Et dikt til min elskede

September 2010 bodde min kone og jeg i en bitteliten leilighet i Bergen. Det var det første hele året vi bodde sammen. Jeg husker ikke når på året jeg skrev dette diktet, det var ganske sikkert ikke i september. Men det passer i september, og det passer nå og det passer alltid. Man skriver kanskje ikke slike dikt lenger, men så man visst bare gjøre det likevel, når man har en kone som jeg har, og hun ikke er hjemme, men snart kommer hjem. Det er et dikt til min elskede.

Merk at WordPress ødelegger formatet litt av og til. Her skal det være to strofer, den første lang, ned til «hun kommer hjem», og så er andre strofe bare de to små, siste linjene.

Et dikt til min elskede

Man skriver visst ikke slike dikt lenger.
Den ekte, dype følelse skal ikke ned i ord.
Man skal ikke skrive til sin kjæreste
at hun betyr alt på jord
og at det jeg skriver er sant
at jeg ikke ville byttet henne mot alt
og at jeg er glad for at hun snart vil komme hjem
og snart er hjemme
og at jeg er lykkelig med henne
Og at alt det andre jeg har
ikke spiller noen rolle
som helst

bare er tull
mens hun er gull
gull, gull

i overført betydning
og i aller høyeste betydning
og i alt som har betydning

går ikke å holde igjen
i dikt om henne

når hun kommer hjem.

Jo.

Sånne dikt skriver man.

Lyrikk10, Nr. 9

ES2010

Glede

Gamle dikt: Så mange historier om kvinner og meg

Det er noe eget når man gjennom sitt liv har lagt igjen mange spor i form av tekster man har skrevet. Jeg har skrevet og snakket og spilt inn på lydbånd og registrert siden jeg lærte å tenke. Fra jeg var 17 og gikk på videregående har jeg jevnlig skrevet dikt. De første er de aller mest definitive. Aldri blir sjanser så brukt og oppbrukt som de ble den gang, den gang man var 20 år, og det meste var kritisk viktig. Særlig når det kommer til kvinner, gikk det galt der, gikk det galt for alltid. Og for meg gikk det galt, igjen og igjen og igjen, alltid for alltid, og alltid grundig dokumentert i klønet glødende dikt. Allerede 20 år gammel, desember 1994, kunne jeg skrive et ettertenksomt dikt som dette.

Så mange historier om kvinner og meg

Kommer et veikryss, går jeg alltid feil vei

Og for hvert slikt et valg som ikke går bra

Blir det en historie mindre å ta

Jeg vil ikke, vil ikke la fler gå til spille

Her er et veikryss – jeg tror jeg står stille.

ES1994