selvstendig betydning, men som sier noe om hvordan den som sier setningen forholder seg til innholdet i den. Det står Что же мне, Жду ль og жалею ли, partiklene er же, ль og ли, den første og siste partikkelen har jeg ignorert i oversetelsen, den siste har jeg løst med å ta med norske vel», venter jeg vel noe? Den samme «vel» kunne blitt brukt i de to andre tilfellene også, men da synes jeg språket ville blitt oppstyltet. Meningen i det jeg har skrevet i oversettelsen og det som står i originalen er ganske tett på hverandre. For de som lærer seg russisk eller er interessert i språket, kan man legge merke til genivbruken etter verb som uttrykker ønsker og forventninger, Жду ль чего (zjdu l tsjevo – eg. venter jeg hva, med hva i genitiv). Det står også direkte oversatt ønsker jeg om noe, eller kanskje har jeg ønsker om noe, verbet желаю (zjelaio – ønsker) er satt i presen, men objektet som ønskes står som preposisjonsuttrykk о чём (o tsjom – om noe). Så det kan diskuteres hvordan det best kan oversettes.

Tredje strofe begynner med litt omstokking av setningsstrukturen. Subjektet я (ja – jeg) er satt til slutt, slik at det blir allerede venter (jeg) fra livet ingenting jeg. Siden person og tall er underforstått i kojungasjonen av verb i presens på russisk, slik det er på fransk og spansk og de latinske språkene, så er jeg-en til slutt en understreking, en slags dobbel forsterkning. Kanskje får jeg frem noe av den samme effekten på norsk, ved å legge til et ekstra jeg til slutt, slik jeg har gjort i gjendiktningen. Setning 2 volder litt hodebry, прошлого (prosjlovo – fortiden) er satt i genitiv, og jeg tror det da skal leses «av/fra fortiden». Videre har жаль мне (zjal mnje – «synd til/for meg») pronomenet i dativ, det er den vendingen russerne bruker når de synes synd på noen, altså best oversatt med den norske subjektsformen, jeg. Det lille ordet жаль (zjal) har ingen enkel, direkte norsk oversettelse, det står bare eksempel på bruken i ordboken, men мне жаль (mnje zjal) er en fast vending, og betyr noe i retning av «jeg synes (det er) synd (på)…» eller «jeg beklager». Til slutt i denne linjen står adverbet ничуть (nitsjut – slett ikke), satt sammen av ни (ni – ikke) og чуть (tsjut – litt, lite). Linjen og setningen har ikke på russisk noe verb, så når verbet skal legges til på norsk, må man også bestemme verbtiden. Valget står mellom «har ikke noe i fortiden å beklage» eller «beklager ikke noe i fortiden», og jeg kan ikke si at det ene er mer riktig enn det andre. I linje 3 er et nytt eksempel på at verb som uttrykker ønsker og forventinger styrer genitiv på russisk, slik at substantivene свободы (svobody – svobody) og покоя (pokoja – ro) er satt opp i genitivsformen. Linje 4 har et eksempel på russisk kondisjonalis, tilsvarende norsk «jeg skulle ønske jeg var…» Dette er standardformuleringen for russisk Я б хотел, eller Я хотел бы. Verbet skal så i fortid, det gjelder i de fleste språk, i hvert fall de i vår slekt, og det gjelder både på norsk og på russisk. Det russiske ordet for å glemme er satt i refleksiv, og i gloselisten er satt opp noen spennende alternativer for hva dette kan bety. Igjen ser vi hvor vanskelig det er å oversette Lermontov, og hvor mye vi utelater når vi velger én av mange betydninger å oversette med. Opphavet for det russiske ordet å glemme er за-  (za – bak, bakenfor) og быть (byt – være), sånn at det blir «bak å være».  I oversettelsen har jeg valgt de norske ordene som er tettest på det russiske, забываться – å glemme, men meningen, bruken og assosisasjonene av disse ordene er ganske forskjellig på norsk og russisk, så oversettelsen sier her ikke det samme som originalen.

Strofe 4 begynner med en lang frase i instrumental, тем холодным сном (tem kholodnym snom – (med) den kalde søvn), fulgt av et substantiv i genitiv, могилы (mogily – grav(ens)). Jeg stokker om på ordene, og setter graven først, for å få genitiven inn der, «gravens kalde søvn». навеки (naveki) og навек (navek) betyr «for alltid», og vendingen Я б желал (ja b zjelal) eller Я б хотел (ja b khotel) er standard for «jeg skulle ønske». Verbet заснуть (zasnut) betyr å sovne, elegant satt sammen av forstavelsen за- (za- – at noe setter i gang, begynner) og снуть (snut – sove), slik mange, mange russiske verb er konstruert. Linje to skulle dermed bli at han skulle ønske å sovne slik (так – tak)  for evig. Чтоб(ы) (sjtob(y) – for å, slik at) blir kanskje best oversatt med engelsk, in order to, det er ordet man bruker for å binde sammen leddsetninger der man gjør en ting, og hvorfor man gjør det. Дремать (dremat) er å blunde, halvsove, døse, dorme og sånt noe, det som skal dorme er livets krefter (жизни силы – zjizni sily), i flertall, og stedet de skal gjøre det er i brystet (в груди – v grudi). Дыша (dysja) er gerundium eller adverbialpartisipp av дышать (dysjat – å puste, ånde), det nærmeste vi kommer på norsk er «pustende», men setningen må av og til omskrives for å gjøre verbet aktivt. Her, i diktet, går det imidlertid fint: det er brystet som hever seg stille pustende. Så det er slik at han skulle ønske han kunne sovne, for evig, slik at livskreftene fikk hvile i brystet hans, og brystet fikk heve seg stille i rolig pust. Siden dette er et ønske han har, indikerer han nok at de veldige livskreftene han har, er noe som plager ham, og at pusten hans går urolig og anstrengt. Ønsket henger sammen med avslutningen av strofe 3, der han ønsker å glemme seg selv og sovne, og med starten på strofe 4, der det er tatt med en linje om at det ikke er med gravens kalde søvn. Slik jeg leser det, er det at han ønsker denne roen og søvnen, men han vil også si at han ikke ønsker døden og graven. Dette er dog litt motsetningsfylt, i og med at det som ellers står minner en del om en dødslengsel, og at han kort etter møter døden på en måte som kunne vært unngått.

Strofe 5 har et verb i gerundium igjen, лелея (leleja – «kjælende for», «pleiende», «nærende»), dette er enda litt vanskeligere enn det forrige, siden det er et tranisivt verb, og «objektet» (det subjektet kjæler for) står i linjen under. Med det er ikke noe ordentlig objekt, for det starter med en preposisjon, про (pro – om). Og den linjen er klar: Om kjærligheten sang meg en søt stemme. Jeg har modifisert linje 1 ganske grovt for å få noe som i det hele tatt er mulig på norsk. Jeg har satt verbet i aktiv fortid, «kjælte», og jeg har lagt til et «med meg» som ikke står i originalen (derfor har jeg satt det i parentes). Всю ночь, весь день (vsiu notsj, ves djen) er direkte oversatt «hele natten, hele dagen», formen er forskjellig fordi ночь (notsj – natt) er hunkjønn, день (djen – dag) er hankjønn. Dette er vanlig akkusativ. Мой слух er hørselen min. Merk at зеленея (zeleneja – «grønnende, blivende grønn») ikke er adjektivet grønn, men gerundium av verbet зеленеть (zelenet – å grønnes, bli grønn). Мной (mnoj – «med meg») er instrumentalformen av 1. person entall, mens standard for verbet надо (nado – trenge) er dativformen, мне (mnje – «til/for meg»). Igjen skal Чтоб(ы) (sjtob(y) – for å, slik at) binde sammen en handling og en begrunnelse, her er den foranstilt – «for evig å grønnes» (чтоб вечно зеленея – sjtob vestjno zeleneja) – med handlingen i linje 4. Den er mystiske: En mørk eik bøyde seg og bråkte (Тёмный дуб склонялся и шумел – Tomnyj dub sklonjalsja i sjumel). Verbet шуметь (sjumet – larme, bråke, støye, m.m) er avledet av substantivet шум (sjum – larm, bråk, støy, osv.), et ord som dekker alt som lager lyd, alt som støyer. Det er vanskelig å få til forbindelsen skikkelig, og å skjønne hva det er Lermontov egentlig vil ha sagt. Men starten på strofen fortsetter fra den forrige, med å beskrive søvnen han skulle ønske seg, og hva den kunne gjøre med ham. Dette er drømmen, lengselen. Så kommer de litt merkelige to sistestrofene, som kanskje er litt ekstra merkelige for én som ikke har russisk som morsmål, men det å bli grønne er noe plantene gjør om våret, og den mørke eika ber om å være symbol på noe. Det kan være på Lermontov selv, på livet, eller på noe han har problemer med og som plager ham. Det er når denne tingen bøyer seg, kneler, og lager lyd i denne bevegelsen, det er da dikter-jeg’et kan bli grønn og levende, sånn som plantene blir om våren. Her er jeg imidlertid åpen for andre forklaringer, jeg vil ikke garantere at jeg har fått det riktig.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

кремнистый 1. (каменистый) steinet 2. перен. jernhard, ubøyelig
блестит – > блестеть нсв 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
внемлет – gammel form  -> внимает – 3. pers entall  ->  внимать уст. Поэт  Lytte til

торжественный høytidelig
сияньи (eg. сиянии) – lokativ, entall ->  сиянье el. сияние 1. (яркий свет) skinn, glans; также перен. stråleglans (ореол); glorie перен. 2. (счастливое выражение лица. глаз) ≈ strålende blikk

ничуть ikke det minste, ikke det spor, slett ikke
прошлого -> прошлое fortid
забыться 1. (задрежать) døse av, duppe (av), dorme 2. (отвлечься от действительности) falle i staver; drømme seg bort 3. (перейти границы дозволенного) glemme (seg) 4. (стереться на памяти) bli glemt, gå i glemmeboken

могилы – genitiv, entall -> могила 1. grav 2. разг. в знач. сказ. (плохо, опасно) для него это могила dette tar knekken på ham 3. разг. в знач. сказ могила! (я булу молчать) ≈ jeg skal være taus som i graven
вздымалась – fortid, hunkjønn -> вздыматься stige i været; virvle seg opp (о пыли т т.п.); heve seg (о груди); tårne seg opp, kneise, rage (opp) (выситься)

лелея – gerundium (adverbialpartisipp) -> лелеять нсв В 1. св вз- (нежить) kjæle for 2. (любовно оберегать) verne om, pleie 3. св вз- (мечту и т.п.) nære

Kommentar til diktet

Det har en merkelig virkning på meg dette diktet. Det er noe med den rolige og fredelige og harmoniske starten, som møter sin kontrast i spørsmålet «Hva er det som gjør meg så vondt». Det er mektig vakkert, en som skuer verdens skjønnhet, men likevel ikke klarer å glede seg over den. Diktet blir kanskje litt vanskelig og innesluttet mot slutten, der dikteren uttrykker drømmer og lengsler det ikke er fullt så lett å kjenne seg igjen i. Men det ødelegger ikke virkningen av et mektig dikt, der poeten plasserer seg selv på en øde og vanlig vei, der han undrer seg over stjernehimmelen og den fantastiske jorden, og ser på seg selv, som ikke har det noe bra midt i alt dette underbare. Så hvordan skal han komme seg vekk i fra det? Hvordan skal han unnslippe det som plager ham? Dødslengselen skinner litt i gjennom, vil jeg si, det er vanskelig å lese den evige søvnen på en annen måte, men han skriver selv at det er ikke den kalde søvnen i graven han ønsker. Det er noe annet, og det er i forsøket på å forklare det, diktet blir vanskelig. Sånn er det i alle fall for meg.

Min gjendiktning

Diktene til Lermontov viser seg notorisk vanskelige å gjendikte. De virker så enkle og greie i originalen, men nettopp det gjør dem umulige å få over i god norsk. Så her er som alltid med Lermonto gjort noen kompromiss. Noen rim er halvrim, versefoten følger ikke originalen, og innholdet er tilpasset for å få det til på et vis.

Jeg går alene ut på veien

Jeg går på min vei alene ut;
Gjennom tåken glinser gater;
Natten er stille. Lytter til Gud,
Den ene stjerne med den andre prater.

Himmelen er høy og underlig!
Jorden sover mørkeblå…
Hva er for meg så vondt og vanskelig?
Venter jeg vel noe? Er det noe å få?

Alt venter jeg av livet ikke noe
Og det er ingenting jeg synes er synd
Jeg søker frihet og  indre ro!
Jeg vil glemme alt og døse inn!

Men ikke den kalde søvnen i graven…
Jeg skulle ønske for alltid jeg sovne ville,
Slik at i kreftene døset i maven,
Slik at pustende hevet seg brystet stille;

Slik at min hørsel kjælende dag og natt,
Om kjærligheten meg en søt stemme sang,
Det trengs meg for evig å grønnes at
En mørk eik bøyde seg og laget larm.

ES2018

*

Kommentar om posten

Denne posten fikk sin oppussing i januar 2018. Den er nesten ikke til å kjenne igjen fra sånn den var først, da den inneholdt en uferdig oversettelse og noen sporadiske kommentarer. Nå skal det bli skikkelig.

Både kjedelig og trist, av Mikhail Lermontov

Dette diktet fikk en oppussing februar 2017. Oversettelse og gjendiktning er forbedret, gloseliste er lagt til, og i resten av posten er det gjort noen forbedringer og fylt på med litt mer stoff.

*

Mikhail Jurevitsj Lermontov (1814  – 1841) var en bråmoden dikter. Han debuterte

Både på det personlige plan og som russer i Russland levde han allerede fra tidlig av et rikt, om enn delvis tragisk, liv. Moren var en rik aristokrat som døde da lille Mikhail var 3 år gammel. Han ble så oppdradd hos bestemoren som ikke tålte synet av Mikhails far som bare var en fattig soldat. Unge Mikhail Lermontov hadde derfor erfaringer å høste av da han begynte å skrive dikt som 14 åring.

På det politiske plan ble Mikhail født to år etter Napoelons mislykkede erobringsforsøk av Russland. Napoleonskrigene raste imidlertid fortsatt, og Napoleon var også for Mikhail en stor, romantisk helt. Hjemme i Russland forsøkte først tsar Aleksander I, så Nikolai I, å holde styr på reform- og opprørsbevegelser. Kunstnerisk er dikteren Aleksander Pusjkin i ferd med å etablere en ekte russisk nasjonallitteratur, riktignok inspirert av franske, britiske og tyske romantikere, men med noe helt særeget russisk som også unge Mikhail lar seg gripe av. Byron og Pusjkin er hans forbilder.

Sommeren 2009 postet jeg Seilet som Lermontov skrev da han var bare 18 år gammel. I dag skal jeg poste et dikt Lermontov skrev 8 år senere, året før sitt dødsår. Begge diktene er så kjente at mange russere ennå kan dem utenatt.

И скучно и грустно

И скучно и грустно, и некому руку подать
В минуту душевной невзгоды…
Желанья!.. что пользы напрасно и вечно желать?..
А годы проходят – все лучшие годы!

Любить… но кого же?.. на время – не стоит труда,
А вечно любить невозможно.
В себя ли заглянешь? – там прошлого нет и следа:
И радость, и муки, и всё там ничтожно…

Что страсти? – ведь рано иль поздно их сладкий недуг
Исчезнет при слове рассудка;
И жизнь, как посмотришь с холодным вниманьем вокруг –
Такая пустая и глупая шутка…

январь, 1840

1840

Min oversettelse

Både kjedelig og trist…

Både kjedelig og trist, og ingen å rekke hånden til
Minuttet for sjelens gjenvordigheter…
Ønsker!.. hva nytte er i å ønske forgjeves og evig?..
Og årene passerer – alle de beste årene!

Å elske… hvem da?.. For en tid er det ikke verd bryet,,
Og å elske evig er ikke mulig.
Du ser inn i deg selv? – Der er ingen spor av fortiden:
Og glede, og kvaler, og alt er der ubetydelig…

Hva er lidenskapene? – Du ser, før eller senere vil deres søte lidelse
Forsvinne for ord av fornuft;
Og livet, som du ser med kald oppmerksomhet rundt det –
Det er slik en tom og dum spøk…

Januar, 1840

Kommentar til språket og oversettelsen

Starten av diktet er enkel og umiddelbar for russere, men utenlandske oversettere som jeg, må nok streve litt for å finne ut av hva som her er underforstått, og hvordan dette skal komme over til norsk. Некому står i dativ og betyr da «til ingen», hånden руку står i akkusativ og er direkte objekt. Verbet er подать er ikke perfektiv av дать «å gi», som jeg først trodde og skrev, men et selvstendig verb med mange betydninger (se gloselisten). В минуту står i akkusativ, noe som på russisk som på tysk indikerer at det er bevegelse til, altså noe sånt som «i det man går inn i minuttet for sjelens gjenvordigheter. Linjen er på russisk ikke knyttet sammen med noen preposisjon, men душевной («sjelens») невзгоды («gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter») er satt i akkusativ flertall, og jeg tror ikke det blir helt galt å sette inn et norsk «for» i mellom der. En prosaisk gjengivelse av de to første linjene kunne være «Livet er både kjedelig og trist, og det finnes ingen man kan rekke hånden i tiden for sjelens ulykker». Jeg ser andre oversetter med at det er ingen som gir deg hånden når du har vanskeligheter, men jeg kan ikke se annet enn at dette er oversetterens verk, og ikke noe som står der i originalen. Videre blir det enklere. Желание betyr «ønske» eller «lyst», og er her satt i flertall, желанья. Польза betyr «nytte», «gagn», «fordel», og står også i flertall, пользы. напрасно betyr «forgjeves» og вечно «evig». Проходить bruker russerne når de vil ha noen til «å gå videre», eller «gå forbi» og slikt noe. Meningen i de to siste linjene i første strofe er hva det nytter å ønske, når ønskene er forgjeves og aldri tar de slutt, og i mens går årene forbi, de beste årene man har (= ungdomsårene).

I strofe to begynner Lermontov med spørsmålet om å elske. Så lenge kjærligheten bare er midlertidig er det ikke verd alt strevet som følger med, og å elske evig er ikke mennesket gitt i livet. Derfor kan ikke kjærligheten være noen redning. Det lille ordet ли er en partikkel som vanligvis blir brukt i spørresetninger, det er vanskelig å peke på noe tilsvarede ord i norsk. Заглянуть er perfektivt verb og det betyr «å titte» eller «kikke» inn i. Прошлое betyr fortid, og står her i genitiv styrt av nektingen (нет). След betyr «spor», og er også satt i genitiv. Det henger altså sammen med прошлое, forsterket av и, og det vil på norsk bli noe sånt som «det finnes ikke engang spor av fortiden». Радость er «glede» og мука betyr her «plage, pine, kval» (det kan også bety «mel»). Ничтожно betyr «ubetydelig, uendelig liten» eller «ubetydelig, tom, intetsigende». Meningen er altså at man kan se inn i seg selv, men der ser man ingenting. Alt er bare gleder og sorger, som alle sammen er ubetydelige.

Ведь er også en partikkel, den betyr noe sånt som «du ser, du skjønner, ser du, skjønner du». Сладкий er «søt», «behagelig», недуг er et boklig uttrykk som betyr «lidelse», «sykdom». Рассудок betyr «fornuft», «forstand, vett», og står her i genitiv (med vokalbortfall). Meningen er at lidenskapene ikke kan stå seg mot fornuften, før eller senere tar rasjonaliteten over og kveler lidenskapene. Как betyr egentlig «hvordan», men kan også brukes som relativpronomen som her. Вокруг betyr «rundt», og kan ikke høre sammen med annet enn жизнь («livet»), på norsk er det lettere å forstå om hele dette ordet sløyfes. Meningen er noe sånt som at når du ser på livet med kjølig oppmerksomhet, altså uten lidenskapene og forstyrrelsene, så er det bare en tom og dum spøk.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord er satt i fet skrift.

подать/подавать 1. (дать) gi, rekke 2. (поставить не стол) servere 3. (дать милостьыню) gi almisser 4. (повести для посадки и т.д.) kjøre frem; ~ машину к подьезду kjøre en bil frem til inngangen 5. (доставить) bringe, levere; tilføre, forsyne 6. (заявление, жалобу и т.д.) inngi, sende inn; ~ заявление об уходе sende inn avskjedssøknad 7. разг. (подвинуть, переместить) flytte; ~ машину назад rygge 8. спорт. serve 9. (изобразить) skildre; fremstille; главный герой подан в романе схематично 10. ~ помощь; совет ; команду ;сигнал gi hjelp; tegn; komando; signal
невзгоды мн <ед невзгода>  gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter

мука betyr her «plage, pine, kval

ничтожно -> ничтожный 1. (очень малый) ubetydelig; uendelig liten 2. (незначительный) ubetydelig; tom, intetsigende 3. ubetydelig (о человеке)
недуг книжн. lidelse, sykdom

Рассудок «fornuft», «forstand, vett»

Kommentar til diktet

Dette er diktet til livsleden. Da jeg sommeren 2007 var i Minsk for å lære russisk studerte vi dette diktet her. Lærerinnen som var av den gamle, gode sovjetiske skolen, likte naturligvis diktet godt, men syntes det var fryktelig trist og lite optimistisk. Hun mente det skyldtes at Lermontov var pen, og at det var umulig for en pen ung mann å bli lykkelig. Hun sammenlignet med Pusjkin, som rett å melde ikke er særlig billedskjønn, men som levde noenlunde lykkelig hele sitt liv. Han skrev aldri slike livsleie dikt som Lermontov skrev så mange av. Jeg vil si det finnes vel bedre forklaringer enn dette på at Lermontov skrev som han gjorde.

Formelt er det ikke noe kaos i dette diktet. Følelsene er kanskje dystre, men de er under full kontroll. Det er kryssrim, abab, i alle strofene, og alle linjene har trykklett utgang.

Lermontov er ikke mer enn 26 år når han skriver dette diktet. Men han har allerede drukket livet tomt, og tror ikke det har mer å gi. Alt som til vanlig skal gi glede i livet, slik som ønsker, lidenskaper og kjærlighet, det er hos denne poeten nå tomt og uten innhold. Man kan godt ønske seg noe i livet, men man vil aldri få det man ønsker seg, og om man gir etter for denne følelsen, vil man gå gjennom livet full av ønsker om ting man aldri får. Det er tidlig å få denne følelsen allerede 26 år gammel, at livet ikke har mer man kan strebe etter. Lermontov var bråmoden, og har hatt denne følelsen lenge. Han ser årene passere, og vet dette er ungdommens år, de årene som skal være best. Når heller ikke de kan gi ham noe, hva da med det som skal komme?

Kjærligheten, eller det å elske, har en godside og en vrangside. Poeten ser bare vrangsiden, alle kvalene og alt slitet med å få den man elsker, og å holde ut med henne. Kjærligheten, eller det at man elsker noen, varer bare for en tid, og da er det spørsmål om det er verd alt det negative, alt slitet som følger med? Om kjærligheten kunne vedvare kunne det være verd anstrengelsene, men det gjør den ikke, og da konkluderer denne poeten at det er like bra å frasi seg hele kjærligheten. Regnskapet går ikke opp.

For en mann i midten av 20-årene skulle minnene fortsatt være glødende og betydingsfulle. For denne poeten er de ikke det. Han ser på det som tidligere har betydd noe for ham, men som ikke gjør det lenger nå. Hva er vel gleder og sorger man har hatt verd, når man ikke har dem lenger? De er ubetydelige.

Lidenskapene kunne kanskje live opp den livsleie poeten, men i siste strofe lar han rasjonaliteten ta knekken på dem. For dem som gjerne vil lese optimisme og livsmuligheter inn i ethvert dikt er det kanskje her mulighet til en litt mer positiv tolkning enn i resten av diktet. Gjennom hele diktet har jo poeten latt nettopp fornuften ødelegge tilløpene til livsutfoldelse som måtte være, det er bare fornuften som kan konkludere med at elskoven ikke er verd noe, fordi den vil gå over. Her i siste strofe kan det se ut som poeten har et visst ønske om at lidenskapene på ny skal gjelde, han har altså kanskje ikke helt gitt seg hen til livsleden, men det er fornuften eller bare ordet fornuft, som vil kvele enhver lidenskap allerede i starten. Man skal altså anstrenge seg for å lese livsglede inn i dette diktet her.

Konklusjonen på diktet er vakker. Når man ser på livet som det egentlig er, så er det bare en tom og dum spøk. Det er ikke verd noen ting.

Året etter dør altså Lermontov i en duell, et dødsfall man nesten kan se på som et slags selvmord. Han døde meget ung, men har etterlatt seg noen av de vakreste og mest livstrette tekstene som er skrevet. Dette diktet her, både kjedelig og trist er livet, er kanskje det som tar prisen. Selv om man ikke vil gå med på et fullt så fornektende syn på livsmulighetene, er det her sunne og gode tanker om at det man føler betyr så mye når det står på, kanskje ikke betyr så mye allikevel. Slik leser jeg diktet, og har stort utbytte av det.

Min gjendiktning

Denen gjendiktningen har jeg etter hvert jobbet en del med, og den har vært postet i forskjellige versjoner. Den er ennå langt unna kvalitetene i originalen, men det begynner kanskje etter hvert å ligne en versjon å leve med. Otto Hageberg har også levert en fin oversettelse til nynorsk i kommentarfeltet. Det setter jeg stor pris på.

Både kjedelig og trist…

Kjedelig og trist, og ingen å gi
En hånd til i sjelens plage
Ønsker!.. hva er nytten deri?
Mens årene går – dine beste dager.

Å elske… med hvem? Bare en stund er ikke verd bryet
Og å elske evig er ingen mulighet.
Du ser inn i deg selv? Der er ikke så mye
Og gleder og sorger, alt er ubetydelighet.

Lidenskapene? Før eller siden vil den søte syke
Forsvinne for fornuftens ord
Og livet, når du ser litt kjølig rundt det
Er det en tom vits, dum og stor.