Glück und Traum, av Johann Wolfgang von Goethe

Ungdomsdiktene til Johann Wolgfang von Goethe (1749-1832) er lettere enn de andre diktene hans. De handler ofte om lykke og drøm og kjærlighet, som ungdommers dikt ofte gjør. I blant dukker det opp små mesterverk, som Die schöne Nacht, som jeg postet forrige gang, i blant er det som ungdomsdikt flest. Forbeholdt det er et stort talent, en mester i emning, som skriver, selvsagt.

Når Goethe skriver om lykken og drømmen i dette diktet, så er han ennå ikke fylt 20 år. Det er drømmer om å gå til alters, noe Goethe ikke gjorde før han var veldig godt voksen, og det er snakk om mange våkende kyss i natten, noe man ikke kan være sikker på ennå var selvopplevd. Sånn er det i ungdommen, man tenker, drømmer, forestiller seg, og føler veldig sterkt ved det. Erfaringen, med alt som er i tillegg, er ennå ikke på plass.

Det er lykke, og drøm.

Glück und Traum

Du hast uns oft im Traum gesehen
Zusammen zum Altare gehen,
Und dich als Frau und mich als Mann.
Oft nahm ich wachend deinem Munde,
In einer unbewachten Stunde,
Soviel man Küsse nehmen kann.

Das reinste Glück, das wir empfunden,
Die Wollust mancher reichen Stunden
Floh wie die Zeit mit dem Genuß.
Was hilft es mir, daß ich genieße?
Wie Träume flieh’n die wärmsten Küsse,
Und alle Freude wie ein Kuß.

Lykke og drøm

Du har ofte sett oss i drømme
Gå sammen til alteret
Og deg som kone og meg som mann.
Ofte tok jeg våkende din mund
I en ubevokgtet stund
Så mye man kan ta å kysse.

Den reneste lykke, som vi følte
Vellysten til mange rike stunder
Fløt som tiden med nytelsen.
Hva hjelper det meg, at jeg nyter?
Som drømmer flyr de varmeste kyssene,
Og alle gleder som et kyss.

Språk, form og innhold

Ungdomsdiktningen til Goethe har som regel ganske enkle verseskjema. Her er det 4+4, jambisk versefot. Rimmønsteret er AAbCCb, der store bokstaver betyr trykklett utgang av linjen, små bokstaver er trykktung. Linje 3 og 6 ender altså på en trykklett stavelse, med rim, Mann-kann, i første strofe, Genuß – kuß i strofe 2.

Du hast uns oft im Traum gesehen
Zusammen zum Altare gehen,
Und dich als Frau und mich als Mann.
Oft nahm ich wachend deinem Munde,
In einer unbewachten Stunde,
Soviel man Küsse nehmen kann.

Goethe: Glück und Traum, Trykkfordeling

Oversettelsen byr ikke på vanskeligheter, denne gangen. Innholdet er ganske rett frem. Det dreier seg i første strofe om våkende (wachend) og ubevoktet (unbewachten), slektskapet mellom de ordene er til stede på norsk, som på tysk. Formuleringen til slutt er uvanlig, men går, både på tysk og på norsk, man tar kyss, som særlig vi i Norge sier vi tar og gjør noe.

I første strofe henvender han seg til «du», til kvinnen, og sier det er hun som ofte i drømmen har sett dem gå sammen til alteret. Andre halvdel er hans eget utsagn, og det er ikke sikkert det lenger er ment som en drøm, at han våker over hennes munn, og tar så mange kyss av den som han kan, mens hun ikke passer på. Underforstått at hun sover.

I andre strofe er det snakk om den reneste lykken, som de to har følt (empfunden). Det er en vellyst av mange rike stunder, og disse stundene flyter som tiden, sammen med nytelsen. Det er en komplisert, en poetisk måte, å si at tiden går på. Men det er også en beskrivelse av tiden som den går i drømmene, at den bare flyter av gårde, at man ikke merker den. Det avsluttes med spørsmålet hva det hjelper at han nyter, når også de varmeste kyssene flyter av gårde som drømmer gjør det, og at alle drømmer er som et kyss.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wachen (sv. itr.) 1. være våken 2. holde vakt, våke.
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte.
Wollust die, -/Wollüste; vellyst.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse; nach dem Genuss von etter å ha spist (drukket), nytt.
Fliehen (flieht, floh, ist geflohen, itr.) flykte, fly;

Kommentar

Ungdomsdiktning liker de store følelser. Store følelser må få stort uttrykk. Så her hos Goethe er det store ting, som giftemål med hun og ham, lagt i en drøm hos henne. Det er litt spesielt, men også en del av den ungdommelige intensiteten, man har liksom ikke tid til å la inntrykkene modne, de må ut. Drømmer og virkeligheten flyr om en annen, man har jo annerledes enn senere i livet, en fremtid å drømme seg inn i. Når man en viss alder, er en del alternativ lukket.

Mot denne store drømmen, om giftemål, står detaljen, om kyssene. Det er et sentralt motiv i diktet, ordet kyss blir gjentatt tre ganger, og det er hele poenget i andre halvdel av første strofe. Det er bare hvordan han skal kysse henne, som blir beskrevet, hvor mange ganger han skal gjøre det. Første halvdel av andre strofe har sterke uttrykk i form av rene ord, Das reinste Glück, den reneste lykken, og så handler det om vellyst, og hvordan den flyter med tiden og nytelsen. Her er det mange ting som blander seg, som i en drøm, men kjernen er lykken, nytelsen og vellysten mellom han og henne.

Til slutt er det at all denne nytelsen kanskje ikke hjelper så mye, for de flyter jo av gårde som drømmer. Så i første halvdel av denne strofen fløy de som tiden, i andre halvdel som drømmer. Det er en beskrivelse av en stemning, der tingene flyter fra hverandre, den er ikke så klart følt og uttrykt, som Goethe gjør det i sin senere diktning. Her smelter bare alt sammen, i kyss og nytelse og tid og drømmer, som flyter. Til slutt kommer at alle gleder, flyter som drømmer, slik et kyss gjør det. Sånn tolker jeg det.

Min gjendiktning

Originalen tillater halvrim. Det gjør jeg også. Jeg går også for å rime nyte med myke, heller det, enn at det blir anstrengt. Poenget med dikt som dette er at det skal flyte lett og greit, som en lykke, som en drøm.

Lykke og drøm

Du så oss titt i drømme flere
I hop til alters opp spasere
Og deg som kone, meg som mann.
Titt tok jeg våken kjære munnen
Din den ubevokte’ stunden
Så mye man ta å kysseden kan.

Den rene lykke, som vi kjente
Vellysten den stund det hendte
Fløt som tiden med vår lyst.
Hva hjelper meg, at jeg får nyte?
Som drømmer flyr de kyss så myke,
Og alle gleder som et kyss.

ES2019

Neste: Lebendiges Andenken Forrige: Die schöne Nacht Alle: Goethe

Nocturne, av Sigbjørn Obstfelder

Det passer godt å avslutte lyrikkåret her på bloggen med en Nocturne. Hver søndag dette året, dette skuddåret, har jeg postet et dikt av en norsk poet, ny poet for hver måne. I desember har det vært Sigbjørn Obstfelder. Vi Skandinaver tenker vel helst på Evert Taube når vi hører ordet Nocturne, han som med ordene «Sov på min arm! Natten gömmer/ under sin vinge din blossande kind, til en aldeles nydelig melodi laget en sang som har funnet sin plass i de fleste visesangbøker som blir utgitt hos oss. Det er imidlertid melodien mer enn ordene som er minneverdige, kombinasjonen blir uslåelig, særlig når sangen skifter toneart i det som er andre strofe, og får til en overgang mellom å ville og ikke ville jeg ikke kjenner maken til, det å gi seg hen, gi etter, jeg setter det opp som sitat:

Fångas igen. Flämtar. Strider.
Vill inte. Vill. Och blir åter kysst.

Frédéric Chopin har også laget noen vidunderlige Nocturner, særlig er den i C-moll godt kjent, blant annet etter å ha funnet sin plass i filmen Pianisten, om den jødiske pianisten Wladislaw Szpilman, og hans grusomme opplevelser under andre verdenskrig. Selv nå som jeg bare tenker på det, blir jeg grepet av det. Han finnes på YouTube, der han spiller den nevnte Nocturnen. Jeg har sett filmen mange ganger, jeg har kjøpt boken og lest den, virkningen er helt enorm.

Nocturnen til Sigbjørn Obstfelder er i en annen kategori. Det er en tekst utgitt i hans første og eneste diktsamling, Digte, en samling jeg nå har fått skrevet om på litteraturbloggen. Det er i den delen av samlingen som kalles Melodier, hele verket er førsteklasses utgitt og fritt tilgjengelig på nettet av bokselskap.no. Det finnes også på Wikisource. Av innholdsfortegnelsen kan man se at flere av diktene under Melodier har titler fra musikkverdenen, i tillegg til Nocturne, er det her Barcarole og Berceuse. De andre diktene under melodier er også rytmiske, som Regn, den kjente barnereglen, og de har en klang i ordene som gjør at de nærmer seg å være melodier, så nærme ord kan komme. Obstfelder var svært opptatt av musikk og komposisjon, men han hadde ikke talent i dette selv, ikke på langt nær som han hadde det med ordene. Han klarte riktignok å sette sammen noen melodier, og var stolt av dette selv, men på langt nær noen som var bra nok til å vekke interesse hos andre enn ham selv, og til å bli fremført.

Nocturne har med natt å gjøre, det er en stemning, og ikke en bestemt takt eller rytme, ikke en måte å danse på. Det er musikk eller tekst som passer om natten, når det er mørkt ute, og man vet man skal sove, og tankene beveger seg ut mot det svermende og drømmende. Det er om natten lengselen er sterkest, om natten man føler. Om dagen har man andre ting å tenke på. Da skjer det ting.

Obstfelder er en ordkunstner, og i hans Nocturne er det ordene som er melodien.

Nocturne

Møllens vinger stanser sin susen,
aaen speiler nattens øie,
blomsternes læber ydmygt beder,
trærnes kroner hvisker, hvisker.

Presterne tænder de blege kjerter,
nonnerne nynner de fromme bønner,
børnene folder de spinkle hæneler,
svanerne skjuler sit næb under vingen.

Snart skal de sove, alle de trætte,
hvile hodet mygt paa puden,
glemme de graa, sørgmodige tanker,
slumre, sove, drømme, sove.

Ude i blaaet svæver en kvinde,
Herrens moder, Maria, Maria,
lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.
 fra Digte, 1893

Ordforklaringer

Møllen er innsektet, det lille, brune, i slekten sommerfugl, men ikke vakker, og den har vinger som lett papir, en lett serviett, bare svak susen kan komme fra den. Møllen er også aktiv om skumringen. Skru på lyset, eller tenn opp bålet, så kommer den flyvende. Aa, eller å, som skrivemåten er nå, er en liten elv. Ordet blir ikke så mye brukt lenger, så mange kjenner det kanskje best fra uttrykket: «Mange bekker små, gjør en stor å». At åen speiler nattens øye kan kanskje være noe så konkret som at speilbildet av månen er synlig i den, hvis man da går med på at nattens øye er månen, og ikke har en annen betydningen.

Blomsternes læber er blomstenes lepper, jeg er ikke så god med blomster at jeg trygt kan si hva det er for noe, så jeg siterer store norske leksikon som sier at det er «de frie delene av de for øvrig sammenvokste kronbladene hos arter i bl.a. leppeblomst- og maskeblomstfamiliene». For ordet beder er det best å by til dansk ordbok, som forklarer verbet med at det er «å la dyr gresse» eller «å holde hvil». At blomstenes læpper ydmygt beder vil da si at kronbladene i blomsten tar seg en hvil, blomsten faller til ro. Trærnes kroner eller trekronene skulle være kjent, det er tretoppene, særlig for trær som har en samling greiner i toppen, som i typiske barnetegninger, med en stamme og en grønn runding øverst. At trekronene hvisker er i overført betydning, eller besjeling om man vil, trærne får menneskelige egenskaper. Det de gjør er å suse, lage små lyder, hviske.

En kjerte skriver norsk ordbok kommer fra norrønt kerti fra latin charta, som betyr «veke», eller egentlig «papir». Det er en spesiell type lys, kjertelys, slike prestene og andre kunne tenne på Obstfelders tid. Bokselskapet har i sin ordforklaring til diktet at det dreier seg om en høy type vokslys. At «barna folder de spinkle hæneler» er verd å stusse litt over, jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bety at de folder de spinkle hendene sine, men jeg har ingen forklaring på skrivemåten. Næb er «nebb», og kan godt uttales som «nebb» om man leser diktet høyt.

I tredje strofe ser man tydelig dansken i Obstfelders måte å skrive på. Det er de myke lydene d, b og g for de harde t, p og k, så han skriver mygt for mykt og puden for puten. Skrivemåten aa blir brukt for å, det ble endret med rettskrivingsreformen i 1917. Endringen «d, b, g» til «t, p, k» i en rekke ord skjedde i 1907. Flere av dialektene har beholdt den danske uttalen, området som blir kalt «den bløde kyststriba», fra sør til sørvest. Som Stavangermann sa Obstfelder ganske sikkert selv d, b og g i disse ordene.

Ude i blaaet er «ute i blået», eller «ute i det blå». Herrens moder, Maria, eller jomfru Maria, hun som i følge Bibelen fødte Jesus Kristus, Guds sønn. Det er det det betyr at hun er «herrens Mor». Hun er subjektet i to setninger på en gang, slik strofen er satt opp, det er komma, og ingen punktum som lukker setningen. Dermed blir hun koblet både til verbet svæver, eller «svever», og til lukker i linje 3. Kanskje er det flisespikkeri å bry seg om dette. Det er i hvert fall hun som kjærlig lukker sjelens øyne, ordet «øye» er et ord Obstfelder bruker ofte i denne samlingen, som symbol for mye. Det henter også opp nattens øie i strofe 1. Hva jordvuggens gjænger eller «gjenger» er for noe, skal jeg ikke gi meg ut på å forklare, det er ikke ment bokstavlig, det er billedlig. Gjengene er det sporet en mekanisme går i, rillen i skruen, det noe kan dreie seg i. Å træde dem vil si «å tre» dem, som man trer en tråd i en nål, og varlig er «forsiktig».

Kommentar til diktet

Det er nesten som en vuggesang, dette diktet her. Lydene og klangen i det er viktigere enn innholdet. Ordene skal nesten sveve vekk, som gjenstandene og tingene de betegner. Her er mye bruk av bokstaven og lyden ‘s’, fonemet (språklyd, det formelle begrepet for lyden «s» og andre lyder bokstaver betegner, lyder (i språket) som ikke kan deles opp) er det som best gjengir nettopp susen, hvisken, det som er stemningslydene som skal frem. Så når Møllens vinger stanser sin susen, så er susingen som stanser også i ordene. Som jeg har skrevet er møllen også liten og lett, svevende, som det meste er det i dette diktet.

Rytmen er søvndyssende: tam-ta, tam-ta, tam-ta-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta, med de siste trokeene hviksende ut som trærnes kroner også hvisker, hvisker. Gjentakningen av ordet hvisker er et sterkt, retorisk virkemiddel. Det er et ord som bare blir gjentatt, og dermed forsterket. Akkurat denne gjentakelsen er veldig kjent og blir mye brukt som eksempel, blant annet på Store norske leksikon, i deres forklaring av det retoriske begrepet epanalepsis. Trærnes kroner hvisker, hvisker, det er en økonomisk bruk av ord, noe som gir ordet som blir gjentatt enda større vekt. Det inviterer til å leses lavere og lavere. Det skjer mens alt i naturen faller til ro, og finner hvile.

I strofe to er det menneskene som gjør seg klar for natten. Prestene tenner lysene, nonnene nynner de fromme bønner. Jeg vet ikke hva det kalles med et fremmedord, men det er verdt å merke seg hvordan de syngbare beslektede konsonantene n og m går igjen her, hvordan de har dobbelkonsonant i midten, nannana nanna, de fromme bønner. Jeg husker det var snakk om sistelinjen i denne strofen da jeg studerte nordisk språk og litteratur ved universitetet i Bergen på 90-tallet, «Svanen skjuler sitt nebb under vingen», men jeg husker ikke lenger hva snakket var. Både rytmisk og i innholdet skiller den seg litt ut, den er tilbake til naturen, det det handlet om i strofe 1, og som i strofe 1 handler det om å falle til ro, falle i søvn. Vi ser også at s-lyden er tilbake, svanene skjuler (sit). «Næb under vingen» er her litt utenom, passer ikke så godt inn i lydene og klangen som omgir det.

Strofe 3 er kanskje den mest søvndyssende av dem alle. Her er det også i innholdet, og gjelder dyr og mennesker, snart skal de sove, alle de trette, og siden en Nocturne helst skal leses om natten, tenker man kanskje etter om man kanskje også er litt trøtt selv. Bokstavrimene florerer i denne strofen, det er et prakteksempel, helt ned på barneskolen kan man trene seg på å finne bokstavrim her, snart-sove, hvile-hodet, paa-puden, glemme-graa, slumre-sove-(drømme)-sove). Viderekomne kan se hvordan ordparene med bokstavrim henger sammen også i innhold. I det siste eksempelet la jeg inn også ordet «drømme», som er et slags halvrim til slumre, fremre (uttalt fremme i munnhulen, med leppene (labbial), eller tungen mot tennene (dental)), syngbare konsonanter i midten, kort vokal foran, samme antall stavelser og uttale: slumre-drømme. Ordet sørgmodige stikker seg ut, med alle sine stavelser, i standard diktlesning skal det dermed tillegges mer vekt, men her skal man glemme det, glemme de graa sørgmodige tanker. Her skal man slumre og drømme, sove, sove. Det henter opp en gjentakelse fra strofe 1, der var det hviske, hviske, i strofe 3 er det sove, sove.

Siste strofen introduserer Herrens moder, Jomfru Maria. Hun er en kvinne som svever, ute i det store blå, mer som en idé enn som den konkrete Bibelskikkelsen. Kanskje er hun en del av drømmen, en del av søvnen, en del av verdensaltet. Dette er den eneste strofen som har rim, det kommer helt til slutt, i setningene som henger sammen:

lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.

Rytmen er tam-ta, tam-ta, tam-ta, taam-ta, tamta, tam-ta-ta, tam-ta, taam-ta. Dette diktet er skrevet i den tidlige modernismen, den karakteristiske 1890-talls modernismen, den drømmende, prøvende og utforskende, den mystiske. Særlig i Norge blir perioden av og til kalt nyromantikken, siden det på ny ble skrevet om naturen, men nå på en annen måte enn i høyromantikken og nasjonalromantikken. Naturen er ikke lenger guddommelig, trygg og god, ikke sublim og egnet til å fremkalle de store, sterke følelser, stiumlere driftene og ærgjerrigheten, naturen er nå mystisk, et slags alvelandskap, litt skummel, uforståelig. I diktet til Obstfelder blir jorden skildret som en vugge, som Herrens moder trer så fint og forsiktig inn i gjengene sine, krefter vi ikke kan forstå, en helhet vi er den del av, som vi lever i, men ikke har noen mulighet til å få oversikten over. Jeg ser nok Herrens moder mer som moder Natur, enn som Kristi moder i dette diktet, men det er opp til enhver å lese diktet som de vil. Diktet er mer ment å skape nattero, vugge i søvn, enn til å stiumelere til det helt store tankearbeidet.

Man ser hvor helhetlig diktet er skrevet. Hvordan lyder, klanger og virkemidler går igjen. Hvordan innhold blir hentet opp, hvordan alt henger sammen. Det er et dikt som ikke ser det som sin oppgave å fremme noe budskap, beskrive eller forklare menneskesinnet, gi oss en mening i tilværelsen eller gi oss lindring i mangelen på mening. Det er et dikt som vil åpne en drømmeverden for oss, slumre oss inn i søvnen, gjøre oss til ett med natten, la tankene sveve, sovne; kort sagt: En nocturne.