Dikt om eksamen i fysikk

I dag vil jeg skrive et dikt som ganske sikkert ikke er skrevet. Eller når jeg tenker meg om, så er det ganske sikkert at det er blitt skrevet. Det har ganske sikkert vært ganske mange som har sittet som meg, og har vært amatører både i dikt og i fysikk, men likevel har hatt sine små ønsker om å få til noe enten i det ene, eller i det andre, og så har de tenkt over hvor uvanlig dette er, at en poet befatter seg med fyiskk, eller omvendt.

Min eksamen har emnekode FYS110, tror jeg, eller det var den gamle koden, nå heter det PHYS623, med undertittel «Perspektiver i fysikk». Det handler om kvanteteori, om bølgeegenskaper til partikler og lite grann om kosmologi. Det handler om de helt store og de helt små tingene, og det tar all min tid. I en liten pause skriver jeg et dikt om det, direkte på bloggen.

Dikt og fysikk

November

Høst og kulde

Kanskje du skulle

like godt

holde opp.

Jeg prøver på ny

Jeg er gammel nå

Gammel nok

Til å gi opp

Det vil aldri gå godt.

Jeg prøver på ny.

Kanskje vil noen høre

Hva jeg har å gjøre

Kanskje vil det interessere noen

at også jeg fikk

lyst å lære fysikk

og skrive dikt.

Hva skal man med dem

kan man spørre

nei, det skal man

ikke gjøre.

Jeg vil skrive så godt det går an!

Og jeg leser så godt som jeg kan!

Men det vil aldri bli nok

og aldri gå riktig godt

og aldri, aldri, aldri

vil jeg holde opp.

ES2010

Ord

Dette er de av diktene i «Dikt til min far» som best kunne passe i et ukeblad, eller et leserbrev i avisspaltene. Det er ikke så dypt og ikke så vanskelig, men det er dypt ærlig, og vanskelig på grunn av det.  

Ord

 

Syk kan man bli av ordene

Som liksom skal

liksom skal

liksom skal

liksom skal

liksom skal

liksom skal

liksom skal

liksom skal

 

Syk blir man av sorgen

som er.

 

Nr 6, Dikt til min far, ES2008