To earthward, av Robert Frost

I dag skal vi presentere et nytt dikt av Robert Frost (1874 – 1963). Fra før har jeg postet The road not taken, av Robert Frost, og i dag skal jeg ta for meg et av hans andre svært kjente og svært betydningstunge dikt, To earthward, eller jordvendt, som jeg har valgt å kalle det min norske oversettelse. Det er kanskje litt lite taktisk å ta for seg et så stort og alvorlig dikt nå som jeg har så liten tid om dagen, men jeg har aldri kunnet la ting som det hindre meg. Som så ofte før blir det først postet noen utkastversjoner, og så gjelder det å håpe at ingen av dem blir liggende, men at jeg kommer meg tilbake til diktet og får redigert posten skikkelig.

Diktet er tradisjonelt oppbygget med fire verselinjer og rim i 1 og 3, 2 og 4, men utenom dette er diktet både i form og innhold mer fremover- enn bakoverpekende. Det handler om en mann som ser seg tilbake over et levd liv, og gjør seg noen tanker om hva som har vært – livet, og hva som skal komme – døden. Enkle søk på internett gir en rekke kommentarer og analyser på engelsk, enkle søk på biblioteket gir bedre kommentarer og analyser både på norsk og engelsk, her på denne siden kommer min egen analyse om min lesning av diktet.

To earthward

Love at the lips was touch
As sweet as I could bear;
And once that seemed too much;
I lived on air

That crossed me from sweet things,
The flow of – was it musk
From hidden grapevine springs
Down hill at dusk?

I had the swirl and ache
From sprays of honeysuckle
That when they’re gathered shake
Dew on the knuckle.

I craved strong sweets, but those
Seemed strong when I was young;
The petal of the rose
It was that stung

Now no joy but lacks salt
That is not dashed with pain
And weariness and fault;
I crave the stain

Of tears, the aftermark
Of almost too much love,
The sweet of bitter bark
And burning clove.

When stiff and sore and scarred
I take away my hand
From leaning on it hard
In grass and sand,

The hurt is not enough:
I long for weight and strength
To feel the earth as rough
To all my length

Min oversettelse

Vendt mot jorden

En gang var leppenes berøring
Det sterkeste jeg kunne klare;
Og en gang syntes det for mye;
Jeg levde på luft

Som krysset meg fra søte ting,
Flyten av – var det musk
Fra gjemte vinrankers løvsprett
Nedover i tussmørket?

Jeg hadde virvelen og smerten
Fra sprut av vivendel
Som når de samlet risting
Dugg på knoken.

Jeg krevde sterk søthet, men ikke
Så sterke ut når jeg var ung;
Bladet til rosen
Var stikket

Nå er det ingen glede som mangler salt
Som ikke er dekket med smerte
Og trøtthet og feil;
Jeg higer etter flekken.

Av tårer, ettermerket
Av nesten for mye kjærlighet,
Søtheten av bitter bark
Og brennende nellik.

Når stiv og sår og arret
Jeg fjerner min hånd
Fra det å lene meg på den hardt
I gress og sand,

Smerten er ikke nok:
Jeg lengtet etter tyngde og styrke
Til å føle jorden så røff
Til hele min lengde

Kommentar til oversettelsen

Jeg har fått slått opp de fleste av ordene det kan være tvil om, men jeg har fortsatt ikke fått til sammenhengen mellom dem overalt. Så oversettelsen min skaper nok ennå større forvirring enn klarhet. Men med ordoversettelsene mine og den engelske originalen til hjelp, skulle det kunne gå an å i det minste gjøre seg opp en mening om meningen.

Tittelen i diktet er To earthward i ett ord. Earth betyr selvfølgelig jord, både i betydningen jordkloden – altså planeten, – og i betydningen jord på bakken eller jordbunn, som det også langt på vei gjør på norsk. Ward som sammensetningsord blir brukt i betydningen «vendt mot, henimot» som i det mer brukte seawards. Her er det altså «Earthtward», altså vendt mot jorden.

Meningen i første strofes to første verselinjer er at kysset på leppene var den største lyst han kunne tåle, men hvordan få dette til lett og elegant på to linjer på norsk?

Musk betyr «moskus» i følge ordboken, men det er unektelig litt rart hvis det skal bety det her. Her er det heller snakk om en duft som minner om duften dette dyret utstøter, og som blir brukt i parfyme. Interesserte kan selv sjekke opp ved videre søk på internett. Grapevine betyr «vinranke». Spring har flere betydninger, deriblant «løvsprett, vår; skudd, plante».

Swirl betyr «virvle av sted, snurre; vindsel, spole; virvar, virvel, virveldans». Honeysuckle er blomsten «vivendel» eller «kaprifolium». Shake betyr «riste», som vi vet, men også «sjokkere, skake opp; vibrere, dirre, rokke, svekke; skjelve, vakle; slå triller; risting, rystelse, støt». Knuckle er «knoke; skank (på kalv); kjøttknoke; ledd; banke, slå med knokene». Min oversettelse av strofe 3 gir foreløpig ikke klar mening.

Petal er «kronblad», og er et ord som også er brukt i flere dikt. Kanskje mest berømt i diktet til Ezra Pound, som også er postet her på bloggen.

Dash har to betydninger i kunnskapsforlagets blå ordbok, den ene som verb, den andre som substantiv: 1. «splintre, knuse, slå i knas; daske til; slynge, kyle; skvette, stenke; tilintetgjøre; styrte av sted; kaste seg» 2. «støt, slag, klask; skvet; tilsetning, iblanding». I diktet er det selvsagt verbet som er brukt. Crave betyr «kreve, forlange», men også «hige etter».

Stain er «farge, beise, flekke, vanære; farge, beis, flekk, anstrøk, skam». Bark kan bety mye forskjellig, først «bark, barkskip»,

Burning clove har selvsagt ordspill til «Burning love» på engelsk, noe som like selvsagt ikke kommer frem i min norske oversettelse av strofe 6. Clove betyr «kryddernellik, nellik» eller «kløft av løk».

Strofe 7 har nokså grei betydning.

For moderne lesere ligger et nært ordspill i The hurt is not enough med «the world is not enough«, jeg er imidlertid ikke sikker på hvor gammelt uttrykket er, og om det er brukt med hensikt. Jeg oversetter videre «weight» med tyngde, i stedet for vekt. Det er kanskje litt vel direkte å oversette rough med «røff», men jeg har nå en gang gjort det. Meningen i siste strofe er at han lengter etter graven.

Min kommentar

Dette diktet har i likhet med de fleste dikt med denne tematikken stor virkning på meg. Jeg har ikke nå tid til å gå i detaljer, men det er noe med dette med en aldrende mann som ser seg tilbake, og ser på det som har vært i lys av det som nå er. Første halvdel av diktet foregår i ungdommen, der alt er en virvel, sanseinntrykkene er sterke, og man skjønner ikke særlig hva som skjer før det er over. I diktet blir dette kraftfullt markert nøyaktig halvveis, der det ikke bare er et tematisk brudd, men også et rytmebrudd (i ordet stung).

I andre halvdel av diktet er det bitterheten som dominerer. Det er noen vakre og kraftfulle bilder som blir brukt til å uttrykke denne bitterheten, og det som vanskelig kan tolkes til å være annet enn dødslengselen. Diktet konkluderer med – eller man kan saktens diskutere hva diktet konkluderer med, den diskusjonen har ikke jeg tid til å ta nå – med at smerten ved å leve ikke er nok, man må også ha med seg døden.

Det er synd å måtte avslutte arbeidet med et så flott dikt så halvferdig, men jeg hadde satt av en viss tid til å ordne med det, og den tiden er nå utbrukt.

My heart’s in the highlands, av Robert Burns

Forrige søndag på hovedbloggen gikk jeg gjennom platen Time out of mind, av Bob Dylan, der sangen «Highlands» er avslutningssporet. Referansen til Robert Burns (1759 – 1796) dikt fra slutten av 1700-tallet er åpenbar, og jeg lovet  å se nærmere på diktet på poesibloggen i dag, som jeg nå skal gjøre.

Robert Burns er Skottlands udiskutable nasjonalpoet. Han skrev på skotsk, et språk som var regnet som lite egnet for høyere litteratur. Temaene og motivene var også hentet fra den skotske natur og det skotske folk. Dagens dikt er et utmerket eksempel, andre berømte er Auld lang syne, Green grow the rashes og ømme My love is like a red, red rose. Diktene har ikke bare tema og motiv fra Skottland, de skal også fange den skotske nasjonalkarakteren. Sånn sett er Burns flere tiår forut for sin tid, med sterke nasjonalromantiske innslag i en periode hvor de forfinede idealene fra klassisismen rådet.

Burns hører til de egentlig ganske mange høyt skattede poeter som døde tidlig. Han ble 37 år, nøyaktig det samme som russernes nasjonalpoet, Aleksander Pusjkin, og vår egen Henrik Wergeland. Begge disse kom imidlertid lettere til tingene enn Burns gjorde. Han var født inn i en fattig bondefamilie, foreldrene William og Agnes var det vi på norsk ville kalle husmenn. Stedet var Alloway, nær Ayr i Ayrshire i det vestlige Skottland. Tross fattigdommen hadde Burns tilgang på mye av den engelske og skotske nasjonallitteraturen, og gjorde seg ganske belest i sin barndom og ungdom. Hans forsøk på å skrive diktene sine på engelsk resulterte i ganske konvensjonelle dikt, i de tradisjonelle og gjeldende rytme- og versemønstre. Det var når han begynte å bruke sitt eget språk, det skotske, han tok diktningen til et mesterskap.

Hans egentlige debut var Poems – chifley in the scottish dialect, Kilmarnock edition, kom ut i 1786. Den ble en umiddelbar suksess. Burns vant også i sin levetid ry for å være Skottlands nasjonalskald. Men det kan ikke måle seg med ettermælet han har fått. Hvert år er det tusenvis av såkalte «Burnsians», som valvarter til hans fødested eller andre steder han besøkte i sitt liv. For eksempel er det populært å følge hans ferd fra Perth opp til Peterhead, og ned igjen til Edinburgh. Dette var en reise Burns gjorde i 1787, og som resulterte i flere dikt og dagboksnotater.

Det er også herfra inspirasjonen til dagens dikt kommer. Det er egentlig ikke et dikt, det er en sang, skrevet til en tradisjonell skotsk melodi og selvfølgelig tilgjengelig på youtube og andre nettsteder. Rekkefølgen på strofene er ikke overalt den samme, sunget blir gjerne første og siste strofe satt som nummer 2 og 4, og brukt som refreng.

My Heart’s In The Highlands

My heart’s in the Highlands, my heart is not here,
My heart’s in the Highlands, a-chasing the deer;
Chasing the wild-deer, and following the roe,
My heart’s in the Highlands, wherever I go.

Farewell to the Highlands, farewell to the North,
The birth-place of Valour, the country of Worth ;
Wherever I wander, wherever I rove,
The hills of the Highlands for ever I love.

Farewell to the mountains, high-cover’d with snow,
Farewell to the straths and green vallies below;
Farewell to the forests and wild-hanging woods,
Farewell to the torrents and loud-pouring floods.

My heart’s in the Highlands, my heart is not here,
My heart’s in the Highlands, a-chasing the deer;
Chasing the wild-deer, and following the roe,
My heart’s in the Highlands, wherever I go.

1789

Min oversettelse

Mitt hjerte er i høylandet

Mitt hjerte er i høylandet, mitt hjerte er ikke her,
Mitt hjerte er i høylandet, jager et hjortedyr;
Jagende villhjorten, i følge med rådyret,
Mitt hjerte er i høylandet, hvor enn jeg måtte gå.

Farvel til høylandet, farvel til det høye nord,
Fødested av Tapperhet, landet av Verdi;
Hvorhen jeg enn vandrer, hvor jeg streifer forbi,
Bakkene i høylandet vil jeg alltid elske.

Farvel til fjellene, dekket med snø,
Farvel til elvedalen og de grønne daler nedenunder;
Farvel til skogene og de hengende trær,
Farvel til strykene og de brusende elver.

Mitt hjerte er i høylandet, mitt hjerte er ikke her,
Mitt hjerte er i høylandet, jager et hjortedyr;
Jager villhjorten, og følger rådyret,
Mitt hjerte er i høylandet, hvor enn jeg måtte gå.

Kommentar til oversettelsen

Roe er rådyr. Deer har ordspill med dear, «kjære». Den engelske presensformen chasing, following, brukt om handlinger som pågår er som man vet veldig vanlig. På norsk virker tilsvarende noen ganger kunstig, særlig om et ord som «følger», «følgende betyr hos oss noe annet. Det gjør mange ganger engelsk vanskelig å oversette skikkelig, selv om det er et språk som ligger nær norsk.

Valour eller Valor er «tapperhet». Det tar seg ikke ut å bryte faste sammensetninger og gjentakelser i dikt, men hva skal man gjøre med The birth-place of Valour, the country of Worth? I originalen blir ordene og verdiene meislet ut, det er vanskelig å gjøre det like kraftfullt på norsk: «Fødested av tapperhet, landet av verdi» er det nærmeste, og den jeg har landet på. Rove er «vandre omkring, flakke, streife».

Straths er en dal dannet av elver. Torrent er vann som strømmer i voldsomme mengder, som det gjør i elver ned bratte fjellsider, det vi på norsk kaller stryk.

Kommentar til diktet

Diktet kan leses direkte og det kan leses med en del skjult betydning. Det er en folkelig sang, med enkel rim og rytme. To og to linjer rimer, Jambiske rytmer går igjen, trykket på andre stavelse og trykktung utgang. Store deler av Skottland består av høyland, sånn mellom 4-500 og opp mot 1000 meter, med et landskap som ligner veldig på det norske. Fjellene med snø på og daler dannet av elver er karakteristiske landskapsbeskrivelser, som også det at elvene ofte renner i strie strømmer er det. Egenskapene tapperhet (valour) og verdi (Worth) blir holdt høyt i Skottland. Heltedyrkelsen er ofte av personer som har utmerket seg med sitt mot og sin kampvilje. Det passer også for et land som gjennom store deler av sin historie har vært underlegne England, og alltid har ønsket å stå opp mot sin storebror og hevde sin egen verdi.

Diktet inviterer også til å lese noen av ordene symbolsk. Mitt hjerte kan være en kvinne,  å jage en hjort og følge et rådyr kan også være å jage eller følge en kvinne. Det fantes også en slik highland Mary Campbell, blant Burns’ mange amorøse eventyr. De brusende elver og stryk blir da de ville og brusende følelser, han har i sammen med henne, det er i det minste mulig å holde en slik kvinne og minnet om henne i hodet, når man synger sangen. Det meste er jo mulig å assosiere med kvinner, de har jo mye å si i vårt liv.

Jeg tror imidlertid ikke det er vanlig å lese dette diktet så mye utover hva det er. Det er en hyllest til det skotske høylandet, den skotske identiteten, og savnet etter den rene natur når man er andre steder.

Sonett 13, av William Shakespeare – O! that you were your self; but love, you are

Hver lørdag klokken ni blir det postet en ny sonett av William Shakespeare her på denne bloggen. Sonetten vil bli postet i originalversjonen, i min norske oversettelse, og med en kommentar både til sonetten og oversettelsen. Dette er den første sonetten der kjærligheten til den unge skjønnhet blir erklært åpent. Det skjer i linje 13 i sonett nummer 13, som det også er påpeket her.

Sonnet 13

O! that you were your self; but, love, you are
No longer yours, than you your self here live:
Against this coming end you should prepare,
And your sweet semblance to some other give:
So should that beauty which you hold in lease
Find no determination; then you were
Yourself again, after yourself’s decease,
When your sweet issue your sweet form should bear.
Who lets so fair a house fall to decay,
Which husbandry in honour might uphold,
Against the stormy gusts of winter’s day
And barren rage of death’s eternal cold?
O! none but unthrifts. Dear my love, you know,
You had a father: let your son say so.

Min oversettelse

Åh! at du var deg selv, men, elskede, du er
Ikke lenger din egen, enn du selv lever her
Du skulle forberede deg mot slutten som kommer
Og gi din deilige likhet til en annen
Slik skulle skjønnheten som du låner
Ikke finne noen ende; da ville du være
Deg selv igjen, etter din egen død
Når ditt deilige avkom din deilige form skulle bære.
Hvem lar et slikt fint hus forfalle
Som riktig forvaltning kan opprettholde
Mot stormende vinder om vinteren.
Og det golde sinnet til dødens evige kulde
Åh! Ingen utenom ødslere. Kjære min elskede, du vet,
Du hadde en far, la sin sønn si det.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er en større utfordring enn det ser ut til ved første øyekast. Selv om ordene som er brukt er forholdsvis enkle og dagligdagse, så er de satt sammen slik at det er vanskelig å finne meningen med dem uten veiledning. Jeg bruker som alltid denne siden som hovedkilde, og viser nedenfor til andre kilder jeg har brukt.

That you were your self er ment som et ønske, «at du bare var deg selv», poeten ønsker at den skjønne ungdom skal være seg selv og forbli seg selv for alltid. No longer yours kunne også oversettes med «ikke lenger deg selv», for det er det som er meningen. Den skjønne ungdom er ikke lenger seg selv, enn han lever på jorden. Semblance = Likhet, men «deilige likhet» blir ikke helt bra norsk, selv om det er dette poeten sier. Han ønsker at han skal gi skjønnheten videre til neste generasjon.»

Linje 5 og starten på linje 6 henger sammen. Det er skjønnheten som er på utlån, naturen gir ingenting for at man skal eie det evig, og Find no termination betyr her at lånekontrakten aldri skal gå ut. Jeg oversetter med «ikke finne noen ende», «aldri ta slutt» kunne også vært brukt. Shakespeare bruker ofte språk fra andre områder enn høypoesien, her er det altså forretningsspråket som blir brukt. Med form menes de egenskaper som utgjør ham, den skjønne.

Issue har mange ulike betydninger, en av dem er «avkom» (eng «offspring», skriver Webster online). House er ikke her «hus», men «slekt», slik som i «House of windsor». Jeg oversetter likevel med hus, siden vi også har denne bruken av ordet. Decay betyr forfall, fall to decay må da bli «falle til forfalls», eller noe sånt, men det fungerer ikke så bra. Jeg prøvde noen ulike løsninger før jeg endte med den som står nå. Og det er ikke sikkert den står evig. Gust betyr smak, eller det å smake noe, og det blir en slags «smaken av vinterstormer». Gusts er imidlertid mye bedre lydlig enn «smak», vi har noen av tilsvarende lyder i vårt «gufs», i en gjendiktning ville jeg klart valgt det ordet. Jeg faller på en løsning hentet direkte fra en oversettelse til moderne og enkelt engelsk. Den er å finne på denne nettsiden (merk – i det posten postes, så stemmer ikke oversettelsen overens med sonetten som står der, det er nummer 12 i original, nummer 13 i oversettelse). Barren betyr gold, eller ufruktbart, og det er akkurat samme effekt på norsk som på engelsk, at sinnet er goldt. Det er dristig bruk av språket på begge språk. Meningen i linje 9 til 12 er altså et retorisk spørsmål om hvem som vil la en slik fin slekt gå under, når den er mulig å bevare ved å handle korrekt.

De konkluderende linjene 13 og 14 svarer på det retoriske spørsmålet. Det er ingen utenom «Unthrifts». Unthrift betyr ødsel, ødeland, sløsekopp, en som ikke er påpasselig med hva han eier. Det står i motsetning til husbandry in honor, i linje 10. Ellers er avslutningslinjene greie, språklig sett.

Kommentar til sonetten

Denne sonetten er ømmere enn de 12 første, med det at den henvender seg mer direkte til den skjønne. Han blir også nå for første gang kalt «den elskede», til og med «min elskede». Ellers er motivet det samme som i de 12 foregående sonettene. Poeten ønsker at den skjønne ungdom skal få en sønn, som kan bære skjønnheten videre. Argumentet er at skjønnheten er forgjengelig, den vil gå tapt, og selv om man aldri så mye skulle ønske det, så vil ikke den skjønne ungdom være seg selv for alltid. Han vil forfalle og dø. Botemiddelet er å la skjønnheten gå videre gjennom et avkom. Dette er en universell sannhet, som i denne sonetten også får et personlig uttrykk, i det poeten for første gang erklærer åpent at det er viktig for ham at denne skjønnheten føres videre. Det personlige er uttrykt så enkelt som det lar seg gjøre, «dear my love», «min kjære elskede», det er så direkte og hverdagslig som det blir, men i disse omgivelser omringet av høyverdig poesi og universelle sannheter, står det nakent og sterkt. Det blir også en ren og fin form for kjærlighet, når den elskende ikke ønsker den elskede skal være sammen med ham, men finne seg en kvinne og elske henne og få barn med henne, slik at han kan føre skjønnheten sin videre. Det er en kjærlighet som ikke ønsker å oppnå noe, ikke annet, enn at det man elsker, skal bestå.

Sonett 12, av William Shakespeare – When I do count the clock that tells the time…

Dette er uke 12, og vi skal presentere sonett nummer 12 av William Shakespeare. Det er den første av de virkelig berømte. Den følger tematikken fra de første 11 sonettene, med hvordan skjønnheten en gang skal dø, og den skjønne derfor må skaffe seg et avkom, før skjønnheten går tapt. I sonett nummer 12 går sammenligningen mer direkte mot tiden, og hvordan alt i verden er forgjengelig, alt skjønt må dø. Det er neppe tilfeldig at dette er sonett nummer 12, siden dagen har 12 timer, og første linje er at poeten teller timene. Lignende teller sonett nummer 60 minuttene. Sonetten skal derfor leses jevnt og rytmisk som tikkingen fra en klokke, det er tiden selv som er hovedrollen, og den kan ingen motstå. I ingen andre sonetter står det skjønne mennesket så alene mot livsbetingelsene, det er bare i siste linje det finnes noe forsvar, og det er bare så vidt det er tilstrekkelig mot kraften i det som til da er presentert. Det er tiden mot mennesket.

Sonett 12

When I do count the clock that tells the time,
And see the brave day sunk in hideous night;
When I behold the violet past prime,
And sable curls, all silvered o’er with white;
When lofty trees I see barren of leaves,
Which erst from heat did canopy the herd,
And summer’s green all girded up in sheaves,
Borne on the bier with white and bristly beard,
Then of thy beauty do I question make,
That thou among the wastes of time must go,
Since sweets and beauties do themselves forsake
And die as fast as they see others grow;
And nothing ‘gainst Time’s scythe can make defence
Save breed, to brave him when he takes thee hence.

Min oversettelse

Når jeg teller timene klokken slår
Og ser den skjønne dag forsvinne i en forferdelig natt
Når jeg ser på fiolen som alt er blomstret
Og sorte krøller, er forsølvet i hvitt.
Når stolte trær ser jeg goldt løv
Som først gav flokken beskyttelse fra heten.
Sommerens vekster er budet opp i bunter.
Båret på kjerren med hvitt og børstet skjegg.
Da for din skjønnhet stiller jeg spørsmålet
At du blant tidens avfall må gå
Siden sødme og skjønnhet forsaker seg selv
Og dør så raskt som de ser andre gro
Og ingenting kan forsvare seg mot tidens ljå
Spar en arving, for å ta ham når han tar deg av sted.

Kommentar til oversettelsen

Det er en berømt sonett, men engelsken er ikke så enkel for oss utlendinger, det er mange ord som er sjeldne og mange ord som blir brukt annerledes enn vanlig. Å finne tilsvarende ord på norsk er tilnærmet umulig, selv ikke når bare meningen i sonetten skal gjengis, og rimene og rytmen ikke skal spille noen rolle. Første linje har grei mening, men ordene stokker seg litt sammen på norsk. På 1600-tallet var det en klokker som slo timeslagene, og det er disse slagene poeten teller. Andre linje har adjektivene «brave» i kontrast til «hideous», og «brave» får da en litt strukken betydning fra den vanlige «modige». Jeg kunne prøve med «tapre», men meningen er «skjønne» (i kontrast til hideous – ufyselige, heslige), så jeg valgte like godt den. «Past prime» betyr naturligvis over høydepunktet, jeg oversetter med «ferdig blomstret» som er bedre norsk. «Sable» er ikke «sabel», men sort.

«Lofty» kan ha flere oversettelser, høyreist, stolt og til og med opphøyd, det samme kan «barren», som har et beslektet norsk ord i «bart». Jeg valgte imidlertid «gold». «Canopy» er en baldakin, eller en annen type deksel, meningen er at løvet tidligere gav skygge for flokken, altså beskyttet mot heten. «Summers green» tar seg ikke godt ut i det norske «sommerens grønne», «sommerens gress» er knapt bedre, så jeg gikk inspirert av Hartvig Kiran i Frammende dikt frå fire tusen år for «sommerens vekster».

På norsk kunne vi kanskje oversette «Time’s scythe» med «tidens tann», men ljåen som jo er den riktige betydningen, har også assosisasjonen til mannen med ljåen. Det er døden som følger med tiden, og den kan ingen forsvare seg mot. «Save breed» kunne også vært oversatt med «lag en arving», selvfølgelig, men å finne et godt verb til «to brave him» er sannelig ikke lett. Ordet «brave» lyder jo også fra linje 2, så helst skulle man på norsk funnet et ord som passet begge steder. Jeg valgte «ta ham» i mangel på noe bedre. Det handler jo om liksom å ta innersvingen på tiden, ved ikke å la ham utrydde skjønnheten, men la skjønnheten gå igjen i avkommet til den skjønne.

Kommentar til sonetten

Sonetten kan deles inn ikke bare i 4 + 4 + 4 + 2 verselinjer, men i to og to, der de begynner med variasjoner over «Når jeg ser…», altså poeten betrakter et fenomen, og så følger han opp med hvordan dette fenomenet dør ut. Han teller timene, og dagen forsvinner i natt. Han ser på fiolen, som nå er visnet, og det sorte, krøllete hår, er nå blitt sølvgrått eller hvitt. Trærne er nå golde og bare, løvet er vekk. Alt som grodde i løpet sommeren, et nå hentet inn, bundet sammen, og blir kjørt bort. Det er kraftfulle, konkrete eksempler på tidens kraft, den rammer alle med sin ljå. Og som jeg skrev i innledningen, er dette som skjebneslag, det finnes ikke noe forsvar mot det. Det blir skrevet som uimotståelige faktum, som det også er. Her blir livsbetingelsene skrevet like goldt som treet når løvet er falt.

Kvadruplen fra linje 9 til 12 stiller spørsmål til den skjønne om også hans skjønnet skal gå tapt, som alt annet går tapt under tidens ljå. Skjønnheten er like utsatt som alt annet, om ikke mer, skjønnheten må dø, så når poeten spør, så er det ikke med noe stort håp om redning. De dør «as fast as they see others grow». Så kommer den ytterst kraftulle sammenligningen med tiden og ljåen, tiden blir mannen med ljåen, tiden bli døden, og det blir slått fast at mot den kan ingen forsvare seg. I siste setning konkluderer poeten med at den skjønne kan få en arving, og at denne kan ta opp kampen – «brave» – med tiden, når den skjønne selv må dø. Uten arvingen blir livet uutholdelig meningsløst og tomt, da dør jo alt bare bort. Og selv med arvingen blir kampen tøff, for det samme vil jo gjenta seg med denne.

Det er en uvanlig kraftfull sonett som majestetisk presenterer oss livsbetingelsene vi lever under.

Morgen, Ganddal

This is just to say, William C. Willliams

Det passer godt siden jeg skrev om Shakespeare og renessansen i går, og om hvor vakkert og meningsfylt det er, å gå helt til den motsatte ytterlighet, til modernisten William C. Williams (1883-1963), der rim, rytme og alt sånt er helt fraværende, og man like godt kan skrive om plommer.

Merk at diktet heter:»This is just to say».

This is just to say

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast.

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold.

Min oversettelse

Dette er bare for å si

Jeg har spist
plommene
som lå
i isboksen

og som
du trolig
sparte
til frokost.

Tilgi meg
de var deilige
så søte
og så kalde.

Det er kanskje ikke mulig å se det sånn øyeblikkelig, men dette er en klassiker og et av William C. Williams mest kjente dikt. Jeg skal se om jeg får til å forklare diktet, slik at leserne som forviller seg inn på denne greie poesibloggen, også skal forville seg litt videre innover i Williams diktning, og i den øvrige modernismen. De som allerede kjenner både Williams og modernismen, håper jeg også skal få litt glede av den videre lesning.

En blogg skal jo være litt personlig, så da kan jeg si at jeg alltid har foretrukket den mørke modernismen, den der man kan forklare den intellektuelle og filosofiske katastrofen med at Gud ikke lenger eksisterer, og man med det mister det faste punkt som kan gi mening og sikre svar. Nietszche skriver godt om dette. Den materielle katastrofen kan man forklare med første verdenskrig, den meningsløse kroningen av menneskets fremtidsoptimisme og teknologiske utvikling, man dreper hverandre bare raskere, mer og verre. Forfattere som Franz Kafka, Thomas Mann og Robert Musil er mine favoritter fra denne perioden, og de er blant dem som står aller fremst av alle som ikke er russiske.

Men dette er romaner. Den virkelige modernismen kom kanskje best til uttrykk gjennom poesien, der man står enda friere til å eksperimentere ikke bare med innholdet, men også med formen. Her er 1890-talls poetene tidlig ute, deriblant vår egen Sigbjørn Obstefelder, og tar bort ordnete uttrykk som rim og rytme, for å skildre en verden der det ikke finnes orden i det hele tatt. De store, sentrallyriske tema om livet og kjærligheten, får nå sin fordreide form til dødsangst og ensomhet. De sentrallyriske motiv med havet, fjellet og skogen, de vide elver og brusende fosser, får nå livet i byen som motiv, med gatelys, boligblokker og etter hvert biler og maskiner og støy. På landet fant man mening i fødsel og død, og at alt henger sammen med alt, mens i byen ble man ensom og fremmedgjort, ingenting henger sammen med noe, og hele livet og tilværelsen og meningen kunne kjennes nokså kunstig.

Poetene hadde forskjellig tilnærming til dette. Jeg kjenner dessverre de norske best, selv om de i den store sammenhengen er temmelig ubetydelige (i referanseverket Modernism, A guide to European literature 1890-1930 står Sigbjørn Obstfelder nevnt med to referanser, Rolf Jacobsen med ingen), og kan bare henvise til Obstelder og hans fremmedfølelse på den feile kloden, og Rudolf Nilsen, gatedikteren, som er villig til å omfavne livet i byen. Ut over 1930-tallet kommer Rolf Jacobsen, med sterk symbolbruk, skrikende kontraster og en mening som nesten drukner i billedbruken.

I utlandet går det til to hovedretninger. Den ene er den til T.S Elliot, der kunsten skal følge en lærd tradisjon, være full av referanser, og hva det gjelder om er å bruke dette på nye måter. Hans «Wasteland» er bortimot umulig å lese uten en støtte- og veiledningsbok, slik også Ulysses, av James Joyce er det. Jeg mener også Erzra hører til i denne intellektuelle delen av modernismen, med at kunsten skal være for eliten. Vi har også en inndeling mellom språkpessimistene og språkoptismene, der man litt forenklet (inntil det feilaktige) kan si at optimistene gledet seg over at nå var alt lov, mens pessimistene sørget over at kommunikasjon ikke lenger var mulig. Den tidlige modernismen, eller modernismen som sådan, er en veldig blanding av slik optimisme og pessimisme, der politikk, revolusjoner og ulike former for fremtidshåp også ligger iblandet. I mellomkrigstiden stod det mellom fascismen og kommunismen, ingen av dem var avslørt.

Godeste Williams Carlos Williams og plommediktet hans stiller seg midt i dette selskapet og gir ganske enkelt ganske blaffen. Det er på ingen måte intellektuelt, og har ikke en eneste referanse, kan man engelsk, skjønner man innholdet (Dog – en liten veiledning kan trenges om hvorfor det er kjent, kunnskap er aldri å forakte). Det er helt hverdagslig, og bryter med alt om poesien som noe høystemt og vakkert. Dette er om plommer, og en som har spiste dem, selv om den andre skulle ha dem til frokost. Dette er alt om eventuell kjærlighet, her. Det har ingen rim, og en fri rytme, selv om det er satt opp i tradisjonelle strofer og vers. Men det er satt opp liksom bare for å gjøre narr av dem, skal det liksom være så fint å være på vers?

Det er et dikt som ganske kraftull sier: «Se her, hva som helst kan være et dikt. Og tror du meg ikke, så se hva jeg er».

Ser man nærmere på det, ser man at diktet har to helt vanlige, prosaiske setninger. 1) «I have eaten the plums that were in the icebox and which you were probably saving for breakfast.» 2) Forgive me, they were delicious, so sweet, and so cold.» Tillegget med at den andre trolig skulle ha plommene til frokost, åpner for en tokning om den som tok dem ikke hadde helt lov, og at de kanskje ikke har det helt bra sammen. Spørsmålet om tilgivelse, kan være stilt kynisk, med understerking av hvor deilige de var, søte, som hevnen, og kalde, som følelsene. For eksempel. Men når man er i gang med slike tolkninger, så behandler man allerede de enkle, hverdagslige setningene som et dikt, og Williams har vunnet. Alt kan være dikt.

Så enkelt kan det være. This is just to say.