Sol ute, hun inne

Dette er et dikt til min kone! Tilfeldighetene vil det til at jeg tilbakeposter dette diktet til den dagen vår datter ble født. Til henne passer det også.  Diktet er fra 2012, og fra samlingen det året.

Sol ute, hun inne

Jeg har aldri sett vakrere skyer

enn de jeg ser her i dag

Solen lyser fra kanten av verden

og alle ting smiler i dag i lag.

 

Min kone, min kone

hun ligger på sofaen

og er like trygg som mitt liv

 

Og solen, og livet

det vil bare skinne

Jeg kan skjære tykke stykker av lykke

med kniv!

Nr. 9 (27. oktober)

ES2012

Glede

Advertisements

Ler til livet

Det første diktet i Lyrikksamlingen fra 2012 heter Livet og kranen, nummer to heter ler til livet, og er også et fint dikt. Først var tittelen «Jeg ler til livet», så det er tittelen under her. Kanskje skulle diktet heller hete «Av og til», eller «Le (av det)» eller noe annet. Nå får det være nok snakk om diktet, og hva det skal hete, her er det.

Jeg ler til livet

Av og til

kan jeg få lyst

å stille opp livet foran meg

og le og le og le

av det.

Lyrikk 12, Nr. 2

ES2012

Livet og kranen

Det er blitt 2014, året er godt i gang, uten at man kan si det samme om denne bloggen her. Som vanlig vil det gå litt i rykk og napp. Fredager vil jeg poste dikt fra lyrikksamlingen 2012, 12 dikt skrevet det året, mange av dem riktig fine, og det første heter Livet og kranen.

Livet og kranen

Når man skrur på

kranen

flyter livet

utover

og fyller rommet

og tiden

lar bare alle ting

skje.

Det var det

kan man si (etterpå)

hele.

Nr. 1

Hodet mitt

Vi er nå kommet til dikt nummer 101 i Diktsamling, samlingen med dikt som er til overs. Det er kanskje ikke det mest oppløftende dikt å starte et nytt år med, men det er diktet som er neste i rekken. Jeg skrev det i 2012, det hadde sin plass i Lyrikk2012, før det ble tatt bort. Nå virker diktet fremmed for meg, men den gang jeg skrev det, var det en følelse det uttrykte. Og det var en følelse jeg hadde.

Hodet mitt

Det er en hammer

som slår og slår

og hodet mitt

er under den.

 

Det er en hammer til

som slår

og slår og slår

og hodet mitt

er under.

 

Mange hamre

slår og slår

Noen av dem er store

Og hodet mitt er under dem

Alle.

Nr. 101

ES2012

Et dikt om snø

I dag har det vært en spesiell dag i Rogaland. Det har falt mer snø på en natt enn det pleier å gjøre en vinter. Den ligger tykk overalt. På veiene rekker ikke brøytemannskapene børste få bort den gamle snøen, før den nye snøen er der. Og fuglene flyr tappert omkring.

Det er allerede laget mange poetiske setninger om snø og sne, to ord for samme tingen, eller to skrivemåter for samme ord.

Før var det morsomt med sne

Intet er stille som sne

Snøen har magiske og poetiske egenskaper. Det er sånt et vakkert ord, og det dekker alt i hvitt.

 

Et dikt – om snø

Av og til

Sånn som nå

Når jeg sitter stille og tenker på

Mitt liv som farer så sakte av sted

Sånn som sne

Som faller ned.

 

Å,

Når det i livet er hardt og kaldt

Vil jeg dekke det alt

Med lag på lag

Tykk, myk

Snø

Med ‘ø’.

 

Av og til så føler jeg

At snøen dekker hele meg

Jeg står der hvit og kald og fin

I snømannhemmeligheten min.

 

ES2012

 

(Ludvig Van) Beethoven

For cirka en måned siden postet jeg et dikt fra Diktsamlingen min, der diktet var skrevet til og handlet om Beethoven og hans musikk. Jeg hørte på de sene strykerkvartettene hans, i en fremførelse fra Quartetto Italiano. Dette er noe av det sterkeste, vakreste og mektigste som er laget av musikk. Det går rett i hodet og hjertet på meg, overalt i meg, jeg blir satt ut av spill, og får bare dette behovet som kan uttrykke følelsen. Det vil naturligvis aldri lykkes meg, men sånne hensyn kan jeg ikke ta, forsøke må jeg. Enhver vil gjøre seg selv en tjeneste ved å sette seg inn i disse kvartettene. Det vil ta lang tid, de sitter ikke ved første gangs høring. Men man vil få mye igjen for arbeidet med dem, for når de først har grepet deg, vil de ikke slippe taket. Det er noe helt spesielt med Beethoven, og kvartettene er liksom hans hemmelighet.

(Ludvig Van) Beethoven

Jeg tok en prat med Beethoven

Og ble slått i bakken

Av toner umulig å sette sammen

Som Beethoven

Og Beethoven

Som det ikke fins noe forsvar mot

Som vandrer ut og inn av kropp og sjel

Som lar musikken være i hele rommet

Være hele rommet

Og også jeg er hele rommet

Der jeg står og tar i mot

Står der og holder ut

Toner som ikke går an

Det er han

Ludvig Van

Ludvig Van

Beethoven.

Diktsamling, Nr. 88

ES2012

Hjem for livet

Dette er avslutningsdiktet i samlingen jeg begynte på da jeg skjønte jeg skulle flytte fra Nordnes i Bergen tilbake til barndomshjemmet på Ganddal. Det ble en samling med litt ujevne dikt. Også avslutningsdiktet er litt ujevnt. Det er ferdig nettopp nå. Om det ikke nettopp ikke er ferdig, og også i fremtiden vil bli redigert og omredigert og pusset om, slik det har blitt hittil. Kanskje kunne jeg fått mer ut av denne samlingen, som egentlig handler om noe ganske betydningsfullt i mitt liv. Og kanskje var det ikke mulig å få mer ut av det enn hva det ble.

Hjem for livet

 

Man blir født inn i livet

og starter en reise

man ikke vet hvor hen

Det er så mye man vil prøve

Mye man skal gjøre

Nå har jeg reist hjem.

 

Og når solen står opp

Og jeg ser på den

Det vil gå veeldig lang tid

før den går ned igjen

For nå har jeg reist hjem.

 

Og om du sitter i paradis og ser

På en fyr som bare smiler mer og mer

Som har til sitt eget paradis funnet frem

Gaupeveien 5.

 

Eivind Salen – Velkommen hjem!

 

Nr. 12

ES2012