Julaften, av Sigbjørn Obstfelder

Det nærmer seg jul. Det er tidspunktet på året da solen snur, og en ny syklus med årstider begynner. Det har lenge vært knyttet mange forskjellige tradisjoner til dette, mange måter å markere det på. Også kristendommen har lagt den ene av sine to store feiringer til denne tiden. Og uansett om vårt moderne, sekulære samfunn ikke er så veldig opptatt verken av at solen snur, eller at Jesus ble født, så er julen fortsatt en svært viktig høytid med svært mange tradisjoner som skal være på plass.

Både at solen snur, slik at dagene fra nå av blir lysere, og at Jesus ble født, for å frelse menneskene, begge deler er begivenheter av glede. I julen skal vi være glade. Vi skal gi hverandre gaver, pynte opp og ete overdådig. Dette er ikke tiden for å være deprimert, for å ha det vanskelig. Det er bare å ta en titt på julesangene, «Å jul med din glede», «Glade jul», «Deilig er den himmel blå», «Deilig er jorden» – her er det glede og herlighet.

Et barn er født i Bethlehem, ti gleder seg Jerusalem.

Jeg er så glad hver julekveld.

Noen får kanskje nok av all denne gleden. Den er jo gjerne utenpåklistret, i den direkte meningen av dette ordet, med all pynten og staffasjen som blir hengt opp.  Sangen «Julekveld i skogen» med tekst av Astow Ericssonn er en humoristisk parodi på all denne anstrengte gleden, Sigbjørn Obstfelders dikt Julaften er det dystre vrengebildet.

 

Julaften

Julaften!
Julaften med julelys i vinduerne,
bugnende juletrær i storstuerne,
julesang ud gjennemm dørsprækkerne!

Jeg vanked alene i gaderne
og lytted til barnesangene.
Jeg satte mig ned på trapperne
og tænkte på min døde mor.

             *

Og jeg gik ud på markerne –
ud – blandt stjernerne.
Min skygge gled hen over skyggerne
af dødningearmede trær.

Jeg fandt et lig mellem sneglimtene,
snejulelysene,
et lig, som endnu bævrede,
en stakkels frostdød spurv.

             *

Og jeg gik bort til mit tagkammer
og satte lyset i min flaske.

Jeg satte lyset i min flaske
og la bibelen på min kiste.

Jeg knæled ned ved min kiste
og blæste støvet af min bibel.

Jeg folded hænder over min bibel
og gråt.

fra Digte, 1893

Kommentar til diktet

Det er ikke ulikt Obstfelder å ha tittelen på diktet som første linje, og skape en gjentakelse på den måten. Her er de tre første ordene «julaften». Leseren skal få tid til å assosiere hva det er. Så er første strofe med den positive siden av julen og julaften, det som skal være de riktige assosiasjonene. Andre strofe blir satt opp som en kontrast mot denne. Der er det et enslig jeg, som ikke tar del i julegleden. Dette jeg vandrer alene i gatene, lytter til barnesangene, som fra gaten ikke gir den samme varmen og gleden som den kan gi dem som er inne og tar del i den. Trappen en vinterdag i desember vil være mørk og kald.

De to neste strofene er satt for seg selv. Der går jeg-personen ut blant markene, fjernt fra det julen skal være. Julens symboler, stjernene og trærne, har en helt annen funksjon her. Stjernene markerer den store tomhet man kan føle seg ensom i. Trærne har dødningearmede greiner. Dette er ikke juletre og julestjerner.

Som et bilde på denne jeg-personens julestemning kommer den lille, frostdøde spurven. Også den gang tror jeg, kanskje, at utstoppede eller menneskelagde fugler ble brukt som julepynt på juletrærne. Den frostdøde spurven gir en helt annen mening. Det er kaldt, og stivnet, og uhyggelig. Den er så ferskt død, at den ennå skjelver.

De fire siste strofene har bare to linjer hver. Her er det som om jeg-et ikke orker mer. Han kommer seg hjem, setter lyset i sin flaske, en enkel måte også å få sagt at han ikke er rik, og ikke har venner å feire med. Setningen blir gjentatt. Gjentakelsene blir også gjentatt, videre nedover mot slutten. De tre substantivene, flaske, kiste og bibel, blir alle satt to ganger. Han blåser støvet av Bibelen, noe som kan tyde på at han ikke leser den så ofte, at han har det støvet, og generelt at det er fattigslig og trist. Det samme gjelder at han legger bibelen på en kiste, og ikke for eksempel på et bord. Så folder han hendene over bibelen, ikke for å be, men for å gråte.

Det er noe som har kommet helt galt ut. Jeg-et i dette diktet er like fremmed i juleverdenen, som jeg-et i Jeg ser er fremmed i sin. I dette julediktet er virkemidlene som er brukt enklere, de spiller på kontrastene med julestemningen man ellers forbinder julen med. Det er når jeg-personen tenker over dette, og at han ikke kan ta del i den, at han må folde hendene over bibelen og gråte.

 

Navnløs, av Sigbjørn Obstfelder

Vi fortsetter i dag med å poste dikt av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Også i dag er diktet fra debutsamlingen hans, Digte, fra 1893. Diktet vi postet i forrige uke, Venner, er åpningsdiktet i samlingen, og et temmelig enkelt dikt. Diktet vi skal se på i dag, Navnløs, er mer komplisert.

Der diktet Jeg ser har fellesskap med Munchs maleri, Skrik, er Navnløs mer i slekt med Aften på Karl Johan.  Dette maleriet er fra 1892, omtrent samtidig som Obstfelder skriver sitt dikt. Obstfelder blir gjerne kalt ny-romantiker, mens Munch er ekspresjonist. Jeg mener de begge har mye til felles, og er sterke representanter for 1890-talls kunsten i Norge og Skandinavia.

Denne kunsten reagerer mot det som har vært tidligere, der man i realismen satset på en naturtro og objektiv gjengivelse av det man skulle skildre. I perioden som fulgte var dette slett ikke noe mål, det var mer å se på som en løgn. Noen objektiv gjengivelse finnes ikke, og selv om det skulle være mulig å tenke seg noe slikt, så ville det være uinteressant, fordi hver og en av oss uansett vil oppfatte både gjenstanden og gjengivelsen subjekivt. Kunstneren skal vise oss sin oppfatning av verden, og vise at det er dette han gjør. Det er å føre betrakteren bak lyset å late som om det her finnes noe objektivt.

I litteraturen fører dette til at poesien vender tilbake etter noen tiårs hvile. Lyrikken er en subjektiv sjanger, det er det sansende subjekt som lager ordene. I realismen og naturalismen hadde poesien ingen plass. I den tidligere nasjonalromantikken hadde lyrikken en sentral plass, men da som uttrykk for patos og begeistring. Den innadvendte, søkende poesien kommer ikke før denne nye muligheten dukker opp på 1890-tallet. Sigbjørn Obstfelders er dens fremste eksponent.

Her i Navnløs er det mange tidligere regler som blir brutt. Det er ingen rim, ingen fast rytme. Det er verselinjer med punktum midt inni. Vi nærmer oss nesten prosalyrikken, som Sigbjørn Obstfelder selv brakte til Norge nettopp på denne tiden, noen få år senere. Merk også hvordan ordvalget ikke er gjort for å gjøre tingene skarpe og klare, det er det diffuse og uklare som blir målet. Nettopp som det er i mange av maleriene til Munch.

Navnløs

Mørkets tåge sænker sig over trær, over plæner,
bladene har ingen farver, græsset har intet grønt.
Lygternes blus er mørkets gule pupiller –
gule pupiller, som vider sig ud så sælsomt.
Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange.
Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Men i parkens mørkeste gang, hvor lygter ei brænder,
sidder skjult mellem trær på en ensom bænk en skjøge.
Der er slør for de blege kinder, sort slør –
bag det sorte slør er der øine, som sælsomt glimter.

Og jeg gribes af en vemodig, natlig glæde,
ved at møde i mørket, i den døde nat, et menneske.
Jeg sætter mig ned stille, drar sløret tilside taust,
nærmer mine øine til hendes, min sjæl til hendes.

Lydløst daler nogle blade.
Varsomt lægger jeg øret til hendes hjerte . . .
Og brister i gråt, gråter i hendes kolde hansker,
gråter og gråter, og ved ikke, hvorfor jeg gråter.

Hun støder mig ikke bort.
Hun tørrer mine øine nænsomt.
Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind
og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Mørkets tåge sænker sig over trær, over sjæle.
Løvet har ingen farver, græsset intet grønt.
Men i tågen daler lydløst sorte blade,
og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs,
og gjemmer ved det hede bryst en sygs ansigt,
og gjemmer i de myge hænder en ræds øine,
og ingen uden Gud hører hans såre hulken,
og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken.

Noen ordforklaringer

Sælsom er en eldre skrivemåte for selsom, som er «forunderlig, mystisk». En skjøge er nok å regne som prostituert, eller i hvert fall en forførerisk kvinne. Nænsomt er forsiktig, varsomt.

Handlingen i diktet er at jeg-personen er ute en kveld eller natt. Han hoster, og er syk. Skjult mellom trærne ser han en kvinne, kanskje prostituert, som han kaller en skjøge. Han er glad over dette natlige møtet, og setter seg ved siden av henne. Han trekker sløret foran ansiktet hennes til side, og brister i gråt, uten at han kan gjøre rede for årsaken. Hun lar ham bli hos seg, og tørker tårene hans. Det er hun som er den navnløse. Det er hun som trøster ham.

Kommentar til diktet

I første strofe er ordvalget spesielt karakteristisk. Hver eneste linje har ord som betegner noe uklart, konturløst, diffust. Det er mørkt, det er tåke. Her er det altså uklart, hva som skjer. Det er også slik at denne uklarheten legger (sænker seg) over trær og planter, altså over verden. I det diktet begynner er det altså en ny verden som gjelder, det er lagt en skygge over verden som vi kjenner den. Det gjør at fargene i verden vi kjenner forsvinner. Vi har en ny verden med en ny stemning.

Det er ikke livet som er øynene i denne verdenen. Det er lyktene som er pupillene, øynene. Det er treffende skrevet, vi kan se for oss gaten, i mørket og tåken, der lyset fra lyktene er små prikker, som ser ut til å utvide og trekke seg sammen, der en går. Ingen er der for å se det, utenom dikter-jeget, som går der.

Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

De to første tegn på aktivitet, «jeg hoster» og «jeg går» er satt i en så naken setning som mulig. Subjekt og verbal. Straks etter, er det at både hosten og skrittene er som fra et spøkelse. Det livet som ser ut til å være, er ikke.

I neste strofe dukker kvinnen opp. Det er i den mørkeste delen av parken, der lyktene ikke brenner. Hun er der også skjult mellom trærne, et sted til og med benken er ensom. I tillegg er det slør foran ansiktet, og sløret er sort. Først innenfor der igjen er det levende øyne, det første egentlig levende i diktet. Ikke rart disse øynene glimter forunderlig (sælsomt).

Strofe tre er fylt av ord som har med taushet og stillhet å gjøre. Det er et møte, men ingen ord blir sagt. Vemodig er et stille ord, som sammen med ordet natlig demper ordet glede. Fra glede kan man jo vanligvis vente seg litt lyd. Ikke her. Det er i den døde natt, også stillhet, møtet skjer. Tredje linje i denne strofen, har både ordene stille og taust, for virkelig å understreke hva slags møte dette er. Å dra sløret til side er også en lydløs gjerning. Møtet går ut på å nærme øynene, og sjelen, til hennes, begge deler uten lyd.

I fjerde strofe er det først to lydløse linjer. Den første er med bladene som faller, noe som i forbifarten får plassert diktet til høsten, passende for stemningen. I linje to legger han øret til hjertet hennes, varsomt, slik at den første lyden han kanskje hører er hjertet hennes. Da gråter han. De to neste og siste linjene i strofen har fem ganger ordet gråt. Det er å gråte ut all ensomheten i den diffuse, livløse, tause verden som har vært hittil i diktet. Her er han ved et menneske, om enn det er en skjøge, på det mørkeste stedet i parken, en tåket høstkveld.

Femte strofe avslutter på en måte historien i diktet. Den sjette og siste strofen er bare en slags kommentar, om enn den er inderlig. De to første linjene i femtestrofen er gjerninger fra henne, positive gjerninger. Hun støter ham ikke bort, og hun tørker øynene hans for tårer. Det siste gjør hun til og med forsiktig (nænsomt), et av de få positive adjektivene i diktet, og det eneste som uttrykker noe kjærlig. Hans respons er imidlertid å gripe hendene hennes, i angstfuldt tungsind, to adjektiv som betegner en svært negativ sinnstilstand. Han har det forferdelig. Dette mennesket, som vi ikke engang vet om vedkommende kjenner, han har presentert henne som en skjøge, dette er trøsten han har. Fire ganger ber han henne gjemme seg, i det som da trer frem som et inderlig, inderlig ønske, om trøst, eller om virkelighetsflukt.

Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind
og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Så kommer siste strofe. Det lukker på en måte diktet sammen, med samme åpning som den første strofen. Det er mørkets tåke som senker seg, nå over trær og sjeler. Løvet har fremdeles ingen farger, bladene faller lydløst, sorte i mørket. Deretter følger fem linjer som alle bindes sammen med ordet «og». Det er en navnløs på en ensom benk, og hun gjemmer en syk – dikter-jeget. Hun har i hendene sine øynene hans. Det litterære virkemiddelet heter pars pro toto, delen står for helheten. Det viktigste ved ham er øynene, det viktigste ved henne er hendene. Linjen kan tolkes på mange måter. For eksempel er det i øynene redsel er best uttrykket, mens en fast, myk hånd kan representere trygghet. Det er vanskelig å tenke seg noe mer skremt enn øyne uten kropp.

Avslutningslinjene er at ingen uten Gud hører hans hulken, og hennes trøst. Hvem denne guden er, får være opp til enhver å fortolke. Det kan godt forstås som at de to, forenet i denne natten, er ensomme og usynlige for alle andre. Det er kun Gud, eller verdensaltet, som registrerer det som foregår. Og fra ham kommer ingen trøst. Den trøstende hvisken er som suset fra bladene.

Jeg mener dette er et uttrykksfylt dikt, ekspresjonistisk som et maleri av Munch. Det er en verden man ikke kan gripe fast i, der tingene glir ut, hvor alt blir sløret og uklart. Det er en verden hvor ensomheten er intens, og hvor noe egentlig sjelelig fellesskap er temmelig uoppnåelig. Selv om den navnløse kvinnen trøster jeg-perosnen i diktet, blir verken vi eller han kjent med henne. Vi vet ikke hva hun legger i det. Men han griper allikevel muligheten med hele seg, absolutt hele seg, kropp og sjel og alt, og ber denne kvinnen det ser ut som han tilfeldigvis møtte, å gjemme seg, gjemme seg, gjemme seg, gjemme seg.

Obstfelder, Navnløs

Genre, av Sigbjørn Obstfelder

Som fortsatt forholdsvis nygift mann er det på sin plass med et vakkert dikt om kjærligheten. Det er et av flotteste diktene jeg vet i sjangeren, jeg likte det lenge før jeg begynte å like dikt. Det er skrevet av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900), og utgitt i hans debutsamling Digte. Så mange flere diktsamlinger rakk han ikke å gi ut i sin levetid, dessverre. Det ble med spredte enkeltdikt, og ikke fullt så vellykkede forsøk i andre sjangere.

Diktet «Genre» skiller seg kanskje litt ut i fra de andre diktene i samlingen, og Obstfelders øvrige produksjon. Her er ikke den eksistensielle angsten, kjent fra Jeg ser, her er lite av den uro og fremmedfølelsen som kjennetegner 1890-tallsdiktningen, og som Obstfelder var en del av. Dette er et lite stykke familielykke.

Vi må nesten ta med at Obstfelder selv aldri fikk oppleve noen lykke som dette. Han giftet seg aldri, og døde barnløs. Fra sin egen barndom og oppvekst kan det heller ikke være så mye å hente. Faren var strengt religiøs, moren døde tidlig. Og Sigbjørn var den syvende i en søskenflokk på 16, der syv vokste opp. I 1890 reiste han til Amerika, i et mislykket forsøk på å bli ingeniør. Da han kommer tilbake får han et nervøst sammenbrudd. I 1893 debuterer han altså som poet, 27 år gammel. Et eller annet har likevel gjort det mulig for ham å skrive et dikt som dette.

Genre

De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.

Og natlampen brænder.
På oblaten flyder
den lille tande
omkring uskyldigt
i den gule olje.

Rullegardinet skudt tilbage.
En gaslygt udenfor.

Det er alt.

Hvor den flimrer vemodig!
Teppet er gledet ned.
Gaslygten strækker hals og glor på min kones skulder.

Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten får ikke se
det hvide, som jeg eier!

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,
– som smiler i søvne, –
og på dine fingre,
og på trolovelsesringen,
og på sølvkorset om halsen.

Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.
Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.

Kommentarer

Jeg elsker enkle åpninger i dikt. De sover. / Begge sover. Enklere blir det ikke. I en sjanger som skal være så økonomisk med ordene, sløser Obstfelder bort to linjer på å få sagt akkurat det samme. Det er bare ordet for subjektet som er byttet ut, de med begge. Så kommer den vakre, vakre sammensetningen Den lille deilige i vuggen. / Den store deilige i sengen, som så uimotståelig vakkert får frem mannens kjærlighet til sitt lille barn og til sin kone. Liten og deilig er barnet, skjørt i vuggen. Stor og deilig – og seksuell – er konen i sengen. Punktumet etter hver linje gir god pause til refleksjon, til å nyte. Det er mesterlig enkelt som Obstfelder her over fire linjer får frem gleden til en mann som betrakter sine sovende hustru og barn.

Så kommer over to strofer (i noen redaksjoner ser jeg det samme er samlet i èn) en liten beskrivelse av omgivelsene. Det er nattlampen som brenner, rullegardinet som er trukket tilbake, og en gasslykt utenfor.

Det er alt, står det så. I en linje helt for seg selv. Det kan bety så meget. For eksempel kan det tas direkte, at det som er beskrevet er alt som er der. Men det kan også leses større, som at dette er «alt som betyr noe», at her «har han alt», eller noe i de baner. Det kan leses som rikdom, eller fattigdom.

Linjen Hvor den flimrer vemodig! er karakteristisk Obstfelder, som også dalingen i teppet som er glidt ned er det. Svært ofte i diktene til Obstfelder er det noe som senker seg, eller noe som går nedover. Verbet flimre passer i Obstfelders og hans likes måte å se verden på. Der er ingenting fast, alt flimrer, alt er vanskelig å få tak på. Ordet vemodig passer på hans sinnstilstand, og stemningen som ofte er i diktene hans. Det er også typisk at han gir døde ting menneskelige egenskaper, at det her er gasslykten som flimrer vemodig. Formuleringen minner også om Hvor de graablaa skyer blir tunge, fra Jeg ser.

Gasslykten er for øvrig frekk nok til å forsøke å se på hans kones skulder, også en besjeling. Men her er det også et sjarmerende uttrykk for mannens beskyttelse for sin største skatt, konen. Selv ikke døde ting skal få se på nakne henne. Gaslygten får ikke se / det hvide som jeg eier!

Nest siste strofe er der dikter-jeget slutter å være betrakteren, og lar seg bli litt revet med. Han vil kysse hennes smilehull, som han registrere smile, mens hun sover. Og så gir han seg ikke med det, og kysser også fingrene, trolovelsesringen og sølvkorset om halsen. Det er også et naturlig assosiasjonssprang, han kysser fingrene, ser forlovelsesringen, husker de har lovet hverandre evig samliv, kysser det, og kysser også sølvkorset på halsen hennes. Merk også den lette dansen i selve ordene i førstelinjen her:

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,

Det er så man får lyst til å drikke vann, så friskt og fint det er.

Men ved siden av starten, er det slutten jeg liker best. Der kryper han opp til henne, og blir varm med henne. Og så vil han bare glemme, at de av og til ikke er som de burde være, at de av og til krangler. At de ikke alltid ser verdien av det som nettopp her så vakkert og overbevisende er skrevet.