I dag såg eg, av Olav H. Hauge

I dag er et nytt dikt av Olav H. Hauge. Det er det berømte diktet der han ser to måner, den nye og den gamle. Men så ender det vel opp med å være den samme månen begge to.

I dag såg eg

I dag såg eg tvo månar,
ein ny
og ein gamal.
Eg har stor tro på nymånen.
Men det er vel den gamle.

Fra Dropar i austavind, 1966

Kommentar til diktet

Olav H. Hauge har spesialisert seg på små og finurlige dikt. Her spiller han på at månen, som solen og mange andre ting som hver dag eller måned eller år kommer igjen og igjen, alltid er ny og gammel på en gang.

Det er nesten som om Hauge lokker oss ut i for store tolkninger her. For hva er det egentlig med disse to månene han ser? En tolkning jeg har hørt, er at månen som ser så ny ut og som man har sånn tro på, det er bare den samme månen som alltid har vært. Det er kanskje en grei tanke å ha i livet, Man skal ikke være så optimistisk bare fordi noe ser nytt ut. Det kan veldig godt være at alt bare fortsetter som før likevel. Ofte gjør det jo det.

Men det er ikke sikkert det er dette som står i diktet. Her står det at han ser to måner, temmelig sånn at det må virke som om han ser begge på en gang. Eller ser han to forskjellige måner i den ene månen han ser?

Eller kanskje er det sånn at han bare tøyser litt med oss? Hvor mange måner ser du?

DSC_0833

Det er den draumen, av Olav H. Hauge

Dagens dikt er et av de vakreste som er skrevet på norsk. Og det passer så godt, nå som sommeren står for døren, skoleelever er ferdige med et skoleår, studenter med et studieår. Mange skal skifte skole, jobb og studieplass, mange flytter nettopp nå om sommeren, mange gifter seg, mange endrer rett og slett livssituasjon. Da er det den draumen, formulert bedre på norsk av Olav H Hauge, enn av noen annen. Her er diktet, nyt først det, og les bare eventuelt kommentarene etterpå.

Den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje – 
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Fra Dropar i austvind (1966)

Om Olav H. Hauge

Olav H. Hauge ble født i 1908 i Ulvik, Hardanger, og bodde der hele sitt liv til han døde i 1994. Han har fått mye mer oppmerksomhet etter at han døde, enn han fikk mens han levde, og i hvert fall enn han fikk mens han var virksom. Nå er han vel en av få norske diktere menigmann vet om, og i hvert fall når man blir bedt om å nevne norske diktere etter krigen.

Det har de senere år også kommet ut flere biografier, som alle har fått mye oppmerksomhet, og blitt flittig diskutert. Jevnt over blir Olav H. Hauge både i biografiene og av de som kjente ham (eller visste hvem han var) fremstilt som en litt sær eplebonde, en eplebonde som likte å lese, og som holdt seg litt for seg selv. Han giftet seg jo også i godt moden alder. Svarene han gir i intervjuer er heller ikke noe folkelig kjekkaseri, det er ikke sånn man svarer, om man vil favne bredt.

Jeg er av den oppfatning at akkurat med Olav H. Hauge, så bør mannen få være i fred, og man bør konsentrere seg om diktningen. Jeg tror ikke på vår tids ønske om å forstå alle mulige folk fra alle mulige kulturer og alle mulige bakgrunner. Jeg tror alle diskusjonene om Olav H. Hauge, må ha virket fremmede på ham, og jeg tror ikke de bidrar til å forstå verken ham eller diktene hans.

Om diktet

Noen dikt skal ikke tolkes for mye. Diktere er ordkunstnere, og uttrykker seg jevnt over langt bedre enn dem som skal lese diktene og forklare dem. Dette diktet til Olav H. Hauge er et utmerket eksempel. Det er på 11 små linjer, og uttrykker en tanke som alle kan forstå med ord ingen norskspråklig trenger ordbok for å forstå. Det er noe magisk med dette diktet, synes jeg, og ved å begynne å liksom skulle gå inn og forklare det, så tar man bare bort mye av magien, mener jeg. Det er akkurat som Tolstoj så vakkert uttrykker det gjennom romanfiguren Konstantin Levin i Anna Karenina, han er så forelsket i sin Kitty han skal gifte seg, at han tåler ikke at andre beskriver henne. Ikke engang at man beskriver henne positivt, tåler han, fordi om man nøyer seg med vanlige begrep som snill og pen og god så kommer man ikke i nærheten av hvor fantastisk han føler hun er. Sånn er det med dette diktet også. Skal man liksom begynne å forklare det med vanlige setninger?

Jeg har mange ting som jeg tenker på og legger merke til med dette diktet når jeg leser diktet om og om igjen. Disse tingene vil jeg ha for meg selv, som jeg håper alle andre lesere også vil finne sine ting i dette diktet å kose seg med. Dette diktet er drømmen, og hva man legger i denne drømmen, får være opp til hver enkelt.

God lesning!