Gamle dikt: Startskuddet går, det samme gjør jeg

Det er årets siste onsdag og bloggens nest siste dikt. Det er skrevet av en ung, 23 år gammel Eivind Salen, søndag 28 desember 1997. Han skriver at han har begynt å gå, at starskuddet har gått, og at han nå beveger seg. Han vet ikke hva han skal og skriver ingenting om hvorfor han går, men han skriver at han alltid vil være på vei dit, og nærme seg uendelig sakte. Jeg håper han er fornøyd med hvor jeg har brakt ham, og at han i det minste ville vært ganske fornøyd med at jeg har lært meg russisk og nå giftet meg med en russisk kone. Og jeg kan fortelle ham at jeg går jeg også, jeg beveger meg jeg også, det skal aldri stoppe…

Startskuddet går, det samme gjør jeg
Uendelig sakte nærmer jeg meg
Jeg hører stemmer, hviske kom
Avstanden vet jeg ingenting om
Fart er noe jeg ikke har
Men skuddet gikk, og jeg var klar.
Så nå og for alltid er jeg på vei
Uendelig sakte nærmer jeg meg.

ES1997

Gamle dikt: Det har vært tider, ting har hendt

Ingenting er som når man som litt eldre ser gjennom selvransakelsen til seg selv litt yngre. November 1997 snart  24 år gammel gjorde Eivind Salen denne selvransakelsen her, som jeg fortsatt 14 år eldre lett skriver under på.

Det har vært tider, ting har hendt
Jeg riktig så gjerne lot skje.
Men når det kommer til ting som ikke har hendt
Så ønsket jeg også det
.

ES1997

Gamle dikt: Så tar jeg tak i hjertet mitt

Onsdagene poster jeg egne dikt fra 1993 til 1996 i de fire ukene som vanligvis pleier å være i en måned. Men av og til kommer det inn en ekstra onsdag, og da henter jeg frem et dikt i fra 1997 i stedet. Denne onsdagen blir det et dikt fra september 1997, og det er tydeligvis skrevet en gang jeg var typisk forelsket.

Så tar jeg tak i hjertet mitt
Jeg vil bare dele det litt
Hva er forresten vitsen å dele
Jeg trenger ingenting, du kan ta hele
Du kan ta hjertet mitt fra meg og alt du vil ha
Så lenge jeg blir med på kjøpet, da.

ES1997

Gamle dikt: Et lite dikt av en liten mann

Det var fem onsdager i juli, og da skal jeg den femte poste et dikt fra juli 1997. Det var ikke min mest produktive måned. Jeg skrev et eneste dikt, og det var dette.

Et lite dikt av en liten mann
I en av verdens byer
Et lite dikt i et fremmed land
I en himmel uten skyer
.

ES1997

Gamle dikt: Slik er det å være meg…

Torsdagene er dagen for overraskelsene og det litt spesielle her på poesibloggen. Og noen torsdager vil jeg hente frem dikt skrevet fra siste halvdel av 90-tallet, og frem til jeg begynte å tenke gjennom hva jeg skrev når jeg skrev dikt. Onsdagsdiktene er gamle dikt der noe av det viktigste målet var å få diktet ferdig før sangen jeg hørte på var slutt. Et viktig delmål var å ikke overstige 6 linjer. Følgende dikt skrev jeg februar 1997, da jeg var 23 år og hadde begynt å lese bøker. Sangen jeg hører er E-bow the letter av REM, og jeg som selvfølgelig kjenner alle min dikt ut og inn, ser at noe av det jeg skriver her, kommer tilbake i dikt jeg har skrevet mens jeg tenkte gjennom hva jeg skrev.

Jeg ser opp og får en stein i hodet
eller i øyet kan jeg tro det
Er det gøy å ha et hus i en kommode
fylt med stjerner i fra filmer
eller stjerner i fra himler
eller meg
jeg er stjerne jeg

Jeg er stjerne sol og måner
Så vakker at jeg dåner lever
Tenker etter detter strever
kommer etterhvert og faller
Tonn med tunge tennisballer
Jeg er stjerne også her
Hvor fantastisk allting er

Jeg ser opp. Igjen
Jeg kan ikke se noen andre steder
Andre skikker andre seder
Og jeg tror jeg kan forstå dem
Der jeg bor der kan jeg ta dem
Jeg er dyktig skal du vite
Og jeg klarer ikke lite
Jeg er stjerner sol og måner
Og så dyktig at jeg dåner
Jeg er måne sol og stjerner
stjerner måne soler
kommode bokreoler
Jeg er allting jeg
Det er å være meg.

ES1997