Kvardag, av Olav H. Hauge

De to første diktene jeg har postet i år av Olav H. Hauge har vært forholdsvis enkle. I dag poster jeg Kvardag, som er noe mer komplisert.

Dette kommer også fra samlingen Dropar i austavind, som kom ut i 1966, og hvorfra de fleste av de mest kjente diktene til Olav H. Hauge er hentet. Mange av diktene er som vi har sett hverdagslig muntre. Olav H. Hauge er ingen dikter som forsøker å gi uttrykk for livsleden, eller setter seg som litterært mål å gjøre sitt eget følelsesliv interessant for andre enn ham selv. Det er hverdagslige dikt, om slegger, om sag, om katten og om månen. De inneholder litt hverdagsfilosofi, men ikke av typen som insisterer på å bli tatt alvorlig.

Olav H. Hauge kjente nok tyngden av tilværelsen, om også vi som skriver om ham skal få uttrykke oss litt poetisk. Han levde nokså ensomt på gården sin i Ullvik, det er bygdenorge. Der skriver man ikke dikt. Han hadde heller ikke noen fast kjæreste før han var veldig langt oppe i årene. Det er ikke det at han ikke selv følte så sterkt, som gjør at diktene til Hauge ikke er av de mest følelsesladde.

Diktet Kvardag er også et hverdagsdikt, med elementer fra livet på gården og vekt på det praktiske liv. Men her blir det satt opp mot de store begivenhetene, i livet og i litteraturen. Her får ikke sagen bare si skrat, og sleggen stå og vente til den trengs, her er det noe som kunne vært, men som ikke er. Eller det er noe som er, uten at en selv får ta del i det. Og det kommer ikke helt klart frem i diktet om dette er helt greit, om det er en undertrykt lengsel, eller en uttrykt ro i det.

Les diktet oppmerksomt.

Kvardag

Dei store stormane
har du attum deg.
Då spurde du ikkje
kvi du var til,
kvar du kom frå eller kvar du gjekk,
du berre var i stormen,
var i elden.
Men det gjeng an å leve
i kvardagen òg,
den grå stille dagen,
setja potetor, raka lauv
og bera ris,
det er so mangt å tenkje på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.
Etter strævet kan du steikja flesk
og lesa kinesiske vers.
Gamle Laertes skar klunger
og grov um fiketrei,
og let heltane slåst ved Troja.

Fra Dropar i austavind, 1966

Ordforklaringer og kommentar til språket

Normalt har jeg ikke kommentarer til språket i norske dikt, men i dette diktet er det noen ord som ikke er umiddelbart forståelige for alle. De fleste med interesse for litteratur og dikt vil nok vite hva Troja er for noe, og hvorfor heltene sloss der. Dette er den kanskje aller mest klassiske av alle klassiske legender, med enorm betydning for gresk og romersk kultur og all kultur som senere følger av disse. Det er imidlertid andre ord og uttrykk som kanskje trenger litt forklaring.

Attum deg har jeg fått en kommentator til å forklare, det betyr «bak deg» (se kommentaren til Sis).

Kvi er kvifor, eller «hvorfor».

Steikja flesk må nok leses i litt videreført betydning, om enn Hauge er en modernist som helst lar tingene stå for det de er, og ikke har noe behov for å symbolisere så voldsomt. Men flesk er fett, det er sånn du må være forsiktig med så du ikke får for mye av det, det er godt i små mengder, det er luksus og overskudd. Steke flesk og lese kinesiske vers er sånn du kan gjøre når du har for mye av noe. Og det er veldig greit å ha for mye av noe av og til.

Gamle Laertes er far til Odyssevs, en av heltene fra Troja.

Klunger er en viltvoksende roseplante, med torner, så det blir et slags tornekratt ut av det. Man skjærer dette som om det var ugress, man lar hverdagen gå sin gang, om det er aldri så store begivenheter som går for seg ellers.

En prosaisk gjenfortelling ville være noe slikt som at du har de store hendelsene rundt deg. Det er ingen som spør deg hvem du er og hvor du kommer fra når det står på, da står du bare i det. Men det går an å leve i den grå hverdag også, uten de store hendelsene. Der du gjør vanlige ting som å så poteter og rake løv og bære ris. Det er så mye å tenke på og lære seg her i verden, at man rekker ikke å sette seg inn i alt. Du må bruke tid på arbeidet også, og først etterpå kan du unne deg litt ekstra. Som eksempel står gamle Laertes, som tok seg av det daglige livet på godset, mens sønnen Odyssevs sloss i den legendariske krigen ved Troja.

Kommentar til diktet

I dette diktet setter Olav H. Hauge sammenn det store og det lille. Det er hverdagen, med sine poteter og dagligdagse gjøremål, og de store begivenheter, her valgt den aller største, slaget om Troja. Det går an å leve i hverdagen også, sier Olav H. Hauge. Og så er spørsmålet om han med det mener at livet i hverdagen er fint, det går an å ha det bra om det ikke hender så mye alltid, eller om han mener det er noen som må leve i hverdagen også, at noen utfører store bedrifter, mens noen sanker poteter. Jeg heller absolutt til den første tolkningen.

DSC_0894

I dag såg eg, av Olav H. Hauge

I dag er et nytt dikt av Olav H. Hauge. Det er det berømte diktet der han ser to måner, den nye og den gamle. Men så ender det vel opp med å være den samme månen begge to.

I dag såg eg

I dag såg eg tvo månar,
ein ny
og ein gamal.
Eg har stor tro på nymånen.
Men det er vel den gamle.

Fra Dropar i austavind, 1966

Kommentar til diktet

Olav H. Hauge har spesialisert seg på små og finurlige dikt. Her spiller han på at månen, som solen og mange andre ting som hver dag eller måned eller år kommer igjen og igjen, alltid er ny og gammel på en gang.

Det er nesten som om Hauge lokker oss ut i for store tolkninger her. For hva er det egentlig med disse to månene han ser? En tolkning jeg har hørt, er at månen som ser så ny ut og som man har sånn tro på, det er bare den samme månen som alltid har vært. Det er kanskje en grei tanke å ha i livet, Man skal ikke være så optimistisk bare fordi noe ser nytt ut. Det kan veldig godt være at alt bare fortsetter som før likevel. Ofte gjør det jo det.

Men det er ikke sikkert det er dette som står i diktet. Her står det at han ser to måner, temmelig sånn at det må virke som om han ser begge på en gang. Eller ser han to forskjellige måner i den ene månen han ser?

Eller kanskje er det sånn at han bare tøyser litt med oss? Hvor mange måner ser du?

DSC_0833

Sleggja, av Olav H. Hauge

Olav H. Hauge (1908 – 1994) er en herlig dikter. Han levde hele sitt liv i Ulvik i Hardanger, hvor han dyrket frukthagen sin. Slik plasserte han seg trygt og utrygt mellom to stoler. Blant bygdefolket i Hardanger ble han sett på som en raring som skrev dikt. Blant det diktlesende publikum i byene ble han sett på som en raring som bodde på bygda og dyrket frukttrær. Mye er skrevet om dette, og jeg vil ikke gå inn i det materialet. Jeg mener Hauge ikke skal gjøres til en gåte, han valgte en for meg helt utmerket livsvei. Det er det beste fra to verdener, naturen og kulturen. Diktene hans er usedvanlig friske. Her er ikke noe av den av og til kunstlete problematiseringen av livet og tilværelsen, ingen omfavnelse av fremmedfølelsen, ikke noe av politisk motediktning. Han får sagt tingene enkelt og greit, og er selve mesteren i å få helt vanlige konkrete gjenstander til å få poetisk slagkraft.

Sleggja

Eg er berre
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på

Fra Dropar i austavind, 1966.

Kommentar til diktet

Det er tre setninger. Alle begynner med «eg». Ingen av dem er kompliserte. De er skrevet så enkelt som mulig. De eneste ordene som kunne vært fjernet er «berre», som står to ganger. Setningene har ikke engang objekt, her er det predikativ og adverbial. Diktet kan leses langsomt.

Midtsetningen Eg stend der no er den tyngste. Den har fire trykktunge stavelser. Her hviler alt. Bruken av no passer godt i dialekten, i lynnet og måten man snakker på i Hardanger og store deler av vestlandet. Det er dobbelbetydning, både at «jeg står der «, altså at dette er noe betydningsfullt midlertidig. Det gjelder , men hvem vet hvor lenge det vil vare, plutselig vil sleggen slå. Men det kan også oppfattes som «jeg står nå her», i betydningen at det er nå en gang det jeg gjør, det er ikke så farlig med det.

Siste setning bygger med rytmen opp til et fint heng om hva som skal komme til slutt. Det passer med en pause etter til, den kan henge lenge, før den morsomme løsningen på gåten om hva det er med denne sleggen kommer. Den skal til verks når det røyner på.

Diktet gir seg ikke ut for å være stor kunst og komplisert skrevet. Det kan utmerket godt bare være en slegge, som endelig får komme til orde lite grann. Sleggen står uvirksom, så lenge den ikke blir brukt. Da står den der. Den hentes bare frem når det er store ting som skal gjøres, når det er noe som skal slås i stykker, når det virkelig skal hamres, når det røyner på. Det kan også leses i overført betydning. Sleggen kan være dikteren eller hvem som helst, en som står stille og uvirksom deler av tiden, men som kan slå til og hamre løs på alt som er galt i kulturen og i samfunnet, eller hvor det måtte være.

Lest i overført betydning blir diktet litt komplisert. Da må leseren se muligheten i hva sleggen kan være, og det hjelper å være skolert. Men det er ingenting i diktet som tilsier at dette er den nødvendige lesningen. Slik blir det den avanserte leser som holder seg selv for narr, om han leser fullt av politikk og samfunnskritikk inn i et dikt som bare handler om en slegge. Da har sleggen Olav H. Hauge slått til også på denne måten.